Vi reiser til Nice mai 2006.

Transkript

1 Side 1 av 6 Vi reiser til Nice mai Presis kl 905 taxer SAS-Bråthen maskinen ut fra ekspedisjonsbygget. Vi er lettet. SAS-Bråthen er i rute, fantastisk. Vi skal til Nice. Det var med nød og neppe at vi kom oss av gårde. Randi har i flere uker slitt med en muskelbetennelse som gir store smerter. Men utstyrt med store doser smertestillende bestemmer vi oss likevel til å sette av gårde. Randi har i mange år gledet seg til at det skulle bli en anledning å komme ned til rivieraen og med selvsyn se det hun har lest og drømt om lenge. Bente og Erik er med. Det er de som har ordnet det praktiske, bestilt billetter til flyturen og bestilt hotellrum første natten i Nice. Vi har tenkt å leie bil og farte omkring i området, finne koselige steder å overnatte, returnere til Nice og overnatte siste kvelden. Allerede nå er vi i tvil om dette blir det riktige siden en av oss ikke er helt på topp. Imidlertid bestemmer vi oss for å se det an, se om hotellet vi har valgt er bra nok til å etablere som base. Fordelen er at det er ganske billig, kr. 510,- pr natt for dobbeltrom. At hotellet skal ligge like overfor havnen er også en av fordelene med valget. Vi får se. Litt urolig, men fin flytur over til Oslo og Gardermoen. Ny innsjekking, først taste seg frem til boarding card, deretter innlevering og merking av bagasje mot fremvisning av boarding card et. Litt forvirring, og løftet nesebor med lett snøfting fra en SAS funksjonær når vi spør om hjelp til prosedyrene. Gardermoen er stor, og fremfor alt lang. Vi landet på den ene enden og skulle til Abroadavdelingen på den andre enden av bygningen. Stedvis var det rullefortau. Det blir en lang spasertur for Randi som nå har fått akutte smerter etter landingen. Kr. 136,- for en sandwich + en bagett + en kopp kaffe + en kopp te, tilbudet er begrenset mens etterspørselen er stor. Interiøret her på kafeteriaen og på flyplassen ellers er ikke laget for at folk skal trives. Minimalistisk og goldt er riktige betegnelsen. Det er trangt på denne Stirling Airways maskinen som skal bringe oss til det sydlige Frankrike. Enda trangere blir det når vi sitter og venter på at teknikerne skal finne feilen på radarsystemet slik at vi kan komme oss av gårde. Det blir varmere og varmere. Kapteinen kommer med jevne mellomrom med oppmuntrende meldinger. Han høres mer og mer anstrengt ut for hver gang han ikke har noe nytt å melde. Endelig, 1,5 time forsinket kan vi sette av gårde. 2,5 time etter lander vi i Nice. Vi tar en drosje til hotellet. Det er sterk trafikk vi snegler oss av gårde langs strandpromenaden. E 40 forlanger drosjesjåføren. Ca E10 mer enn vi hadde fått opplyst. Det skyldes antagelig at turen tar litt lengre tid enn den ville hvis det var en annen tid på døgnet. Hotellet ligger i en gate like ved det som kalles Gamlebyen og 5 minutters gange ned til havnen med alle båtene. Like etter at vi har installert oss, mens Randi tar en strekk på køyen, går jeg en tur rundt i nabolaget. Naturligvis ender jeg opp i havnen. Her ligger det båter av alle kategorier. Fra svære Yachter ( Røkkesnekker ) til små åpne fiskebåter i glade farger. Seilbåter i 3060 fot synes å være i flertall. På østsiden av havnen ligger det flere små koselige restauranter. Bouillabaisse står på menyen i tillegg til en rekke kjøtt og fiskeretter.

