Tema: AFRIKA. 20 Labyrint 3/10 Universitetet i Tromsø

Transkript

1 Tema: AFRIKA 20 Labyrint 3/10 Universitetet i Tromsø

2 AFRIKA I dette temaet kan du lese om barn som bor på internat for å gå på skole; urfolk som blir fratatt sin tradisjonelle levemåte og utsatt for assimilering; folk som jages på flukt og barn som blir sendt fra landsbygda til byen for å jobbe og sende penger hjem. Det er historien om Afrika: kontinentet som vi ofte forbinder med uoverkommelige problemer. Det er historien om sanfolkene i sørlige Afrika, om kvinner i flyktningleire i Kenya og Sierra Leone, om gatebarna i Etiopia. Men det kunne like godt vært historien om den nære nordnorske fortiden. Her ble også jentungene sendt i tjeneste i store byer for å hjelpe familien, samene ble forsøkt fornorsket og etter tyskerenes herjinger måtte brente hjem bygges opp igjen. De viktigste ressursene i Afrika, som her, er menneskene og deres trang til ikke bare å overleve, men leve et verdig liv. Universitetet i Tromsø Labyrint 3/10 21

3 Tema: AFRIKA Oma Daqm er san i Namibia og arbeider med å vise turistene den tradisjonelle levemåten til sitt folk. SANFOLKET: DET EKTE FOLKET Forskere fra verdens nordligste universitet bruker sin urfolkskompetanse på å forbedre forholdene til urfolk i det sørlige Afrika. Labyrint dro på feltarbeid med sosialantropolog Jennifer Hays til de mest fjerntliggende områder i Namibia. Oma Daqm peker med spydet på et avtrykk på bakken. Kalahari-sanden er rødlig og fortsatt fuktig av morgendugg. Mai er høst i det sørlige Afrika. Natta før har vært kald slik nettene blir i en ørken. Før vi la oss ble vi fortalt at det ville være lurt å avstå fra lange turer ut i bushen for å gjøre vårt fornødne. De har observert leopardspor rundt landsbyen Xa oba. Og nå peker Oma på to, for ham, tydelige hyenespor ikke mer enn 50 meter fra Xa obas presenningdekte stråhytter. «En stor og en liten», forklarer han, svakt fremoverlent med korgen for pil og bue slengt over skulderen. Det er stille rundt oss, lydene fra landsbyen har allerede forsvunnet. Det suser i det høye gresset, det flate landskapet byr ikke på noen landemerker som kan hjelpe med orienteringa. Vi er sent ute. Den beste jakta er når månen fortsatt står synlig på morgenhimmelen. Det blir fort varmt for dyr og mennesker her. Men sporene er der. Og kanskje lurer et måltid i buskene. Dette er en fortelling om ju 'hoansi-folket i Nyae Nyae nordøst i Namibia. Om jegeren og sporfinneren Oma og hans jaktkompis N!ani, deres gamle og barn. San, buskmenn, men først og fremst ju 'hoansi det ekte folket. Det opprin- 22 Labyrint 3/10 Universitetet i Tromsø

4 Tekst: Maja Sojtarić nelige folket i det sørlige Afrika. Innehavere av et komplisert klikkespråk, en egalitær samfunnsstruktur og en overveldende kunnskap om alt som lever og rører seg i denne grønne ørkenen av dem lever i den karrige Nyae Nyaeregionen. Ikke i fullstendig desperasjon, men likevel i stor fattigdom. Nyae Nyae er den eneste plassen i den sørlige Afrika hvor sanfolk kan jakte. Det er også den eneste plassen i det sørlige Afrika hvor de kan få morsmålsopplæring, de tre første årene av skolengangen. Likevel sliter de. Ju 'hoansi har ikke klart å tilpasse seg moderne økonomi og de faller ut av de eksisterende utdanningssystemer. Jeg prøver å forstå hva grunnen til deres marginalisering er: Hva er de beste strategiene for å forbedre deres situasjon? Hvilken støtte trenger de? Jeg er overbevist om at den tradisjonelle kunnskapen må trekkes inn for å gi ju 'hoansi de verktøy de trenger for å ta kontroll over sin egen utdanning og få de ferdighetene de trenger, sier sosialantropolog Jennifer Hays. I ti år har hun jobbet med ju 'hoansi i Nyae Nyae, og andre sanfolk i Botswana og Namibia. For tiden arbeider hun ved Universitetet i Tromsø. DÅRLIGST STILT Levestandarden blant