HVA PÅ NÅ?

Transkript

1 IMT2352 Mediehistorie og tekstteori November 2009 kand.nr: HVA PÅ NÅ? et essay om sosiale medier Innledning Du er fri til å skrive og dele hva du vil med omverdenen: at du spiste en usedvanlig god frokost, at du har hodepine, at du vil slite på morgendagens eksamen, eller at du synes Bjarne Håkon Hanssen er en tulling. 100% ytringsfrihet. Ingen kan i praksis stoppe deg i å trykke på «publiser»- knappen, og du kan heller ikke stoppe noen andre i å ytre det de har på hjertet. Sosiale medier er et relativt nytt begrep, men enda noe vanskelig å definere, og alt det omfatter forskes det stadig på. Vi forbinder det gjerne med uttrykk som «web 2.0», «brukergenerert innhold», «konvergens» og «dynamiske nettsider». Det som skiller web 2.0 fra web 1.0 er nemlig mulighet for aktiv deltakelse og kommunikasjon fra brukerens side. Sosiale medier kan defineres som en paraplybetegnelse for tjenester og aktiviteter på nett hvor innhold er generert av brukerne. Selve tjenesten er kun en tilrettelegger for interaksjonen mellom medlemmene eller tilfeldige brukere (Cramer 2009). I dette essayet vil jeg se på hvilken betydning sosiale medier har i vår hverdag. Jeg vil starte med å se på hvordan de har utviklet seg til å bli det vi finner i dag, sett både fra et teknologisk og et menneskelig betinget perspektiv. Jeg vil videre gå nærmere inn på og drøfte de muligheter som sosiale medier tilbyr. Hva betyr de for demokratiet; autoriteter kontra «vanlige mennesker»? Hva har de gjort med vår identitetsfølelse og kommunikasjonen oss mennesker i mellom? Brukerne vanlige enkeltmennesker er nå aktive sendere. Vi har med den nye publiseringsteknologien fått større tilgang til en mulighet en makt som tidligere var mer kontrollert og forbeholdt de få: makten til å ytre og spre informasjon. Informasjons- og publiseringssamfunnet utvikles stadig, og tendensene er som vist preget av liberalisering, men også (som følge) en nærmest eksponentiell vekst i informasjonsmengden. På én side kan man betrakte det som aldeles fantastisk at hvem- som- helst kan dele hva- som- helst med verden, men med disse mulighetene som de sosiale mediene gir, kommer uunngåelige utfordringer. Problemstillinger omkring ytringsfrihet/sensur, informasjonsvaliditet og kildekritikk jeg vil drøfte hva disse innebærer. 1

2 HVORFOR SOSIALE MEDIER? Den teknologiske utviklingen: Direkte kommunikasjon og personlige nettsider Basisen for dagens frie publiseringssituasjon lå der med internetts lansering rundt 90- tallet, men det er først i de siste 3-4 årene sosiale kommunikasjonssystemer virkelig har fått en oppblomstring. Skriftlig toveis- kommunikasjon på internett er ikke noe nytt. For å ta en tidlig personlig erfaring som eksempel: folk på min egen alder husker kanskje barnesidene fra tusenårsskiftet, hvor man blant annet fant et åpent chatterom hvor man kunne logge seg inn med et kallenavn. Med muligheter som dette økte fokus på nettvett og netikette, for man hørte ofte skrekkhistorier om unge som hadde møtt noen de hadde snakket med på nettet, som ikke viste seg å være de man trodde de var. Direktemeldingstjenester som MSN Messenger, ICQ («I seek you») og Yahoo! Messenger, samt IRC- protokollen (Internat Relay Chat) representerer videre en kommunikasjonsplattform som siden årtusenskiftet har vokst utrolig i popularitet. De gir mennesker muligheten til direkte kommunikasjon hovedsakelig med folk de kjenner. Kommunikasjonsforman kan minne om e- post; det skjer skriftlig, er personlig (skjer mellom to