Fortellinger om hvordan kunstnere tjener penger!

Transkript

1 Innlegg, LNM, 11. mars 2010 Sosiolog og danser Vibeke Hellemann Kontaktinformasjon: Fortellinger om hvordan kunstnere tjener penger! Overlevelse i praksis. Takk for at jeg får komme og fortelle fra masteroppgaven min i sosiologi! Før jeg begynner å snakke om temaet, har jeg lyst til å si litt om bakgrunnen min. Jeg er utdannet sosiolog, og nå arbeider jeg som forvaltningsrevisor. Før jeg begynte på Blindern, jobbet jeg i 12 år som frilans danser, pedagog og koreograf. Jeg var en av dem som jobbet på 1990 tallet i Oslo, i musikaler og revy, og som pedagog var jeg blant annet på Statens Balletthøgskole, Bårdar, Spin Off, Dansestudioet og Carte Blanche Dance Studio, for å nevne noen. Jeg underviste også i New York ved Henry le Tang School of Professional Tap, og jeg var gift med en musiker, - så jeg syntes jeg kunne noe om temaet kunstnere og penger. EN TING ER HVA MAN SNAKKER OM EN ANNEN TING ER HVA MAN GJØR Tema for masteroppgaven var klar. Jeg skulle skrive om samspillet mellom kunst og kapital, og så viste det seg at det ikke var noen som hadde skrevet om penger, fordi det er et så sårbart tema. Og da tenkte jeg at det kan jo jeg. Gammel danser nederst på rangstigen! Jeg vet noe om hva det vil si å være blakk. Jeg vet noe om hvor vanskelig det er å forhandle lønn, og jeg vet noe om hvor urettferdig det kan føles når vilkårligheten kan synes å styre hvem som får jobbene. Det er vel noe alle i miljøet vet - det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom faglig kvalitet og pengeøkonomisk inntjeningsevne. Så jeg hadde lyst til å undersøke dette. Men i stedet for å fokusere på problemene ved ikke å ha inntekt, ville jeg gå offensivt til verks. Jeg ville undersøke hva det var de gjorde, de som faktisk klarte å tjene penger på det. Hva er strategiene? Hvordan gjøres det? Rett og slett en egoistisk tanke ut i fra at dette er en informasjon jeg skulle likt å ha hatt, den gangen jeg var aktiv. Så mitt utgangspunkt var å undersøke hvordan kunstnere gjorde samspillet mellom det å skape kunst og det å tjene penger på den. Jeg vil finne litt ut om hvordan de var opptatt av penger. Og da valgte jeg å undersøke hvilke fortellinger kunstnere selv hadde om dette. FORTELLINGER EN MÅTE Å GI MENING. Da jeg fortalte min musikermann at jeg ville skrive om samspillet mellom kunst og kapital, så sa han: Men, det er enkelt. Kapitalen dreper kunsten! Ferdig med det. Sånn var det. Da trengte vi ikke å snakke mer om det. Men det er jo for enkelt, og jeg ville gå bak den fortellingen. Ideen om at kapitalen dreper kunsten, er jo høyst levende. Derfor ville jeg hente andre fortellinger også. Det er den om at: kunstens vei er tornefull. Med andre ord, det skal koste litt. Eller: Man skal lide for kunsten, ellers er det ikke kunst. Eller det vi hørte som var dansere: det skal koste blod, svette og tårer! (Sa jeg at jeg hadde gjort A Chorus Line?) Eller en som er min favoritt - det var det jeg fikk høre da jeg vokste opp: talentet er en gave, men en enda større oppgave. Så hvordan kunne jeg tenke 1