sanfolk er mye lavere enn blant andre etniske grupper i Namibia, og av alle sanfolkegrupper er ju 'hoansi dårligst stilt. Det som tradisjonelt var et liv preget av mestring av de karrige omgivelser gjennom jakt og sanking av bushfood, har gjennom historiens og koloniherrenes luner blitt til et liv i avhengighet. Dette har forvitret deres kultur, ødelagt samfunnsstrukturen og bidratt til avmakt. Utdanning må forberede ju 'hoansi til å finne nye muligheter for overlevelse. Og det kan bare skje om ju 'hoansi er med på å definere hva et utdanningsprosjekt skal gå ut på. Folk sier at ju 'hoansiforeldre ikke bryr seg om utdanning. Det er ikke sant. Til meg forteller de at de bryr seg veldig mye om egen og barnas utdanning. I utgangspunktet er de glade for, og motiverte til, å sende sine barn til landsbyskolene, sier Hays. De seks landbyskolene tilbyr undervisning på morsmål opp til tredje klasse. Det betyr at de svært unge barna kan bli hjemme før de begynner i fjerde klasse i Tsumkwe, regionens største bosetning og administrative sete. I tillegg utvikler man på disse skolene kompetansen til ju 'hoansi-talende lærere. Sanfolkenes rett til tilgang til formell utdanning og morsmålsundervisning er avgjørende for deres fremtid, har Hays kommet frem til i sin forskning. Men det er tydelig at denne tilgangen ikke er hele svaret. Det er også nødvendig å utfordre ideene om hva utdanning er, og å forstå og verdsette de tradisjonelle tilnærminger til utdanning som san selv har utviklet gjennom århundrene. Den vestlige modellen som de nå får tilbud om bidrar kun til en fremmedgjøring og gir ikke san en følelse av eierskap og ansvar for utdanning i deres samfunn. I Xa oba, landsbyen til Oma Daqm, møter vi en eldre kvinne som venter på sin sønn. Hun er usikker på om han kommer tilbake til landsbyen. Han tar ungdomsskoleutdanning i en av de større byene i Namibia, og har sjelden anledning til å komme på besøk. Hun håper at han vil komme tilbake og hjelpe dem med hans nyerverva kunnskap. Men de med formell utdanning har flere muligheter, og noen velger å flytte vekk fra Nyae Nyae. VIKINGER OG SANFOLK I landsbyene som ligger spredd over store avstander i Nyae Nyae er leveforholdene som oftest bedre enn i Tsumkwe hvor mange ju 'hoansi lever i slumlignende strøk. Landsbyen Xa oba, er derimot en relativt vellykket landsby. Her har man nylig satset på et nytt turismeprosjekt som har hatt gode resultater i naboregionen. Konseptet er basert på vikinglandsbyer i Danmark og Tyskland. Prosjektet heter Living Culture Village og settes opp i regi av Living Culture Foundation.. Jennifer Hays tok Labyrint med seg på feltarbeid i Nyae Nyae for se hva som skjedde med landsbyskolene som ble igangsatt her tidlig på 1990-tallet. Og for å undersøke om det er noe annet enn den formelle kunnskapen som kan gi ju 'hoansi-barna en fremtid og et levebrød. Full last: En hel familie på flyttefot i leiebilen til Jennifer Hays. Transport er ikke enkelt å finne og avstandene i Nyae Nyae er store. Denne familien på syv flyttet til Xa oba for å bidra til etableringa av Living Culture Village. Universitetet i Tromsø Labyrint 3/10 23

5 Tema: AFRIKA Living Culture Foundation hjelper med igangsetting og markedsføring, investeringer må san gjøre selv. Og fortjenesten fra jakt- og sankingsutflukter, samt smykke og suvenirproduksjonen går uavkortet til deltagerne selv. 90 prosent til aktørene og 10 prosent til felleskapskassa i landsbyen, ifølge Pfeifer. Turisme har ikke alltid vært til fordel for san, kan Jennifer Hays fortelle. Mange operatører utstiller fortsatt sanfolk som kuriosa i uverdige situasjoner. Werner Pfeifer påstår at Living Culture Foundation av denne grunn har blitt møtt med skepsis fra flere hold. Men her vi står i utkanten av Xa oba og ser på elefantmøkk i ørkenen sammen med Oma og N!ani får