eller få, oftest utvalgte personer altså er man i prinsippet reservert for uønskede), og meldingen blir sendt med en gang. Forskjellen ligger i tidsrommet; hvor fort meldingen mottas og skaper respons. Deltakerne er til stede samtidig, og kan ha en samtale tilsvarende som i det «virkelige liv» bare at det skjer verbalt. Såkalte personlige nettsider har eksistert lenge, og kan i all hovedsak regnes som et web 1.0- fenomen ettersom de ikke trenger å omfatte muligheter for brukeren til å kommunisere med senderen. Kommunikasjonen er enveis. På en personlig nettside kan senderen presentere seg selv, og han har ingen forpliktelser overfor publikum til f. eks. jevnlige oppdateringer (Schwebs og Otnes 2006, s. 174). Hensikten med lanseringer av forskjellige nettbaserte «lag din egen hjemmeside»- tjenester, har vært å overkomme kravet om kunnskap om nettside- koding hos brukeren. Målet er at alle i teorien skal være i stand til å lage sin egen personlige nettside, og ha muligheten til å utfolde og eksponere seg selv etter eget ønske på nett. Menneskelige behov som drakraft Nettet har utviklet seg til å tilby det vi ser i dag: nemlig en flermedial arena hvor vi kan utfolde oss fritt; eksponere oss selv og våre meninger. Hvorfor bruker folk tid på dette? Hva er det som gjør sosiale medier så tiltalende, så avhengighetsskapende? Sett fra et perspektiv der det er menneskets behov som har styrt utviklingen til «web 2.0», er det hovedsakelig to iboende menneskelige faktorer vi kan legge vekt på. Det første er at mennesket er et sosialt vesen. Kommunikasjon med omverdenen er viktig for oss, og det er sådan noe vi har fått utløp for gjennom nettsamfunn. Det andre er vår så ofte omtalte trengsel til å eksponeres; å bli sett, å bety noe, og å ha noe å gi til omverdenen. I hvor stor grad dette er et iliggende menneskelig behov kan drøftes; men det kan fastsettes som et motiv for deltakelse i sosiale medier. 2

3 Enkle personlige nettsider, direktemeldingssystemer og upersonlig chatting kan på mange måter representere en begynnelse på noe som skal dekke disse behovene, men dagens sosiale medier er tydelig en forbedring ettersom de har blitt så dominerende i vår hverdag. De åpner for at vi får utløp for kommunikasjons- og eksponeringsbehovet på en annen, ny måte. Man kan utfolde seg helt fritt; eksponere seg selv og sine meninger, og ikke minst opprettholde kontakt med omverdenen gjennom å høre hva folk man kjenner har å dele. HVA GÅR DET SÅ UT PÅ? «28 of your friends are attending Mediejulebord 2009» forteller Facebook meg. Uten at jeg konkret har bedt om det, får jeg invitasjoner til arrangementer, og ikke minst får jeg vite om arrangementer mine «venner» skal på. På Facebook og andre sosiale samlingssteder på nett, starter man med å opprette en profil, hvorfra man kan dele sitt budskap, og man kan se på andres profiler og deres aktivitet. Man kan være medlem av flere nettsamfunn etter interesse, og opprettholde nettverkene separat etter interesseområde. Det som har gjort de fleste store sosiale samlingsstedene så vellykkede, er nemlig at de har funnet sin egen nisje. Flickr og Picasa fokuserer på stillbilder, det å effektivt kunne dele fotoalbum, YouTube er kun levende bilder. Facebook er et venne- samfunn hvor du kan presentere deg selv gjennom en personlig profil, oppdatere fortløpende om hva du vil, og ikke minst komme i kontakt med venner og bekjente. Facebook er også på mange måter en sammensmeltning av hovedfunksjoner: mikroblogging, direktemelding, bilde og videopublisering