Figur 1 Sammenheng mellom grunnvann, overflatevann og sigevann (FIN, 2000).

Transkript

1 2. Drenering Av Are Johansen Norsk Landbruksrådgiving Lofoten Hvorfor er det behov for drenering? I de fleste områder av Nordland fylke er det i perioder av vekstsesongen for mye vann i jorda. Vannet fortrenger luften jorda og både planterøttene, mark, smådyr og bakterier som bryter ned husdyrgjødsel får dårlige levekår. Dersom vannet står for lenge i jorda dannes kjemiske forbindelser som er direkte giftige for nyttevekstene. Resultatet blir dårlig utnyttelse av tilført gjødsel, mer ugras og lavere avling. Når alle porene i jorda er mettet med vann får jorda dårlig bæreevne og den varmes seinere opp enn ei tørrere jord. Ei godt drenert jord er ei jord full av liv. Ved å drenere oppnår vi dermed følgende: bedre trivsel for kulturplanter og nytteorganismer. bedre utnyttelse av tilført gjødsel bedre overvintring også i normalår mindre omfang av kjøreskader Selv om god drenering er gunstig for bæreevnen må en ikke ukritisk utnytte denne fordelen til tidligere våronn eller legge mindre vekt på jordas lagelighet for kjøring. Vann i jord De viktigste forholdene som påvirker vannmengden i jord er klima, terrengform, jordforhold og plantedekke. Det er viktig å ha i bakhodet at vannet foretrekker å bevege seg fra et høyere til et lavere nivå og at det følger minste motstands vei. Møter det en hindring overvinnes denne ved å fylle opp området innenfor hindringen til randen for deretter å renne over til et lavere nivå. Det laveste nivået for vann i jord er grunnvannsspeilet. Nivået på dette styres i første rekke av vannstanden i innsjøer, elver og havet. Figur 1 Sammenheng mellom grunnvann, overflatevann og sigevann (FIN, 2000). Grunnvann I grunnvannsonen er jorda mettet av vann. Den enkleste måten å finne grunnvannsnivået på blir dermed å grave en grop i jorda eller å ta ut en jordsøyle med et skovelbor. Der en treffer på et vannspeil i jorda finner en det aktuelle grunnvannsnivå. Grunnvannsnivået varierer med vanntilførsel og vannforbruk og er altså ikke noe fast nivå. Grunnvannet står høyest tidlig på våren etter snøsmelting og utpå høsten. Det nærmeste en kommer et

2 nedre fast nivå er der mineraljorda går over fra å ha rustflekker til å bli ensfarget grå eller svart. I det området der grunnvannstanden varierer er sandjord rustfarget mens leirjord har et stort antall rustflekker Det er en svært nær sammenheng mellom grunnvannsnivå og høyde over nærmeste frie vannspeil (elv, innsjø og lignende). Videre vil tette fjellformasjoner eller leirbakker og morenerygger i undergrunnen styre grunnvannsnivået. Senking av grunnvannsnivå Det øverste grunnvannsnivået i et område kan bare påvirkes gjennom større tiltak. En snakker her om senking av fritt vannspeil som dammer, mindre vatn og fjellterskler i bekker og elver. Videre vil avskjæring av tilsig ved hjelp av kanaler være med på å redusere grunnvannsnivået på områder som ligger nedstrøms. En kan også bygge seg opp over eksisterende grunnvannsnivå ved oppbygging av terrenget eller kanalisering og profilering. Ved vanlig drenering påvirker man i første rekke hvor lenge grunnvannet blir stående i øverste nivå. Sigevann Mengden sigevann påvirkes i første rekke av jordart og nedbørmengde. Det er verdt å merke seg at bassenger av grunnvann som er avsperret av en fjell- eller morenerygg i undergrunnen kan være opphav til sigevannstilførsel på lavereliggende områder. Nedbør som faller i utmark infiltrerer lett i grunnen og dukker opp som sigevann inne på lavereliggende dyrket mark. Sigevannet mater grunnvannspeilet. Hvor raskt sigevannet beveger seg i mineraljord avhenger av hvor grove partikler den er bygd opp av (tekstur) og formen på disse. Runde partikler gir lettere flyt enn flate. I myrjord bestemmes hastigheten av hvilket plantemateriale myra er dannet av og hvor sterkt dette er omdannet. Torv dannet av hvitmose, gras og starr gir lettere infiltrasjon enn torv dannet av røsslyng og vanlige mosearter. Jordsmonnet er bygd opp lagvis og dette har stor betydning for sigevannshastigheten. Vanligvis har jorda størst gjennomtrengelighet i de øverste lagene, og noe lavere i overflata enn like under. Sigevannet følger minste motstands vei gjennom jorda. Ganger etter røtter og meitemark spiller en stor rolle. Det samme gjør små og store porer som dannes mellom faste partikler og jordklumper. Det er dette som gjør at jordpakking har så mye å si for drenstilstanden. Jordpakking påvirker sigevannshastigheten i de øverste cm. Kombinasjonen av svært tunge maskiner og brede dekk fører til sterk pakking i denne sonen. Det samme vil stadig pløying og jordarbeiding til samme dybde føre til. Sigevannshastigheten parallelt med jordoverflata er større enn transporten nedover i jorda. Dette har blant annet betydning for dreneringseffekten av profilering og plogfåra som en del av drenssystemet. Særlig på elveslettene kan en finne tette lag med mye finsand og silt øverst og lag med grov sand og grus lenger ned. Slike lag finner en ofte også i overgangen mellom flate arealer og åsrygger. Disse lagene kan transportere store vannmengder som riktig plasserte avskjæringsgrøfter kan ta seg av. Figur 2. Avskjæring av vassførende lag (SFFL, 1990) Vi kan påvirke sigevannshastigheten gjennom dreneringstiltak, god jordkultur og redusert jordpakking.