man ikke den beklemte følelsen av å være en hvit utnytter som mange andre situasjoner i Namibia kan gi deg. EN AUTORITET I ØRKENEN Ved vår ankomst til Xa oba hilste Oma på oss med flakkende blikk. De slitte og opprevne dongeribuksene hang på den magre kroppen, capsen var skitten og skoene hadde gapende hull. Han smilte sjenert, snakket når han ble tiltalt og holdt seg for munnen når han lo. Som så mange i Nyae Nyae droppet han ut av skolen allerede i femte klasse. Overgangen fra landsbyskolene til skolen i Tsumkwe er tøff og mange takler ikke internatlivet. /Ui /Ukxa er en sporfinner og healer. Han er en av få sporfinnere som er blitt sertifisert med tittelen Master, ved hjelp av Cybertrackerprogrammet. Sin kompetanse bruker han både på å lære opp andre sporfinnere, men også til å ta turister ut på storviltjakt. Prosjektet innebærer at sanfolket tar turister med ut i bushen og viser dem sine overlevelsesferdigheter: Å tenne bål ved hjelp av noen enkle pinner og en kniv; å finne vann i røtter og hulrom i trær; å spore opp dyr, store og små; å finne medisin for tuberkulose og andre sykdommer i barken og i jorda; å danse for helbredelse. San er naturlige skuespillere. Selv om de først var flau over å stille i sine tradisjonelle antrekk, ble de ganske raskt stolte av å kunne vise frem sin kultur. Her er de ikke tiggere, men lærere, sier Werner Pfeifer fra stiftelsen som påstår at lite penger ble investert i prosjektet. Men ute i Kalaharis formiddagsvarme, kun iført en liten antilopeskinnstruse, er Oma en autoritet. Han vet nøyaktig hvor han skal plassere de bare føttene, for å kunne bevege seg noenlunde smertefritt over tornene på bakken. Plutselig spenner han alle musklene i sin usedvanlig høye kropp, og med en alvorlig mine heves blikket mot en klynge tornete busker noen få meter unna. Med en myk, ubesværet bevegelse løfter han opp den lille buen og pilen. Han beveger seg lydløst, kroppen bøyd frem mot noe i bushen. Den andre og betraktelig mindre jegeren, N!ani Boo, kopierer 24 Labyrint 3/10 Universitetet i Tromsø

6 Tekst: Maja Sojtarić hans bevegelser. Før vi rekker å blunke er kroppene deres slukt av det høye, gylne gresset; på jakt etter et dyr i bushen. Om det er vår ufølsomme tramping, høye hvisking eller lyden fra kameraobjektivet som skremmer dyret, eller om det hele er en forestilling til ære for oss, vites ikke. Det blir ingen fangst i dag, men vi tviler ikke på at Oma og N!an hadde skutt en antilope med sine små giftige piler om de kom over en. Og det er utvilsomt ikke mye som skal til før man føler seg litt fortapt her i ørkenen, når de to mennene forsvinner ut av syne. Vi stoler på at deres kunnskap skal få oss velberget tilbake. Denne tradisjonelle kunnskapen om planter og dyr, jakt og sanking er også en viktig del av landsbyskolene. Landsbyskolene har ifølge Jennifer Hays møtt en del motbør, fordi de ikke kan vise til at flere elever kommer seg gjennom det formelle skolesystemet Men Hays sin forskning har vist at den gevinsten som lokalbasert undervisning gir i de første årene, ikke blir ivaretatt når barna går over til den statlige skolen. Det er det virkelige problemet. Barna i landsbyskolene tilbringer tiden sin med de eldre og deltar i aktiviteter som øker deres forståelse for bushen. Når de så blir overført til skolen i Tsumkwe, frarøver internattilværelsen dem muligheten til å videreutvikle de tradisjonelle ferdighetene, sier Hays. - Både de tradisjonelle ferdigheter og det moderne utdanningssystemet er viktige for overlevelse i dag. I Nyae Nyae er det for tiden slik at ju 'hoansi ikke fullt kan bygge opp noen av delene. Mitt argument er at det å bygge på deres tradisjoner, kultur, og språk vil gi dem bedre tilgang til de konvensjonelle ferdigheter de også trenger, og gi dem flere muligheter i det lokale miljøet og i økonomien