God sommer i Oslo! INNHOLD: Nr UTGITT AV OSLO MUSEUM

Transkript

1 Nr UTGITT AV OSLO MUSEUM avd. Bymuseet FROGNERVEIEN 67 POSTBOKS 3078 ELISENBERG 0207 OSLO TLF: FAX: E-post: Hjemmeside: REDAKTØR: Anne Birgit Gran Lindaas I REDAKSJONEN: Hans Philip Einarsen Vegard Skuseth Knut Sprauten FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik UTFORMING: Terje Abrahamsen INNHOLD: Tore Faller og Siri Haavie Skolehagen en truet 100-års jubilant Side 2 Siri Haavie Dyrker bylivet Side 16 Hans Philip Einarsen Lyden av Oslo Side 30 Ragnhild Wang Inga Jacobi ( )og hennes innflytelse på fridansens utvikling i Norge Side 44 Kristin Margrethe Gaukstad Blitz en viktig del av Oslos historie etter 1980 Side 54 Rolf Strangers kulturfond Side 60 Oslo kan nok fortsatt kalles en grønn by. Skolehagedriften i Oslo fyller 100 år i år. Skolehagene som erfarings- og opplevelsesarena for bybarn er unik. I flere bydeler har beboerne sin egen lille parsellhage hvor de kan dyrke grønnsaker og blomster. Parsellhagene fungerer også som sosial møteplass for mennesker i ulike aldersgrupper og med ulik bakgrunn. For alle som ikke selv har en hage representerer de en fin mulighet for nærkontakt med naturen og produksjon av mat til eget bruk. I to artikler får vi vite mer om skolehagenes og parsellhagenes historie og status i dag. Parsellhager og skolehager er truet av utbygging til ulike formål la oss håpe de får leve videre! Foran Bymuseet kan man nå se en skolehage i miniatyr. Hvilke lyder kan man høre i Oslo? Er lydlandskapet forskjellig på Majorstuen og Grønland? Og lyden på Aker brygge var nok ikke den samme i 1950-årene som i dag. Artikkelen Lyden av Oslo forteller mer om byens lydbilde. I dette nummeret av Byminner kan du også stifte bekjentskap med Inga Jacobi og hennes betydning for fridansens utvikling i Norge. God sommer i Oslo! 1

2 Skolehagen en truet 100-års jubilant Tore Faller og Siri Haavie I hundre år har barn i hovedstaden sådd, plantet og høstet frukt, grønnsaker og blomster i byens skolehager. 25. mai 2009 ble jubileet feiret på Geitmyra landets største skolehageanlegg og sentrum for skolehagedriften i resten av Oslo. Da var det hundre år siden det første spadetaket ble satt i jorda på denne 50 mål store tomten, som i 1909 for det meste bestod av myrsumper, der det stod vann vår og høst. Gjetemyrsveien skolehave var en av mange skolehager som ble opprettet på begynnelsen av 1900-tallet. Områdets utvikling og utfordringer det siste århundret er i stor grad symptomatisk for skolehagenes historie i Oslo: nedgangstider og oppgangstider, perioder med satsing på skolehagen etterfulgt av nedskjæringer, og i løpet av de siste tyve årene gjentatte trusler om å bli tatt i bruk til utbyggingsformål: som gravlund, som tomt for boligblokker, og nå sist og fortsatt uavklart planer om delvis å benyttes til barnehageformål. Levende læring Skolehagen er en unik erfarings- og opplevelsesarena der elevene lærer om sam- spillet i naturen på en praktisk og jordnær måte. Vi har i dag fått så stor avstand til naturen at naturfagsundervisningen som skal støtte opp om og forklare prosesser i naturen, lett blir abstrakt teori og dermed uinteressant. Takket være naturprogrammer på TV kjenner elevene ofte bedre til kokospalmer og kenguruer enn hodekål og høner. Den muligheten skolehagen gir for læring gjennom praktisk arbeid kan bidra til variasjon i undervisningen ved å gå fra det kjente og nære til det mer teoretiske. Med økt fokus på miljøvern, samspillet i naturen, riktig kosthold og fysisk aktivitet, vil skolehagene kunne spille en nøkkelrolle i undervisningen i årene fremover. 2

