Svar til Sivert. N. Nesbø.

Transkript

1 Svar til Sivert. N. Nesbø. Redselen kan slå opp som ei luke i taket og ned fosser mørkt, tungt høy. Sauenes øyne når man går inn til dem, poppeklare av frykt. Barndommens forgylte bur; måter fedrene tråkker opp lekeplasser, setter vedspann i firkantens hjørner, finner et fiskegarn som kan bli fotballmål og snart vil mødrene også komme ut, løftende på sine kjoler, barføtte og skyte ballen teatralsk og påtatt ut i buskene, og er akkurat det de er; mødre som løper barføtte rundt i gresset, mødrer som kan nøytralisere noe av fedrenes styrke, ved å sentre til barna som får score hver sin gang ved å legge seg på magen og heade over mållinjen. Så kan barn legges udusjede med mose i håret og edderkoppene kan krype inn i munnene deres, mens krystallglass blir stående i kaldt vann i vasken og Curacaoen er løst opp morgenen etter, rekvisittene kan settes tilbake på lageret og vaffelhjertet kan trekkes ut av vinduet med en skøteledning, der alle de som våkner, en etter en blir møtt med et sukret hjerte. Og trærne vifter god natt, likeså mye som god morgen. De venter på dyrefødselen, lytter til sauebrekene og barna tilegner dem menneskelige egenskaper, den gråter, roper jenta, den hyler og gråter, morfars ansikt er like stille og like grovt. Barnet leter etter baksiden, uroen ved mormoren som forbereder dagen, alt retter seg mot det som skal fødes, det står vakter i husene og inne i fjøsene, man kan se dem når de passerer i lysene. Skiftningene i floa og fjæra legger ingen merke til, båten kan grunne og naustet klappe sammen og ingen vil heller se det. Barna spikrer opp et eget hjem, heiser sitt eget flagg, for å kunne ha et sted i mellom huset og fjøset og kalle sitt eget. Sier når de står på trappene; ja det er bare oss som kommer på besøk, kanskje drikke et glass appelsinsaft, snakke om vær og vind, men ikke trekke det ut, ikke bli for lenge, og i riktig tid slå seg på lårene og si vi får nesten ta og komme oss hjem. På den måten å øve seg på avskjeden, for mennesker vil forsvinne for godt, det vet man, vegger vil slås ned og endre romfølelsen, og en dag står man selv ansvarlig for å dekke bordene, bestille nok kjøtt, skrelle nok poteter for nye, sammenslåtte familier. Og gammelonkelen må presses opp i hjørnet, for bondekroppen har rent av ham og etterlatt dette vevre mennesket som høflig ber om en klunk i kaffen. Men dem som flytter hjemmefra for tidlig kjenner ikke mørket, luken som kan slå opp. Det som var trygt og sterkt på høylys dag, renner ut som badevann når først gråheten senker seg og mørket følger. Donaldbladet er bløtt, gjennomlest, og bare for å slippe å være våken alene vekker han de andre, og sånn smittes redselen, for barna skjønner at de er våkne på natten og at natten ikke er et sted for dem. Løper alt det de har, for man vet at løper man fort nok, vil man alltid kunne slenge døren i monsterets ansikt. Man er trygg i gangen som man kjenner, menneskeryggene på knaggene i gangen tilhører elskede og luka kan endelig slå igjen, man har fremdeles nøkler til alle rom, til all denne kjærlighet man tror man er tildelt for evig tid.

2 Farmor flyttet lenger inn i huset, hun ser sjeldnere opp fra sytøyet, stikker nålene inn i viskelæret. Farmors øyne blir bare borte bak brilleglassene, som hun ikke lenger tar av seg og vasker mot et erme fuktet med spytt. Stabelen med aviser og ukeblader blir høyere på bordet, lamper skrus ikke på av nødvendighet, kabalene går ikke opp, jo, noen går opp, men det handler mer om en utsettelse, de små seirene skjuler store tap. Hun forlater rommet når noen spiller piano, stiller hverandre spørsmål fra Geniets spørrebok eller bare ønsker å være sammen, men når ungene er ute og løper i hagene, kan man se henne, slik hun en gang var, når hun åpner vinduet, vinker, og roper at hun heier på dem som taper, slik man alltid senere skal huske henne, når hun er båret ut med skoene på, glad og vinkende, og ikke som det deprimerte mennesket hun egentlig var. Svar til Lars Haga Raavand