AVHENGIG AV LAND OG VANN Flere initiativ enn Living Culture Village eksisterer. Et eksempel er Cybertracker, et kvalifiseringssystem hvor man ved Lytter: Jennifer Hays sitt arbeid går ofte ut på å sitte i skyggen og snakke med folk. Landsbyfolket stiller gjerne opp og forteller om landsbyskolene. hjelp av digital teknologi kan klassifisere sporfinnere. Namibiske myndigheter er i prosess med å offisielt tilrettelegge og innføre disse kvalifikasjoner. Men uansett tiltak, vil overlevelsen av ju 'hoansikultur være avhengig av land. Ju 'hoansi står i reell fare for å miste sitt. Nyae Nyae er et verneområde som forvaltes av ju 'hoansi selv. De får blant annet en beskjeden inntekt av å selge et begrenset antall jaktlisenser til rike turister som vil skyte storvilt som elefanter og antiloper. Inntekten deles mellom de enkelte beboere. Landet er underlagt Namibias lovgivning, men her får ju 'hoansi leve etter egne skikker under forutsetning at de forvalter økosystemet på en bærekraftig måte. I fjor ble området invadert av hererofolket, kvegbønder fra naboområdet Gam. Der var det ikke mer mat for deres kyr og de krysset ulovlig veterinærsperringen inn til verneområdet til stor belastning for de begrensede vann og landresurssene i Nyae Nyae. Dyrene ble konfiskert og avlivet fordi det i Nyae Nyae er munn og klauvsyke. Men hereroene ble igjen. Nå lever hundretalls hereroer i slummen i Tsumkwe og mottar humanitær hjelp fra Røde Kors. De er fattige, desperate mennesker som har lite å ta seg til. Og de har gjennom tidene dominert ju 'hoansi. Det ryktes at hereroene tar ju 'hoansibarna til slaver, at de ansetter ju 'hoansimenn og kvinner og betaler dem i naturalytelser. Flere menn i landsbyene i Nyae Nyae gjentar denne historien. Noen forteller om hereroer som vandrer rundt i bushen med våpen. Ju 'hoansi uttrykker at de er sårbare både fysisk og åndelig, sier Hays. I en av de større landsbyene i Nyae Nyae manøvrerer vi oss forbi utsulta hunder og farlige gjerder. Vi er på tur til å besøke Kiewet, den tidligere styreformannen i verneområdet. Vi finner den syke eldre mannen nedsunket i en stol på klaringen foran hytta. Den skrøpelige kroppen er kronet med Obama-caps, og talen er alt annet enn skrøpelig. Uredd forteller Kiewet om de enorme konsekvensene det kommer til å ha for det lille urfolket om hereroene får lov å bosette seg på denne karrige flekken av ørkenjord. En fortelling som Hays føler summerer opp sårbarheten til et marginalisert folk. Hvis hereroene får lov å drive kveg her vil tradisjoner dø ut og de unge vil ikke lenger lære av sine eldre. Ju 'hoansi vil begynne å jobbe for herero og lære deres tradisjoner. Jeg er bekymret for våre barn. Kommer de med kveget sitt vil det ikke bli noe igjen her. Kommer de med kveget sitt vil bushen som er vår skole forsvinne, sier Kiewet. Universitetet i Tromsø Labyrint 3/10 25

7 Tema: AFRIKA Basarwabarn kommer seg sjeldent opp til høyere utdanning i Botswana. Senter for sanstudier skal hjelpe dem til å nå et slikt mål. Foto: Jennifer Hays. SANFOLKET: HÅP FOR BASARWA Lik behandling av folkegrupper fører ikke alltid til likhet. Nå kjemper urfolket basarwa en kamp for rettigheter, kunnskap og sin kulturs overlevelse i Botswana. Senter for sanstudier ved Universitetet i Botswana har ikke et imponerende hovedkvarter. Det har et midlertidig kontor, sparsommelig innredet med kart, datamaskiner av eldre dato og suvenirer fra Tromsø. I april ble senteret offisielt etablert som et forskningssenter, og er et resultat av samarbeid mellom Universitetet i Botswana og Universitetet i Tromsø (UBTromsø). Fra1996 til 2008 fikk samarbeid et 15 millioner kroner gjennom Norsk program for utvikling, forskning og utdanning (NUFU). Senterets fysiske fremtoning er beskjedent og det teller kun tre ansatte. Men dets faglige og ikke minst symbolske verdi