EMMA MACKENZIE PAULSRUD KVINNE OG NY I NORGE

Transkript

1 EMMA MACKENZIE PAULSRUD KVINNE OG NY I NORGE 1

2 MINE MEMOARER Jeg heter Emma Mackenzie Paulsrud og har nå bodd 10 år i Norge. Jeg ble født i Kakamega i Kenya i Kakamega ligger 30 mil fra hovedstaden Nairobi. Når jeg forteller om oppveksten min i Kenya og sammenligner med barns oppvekst her i Norge, viser det de store kontrastene i verden. Jeg vil ikke betegne barndomstiden min som lykkelig og bekymringsfri. Jeg har ikke bare gode minner fra barndommen. Mitt liv som ei lita jente i Afrika vil jeg alltid minnes som vondt og sårende. I betraktning av at jeg ikke er eldre, har jeg opplevd utrolig mye i livet, både på godt og vondt. Jeg kommer fra en veldig fattig familie, faktisk den fattigste familien i hele landsbyen. Pappa var alkoholiker og veldig slem mot mamma. Jeg så mange ganger at hun ble banket opp. Jeg fikk ni søsken, en av dem døde for elleve år siden. Da vi ble så mange, orket ikke pappa ta ansvar for oss lenger. Mange menn fra landsbygda forlater hjemstedet sitt for å få seg arbeid i byer. Det er ikke alltid de lykkes. Pappa sviktet oss da han flyttet til Nairobi. Mamma ble alenemor med ni barn. Hvordan skulle hun klare å skaffe mat til alle sammen? Mamma fikk en liten jobb hos naboen vår, men pengene strakk ikke helt til. Mat var gull for oss. Vi spiste en eller to ganger i uka. De dagene vi ikke hadde mat, drakk vi bare vann og ba til Gud om at Han ville gi oss mat i morgen. Skolen i Kenya var ikke obligatorisk, men nesten alle barn fullfører grunnskolen. Etter grunnskolen er det mange barn som dropper ut av skolen fordi familien ikke har økonomi til mer utdanning for barna. På mange skoler er det mangel på undervisningsrom. Derfor har mange klasser timer under åpen himmel. Det er bare ca. 25 % av den eldre befolkning som kan lese og skrive. Det var ikke lett for meg å gå på skolen. I Afrika må foreldrene kjøpe alt skolemateriell og skoleuniformer til barna sine. Det hadde ikke mamma råd til. Jeg ble stadig mobbet på skolen fordi uniformen min var slitt og hullete. Noen ganger fikk jeg ikke lov til å være i klasserommet fordi jeg ikke hadde nok skolebøker og skrivesaker. Jeg ble nedverdiget og slått av barn og lærere. Hver dag gråt jeg på skolen. Det var bare menn som hadde makt til å bestemme, og mange misbrukte makten sin. Kvinnene hadde ingen makt og var ingenting verdt. Mennene kunne gjøre hva de ville med dem. Søstrene mine var bare 14 år gamle da de ble tatt vekk fra oss og giftet bort til gamle menn. Pappa hadde jo reist hjemmefra, så han kunne ikke beskytte oss da mannfolk bare kom og tok søstrene mine til koner. Mamma gråt, men kunne ikke gjøre noe for å hindre det som skjedde. 2