3 Overflatevann Overflatevann kan enten komme direkte som følge av nedbør eller indirekte ved at sigevann samler seg i forsenkninger i terrenget eller at bunnen av forsenkningen ligger under grunnvannsnivået. På sandjord vil en ikke se stående overflatevann annet enn i perioder med ekstrem nedbør der grunnvannsnivået står høyt eller når jorda er frosset. På myrjord, leirjord og siltrik jord vil overflatevann være et problem i perioder med mye nedbør. På slik jord er det en gammel tommelfingerregel som sier at omkring 50 % av nedbørvannet må renne av på overflata fordi jorda har for dårlig infiltrasjonsevne. Over tid vil vannet selvsagt også sige nedover i jorda eller fordampe. De viktigste tiltakene mot overflatevann er overflateforming som sikrer avrenning og nedløpskummer i forsenkninger i terrenget. Hårrørskreftene og drenering Hårrørskreftene eller kapillærkreftene spiller en vesentlig rolle for effekten av dreneringstiltak. Jo finere materiale jordsmonnet er bygd opp av jo sterkere er disse kreftene og jo høyere vil vannet stige i forhold til et plant vannspeil. Dette betyr også at kapillærkreftene har stor betydning for grunnvannsbuens form og høyde. Sterkt forenklet vil en finne følgende sammenhenger: Tabell 1 Sammenhengen mellom grunnvannsbuens form og jordegenskaper. Dette innebærer at grøfteavstanden må være mindre i ei jord med liten kornstørrelse (leire/sterkt omdannet torv) enn i ei grovkornet jord for å oppnå ønsket effekt. Figur 2 viser dette skjematisk. I ei finkornet jord vil 8 m grøfteavstand gi for dårlig drenering midt mellom grøftene mens 6 m gir god virkning. Samme grøfteavstand i ei grovkornet jord gir god virkning ved 8 m avstand og for sterk senking av grunnvannet ved 6 m avstand. Rask senking av grunnvannsnivå er viktigst på jord som brukes til korn, poteter og grønnsaker.

4 Figur 3 Grunnvannsbue og grøfteavstand. God drenering, drift og vedlikehold hører sammen Uten at drifta tilpasses jordforhold og klima vil selv et dreneringstiltak som er gjennomført helt og holdent i følge læreboka være dømt til å mislykkes. Jordpakking og spordannelse er en hovedårsak til dårlig drenering. Videre ser en at det foretas lite vedlikehold av drenssystemene og da særlig av grøfteutløp. Man er like avhengig av å holde avløpet åpent i et drenssystem som i en utslagsvask eller et badekar. Man skifter ikke vask fordi utløpet er fullt av hår eller at utløpet er tett. Men mange starter nygrøfting uten å sjekke hvorfor grøftene ikke fungerer. Tette avløp er vanligere enn du tror. Drift av arealene Det er viktig å unngå belastninger som gir varige spor i overflata eller som svekker plantesamfunnet slik at bæreevnen reduseres. Videre må en unngå kjøring over drensgrøfter med særlig tunge maskiner som svært store gjødselvogner, bulldosere og beltegravere. Selv om vogner med brede dekk og beltekjøretøy har lite marktrykk forplanter totalvekta seg til stor dybde. Dette kan medføre fysisk skade på drensrørene. Det er særlig viktig å unngå passering over samlegrøfter. Spordannelse fører til oppdemming av overflatevann og fare for utgang i forbindelse med overvintring. Dette er et problem selv på profilerte arealer. Skånsom behandling er særlig viktig i gjenleggsåret og 1.engår. De viktigste tiltakene mot spordannelse er: unngå kjøring når jorda er vannmettet kjør med så liten aksellast som mulig redusert lufttrykk i dekkene sandkjøring i områder med dårlig bæreevne - særlig aktuelt på myr. NB. Drenering først. Vedlikehold av drenssystemer Vedlikehold av drenssystemer bør være en selvfølgelig del av arbeidet på bruket. Det viser seg at dette som regel er et sorgens kapittel selv om det er betydelige besparelser å hente. Det er heller ikke de store utgiftene til utstyr for å holde avløpene åpne (bilde). Grøftespylere fås i dag for en relativt rimelig penge og de egner seg godt i maskinsamarbeid.