er stor for sanfolket, eller basarwa som de kalles i Botswana, som i stor grad er marginalisert står utenfor det generelle framskrittet og goder i samfunnet. Tidligere forsket man på basarwa, nå gjør man det med basarwa. Dette er hovedsuksessen med senteret.vi utdanner san slik at de på sikt kan selv ta over senteret. Hovedmålet er å utdanne folk som kan ta fatt i sensitive problemstillinger objektivt og fra et ikke-sentimental ståsted, forteller senterets leder Dr. Maitseo Bolaane. Primus motor for samarbeidsprosjektet mellom Tromsø og Gaborone var professor og sosialantropolog Sidsel Saugestad. Hun hadde erfaring med urfolksspørsmål fra et norsk-samisk perspektiv og innså at hvis basarwa skulle hevde seg i Botswana så trengte de kompetanseheving. Det er en helt fundamental erkjennelse om menneskerettigheter at likebehandling fører til ulikhet hvis premissene er forskjellige. Det gjaldt for samer, og det gjelder i aller høyeste grad for basarwa i Botswana i dag. Det mest typiske eksempelet er at man i Botswana har undervis- 26 Labyrint 3/10 Universitetet i Tromsø

8 Tekst: Maja Sojtarić ning på setswana og engelsk, språk som noen behersker bedre enn andre. Og det er lite som blir gjort for å etablere et tredjespråk i skolen, som er nødvendig for at brukere av minoritetsspråk skal få like premisser for kompetanseheving, forteller Saugestad. ASSIMILERING Ordet assimilering klinger dårlig i norske ører. Men i Botswana fører man en åpenlys assimileringspolitikk: I utgangspunktet en politikk med mål om å hindre etniske konflikter mellom de mange folkegruppene i en ung nasjonalstat. Forskjellsbehandling ville ligne altfor mye på apartheid som nabolandet Sør-Afrika drev med. I praksis betyr det at den dominerende gruppen, tswana, sitter med definisjonsmakta. Tswanagruppen er stor og dominerende. I andre land har man ulike grupper som er mer sidestilte, men i Botswana er forskjellene ekstremt hierarkiske. Medlemmer av majoritetsbefolkninga bare ristet på hodet når vi først fortalte at vi ville vite mer om sanfolkets levevis og kultur. Det ble oppfattet som underlig. Saugestad mener at det er riktig å definere san som urfolk i Botswana, slik FN har definert begrepet. Men denne ideen om at enkelte marginaliserte og undertrykte folkegrupper trenger mer tilrettelegging enn andre på bakgrunn av en urfolksstatus finner fortsatt ikke klangbunn i Botswana. FØLSOMME SPØRSMÅL «Basarwa-spørsmål er veldig følsomme.» Dette er gjennomgangstema blant alle kildene Labyrint snakket med når vi besøkte Senter for sanstudier i Gaborone. Likevel var det stor enighet ved Universitet i Botswana om at arbeidet skulle fortsette da NUFU-bevilgningen gikk ut. Til manges overraskelse gikk det også greit å bruke ordet san i navnet på sentret, det hadde ikke gått ti år tidligere, sier Saugestad. Bihela Sekere er et eksempel på vellykket kompetansebygging ved UBTromsø. Han har fått mastergrad via programmet, har tilbrakt et semester i Tromsø og jobber nå for utenriksdepartementet i Botswana. Han forteller at han ikke oppfatter seg selv som basarwa, eller san, det er noen andres definisjoner. Han er Gui. Og selv han er ikke fortrolig med ideen om utjevning av sosiale forskjeller ved særrettigheter. Senter for sanstudier gir en stor mulighet for oss å komme oss frem i verden, men vi må være de som tar vare på denne muligheten og kan ikke klage på ting som ikke kommer vår vei. Jeg håper at vi en dag skal oppnå likhet med andre i Botswana, men jeg mener ikke at vi bør ha spesialbehandling. Vi vil bare ha like muligheter og bli sett på som mennesker, sier han. Basarwaspørsmål ble ikke mindre følsomme etter den kontroversielle beslutninga om å tvangsflytte dem fra Central Kalahari Game Reserve i 1997 til byen New Xade. En av grunnene oppgitt av myndighetene i Botswana er at basarwabefolkninga