Sluttrapport fra forskningsprogrammet "Idrett, samfunn og frivillig organisering" ( )

Transkript

1 Sluttrapport fra forskningsprogrammet "Idrett, samfunn og frivillig organisering" ( ) Innhold: 1. Programmets hovedmål Organisering og styring av programmet Bakgrunnen for etablering av programmet Etablering av programmet "Idrett, samfunn og frivillig organisering" Forskningen i programmet Egenevaluering etter tre år Måloppnåelse i programmet Resultater fra programmet Samlet vurdering og utfordringer framover Fakta om programmet Vedlegg: 1. Tidligere medlemmer av programstyret 2. Tema- og deltemaområder i forskningsprogrammet 3. Prosjektoversikt Prosjektene fordelt på temaområder og institusjoner 5. Oversikt over deltemaer som prosjektene belyser 1

2 1. Programmets hovedmål Det overordnete målet for programmet har vært å bygge opp kompetanse og frambringe ny kunnskap om viktige trekk i samfunnsutviklingen som belyser forholdet mellom idrett, samfunn og frivillig organisering. Målet for programmet har vært todelt: I. Å utvikle bedre kunnskap om idrettens omfang, betydning og betingelser i det norske samfunn, samt å bygge opp forskningsmiljøer med høy akademisk kompetanse på dette feltet. II. Å benytte idretten som temaområde for å belyse generelle trekk ved samfunnsutviklingen m h t endringene i det sivile samfunn og frivillig organisering i skjæringsfeltet mellom stat og marked, slik som profesjonalisering, kommersialisering, offentlig og privat tjenesteproduksjon. 2. Organisering og styring av programmet Programmet har vært styrt av et eget programstyre. Styret besto i starten av sju medlemmer, fire forskerrepresentanter og tre brukere. Det har vært flere utskiftninger underveis, og bare ett medlem har fulgt programmet gjennom hele programperioden Fra 2003 har programstyret bestått av fem medlemmer, tre forsker- og to brukerrepresentanter: Håkon Lorentzen, Institutt for samfunnsforskning (leder) Janne Corneliussen, Kultur- og kirkedepartementet Bjarne Ibsen, Center for forskning i Idræt, Sundhed og Civilsamfund, Syddansk Universitet Geir Johannessen, Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité Kristin Strømsnes, Rokkansenteret ved Universitetet i Bergen Oversikt over tidligere programstyremedlemmer er gitt i vedlegg 1. Programstyret har holdt 4 5 møter per år. Tore Abrahamsen ved Handelshøyskolen BI har vært programkoordinator. Samarbeidet mellom den eksterne koordinatoren og programstyret har fungert upåklagelig, og et samlet programstyre vil uttrykke sin anerkjennelse for den innsatsen Tore Abrahamsen har gjort. Plasseringen av koordinator utenfor Forskningsrådets sentrale administrasjon har ikke framstått som noen ulempe, sett fra programstyrets synsvinkel. I Forskningsrådet har Solbjørg Rauset og Jane Hildebrand hatt ansvar for administrasjonen av programmet. 3. Bakgrunnen for etablering av programmet I perioden ble det gjennomført et idrettsforskningsprogram initiert av det daværende Kulturdepartementet og Norges Idrettsforbund som viktige brukere av 1 Oppnevnt som leder fra

3 idrettsforskningen. Programmet, som ble gjennomført i regi av Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (Norges forskningsråd fra 1993), hadde først og fremst en medisinsk innretning, men skulle også se på organisatoriske og økonomiske forhold, særlig knyttet til prestasjonsorientert idrett. En evaluering av programmet i 1995 foreslo at brukerne av idrettsforskning burde etablere et eget program med hovedvekt på organisatoriske og økonomiske problemområder. Høsten 1995 fulgte Kulturdepartementet opp dette forslaget overfor Norges forskningsråd med henblikk på å etablere et nytt program for idrettsforskning med disse områdene som utgangspunkt. Et programforberedende utvalg med representanter for forskningsmiljøene, aktuelle departementer 2 og den organiserte idretten ble nedsatt av Forskningsrådet i februar Utvalget ble bedt om å gi en oversikt over kunnskapsstatus og identifisere kunnskapsmangler og kunnskapsbehov. I sin rapport fra september 1996 identifiserte utvalget fem aktuelle temaområder: 1. Idrettens omfang, uttrykksformer og sosiokulturelle betydning 2. Det organiserte idrettslivet 3. Idrettens kommersielle og næringsmessige betydning 4. Idrettsanlegg og idrettsutøvelse 5. Idrettspolitikk Mens det første programmet i hovedsak var orientert mot medisin, ble det lagt opp til at det nye programmet skulle rettes inn mot samfunnsvitenskapelig og humanistisk idrettsforskning. 4. Etablering av programmet "Idrett, samfunn og frivillig organisering" På grunnlag av drøftinger av rapporten med de aktuelle departementene ble det besluttet å utvide perspektivet slik at det nye programmet også skulle omfatte forskning der idrettssektoren nyttes til å belyse generelle trekk ved samfunnsutviklingen knyttet til endringer i det sivile samfunnet og frivillig organisering i skjæringsfeltet mellom stat og marked. Det nye programmet tok derfor utgangspunkt i rapporten fra det programforberedende utvalget og i forskningsbehov som framgikk av St meld nr 27 ( ) Om statens forhold til frivillige organisasjoner som ble lagt fram etter at det programforberedende utvalget hadde utarbeidet sin rapport. Verken Barne- og familiedepartementet, Miljøverndepartementet eller Sosial- og helsedepartementet valgte å være med i det videre arbeidet. Programmet har derfor vært finansiert av Kulturdepartementet gjennom idrettens andel av spilleoverskuddet i Norsk Tipping AS. Forskningsrådet etablerte i mars 1997 programmet "Idrett, samfunn og frivillig organisering" gjennom å oppnevne programstyre og fastsette mandat for dette. Programmet skulle vare i ti år med oppstart fra Programstyret utarbeidet høsten 1997 forslag til programplan. Som del av forberedelsene besøkte representanter for programstyret de mest aktuelle forskningsmiljøene, dels for å få innspill til arbeidet med programplanen og dels for å få kunnskaper om potensialet ved de ulike miljøene. 2 I tillegg til Kulturdepartementet var også Miljøverndepartementet og de daværende Barne- og familiedepartementet og Sosial- og helsedepartementet representert. 3