2 penger da, som var så heldig å være så flink? Jeg fikk jo stå på scenen, synge og danse med orkester Det var ikke noe fokus på alle timene som var nedlagt i hard jobbing. Og dette syns jeg var veldig problematisk. Gavemetaforen er noe som har snakket til meg. Gaven, og da forpliktelsen om gjenytelsen. Og det er det jeg har en ide om at kan være problematisk når man jobber med kunst. Det er ikke noen problemer knyttet til penger. Det er en myte, men forpliktelsen noen penger kan medføre knyttet til hvor pengene kommer fra, kan være problematisk. DEN KARISMATISKE KUNSTNERMYTEN OG IDEEN OM AT VI LEVER I ET FORBRUKERSAMFUNN Jeg skal kort nevne mitt teoretiske bakteppe for denne masteroppgaven. Jeg tok utgangspunkt i to fortellinger som jeg oppfattet som to motstridende logikker. Den første er ideen om den karismatiske kunstnermyten, som vel ikke trenger nærmere beskrivelse, med idealer knyttet til selvtilstrekkelighet og autonomi. Også fra pengeøkonomi. Den andre viser til ideen om at vi lever i et samfunn preget av en forbrukerkultur som fordrer en viss økonomisk inntekt for deltakelse. Altså to tilsynelatende motstridende logikker. Så hvordan kan man tenke penger i et miljø der det ikke er lov til å snakke om penger, samtidig som man må ha penger for å overleve? Og da vil jeg vise til Thomas-teoremet som var en øyeåpner for meg på sosiologistudiet. Det går sånn Hvis folk definerer situasjoner som virkelige, så er de virkelige i sine konsekvenser. EN FORTELLLING Og med disse tankene i mente vil jeg lese noen linjer diktet I dårlig selskap av Andre Bjerke: Nu skuer han lidende inn i seg selv, Og minen er fjern som hos selvdød makrell, Han sier: Mitt liv er en ubetalt gjeld. Det rasler av regninger gjennom hans liv. Betal oss! forlanger de. Skriv dikter! Skriv!. Men slikt gjør en kunstnersjel uproduktiv. Og da kan vi begynne å problematisere. For er denne fortellingen nødvendigvis helt sann? Fortellingene om hvordan ting er, de lever. Er ikke også kunstnerne mestre i sansebedrag og illusjon. Hvem kan det bedre enn dem? AVGRENSNING Jeg kommer ikke til å drøfte kunstbegrepet. Og jeg kommer ikke til å gå inn på forvaltning av penger, noe kunstnere synes å være eksperter på. Det er jo ikke hva man har i inntekt som avgjør, men hva man får ut av det man har. Det jeg skal snakke om er fire ulike typer eller posisjoner som viser til litt ulike handlingsbetingelser for hvordan tjene penger. 2

3 KUNSTNERTYPER Jeg har konstruert fire modeller ut fra datamaterialet som jeg har kalt Entreprenøren, Gallerikunstneren, Billedkunstnernes billedkunstner og Småbykunstneren. Jeg oppfattet av informantene at det var fire fortellinger de kom med, ut i fra hvor de var plassert i kunstfeltet. Det interessante var at i mitt materiale så ser det ut til at kunstnerne ser ut til å gjøre samspillet mellom det å skape kunst og det å tjene penger på den på ulike måter, ut i fra sammenhengen de befinner seg i. Og det er disse mønstrene jeg har villet løfte frem. Den enkelte kunstner er i denne sammenhengen uinteressant. Dette er derfor på ingen måte en beskrivelse av virkeligheten den er selvfølgelig mye mer nyansert. ENTREPRENØREN Entreprenørens hovedinntektskilde er utsmykninger. Hun får jevnlig stipend, men ikke de store arbeidsstipendene. Hun ser seg som en totalentreprenør, og hun kjører hele tiden flere prosjekter på en gang. På den måten er hun ikke sårbar for svingninger, fordi hun alltid har noe på gang. Og hun fremhever nettopp dette som gunstig i relasjon til den opplevde kunstneriske friheten i jobbsammenheng. Det er nettopp den økonomiske uavhengigheten som gjør at hun får frigjort krefter og ideer til å utvide sitt kunstneriske repertoar. I motsetning til de andre kunstnertypene, gjør hun som regel all forhandling selv. Og hun opererer med skriftlige kontrakter. Hun er, i likhet med de andre, selvlært når det gjelder økonomi og administrasjon. Det særegne er at hun, på dette området, har en mentor utenfor kunstfeltet. I jobbsammenheng er hun derfor eksplisitt i måten hun snakker og handler om pengespørsmål. Hun