3 Foto: Thorkel Thorkelsen, ca 1912/Oslo Museum Geitmyra skolehage, byens største. Rivertzke kompleks og Sagene kirke i bakgrunnen. Skolehagene er ikke minst viktige for at nye generasjoner av barn skal få et forhold til hvordan maten blir til, og skolehagene er viktige kulturbærere. Hver generasjon må ha innsikt i hvordan mat produseres. Dette er en basiskunnskap i alle sivilisasjoner og en forutsetning for alt liv. Det er viktig å formidle at vår kulturhistorie også består av samspillet med naturen. Det er dette samspillet skolehagevirksomheten dreier seg om. Skolehagetanken vokser frem Skolehagetanken vokste frem i Europa på 1700-tallet, inspirert av opplysningstiden. Her i Norden var Sverige tidlig ute. Høsten 1869 kom det et kongelig rundskriv som bestemte at det skulle anlegges skolehager ved folkeskolene, og i 1889 ble hagedyrking et obligatorisk fag ved svenske folkeskoler. Utover 1880-årene gjennomførte regjeringene i flere europeiske land, ulike tiltak for å fremme skolehagesaken. I Belgia ble det blant annet avsatt statlige midler til premiering av dyktige skolehagelærere.1 Skolehagetanken i Norge fikk næring fra de europeiske strømningene, men vokste også frem på nasjonal grunn. Nasjonsbyggingstanken var med på å legge grunnlaget for etableringen av skolehagene; for å bli selvstendig måtte landet bli selvberget, og også bybarn skulle oppdras i hagestell og jordbruk. Skolehagen hadde i tillegg et viktig pedagogisk potensiale, noe skolehagens 3

4 første pionerer var mer opptatt av enn selve avlingen. Arbeidet med jorda skulle bidra til oppdragelse til arbeid og til å forme barnet til gagns menneske. Fastskoleloven Fastskoleloven av 1860 påla kommunene å etablere permanente skoler som skulle erstatte omgangsskolene. Akerbygda ble delt inn i en rekke skolekretser, og nye faste skolebygninger ble oppført. I lovens 24 som omhandler klokkergård og skolejord heter det at: «I enhver Skolecommune skal der, med eller uden Bidrag af Amtsskolekassen, idetmindste til een af Lærerne anskaffedes Familiebolig med hosliggende Jordvei af saadan størrelse, at derpaa mindst to Kjør kunne fødes og en Have andlægges. [..] Skolecommunerne bør arbeide til at skaffe saamange af sine Lærere som muligt Jord».2 F. C. Schübeler, professor i botanikk og bestyrer ved Universitetets botaniske hage på Tøyen, utga i 1856 Havebog for Almuen som kom i en utvidet versjon i 1865, tilegnet Norges Almueskolelærere: Kjøkkenhaven, dens Brug og Nytte i Husholdningen. Et Skrift for Folket. Her skriver Schübeler om betydningen av at barna tar del i arbeidet med dyrkningen av skolejorden: «Loven nævner jo ogsaa udtrykkelig havedyrkning som noget, hvortil en Del af Jorden ved Skolehuset skal nyttes. Læreren vil derfor visst tage noget af Jorden i Brug paa denne Maade, det vil sige til nogle Blomster, Kjøkkenvæxter, Bærbuske og Frukttræer, dersom Veirlaget er gunstig for deres trivsel. For at faa alt dette i stand, maa der naturligvis gjøres Johannes Smiths bok «Skolehaven» flere større og mindre Arbeider. Uden Skade eller Afbræk for Undervisningen kunne Børnene, i passende Fritider, meget godt deltage i flere af disse Arbeider og tillige faa nogen Veiledning heri, idetmindste saa meget, at deres Øine aabnes og at Sandsen bliver vagt for denne Gjerning. Veiledningen i skolen bør dog helst indrettes paa den Maade, at Tanken og Sindet faar en saadan Retning og det almindelige Skjøn modnes saaledes, at dette kan virke paa den senere Livsgjerning.» 3 4