4 Programstyret tok utgangspunkt i de fem prioriterte temaområdene som det programforberedende utvalget hadde foreslått. Programstyret utformet kunnskaps- og forskningsbehov for deltemaer innen alle temaområdene. Deltemaene framgår av vedlegg 2. Programstyret valgte å skissere en betydelig bredde av deltemaer, selv om det mente at det ikke var realistisk å igangsette forskning innenfor alle deltemaene. Programstyret mente at valg av forskningstemaer burde fremkomme gjennom en dialog med forskningsmiljøene. Innenfor et relativt lite utviklet område som samfunnsvitenskapelig og humanistisk idrettsforskning vurderte programstyret det som riktig å balansere behovene for forskningsinnsats på prioriterte områder mot forskningsmiljøenes kompetanse og interesser. Programplanen ga rom for så vel anvendt forskning som grunnforskning. Forskningen skulle være handlingsrettet ved at den skulle være til nytte for ulike brukere. Samtidig ble det eksplisitt lagt vekt på kompetanseoppbygging og på at forskningen skulle bidra til kritisk kunnskap som brukere ikke nødvendigvis vurderte som nyttig på kort sikt. Med utgangspunkt i det overordnete todelte hovedmålet utformet programstyret elleve etterprøvbare delmål: 1. To til tre norske forskningsinstitusjoner skal utvikles til å være kjernemiljøer i programmet. Kjernemiljøene skal institusjonalisere kompetanseutvikling og forskning om idrett innen programmets hovedtemaer og utvikle evne til å benytte idrett som tema for å belyse generelle utviklingstrekk i samfunnet. Miljøene skal ha utviklet og implementert en strategi for denne forskningen, og de forutsettes å inngå langsiktige kontrakter med programstyret om å stille seg til rådighet for forsknings- og utviklingsbehov for brukerinteressentene i programmet. Dersom et kjernemiljø ikke er et basismiljø innen samfunnsfag/humaniora i universitets- og høgskolesektoren, forutsettes det at kjernemiljøet etablerer forpliktende samarbeid med minst ett slikt miljø. 2. Ytterligere noen få forskningsmiljøer, eller samarbeidskonstellasjoner av forskere, skal ha etablert forpliktende samarbeid med kjernemiljøene, og gjennomføre omfattende forskningsprosjekter i samarbeid med disse. Det kan også ytes støtte til frittstående prosjekter, og disse skal fungere i nettverk med andre prosjekter i programmet. 3. Minst ti personer skal ha gjennomført og forsvart doktorgrad. 4. Prosjekter som støttes skal inneholde plan for vitenskapelig publisering av resultatene. 5. Det skal publiseres minst 30 artikler i vitenskapelige tidsskrifter med refereeordning. 6. Forskerne skal delta med forberedte innlegg på internasjonale forskningskonferanser. 7. Internasjonale samarbeidsprosjekter skal etableres innen alle fem temaområdene. 8. Prosjekter av anvendt karakter skal inneholde plan for brukerrettet formidling av resultatene. Resultater og innsikt fra slike prosjekter skal formidles til brukere på en måte som gjør at disse kan nyttiggjøre seg dem i sitt arbeid. 4

5 9. Forskningsmiljøene skal ha markert seg med forskningsbasert kunnskap i den offentlige debatten om idrett og samfunn. 10. Programstyret skal årlig arrangere minst to seminarer der forskermiljøene legger fram status for og resultater fra forskningen. Det ene er et forskerseminar der hovedformålet er å drøfte forskningsfaglige problemstillinger, herunder å få konstruktiv kritikk på forskningsopplegg og -gjennomføring. Det andre seminaret har som hovedformål å formidle resultater fra forskningen til brukerinteressene, og å drøfte problemstillinger for framtidig forskning. 11. Programstyret skal ved slutten av programmet utarbeide rapporter som oppsummerer kunnskapsstatus innenfor alle de fem temaområdene i programmet. Slike rapporter kan gjerne utgis som bøker eller monografier. Programplanen ble godkjent av Forskningsrådet i oktober Forskningen i programmet Etter at programplanen var godkjent, valgte programstyret en totrinns prosess for å initiere første runde av forskningsprosjekter. Interesserte forskningsmiljøer ble invitert til å redegjøre for faglige ressurser, kompetanse, samarbeidsrelasjoner og tidligere forskning innen programmets temaområder. Dessuten ble miljøene bedt om å utarbeide 1-sides skisser til forskningsopplegg med beskrivelse av tema og problemstillinger. Programstyret mottok i alt 130 skisser fra mer enn 20 forskningsmiljøer. Før programstyret tok stilling til hvilke miljøer og skisser som skulle inviteres til å fremme fullstendige søknader, besøkte representanter for programstyret igjen de forskningsmiljøene som ble vurdert å være mest aktuelle. På grunnlag av skissene og miljøbesøkene ble institusjonene bak de mest lovende innspillene invitert til å utforme fullstendige prosjektsøknader. Ti miljøer ble invitert og 34 søknader kom inn. Søknadene ble sendt til faglig vurdering, i hovedsak til danske og svenske fagpersoner. I valg av prosjekter la programstyret betydelig vekt på faglig kvalitet. Programstyret ga i denne første utlysningen støtte til 21 prosjekter ved åtte miljøer. Mest overraskende var at forskningsmiljøet ved NTNU spesielt rettet mot idrett, ikke nådde opp. Ett av prosjektene tok opp dopingproblemet. Fra midten av år 2000 ble det gitt støtte til ytterligere tre prosjekter knyttet til anti-doping på grunnlag av en særskilt, tidsavgrenset satsing der midler også ble stilt til rådighet fra Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité. Her ble det åpnet for prosjekter fra alle disipliner, og ett av de tre prosjektene som mottok støtte var innen medisin. Programstyret mener prosessen for å initiere forskningsprosjekter i første fase av programmet var vellykket. Ved å invitere alle aktuelle forskningsmiljøer til å redegjøre for sin kompetanse og utarbeide skisser, fikk programstyret en god oversikt over kompetanse og kapasitet for forskning innenfor programmets ansvarsområde. Ved å gå veien om skisser unngikk man å belaste forskningsmiljøene med å utforme fullstendige prosjektsøknader med små sjanser for å nå opp, eller som lå på siden av programmets prioriterte områder. Programstyret ønsket at forskningsmiljøene skulle foreta interne prioriteringer av egne forslag. Dette viste seg 5