5 Utstyr for vedlikehold av grøfteutløp Erfaringer fra Danmark viser at spyling av drensgrøftene øker kapasiteten betydelig og at første spyling bør skje året etter at nye drensrør er lagt. Dette har sammenheng med at det er i denne perioden det er mest finstoff i bevegelse i jorda. Hvor ofte grøftene bør spyles avhenger i første rekke av mengden jernutfelling i grøftevannet. Som en hovedregel vil jernmengden være størst i lavereliggende partier i terrenget. Mengden vil også være større jo kortere tid siden dreneringstiltak er satt i verk. Vedlikehold av drenssystemer innbefatter følgende hovedpunkter: rense utløpet i samlegrøfter og sugegrøfter spyle drensrørene, hvor ofte avhenger i første rekke av mengden jern i jorda renske opp og utdype kanaler sikre god overflatehelling mot åpne kanaler pløye på tvers av lukkede grøfter pløye diagonalt på profilerte felter Vedlikehold av drenssystemene bør være en selvfølgelig del av skifteplanen på bruket. Planlegging av dreneringstiltak I de fleste tilfeller krever drenering grundig planlegging. En må da se bort fra mindre tiltak som lett overflateforming og reparasjon av tette grøfter og grøfteutløp. Generelt sett bør vedlikehold av drenssystemene inngå som en del av skifteplanen på bruket. I det følgende er planleggingen presentert ut fra at totalvurdering av dreneringsanleggene på et bruk. Innløp og avløp Den første utfordringen ligger i å finne ut hvor vannet kommer fra og hvor det skal. I mange tilfeller vil avskjæring av tilsig fra høyereliggende områder være et tilstrekkelig tiltak på tidligere drenert jord. Avskjærende kanaler er derfor det første tiltaket en bør vurdere. Like viktig er det å sørge for avløp for vannet. Det nytter verken med profilering eller andre tiltak dersom vannet ikke har avløp. Dersom vannet står så høyt i kanalene at det er mindre enn 1,0 m fra vannspeilet til markoverflata bør en vurdere å gjøre noe med avløpet. Jo finere masser i undergrunnen jo viktigere blir dette tiltaket. Dette er vanligvis et kostnadskrevende prosjekt som krever avsetninger over flere år og ofte samarbeid med naboer. En kan spare relativt store beløp på å kombinere en avløpsplan med profilering. Senking av avløp kan føre til at gamle drenssystemer får nytt avløp og dermed redusere behovet for ytterligere tiltak. Grunnundersøkelser og markvandringer Undersøkelse av grunnforholdene har ofte vært forsømt når dreneringsanlegg er planlagt. Dette har fått svært alvorlige konsekvenser på myrjord der overflata oftest er slett og fin mens undergrunnen kan være svært ujevn. På slike arealer må en så langt det ellers er mulig plassere kanaler og grøfter i de dypeste partiene. Vanligvis undersøker en undergrunnen ved hjelp av et skovelbor eller stikkstang. Dersom en treffer på mye stein må en i tillegg få gravd prøvegroper med gravemaskin for å sjekke hvor mye stein det er og hvor dypt det eventuelt er til fjell. Ofte kan det ligge et tynt sjikt med stein over fast fjell. Det lønner seg å se i veiskjæringer, grustak og gamle kanaler for å få et inntrykk av undergrunnen.

6 Ellers er grunnundersøkelser viktige for å: ha et grunnlag for vurdering av erosjonsfare beregne kostnad forbundet med avløp behov for sprenging. finne kornstørrelse og omdanningsgrad betydning for grøfteavstand/kanaldybde vurdere lagdeling i jord finne dybde til fjell, grunnvann vurdere variasjoner i myrdybde og omdanningsgrad Markvandringer er nyttige når en skal avsløre tette grøfter, kildefremspring og vannårer. Disse er lettest å se når den første snøen kommer om høsten eller i forbindelse med snøsmelting og perioder med lett snøfall på bar mark. Da vil jordvannet være varmere enn overflata og en vil se hvor vannet kommer fra og hvor det tar veien. På våren vil en også ha nytte av en tur langs utkanten av jordene for å se hvor opptørkingen er sein og hvor en derfor vil ha nytte av avskjærende grøfter. En bør også ta seg en runde mens det regner eller like etter store mengder regn for å se hvordan stikkrenner og kanaler fungerer. En vil da også se små forsenkninger hvor vannet samler seg og der det ofte blir overvintringsskader selv under relativt fine vinterforhold. Vurdering av løsninger Det er sjelden at bare en løsning er aktuell. Det er fristende å se over gjerdet til naboen, den løsning maskinføreren har spesialisert seg på eller den man har god erfaring med fra før. Dette kan fungere svært bra, men være dyrere enn nødvendig. I de fleste tilfeller lønner det seg å gå systematisk til verks og forsøke å finne ut hva som er hovedproblemet. I det følgende er det satt opp en sjekkliste etter hva en bør sjekke først og sist: når ble grøftene spylt sist er det tilstrekkelig avskjæring mot utmark er det avløp for vann fra kanaler og grøfter har overflatevannet fritt løp bør gamle bekkeløp eller kanaler gjenåpnes er det mye spordannelse Dersom svaret er ja på siste punkt må en vurdere kjørerutiner, dekkutrustning og akseltrykk samtidig med iverksetting av andre tiltak. Ofte er det vel så stort behov for bygging av driftsveier som rene dreneringstiltak. Valg av maskinfører En god maskinfører er gull verdt. Dersom en tenker langsiktig i forhold til drenering er det større mulighet for å få tak i en god fører enn dersom en tar beslutningen om å sette i gang dagen før arbeidet skal utføres. Langsiktig tenking hos kunden fører til at maskinføreren også kan planlegge langsiktig. Dersom vedlikehold av dreneringen blir en del av skifteplanen vil bonden bli en stabil kunde og dermed mer interessant enn den som bare ringer hvert femte år og skal ha jobben gjort i dag. Selv om maskinføreren kan sitt fag er det viktig å trekke inn fagfolk innen drenering og jordforhold for å drøfte løsninger. Maskinføreren er først og fremst ekspert på å vurdere masseforflytning, fallforhold og lignende. En god fører vil etter hvert også opparbeide lokalkunnskap som fører til at han i de fleste tilfeller velger en fornuftig løsning. Aktuelle dreneringsmetoder En har etter hvert fått et stort utvalg av dreneringsmetoder. Da tilskuddene ble borte begynte en også i større grad å vurdere hvordan kostnadene kan reduseres. Det er alltid viktig å vurdere hvor omfattende tiltak som er nødvendige og hvor en skal sette inn ressursene først. Overflateforming Overflateforming er et av de viktigste elementene i dreneringssammenheng. Med overflateforming mener vi mindre justeringer av overflatefallet slik at vannet får fritt løp til nedløpskummer, porøse masser og åpne vannløp (kanaler, bekker, vatn).

