2. Lise begynner å føle det annerledes overfor moren sin. Hvilke følelser er dette? Hva kan det tenkes at det ligger bak?

Transkript

1 Sett dere sammen i par og besvar spørsmålene. «Nye klær» Spørsmål til novellen 1. Lise er usikker på mange ting når hun kommer tilbake fra sommerferien. Hva er det hun føler seg så usikker på? Hvorfor er disse tingene så viktige for henne? 2. Lise begynner å føle det annerledes overfor moren sin. Hvilke følelser er dette? Hva kan det tenkes at det ligger bak? 3. Hva hender i kjøpesenteret som ødelegger Lises dag? Hva kan årsakene være til at hun er så ulykkelig over høyden sin? 4. Når Lise ser på de nye klærne, begynner hun å gråte. På samme dag har hun gått gjennom en mengde forskjellige følelser. Hvilke? Hvorfor tror du at slike humørsvingninger kan være typiske for ungdomstiden? 5. Mens hun gråter, kommer broren hennes, Anders, inn i rommet. Hva snakker de om? 6. Hva sa legen til Anders om å akseptere seg selv? Hvordan reagerte Anders? 7. Hvordan reagerte Lise på samtalen med broren? 8. Diskuter om situasjonene i novellen kunne være hentet fra det virkelige liv. 258 TIL TJENESTE DIN LOKALE LIONSCLUB

2 En novelle av Hans Resnik Nye klær Lise kjente et klapp på skulderen og snudde seg. Det var Jørgen, som rakte henne et sammenbrettet papir. Jørgen dunket til henne. «Send det til Hanne,» sa han. På en eller annen måte fikk han stemmen til å lyde hånlig bare med disse enkle ordene. Han kunne like gjerne ha sagt: «Hva har hendt med deg i løpet av sommeren! Du var ok før, men nå er du lang og stygg.» Lise strakte seg frem og tok imot papiret. Plutselig hørtes en stemme som et maskingevær: «Lise! Jørgen! Hva holder dere på med?» Med en elegant bevegelse gjorde Lise en halvsirkel med armen sin og fortsatte med det arbeidet hun holdt på med. «Ingen ting,» svarte hun med trøtt stemme. «Jeg fikk bare vondt i armen.» «Fortsett med arbeidet deres,» kommanderte læreren. «Dere har ti minutter igjen.» Lise avsluttet oppgaven, men våget ikke å se på lappen hun hadde fått. Først da klokken ringte, og hun slentret ut av rommet sammen med de andre, torde hun se på den. Der stod det: «Til Hanne! Læreren har rosa øyenskygge. Rosa kjole. Rosafargede sko. Hjelp! Hva synes du? Hilsen Bente.» Ute i gangen snudde Lise seg for å kaste et blikk på læreren. Det stemte. Rosa, rosa, rosa. Hun likte læreren, som var forholdsvis ung. Hun var en grei lærer og pleide å si at 7. trinn i samfunnsfag var hennes yndlingsgruppe. Hun mente det kanskje i hvert fall nå, siden det bare var andre uken av skoleåret. Det var ikke særlig pent å sende slike lapper, tenkte Lise, mens hun gikk bortover mot naturfagrommet. Senere kom den lille stemmen inne i henne. Hun hadde hørt den mange ganger i den siste tiden, særlig på skolen og når hun var sammen med kameratene. «I fjor brukte Bente å sende lapper til deg,» sa den lille stemmen. «I år sender hun dem til Hanne. Men du og Bente er jo bestevenner. Snakk om bestevenn!» «Å hold munn!» mumlet Lise. Plutselig kjente hun hvordan ansiktet hennes ble like rødt som om hun hadde vært solbrent. Hun hadde faktisk sagt det høyt! Hun kunne ikke tro det, hun snakket med seg selv! To andre jenter på 7. trinn gikk forbi henne i korridoren. De var bare noen skritt bak henne da hun hørte dem fnise. Ansiktet hennes kjentes enda varmere. «Du er sterk,» sa den lille stemmen inne i henne igjen. «Du kunne sannsynligvis ta begge de der fnisejentene og slå de dumme hodene deres sammen. Men det