3 Selv om jeg var lita da dette hendte, forsto jeg godt at når jeg ble 14 år, så var det min tur. Da ville de komme og ta meg også. I panikk rømte jeg av gårde! Jeg så ingen annen utvei. Jeg hadde en rik onkel som jeg rømte til. Det var som å gå fra asken til ilden. Han sa jeg skulle få lov til å bo hos dem, men jeg måtte jobbe hardt. De hadde hushjelp, men hun ble oppsagt. Nå skulle jeg overta hennes jobb. Jeg var en slave hos onkelen min. Jeg fikk ikke lov til å spise sammen med dem, men måtte vente og se om det ble igjen noen rester til meg. Noen ganger spiste de opp all maten, og jeg fikk ikke lov til å lage noe annet til meg. Å være hushjelp hos onkelen min var et mareritt, men det var likevel bedre enn å måtte gifte seg så tidlig som søstrene mine. Hjemme hos mamma var det heller ikke så greit. Huset var igjen fullt av små barn som hun tok seg av etter beste evne. Da de gamle mennene til søstrene mine døde av alderdom, var søstrene mine fremdeles unge og måtte gifte seg på nytt. De fikk ikke lov til å ha med seg barna sine fra første ekteskap; de nye mennene ville ikke ha ansvar for andres unger. Men der det er hjerterom er det husrom. Mamma bodde dårlig og utrygt. Hun hadde det slett ikke bra. Likevel tok hun imot barnebarna sine med åpne armer, enda hun ikke visste hvordan hun skulle få råd til å fø dem. Jeg jobbet hardt og tjente 30 kr i måneden som hushjelp. Hushjelper i Afrika har det ikke lett. Alle pengene jeg tjente ble sendt hjem til mamma. Selv hadde jeg nesten ikke råd til å kjøpe meg klær. Jeg hadde to kjoler. Da jeg var 18 år, jobbet jeg fortsatt som hushjelp, og jeg hatet det livet. Jeg ba til Gud at Han måtte forandre livet mitt og gi meg et bedre liv. Jeg var med i en menighet og sang i et kor. Inne i meg forsto jeg at jeg hadde en gave som ikke alle andre hadde; jeg var forunt en riktig god sangstemme. Jeg spredde glede blant folk og høstet begeistring hvor hen jeg kom og sang. Med Guds hjelp begynte jeg etter hvert å skrive egne sanger. Hadde jeg bare hatt penger til å lage CD, kunne jeg jo solgt og tjent penger på dette. I 1996 kom en pastor og fortalte at Gud hadde sendt ham til meg for å gi meg penger til å lage en CD. For en lykke! Denne CD gjorde meg kjent i hele Kenya. Lederen av Hallelujah Band ga meg en jobb som vokalist i bandet sitt. Jeg sang i radio og fjernsyn. Vi reiste rundt i hele Kenya. Vi sang og forkynte, og viste kristne filmer sammen med misjonærer fra Amerika. Det at jeg var kristen, var til stor hjelp for meg som ungjente i Nairobi. I en by med innbyggere er det mange farer en kan komme ut for. Hadde jeg ikke hatt Gud med meg, tror jeg ikke jeg ville greid meg så godt. Jeg har sett jenter som måtte prostituerte seg for å tjene penger til livsopphold. Mange ble voldtatt og døde på grunn av Aids. 3

4 I 1999 hadde jeg spart nok penger til å bygge et nytt og trygt hus til mamma. Det gamle huset var laget av gress og muld. Vegger og golv var ødelagt av regnet. Mamma bar tydelig preg av den vanskelige tilværelsen. Det gjorde meg vondt å se henne så trist og lei seg. Da jeg fortalte at jeg ville bygge et nytt hus til henne, trodde hun ikke det kunne være sant, fordi jenter i Afrika kan ingenting og har ingen verdi, bare gutter er noe verdt. Når kvinner i Afrika får kun jenter, blir mødrene ofte sinte på Gud og spør hvorfor Han har gitt dem bare jenter. I noen ekteskap med kun jentebarn, tror de ekteskapet var en feiltakelse og at det ikke er meningen de to skal bo sammen. Derfor har menn mange koner, for sønner vil de ha. Pappas foreldre mislikte mammaen min. Hun kom fra en stamme som de ikke hadde noe til overs for, men det var vanskelig å få sagt det til henne. De ville vente og se om hun fikk bare jenter, for da hadde de en grunn til og ikke godta henne som svigerdatter. Men mammas første barn ble gutter, så da kunne de ikke kvitte seg med henne. Men de var fryktelig slemme mot henne, og de likte ikke oss andre heller. Mamma ba Gud velsigne alle jentene sine. I Guds øyne er gutter og jenter akkurat like verdifulle. Jeg tror Gud har velsignet meg ekstra mye. I år 2000 kom det et brev til Hallelujah Band med invitasjon om å turnere i Norge. Da vi fikk det brevet, visste jeg ikke hvor Norge var. Jeg tenkte at Norge var kanskje en øy. I alle fall var det ganske fjernt. Jeg klikket meg inn på PC og greide da å plassere Norge på verdenskartet. Jeg hadde aldri vært utenfor mitt lands grenser før. Det å reise så langt med fly var svært spennende, nesten uvirkelig for meg. Da jeg kom til Norge, oppdaget jeg at folk her visste jo at Kenya lå i Afrika, men ikke noe særlig mer om landet. Nå kan jeg formidle informasjon om mitt hjemland og dets kultur. Min visjon var å få reise litt rundt omkring, få synge og forkynne. Deretter ville jeg reise hjem igjen. Jeg hadde aldri tenkt å gifte meg og bosette meg i Norge. Men Gud hadde en annen plan for meg. To uker før jeg skulle reise tilbake til Kenya etter turneringen, ble jeg kjent med en bonde fra Degernes. Vi holdt kontakten, og han ringte stadig til meg. Fire måneder senere kom han til Kenya, og da forlovet vi oss. Nå er det ti år siden vi giftet oss. Bryllupet sto 17. juni Bryllupet var et stort arrangement med ca. 600 mennesker til stede. På den norske landsbygda lever dugnadsånden! Menighetsråd, kirketjener, bondelag, bygdekvinnelag, og jeg tror at også helselaget Solglimt deltok i planleggingen. Det var satt opp et stort telt hvor Solglimt og bygdekvinnelaget serverte gratis mat til alle, spekemat og rømmegrøt. Damene hadde bakt over 40 langpannekaker. Bondelaget hadde laga 4