5 Og videre: «I Skolehaven lærer Barnet at iagttage den sig altid endrende Natur og faar her paa en nem Maade et Grundlag for den i vor Tid uundværlige Naturkundskab. Dette Grundlag er ikke en død eller ufrugtbar Byrde, og da det lærte, som ovenfor sagt, samtidigt tillige er oplevet, vil det ogsaa let mindes, men ikke let glemmes. Med faa Ord sagt er dette Hovedøiemedet med en Skolehave.» 4 Gjennom stor litterær og praktisk innsats bidro Schübeler sterkt til hagebrukets fremme i Norge i andre halvdel av 1800-tallet. Det samme gjorde organisasjoner/ institusjoner som Det Kongelige Selskap for Norges Vel som var opprettet i 1809, Den Høiere Landbrugsskole i Aas (UMB) som ble grunnlagt i 1859 og Selskapet Havedyrkningens Venner (senere omdøpt til Det norske hageselskap) som ble etablert i I 1880-årene delte de to organisasjonen ut frø, planter, podekvister, frukttrær og bærbusker til sine medlemmer, noe stadig flere lærere benyttet seg av. I perioden ble det undervist i hagebruk ved seminariene (lærerskolene). Schübelers bok ble brukt i undervisningen, noe som medvirket til at mange lærere anla såkalte lærerhager, der elevene deltok i arbeidet. Fra 1885 anla Akershus landhusholdnings-selskap en hel del hager ved skolene rundt om i Akershus. De første pionerene Det var imidlertid først og fremst interesserte lærere som la grunnlaget for skolehager med systematisk opplæring og undervisning av barn. To av ildsjelene var Kristiania-lærerne Johannes Smith (senere overlærer ved Møllergata skole) og Henrik Solheim (senere Geitmyra skolehages første leder og den første leder for Norsk skolehaveforbund som ble etablert i 1911)5. I 1891 dro førstnevnte på studiereise til Danmark og Sverige for å studere sløyd- og skolehavesaken. Han skrev i 1892 flere artikler om temaet i Norsk Hagetidend og fikk tildelt et stipend av Det Kongelige Selskap for Norges Vel i 1897 for «i Sverige, Danmark, Tyskland og Østerrike (skolehagens moderland) å undersøke hva der var gjort for ved folkeskolen å spre interesse for og kjennskap til hagedyrkningens og treplantningens fremme». 6 Erfaringene Smith høstet ble nedfelt i en lengre beretning, som ble sendt til landets skolestyrer. Smith holdt en rekke foredrag, og skolestyrer som ble interessert i skolehagetanken, fikk gratis veiledning fra Selskapet Hagedyrkningens Venner. Gjennom premiering av skolehagebarn og utstilling av jordbruksprodukter ble det også skapt blest om skolehagesaken.7 I 1906 utga Johannes Smith boken Skolehaven som undervisnings- og arbeidsfelt, den første norske boken som kun er viet skolehagen. Her var det ikke avlingen, men skolehagens pedagogiske potensiale, som var det sentrale. Samme år begynte et privat skolehageinitiativ på Bondejordet (dagens Gyldenløvesgate) på Frogner under ledelse av Marie Jørstad, en av skolehagens tidligste forkjempere, som vederlagsfritt fikk lov å bruke et jorde på gården Lille Frogner av hoffsjef Løvenskiold. Marie Jørstad hadde allerede begynt å skrive om skolehager 5

6 Foto : A.B. wilse, 1907/oslo museum Marie Jørstads skolehage på Bondejordet. Bebyggelsen bak er i krysset Eilert Sundtsgt. / Gyldenløves gt. i 1885 i sitt blad Husmoderen, og i et intervju med Dagbladet i 1909 fortalte hun om motstanden hun ble møtt med: «Men ideen fikk jeg ved at læse om tyske og danske skolehaver. Allerede i 1885 begyndte jeg at skrive om dem, men man bare lo av mig, da jeg foreslog, at byens kostbare grund skulde tas til skolehaver og lægges op til de nye skolehuser, som ble bygget den gang. Og da det ikke nyttet det minste, at jeg stadig skrev og mindet om, hvilket betydningsfuldt arbeide, som kunde tas op paa dette felt, bestemte jeg mig til at ta fat selv og vise i gjerning, hvad her kunde gjøres.» 8 På det ca. 6 mål store Bondejordet fikk 24 gutter hvert år dyrke sitt eget felt på 60 m2. De hadde også et fellesfelt der avlingen ble solgt for å dekke en del av utgiftene. I intervjuet med Dagbladet var det ikke minst de pedagogiske mulighetene som lå i skolehagen Marie Jørstad var opptatt av: «For barna er intet saa opdragende som at arbeide med jorden. De lærer at kjende og bli glad i naturen, de lærer seg orden, paalidelighet og arbeidsomhet, foruten at de lærer at dyrke de planter, som man har mest nytte av i det daglige liv. Og ikke mindre betydning har det, at hjemmene lærer at spise og benytte 6

7 Bjølsen skolehage. Ukjent fotograf, ca 1912/Oslo Museum grønsaker og derved faa en naturligere og sundere levemaate. Fælleshaven haaper jeg ogsaa vil virke til at gjøre gutterne til gode borgere, lære dem at tænke paa samfundet og det heles beste.» Året etter at Bondejordet ble dyrket opp anla lektor Hans Møller Gasmann (som senere ble leder for speiderbevegelsen i Norge) en skolehage i skrenten østenfor Bondejordet for medlemmer av gutteforeningen «Fremad» ved Frogner høyere almenskole. I 1907 ble det også anlagt skolehager ved Bryn og Lilleaker skole, som den gang lå i Aker kommune. Det var private innsamlinger som fikk driften i gang ved de første skolehagene. Med støtte fra Norsk landmannsforbund hadde Norges lærerforening i 1903 fremmet et forslag om en endring i skoleloven som skulle sikre kommunene midler til å anlegge skolehager. Forslaget vant frem, og fra 1908 ble det gitt mulighet for bidrag fra amtskassen. I 1911 overtok Oslo kommune de ordinære utgiftene for byens skolehager, samlet spredte tiltak ved enkeltskolene under en felles ledelse og ansatte overlærer Henrik Solheim som skolehagebestyrer. Marie Jørstad, som hadde startet hageprosjektet på Bondejordet i en alder av 73 år og holdt på til hun var 80, fortsatte arbeidet for å øke interessen for skole- 7