begynte å livnære seg ved å holde husdyr, noe som gikk imot reservatets strategi om bevaring av ville dyr. ET KULTURELT FOLKEMORD «Selv om det er tydelig at noen av innbyggerne frivillig gikk med på flyttinga, er det like tydelig at rådgivningsprosessene var utilstrekkelige og at mange innbyggere var uvillige til å flytte», skriver FNs spesialrapportør for menneskerettigheter James Anaya. I den understreker han også at de som flyttet frivillig ut av reservatet ble påvirket av at all eksisterende infrastruktur, inklusive vannforsyninger til dette ørkenområdet ble kuttet. Professor Kenneth Good, tidligere ansatt ved Universitetet i Botswana, beskriver tvangsflyttingen som et kulturelt folkemord for å utvinne bloddiamanter. Han ble senere utvist fra landet. Den Londonbaserte bevegelsen Survival International bisto basarwa, og gjennomførte internasjonale pressekampanjer hvor man også koblet saken til bloddiamanter. Central Kalahari Game Reserve ligger midt i mellom to av verdens største diamantgruver, så det er liten tvil om at gode diamantfunn kan bli gjort, men det er stor uenighet om dette var årsaken til flyttingen. Staten har rettigheter til alle verdier under jorden, og trengte ikke flytte noen for å gi konsesjoner, forteller Saugestad. I 2002 tok en gruppe basarwa saken til retten i Botswana. I 2006 avgjorde høyesterett i Botswana at saksøkende ufrivillig og med makt ble fratatt retten til land som de var lovlig bosatt på. Men retten sa også at staten ikke behøver å gi tilgang til noen offentlige tjenester innen reservatet. Myndighetene har fortsatt ikke gitt tilgang til et borehull for vann som de hadde stengt av, og de aller fleste fordrevne lever fortsatt i New Xade. Den konfronterende fremgangsmåten til Survival International tjener ikke san folkets sak i det lange løp, mener Sidsel Saugestad. Strategien til Survival International førte til at deres vestlige stemme overdøvet alle andre. Bihela Sekere som selv er fra New Xade uttrykker frustrasjon over dette. Det er ikke bare negativt for oss å komme oss ut av Central Kalahari. Vi får jo muligheter som vi ikke har hatt før, og ikke alle vil tilbake. Vi blir ikke spurt om dette, i stedet er det folk som har en interesse av at vi forblir primitive som svarer på slike spørsmål, sier han. Basarwa trenger sine egne organisasjoner i Botswana. Survival International har fått internasjonal oppmerksomhet, men har ikke klart eller valgt å samarbeide med menneskerettighetsorganisasjoner i Botswana. Forholdet mellom basarwa og myndighetene kan bare forbedres hvis myndighetene konfronteres med riktige mekanismer. Jeg har samiske organisasjoners gode publisitetsutspill i forhold til altasaken i minne. Selv om Universitetet i Tromsø Labyrint 3/10 27

9 Tema: AFRIKA samene tapte kampen så vant de anerkjennelse til slutt, forteller Saugestad. Å TAKLE SIN FORTID Det er en parallell til hvordan reindrift ikke var beskyttet i norsk lovverk og hvordan basarwas bruk av Kalahariørkenen ikke er beskyttet i Botswana nå. Sammenligningen med samiske forhold gjør at Saugestad øyner håp for basarwa også. Samene som fikk en norsk utdanning på 50- og 60-tallet utnyttet det for å bli tydelige representanter for folket sitt på 70- og 80-tallet. Nå har vi holdt på med kompetanseheving i Botswana i år og har enda ikke nådd så veldig langt, fordi vi er avhengig av å danne en kritisk masse med studenter. Men dette vil skje med tiden, forsikrer Saugestad. Påvirkninga til senteret er allerede tydelig i det botswanske samfunnet ifølge flere Labyrint snakker med i Gaborone. De har fått til samarbeidsprosjekter om sankultur, utdanning og språk på tvers av fakultetene. Men de må fortsatt regne med liten interesse fra tswana og mistenksomhet fra basarwa som følge flere SNUDDE I BISTANDEN Norad var den største bistandsyteren for Botswanas program