7 Bruken av dette tiltaket er sterkt forsømt og det fører til raskere utgang av kulturgraset enn nødvendig. I år med normalt omfang av overvintringsskader kunne rammet areal vært betydelig redusert gjennom dette tiltaket. Dette tiltaket hører alltid med når en gjennomfører dreneringstiltak og det er et av de viktigste elementene i vedlikehold av drenstilstanden på bruket. Tradisjonell grøfting Tradisjonell grøfting har fått et ufortjent dårlig rykte på grunn av to forhold. Metoden er i stor grad benyttet på områder der den ikke er egnet. I tillegg er det utført mye dårlig håndverk både ved planlegging, gjennomføring og vedlikehold. I det videre presenteres de viktigst faktorene for å få et godt resultat. Det som skiller tradisjonell grøfting fra profilering, omgraving og overflateforming er i første rekke at anlegget ligger i bakken og at selv småslurv ved anlegg gir store utslag og er ulønnsomme å reparere. Systematisk eller usystematisk grøfting Ved systematisk grøfting legger en drensgrøftene med jevn avstand og en drenerer hele feltet (figur 4). Ved usystematisk grøfting legges drensgrøftene til områder som er vassjuke (figur 5), mens de øvrige deler av arealet enten ikke dreneres eller en drenerer ved hjelp av avskjærende kanaler og overflateforming. Systematisk grøfting egner seg i første rekke på noenlunde ensartet mineraljord og grunn myrjord med liten til middels omdanningsgrad. På grunnlag av gamle forsøk er det satt opp anbefalte avstander i tabellform. Ved nydyrking bør en i stor grad følge disse tabellene. Ved nygrøfting kan en fravike fra anbefalingene, men dette bør bare skje etter en drøfting med fagfolk. En må særlig være oppmerksom på at grunnvannet står i bue mellom grøftene og at for stor grøfteavstand dermed kan føre til bæresvak jord midt mellom grøftene.

8 Figur 4. Systematisk grøfting (SFFL, 1990). En vurdering av grøfteavstand ved nygrøfting baseres på: tilstanden på feltet hvor er det vått tilstanden til gamle grøfter i første rekke dybde alder på grøftene plastrør fra før 80- tallet er gjerne dårlig grøfter der det er brukt glassvatt som filter fungerer ikke jordart Usystematisk grøfting er den mest aktuelle metoden når en skal drenere mindre felter på tidligere dyrka jord. For eksempel små myrpartier eller forsenkinger i terrenget. Ved usystematisk grøfting må en passe på at grøftene ikke legges slik at de hindrer senere suppleringsgrøfting. Det kan bli behov for flere grøfter enn en først tenkte, og ingen ting er verre enn grøfter som går på kryss og tvers.

9 Figur 5. Usystematisk grøfting (SFFL, 1990). Gjennomføring av grøftearbeidet Ved tradisjonell grøfting er det særlig viktig å gjøre et grundig arbeid. Det er vanskelig å komme til i ettertid for å forbedre det arbeidet som allerede er gjort. De viktigste momentene ved selve arbeidet er satt opp i tabell 2. I tillegg til de punktene som er nevnt i tabellen er det svært viktig å sikre fast og jevn grøftebunn. Selv små ujevnheter kan føre til avleiring av finpartikler i drensrøret og etter hver tilstopping. Større ujevnheter gir fare for vannlås. For å unngå dette brukes grøfteskop eller spade. Dersom bunnen er blaut sørger man for avstivning med å fylle større groper med pukk eller stein før det legges et sandlag over. Det er svært viktig at rørene ikke legges direkte på stein og pukk på grunn av fare for sundskjæring. I tabell 2 finner du en oversikt over viktige faktorer for å få et vellykket resultat (FIN, 2000). Et godt filter er avgjørende for resultatet Uten å bruke et godt filter er mye av grøftearbeidet bortkastet. Moderne drensrør har et svært begrenset innløpsareal hvor vannet kan strømme inn i rørene. Mange overfører erfaringene fra stein- og torvgrøfter ukritisk uten å tenke på at i disse grøftetypene hadde vannet fritt løp over et mye større areal. Slike grøfter kunne bare gå tett hvis det ble for mye slam og rust i hovedløpet. Drensrør kan gå tett på grunn av små rottrevler, rustutfelling i slissene mm.