2 Side 2 av 6 Det blir til at vi ut på kvelden slår oss ned i den av disse små etablissementene som ser mest trivelig ut, og som har den mest fristende menyen. Bouillabaissen er svært dyr, E280 pr. person. Det blir derfor til at vi velger Menu La Mehr. Herlig brun fiskesuppe med krutonger og diverse sauser som tilbehør. Stekt sverdfisk med ris og salat, Sitronpai til dessert. Det smaker herlig. Bente og Erik er mer konservativ og velger herlig grillet entrecôte i peppersaus. Vi blir sittende for åpen vegg. Nesten helt ute på gaten. Rask og effektiv servering. Vi ble sittende lenge å nyte maten og den milde kvelden. Det som til slutt blir et aldri så lite irritasjonsmoment er at vi må vente så lenge på å få regningen. Til slutt må jeg true med å gå for å få regningen. Jeg må hente den ved bardisken, og sannelig er den på bare halvparten av det jeg selv har regnet ut at den skal være. Omsider etter heftig parlamentering blir vi enig, og jeg får gjort opp for meg. Hotellets frokost er typisk fransk. Mye søtt og et stort utvalg av velsmakende oster, men heldigvis også tilbud om skinke og en slags fårepølse. Vi spiser oss gode og mette på en variert meny. Vi har forlatt tanken om å farte rundt fra sted til sted i bil. Rommene bestilles for nye tre døgn slik at vi har en base. Planen foreløpig er ta en utfart til Monaco med tog på torsdag, og med bil til Italia på fredag. Strandpromenaden i Nice er lang. Så lang at vi med ruslefart bare rekker over en liten del av den. Det er vakkert her. Hvit strand med asurblått hav. Fargerike bygninger på rekke og rad. Like bak fasadene langs strandpromenaden ligger byens markedsgate. På rekke og rad er det boder med fristende frukter og grønnsaker. Krydder i alle varianter falbys. På rekke og rad ligger også mange koselige små restauranter. Eierne står utenfor og prøve å kaste inn nyfikne turister som prøver å orientere seg i det mangslungne tilbudet. En av restaurantene har Paella på menyen. På denne lar vi oss kaste inn. Erik, Randi og jeg velger Paellaen, antagelig den beste paella skribenten har smakt. I tillegg til de vanlige ingrediensene får vi servert en grillet languster, usedvanlig smakfull. Bente foretrekker stedets lekre Lasagne. For å få en oversikt over byens severdigheter på en rasjonell måte, setter vi oss inn på et såkalt sightseeingtog. Det eneste som er å nevne fra denne turen er at toget tok oss til toppen av det lille fjellet med restene av en Castilla. Fjellet er gjennomskåret av koselige stier og veier. Det er bevokst med mange fremmede tretyper og eksotiske planter. Fra toppen får vi en praktfull utsikt over store deler av Nice og Bentes fotoapparat er i flittig bruk. Veien tilbake til hotellet legger vi gjennom den opprinnelige gamlebyen. Trange gater med små butikker over alt. Det er som en labyrint. I tillegg til de allelstedsnærværende turistene er det et rikt folkeliv. Barn som leker, gamlemor som sitter barnevakt, mødre som ammer. For å være sikker på at vi er på rett vei starter Erik opp GPS en og loser oss sikkert gjennom labyrinten. Han kan hele tiden holde oss orientert om hvor mange meter det er igjen til hotellet.