8 Foto: P.A. Røstad, 1955/Oslo Museum Innhøsting av hodekål i Geitmyra skolehage. hagesaken. Hun deltok blant annet på Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914, der det ble anlagt en mønsterskolehage. Enhetsskolen I første del av 1900-tallet vokste det frem et ønske om å skape en allmenn, høykvalitets enhetsskole. Tidligere hadde det vært et klart skille mellom privatskoler for barn av pengesterke foreldre og en ofte ikke så god offentlig skole. En enhetsskole med et undervisningstilbud som var likt for alle, håpet man på sikt skulle bidra til sosial og kulturell utjevning. De pedagogiske metodene ble utviklet i tråd med dette, ikke bare ved å knytte lærestoffet nærmere hverdagen, men også ved å bidra til samhandling og fellesskap. Skolen tok også på seg en oppdragerrolle som strakte seg utover skoletiden. Utviklingen av skoletilknyttede tiltak som korsang, kroppsøving og skolehagevirksomhet, må sees i lys av et ønske om å motvirke at elevene drev gatelangs og kom i dårlig selskap. Skolehagene var et tilbud om å delta i organisert hagebruk i fritiden, og passet godt inn i den nye aktivitetspedagogikken. Oslo var blitt en storby i løpet av første halvdel av 1900-tallet, men på grunn av den store innflyttingen hadde de fleste slektninger på landet. Historikeren Knut Kjeldstadli har drøftet den sosiale og politiske rollen folkeskolen hadde, og har påpekt det paradoksale i at når blant annet «hjemstedslære» var tema i undervisningen, var det fortsatt bygda som var regnet som «hjemstedet». Svært mange lærere var bygdegutter, og disse bidro, ifølge Kjeldstadli, til å «nasjonalisere» Oslo. 9 Skolehagearbeidet var ettertraktet blant yngre lærere i begynnelsen av årene. Interesserte lærere måtte ofte hospitere ett eller to år før de ble ansatt som skolehagelærere, og de arbeidet i denne perioden sammen med en eldre, erfaren skolehagelærer. Skolehagene ble drevet med liv og lyst. Perioden I forbindelse med krig og etterkrigstid ble det meste som var av dyrkbar mark dyrket opp, og skolehagene ble viktige for matforsyning og kosthold. Skolehagearbeidet stod sterkt og nådde mange. Interessen holdt seg godt gjennom etterkrigstiden, 8

9 og på det meste var 90 skoler engasjert i skolehagevirksomhet i Oslo. Skolehagene disponerte da et areal på 250 mål jord som ble håndspadd hvert år av tusenvis av elever. Budsjettet lå på 3,5 millioner kroner, med en rektor og fire gartnere ansatt på heltid og over 100 deltidsansatte skolehagelærere, samt sommervikarer. Etter krigen ble det rift om de gode tomtene, og flere skolehager måtte vike plassen for byggearbeidene som tok til som en del av gjenreisningen. Den stadige flyttingen av skolehagene skapte uro og usikkerhet. Selv om flere av hagene fikk nye områder til disposisjon, krevde det mye penger og ikke minst arbeid å få skolehager som måtte flytte i gang igjen. Oslo var frem til slutten av 1980-tallet en foregangskommune i Norge når det gjaldt skolehagedrift. I 1988 kuttet imidlertid Høyre-byrådet alle bevilgningene til skolehagene, og alle ansatte ble oppsagt eller omplassert. Skolehagelærerne ble oppfordret til å fortsette skolehageundervisningen, uten lønn. Mange av skolehagene ble liggende brakk, mens en del ble holdt i gang av ildsjeler. I noen skolehager med ledig kapasitet, ble det åpnet for utleie til parsellhagedyrking for familier og andre interesserte. Samtidig besluttet byrådet å selge Geitmyra skolehage til utbygging. Mange engasjerte seg for å redde skolehagen, og Jan Erik Vold skrev et kraftfullt dikt som satte ord på det mange tenkte: «Vet Oslo byråd hva en spade er?». Men Geitmyra ble ikke solgt, og i 1993 blåste det nye AP/SV-byrådet litt liv i driften igjen med en årlig bevilgning på kr som dekket driftsutgifter og lønn til en leder for Oslo kommunes Eplehøst i Geitmyra skolehage. Foto: P.A. Røstad, 1955/Oslo Museum skolehager. Det førte til en viss stabilitet, og rammebetingelsene var nå til stede for at noen interesserte skoler kunne fortsette sitt skolehagearbeid. Mye verdifullt skolehageareal og viktig kompetanse var imidlertid gått tapt. Halvering av antallet skolehager Til tross for at Oslo kommune i sitt Byøkologiske program ( ) har et mål om å øke arealet til skolehager, blir hagene som mange grønne lunger stadig tatt i bruk til andre formål. I 2008 var det 42 osloskoler som hadde skolehage for sine elever på 27 forskjellige steder i byen. For 20 år siden var antallet skolehager det dobbelte. 9

