NR. 3 September ÅRg.

Transkript

1 NR. 3 September ÅRg.

2 2 Kirkebladet for Værøy og Røst nr Hvorfor er det viktig med kirke? Folk flest sier på forskjellige måter at det er viktig med kirke i samfunnet, den er viktig i vårt nærmiljø. Men hvorfor? Hvorfor er det viktig med kirke? Svarene vil selvsagt variere alt etter hvordan man definerer hva kirken er, men også ut fra hva man lengter etter eller har behov for som menneske. Kirken er det sted der kristne samles for å feire gudstjeneste. Der minnes vi og lever i troens mysterium - dette ufattelige at Gud ble mennesket Jesus Kristus. Troens mysterium åpenbarer sin hemmelighet for oss når vi feirer gudstjenesten. Å være til vil si å leve i relasjoner, og vi vet at livet vil utfordre. Erkjennelsen av vår sårbarhet gjør at vi oppdager hvem vi og de andre er. Våre livserfaringer utfordrer oss til hvordan vi skal reagere og leve ut vår liv. Vi trenger den moralske tenkning og ideen om den moralske verden for best å ivareta våre relasjoner, ikke bare de private og i forhold til våre nærmeste, men også det større sosiale fellesskap. Gud viser sin sårbarhet i julens og påskens mysterier, og lærer oss at Han er kjærlighetens og livets kilde. Vi trenger å tenke igjennom hvorfor kirken er viktig for oss i dag slik at kirken ikke bare forblir et kulturelt museum eller et sted der vi forventer å bli underholdt. Troen kan lett reduseres til noen rasjonelle tanker eller sentimentale følelser, men troens og livets mysterium er alltid langt større enn det. Stort er troens mysterium. Det evige liv, det er å kjenne deg, den ene sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus (Joh. 17:3) Kristina Dyson Sokneprest på Røst

3 Kirkebladet for Værøy og Røst nr Preeti Jassal (14) døpes av sogneprest Kristina Dyson. Foto: Rune Kr. Ellingsen Døpt og konfirmert på en helg Rune Kr. Ellingsen - Jeg valgte å konfirmere meg, og da måtte jeg først døpes. Så i helga feiret vi først dåp på lørdag, og så gikk jeg til konfirmasjon på søndag, smiler Preeti Jassal (14). Begivenhetene ble feiret med stort selskap og over 60 gjester fra hele Norges land. Hele klassen til Preeti, eller Prabhjot, som hun egentlig heter, har valgt å konfirmere seg i år. Det skjer ikke hvert år. Siden 1960 har antallet ungdommer som velger å konfirmere seg sunket med nesten en tredjedel, fra over 90 prosent i 1960, til dagens nokså stabile 66 prosent, i følge statistikk fra Den norske kirke. Lærerik tid Da Preeti hadde tatt beslutningen om at hun ville gå til kristen konfirmasjon,

4 4 Kirkebladet for Værøy og Røst nr måtte hun først la seg døpe. Det skjedde på lørdag, dagen før selve konfirmasjonen. - Konfirmasjonsundervisningen har vært lærerik og hyggelig, med diskusjoner og samvær mellom oss konfirmanter. Vi har hatt mye artig i lag, og tidligere i vår reiste vi på tur sammen til Bodø og deltok på Bynatt med andre ungdommer. Vi bodde sammen med konfirmantene fra nabokommunen vår, Værøy, og ble kjent med masse nye folk fra hele Nordland fylke. Flere av dem holder jeg kontakten med, sier Preeti, som fikk en kristen oppdragelse, men med full frihet til å velge selv når tiden opprant. - Preeti ble ikke døpt når hun var liten, fordi vi ville at hun skulle kunne velge selv, forklarer mamma Rinol. Selv jobber hun som bestyrer på den lokale Havly Fiskarheimen, som drives av Indre Sjømannsmisjon. - Jeg har jo lært om kristendommen gjennom hele oppdragelsen min, og vokst opp med kristen møter, sanger og gjøremål som en del av min oppvekst. Opplevelse Grunnene til å ville konfirmere seg, kan være mange. For Preeti var også fremst muligheten til å samle venner og familie til høytid utslagsgivende. - Jeg ville oppleve dette. Vi planla stort familieselskap, og konfirmasjonshelga hadde vi gjester fra fjern og nær, så langt borte som Horten og Bergen, på besøk. Også Preetis lillesøster Harinder (11) og lillebror Lovepreet (7) skal selv få ta valget om å la seg døpe og konfirmere eller ikke når dagen kommer. Iført sari, en tradisjonell indisk festdrakt, var konfirmanten et vakkert og eksotisk syn der hun svevde rundt bland gjestene. Og konfirmasjonen falt bokstavelig talt i smak, i følge den stolte konfirmanten; - Det ble en del kakespising denne helga ja, ler hun. Også sognepresten på Røst, Kristina Dyson, er fornøyd med at Preeti valgte kristen konfirmasjon. - Det er kjempehyggelig at Preeti valgte å la seg døpe og konfirmere seg. Det har vært spennende å følge henne gjennom dette året, og det at hun er flerkulturell har vært en berikelse, også for de andre konfirmantene, tror jeg. 35 år I Kirkebladet for 1975 kan vi lese at arbeidet med restaureringen av kirke på Nordværøy snart er avsluttet. Det er altså gått 35 år siden altertavla, døpefonten og prekestolen gjenomgikk storrenovering og kirka fikk tilbake sin opprinnelige rødfarge.