ville selvfølgelig få deg til å se enda dummere ut enn du allerede er.» Da Lise sank ned på stolen i naturfagrommet, kjente hun til sin overraskelse hvordan hjertet banket, hardt og fort. «Lise! Fort deg! Vi har det travelt.» Lise slentret over skolegården mot morens bil, åpnet døren og klatret inn. «Hvordan var det på skolen i dag?» spurte Lises mor da de kjørte av sted. «Fint.» «Var alt fint?» «Mm.» Lise kunne føle hvordan moren så på henne, selv om hun ikke kunne se det. Hun holdt øynene stivt rettet mot veien fremfor seg. I den siste TIL TJENESTE DIN LOKALE LIONSCLUB 259

3 tiden hadde hun en følelse av at hun ikke lenger kunne se moren i øynene. Sin egen mor. «Fint å få høre så mye nytt fra skolen,» sa moren halvt i spøk. Lise lot som om hun ikke hadde hørt det, og de kjørte videre en lang stund uten å si noe. «Jeg håper at vi finner det du vil ha. Jeg må tilbake til jobben så fort jeg kan», sa moren. «Vi burde ha kjøpt klærne i sommerferien isteden. Nå rekker vi ikke å se oss om på samme måte.» «Kan jeg få et par nye bukser, slike som Bente har?» spurte Lise. «Bente sier at det er et veldig fint merke.» Morens svar, som kom etter en tankefull pause, gjorde henne overrasket. «Hvordan har Bente det? Vi har jo ikke sett henne på en stund. Har hun hatt det hyggelig i sommer?» «Hun har det bra. Hun var på samme leir som Hanne. Den rideleiren du vet. Og siden var hun på besøk hos mormoren sin. Det var visst kjedelig.» «Jaså.» For første gang siden hun kom inn i bilen, så Lise skrått bort på moren et kort øyeblikk. Hun lurte på om moren kanskje visste at hun i virkeligheten ikke hadde hørt dette fra Bente selv, men hørt henne fortelle det til noen andre. Hun lurte på om moren, på en hemmelig måte, visste at Bente ikke var hennes beste venninne lenger, og at det var fælt å begynne på skolen igjen. Alle sammen lo av henne fordi hun hadde blitt så kjempelang, og ingen likte henne. Gågaten var nesten tom. Lise visste at mange i klassen pleide å komme hit etter skoletid, men det var for tidlig for dem å være der nå. Hun kjente seg lettet. «Skal vi gå til kjøpesenteret?» sa moren. «De har kanskje de buksene du skal ha.» Lise, som hadde fortet seg i forveien, ropte tilbake til moren: «Nei, de får vi kjøpt i butikken ved siden av sportsforretningen. Jeg vet det, for jeg har hørt det Noen på skolen sa det.» Det store spørsmålet, tenkte hun da hun og moren skyndte seg videre, var om de kom til å ha hennes størrelse. Hennes enorme kjempestørrelse, hva den nå enn var blitt. Hun hadde hatt en drøm for en tid siden. I drømmen gikk de inn i en butikk, og ekspeditøren tok et kjempestort målebånd for å måle henne. Så sa ekspeditøren: «Denne jenta er så stor så vi har ingenting som passer henne. Hun må gå til avdelingen for kjemper.» I drømmen hadde de reist hjem igjen uten å kjøpe klær i det hele tatt. Isteden hadde moren sydd noen forferdelige bukser på symaskinen. Hun hadde brukt gamle ulltepper som stoff. Og da hun kom i de nye klærne på skolen, så hadde alle i hennes gruppe stått på rad og ledd høyt av henne der hun gikk forbi. Men til Lises forundring viste det seg å være lettere enn hun hadde trodd. Buksen fantes i hennes størrelse, moren insisterte dessuten på å kjøpe flere tøffe T-skjorter som var på salg. Lise ble så lykkelig for denne uventede overraskelsen at hun slo armene om morens hals og gav henne en klem. For første gang den dagen kjente hun seg nesten lykkelig. Men så ødela ekspeditøren alt sammen. Da han la