10 Sensommerblomster i Geitmyra skolehage. Foto: Henrik Ørsted, ca 1980/Oslo Museum Samtidig registreres det en økende interesse for å utnytte de gjenværende skolehagearealene. Utdanningsetaten har fra skoleåret overtatt ansvaret for skolefritidsordningen (SFO) fra bydelene. Etaten ønsker å legge mer innhold i SFO-tiden. Skolehage er nå et av satsingsområdene, og etaten har satt i gang en prosess for å tilrettelegge for bruk av skolehagene. Dette fører til at skolene vil få stadig mer bruk for de skolehagene som fremdeles eksisterer. Det er derfor svært bekymringsfullt at skolehageareal fremdeles trues av nedbygging, uavhengig av om de i dag er dyrket eller ikke. De siste årene har det særlig vært strid om etablering av barnehager i flere av Oslos skolehager. Pr. i dag er Geitmyra skolehage truet av en barnehageutbygging, det samme er Ruseløkka (Hengsengen) og Manglerud, mens Lilleaker (Hullbergmyra) og Marienlyst nylig helt eller delvis har gått tapt til barnehageformål. Betydningen av faglige kvalifikasjoner På grunn av nedskjæringene i skolehagebudsjettet er skolehagevirksomheten i dag i stor grad basert på engasjerte frivillige lærere, men lærernes kunnskaper og ferdigheter i hagestell og botanikk varierer mye i forhold til tidligere. Gårdbrukersønnene som flyttet til byene og ble lærere, finnes knapt lenger. Mangelen på faglig innsikt og erfaring har vanskelig- 10

11 gjort skolehagedriften mange steder, og har synliggjort at skolehagene ikke kan baseres på dugnad og frivillig hjelp uten tilstrekkelig kompetanse. «Det er ikke nødvendig med spesialkompetanse for å plante litt grønt og luke litt i skolehagen»10, uttalte Oslos byråd for kultur- og utdanning, Torger Ødegaard, til Dagsavisen 23. mai 2009 i forbindelse med skolehagejubileet. Skolebyrådens manglende respekt for fagkunnskap knyttet til det å dyrke jord er urovekkende, men står godt til byrådets manglende vilje til å verne de gjenværende skolehagearealene mot utbygging. Flere av skolehagene som har gått tapt de siste årene har ligget vegg i vegg med en skole. Byråd Torger Ødegaard uttalte i det samme intervjuet i Dagsavisen at det ikke er nødvendig at skolehagearealet ligger i nærheten av skolen. Men for elevene er det utvilsomt en stor fordel å ha skolehagen rett ved, eller like i nærheten av, skolen. Det gjør det blant annet lettere å bruke hagen aktivt i undervisningen. Dette var en innsikt Oslo skolestyre målbar da det i 1966 vedtok følgende: «Oslo skolestyre fastslår at til et fullverdig barneskoleanlegg hører et skolehagefelt. Oslo skolestyre vil derfor be Oslo byplanmyndigheter om å regulere skolehagearealer til alle nåværende og fremtidige barneskoler i Oslo. Dersom det ikke er mulig å skaffe tilfredsstillende plass på selve skoleområdet, må arealet reguleres så nær skolen som overhodet mulig.»11 Ny renessanse for skolehagen? Det er grunn til å tro at skolehagen snart vil få en renessanse. Det virker som om Foto: Henrik Ørsted, ca 1980/Oslo Museum Geitmyra skolehage. Årets avling fordeles mellom ivrige elever. interessen for skolehager og hagedrift generelt øker i økonomiske nedgangstider, mens skolehagene er sterkest truet i økonomiske oppgangstider. I tillegg kommer internasjonale trender med økt fokus på miljøvern, riktig kosthold og fysisk aktivitet. USAs førstedame, Michelle Obama, fikk mye oppmerksomhet da hun innledet presidentperioden med å grave opp en del av plenen foran Det hvite hus for å bruke den som grønnsakshage. Hagen vil sikre presidentfamilien økologiske grønnsaker, men Michelle Obama presiserer at det viktigste med tiltaket, der skoleelever deltar, er å gi barn kunnskap om sunn, lokalprodusert mat, 11