5 Kirkebladet for Værøy og Røst nr Når du kommer stien til Måstad, er den gamle skolebygningen det første huset du kommer til på høyre hand. I dag eies skolen av Paal Arnesen. Det røde huset t.v. var eid av Marie og Albert Johansen og barndomshjemmet til Bjarne Zahl Johansen (se forrige Kirkeblad). Huset lengst vekk er huset til Katrine og Monrad og det siste som ble fraflyttet i Måstad. Bildet er tatt for en del år siden av en ukjent fotograf. Ver eit solskin Dag Sørli Ver eit solskin står det sirlig skrevet på fanen til Måstad skole. Fanen er blå som havet og er prydet med en optimistisk sol. På en måte symboliserer skolefanen bygda Måstad, ei bygd som hadde mye å by på, men som aldri fikk havn eller vei. Så gikk det som det måtte gå da den moderne tida for alvor nådde Lofoten. I dag bor det ingen i Måstad. Skolegang Gunhild Eliassen (78) bor på Sørland, men vokste opp og hadde all skolegangen sin i Måstad. Du vil finne henne igjen på

6 6 Kirkebladet for Værøy og Røst nr huske at det var noe problem, forteller Gunhild som altså gikk sine 7 obligatoriske skoleår i Måstad. Vi hadde 14 dager med skole, og så hadde vi 14 dager fri. Da underviste læreren vår på skolen på sørsida for læreren hadde delt jobb mellom Måstad og Sørland. Elevene i Måstad fikk venne seg til mange dialekter, for stort sett dukket det opp en ny lærer hver høst. Det mest eksotiske innslaget var nok en østerriker som het Nusser, men også personer vi på Værøy kjenner var erstatningslærer i Måstad i Gunhild sin skoletid, blant annet Petter Sivertsvik. Ver eit solskin står det på den blå fanen til Måstad skole. Vi vet ikke hvem som er kunstneren bak fanen, men siden det var bokmål som var skolespråket i bygda, kan det jo tyde på at det var en av lærerne som sto for den kunstneriske utførelse,. Foto: Pål Espolin Johnson skolebildet som er tatt det året hun var avgangselev. Det var våren Elevene på bildet er i forskjellig størrelse og alder, men det kommer av at skolen i Måstad var udelt og alle elevene gikk i samme klasse. Men jeg kan ikke - Vi startet alltid skoledagen med en sang og Fadervår. Slik ble også skoledagen avsluttet og når det gjelder salmer som Med Jesus vil eg fara og Dype stille, sterke milde har jeg heller ikke i dag behov for noe tekstark, konstaterer Gunhild. Skolen Mens det før 1900 var bygd skolelokaler både på Sørland og Nordland, ble skolen i Måstad fortsatt hold i private stuer. Rundt 1900 nærmet elevtallet seg 25, og kommunen hadde så smått begynt å tenke på å bygge skole i bygda. Men tankeprosessen gikk i langdrag. Handelsmannen i Måstad, Petter Kristensen, fikk i 1902 de andre oppsitterne i bygda med seg. De tilbød seg å bygge skolen, og Petter skulle betale materialene siden kom-