6 vanskelig å få til for de største miljøene, og synliggjorde at akademiske miljøer i liten grad var vant med å foreta interne prioriteringer mellom fagområder. Programstyret har seinere hatt flere utlysninger av forskningsmidler, dels av generell karakter innenfor de prioriterte temaområdene og dels avgrensede utlysninger rettet mot definerte temaer og utvalgte miljøer. Dette har resultert i at i alt 41 prosjekter er gitt støtte i programmet. En oversikt over prosjektene er gitt i vedlegg 3. Vedlegg 4 viser en oversikt over prosjektene fordelt på temaområder og institusjoner. Med utgangspunkt i dette vedlegget viser tabell 1 den prosentvise fordelingen av prosjektbevilgningene på temaområdene. Tabell 1. Prosentvis fordeling av prosjektbevilgningene på temaområder Temaområde Prosent 1. Idrettens omfang, uttrykksformer og sosiokulturelle betydning Det organiserte idrettslivet Idrettens kommersielle og næringsmessige betydning Idrettsanlegg og idrettsutøvelse Idrettspolitikk Anti-doping 7 Sum 100 Som det framgår har temaet Idrettens omfang, uttrykksformer og sosiokulturelle betydning alt i alt fått størst uttelling, mens de tre temaområdene Det organiserte idrettslivet, Idrettens kommersielle og næringsmessige betydning og Idrettspolitikk har vært om lag like høyt prioritert. Fordelingen mellom temaområdene er dels resultat av prioritering fra programstyrets side og dels avspeiler den hvilke problemområder forskningsmiljøene har vært opptatt av og har hatt kompetanse på. 14 forskningsmiljøer har mottatt støtte 3. Av de samlede prosjektbevilgningene har i overkant av 63 prosent gått til tre miljøer: Norges idrettshøgskole (27 prosent; 13 prosjekter), Høgskolen i Telemark/Telemark-forsking-Bø (19 prosent; 7 prosjekter) og Institutt for samfunnsforskning (17 prosent; 6 prosjekter). Hvert av de øvrige elleve miljøene har mottatt støtte til ett eller to prosjekter. Nesten halvparten av bevilgningene er gått til instituttsektoren, 36 prosent til vitenskapelige høyskoler 4, 13 prosent til statlige høyskoler og bare 2,5 prosent til universitetssektoren. Nesten tre firedeler av Norges idrettshøgskoles bidrag i programmet har vært innenfor temaet Idrettens omfang, uttrykksformer og sosiokulturelle betydning. Idrettshøgskolen har i deler av programperioden ivaretatt kjernemiljøfunksjon 5 for dette temaområdet og for Det organiserte idrettslivet. Den alt overveiende delen av støtten til Telemarksmiljøet har vært innenfor de to temaområdene Idrettsanlegg og idrettsutøvelse (32 prosent) og Idrettspolitikk (55 prosent). Telemarksmiljøet har også ivaretatt kjernemiljøfunksjon for disse to temaområdene. 3 I denne sammenheng ses Høgskolen i Telemark og Telemarkforsking-Bø som ett miljø. 4 Norges idrettshøgskole og Handelshøyskolen BI. Sistnevnte er ikke en vitenskapelig høyskole, men behandles av Forskningsrådet som en de facto vitenskapelig høyskole. 5 Se nærmere om kjernemiljøfunksjonen i kapittel 7. 6

7 Tilsvarende har fire femdeler av støtten til Institutt for samfunnsforskning vært innenfor temaområdet Det organiserte idrettslivet. Norges idrettshøgskole var meget sterkt representert i første del av programmet. Ti av de 13 prosjektene som høgskolen har gjennomført, kom til i denne fasen. Av Telemarksmiljøets sju prosjekter ble fire startet i første fase, og av Institutt for samfunnsforsknings seks prosjekter var tre med i første runde. Programmet støttet åtte miljøer i første fase, og hadde da en mer konsentrert profil enn i den seinere fasen. Utvidelsen av antall fagmiljøer etter første fase var bl a resultat av at flere miljøer ble vurdert som å ha faglig sterke søknader i utlysninger rettet mot utvalgte temaer. Vedlegg 5 viser hvordan de 41 prosjektene dekker deltemaene fra programplanen. Avkrysningene av hvilke deltemaer prosjektene har analysert er gjort av prosjektlederne. Dette kan nok bety at det er en viss overrapportering av hvor mange deltemaer som er undersøkt. Prosjektlederne kan ha ønsket å vise at deres prosjekter analyserer en større bredde av temaer enn det er objektivt grunnlag for. Prosjektlederne ble heller ikke bedt om å gi opplysninger om hvilke deltemaer som sto mest sentralt i prosjektene. Med disse forbeholdene viser oversikten at alle deltemaer er gjort til gjenstand for forskning. 13 prosjekter har undersøkt de to deltemaene Idrettens omfang og sosiale betydning og Idretten og offentlige myndigheter. Også deltemaene Forståelse av idrett som sosiokulturelt fenomen og rituale (11 prosjekter) og Kjønn og idrett (10 prosjekter) er hyppig belyst. Deltemaene som færrest prosjekter har belyst er Investeringer og drift av idrettsanlegg og Idrettens internasjonale organisasjoner. Begge deltemaene belyses av bare ett prosjekt. Sosiologi er den disiplinen som har vært sterkest representert i programmet. Om lag halvparten av prosjektbevilgningene har gått til sosiologisk forskning. Nesten en tredel har gått til tverrfaglig/flerfaglig forskning, åtte prosent til samfunnsvitenskapelig idrettsfaglig forskning og i overkant av fem prosent er definert som økonomisk forskning. Hver av disiplinene psykologi, historie og antropologi har vært representert med i underkant av to prosent av bevilgningene. Det er naturlig at sosiologisk forskning og tverrfaglig/flerfaglig samfunnsforskning har stått sentralt. Når økonomisk forskning ikke har hatt et større omfang, skyldes dette at det har vært vanskelig å mobilisere interesse fra økonomiske fagmiljøer for den type økonomifaglig idrettsforskning som programstyret har ønsket å prioritere. Tabell 2 viser gjennomsnittsstørrelsen for de 41 prosjektene. Tre firedeler av prosjektene har hatt en totalramme på under 2 mill kroner, noe som i stor grad skyldes at mange av prosjektene har vært rene doktorgradsprosjekter og bevilget i en periode der satsene for doktorgradsstipend var betydelig lavere enn de er i dag. Bare fire prosjekter har hatt en samlet ramme på over 3 mill kroner. 7