12 Utstilling av skolehageavling på en skole i Aker. Foto: Wilhelm Råger, udatert/oslo Museum spesielt i en tid der overvekt og diabetes er nasjonale problemer. Hun har stor tro på ringvirkningene av et slikt tiltak: «My hope is that through children, they will begin to educate their families and that will, in return, begin to educate our communities.» 12 Det er som å høre tankene til skolehagepionerer som Marie Jørstad for 100 år siden. Og det gir håp for skolehagens fremtid at det i dagens Norge stadig er flere som definerer seg som byborgere og som oppfatter hagebruk i byen som en del av det urbane livet og som vil stå opp og forsvare skolehagen som en arena for levende læring i et nytt årtusen. Tore Faller er utdannet agronom og er mangeårig leder av Oslo kommunale skolehager. Han var aktiv i skolehagen på Grefsen på 1960-tallet. Siri Haavie har hovedfag i samfunnsgeografi fra Universitetet i Oslo og en mastergrad i Social and Political Thought fra University of Sussex. Hun var aktiv i skolehagen på Marienlyst på 1980-tallet, og arbeider til daglig i Helsedirektoratet. 12

13 Foto: Tore Faller/p.e. Hullbergmyra er skolehage for Lilleaker og Bestum skole. Her er Helge Irgens Høeg i sving med elevene. Noter 1 Ut i det grønne. Oslo kommunale skolehager 75 år , Oslo kommunale skolehager Lov om Almueskolevæsenet paa Landet (fastskoleloven) av Schübeler, F.C.: Kjøkkenhaven: dens Brug og Nytte i Husholdningen: et Skrift for Folket, Kristiania, Cappelen 1885, 3. opplag, s Ibid. s Foreningen skiftet senere navn til Norsk Skolehagelag og ble i 1989 innlemmet i Hageselskapets samfunnsavdeling, men har nå opphørt å eksistere. 6 Sitert i Ut i det grønne. Oslo kommunale skolehager 75 år , Oslo kommunale skolehager Ut i det grønne. Oslo kommunale skolehager 75 år , Oslo kommunale skolehager Marie Jørstad intervjuet i Dagbladet (nr. 89) Kristiania folkeskolers første skolehager, sitert i Ut i det grønne. Oslo kommunale skolehager 75 år , Oslo kommunale skolehager Kjeldstadli, K.: Oslo bys historie, bind 4, Den delte byen, fra , 2. opplag, Cappelen, Oslo Asfalt under neglene, Dagsavisen 23. mai Sitert i Ut i det grønne. Oslo kommunale skolehager 75 år , Oslo kommunale skolehager Obamas to plant vegetable garden at White House, The New York Times 19. mars

14 Vet Oslo Byråd hva en spade er? Av Jan Erik Vold Vet Oslo Byråd hva en spade er? en spade med håndtak, skaft og spablad? Er det et ord man vrir og vrenger på, til det blir en dapse? Er det et greip onkel Skrue i bingen sin går rundt og vender skillinger med? Er det et redskap man kan stikke i jorda og lukte hvor man er? Nei, det er fingern det, Svelland! Lukter det ingenting, sier du? Så er det fordi fingern har havna i mynt. Hører du ingenting, Tetzschner? Så er det fordi klingende mynt er omgjort til seddelbunter, tallkolonner. Høyre vil spare Oslos skattebetalere for én million kroner, står det i avisen, ved å legge ned feriekoloniene på Hudøy. Det er ikke å spare, Syse! Det er å stjele fra slike som ikke har råd til hytte ved sjøen. Høyre, AP og Kristelig Folkeparti vedtar å overføre 48 skattemillioner til Kreditkassen, til dekning av bankens tvilsomme Dittenkvartal-transaksjoner står det i avisen. Det er ikke sosialisme, Rune Gerhardsen! Det er ikke kristendom heller, Kjell Magne Bondevik! Jesus tegnet en fisk i sanden så gikk han og veltet pengevekslernes bord, med en spade? kan noen forklare Byrådet hva dét er. Vi som vokste opp i denna byen fikk vite det ved å sette slagstøvvern på spabladet 14