7 Kirkebladet for Værøy og Røst nr Klassebildet fra Måstad Foran fra venstre ser vi: Ragnar Røstgård, Brynhild Berntsen, Jorunn Berntsen (Møller), Oddleif Berntsen, Valter Berntsen og Odd Larsen. Bakerst fra v: Dagfinn Kristiansen, lærer Arne Wiik - fra Vik i Vesterålen, Gunhild Olsen (Eliassen), Gunleif Berntsen, Bernt Øivind Larsen og Karleif Kristiansen. Bildet har vi lånt av Gunhild Eliassen som også har gitt oss navnene. munen ikke hadde penger.. Kommunen kunne betale byggesummen på kr tilbake i avdrag. Skolen skulle ha et klasserom med plass til 25 elever, et lite lærerrom på 10 kvadratmeter og en gang på 6 kv.m. Det var et tilbud kommunen ikke kunne si nei til, og høsten 1903 sto bygningen ferdig. Inventar var det lite med, så det gamle baksterbordet som man tidligere hadde brukt i skolesammenheng ble tatt til nåde igjen og fikk hedersplassen i klasserommet. Her satt jentene på den ene siden og guttene på den andre siden av bordet.. Nå viste det seg at skolebygget i Måstad med inventar kom på noe mer enn kroner. Petter søkte kommunen om også å få dekt disse utgiftene, men kommunen svarte at om det ferdige skolebygget hadde kostet mer enn kroner var det beklagelig, men kommunen uvedkommen. Det slo folk seg til ro med for nå hadde Måstad tross alt fått skole!

8 8 Kirkebladet for Værøy og Røst nr Læreren Leidulf Mosken (81) var lærer i Måstad skoleåret 1948/49 og i en kort periode året etter. Han har gode minner fra skolen som den gangen hadde 13 elever. - Vi skolte 2 uker i Måstad. Så dro jeg til skolen på Sørland i 2 uker og da hadde ungene i Måstad skolefri. Mesteparten av tida jeg var i Måstad bodde jeg hos Eldore og Bergiton Kristiansen. Der bodde jeg på et loftrom og hadde kosten hos husfolket. Skoledagen i Måstad skilte seg neppe fra skoledagen på sørsida, men jeg husker at ungene i Måstad gikk hjem i storefri for å spise, forteller Leidulf Mosken. - Pedellen holdt skolen rein og fin, vannet hentet vi fra brønnen og som overalt ellers på Værøy var det selvsagt utedo på skolen. Fraflyttingen hadde nok begynt, men handelsmannen, Petter Kristensen, holdt fortsatt stand selv om vareutvalget var sterkt begrenset. Men så kort tid etter krigen var det å lite å få kjøpt de andre stedene også, så Måstad var intet unntak. De siste I årene etter krigen flyttet stadig flere familier fra Måstad. Barnetallet i bygda hadde gått dramatisk ned. Nå sto Måstad skolekrets i fare for å bli lagt ned. Edna Røstgård (66) startet som førsteklassing i Måstad høsten Dette året var det to førsteklassinger i bygda, for sammen med Edna startet også Jan Olav Nikolaisen sin skolegang i Måstad. Høsten 1953, da Edna skulle starte i tredje klasse, ble Måstad skolekrets inndratt. Elevene fra Måstad ble henvist til de to andre skolekretsene på Værøy, Sørland og Nordland. De fleste av skoleungene fra Måstad flyttet inn hos slekt eller kjente på Sørland og gikk resten av skoletida der. Kommunen betalte noen kroner for kost og losji for ungene fra Måstad. - Det var selvsagt både stort og spennende å begynne på skolen i Måstad, men det var ikke like kjekt å flytte hjemmefra for å begynne i tredje klasse, minnes Edna. Edna og Jan-Olav ble de to siste førsteklassingene i Måstad. Rett nok fantes det flere yngre unger i bygda, men da de kom i skolepliktig alder, var skolen i Måstad lagt ned. OBS Snart er det jul og husk at innleveringsfristen for stoff til Kirkebladets juleutgave er 20. oktober. Redaksjonen