er fortrolig med et merkantilt vokabular som strateg og entreprenør. Hun har en klar strategi på hvordan skaffe seg jobber. For å få gjennomslag for ideene sine, har hun funnet ut at det er viktig å gå rett til toppsjefen med en gang. I stedet for å gå nedenfra, litt forsiktig, og opp, så går hun altså rett til toppen. Erfaringen viser at de som sitter høyt oppe er åpne, og de tør. Men de kan ikke gjøre noe, så de henvender seg nedover i systemene til rett person. Og når man kommer ovenfra og nedover er dørene åpne, i forhold til å gå nedenfra og opp. Hun har skapt en tydelig signatur. Det vil si at hun har blitt spesialist på eget uttrykk, og hun har skapt seg en egen nisje utenfor museene og galleriene. Dette har hun også møtt motstand på i kunstmiljøet. Hun har utfordret og på mange måter også våget å være kontroversiell i eget miljø. Og i den forstand kan vi si at hun er en pioner. Hun tilhører ikke det som kan kalles det eksklusive nettverket. Hun er utenfor dette. Dette er ikke en kunstnertype som jobber alene på atelieret. Hun gjør det også, men hun liker det tverrfaglige samarbeidet og det å få impulser fra andre mennesker. Og hun føler ikke at det utfordrer hennes kunstneriske integritet, så lenge hun føler at hun kan foreslå det hun vil. I utsmykningsoppdrag er det avgjørende at den skal fungere i kontekst. Hennes jobb er å få til en best mulig kopling mellom idé, sted, oppdragsgiver, brukere osv. Og for å få til det er samspillet med de andre aktørene involvert helt avgjørende. Hun har lange arbeidsdager og er på jobb når andre er på jobb, og det hun selger er ideer Når det gjelder oppfatningen om at det ligger en guddommelig kraft i det å være kunstner, så er hun ikke helt der. Det å være kunstner handler om hardt arbeid, stå på vilje og drive. Og i dette bildet fins det ingen skitne penger. Så lenge rammene er satt og oppdraget er avklart, er det uten betydning hvem som betaler regningen. I teorien. Realiteten er at hun stort sett kun jobber mot det offentlige. Hun har ingen erfaring med private penger. 3

4 GALLERIKUNSTNEREN I likhet med Entreprenøren, har Gallerikunstneren en klar kopling mellom kunst og pengeøkonomi. Men i motsetning til Entreprenøren, så er han ikke eksplisitt i sin tale om det. Med andre ord, han snakker ikke om det. Det gjør galleriet. Han har tre inntektskilder: utstillinger, utsmykningsoppdrag og stipend. Han får også de flerårige arbeidsstipendene, som er en indikasjon på at han også har legitimitet blant sine kunstnerkolleger. I tillegg til å overleve som kunstner, ser han pengene han tjener som både frihetsskapende - de gjør at han kan fortsette å gjøre det han gjør og så representerer de en veldig god kritikk ved at noen vil bruke penger på det han lager. Ved å være tilknyttet et galleri, trenger han ikke selv å forhandle og prissette eget arbeid. Det gjør galleriet. I tillegg bidrar de til at han får bygd opp signaturen sin. Og det er viktig. Men det er ikke uproblematisk å være tilknyttet betingelsene gitt av et galleri. Der Entreprenøren nå forholder seg til skriftlige kontrakter, gjelder muntlig avtale med galleriet. Men hva den inneholder vil han ikke gå i detalj på. Det er basert på tillit. Og det er fint så lenge alt går bra, men en risikofaktor ved at galleriet når som helst kan bryte kontakten. Det er selvfølgelig økonomisk lukrativt når man er i en slik stall. Han nyter anerkjennelse både fra en kjøpesterk kundegruppe og sine egne, gjennom tildeling av de store stipendene. Han gjør også utsmykningsoppdrag, og der er han bevisst en annen logikk enn den med