15 og tråkke til herlige rabarbraer kom opp, før sommeren, syrlige i smaken. Jorda var svart. Meitemark krøp omkring. Hvem kan telle alle gråpærer som har funnet veien ned gapet på byens elleveåringer siden 1909, da Kristiania Formannskap bevilget penger til Geitmyra skolehagefelt for Møllergata, Grünerløkka, Foss, Bolteløkka, Lilleborg og Sagene skoler? År 1989 går Byutviklingsavdelingen inn for å selge tomt og avhende spader man utber seg følgelig en verdiestimering. Da vil byen - heter det 1) spare 2,8 mill. kr. årlig i driftsutgifter, 2) penger komme inn ved kontantsalg til en bykasse i underskudd. Dette er ikke å spare, Gro Harlem Brundtland! Det er å stæla fra byonga en mulighet til å finne ut hva en spade er. For egentlig, sier rektor Løvold ved Oslo kommunale skolehager, pålagt å telle opp hakker, skyfler og trillebører er dette tiden til å så stemorsblomster, purre og løk. Samt ta stiklinger av fuksia. Og der oppe på haugen, sier Løvold og peker, der bygger vi en scene og feirer de folkevalgtes fremsynthet for 80 år siden. For ungene mine, de hverken stjeler eller begår fanteri de kan du skrive opp i bladet ditt. Tvertimot, de er stolte av det de gjør! Fra diktsamlingen «Elg»,

16 Dyrker bylivet Siri Haavie Oslos parsellhager kan synes som en anakronisme i den moderne storbyen. En rest av bondekulturen trukket inn i byen og en type byrom som bryter med alt det vi forbinder med Oslo som en pulserende, moderne hovedstad. Feiringen av urbane kvaliteter har tilsynelatende lite med spatak, bønnestengler og reddiker å gjøre. Jeg tror likevel at vi ved å se nærmere på dette «byjordbruket», ikke bare kan lære mer om én av mange subkulturer i dagens samfunn, men også kan få utfordret en del etablerte forestillinger om byliv, rekreasjon, arealbruk og sosiale møteplasser. Oslos parsellhager er også interessante fordi de i altfor lang tid har vært en oversett form for arealbruk i hovedstaden. Mens det på bussene i Birmingham i England henger reklameplakater for parsellhagedyrking, finansiert av de lokale myndighetene, lever parsellhagene i Norges hovedstad i stor grad et skjult og truet liv. Som en mellomting mellom by og land, urbant og ruralt, privat og offentlig areal, overskrider parsellhagedyrkingen gjengse kategorier. De er sjelden tegnet inn på kommunens kart, og ingen kommunal etat har i dag det reelle ansvaret for deres fremtid. Leiekontraktene er korte, og parsellhagene er ofte fristende utbyggingstomter for «gode formål» i grønne omgivelser. Materialet som presenteres i denne artikkelen, er basert på deltakende observasjon og samtaler med parselldyrkere i Oslos parsellhager gjennom mange år, samt en spørreundersøkelse som ble gjennomført blant byens parselldyrkere høsten Sitatene som brukes i artikkelen er svar på spørsmålet «Hvis du skulle anbefale andre å få parsell, hva ville du legge mest vekt på?» Et lappeteppe av individuelle særpreg Å være parselldyrker innebærer at man leier eller låner et lite stykke jord på et større areal som man deler med andre parselldyrkere. Her har den enkelte et privat ansvar innenfor rammene av et fellesskap, og i motsetning til den private 16

17 Vår i parsellhagen på Årvoll. Foto: Thor Hovde/p.e. hageeieren som trekker seg tilbake fra offentligheten for å dyrke sin egen hage, tar parselldyrkeren i bruk det offentlige rom og er med på å gi det et personlig uttrykk «Et sted å dyrke jorda, som ikke er privat, men som likevel er uavhengig», som en kvinnelig parselldyrker uttrykker det. «Jeg tror de er grønne lunger ikke bare for dem som har parsell, men også for dem som ser dem utenfra». «I strøk hvor private hager er gjemt inne i gårdsrom er det vakkert å se blomsterhavet på parsellen om sommeren.» De mange små parsellene, side ved side, danner et menneskeformet landskap, et lappeteppe av individuelle særpreg. Parsellandskapets fremtoning er avhengig av hva som dyrkes, men også av øynene som ser. For utenforstående kan det brokete landskapet ofte fortone seg uryddig. Det kan være store forskjeller når det gjelder hva som dyrkes, og også måten parsellarealet tas i bruk på kan variere mye. Mens noen spesialiserer seg på sarte blomster eller eksotiske urter som kryper langs marken, sverger andre til den «reale» poteten, eller dyrker i høyden og slynger bønnestengler mot himmelen. Og bare ved et kort blikk på et parsellandskap vet man allerede mye om hvem parselldyrkerne er: Kvinner dyrker blomster, menn grønnsaker, mens tyrkere dyrker mengder med bønner. Parsellhagene skiller seg fra byens velfriserte parker og andre mer nøytrale fellesarealer ved at de ikke er designet 17