9 Kirkebladet for Værøy og Røst nr Litt vanskelig i begynnelsen, men nå går det greiere, sier Jens Andreassen og Torbjørn Johnsen, som begge er på datakurs for første gang. Foto: Rune Kr. Ellingsen Datakurs for voksne Rune Kr. Ellingsen På datarommet på Røst skole sitter sytten kvinner og menn i alderen 50 til 76 år foran hver sin PC og knotter på tastaturet mens datalærer Thoralf Johnsen går rundt og forklarer. Det er datakurs over fire kvelder for godt voksne på Røst, i regi av NettNo. Et av mange kurs kvinneforeningen har gjennomført på øya i løpet av de 16 årene NettNo har eksistert. - Jeg har aldri brukt datamaskin før, forklarer pensjonert fisker Jens Andreassen (69), mens klassekamerateen, pensjonert mekaniker Torbjørn Johnsen (76) bedyrer at han bruker PC hver dag til å lese avisene og oppdatere seg. Begge er enige i at datakurs er liv laga. - Veldig bra tiltak av NettNo dette. Litt vanskelig til å begynne med, men nå går det greiere, smiler de. Jens gikk til og med rett fra sin første kurskveld til den lokale dataforhandleren og tok ut sin første laptop! - Responsen på kurset har vært overveldende. Også de godt voksne har behov for å lære seg å bruke nettbank og holde kontakten med slekt og venner. Jeg kommer antageligvis tilbake til høsten, enten for å holde et nytt kurs, eller for å arrangere et oppfølgningskurs, sier lærer Johnsen.

10 10 Kirkebladet for Værøy og Røst nr Larus Canus Fiskemåke Se ing Pellerud Hans-Arne Hansen De som er flinke i datering kan tidfeste det bedre enn meg ~ da det norske kvinnelandslaget i fotball kom skikkelig i vinden ved sin trener Eva Pellerud? Nåvel Han kom til meg og mitt hus ved de tider en helt vanlig fiskemåke, eller se ing på dialekt kalt. Naturlig nok fikk han navnet Pellerud. Skjønt, noen helt vanlig måke var han ikke, langt fra. Dette var en dannet herremann med høvisk framferd og lavmælt stemmebruk. Helt ulik de måker Odd Børretsen (og undertegnede) så inderlig hater. Hver gang jeg startet mine beskjedne kokkeleringer, satte han seg stilltiende og forventningsfull på kjøkkentrappa i håp om en aldri så liten godbit. Når mine kokekunster var tilendebragt delte vi mitt taffel. Pellerud tok sin porsjon og fløy bort på marka med den til fortæring. Og HAN HOLDT KJEFT! Ingen ska-ha, ska-ha eller gailla, gailla Hør alle i måker, her er mat å få! Hva han egentlig syntes om maten fikk jeg aldri vite, men han møtte trofast opp hver dag. Savn For to-tre år siden ble han borte for meg, Pellerud, uvisst av hvilken årsak. Naturlig, eller.. matforgiftning? Går det an å savne en måke? Ja, det gjør faktisk det. Han var et lite muntrasjonsråd noen sommeruker i flere år. Jeg hadde stor glede av han, og forhåpentligvis var det gjensidig. Det var riktig stusselig da det gikk opp for meg at i år, i år kommer ikke Pellerud! Når jeg nå beveger meg på altanen, kommer de gjenværende golan-måkene halsende som er de ute etter livet mitt. Frekke og storkjefta. Jeg savner den soignerte Pellerud, og lyser fred over hans minne, hvor nå enn hans jaktmarker måtte være.