klærne i posen, smilte han mot Lises mor og sa: «De vokser voldsomt nå for tiden, eller hva?» «Hennes far er lang,» sa Lises lille, nette mor. «Hennes far er meget høy.» Dagen var ødelagt. Hele året var ødelagt! Lise klarte å beherske seg. Da hun stod foran ytterdøren, vinket hun til moren og tvang frem et lite smil. Huset var tomt og øde. «Anders!» ropte Lise. Ingen svarte. Broren var ikke kommet hjem fra skolen. Akkurat nå hadde hun iallfall huset for seg selv. Hun sprang opp på rommet sitt og kastet seg på sengen. Etter å ha ligget der en lang stund, forsøkte hun å ta seg sammen. Hun tok frem posen med buksene og trøyene. Der var de kjempeklærne. Klærne for mammuten. Med en ergerlig bevegelse slengte hun klærne på gulvet. «Jeg hater dere!» skrek hun. «Jeg hater dere!» Denne gangen kom tårene. Hun visste ikke hvor lenge hun hadde grått, men etter en stund var puta helt våt. Hun kjente noe varmt smyge seg inntil henne. «Hei, Amanda,» sa Lise til den rødbrune katten. 260 TIL TJENESTE DIN LOKALE LIONSCLUB

4 «Du er lykkelig du, som er så liten. Men jeg, jeg er som Alice i Eventyrland som bare vokser til jeg blir så stor at jeg fyller hele rommet. Jeg skulle ønske det fantes noe jeg kunne spise som fikk meg til å krympe.» Katten gned seg mot henne og malte som en påhengsmotor. Lise lo gjennom tårene. «Nei, vet du hva! Jeg lider, og du vil bli kjælt med. Du er utrolig egoistisk.» Lise hørte en forsiktig banking på døren. Så ble den åpnet, og Anders, broren hennes, stakk hodet inn. «Jeg kunne ikke noe for at jeg hørte,» sa Anders med et smil.» Lise grep puta og slengte den mot ham. «Jasså, du tyvlytter, din rakker!» Han dukket for ikke å bli truffet av puta. Så tok han den opp, gikk inn i rommet og bukket lett fremfor sengen. «Unnskyld, kjære frøken,» sa han. «Men jeg tror De mistet denne puta.» Lise grep puta og slo ham i hodet med den flere ganger. «Morder!» skrek Anders. «Hjelp, den store massakren!» Så slet han puten fra henne og trykket henne ned med den. «Jeg gir meg! Jeg gir meg!» skrek Lise leende. Hun smilte mot han. Han så på henne under den rufsete, brune luggen. Med sin glade latter, sine smilehull og lett utstående ører så han ut som et lekent troll. Han var sytten. Anders latter stoppet mens han så nærmere på puta som han fortsatt holdt i hånden. «Noen,» sa han med overdrevent alvor i stemmen, «har grått i puta.» Han plukket opp de nye T-skjortene fra gulvet. «Og noen har kastet klær omkring seg.» Han sniffet i luften som en tegneseriedetektiv. «Jeg kjenner at noe skummelt pågår her inne.» Han smilte sitt store, blendende smil og stod der og ventet på svaret hennes. Lise konsentrerte seg om å plukke bort noen usynlige tråder på buksen, og det var stille en lang stund. «Hvis du ikke vil fortelle det, så kan jeg i hvert fall gjette,» sa Anders til slutt. «Det kan du ikke det så! Ingen forstår hva jeg gjennomgår. Ikke engang du. Mamma minst av alt.» «En gang kunne vi prate, du og jeg. Offisielt er jeg fortsatt tenåring. Selv om jeg ser ut som og oppfører meg som en fin, ung mann.» «Du er en gutt!» «Iblant. Men som min engelsklærer pleier å si, så er jeg veldig følsom. Det betyr også at jenter synes jeg er hyggelig og gjerne prater med meg. Å være liten, hyggelig og følsom har sine fordeler.» Lise besluttet seg for å ta spranget. Hun så ikke på ham. Isteden mumlet hun: «Å være lang og absolutt lengre enn de andre, når man tilfeldigvis er jente, har ingen fordeler. De som er små av vekst, liker ikke de som