3 Side 3 av 6 Om kvelden denne onsdagen går vi på den vestre bredd av havnen. Vi lar oss friste av en restaurant som har Bouillabaisse til E180. Erik og jeg prøver den varianten uten å la oss begeistre. Skribentens hjemlige variant er mye mye bedre. En skuffelse altså. Randi og Bente velger henholdsvis biff og kylling. Etter deres utsagn, helt ok. Torsdag morgen spaserer Erik og jeg ned til havnen. Vi har sett oss ut et par bilutleiefirma. Hos Rent a car får vi leiet en nesten ny Fiat for E58 pr. døgn. Vi tar den foreløpig for 1 døgn. Turen til Monaco går som på skinner. Erik har plottet Monaco på GPS en. Vi velger å kjøre gamleveien og følge stranden langs middelhavet. En vennlig damestemme loser oss mot målet: om 500 meter sving til venstre -- om 200 meter sving til venstre om 100 meter sving til venstre -- om 50 meter sving til venstre sving til venstre her! I Monaco kjører vi opp til Palasset og inn i et gigantisk parkeringsanlegg. Det kryr av mennesker turister av alle slag. Bussturister som følger etter guidene sine som med fargeglade paraplyer oppslått sørger for å holde flokken sin samlet. Noen skoleklasser på klassetur. Alle snakker i munnen på hverandre og holder et farlig leven. Og så slike som oss, store mengder turister som kommer i egne biler. Gamle og unge, breie og tynne. En endeløs strøm mennesker på vei opp og ned de høyt belastete rulletrappene. Vi får opplyst at det ikke er sesong enda. Hvordan det er her i sesongen er vanskelig å tenke seg. Vi setter oss inn i et såkalt sightseeingtog. Toget tar oss en rundtur i byen Monte Carlo og tilbake til palasset. Trafikken er tett og lett kaotisk. De høye nettinggjerdene mellom parkene og veien virker underlig og unødvendig. Det er anleggsmaskiner over alt. Sentrum er gjennomhullet av veitunneller. Det jobbes på spreng med å montere svære metalltribuner til Rally Monte Carlo som skal arrangeres rundt 20. mai. Mitt inntrykk av Monaco er at om det ikke akkurat var et helvete på jord så var det svært nært. En tilsynelatende kaotisk verden med svære prangende bygninger i en liten vik av middelhavets kyst. Prangende hager bak høye nettinggjerder, masse dresskledde unge menn i hastig gange fra hotellresepsjon og ut til blanke BMV cabriolet. Utrolig mange moderne høyblokker som nærmest står oppå hverandre. I båthavnen ligger Yacht'er i alle størrelser fra 60 fot og oppover. Vi legger Monaco bak oss og kjører langs stranden mot Italia. Hele veien er omkranset av vakre hus og bugnende hager ved et asurblått middelhav. Vi gjorde en svipptur innom Italia, for som vi sa: for å se hvordan det er der. Og det var påtagelig hvordan hus og omgivelser endret seg så snart vi var over grensen. Med få unntak virket alt mer fattigslig og ustelt. Veiene i denne del av Italia var lagt på betongviadukter over bebyggelsen, ikke gjennom en landsby slik vi ser over alt ellers. Det ser ut til at Italienerne prøver å separere mennesker og trafikk på denne nokså originale måten. Det spørs om ikke dette er en både billig og ikke minst miljøvennlig metode. Det går nok med store mengder betong, men inngrepene i naturen er svært beskjedne. Det ble ikke lagt noen hindringer ved grensepassering, verken den ene eller andre veien. Vi så ingen tegn til offentlige funksjonærer ved passering av den tilsynelatende nedlagte grensestasjonen mellom Frankrike og Italia. På vei tilbake over en gigantisk viadukt står det bare et skilt med FRANCE, som om det bare var kryssing av en kommunegrense. EU ser ut til å være en velsignelse for landene også på denne måten.