11 Kirkebladet for Værøy og Røst nr Har du hørt det før, det om personlige kristne-de religiøse-humanistene-de ikketroende-de troende? Jeg kunne fortsatt og fått opp ei lang liste på ord og uttrykk som brukes for å plassere folk i forskjellige forhold til tro og ikketro. Hvorfor er vi så opptatt av hva andre tror eller ikke tror, og hva er det å tro for noe? Dette har undra meg siden jeg var ganske liten. Hvorfor Kirka, Pinsekirka, Sion, Betel og alle disse forskjellige samfunnene som vi som individer bør tilpasse oss hvis vi skal tro? Jeg har dessverre ikke svaret, men undringa har jeg, og den fortsetter nok livet ut. Andre som leser bibelen langt mer enn jeg har muligens svar. Selv er jeg praktiker og forholder meg til det Gud egentlig ser etter og vil ha oss til å gjøre mens vi ennå bor her på jord. Han sendte Jesus og gav han lov til å vandre sammen med oss alle. Og han gav en klar tale om at den enkelte av oss kan få tro på han med hver vår tro. I tillegg er det også veldig klart skrevet i bibelen at det er Gud som har ansvaret og fullmakta til å klarere oss inn i en eventuell himmel. Tror vi det bibelen forteller så er det til og med straff hvis noen av oss prøver å dømme andre inn eller ut. Så hvorfor er det så viktig for oss å fortelle hva og hvordan andre MÅ være for å være sikker på noe ingen av oss kan Tanker om tro være hundre prosent sikker på. Jeg er ganske klar på at hvis det er en gud så er det en avtale mellom meg og han. I all usikkerheten har jeg valgt å tro det er en gud og da også at det er min tro som er avgjørende. Jeg har også klart å se at alle andre må ha lov å ha sin måte å tro og også ikke tro på og ha samme rettighetene. Ønsket mitt med dette er at vi gir hver den som tror og ikke tror en selvstendig mulighet slik at ikke omdømme er stengselen for å kunne finne sin tro. Frykten for å ikke bli godtatt i et felleskap som god nok er dessverre alt for utbredd. Skal vi sammen gjøre den mindre ved å være noe rausere overfor hverandre, både blant de som tror og de som ikke tror? Og skal vi hver enkelt få lov å ha vår tro/ikketro uavhengig av prestasjoner, livsstil eller annet som ikke er som forventa til de gitte menneskelige krav? Oppfordringa blir da å reduser en del ytre krav og tør å tro at det er den enkeltes tro som er viktigst både om en tror på en Gud eller tror det ikke er noen Gud. Arild Jenssen Leder Menighetsrådet på Værøy

12 12 Kirkebladet for Værøy og Røst nr Værøyfolkets historiker Rune Kr. Ellingsen På selveste 17. mai mottok Dag Sørli Kongens fortjenestemedalje i sølv for sitt mangeårige virke for lokalsamfunnet på Værøy. Foto: Terje Hansen - Tusen, tusen takk! Dette var utrolig hyggelig og helt uventet, sa en rørt Dag Sørli (69) på Værøy da han ble tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv på selveste 17.mai! Med sang, tale og musikk foran et fulltallig 17.maitog ble Sørli hyllet for sin mangeårige innsats for lokalsamfunnet han har lagt ned sitt livsverk i. Den meget eksklusive utmerkelsen deles ut til mennesker som har utført "særlig fortjenstfull innsats over lengre tid i samfunnsliv, ved innsats i frivillige organisasjoner eller ved annen personlig virksomhet av samfunnsnyttig betydning", slik det står i kriteriene for å få medaljen.

13 Kirkebladet for Værøy og Røst nr Lokalhistoriker Dag Sørli har bodd på Værøy siden 1963, og har bakgrunn som lærer, ordfører, rådmann, forlegger, journalist, fotograf og masse annet. Han kom dit for å jobbe som lærer i et år, og trykket øya til sitt bryst. For folk i Lofoten er han nok best kjent som "Lofotbokas far og for folket på Værøy som forfatteren av tobindsverket "Øyfolket" - Værøys bygdebok som kom ut i Og det er nettopp dokumentasjon av den lokale, nære historie som alltid har ligget Sørlis hjerte nærmest. Som mangeårig lærer på øya har Dag Sørli etter hvert levd så lenge at han har blitt smått historisk selv. De fleste av øyas nålevende innbyggere har enten hatt ham som lærer, eller vært foreldre til barn han har vært lærer for på skolen. Nåværende ordfører Harald Adolfsen er selvsagt svært stolt over sin sambygding: - Innbyggerne på Værøy er Dag stor takk skyldig. Han har gjort en formidabel jobb for lokalsamfunnet sitt her ute, på så mange arenaer, konstaterer en nesten like stolt ordfører. Selv har ikke gratulanten noen planer om å slakke på farten i nærmeste fremtid. - Det frister ikke å lene seg litt tilbake og hvile på laurbærene? - Nei, jeg har nok ikke tenkt å gi meg riktig ennå, flirer han. Oftedal - vikarprest på Værøy Når dette leses, er det meste av tiden min som vikarprest her på Værøy forbi. Helt siden den første kontakten med menighetsrådets formann Arild Jenssen og til den formelle innsettelsen som vikarprest søndag den 1. august, har vært en spennende forberedelsestid for meg. Jeg har gledet meg til å ta fatt i arbeidet her ute. folka som bor her ute og føler at det er her jeg hør tell. Første gangen jeg kom til øya, var så langt tilbake som i I 1967 ble jeg gift i Nykjerka med Liv (født Olsen) fra Værøy. Siden den tiden har jeg vært her på Værøy nesten alle somrene. Nå er jeg altså tilbake som vikarprest på Værøy fram til 15. oktober.. Noen sier til meg at du tilhører oss på Værøy fordi du er her så ofte. Det liker jeg å høre. Ja, jeg elsker denne øya og Hilsen Magne Oftedal vikarprest på Værøy