muligheter til alt er samlet på ett sted. LinkedIn har det personlige fokuset til felles med Facebook, men har tydelig karriere og jobbnettverksskapning som nisje. Twitter er «kortversjonen av Facebook», med den slagkraftige hovedfunksjonen «hva tenker du på?». Bloggen har vært et hett tema den siste tiden det representerer et eget område innen sosiale medier. Én person, eller en liten gruppe mennesker, står for hovedpubliseringen, men det er gjerne rom for interaksjon med dem gjennom å f. eks sende inn kommentarer. En blogger refererer aktuelle debatter, formidler synspunkter og reflekterer over tema han/hun synes er interessante. Det som skiller blogger fra personlige nettsider er den karakteriseres som et web 2.0- fenomen, samt dagbokpreget at den oppdateres jevnlig med det nyeste innlegget øverst. Det som skiller dem fra andre nyhetspregede vevsteder, er den personlige stemmen (Schwebs og Otnes 2006, s. 176). Popularitet og diffusjon De sosiale arenaer på internett har kommet for å bli. Deres betydning i nordmenns hverdag er bemerkelsesverdig. 84,3% av alle nordmenn sier de bruker mer enn 30 min på sosiale medier i uken, kommer det frem i en undersøkelse gjort av Microsoft i mai 2009, og trolig har tallet økt noe siden. (Dagbladet 2009:1). Spredningsprosessen kan beskrives med en S- kurve, hvor fenomenet først oppstår og tas i bruk av få; så kommer 3

4 faser hvor tidlig og sen majoritet får sansen for det, og så kommer etternølerne (Schwebs og Østbye 1999; s. 33). Eksempelvis, blogger har lenge eksistert, men eksplosjonen den bratte stigningen startet først i 07/08, og nå kommer etternølerne, og populariteten begynner å flate ut. SOSIALE MEDIER: MEDALJEN OG DENS BAKSIDE Datarevolusjonen har ført og fører enda med seg mange omveltninger i dagens samfunn. Teknologien utvikles stadig, og det går ikke an å stoppe utviklingen eller ta en pause. De sterkeste kreftene vil alltid være de som pusher på; man må dermed åpne øynene og spille med utviklingen på riktig måte, og ikke bli hengende etter. Web 2.0 tilbyr en overveldende publiseringsfrihet, som igjen har ført til en overflod av informasjon. På Facebook får man hyppige oppdateringer på ens registrerte «venners» meldinger, og ellers informasjon om hva tjenesten regner ut kan være interessant. På Twitter blir man stadig overrøst med statusoppdateringer fra de man har valgt å følge. En form for filtreringmuligheter har man med muligheten til å velge hvem som skal være på vennelista eller hvem man skal følge. Men man vil aldri bli skånet for det uønskede, enten det er totalt irrelevant, feilaktig, eller direkte skadelig. Den iliggende praktiske ytringsfriheten sosiale medier tilbyr, trenger tydelig ikke bety noe udelt positivt. Dette vil jeg i de neste avsnittene gå nærmere inn på. Privat ekshibisjonisme? Sosiale medier er, som vi har sett, en arena for selveksponering. Profilsiden og alt man deler vil representere ens identitet. Vil man fortelle sine «venner» en morsom historie fra jobben, en internspøk eller hva- nå- enn, er man fri til å gjøre det, og det kan være morsomt og vel og bra. Men uheldig bruk, både med og uten intensjon, forekommer ofte. Mobbing og direkte hetsing vi har sett eksempler på elever som har hengt ut lærerne sine gjennom Facebook- grupper. Mange har opplevd å få uønskede bilder eller annen informasjon om seg selv publisert, og når krenkingen først har skjedd er det ikke alltid like lett å gjøre noe med det. Vi ser også ofte at folk publiserer informasjon til skade for seg selv. Et