5 sittekrakker til folk. I anledning Rakkestad kirkes 900 års jubileum var det mange forskjellige arrangementer rundt i bygda. Eva Heller hadde skrevet og fremførte jubileumstalen, et historisk tilbakeblikk. Kapellan Åge Martinsen var iført gammel, svart prestekjole og stiv, hvit krage. Det store trekkplaster denne dagen var at Ole Kristian Paulsrud og jeg, Emma Mackenzie, skulle vies. Ingrid Sæverås foresto vielsen etter gammel liturgi, men på engelsk. Trengselen var stor for å komme inn i kirken. Mange fikk ikke plass og måtte vente utenfor. Dette var et helt spesielt bryllup som verken vi eller degernesingene noensinne vil glemme. De var selvfølgelig skuelystne og nyfikne på meg som kom fra en helt annen kultur. Jeg kom alene gjennom folkemengden. Jeg gikk alene opp kirkegulvet og holdt brudebuketten opp foran ansiktet. Brudekjolen var kort og hvit. Jeg var mørkhudet, høyreist, flott og nydelig. Jeg var så lykkelig. Hallelujah Band som turnerte her på den tida, sang ute på kirkeplassen etter vielsen, med meg som vokalist. Dessverre var det ikke mange fra min familie som fikk være med den dagen. Reisa til Norge var for kostbar. Men det ble en egen opplevelse for dem og for oss da vielsen ble gjentatt i Kenya, etter skikk og bruk der. 5

6 Livet har gitt oss både glede og sorg. Jeg glemmer aldri hvor stolt og glad jeg var den gangen i 2008, da vi reiste til Afrika på ferie med guttene våre, Johannes, Mikael og Andreas. Mikael skulle få hilse på mormor for første gang. Vi visste ikke at Andreas under dette besøket skulle ta farvel med sin mormor. Vi takker Gud for alt. Det er bare Han som vet hvor lenge vi skal være her på jorden. Vi er inderlig takknemlige for barna vi har. I tunge perioder, som når man opplever det å miste et barn, kan det være vanskelig og forstå at Gud vil det beste for oss. Likevel er jeg overbevist om at Han vet best. Jeg har bestemt meg for ikke å prøve å styre Gud og stille så mange spørsmål. Etter en lang tid i sorg og mørke fikk vi en gave fra Gud; ei vakker lita jente som heter Beauty Zawadi (betyr vakker gave). En gang for lenge siden, da jeg hadde det riktig ille, hadde jeg jo bedt om å få et bedre liv. Nå er livet mitt blitt fullstendig forvandlet. Før visste jeg ikke hvor godt livet kunne være. Jeg føler bare glede. Jeg kan smile, kose meg og sove i ro. Jeg kan spise hva jeg ønsker, og barna våre har alt de trenger. Mannen min, Ole Kristian, er så snill mot meg. Nå har jeg anledning til å hjelpe familien min i Kenya uten problem. Nå har jeg råd til å sende penger til familien min. Jeg har alltid hatet fattigdom av hele mitt hjerte. Da jeg var lita ba jeg til Gud: Vær så snill, få meg vekk fra dette livet. Jeg lover at jeg skal komme tilbake og hjelpe de barna som lever i fattigdom som meg. Jeg ble bønnhørt. Derfor ble det mulig å etablere Paulsruds Prosjekt. Prosjektet begynte jeg egentlig med allerede mens jeg bodde i Afrika. De tretten barna til søstrene mine trengte mye omsorg fra familien, og vi byttet på å ivareta dem. Da jeg giftet meg med Ole Kristian, fortalte jeg ham at jeg hadde lovet Gud at jeg skulle fortsette å hjelpe disse barna. Det var helt greit for ham. Vi kunne hjelpe både dem, og også andre barn i nød utenom familien. Det er svært mange barn i min landsby som sliter med fattigdom og lider nød, men vi makter å hjelpe bare førti av dem med skolepenger, bøker og materiell, skoleuniformer og mat. Vi har noen i Kenya som hjelper oss med å administrere og styre prosjektet vårt. Mange i Kenya blir alenemødre, og mange barn er foreldreløse. Aids er en vanlig dødsårsak. Noen barn får bo hos besteforeldre eller tanter og onkler, hvis de i hele tatt har noen familie. 6