8 Tabell 2. Prosjektstørrelse fordelt på temaområdene T e m a o m r å d e r (1) (2) (3) (4) (5) (6) < 1,00 mill kroner ,00 1,99 mill kroner ,00 2,99 mill kroner ,00 3,99 mill kroner ,00 mill kroner 1 1 Gj.snittlig prosjektstørrelse (mill kr) 1,39 1,89 2,47 1,30 2,25 1,23 Antall prosjekter (1) Idrettens omfang, uttrykksformer og sosiokulturelle betydning (4) Idrettsanlegg og idrettsutøvelse (2) Det organiserte idrettslivet (5) Idrettspolitikk (3) Idrettens kommersielle og næringsmessige betydning (6) Anti-doping 6. Egenevaluering etter tre år Programstyret gjennomførte en egenevaluering etter om lag tre år. Denne evalueringen ble gjennomført før prosjektene fra første fase var avsluttet. Det var derfor ikke grunnlag for å vurdere hvor vellykkede prosjektene ville være. Programstyret sa seg tilfreds med at det var lagt vekt på kompetanseoppbygging i første fase og mente dette også burde prioriteres i neste fase, men da som integrert del av større prosjekter. Programstyret gjorde en foreløpig evaluering av kjernemiljøfunksjonen, og konkluderte med at denne ble ulikt ivaretatt. Programstyret kommer tilbake til vurdering av kompetanseoppbygging og kjernemiljøfunksjonen i kapittelet om måloppnåelse nedenfor. Egenevalueringen ble lagt fram for styret for Kultur og samfunn i november Måloppnåelse i programmet Som nevnt ble det formulert et overordnet, todelt hovedmål og elleve etterprøvbare delmål. Hovedmålet ble formulert relativt generelt, og det er derfor ikke lett å avgjøre i hvilken grad det er nådd. Det må også tas i betraktning at programmet har hatt en årlig ramme på ca 8 mill kroner og således har vært relativt lite ikke minst tatt i betraktning at idrettssektoren i Norge er stor: Den organiserte idretten består av over idrettslag med i overkant av 2 millioner medlemskap som favner alle aldersgrupper og samfunnslag og med om lag 3 milliarder kroner i årlige investeringer i idrettsanlegg. Programmets økonomiske ramme har derfor bare gjort det mulig å imøtekomme deler av kunnskapsbehovene på feltet. Når det er sagt, bør det også sies at det antakelig også vil være behov for ytterligere kompetansestyrkende tiltak for å kunne rettferdiggjøre en forskningsinnsats som er vesentlig større enn programmets. Hovedmålet for programmet er både knyttet til å utvikle kunnskap om idretten og til å bygge opp kompetanse om den i forskningsmiljøene. Kompetanseoppbygging ble sterkt vektlagt i starten av programmet ikke minst på bakgrunn av at Kulturdepartementet ønsket dette prioritert. Departementet ga også uttrykk for ønske om at programmet skulle utvikle kunnskap om idrettssektoren som grunnlag for en opplyst samfunnsdebatt, uten nødvendigvis å skjele til kortsiktig nytteverdi for brukere. 8

9 I løpet av programmets virkeperiode er Kulturdepartementets forskningspolitiske prioriteringer endret. Fra å være opptatt av generell kunnskapsutvikling, ønsket departementet i økende grad at forskningen skulle gi bidrag til departementets politikkutvikling. Programstyret ser ikke en slik forskyvning i fokus som unaturlig. I et program med varighet på ti år er det normalt med en utvikling der kompetanseoppbygging ses som en forutsetning for mer kortsiktig, instrumentell kunnskapsutvikling. Når programstyret kanskje ikke helt har innfridd forventninger om forskningens kortsiktige nytte, skyldes dette at betydelige deler av programbudsjettet var bundet opp da de nye forskningspolitiske signalene kom. Programstyret understreker at fri, langsiktig forskning er en nødvendig forutsetning for at forskningsmiljøene skal kunne fornye seg faglig. Dette er nødvendig både for at forskningen skal kunne spille en rolle ved å stille kritiske spørsmål til etablerte sannheter, og for at den skal kunne bidra i mer nytteorientert forskning. Brukerrettet forskning som gjennomføres av forskningsmiljøer som ikke er faglig oppdaterte, har begrenset nytteverdi. Programstyret mener det gjennom programmet er utviklet kompetanse som bidrag til at framtidig samfunnsvitenskapelig og humanistisk idrettsforskning skal kunne holde et faglig godt nivå. Programstyret redegjør nærmere for dette nedenfor under delmålet om kompetanseoppbygging. Tilsvarende er det gjennom prosjektene utviklet kunnskap som belyser idretten som samfunnsfenomen og de utfordringer den står overfor. Dels er det bygget opp informasjon om idrettslag og idrettsutøvere gjennom databaser, og dels er det gjennomført analyser av viktige utviklingstrekk av betydning for idretten. Mye av forskningen har vært problematiserende og uten å nødvendigvis gi eksakte svar til brukere av forskningen. Symptomatisk i denne forbindelse er valget av tittel på synteserapporten fra programmet: Idrettens dilemmaer. Kanskje viktigere enn å gi svar med to streker under, er samfunnsvitenskapelig og humanistisk idrettsforsknings rolle å gi bidrag til refleksjon om hvilke utfordringer idretten står overfor på ulike områder, og gi brukere innsikter og kunnskaper slik at de kan ta best mulig informerte valg. Programmet har også hatt som mål å benytte idretten som temaområde for å belyse generelle trekk ved samfunnsutviklingen, jf ovennevnte andre del av hovedmålet. Med små ressurser tilgjengelig, og utelukkende fra kilde som har ansvar for kompetanse og kunnskap om idrettssektoren, har dette målet i begrenset grad latt seg realisere. Programstyret vil likevel påpeke at forskningen i programmet har vist at idretten er et komplekst felt, og der aktører har ulike motiver for sin medvirkning. Dette betyr også at aktørene etterspør forskjellige tilbud, tilpasset ulike behov som også kan variere over tid. Det kanskje viktigste overslaget fra programmets forskning til andre sektorer er derfor at det er viktig å ta høyde for mangfoldet av motiver og dermed behov knyttet til hvordan barn og voksne ønsker å tilrettelegge sine liv. Nærmere om delmålene Kjernemiljøfunksjonen Et av delmålene var at to til tre norske forskningsinstitusjoner skulle utvikles til å være kjernemiljøer i programmet. Kjernemiljøene skulle institusjonalisere kompetanseutvikling og forskning om idrett innen programmets hovedtemaer og utvikle evne til å benytte idrett som tema for å belyse generelle utviklingstrekk i samfunnet. 9