er lange som staker!» En lang stund var det stille. Hun så opp, og Anders blå øyne festet seg på henne. Hun kunne ikke se bort som hun ville. «I fjor,» sa han, «da jeg var til legeundersøkelse før jeg skulle på den leiren husker du? Jeg gikk til doktor Gran til en sjekk. Til slutt, like før han var ferdig, spurte jeg ham om noe jeg hadde villet spørre om i flere år. «Doktor Gran», sa jeg, «jeg ville gjerne vite om jeg kommer til å vokse noe mer. Jeg er en av de korteste guttene på skolen nå, og det er ikke særlig morsomt. Kommer jeg til å vokse noe mer? Jeg bare lurte på det.» Lise sluttet nesten å puste mens hun ventet på at han skulle fortsette. Anders lo mens han tenkte på det. «Det var ikke lett å spørre ham om det, det kan du være sikker på. Selv om han var legen vår, og jeg syntes at han var en grei fyr, var jeg så nervøs at jeg trodde jeg skulle kaste opp da jeg spurte ham. Men jeg tenkte at han var den eneste som kunne si noe om det.» «Hva sa han?» «Han sa ingenting til å begynne med. Isteden tok han meg med bort til den plansjen som viser hvordan ungdommer vokser. Så sa han: «Det er her du befinner deg akkurat nå. Blant de 10%. Det betyr at 90% av guttene på din alder er lengre enn deg akkurat nå. Og siden du har passert den alderen da man vokser mest, kommer du sannsynligvis ikke til å bli særlig mye lengre. Kanskje TIL TJENESTE DIN LOKALE LIONSCLUB 261

5 bare noen centimeter. Jeg ville ikke foreslå at du skulle satse på en karriere i basketball.» Lise ble forskrekket. «Det var vel forferdelig å si det på den måten!» «Ikke i det hele tatt,» sa Anders, «han var ærlig. Han ville ikke at jeg skulle lure meg selv. Naturligvis ble jeg veldig opprørt først. «Jeg vil være normal,» sa jeg. «Jeg vil bli som de andre guttene på min alder.» Jeg var virkelig sjokkert. Da la han begge hendene på skuldrene mine, og stod der og så meg rett inn i øynene. Jeg skal aldri glemme hvordan han så ut. «Verden er full av lange mennesker, korte mennesker, hvite mennesker, svarte mennesker alle slags mennesker,» sa han. «Du er det du er. Du kan tilbringe resten av ditt liv med å ville bli noe annet. Eller du kan akseptere hvem og hva du er. Du kan leve som et lykkelig menneske som kan gi glede og godhet til andre mennesker. Du kan selv velge.» En stund kunne ikke Lise si noe som helst. Så åpnet hun munnen. Men alt hun kunne si, var: «Åhh.» «Akkurat,» sa Anders, «Åhh. Jeg kommer aldri til å glemme det. Aldri.» Han hoppet opp og stod leende foran henne. «Det er derfor du ser meg foran deg i dag som jeg er. Liten, men for øvrig helt perfekt.» Han nikket til henne. «Reis deg opp.» «Nei!» «Reis deg opp!» befalte han. Hun stilte seg foran ham. «Se, for en liten knert du er. Hvor lang er du egentlig?» «175 cm.» «Vel! Jeg er 176 cm. Jeg vedder på at du ikke engang kommer til å bli 175,5 cm.» Lise visste ikke om hun skulle le eller gråte. «Jeg er jeg er en kjempekvinne. De andre jentene synes at jeg er abnorm.» «De er sannsynligvis misunnelige på deg fordi de er mye mindre enn du,» sa Anders med en latter. «De vet at slike basketballtyper folk som er lengre enn jeg, til og med kommer til å foretrekke deg.» «Æh, hold munn!» «Det er sant. Vis meg nå de nye klærne.» Lise bøyde seg ned og tok opp buksene og T-skjortene fra gulvet. «Vent et øyeblikk,» sa hun. «Jeg skal bytte på badet, men jeg skal gre håret i en ny frisyre som passer til den nye, rosa blusen slik at du kan beundre meg i all min glans.» 262 TIL TJENESTE DIN LOKALE LIONSCLUB