10 Filteret har tre viktige funksjoner: 1. Beskytte røret mot fysisk skade for eksempel stein direkte på røret. Plast tåler ikke direkte trykk på et punkt over lang tid. Filteret bidrar til å fordele trykket over hele røret. 2. Filtrere fra finpartikler slik at disse ikke avsettes i røret. Finsand er verst. 3. Fungere som rundkjøring slik at vannet får lettere adgang til slissene i rørveggen. Det er gjort forsøk som viser hvor viktig filteret er for å utnytte rørenes kapasitet. Dette er sterkt forenklet vist i figur 6. Figuren viser at bare en ubetydelig del av drensrørets kapasitet utnyttes dersom det ikke ligger filter over slissene. Dette skyldes at vannet må lete seg frem til en åpning i rørveggen for så å strømme inn i røret. Et tynt filter gir litt bedre effekt, mens et filter med stort volum fører til at rørets diameter blir fullt utnyttet. Vannet får rett og slett lettere adgang til røret og hele kapasiteten utnyttes. Filteret blir på en måte en del av røret. Det er særlig grunn til å advare mot bruk av torv dannet av røsslyng og rein grastorv direkte på drensrøret. Forsøk har vist at røsslyngtorv er svært tett. Filter av torvmose eller sagflis er særlig viktige når det er mye rustutfelling. Men disse filtermaterialene må ikke brukes der en vet at de blir liggende under vann store deler av året. Da er det bare grus som duger. Figur 6. Filterets betydning for utnyttelse av rørets kapasitet. Grøfting i hellende terreng Ved grøfting i hellende terreng må en være særlig oppmerksom på faren for at sigevannet slår ut mellom grøftene. Som hovedregel bør det være overlapping mellom bunnen i en grøft og toppen i grøfta nedenfor

11 Figur 7 Betydning av grøfteavstand og dybde i hellende terreng (FIN, 2000). Som figur 7 viser er det svært viktig at grøftene får riktig dybde eller avstand. Øverste tegning viser hva som skjer dersom grøfteavstanden er for stor. Vann vil slå ut før det når neste grøft. Ved å øke dybden fra 0,8 til 1,2 m løser man dette problemet. Alternativt kan grøfteavstanden reduseres. Ved omgraving i hellende terreng har man hatt stor suksess med å legge steinfylte grøfter eller drensrør i bunnen av omgravingsgropa når man får vannutslag. Dette er nærmere beskrevet under avsnittet omgraving. Grøfting i flatt terreng Dersom arealet er helt flatt er det viktig å sikre fall i drensgrøftene. Tabell 2 viser at det er behov for å øke rørdimensjonen når fallet i grøfta blir for lite. For å sikre fall i grøfta kan det være behov for oppflising slik som det er vist i figur 8 eller det brukes lasermåler ved graving.

12 Figur 8. Graving av fall (SFFL, 1990) Profilering Med profilering mener vi en omfattende overflateforming der terrenget bygges opp i bueform mellom åpne kanaler. I anleggsfasen bør en tilstrebe mønespiss langs midten mens en tilstreber en slak bueform ut mot kanalene. Anbefalt avstand mellom kanalene er 40 m og overflatefallet mot kanalene 2 5 %. Metoden kan brukes både på fastmark og myr. Den anbefales i første rekke på myrjord, men kan brukes på de fleste jordtyper. Metoden har sin største begrensning når det gjelder faren for erosjon i kanalene. Mange tror at myrdybde ikke er noen begrensning for metoden. På faglig grunnlag kan en ikke anbefale større myrdybde enn 1,5 2,0 m. Forutsetninger for godt resultat Profilering er et svært omfattende inngrep og det er særlig viktig med grunnundersøkelser og planlegging. For å oppnå godt resultat må naturforholdene ligge godt til rette. Videre kreves godt arbeid både fra maskinfører og gårdbruker.