14 14 Kirkebladet for Værøy og Røst nr Rita Adolfsen utenfor idrettslagets høyborg på Værøy, idrettshuset. Foto: Magnus Eilertsen Sporty og engasjert Magnus Eilertsen Rita Adolfsen er nå inne i sitt tredje år som leder for Værøy idrettslag. Hun er selv født og oppvokst på Værøy, og er glad i hjemstedet sitt. Som ung sprang hun en del i fjellene på Værøy, og opplevde på den måten gleden ved fysisk fostring. Rita mener det er viktig at barn og unge på Værøy har et tilbud om en tilrettelagt sportslig aktivitet. Tradisjonelt sett har fotballen skåret høyt på øya. Det er en tendens som fortsatt lever i beste velgående i dag. I dag har vi faktisk så mye som fire ulike fotballag som er oppe og går, kan en stolt idrettslagsleder fortelle. Vi har etablert et miniputtlag for både jenter og gutter, et rent jentelag i aldersgruppen klasse og et småguttelag. I tillegg har vi et fotballag for ungdomsskoletrinnet,

15 Kirkebladet for Værøy og Røst nr forteller Rita Adolfsen. Oppslutningen om fotballtreningene er stor, og på Reipåcupen i juni deltok ikke mindre enn 47 unge fotballspillende Værøyværinger for å kjempe om pokaler og diplomer. Alle de fire lagene var med, og antallet deltakere fra Værøy på denne turneringen utgjør så å si halvparten av elevene i grunnskolen på øya, sier hun. Som leder av idrettslaget, har Rita mellom annet ansvaret for å organisere turneringer, innsamlingsaksjoner og legge rammer for de ulike aktivitetene i regi av idrettslaget. Rita Adolfsen er nøye på å understreke at mange av foreldrene er engasjert som trenere for lagene. Til tross for mange av foreldrene har en travel hverdag, setter de likevel av tid for å trene lagene, påpeker hun. Vanligvis holdes det to fotballtreninger i uka for hvert lag. Flere av treningsøktene foregår til samme tid, og da er både ballbingen, idrettsbanen og gressløkka ved siden av i bruk. På sikt håper idrettslaget å få dekket dagens grusbane med kunstgress. Det er et prosjekt det jobbes aktivt med for å få realisert. I høst blir aktivitetstilbudet i regi av idrettslaget utvidet, for da blir det et kjærkomment gjensyn med «Kom & Dans», sier Rita Adolfsen engasjert. Dansegruppa kommer til å kjøre dansekurs for både små og store; helt fra barnehagealder til kategorien «godt voksen». Kort sagt er alle hjertelig velkommen til å lære og praktisere nye dansetrinn på idrettshuset utover høsten. En annen gladnyhet for Værøy idrettslag, er at man nylig har pusset opp kjøkkenet på idrettshuset samt halve garderoben. Mesterparten av fornyelsen er finansiert av lokalt næringsliv, lokale foreninger og privatpersoner. Dessuten har lokale snekkere og arbeidsfolk bidratt med dugnadsarbeid. Rita Adolfsen er kjempefornøyd med støtten til idrettslaget og arbeidet som er gjort på idrettshuset. Hun avrunder med å ønske øyfolket en aldeles sportslig høst! LysVåken i Værøy menighet Natt til 1. søndag i advent er 11-åringer over hele landet invitert til å være med på en spennende og historisk adventsnatt i sin lokale kirke. Værøy menighet arrangerer Lys Våken. Vi skal invitere alle våre 11-åringer til å feire at kirken går inn i et nytt år og at adventstiden er i gang. 11-åringene samles sammen med voksne til fest og felles overnatting i kirken vår. Alle 11-åringer på Værøy vil få invitasjon i posten.