4 Side 4 av 6 Nå har vi lyst til å se litt av Frankrike som avviker fra stedene der masseturisme dominerer. Vi plotter en liten landsby som heter Peile inn på GPS en. Etter en tids klatring på smale svingete veier ser vi at vi absolutt skulle hatt litt bensin. I en krapp sving i et kryss treffer vi en politimann. Vi forsøker med petrol, - gas, - gasoline, og omsider går det opp for politimannen at vi trenger drivstoff. Han vinker avisende og uttaler no-no-no på vårt spørsmål om det er mulig å få tak i gasoline på den veien vi har valgt. Vi må kjøre tilbake et stykke til en liten landsby som heter. Også i denne landsbyen kryr det av turister. Det viser seg at det er et gammelt citadell på en nærliggende fjelltopp som er målet for turistene. Citadellet er en borg som dels er hugget ut av fjellet. Etter å ha fylt bensin. Setter vi oss inn på en liten restaurant for å nyte en god kopp kaffe sammen med et kakestykke som Randi fant særdeles uimotståelig. Vi kjører tilbake og begynner klatringen igjen. Like før Peile ser vi en gigantisk radarantenne høyt oppe på en fjelltopp. Landsbyen Peile er bygget i en bratt skråning på kanten av et juv. Vi ser kysten med Monaco langt der nede. Vi er oppe i ca meter. Det er full sommer, men betydelig kjøligere enn nede ved kysten. Dette er kanskje forklaringen på at folk har slått seg ned her oppe under fjellene. Som kjent kan det bli svært varmt nede ved kysten midtsommers. Da er det sikkert mye mer behagelig å oppholde seg her oppe i høyden. Nedover fra Peile går det i sving etter sving. En vei som på mange måter kan måle seg med vår egen Trollstigen. Forskjellen er at her er det bebyggelse og frodig vegetasjon mellom svingene. Vel ned ved kysten følger vi motorveien tilbake til Nice. Kveldens middag spiser vi på en liten restaurant som Bente og Erik lokaliserte på en aftentur. Grillet entrecôte med en utrolig god potetpuré full av diverse godsaker pluss en utmerket ostesaus. De andre velger diverse pastaretter uten at begeistringen synes å flomme over. Fredag morgen oppsøker jeg agenten for bilutleiefirmaet og forlenger leien for enda en dag. Dette er ordnet på 2 minutter og snart har vi avtalt hvordan jeg skal levere bilen og nøklene tilbake fredag kveld. Jeg skal kjøre inn på den strengt bevoktete parkeringsplassen som omkranser havnen, finne en ledig plass til bilen, og lever nøkkelen inn på en nærliggende restaurant. Vi kjører mot St.Paul de Vance. På strandpromenaden og over alt ellers er det fullstendig trafikkork. Vi snegler oss av gårde og prøver å kjøre slalåm slik de innfødte gjør når det åpner seg en liten luke i det andre kjørefeltet. Erik har plottet adressen inn på sitt Global pathfinder system og vi følger den vennlige stemmen til punkt og prikke. Snart er vi på roligere landeveier, vi kan se oss omkring og vi kan sette opp farten. St.Paul de Vance viser seg å være en middelalderby innenfor høye murer med brystvern og skyteskår. Her er mye gammel kultur og krigshistorie. Det som skjemmer her som alle andre steder er floraen av

5 Side 5 av 6 butikker av alle tenkelige slag.. Dette er turistindustri. Den gamle ærverdige byen fungerer som agn og kulisse for en svært aggressiv handelsnæring. Det er de færreste som ser på det fantastiske byggverket som er utført. De aller fleste av den store turistflokken som vandrer i de trange gatene ser bare inn gjennom vinduene og dørene til de mange koselige butikkene som er etablert. På den gamle kommandoplassen helt sør på borgmuren er det en ufattelig vakker utsikt. Vi ser et frodig landskap med middelhavet skinnende blått i bakgrunnen. Vi står på det høyeste planet på borgmuren. At noen angripere noen gang skal kunne ha klatret opp her og trengt seg inn i byen synes umulig. I åsene rundt