Jeg er jo så jævla easy going

Transkript

1

2 JENNY JÄGERFELD Jeg er jo så jævla easy going Oversatt av Nina Aspen, MNO

3 Om forfatteren: Jenny Jägerfeld (f.1974) er forfatter og psykolog. Hun holder skrivekurs, leder klubben «Psykologer läser böcker», skriver kronikker og artikler i aviser, og er ofte å høre på svensk radio. I 2010 fikk hun Augustprisen og Stora Läsarpriset for. Jägerfeld bor i Stockholm.

4 Om boken: Joanna går tom for medisinen hun trenger mot kaoset i hodet. Desperat etter penger til medisin gjør hun et fatalt valg, og blir drapstruet. Og midt opp i alt blir hun forelska. I Audrey. Jeg er så jævla easy going er full av svart humor og action. Og kjærlighet. «Jenny Jägerfeld skriver på en måte som nesten gir meg feber. Jeg må le og gråte samtidig, det røsker og svir både i følelsene og språket. Det er umulig å legge fra seg hennes bøker, jeg vil bare ha mer.» Vera Micaelsen

5 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde as, 2013 ISBN Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til

6 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

7

8 Jeg sto og stirret inn i skapet, sto der som om jeg var i transe. Betraktet virvaret av slitte bøker, mintgrønne notatbøker, svarte permer, krøllete løsark, møkkete plastposer og gule, brukne blyanter. Husket som vanlig ikke hvilket fag jeg skulle ha, når timen begynte eller hvilken bok jeg burde ta fram. Plutselig kjente jeg at noen tok tak i skuldrene mine så jeg ble rykket bakover. Jeg fikk en hard dytt i siden og snudde meg. Valle. Valle med det barberte hodet, med den brukne nesa, med de knallharde hendene. Jeg ble så skrekkslagen at kroppen stivnet og ble helt hard. Som en paralysert hare i frontlyset fra en bil. Han må ha fått vite det. Han må ha fått vite det på en eller annen måte. Han presset meg mot skapet, og jeg hørte at stoffet i T-skjorta revnet, kjente at hjertet stoppet midt i et slag. Valle skjøt haka fram, og ansiktet hans var så nær mitt at spytt sprutet på kinnet mitt da han sa: Din lille ADHD-hore! Jeg tenkte: Han kommer til å drepe meg. Jeg så inn i de livløse, lysegrønne øynene og ble overbevist om at han var i stand til det. Han hveste: Skjønner du?! Skjønner du hva du har gjort!

9 Et freakshow i hodet mitt Hun kom på i Gröndal. Så meg ikke. Satte seg rett foran meg, og da hun vendte hodet mot vinduet og kikket ut, sev et drag av parfyme bakover mellom setene. Jeg forestilte meg at en hvit, nesten gjennomsiktig duftslynge buktet seg gjennom lufta, fra halsen og håndleddene og rett mot ansiktet mitt. En liggende, bølgende «s», som på tegnefilm. Det var en tung, søt duft. Vanilje, musk og overmodne epler. Roser som var ferdigblomstret. Hjertet mitt slo så hardt der bak ribbeina at det føltes som det ville sprenge seg ut. Jeg skjønte egentlig ikke hvorfor. Hun var jo ikke hyggelig engang. Nei. Hard og ufølsom med en så avvisende måte å være på at hun like gjerne kunne hatt en rustning av stål rundt den bleke, myke kroppen. Det hyggeligste hun noen gang hadde sagt til meg, var «Mora di!». Jeg skjønte selvsagt at det også var en fornærmelse, selv om jeg fremdeles grublet på hvordan. Det gikk rykter om at hun likte å sette fyr på ting. Det hadde brent i søppelbøtter på skolen sju ganger siden august. Det var ikke normalt, sa rektor, og jeg var for en gangs skyld tilbøyelig til å være enig med henne, selv om det som oftest kom skremmende mye dritt fra den kanten. Hun tok livet av små dyr også. Ikke rektor, selv om det faktisk ikke skulle ha forundret meg. Rektor skrøt alltid av hvor mange jævla strenger hun hadde på den helvetes lyra

10 si. Og dyreplageri lå ikke så langt unna den lightsadismen hun drev med sånn til hverdags. Nei, jeg mente hun med den beinharde væremåten. For veldig lenge siden, antagelig nærmere ti år siden, da vi begge lett passet inn i kategorien «barn», var jeg vitne til at hun helt uberørt stakk en spiss pinne inn i et pjuskete, gråbrunt fuglebryst. Det var første gang jeg spydde og gråt samtidig. Ikke siste. Den kombinasjonen har fulgt meg siden. Som oftest stopper det ved følelsen. At jeg må spy og gråte samtidig. Men i verste fall gjør jeg det også. Det skjer når det oppstår en slags følelsesmessig overbelastning, noe som dessverre rammer meg ganske ofte. Det kan hende den var døende, den lille pjuskete uteliggerfuglen, at det var et barmhjertighetsdrap, og jo da, det ville jo absolutt vært en formildende omstendighet. Men det gjorde henne uansett til en helt annen type. En som tar liv. En som tenner på ting. Nå ville det kanskje vært passende å ty til en slags floskel om hvordan hun hadde satt hjertet mitt i brann. Men det hadde hun ikke. Hun hadde snarere presset en glødende sigarettstump mot det og fått det til å ulme litt i kjøttet rundt. Hun snudde seg til den ene siden og så ut av vinduet. Jeg kunne betrakte henne uforstyrret. Uavhengig av hennes antisosiale tilbøyeligheter, var hun vakker som et jævla tordenvær. Jeg syntes i hvert fall det, selv om det var få andre som var imponert. Hun het Audrey, noe som betyr «noble strength» på gammelengelsk. I looked that up. Det stemte så godt! Jeg