for fattigdomsbekjempelse. Et program som berøvet basarwa verdighet og kulturell identitet, sier Saugestad. På Norads hjemmeside beskrives Botswana som bistandens suksesshistorie. Norge drev bistandsarbeid i Botswana siden landets uavhengighet i 1966 frem til 90-tallet. I 1988 ble Norad den største bistandsyteren for Remote Area Development prosjektet (RAD) hvor man skulle bidra med klinikker, skoler, veier og vannbrønner til fjerntliggende, fattige områder. Det aller fleste var basarwa bosetninger. Universitetet i Tromsø skulle vært representert ved prorektor Britt Vigdis Ekeli på den høytidelige åpninga av Senter for sanstudier, men ble forhindret av askeskyen. Det la ingen demper på festlighetene, her feirer basarwa med en tradisjonell dans. Bihela Sekere i grønn skjorte. Foto: Jennifer Hays. års neglisjering og diskriminering. Jeg tror dette senteret kan hjelpe Botswana på vei til å takle sin fortid, selv om våre forslag angående for eksempel morsmålsundervisning blir lite fulgt opp av myndighetene. I tillegg blir vi ofte møtt med mistenksomhet av basarwastudenter som vi er her for å yte service til. Likevel må jeg si at er senteret er en suksess og det er klare føringer fra både Det var et vellykket prosjekt i det henseende at man fikk med seg myndighetene til å satse på små bosetninger. Men den rettet seg mot symptomet fattigdom og så ikke at marginaliseringen av basarwane var en av årsakene til at de var fattige. Og basarwa har forblitt de fattigste av de fattige av den grunn. RAD har resultert i oppbevaring av mennesker på sosialhjelp, sier Sidsel Saugestad. I sin analyse av norsk bistand i artikkelen San Development and Challenges in Development Cooperation skriver Saugestad at Norge ved å støtte RAD godtok formelt Botswanas definisjon av målgruppen. I essens anså den basarwas kulturelle karakteristikker som et problem. Det var et problem at de hadde en egalitær myndigheter og universitetsledelsen om at dette ikke skal være et forskningssenter bare i navnet, sier senterleder Dr. Maitseo Bolaane. Men en sterk forskningssenter trenger store bevilgninger. Siden prosjektperioden med NUFU er over får vi ikke mer bistand fra Norge. Og vi syns det er litt synd at Norge ikke bistår suksesshistorier som dette videre på veien, avslutter hun. samfunnsstruktur, og et problem at de ikke snakket majoritetsspråket. Norad pushet ikke på for etablering av mekanismer som kunne føre til at basarwa fikk noe form for autonomi. De var nok ikke helt enige i Botswanas tilnærming, men regnet med at de med tiden ville kunne motivere myndighetene til å ta urfolksrettigheter med i betraktningen. Men så fant man diamanter i Botswana, og Norge trakk bistanden ut. Med det forsvant den betydelige diplomatiske påvirkningen Norge kunne brukt for virkelig å hjelpe urfolket der. 28 Labyrint 3/10 Universitetet i Tromsø

10 Tekst: Maja Sojtarić SANFOLK - FAKTAARK: Sanfolket er en folkegruppe i Kalahariørkenen i Botswana og Namibia. Mindre grupper lever også i grenseområdene mellom Angola, Zambia og Zimbabwe samt i Sør-Afrika. Jakt og sanking var livsgrunnlaget for sanfolket som levde i små og løselig organiserte grupper, uten tidlige statsdannelser. De ble gradvis fortrengt av andre innvandrende folkeslag: Først andre afrikanske folkeslag, kvegfolk og jordburkere fra nordlige deler av Afrika, deretter de hvite kolonialistene. Koloniseringen innebar en regelrett utryddelse og førte til en drastisk tilbakegang i deres utbredelse og antall. I dag er san definert som urfolk etter FNs konvensjoner, selv om ingen av landene de lever i anerkjenner deres status. SANFOLK I NAMIBIA: Det er san i Namibia. I Namibia deltar san i Council of Traditional Authorities, som betyr at de til en viss grad kan tale på vegne av sin respektive etniske gruppe. Et grunnlag for politikken etter selvstendigheten