10 Som nevnt utpekte programstyret Norges idrettshøgskole til kjernemiljø for de to temaområdene Idrettens omfang, uttrykksformer og sosiokulturelle betydning og Det organiserte idrettslivet. Høgskolen i Telemark/Telemarkforsking-Bø ble utpekt til kjernemiljø for de to temaområdene Idrettsanlegg og idrettsutøvelse og Idrettspolitikk. Programstyret har noe delte erfaringer med kjernemiljøfunksjonen. Temaet Idrettens omfang, uttrykksformer og sosiokulturelle betydning er meget vidt, og Norges idrettshøgskoles ivaretakelse av rollen som kjernemiljø har særlig vært knyttet til fotball. Her ble det til gjengjeld bygget opp et internasjonalt nettverk knyttet til fotballhistoriske problemstillinger på et faglig meget høyt nivå. Blant annet har Norges idrettshøgskole som ledd i kjernemiljøfunksjonen arrangert flere internasjonale workshops om fotballhistorie og fotballkultur. I erkjennelsen av at Idrettens omfang, uttrykksformer og sosiokulturelle betydning var så tematisk vidtfavnende at det var vanskelig for ett miljø å ivareta en kjernemiljørolle, valgte programstyret fra om lag midt i programperioden å ikke lenger opprettholde kjernemiljøfunksjon for dette temaområdet. På grunn av svekkelse av kapasiteten ved Norges idrettshøgskole innenfor temaområdet Det organiserte idrettslivet, reduserte programstyret ambisjonene for kjernemiljørollen fra om lag midt i programperioden. Hovedtyngden av prosjektene under dette temaområdet lå ved Institutt for samfunnsforskning, som også har ivaretatt rolle som nettverksnode for forskningen på området. Institutt for samfunnsforskning har i mange år drevet forskning om sivilsamfunnet. Støtten fra programmet ga instituttet mulighet til å bygge opp kompetanse på den delen av sivilsamfunnet som idretten representerer. Instituttets forskning har vært knyttet til organisatoriske, økonomiske og policyorienterte problemstillinger innen idretten. Det er bygget opp omfattende empirisk materiale om norske idrettslag og utøvere som viser utvikling over tid. Dette materialet har også vært benyttet av Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité i flere sammenhenger. Støtten fra programmet har også gitt instituttet oppdrag fra brukersiden i idretten, både Kultur- og kirkedepartementet, NIF sentralt og lokalt. Medarbeidere ved Institutt for samfunnsforskning har også vært hovedveiledere for stipendiater ved Norges idrettshøgskole. Dette gjelder både stipendiater i og utenfor forskningsprogrammet. Høgskolen i Telemark har i nært samarbeid med Telemarkforsking-Bø ivaretatt rollen som kjernemiljø for de to temaområdene Idrettsanlegg og idrettsutøvelse og Idrettspolitikk. Telemarksmiljøet har bygget nasjonale og internasjonale nettverk og vært aktive i å arrangere workshops, seminarer og konferanser. Miljøet har også nyttet støtten fra programmet til å engasjere sentrale utenlandske forskere til tidsavgrensede opphold i miljøet, noe som det selv framhever som meget fruktbart. Miljøet framhever også støtten fra programmet som avgjørende for at Forskningsrådet fra 2003 ga støtte til et 4-årig strategisk høgskoleprogram om kultur og idrett. Det er seinere etablert et Senter for kultur- og idrettsstudiar ved Høgskolen i Telemark/Telemarkforsking-Bø. Senteret er langt på vei en formalisering av en organisatorisk overbygning over forskningsaktiviteten på kultur- og idrettsfeltet i Bø. Programmet må også sies å ha bidratt til at Høgskolen i Telemark i 2003 startet et masterprogram om idrett, kroppsøving og friluftsliv. Tildeling av rolle som kjernemiljø var et nytt virkemiddel, og hadde således karakter av eksperiment. Programstyret uttrykte generelle forventninger til de institusjonene som ble utpekt til kjernemiljø, men utformet ikke klare kontrakter om rollen. Det ble heller ikke stilt særlig store midler til rådighet for å ivareta kjernemiljøfunksjonen og midler ble tildelt på grunnlag av søknad om konkrete tiltak som miljøene selv ønsket å gjennomføre. I ettertid ser 10

11 programstyret at det burde tydeliggjort forventningene bedre, særlig knyttet til å ivareta nettverksfunksjon i forhold til andre forskningsmiljøer innen de aktuelle temaområdene. Som nevnt ser også programstyret at et av temaområdene var for omfattende til at det var mulig å ivareta kjernemiljøfunksjon på en meningsfullmåte. Det lå i programplanen ønske om å konsentrere forskningsinnsatsen og å få til koplinger med kjernemiljøene. De tre største miljøene har som nevnt mottatt nesten to tredeler av samlede prosjektbevilgninger. Av de elleve øvrige miljøene har tre miljøer gjennomført sine prosjekter i nært samarbeid med kjernemiljøet i Telemark, mens de øvrige åtte miljøene har hatt samarbeid mer på ad hoc-basis. Kompetanseoppbygging Programstyrets mål om at minst ti personer skal ha gjennomført og forsvart doktorgrad er nådd ved at ti personer vil ha disputert ved utgangen av Programstyret har erfart det som også evalueringer av norsk forskerutdanning har vist, nemlig at mange stipendiater bruker langt over normert tid for å fullføre doktorgraden. Programstyret konstaterer at ytterligere en stipendiat vil disputere i januar 2008, og at flere vil forsvare sine doktorgradsavhandlinger i løpet av Ni av de ti som har disputert er tilknyttet høgskoler eller forskningsinstitutter og har således gjennom sine doktorgradsprosjekter startet en akademisk karriere 6. Programstyret har også gitt fire postdoktorstipend. Her er erfaringene delte. To postdoktorstipend ble tildelt personer kort tid etter at de hadde avlagt doktorgrad. Disse prosjektene viste seg mindre vellykket, med liten eller ingen vitenskapelig produksjon. Mye tyder på at programstyrets vurdering av faglige kvalifikasjoner i disse prosjektene ikke var god nok. De to postdoktorstipendene som ble tildelt noe tid etter avlagt doktorgrad, var vellykkede gjennom betydelig vitenskapelig produksjon. Fire av prosjektlederne i programmet har i løpet av programperioden fått ansettelse som professor, to ved stilling ved annen institusjon og to ved kompetanseopprykk ved egen institusjon. Programmet skal ikke ta hele æren for denne karriereutviklingen, men det er ikke tvil om at programmet har bidratt til at disse personene har nådd toppstillinger. Programstyret mener det har vært riktig og viktig å prioritere kompetanseoppbygging høyt. Programmet har her gitt et bidrag, men aldersprofilen innen norsk samfunnsforskning og humanistisk forskning tilsier at kompetanseoppbygging bør være høyt prioritert i årene som kommer. En ambisjon om å styrke forskningsinnsatsen innen samfunnsvitenskapelig og humanistisk idrettsforskning taler for det samme. Vitenskapelig publisering Programstyret satte mål for vitenskapelig publisering. Minst 30 artikler i vitenskapelige tidsskrifter med fagfellevurdering skulle publiseres. Dette viste seg å være et lite ambisiøst mål. Over 80 slike artikler er til nå publisert, og i tillegg over 50 vitenskapelige artikler i bøker. Dessuten har flere prosjekter resultert i egne bøker. Programstyret forventer at den vitenskapelige publiseringen vil øke ytterligere da flere prosjekter først avsluttes i inneværende år. Erfaringene er at det dessuten tar lang tid fra et vitenskapelig arbeid sendes inn, til det publiseres. 6 Den tiende tok doktorgrad på temaet idrett, maskulinitet og maktforhold i fengsel og er ansatt som forsker ved Kriminalomsorgens utdanningssenter. 11