13 Naturgitte forhold Profilering er først og fremst en metode for myr og dette setter sitt preg på anbefalingene. For de punkter der myr ikke er spesielt nevnt gjelder anbefalingen også andre jordarter. Myrdybde maksimum 1,5 2,0 m. Det må være avløp fra feltet. Best egnet for myr med moderat til sterkt omdannet torv. På myr med lite omdannet torv må en få innblanding av mineraljord i overflatesjiktet Myr på fjellgrunn har kort levetid som dyrkingsjord torva tæres bort. Siltrik undergrunn gir stor erosjonsfare må ta med erosjonssikring i kostnadsvurderingen. Ved profilering må en være oppmerksom på myrsvinnet. Dette er en samlebetegnelse på sammensynkingen som skjer på grunn av drenering av grunnvann og den mikrobielle forbrenning av torvmaterialet som skjer når luft og næring tilføres nedover i myra. På myr som er 1,5 2,5 m dyp må en regne med et myrsvinn på cm pr. år ved nygrøfting. Ved nydyrking er variasjonen betydelig større, men 1,3 3,6 cm pr. år er vanlig. Forhold ved anlegg Arbeidet bør utføres av maskinfører med erfaring fra denne typen arbeid. Et minimumskrav er at føreren har vært på en godt fungerende felt før arbeidet settes i gang. De anbefalinger som er gitt nedenfor er et resultat av lang tids erfaring fra profilerte felter i hele Nordland. Beltemaskin på tonn er best egnet til dette arbeidet. Gravemaskinen skal forme overflata som et møne med jevnt fall til sidene. Mot kanalene bør en tilstrebe en svak bue. Slodden brukes til å foreta en siste sletting av overflata. Kanalene skal som en hovedregel være minimum 1,0 m dyp etter at profilet er formet. Dette innebærer en kanal på ca 1,5 m dybde før profilering når feltet er 40 m bredt. Kravet til kanaldybde på 1,0 m er ufravikelig når undergrunnen er siltrik eller når den består av tett morene eller leire. På grovere undergrunnsmasser kan en tolerere kanaldybde ned mot 0,5 m. Det ideelle overflatefallet ligger på omkring 5 %. Det er ikke behov for større fall. Dersom kanalene er grunne slik at det blir knapt med masser til å bygge profilrygg, kan overflatefallet reduseres ned mot 2 %. Kanalsidene legges i forholdet 1 : 1,5 for å sikre høsting helt ut i kanten. Figur 9 Skisse av et idealprofil (LTI, 1989).

14 På flate områder kan det være vanskelig å finne tilstrekkelig med masser til å bygge profilrygg. Her er det viktig å holde fast på kravet til kanaldybde på 1,0 m. I slike tilfeller må en enten redusere teigbredden ned mot 30 m eller redusere overflatefallet ned mot 2 %. Det er en nær sammenheng mellom kanaldybde/vannstand i kanalene og grunnvannsnivået i profilryggen. Jo mer finkornige massene i undergrunnen er, jo brattere blir grunnvannsbuen og jo større er faren for kjøreskader ut mot kanalsidene. Figur 10 Grunnvannsnivået på profilert areal (FIN, 2000). På grunn av formen på teigene kan en av og til bli tvunget til å øke feltbredden opp mot 50 m. I slike tilfeller må en være særlig nøye med jevnt og godt overflatefall. Videre kan det bli behov for tilleggsdrenering. Andre forhold som påvirker drifta av profilerte arealer En profilert myr er fortsatt å regne som myrjord. Dette er en sannhet som får større gyldighet jo dypere myra er ved anlegg. For å utnytte de fordeler profileringen gir er det viktig: å pløye slik at plogfåra gis fall mot kanalene, diagonalt eller rett opp og ned plogsålen blir bunn i drensgrøft å unngå dannelse av kjørespor, særlig i gjenleggsåret Når det gjelder selve anleggsmetoden henvises til Faginfo fra Fagtjenesten nr Profilering av Myrjord, Småskrift 3/90, Drenering II eller Norden nr Omgraving Ved omgraving foretar en gjennomgraving av hele jordmassen for å bryte tette sjikt. Jordmassene tilbakeføres på en slik måte at en sikrer infiltrasjon av vann og et toppsjikt med organisk materiale. Omgraving er både aktuell for større arealer med tett overflate eller tykke aurhellelag og for å fjerne flekker med bæresvak myr inne på fastmarksarealer.

15 Naturgitte forhold Ved omgraving har en stort behov for å vurdere undergrunnen. Metoden er særlig egnet på områder: med tett myr over sandrik undergrunn der aurhelle gjerne er årsaken til dårlig drenering hvor blanding av svært grove masser i overflata og finmasser under kan gi mer tørkesterk jord hvor en ønsker å bryte et tett overflatsjikt i mineraljord Metoden har også vært benyttet på områder med myr over leire der man begraver torva under leirelaget. Forfatteren er skeptisk til om dette er tilrådelig. Selv om dette gir jord med god bæreevne for maskinene vil den være sterkt utsatt for pakking og elting. Dersom metoden skal ja noe for seg er det viktig å få blandet inn torv i topplaget for å sikre god strukturutvikling. Når det gjelder naturgitte forhold er det særlig viktig at: vannet har avløp fra området det ikke er for mye stien i undergrunnen en bør komme omkring 0,5 m ned i mineraljord på myr lønnsomhetsgrensen ligger vanligvis omkring 2,0 2,5 m myrdybde Forhold ved anlegg Ved anlegg bør en vurdere behovet for suppleringsgrøfting fortløpende. En bør også i mest mulig grad sikre avløp for overflatevann ved å kombinere omgraving med en viss overflateforming. Ved tett undergrunn bør en også vurdere en kombinasjon av omgraving og profilering. Når det gjelder selve anleggsarbeidet henvises til en artikkel av Knut Lindberg i Norden nr. 4/1987 eller Småskrift 4/90 Drenering III. De viktigste forhold en bør merke seg er: sørg for skråstilte lag av grov undergrunn og torv/leire for å lette infiltrasjon bland inn torv/matjord i overflatesjiktet åpen avskjæringsgrøft i øverste del av feltet en bør komme godt ned i grov undergrunn, helst 0,5 m Anders Hovde som har arbeidet flere år i Jord- og Myrselskapet og Jordforsk anbefaler at en starter omgravingsarbeidet slik at en får eventuelt grunnvann med seg nedover. Dersom grunnvannet slår ut i bunnen av arbeidsgrøfta legges drensgrøft på urørt bunn. Det er viktig at en ikke legger dren oppe i masser som er omgravd før disse har fått satt seg skikkelig. Dette tar minimum 1 år. Dersom det er mye stein i undergrunnen brukes denne til å bygge steinsatt grøft med overdekke av fiberduk/storsekk. Erosjonsforebygging Ved anlegg av kanaler vil man ofte støte på problemer med erosjon. Silt er den fraksjonen som er mest utsatt for erosjon ved at den flyter ut så snart det tilføres vann. Stiv leire og sterkt omdannet torv er i utgangspunktet lite erosjonsutsatt. En grøft som graves i sterkt omdannet torv kan stå med nesten rette vegger. Det som imidlertid bestemmer erosjonsfaren er om man når ned i undergrunn eller ikke. Dersom en ved anlegg skjærer gjennom torvlaget er det undergrunnen som bestemmer om det blir erosjon eller ikke. I tilfeller der det oppstår erosjon vil torva kalve og bidra til oppdemming av vann og ytterligere erosjon. De ulike jordartene er stabile inntil en gitt vinkel. Ut fra dette har man utarbeidet anbefalt sidehelling for kanaler, se her. Det er viktig å merke seg at dette er sidehelling som gir stabilitet under påvirkning av vann med liten til ingen strømningshastighet. Anbefalt sideskråning er mer til hjelp i forhold til sikkerhet enn til å hindre erosjon. Ved stor vannføring må kanalløpet sikres ved tilsåing, plastring med torv eller ved å legge fiberduk og pukk eller stein, se her. Fiberduken er viktig som et skille mellom vannet og erosjonsutsatte masser og er særlig viktig i siltjord og sandjord. Dersom sidehellingen består av torv er det tilstrekkelig å foreta sikring til man er kommet over fra mineraljord til torv.