3 Vi trenger hendelser for å huske våre liv. Som da han. Som da han. Og hun. Som da hun og hunden. Som når jeg og henne. Som når jeg. Ikke lo. Som når viljen hans. Som når viljen hans ikke fikk ham ut av sin egen skygge. Som da jeg. Som da mennene heiste flaggene på hele stenger. Som når vi drømte om flagg på halve. Som når jordmauren klatret opp stolebeina og videre over på hans. Som fluene over rukene. Som marken på rukenes undersider. De varme dyrene i skogen, som urin, som blomster. Dyrene vi ropte på og som kom tilbake. Som når ansiktene under jorda ble samtalepartnere i marerittene de gråt seg i søvn. Som da han. Som da hun gav og gav. Som når man lekte gjemsel. Som når alle barna lekte gjemsel og leken ikke var over før sistemann var satt i fengselet på trappa der kveldsmaten sto og ventet. Som brødskivene på disse asjettene. Som munnene som åt disse brødskivene.

4 Det lilles historie begynner med at noen ser den Sekundene måler flere tider samtidig; en for dem som vokser, en annen for dem som faller Ekspertene fordeler seg i mellom dem som arbeider med nedsenkningen og de som studerer stigningens problem De møtes i kantinen midt på dagen hilser med et kort nikk før de går tilbake til tegningene Forbedringer av fartøyene skjer i det stille Stadig nye liv bestilles Vi er tildelt 200 år, sier han og selvmorsforskerne observerer neste dag en liten hump på aksen Gardinene blafrer både etter dem som hopper som hos ham som vil slippe luft inn til en elsket bror Menneskekroppen har også landingshjul i buken Utgangene er markert med røde exitskilt Lyset slukkes i kabinen, for man skal alltid lande og ta av i mørke

5 Enten å ete skjelettet rent i havet eller brenne ned et gårdshus for å bygge større låve Sugefisker omsetter døde hudceller til energi En ny bakterie kan leve i arsenikk og dermed utslettes skaperverket Grensen for mitt liv går i lukten av hennes hår Det jeg vet er det jeg skriver

6 alle oss, strendene, steinene, sommerhusene, men også fjellhyttene, grevlinghiene, vifterommene, handikaptoalettene, alpinanlegget, t-heiser på en sommerdag den gråtende gutten i alpinski ligger ikke lenger i løypas bratteste heng mens fedrene passerer ham med stoppeklokkene tellende på hånden solkløver, lyng bærbøttene i beltet Titter inn i hyttevinduene, stuen ryddet før eierne forlot den; flasker med hjemmelaget eplevin, en gyngestol, støv i solsøylene, et brettspill, duk og plante på et fjernsyn alle oss, hånden gjennom håret bærplukkeren, de bøyde ryggene over tuene til dem som står deg bi, som satellitter spredd utover vidda

7 Beskrivelsen er også sorgen over en leirkall som dør i en vinduskarm og minner noen om en tommel som en eller annen kappet av seg under skogsarbeidet Vi er takknemmelige for alle de møtene vi har hatt Brennesletatoveringene fremdeles synlige om vi lukker øynene Tar opp bordenes forlengelser men dekker fremdeles bare til oss dytter servietter i stettglassene Kasserollebrikkene roper Vær så god Nappene i fiskesnøret minner om hjerteslag, sa han det var sommer, man kunne endelig få ta av seg kirkeklærne slang dem i hauger på badet Noen andre fikk legge dem sammen og finne skapplass Sandbunnen begynte femten meter ut, alle gikk vaklende ut i sjøen før de en etter en kastet seg fri

8 Hvalkadaveret skylt opp på vidda Bare telstengene står igjen etter de som bodde her Kirkegården, enkelt møblert