middelalderbyen ligger praktvillaer og bader i sol. Utrolig frodige hager med eksotiske planter. Appelsin og sitrontrær bærer allerede frukt. Plommetrærne har allerede satt frukt og startet modningen. Så vidt vi kan se er alle eiendommene utstyrt med svømmebasseng. Turen tilbake til Nice går som på skinner. Det er mye trafikk når vi nærmer oss byen. Her nytter det ikke å gi ved dørene. Man må tydelig vise hva man vil og så gjøre det. Et øyeblikks nøling så er det en annen som fyller den ledige luken. Det eneste som nytter er å bruke retningsviseren og så bare svinge til. Det er et språk som de nådeløse innfødte trafikkantene forstår. Vi så eksempler på trafikanter som nølte et øyeblikk. Dermed lot koret av irriterte fløyter seg høre. Morsomt å oppleve for oss som er vant til en mer sedat trafikkultur, men sikkert stressende i lengden for de som lever i det. Randi og Bente har sett seg ut en butikk i gamlebyen som selger lekkert sommertøy. Det tar sin tid å kle opp en frue fra det høye nord som har funnet ting hun liker. Innehaveren av butikken er et fruentimmer av det frodige slaget. Sterkt sminket, litt falmet, men med ordene i behold. Hun snakker et utmerket engelsk etter å ha bodd og virket som gymlærer i London i 5 år. Tiden det tar tilbringer Erik og jeg ved et bord i gaten utenfor en litt snuskete bar. Bartenderen kan by på en utmerket kaffe som nytes mens vi betrakter folkelivet og de mer eller mindre beduggete bargjestene. Omsider er damene ferdig med handlingen og vi returnerer til hotellet. Etter en kort hvil setter vi oss i bilen igjen. Den frodige damen i klesbutikken har insistert på at vi må se rikmannstrøket Kap Ferrat før vi reiser. Det er bare 15 minutters kjøring mot Monaco. Vi dreier til høyre og kjører gjennom landsbyen Villafranc og ut mot en odde som stikker ut i

6 Side 6 av 6 middelhavet. Vi kjører på veier som er omkranset av høye hekker og gjerder. Her bor det folk som har behov for å beskytte seg. Vi kjører nedom et hotell som bærer preg av å være beregnet på reisende med et langt høyere reisebudsjett enn vårt. Som Randi uttrykker det Dette er ut av denne verden. Helt ytterst på odden stanser vi ved det majestetiske fyrtårnet sikkert m høyt. Etter sigende skal dette seilmerket være nevnt i den greske mytologi. Sjøen nedenfor oss vasker dovent inn mot stranden. Det er praktisk talt helt stille. En seilbåt kommer tøffende for motor rundt odden. Han har enda ikke låret storseilet. Det henger dvaskt og slår i likene. Tidligere på dagen har han nok hatt en fin bris å seile på. Det er blitt sent, klokken er nesten 10, litt for sent å innta en solid middag. Siden vi skal reise i morgen tidlig gjør vi en vri på rutinene. Vi kjører Randi til hotellet. Erik og Bente finner en take away fastfood, og jeg kjører bilen inn på den sterk bevoktete parkeringsplassen og leverer nøklene inn på restauranten LE NAUTIQUE. Dette var forresten restauranten der Erik og jeg inntok den ikke helt vellykkete Bouillabaissen onsdag kveld. Og sannelig er det ikke den engelsktalende kelneren som tar imot nøklene. Så satt vi der da, på hotellrommet, og gomlet i oss hamburgere fra Mc Donalds. Eneste forskjellen på denne og den hjemlige variant er fraværet av ketchup til pommes fritten. Vi går til køys og stiller mobilalarmen på 645 og avtaler frokost kl 730. Drosjen kommer 5 min. etter at resepsjonisten ringte. E30 for turen ut til flyplassen er etter oppskriften. Det er liten trafikk denne lørdags morgenen. På flyplassen er det rolig, vi har nesten to timer på oss til flyet skal gå. Norwegians er som vanlig ganske presis. Bare 15 minutter etter tiden letter vi. I flyet har vi god plass. Bare 60 passasjerer velger å forlate middelhavets kyster for å dra til det kalde nord denne lørdags morgenen.