16 Dersom en kanal legges i hellende terreng i erosjonsutsatte masser må det foretas avtrapping i løpet. Det fins gode arbeidsbeskrivelser på dette i form av typetegninger (eksempel 1, eksempel 2). Problemet med slike tiltak er at de ofte er svært kostbare og at man derfor har en tendens til å sløyfe sikring. Dette kan få alvorlige følger dersom løsmassene er dype fordi vannet graver seg bakover og får stadig større gravekraft. I løpet av få timer kan det oppstå store kratre. Dersom man ikke har råd til erosjonssikring i slike masser har man i alle fall ikke råd til å ta konsekvensen av skader som følger av erosjon! Erosjon er også et stort problem i forhold til stikkrenner og avløp. Dersom stikkrenna ligger i erosjonsutsatte masser vil den være utsatt for erosjon i utløpet som følge av at vannet får større hastighet gjennom røret. Og den vil være utsatt for erosjon i innløpet når vannstanden i kanalen har steget over røret og det begynner å tømmes. Ved tømming vil det oppstå en strømvirvel som vil dra med seg mineralmateriale. I løpet av kort til kan dette føre til store skader på veier og overganger og stikkrenna kan bli ødelagt. Ved utløpet av vanlige drensgrøfter kan det også oppstå erosjonsskader dersom undergrunnen er erosjonsutsatt. Det samme gjelder selvsagt for større avløpsledninger. For alle slike tilfeller gjelder det å legge fiberduk og pukk under rørenden og så langt ut at vannet ikke har gravekraft. Kombinasjon med rensetiltak Ved større investeringer i drenering er det viktig å vurdere hvordan man kan redusere avrenning av næringsstoffer. Dette kan gjøres ved å etablere en større rensedam eller flere mindre i forbindelse med åpne avløpssystemer. Befinner man seg i et område med stor erosjonsfare og har behov for å utdype kanaler eller bekker kan en del av anlegget kombineres med rensetiltak. I slike tilfeller kan SMIL-ordningen være et alternativ. Inntil 60 % av kostnadsoverslaget kan dekkes over denne ordningen. I Nordland fylke vil man i tillegg kunne søke om tilskudd til vedlikehold gjennom regionalt miljøprogram. Dersom man ser slike muligheter anbefales det å ta kontakt med den lokale avdeling av Norsk Landbruksrådgivning. Grasdekte vannveier og kummer Som nevnt tidligere er det viktig å foreta en grundig vurdering av årsaken til problemet før man forsøker å løse det. Videre er det ofte slik at det enkle ofte er det beste. I områder der man ikke ønsker å anlegge åpne kanaler kan det være aktuelt å etablere grasdekte vannveier. Disse etableres i forsenkninger i terrenget. For eksempel over gamle bekkelukkinger. Poenget med disse vannveiene er å transportere vann til nedløpskummer eller ut i åpne avløp. Kummer er aktuelle på større flater som koblingspunkt for drensgrøfter og samlegrøfter. Kummer gir også mulighet for nedløp av overflatevann. En av de viktigste forutsetningene for at en kum skal fungere over tid er at den har tett bunn og at alle rørgjennomganger er tette. I forbindelse med store nedbørmengder vil vannet i kummen ha stor erosjonskraft fordi det oppstår strømninger i rør og kum. For kummer som står i hellende terreng kan man oppleve at vannet spruter opp gjennom åpninger i lokket. Da kan man bare tenke seg til hva som vil skje dersom en slik kum er åpen i bunnen eller har åpninger i rørgjennomføringene. Kummer er aktuelle i markerte forsenkninger i terrenget som samler mye vann under snøsmelting og i perioder med kraftige nedbør. Selv om undergrunnen har god infiltrasjonsevne vil toppsjiktet ofte være mindre gjennomtrengelig på grunn av gjødselrester, opphoping av finpartikler mv. I lange hellinger med markerte forsenkninger vil vannet strømme inn mot lavere partier og etter hvert danne en liten bekk. Kombinasjon av grasdekt vannvei på åkerarealer og kummer med jevne mellomrom vil sikre at vannet ikke oppnår så stor hastighet at det blir erosjon. Kummer kan etableres som reine synkekummer der undergrunnen er selvdrenerende. Slike kummer sikrer at vannet kommer gjennom et tettere overflatesjikt. Med mindre kummen står på pukk eller stein må den ha tett bunn. I grus sikres avløp gjennom drensrør som legges ut fra kummen.