12 Internasjonalisering Programstyret satte seg som mål at det skulle etableres internasjonale samarbeidsprosjekter innenfor alle temaområdene. Dette målet er ikke nådd. Innenfor temaområdet Idrettspolitikk er et større internasjonalt samarbeidsprosjekt gjennomført. Det medisinsk orienterte prosjektet innen anti-doping er også del av et større internasjonalt samarbeidsprosjekt. For de øvrige temaområdene er det internasjonale samarbeidet knyttet til prosjektledernes nettverk, uten å være formalisert som samarbeidsprosjekter. Forskerne i programmet har også vært aktive deltakere på internasjonale forskerkonferanser. Programstyret har inntrykk av at dette i hovedsak har vært konferanser knyttet til idrettsforskning. Det ville være ønskelig at flere også deltok i disiplinbaserte forskerkonferanser. Programstyret har gitt støtte til stipendiater for utenlandsopphold. En av stipendiatene har avlagt doktorgraden ved utenlandsk lærested og ytterligere en vil gjøre det i Flere stipendiater har hatt utenlandske biveiledere. Programstyret har som del av støtten til kjernemiljøfunsksjonen ved Telemarksmiljøet gitt støtte til en stilling som professor-ii til en anerkjent britisk forsker. Programstyret har gitt økonomisk støtte til idrottsforum.org, et nordisk idrettsvitenskapelig webtidskrift som publiserer vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler om idrettsforskning og idrettsvitenskap med utgangspunkt i samfunnsvitenskap og humaniora. Flere av prosjektlederne i programmet har publisert i dette tidsskriftet, som har redaksjon ved Malmö högskola. Programstyret har også initiert og gjennomført en nordisk forskerkonferanse. Deltakelse i den offentlige debatten Programstyret satte seg som mål at forskningsmiljøene skulle markere seg i den offentlige debatten med forskningsbasert kunnskap. Mange av prosjektlederne har bidratt med kronikker i dagspressen. Flere er også ofte benyttet som kommentatorer i media når spørsmål knyttet til deres forskningsområde er oppe i den offentlige debatten. Tilsvarende har prosjektledere bidratt i konferanser i regi av bl a Kultur- og kirkedepartementet og Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité. Som eksempler på bidrag til den offentlige debatten kan nevnes at forskerne har bidratt med innspill om frivillighetens fortsatt sterke posisjon innen idretten, til tross for at idretten i stadig sterkere grad kommersialiseres. Nært knyttet til dette har forskerne bidratt til debatten om pengestrømmene i norsk idrett og graden av autonomi for idretten versus politisk styring av midlene som staten stiller til rådighet for idretten. Også når det gjelder forholdene internt i den organiserte idretten har forskerne bidratt til debatten, særlig knyttet til forholdet mellom Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité sentralt og lokalleddene og forholdet mellom satsing på toppidrett i forhold til breddeidrett. Forskerne i programmet har vært aktive i debatten om økonomiske sider ved norsk toppidrett. Ett tema har vært markedene for fjernsynssendinger av idrett og rettighetsspørsmål i denne forbindelse. Et annet har vært den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av større 12

13 idrettsarrangementer, herunder hvilke faktorer som påvirker fordelingen av gevinster og kostnader. På anleggssiden har forskerne bidratt til den offentlige debatten ved å problematisere deler av anleggsutbyggingen. Blant annet har forskerne stilt spørsmål ved om den storstilte satsingen på ballbinger bidrar til å inkludere barn og unge slik denne anleggsformen var tenkt å gjøre. Forskerne har også bidratt til den offentlige debatten ved å problematisere at de største og best organiserte idrettene får en svært god uttelling når det gjelder anleggsutbygging, kanskje på bekostning av mer allmenne interesser. Dette er symbolisert gjennom tittelen på en rapport fra programmet, Kunstgress i vekst svømmehall i forfall. Seminarer i regi av programstyret Programstyret satte seg som mål å arrangere to seminarer årlig. I første fase av programmet satset programstyret på kombinerte forsker- og brukerseminarer, men valgte etter hvert å rendyrke i henholdsvis brukerseminarer og forskerseminarer. Bakgrunnen var at programstyret erfarte at de kombinerte seminarene i noen grad falt mellom to stoler : De ble for forskerorienterte for brukerne og for brukerorienterte for forskerne. Dette har naturligvis ikke vært til hinder for at interesserte brukere har deltatt i forskerseminarene og vice versa. I tillegg til et startseminar i 1998 og sluttkonferanse i 2007, har programstyret arrangert seminarer/konferanser/workshops i 1999, i 2001(to), 2002 (to), 2003, 2004 (nordisk) og Brukerkonferansen i 2005 valgte programstyret å legge i forkant av Norges Idrettsforbund og Olympiske Komités lederkonferanse i Tønsberg. Begrunnelsen var ønske om at flest mulig av deltakerne på lederkonferansen skulle velge å ta del i formidlingen fra programmet gjennom denne brukerkonferansen. På bakgrunn av gode erfaringer fra brukerkonferansen i 2005 valgte programstyret å legge programmets avslutningskonferanse til Ibsenhuset i Skien 10. mai 2007, der Idrettstinget startet samme sted dagen etter. Dette viste seg igjen vellykket ved at en stor del av de over 200 deltakerne på konferansen også var deltakere på Idrettstinget. 8. Resultater fra programmet Ved avslutningen av programmet har programstyret utarbeidet en prosjektkatalog der det for hvert prosjekt er redegjort for bakgrunn og mål, oppnådde resultater og nytteverdi og anvendelse prosjektet har hatt. Det er også angitt vitenskapelige og populærvitenskapelige publiseringer, samt utarbeidet et sammendrag på engelsk. Prosjektkatalogen er tilgjengelig elektronisk på programmets hjemmeside 7 og den er også trykket i 500 eksemplarer 8. Katalogen ble lagt fram i forbindelse med programmets avslutningskonferanse. Programstyret har dessuten fått utarbeidet en syntetiserende rapport fra programmet. Programstyret engasjerte Andreas Hompland som redaktør for rapporten, som ble gitt tittelen Idrettens dilemmaer. Rapporten har bidrag fra ledende idrettsforskere og har følgende kapitler, i tillegg til en introduksjon av Hompland: 7 HovedSide 8 Akilles forlag; ISBN