7 Julaften pleier vi å samle alle barn og unge og gir dem gaver og mat. Etter hvert som barna vokser opp og blir ungdommer, føler vi ansvar også for deres framtid. Nå har vi planene klare for oppføringen av et Center hvor ungdommer kan komme og lære seg noe. Vi har kjøpt tomta og skal nå i gang med byggingen. På Centeret skal vi ha kyr, sauer og kyllinger. Et jordbruksorientert pensum vil gi dem anledning til å lære om nye dyrkningsmetoder innen jordbruk og om avling av dyr. Vi vil gi de dårligst stilte ungdommene en framtid og utdannelse. Alenemødre skal komme og arbeide på Centeret mot betaling, så de skal bli selvhjulpne. Mange i min landsby er blitt smittet av Aids. På Centeret skal de få opplæring om hvordan de kan unngå å bli smittet. Mot sykdommer som BSG, kolera og difteri er det staten som betaler vaksiner. Min mor, Beris, er sytti år. Hun har opprettet en kvinnegruppe som hjelper andre kvinner som har det vanskelig. De møtes jevnlig og betaler to kroner hver. Alle har sine skikker og tradisjoner og lever på forskjellige måter, men overalt er familien svært viktig. Familiene tar vare på sine gamle. Det vises respekt, toleranse og nestekjærlighet. Kvinner som bor ute på landet, må gjøre alt arbeidet på gården sjøl. Menn kan godt ha to koner. Utroskap i ekteskapet er ikke uvanlig. Mennene kan hygge seg med andre damer, mens konene må slite hjemme. Når mennene kommer hjem forlanger de at maten skal stå på bordet. I byene er det stor boligmangel, og de fleste leilighetene er overfylt. De rikeste bor i villaer og lever et liv i luksus. De har flere biler og tjenere som gjør allting for dem. I hovedstaden Nairobi og andre store byer lever kvinnene nesten som hos oss; i hvert fall de som har arbeid og tjener penger. Mange indere kom til landet som anleggsarbeidere en gang i tiden, men lever nå mest som funksjonærer eller driver handel. De er rike og betaler sine ansatte godt. Men noen ganger får ikke kvinnene beholde lønningen sin, for mennene deres kan bestemme hvordan pengene skal bli brukt. Det er mye drukkenskap, så mye penger går til alkohol. Kvinner i byene har større rettigheter enn kvinner ute på landet. Det er en begynnelse til større råderett og frihet for kvinnene i Kenya. Det at flere kvinner har begynt å ta mer utdanning, har ført til redusert barnedødelighet og antall fødsler. Gjennomsnittlig har en familie nå fire barn, mens det for noen år siden var åtte. 7

8 Jeg har vært heldig i livet som kan få bo i Norge. Jeg har funnet kjærligheten og lykken på gården Paulsrud i Degernes i Østfold. Degernes er et forholdsvis lite sted der de fleste kjenner hverandre. Jeg føler meg velkommen her i bygda. Både i min nye familie, på arbeidsplasser og i vennekretsen ble jeg godt tatt imot. Selv er jeg utadvendt og har lett for å komme i kontakt med mennesker. Men da må man kunne snakke samme språk. At jeg har lært meg å skrive og lese norsk på egenhånd, uten noen form for kurs, er det mange som er imponert over. Jeg har jobba 4 år på Diplom-Is AS i Rakkestad. Direktør Per Ruud var veldig hjelpsom og imøtekommende. Jeg har også jobba 1 år på Prior (Nortura). Begge stedene var bra arbeidsplasser, og av gode kollegaer lærte jeg å snakke norsk etter naturmetoden. For tiden går jeg på Mysen videregående skole. Skoleass., barn- og ungdomsarb., spes.ped. er studieretningen jeg har valgt. Ole Kristian og jeg er medlemmer av Betania Pinsemenighet i Rakkestad. Iblant arrangerer vi egne afrikanske møtekvelder i Pinsemenigheten. Da lager jeg afrikansk mat og selger. Inntektene av dette sender vi til skoleprosjektet vårt som vi brenner så sterkt for. Kvinnefellesskapet innen Bygdekvinnelaget er svært verdifullt. Det er trygt å ha et nettverk rundt seg. Bygdekvinnelaget har invitert meg flere ganger, men det er ikke så greit å komme seg ut alltid. Men på julemarkedet de arrangerer annethvert år har jeg solgt afrikanske produkter. I bygdekvinnelaget er det enighet om at Paulsruds Prosjekt er en god sak som er verdt et årlig bidrag. Degernes Bygdekvinnelag har oppfordret meg til å delta i skrivekonkurransen Kvinne og ny i Norge. Jeg håper og tror at min beretning vil være av interesse både nå og for ettertiden. Skulle jeg være så heldig og vinne skrivekonkurransen, ønsker jeg meg et honorar til skoleprosjektet vi drifter i Kenya. Med vennlig hilsen Emma Mackenzie Paulsrud Paulsrud 1892 Degernes Mobiltlf. nr E-post: mackyemma@hotmail.com Vedlegg: Mitt afrikanske land, Kenya. Bilder. 8