skrekkeksempel er jenta som skjelte ut sjefen sin på Facebook, og naturligvis endte opp med å få sparken. Visste hun ikke bedre? Det er heller ikke uvanlig at arbeidsgivere i en ansettelsesprosess googler stillingssøkere, og dermed f. eks. kan få helt eller delvis tilgang til søkerens Facebook- profil. Det er tydelig at opplæring om nettvett og netikette enda er viktig. Sosiale medier er det offentlige rom, og personvernloven gjelder like fullt. «Man kan være personlig uten å være privat, og de som får til dette har skjønt mye», uttaler Jørgen Helland, redaktør i Valgpanelet, overfor kommunikasjon.no (Ørstavik, ). Det er rett og slett 4

5 mangel på kunnskap hos brukerne som gjør at det er så lett å tråkke feil. Vi har engasjert oss i sosiale medier, før vi har tatt oss tid til å vurdere konsekvensene av hvordan man skal tillate seg selv å oppføre seg, og hva man skal dele. Folk vet enda ikke helt hvordan de skal bruke sosiale medier, og denne kunnskapsmangelen er en klar utfordring. Demokrati, makt og misbruk Er de mulighetene sosiale medier gir et godt bidrag til demokratiet? Den amerikanske demokratiteoretikeren Robert Dahl har tidlig vektlagt mulighetene teknologien kan gi: enklere tilgang til god og ønsket informasjon for alle, og at alle skal ha mulighet til deltakelse (Storsul, n.d.). Sosiale medier har åpenbart gitt oss demos større tilgang og frihet til å sette spørsmålstegn ved elitens autoritet, men potensialet blir først fullt realisert når demokratiets kriterier om effektiv deltakelse og opplyst forståelse er oppfylt. I konkurransen om å få oppmerksomhet, vil alltid sannheten og det «viktigste» vinne frem? Har alle, tross kompetanseforskjeller, de samme mulighetene? Svaret er tilsynelatende åpenbart: sosiale medier har demokratisert muligheten for å bli hørt, men de har ingen udelt positiv og revolusjonerende virkning på demokratiet. Alt kommer an på bruken. Sosiale medier har bidratt til at nye opinionsledere har kommet seg på banen. Bloggerne har ofte blitt omtalt som den femte statsmakt. Med det menes at «gode bloggere» innehar en maktposisjon og kan rette kritiske blikk mot den dømmende, lovgivende og utøvende makt, og ikke minst pressen, den fjerde statsmakt. Man kan gjennom en blogg kritisere de saker som de etablerte mediekanalene bringer på banen, og ta opp ønskede saker selv, som i sin tur kan få stor oppmerksomhet. Forleden oppnådde en norsk fotballspiller, helt uten intensjon, å kapre den øverste spalten på dagbladet.no, etter at han på kjærestens blogg hadde uttalt at popstjernen Beyoncé er «15 kilo for tung». Et noe banalt eksempel er det, men det forteller oss at pressen bevisst søker til blogger og sosiale medier for stoff. Et annet ferskt eksempel er høyrepolitiker Torbjørn Røe Isaksens angrep på den rød- grønne regjeringas seksualundervisningspolitikk i et blogginnlegg. Hans skarpe utsagn fikk oppmerksomhet i både VG og Dagbladet, rød- grønne politikere svarte, og debatten var i gang. Hva som får plass på dagsorden kan virke tilsynelatende tilfeldig: Pressen søker etter gode nyheter, og graden av viktighet, relevans, «agurk- faktor» og salgspotensiale vil dermed variere. Det trenger ikke bare dreie seg om å rope høyt; men som internetts talekonvensjoner tilsier er det en fordel å være presis, kort og konkret i ordleggingen (Schwebs og Otnes 2006, s. 224). Sosiale medier som mobiliseringskanal I forkant av årets stortingsvalg ble sosiale medier av mange sett på som avgjørende for partiene. Raymond Johansen (Ap) uttalte på Lørdagsrevyen 6. juni 2009: «Valgkampen vil dreie seg om å nå flest mulig, og bruke alle kanaler; være på internett og aktivt kommunisere med velgerne, gi dem svar og være tilgjengelig hele tida. Nye medier er utvilsomt en viktig kanal.» (Lørdagsrevyen ) 5