14 Idrettens utvikling og historie: Speilbilde eller motkultur? Idrett som integrasjonsarena: Fellesskap eller selvrealisering? Idrett og kjønn: Krever likeverd ulik behandling? Idrettsanlegg og idrettsdeltakelse: For de fleste eller for de få? Idrettens næringsmessige betydning: Både frivillighet og kommersialisme? Idrettspolitiske aktører og spenninger: Er den norske modellen truet? Kapitlene oppsummerer forskningen på disse områdene 9 og hvert kapittel avsluttes med en rekke dilemmaer idretten står overfor på de respektive områdene. Rapporten er tilgjengelig på programmets hjemmeside, og den er trykket i eksemplarer 10. Rapporten ble lagt fram i forbindelse med programmets avslutningskonferanse. Den ble også distribuert med tidsskriftet Idrett & Anlegg nr 3/07. Dette tidsskriftet har et opplag på og distribueres blant annet til ansatte og tillitsvalgte i ulike deler av det organiserte idretts-norge og til idrettsadministrasjonene i primær- og fylkeskommunene. Med utgangspunkt i prosjektkatalogen og rapporten Idrettens dilemmaer gis her noen smakebiter på resultater fra programmet: Idrett som integrasjonsarena Flere av prosjektene har analysert idrettens tilhørighetsskapende virkninger. Å sikre integrasjon gjennom idrett har en side som peker mot grupper som av ulike grunner kan ha spesiell glede av tilhørighet og fysisk utfoldelse. Blant disse finner vi ungdom generelt, men også utsatt storbyungdom, innvandrerungdom og funksjonshemmede. De seinere årene er det brukt betydelige ressurser for å rekruttere såkalte utsatte grupper til idretten. Storbyprogrammet ble satt i gang for å trekke utsatte barne- og ungdomsgrupper i de store byene til idretten. En analyse viser at storbymidlene har utløst en rekke nye og kreative tilbud for ungdom som ellers ikke lett lar seg engasjere i idrett, men mange aktiviteter har også vært frikoplet fra lagenes vanlige virksomhet og vært spesielt tilrettelagt for bestemte brukergrupper. Ofte er også aktivitetene andre enn dem en forbinder med tradisjonell idrett: klatring, aerobic, vektløfting, motocross, kickboksing og åpen hall, for å nevne noen. Mange har fått betegnelsen lavterskeltilbud fordi de har lavere krav til deltakelse, medlemskap, dugnadsinnsats og lignende. Med slike kjennetegn blir lavterskeltilbudene lettere tilgjengelige for grupper som er skeptiske til det de oppfatter som konkurransepress og andre negative sider ved idretten. Paradoksalt nok har imidlertid mange av disse aktivitetene dermed også blitt befridd for de elementene som skaper fellesskap innenfor idrettens tradisjonelle rammer, for det er jo nettopp gjennom frivillige aktiviteter knyttet til drift, transport og lignende at følelsen av fellesskap oppstår. Tilbudene som tilrettelegges av andre framstår til tider som en type uforpliktende konsumvare for dem som deltar. Når idrettaktiviteter presenteres som servicetilbud uten krav om egeninnsats, kan de stå i fare for å miste de kollektive kvalitetene som danner grunnmuren i den frivillige idrettsbevegelsen. Lavterskeltilbudenes paradoks er at når terskelen senkes, svekkes også de sosialt integrerende elementene. 9 For å gjøre rapporten mest mulig informativ, omfatter den også aktuell norsk idrettsforskning som ikke er del av programmet. 10 Akilles forlag; ISBN

15 For idretten har det lenge vært viktig å trekke med flere unge fra etniske minoriteter, og dette har vist seg å være ganske krevende. Jenter med muslimsk bakgrunn kan ha andre grenser for bluferdighet enn norske, og familien kan ha andre normer for hva som er passende former for fysisk utfoldelse, samvær med gutter, framtreden i det offentlige rommet m.v. Å få til idrettsdeltakelse for kvinner med ikke-vestlig bakgrunn krever derfor betydelig kulturell lydhørhet og vilje til å tone ned de spesifikt norske elementene i aktiviteter og organisasjonsformer. For gutter med innvandrerbakgrunn er bildet annerledes. Mange har foreldre som applauderer maskulinitet og fysisk utfoldelse, og med foreldre i ryggen blir det lettere å engasjere seg i idrettsaktiviteter. Gutter med ikke-vestlig bakgrunn oppsøker gjerne andre tilbud enn dem man finner i de tradisjonelle idrettslagene. Kampsport og trening på helsestudio er populært. Gutter mellom 16 og 24 år med innvandrerbakgrunn trener like ofte på egen hånd som gutter med norsk bakgrunn, og andelen som trener i idrettslag er høyere enn for gutter med norsk kulturbakgrunn. Det forskningen sier mindre om, er i hvilken grad unge med innvandrerbakgrunn utvider sin kontakt med etnisk norsk ungdom gjennom idretten, eller om de først og fremst integreres med hverandre. For funksjonshemmede betyr idrettsdeltakelse mer for selvrealisering enn for tilhørighet og fellesskap. Idrettsaktiviteter bør derfor tilpasses ulike funksjonshemninger slik at aktivitetene blir meningsfulle ut fra den enkeltes egne forutsetninger. Dessuten bør det legges vekt på funksjonshemmedes muligheter til demokratisk innflytelse på forhold innen idretten som angår dem selv. Idrettsdeltakelse bør fungere identitetsstyrkende ved å bygge opp selvfølelse og mestringsevne hos dem som deltar. Termen empowerment - å tilføre makt og innflytelse - brukes gjerne om denne strategien. Idretten skal ikke bare tilføre aktivitet, men også være en strategi for å styrke kontrollen over eget liv. Fra 2000 til 2004 sluttet en tredel av alle unge mellom 13 og 17 år som var medlemmer av et idrettslag. Rundt halvparten av dem som sluttet, meldte seg inn i et annet idrettslag. Frafallet var størst blant de yngste, større blant jentene enn guttene, og større i lagidretter enn i individuelle idretter. Jo høyere konkurransenivå, jo større frafall. Forskningen har stilt spørsmål om i hvilken grad frafall er et problem og hva slags problem det eventuelt dreier seg om. Idretten rekrutterer en stor andel av alle barn, og det må sees som naturlig at en god del av dem ikke velger idrett som sin viktigste fritidsaktivitet. At så mye som halvparten av dem som slutter, fortsetter å være fysisk aktive, er positivt. Men samtidig sluttet rundt 10 prosent på grunn av skader, mens en knapp tredjedel viser til negative forhold i laget som dårlige trenere og ledere, konkurransepress, for dårlige tilbud, eller at det ikke er gøy lenger. Disse utøverne gir altså begrunnelser som peker mot at idretten ikke innfrir de forventningene hver enkelt har til idrettsdeltakelse, eller de forventninger idretten har til den enkeltes prestasjoner. Vi er fremdeles et stykke unna en tilstrekkelig nyansert forståelse av idrettens seleksjonsmekanismer: De prosessene som fører noen få fram til ekstreme prestasjoner, andre til et liv som mosjonister og glade amatører, og noen ut av idretten for godt. I denne siste gruppen kan en trekke et skille mellom dem som forlater idretten med en følelse av nederlag, som ville satse men ikke ble verdsatt, og de som med lettelse kan si at dette var ikke noe for meg. 15