17 Det er også mulig å lage enklere utgaver av kummer ved å grave et hull som kles med storsekk og fylles med stein eller pukk. Også slike kummer må sikres avløp via rør. Fordelen med denne løsningen er prisen. Ulempen er at man risikerer at finmasser etter hvert fyller opp hulrom mellom stein/pukk. Dette unngår man i åpne kummer hvor kammeret kan tømmes for slam. For mer grundig informasjon om kummer henvises til ITF rapport 123/2002 Bedre hydrotekniske løsninger. Nedløpskummer og utløp. Økonomien i drenering Det er vanskelig å gi noe eksakt svar på hvor lønnsomhetsgrensen for drenering foregår. Så lenge egenprodusert grovfôr er en viktig del av fôrrasjonen på bruket vil det være behov for arealer som gir årssikre avlinger. Ved å forsømme drenering oppnår en i først rekk at: grovfôravling og fôrkvalitet forringes mindre kostnadseffektiv drift av arealene sårbarheten for overvintringsskader øker beregningsgrunnlaget for skadeerstatning reduseres Ved å utsette nødvendig vedlikehold eller nygrøfting vil en før eller siden nå et punkt der investeringsbehovet melder seg med full tyngde. I denne situasjonen vil en samtidig oppleve at avlingsnivået reduseres og at det blir vansker med høsting. Dette vil skje i år med mye nedbør og vanskelige kjøreforhold. Spørsmålet er da om en er i stand til dekke utgiftene. Finnes det en lønnsomhetsgrense? Hvor lønnsomhetsgrensa går for at drenering skal lønne seg vil variere fra gård til gård. En skal være forsiktig med å finregne for mye ettersom dette er vedlikehold av gårdens grunnkapital. Problemet er at langsiktige investeringer som dette er vanskelig å lønnsomhetsberegne fordi avskrivingstida man benytter er for kort. Isolert sett lønner det seg lite å male en husvegg, men konsekvensen av å la det være vil melde seg etter et visst antall år. Avhengig av hvor lenge man har valgt å vente vil behovet være alt fra skifting av kledning til bygging av nytt hus. Det en med sikkerhet kan si er at drenering er dyrt og at en med dagens prisdifferanse på kraftfôr og grovfôr neppe kan regne det for å være lønnsomt på kort sikt. Men alternativet til drenering er i ytterste instans avvikling av hele drifta. Når lønnsomheten er såpass lav må en bruke pengene der de gir størst avkastning. Dette betyr at en også må vurdere hvilke arealer som bør holdes i drift, og hvilke som helst bør tilbakeføres til naturen. God planlegging blir dermed avgjørende for å få mest mulig igjen for investerte kroner. Spar ikke på shillingen Et vesentlig punkt når en kostnadsberegner dreneringstiltak er hvor en velger å spare. Som nevnt tidligere er filter og avslutning mot kanaler to av de viktigste punktene når en gjennomfører tradisjonell grøfting. Utgiftene til disse utgjør hhv. 9 % (filter) og 7 % (beskyttelsesrør) av den totale grøftekostnad (figur 11). Det er ikke her en bør sette inn sparekniven. Da bør en heller bruke energi på en anbudsrunde med maskinentreprenør og rørforhandler eller samarbeide om både innkjøp av varer og tjenester.

18 Figur 11 Fordeling av grøftekostnader på ulike poster (FIN, 2000). Kostnad ved ulike metoder og tiltak Det er stor variasjon i kostnader fra område til område alt etter hvor presset maskinmarkedet er. Videre må en regne med stor variasjon etter hvordan forholdene på stedet er. Rent generelt vil kostnadene øke i retning overflateforming usystematisk grøfting profilering systematisk grøfting omgraving Litteraturhenvisninger Einar Vigerust og Jarle T. Bjerkholt, Bedre hydrotekniske løsninger. Nedløpskummer og avløp. ITF rapport 123/ s. FIN, Plantehåndboka Drenering. s Lindberg, Knut; Omgraving av myr med samtidig profilering. Norden, 4; s LTI, Profilering av myrjord. Rapport nr. 10. ISSN s SFFL, Drenering 2. Grøfting. Småskrift 3/ s. Typetegninger. Landbrukets utbyggingsfond. Kulturteknikk typetegning