har vært nasjonal forsoning, men san blir i noen grad uglesett fordi mange ble vervet av apartheid-regimets militære enheter til å kjempe mot frigjøringsstyrkene. SANFOLK I BOTSWANA: Det er basarwa i Botswana, svært få lever på tradisjonelt vis i Kalahari-ørkenen og deres livsstil er under sterkt press. Botswana fører en assimileringspolitikk, men det er det knyttet håp til at etableringen av Senter for sanstudier ved Universitetet i Botswana vil føre til bedre forhold for basarwa på sikt. Som prorektor for utdanning ved UiT Britt Vigdis Ekeli sa i sin hilsen til den offisielle åpninga av sentert: Det som forener oss i dag er at vi er to heldige universiteter med nærhet til urfolkenes land sanfolket her i Botswana og samefolket i Norge. Vi deler vyer om å bidra til utdanningsmuligheter for de unge, og vi er interessert i forskning på forholdet mellom urfolkene og majoritetssamfunn. SANFOLK I SØR-AFRIKA: Det er rundt 6000 san i Sør-Afrika i dag. Få lever etter tradisjonelt vis, og de aller fleste har blitt assimilert blant andre grupper. Som et ledd i det unge demokratiets forsoningspolitikk har san blitt mer involvert i rådgivningsprosesser og deres spesielle behov er blitt nærmere tilgodesett. UiT er for tiden involvert i et samarbeidsprosjekt med Free State University og Senter for sanstudier i Botswana om khoe-san folkets identitet. Det var lenge en utbredt oppfatning at khoe-san, en spesiell gren av sanfolk, hadde forsvunnet, og det var stor forbløffelse da de igjen dukket opp etter apartheid. KLIKKELYDER Sanspråket inneholder en mengde klikkelyder som uttales alene eller i kombinasjon med hverandre. En fonetisk klassifisering av disse klikkelydene forklares av International Phonetic Alphabet slik: DENTAL KLIKK: Tuppen av tunga settes mot fronttennene og trekkes så tilbake. ALVEOLAR-PALATAL KLIKK: fremre del av tunga trykkes mot overkjevens tannrand.! PALATAL KLIKK: tungens overflate presses mot gane og slippes ned. Høres ut som når man trekker korken fra en vinflaske. LATTERAL KLIKK: dannes ved at luftstrømmen går ut på den siden av tungen som presses mot ganen. FEM FAKTA OM: NAMIBIA Hovedstad Windhoek år gamle hulemalerier peker i retning av at san-folket var landets tidligste innbyggere Tysk koloni fra 1884 til Tyskerne gjennomførte omfattende folkemord på herero og namafolket på slutten av 1800-tallet, hvor befolkningene ble sterkt redusert. Fra 1914 til 1990 under sør-afrikansk styre, og dermed et område hvor apartheid politikken ble gjennomført. Største næringer er kjøttproduksjon og gruvevirksomhet for blant annet tinn, litium og kadmium. FEM FAKTA OM: BOTSWANA Hovedstad Gaborone. Var aldri en koloni, men var under engelsk protektorat fra 1885 til uavhengigheten i Landet tok et klart standpunkt mot apartheid-regimet, og landet støttet den sør-afrikanske frigjøringsbevegelsen ANC i eksil blant annet gjennom å ta imot og gi asyl til sørafrikanske flyktninger. Har trolig Afrikas største gjenværende bestand av savannedyr, og flere områder er avsatt til nasjonalparker. Størsteparten av inntektene kommer fra de store diamantforekomstene, og luksusturisme. FEM FAKTA OM: SØR-AFRIKA Hovedstad Tshwane/Pretoria. Funn ved Sterkfontein i Transvaal indikerer at det var forløpere til det moderne menneske i dagens Sør- Afrika for ca. 3,3 millioner år siden. I 1834 skjer det store innrykket av hvit bosetning, som brakte boere til landet. Formelt annektert av britene i 1845 noe som førte til mange konflikter. Apartheidpolitikken ble iverksatt i Befolkninga ble delt inn etter hierarkisk rekkefølge: hvite, fargede (av blandingsrase med hvite), asiater og svarte. Apartheid ble avskaffet i 1994, og ANC med Nelson Mandela i spissen tok over makta. KILDE: Store norske leksikon, CIA- The World Factbook, Voices of the san. Universitetet i Tromsø Labyrint 3/10 29