6 At politikerne en elite kommer seg på nettet, kan bidra til en forståelse av at avstanden mellom dem og oss ikke er så stor allikevel. Gjennom å være lett tilgjengelig gjennom sosiale medier viser politikerne i større grad at de er på nivå med velgerne. Facebook, Twitter, politikerblogger, osv., muliggjør en kommunikasjon som kan virke både personlig og troverdig. Dog har flere i ettertid hevdet at sosiale medier ble overvurdert i rollen som en avgjørende faktor innen mobilisering. Venstre, SV og Rødt oppnådde alle relativt dårlige resultater, til tross for at de alle godt hadde utnyttet det potensialet som ligger i markedsføring, mobilisering og kommunikasjon med velgerne gjennom nettet. Men «Obama- effekten uteble», som Jan Omdahl i en kommentar uttrykker (Dagbladet 2009:2). Journalistene og amatørene «Hvordan har sosiale medier påvirket journalistikken?» er spørsmålet som stilles under debatt på Dagsnytt 18 ( ). Journalistyrket dreier seg om å formidle sannhet. Å informere og å avdekke, å utvide kvaliteten i den offentlige samtale, som generalsekretær i norsk presseforbund Per Edgar Kokkvold uttaler. Han fremmer journalistyrket som profesjon i forhold til amatørene, og har ingen tro på de som har antydet at «fremtidas journalister er publikum». Journalister er bundet til pakten om å være troverdige og objektive, noe amatørene i praksis ikke er. Vi har sett at pressen i dag ofte henvender seg til sosiale medier for tips. Blogginnlegg av politikere og samfunnskritikere er én ting, men Twitter er også hyppig brukt av journalister, både som kilde til tips og diskusjonsarena. Vilde Schanke Sundet, stipendiat i medievitenskap, hevder det generelt sett er for tidlig å si hva sosiale medier har gjort med journalistikken, men de tydeliggjør i større grad bidrag fra publikum. Man skal ikke undervurdere brukerne «amatørene». De kan være en god ressurs for journalister, en «verktøyskasse», men det forutsetter bruk på riktig måte; som innebærer kildekritikk. Troverdighet og kildekritikk Mangel på kvalitetssikring av all informasjon som publiseres på nettet representerer en utfordring. I informasjonsoverfloden kan det være problematisk å effektivt filtrere bort det unyttige, og få frem det relevante. Med at terskelen for publisering er omtrent lik null, og at senderen ofte opptrer usynlig, er det også vanskelig å bli helt sikker på at informasjonen er kvalitetssikret og troverdig. Økt kompetanse og bevissthet rundt kildekritikk blir desto viktigere. 6

7 REFERANSELISTE Litteratur Schwebs, Ture og Otnes, Hildegunn (2006): tekst.no. Strukturer og sjangrer i digitale medier. Oslo: Cappelens forlag. Schwebs, Ture og Østbye, Helge (1999): Media i samfunnet. Oslo: Det Norske Samlaget. Artikler på nett Cramer, Hans Martin (2009): «Når gikk du sist på besøk med en reklameplakat under armen?» < gallup.no/?aid= > [Lastet ] Dagbladet (2009:1): «Dette gjør nordmenn på nett». < ] Dagbladet (2009:2): «Valgkampen gjorde nettet politisk» < / /> [Lastet ] Storsul, Tanja (n.d.): «Nye medier nye muligheter». < FrameDel5.html> [Lastet ] Ørstavik, Linda Johnsen ( ): «Hvem skal jeg være?» < [Lastet ] TV/radio Dagsnytt 18 ( ): Debatt om «Twitter og sosiale medier.» < tv/klipp/557715> [Lastet ] Lørdagsrevyen ( ): < tv/indeks/173716> [Lastet ] 7