muntlige avtaler og tillit. Her er han prosjektleder og avtalene som gjøres er skriftlige. Det betyr at alt skal spesifiseres i kontrakten, fordi i byggebransjen er det noe som heter minstestandard. Da kan resultatet bli ganske dårlig. På spørsmål om noen penger er skitne, syns han ikke det. Det fins ingen skitne penger, men han er, i større grad enn Entreprenøren, opptatt av statusen som følger det enkelte prosjekt. Og noen prosjekter har litt mer status enn andre. Og offentlige penger går ofte til offentlige bygg. De er ofte litt mer stas enn et kontorbygg. Samtidig kan det ofte ligge mer penger i det private, men et annet element er at de ofte ikke har noen utsmykningskonsulent som fungerer som mellomledd mellom kunstner og oppdragsgiver. Gallerikunstneren foretrekker dette mellomleddet. Opplevelsen av kunstnerisk frihet handler om makten til selv å bestemme det kunstneriske uttrykket. Den er helt avgjørende. Og han tar selv initiativ til jobber, men ikke like tydelig som Entreprenøren. Han er spesialist på eget utrykk, som gjør at han blir gjenkjent av kunstkjennere hvis de fikk se ham. Han er opptatt av markedsføring, av det å bli sett, og han har aldri behøvd å skape kunst utenfor det sosialt aksepterte innad i kunstfeltet. BILLEDKUNSTNERNES BILLEDKUNSTNER Dette er den kunstnertypen i mitt utvalg som befinner seg nærmest den karismatiske kunstnermyten. I motsetning til Entreprenøren og Gallerikunstneren, har hun ingen klar kopling mellom kunst og pengeøkonomi. Penger er noe hun ikke gjør og helst ikke vil snakke om. Hun viser til at det var et valg det å bli kunstner, en veldig sterk drivkraft, og du venner deg til å ha dårlig råd. Billedkunstnernes billedkunstner jobber stort sett kun mot en utstilling av gangen. Hun har stort sett blitt invitert, og hun tar sjelden eget initiativ. Prosjektlederkravet knyttet til utsmykningsoppdrag er hun lite fortrolig med. Det gjør hun helst ikke. Med andre ord, dette er ikke en kunstnertype som også tenker forretning, i motsetning til de to foregående. 4

5 Selv om hun ikke tjener penger, har hun mottatt mange stipend helt fra starten. Hun har fått de store arbeidsstipendene, og nå lever hun av garantiinntekten. På den måten har hun inntekt. I tillegg har hun en ikke-kunstnerisk jobb ved siden av. Den er viktig av to ting: penger, men også for å få impulser fra andre mennesker. Dette er en kunstnertype som ikke har nådd en kjøpesterk kundegruppe, men hun nyter anerkjennelse av sine egne. Og den legitimiteten er viktigere enn å tjene gode penger. For plutselig å begynne å tjene gode penger, det er ikke entydig positivt. Det er mange hensyn som må tas. Det er fint hvis det er kunstens kvaliteter som er i sentrum, men ikke hvis det er slik at kunstneren har solgt seg. Det vil si at trusselen for å bli oppfattet som kommersiell er større enn det å tjene gode penger. Hun velger derfor ikke å forholde seg til salgsaspektet ved kunsten sin. Og hun har bevisst valgt ikke å spesialisere seg på eget uttrykk. Hun går derfor glipp av gjenkjennelseseffekten. Så i Billedkunstnernes billedkunstners oppfatning, er det slik at noen penger er bedre enn andre. Men det kommer også frem at hun egentlig ikke vet noen ting om private penger, utover fortellingene om dem. Dette er et problematisk område. Hun har ingen erfaring med hvordan dette samspillet foregår. SMÅBYKUNSTNEREN Småbykunstneren representerer på mange måter en kopling mellom de tre foregående kunstnertypene. I motsetning til de tre andre, har han valgt å bosette seg i distriktet for å slippe å måtte tjene så mange penger. Det har