18 Foto : Rigmor Dahl Delphin, 1962 /oslomuseum Parsellhagen på Egebergløkka ved Telthusbakken. av landskapsarkitekter ut fra «riktige» prinsipper om estetikk og velfungerende romrelasjoner, men blir formet gjennom hagedyrkernes aktive bruk. Ofte rommer de praktiske selvhjelpsinnretninger som gamle skistaver benyttet som tomatstøtter, vindusruter tatt i bruk som drivhusvegger, og ikke sjelden planker, murstein, plastduker og annet nyttig «rusk». Parsellhagene har tilsynelatende mye til felles med byens kolonihager begge steder dyrkes det blomster og grønnsaker men de skiller seg likevel fra kolonihagekulturen på flere sentrale måter. Det at det ikke er noen hus på parsellene, at hele aktiviteten er sentrert rundt et åpent areal, innebærer at landskapet settes i fokus, og ikke huset, det private krypinn med blondegardiner og hjemmekos. Det åpne landskapet, uten hekker og murer å skjule seg bak, og parsellenes størrelse (flere steder ikke større enn kvadratmeter) bringer parselldyrkerne fysisk nærmere hverandre. Parsellhagene representerer jevnt over en langt mer anarkistisk bruk av byrommet enn det kolonihagene gjør uten regler for hekkehøyde og annen «småborgerlighet» som i noen grad preger kolonihagebevegelsen. I dette ligger det noe spontant og frigjørende, men også potensielle kilder til konflikt. Ikke for å overleve, men for å leve Mens parsellhagene i England har en historie som strekker seg tilbake til borgerkrigen på 1600-tallet, og representerer en form for arealbruk som i mange år har vært nøye kartlagt og regulert ved lov, er parsellhagenes utbredelse og historie i 18

19 Klar til innsats i hagen. Foto: Thor Hovde/p.e. Oslo dårlig dokumentert. Vi vet lite om hvilke arealer som har vært tatt i bruk og om svingningene i etterspørsel opp gjennom tidene. Byens eldste gjenværende parsellhagen Egebergløkka (Telthusbakken) ble etablert i Formålet med de første parsellhagene var å gi de sosialt svakeste familiene anledning til å dyrke jord, og på den måten bedre familieøkonomien og gi et tilskudd til familiens matforsyning. Hagene ga også familiene anledning til å komme ut av deres trangboddhet, og arbeidet med jorda ble ansett som en sunn og disiplinerende hobby. Mange forbinder fortsatt denne formen for byjordbruk med krigsår, nød og sult og stiller seg undrende til at noen i dagens samfunn «trenger» å dyrke poteter midt i byen. Men dagens parsellhager har lite med matauk å gjøre og handler om alt annet enn å spare penger og skaffe seg sårt tiltrengte vitaminer. Spadestikket i jorda uttrykker et ønske om å arbeide med noen grunnleggende naturprosesser, få jord under neglene, knytte bånd til et sted og treffe andre mennesker. Et uttrykk for individualitet, kreativitet og skaperglede. En oppgave å gå til, noe jordnært og rotfast i en virkelighet som kan oppleves både hektisk og kompleks. Både det sosiale samværet og det å dyrke og se det gro, kan ha stor helsefremmende betydning. Oslo har i dag 21 parsellhageområder med til sammen ca. 900 parseller. Størrelsen på parsellene varierer fra m 2, men de fleste er på 50m 2 eller mindre. Forsommeren 2009 stod godt over 300 personer/familier på venteliste for å 19

20 Et hav av blomster. Egebergløkka (Telthusbakken)parsellhagelag midt i Oslo er byens eldste parsellhage med over 100 personer/familier på venteliste. Foto: Siri Haavie/p.e. få parsell. Ventelisten er spesielt lang på de store parsellhageområdene sentralt i byen: Geitmyra og Egebergløkka har over 100 personer på venteliste og Ola Narr mer enn 70. Interessen for å ha en flekk jord å dyrke midt i byen er særlig økende blant unge og småbarnsfamilier. Dagens Næringslivs magasin D2 hadde i oktober 2008 en lang reportasje om parsellhagedyrkere som morgendagens trendsettere, med forsidetittelen «Dyrker bylivet. Folk vil bo i byer. Og de vil ha lokal mat. Møt de som dyrker sine egne matvarer midt i Oslo, London og New York.» Her fortelles det at det for første gang siden 1950-tallet selges mer grønnsaksfrø enn blomsterfrø i England, og over hele USA jobber grupper for at gressplener skal graves opp og tas i bruk til matproduksjon. Ordet «locavore» en person som velger å spise lokal mat ble kåret til årets nykommer av New Oxford American Dictionary i Å dyrke maten sin selv er blitt en trend. Folk vil vite hva de putter i kroppen sin, og ikke minst hva barna får i seg. Dessuten ser mange på hagedyrkingen som en måte å hjelpe miljøet. Økonomiske nedgangstider og økt miljøbevissthet tvinger frem nye løsninger. 1 I The Guardian Weekly i mai 2009 handler et av hovedoppslagene om det samme: «A grassroots movement. Urban spaces everywhere are being turned into vegetable patches. William Sha investigates how 20