16 Idrettsanlegg Forskningen har vist at det er store forskjeller mellom hvilke grupper som bruker de ulike anleggsformene. Forholdet mellom antall anlegg og antall brukere varierer kraftig. Det er også et misforhold mellom anleggsforekomst og befolkningens anleggsbruk. Fotball har flere anlegg enn andre idretter når man ser i forhold til hvem som deltar i de ulike idrettene. Jenter og kvinner bruker idrettsanlegg mindre enn gutter og menn, og de bruker ofte andre typer anlegg. Anleggene synes å være mer beregnet på prestasjons- og konkurranseidrett enn til idrettsaktiviteter for folk flest. Det er også store geografiske variasjoner i anleggsdekning. Mens etablering av idrettsanlegg historisk sett har vært en møteplass for ulike fag- og yrkesgruppers interesser, er det i dag den organiserte idretten som dominerer i diskusjonen om utforming og bygging av idrettsanlegg. Særidrettene, og spesielt fotball, synes å ha en nærmest hegemonisk makt til å definere hva som er gode og riktige idrettsanlegg for den norske befolkning. Idrettens talsmenn driver pågående lobbyvirksomhet overfor politikere og offentlig administrasjon lokalt, regionalt og sentralt og de vinner fram fordi politikerne og administrasjonen har lite alternativ kunnskap å stille opp med, og fordi det som måtte finnes av relevant forskningsbasert kunnskap i liten grad blir anvendt. Kommunenes beslutningsprosess preges ofte av råd de får fra idrettsrådene, og disse fremmer først og fremst den organiserte idrettens interesser. Uorganiserte og andre svake grupper har vanskeligere for å nå gjennom. Selv i skolen, der en skulle forvente større refleksjon over mulige pedagogiske virkninger av bevegelse og anlegg, har forskningen vist at den organiserte idrettens logikk og selvforståelse slår inn i planlegging og utforming av skolens uteanlegg. Den norske idrettsmodellen Finnes det en særskilt norsk idrettspolitisk modell? Når vi sammenligner med andre land, er det iøynefallende at Norge har en sterk frivillighetstradisjon og en solid klubbstruktur. Én sentral organisasjon Norges idrettsforbund og Olympiske komité har lenge nærmest hatt monopol på organisering av idrettsaktivitet i Norge. I mange land er ikke idretten organisert på en slik monolittisk måte. De ulike særidrettene har ofte egne nasjonale organisasjoner uten noen sterk felles paraply. Slik er det for eksempel i England og Canada, mens idrett og idrettspolitikk i Tyskland er organisert mer som i Norge. I for eksempel England, Canada og USA er også utdanningssystemet en viktig rekrutteringskanal og arena for konkurranseidrett på høyt nivå. Slik er det ikke i Norge, der konkurranseidrett i skolen som følge av kritikk fra reformpedagogisk hold ble sterkt nedprioritert fra 1970-tallet. Selv om paraplyorganisasjonen NIF står sterkt innenfor den norske idrettspolitiske modellen, tar også offentlige myndigheter et betydelig idrettspolitisk ansvar. Det gjelder både på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå. På alle tre forvaltningsnivåer blir idrett definert inn under kultursektoren. Kommuner og fylkeskommuner opprettet fra 1970-tallet relativt sterke politiske og administrative kulturorganer med idrett som et viktig arbeidsområde. I kampen om kommunale kulturmidler har idrett ofte vært en vinner, men størrelsen på de kommunale bevilgningene til idrett varierer mye fra kommune til kommune. Størst har bevilgningene vært i kommuner med et eget politisk sektorutvalg for kultur. Siden tidlig på 1990-tallet har det imidlertid skjedd store omorganiseringer i kommunal kultursektor. De særskilte kulturutvalgene og kulturadministrasjonene er nedlagt i mange kommuner. Det kan ha bidratt til å svekke idrettens posisjon i kommunal politikk. Den lokale idrettsforvaltningen står for øvrig sterkere i enkelte andre land, blant annet i England. 16

17 I Norge er ellers mye av det operative idrettspolitiske ansvaret på alle tre forvaltningsnivåer delegert fra myndighetene til idrettsbevegelsen selv. Selv om organisasjonen nok ønsker større autonomi, nyter NIF godt av betydelig selvstendighet. I enkelte andre land, for eksempel Frankrike, griper statlige myndigheter langt mer aktivt inn i idrettslivet, både når det gjelder prioritering av offentlige midler og detaljerte rapporteringsrutiner. I Norge tilkjennes derimot idrettsbevegelsen større grad av selvstendighet, ideelt formulert i prinsippet om idrettens selvstyre. Forskerne i programmet har imidlertid vist at det i de seinere årene har utviklet seg mer åpne idrettspolitiske konflikter, både mellom NIF og Kulturdepartementet, og innad i NIF-systemet. Det er blitt mer legitimt enn før for representanter for idrettsbevegelsen å gi offentlig uttrykk for uenighet og søke nye allianser i opposisjon til departementet. På den andre siden har Kulturdepartementet uttrykt tydeligere misnøye med at viktige idrettspolitiske mål ikke blir fulgt tilstrekkelig opp av NIF. Det har ført til at staten har intervenert mer aktivt på idrettsområdet enn tidligere. Kulturdepartementet har for eksempel strammet inn på styringen med fordelingen av spillemidler, og det har etablert en ny lokalstøtteordning der midlene går rett til lokalidretten etter lokale prioriteringer. Departementet har også etablert en ny og strammere støtteordning for nasjonalanlegg. Tvetydige verdier Målsetningen om idrett for alle står særskilt sterkt innenfor den norske idrettspolitiske modellen, helt i tråd med den sterke stillingen likhetsverdier har i norsk kultur- og samfunnsliv ellers. Samtidig er idrettsfeltet gjennomsyret av en grunnleggende ulikhetsskapende logikk: Idretten preges av ubønnhørlig konkurranse, seleksjon og hierarkier mellom vinnere og tapere. Selv om idrett for alle er et viktig idrettspolitisk mål i mange land, er det toppidretten som fanger mest oppmerksomhet, skaper de sterkeste rollemodellene og krever de største økonomiske ressursene. Idrettspolitikken i flere land er dermed preget av en påtakelig ambivalens mellom målsetninger om toppidrettssatsing og prioritering av idrett for alle. Denne tvetydigheten ser ut til å være spesielt sterk i norsk idrettspolitikk. Det skrives knappere og mer forbeholdent om toppidrett i norske offentlige idrettspolitiske dokumenter enn i tilsvarende dokumenter fra flere andre land. I den offisielle norske idrettspolitiske diskursen legges det stor vekt på toppidrettens skyggesider, og man finner ingen eksplisitte mål om et visst antall medaljer i neste OL eller VM, slik det er i flere andre lands offentlige idrettspolitiske dokumenter. Det betyr ikke nødvendigvis at myndighetene bruker mindre midler på toppidrett i Norge, eller at folk flest er mindre opptatt av fremragende internasjonale idrettsprestasjoner. Men det ser ut til å være snevrere grenser for hvor eksplisitt slike mål kan formuleres innenfor den offentlige idrettspolitiske diskursen. Idrettsbevegelsen selv nøler derimot ikke med å formulere slike prestasjonsmål. Kunnskap om enkeltidretter med hovedvekt på fotball Fotball har en enestående plass i norsk idrett og det norske samfunnet. Norges Fotballforbund er det klart største og mest ressurssterke særforbundet. Flere av prosjektene har belyst ulike sider ved fotballen og dens utvikling. Et historisk doktorgradsprosjekt viser at fotball ble betraktet som den stygge andungen da den ble innført i 1880-årene. Norsk idrett skulle være nyttig - slik som skiløpingen, eller harmonisk - slik som gymnastikk og turn. Det var opprørere fra det gode borgerskapet som dominerte fotball i starten, og først fra 1920-tallet ble fotball i økende grad hele folkets eiendom. Prosjektet viser blant annet pressens betydning for å skape aksept for fotballens 17