hele tiden vært en klar målsetning å klare seg økonomisk på kunsten. Han har tre inntektskilder: Utsmykningsoppdrag, utstillinger og stipender, inkludert flerårige arbeidsstipender. Ved å bo i distriktet, har han sørget for en livssituasjon der han ikke har trengt å tjene så mange penger. Og han har vært friere til å kunne jobbe med kunsten, enn om han hadde bodd i Oslo. I likhet med Entreprenøren og Gallerikunstneren, har Småbykunstneren spesialisert seg på ett uttrykk. Han er dermed også lettere gjenkjennelig for et bredere publikum. Han mestrer entreprenør/prosjektlederkravet, men han trives best med utstillinger. I motsetning til Billedkunstnernes billedkunstner, har Småbykunstneren hele tiden flere prosjekter på gang, og han har en klar strategi på at han aldri selger et maleri uten at det har vært vist i et galleri i Oslo først. Så selv om han bor i distriktet, forholder han seg aktivt til Oslo som et salgssentrum. På den måten er penger noe han gjerne gjør, men i likhet med Gallerikunstneren snakker han ugjerne om det. I tillegg til galleriene i Oslo, er han opptatt av å vise bildene i mange gallerier. Rundt i landet. Det er viktig å være synlig, og det er viktig å be masse mennesker. Alle mennesker må få se. På den måten kan vi si at han utfordrer en eksklusivitetslogikk, ved at han anerkjenner det ubehaget publikummere kan oppleve når de går inn i et galleri og ikke kjenner de spesifikke kodene og normene som gjelder der. Så Småbykunstneren sier ja takk! Begge deler. Både eksklusiv og folkelig. Poenget er at man kan være kravstor på kvaliteten, samtidig som man sørger for å bli sett av mange. Like fullt er det merkantile vokabularet som Entreprenøren opererer med, fremmed for ham. Han ville aldri bruke begrepene markedsføring eller strategi. Han bruker heller ord som taktikk og tilgjengelighet. Og det igjen er veldig viktig i forhold til å vise seg frem. I likhet med alle de andre kunstnertypene står ideen om kunstnerisk frihet sterkt. Den er i det hele tatt helt avgjørende. Og den er ikke truet av oppfatningen og arbeidet for å vise seg frem og selv sørge for å bli sett. For det må man hvis man vil overleve. 5

6 KONSTRUERTE, INKONSEKVENTE? KUNSTNERTYPER I arbeidet med masteroppgaven ble jeg sittende igjen med en undring om det er slik at mange kunstnere kan bli litt fanget i et kunstnerideal frikoplet fra pengeøkonomi. Jeg fikk beretninger om et ønske om å selge mer kunst og dermed ha en større pengeøkonomisk inntjening, samtidig som det er så stor usikkerhet knyttet til hvordan dette skal gjøres. TIL SLUTT Helt til slutt vil jeg igjen trekke frem at dette kun er konstruerte modeller som jeg fant i mitt datamateriale, og at virkeligheten selvfølgelig er mye mer nyansert. I dette arbeidet var det viktig ikke å gå i den fellen det ville være å skrive et forsvarsskift for kunstnere, men å gå bak fortellingen om at "kapitalen dreper kunsten. Det viktige var å se oppgaven som et ledd i det å skaffe seg innsikt og forståelse om de særegne utfordringene kunstnere sitter med i sitt arbeidsliv. Fordi det er viktig for kunstnere selv, men vel så mye folk utenfor kunstfeltet. Og jeg vil understreke dette er kun noen få fortellinger. Jeg er overbevist om at det fins flere Takk for oppmerksomheten! Kilder: Bjerke, Andrè (1951), Den hemmelige sommer. Oslo: Aschehoug & co. Hellemann, Vibeke (2006), Kunstens tjener tjener på kunsten? Kunstneridealer og praksis. Masteroppgave i sosiologi. Universitetet i Oslo. Merton, Robert (1978), Den selvoppfyllende spådom i Dag Østerberg (red.) Handling og samfunn. Oslo: Pax forlag. 6