16 16 Kirkebladet for Værøy og Røst nr Med sin Leica-kikkert fra 1977 og kamera med teleobjektiv, er Steve et velkjent syn der han sykler rundt på Røst. Han observerer, fotograferer og noterer. Foto: Rune Ellingsen Titteren i tårnet Rune Kr. Ellingsen - Siden jeg først kom til Røst i 1977 har jeg observert 253 forskjellige fuglearter her ute. 150 av dem fra flytårnet der jeg jobber til daglig, sier røstværingen Stephen John Baines (55), opprinnelig fra Leeds i England. Menighetsbladet møter den ihuga fugleentusiasten på hans arbeidsplass i flytårnet ved Røst Lufthavn. Den 800 meter lange kortbanestripa til Avinor ligger som en svart strek rett inn i våtmarksområdet som Røst er berømt for blant ornitologer og fugletittere over hele verden. Fuglelivet er yrende og mangfoldig, hele året. Etter over tredve år på Røst snakker Stephen, eller Steve som han heter på folkemunne, flytende røstværingsdialekt. Fugleparadis Øyriket vårt består som kjent av 365

17 Kirkebladet for Værøy og Røst nr holmer og skjær, i overkant av 600 innbyggere og noe over to millioner sjø- og vadefugl, så størrelsesforholdene er gitt. Siden de første fugleobservasjonene ble systematisert og nedtegnet på begynnelsen av 1950-tallet, er det observert 285 forskjellige arter på øygruppen. Av disse har altså Steve observert hele 253. Mange av dem er sjeldne. Enkelte av dem har aldri vært observert i Norge eller Europa før. Sjeldenheter - Jeg har opp gjennom årene gjort en rekke førsteobservasjoner av sjeldne arter her ute. I 2008 så jeg en svartvingespove, en fugleart som hekker i Canada og overvintrer i Chile. Den har aldri vært observert i Norge før. Og jeg har sett svartbrynalbatross og rødbrystlo, sistnevnte er bare observert tre ganger før her i landet. Steve dokumenterer de fleste av sine funn med flotte fotografier, og har sin faste fuglespalte i lokalavisen Røstnytt. I sommer stilte han ut en del av fuglebildene sine under Lundefestivalen. Begynte tidlig Fugleinteressen våknet hos Steve allerede i unge år hjemme i Leeds. I 12-årsalderen fikk han sin første kikkert, og han og en kamerat begynte å reise rundt i grønne og frodige Yorkshire og observere fugl. Sagaen om hvordan Steve havnet på steinete og forblåste Røst, er i seg selv en merkelig historie. Han strandet bokstavelig der ute. - Jeg var ferdig med biologstudiene mine i Storbritannia, og hadde mer sans for hav og fjære enn skog og vann. Så fikk jeg muligheten til å reise hit sommeren 1977 som feltassistent på et sveitsisk forskningsprosjekt som forsket på alke og lomvi. Strandet på Røst - Da sommeren var over, viste det seg at jeg hadde misforstått. Sveitserne skulle dekke kost og opphold, ikke returreisen. Så for å tjene penger til billetten hjem, tok jeg meg jobb på fiskebruket hos Charles Johansen. Da gikk det opp for meg at jeg både kunne tjene til livets opphold og bo her ute og drive med fugleobservasjoner på si. Dermed var det på mange måter gjort, og to år senere kom jeg tilbake igjen for godt, forteller han. I perioder har han også hjulpet til på Norsk Institutt for Naturforsknings (NINA) lundefuglprosjekt i Hernyken, og han rapporterer jevnlig om sine observasjoner på nettstedet Utdannet biolog Steve er et nesten like velkjent og karakteristisk syn rundt omkring på Røst som måker, krykkjer og lundefugl. Bevæpnet med kikkert og kamera med teleobjektiv sykler han rundt på øya og gjør sine observasjoner og notater når han ikke er på jobb i tårnet. - Røst er et paradis for fugleinteresserte, konstaterer han og blar sakte i den tykke

18 18 Kirkebladet for Værøy og Røst nr Havsvalen er en lynrask flyver, og praktisk talt umulig å feste på film, da autofokusen ikke klare å holde tritt, selv med de mest lyssterke objektiver i bruk. - Jeg tok rundt bilder av denne fuglen før jeg hadde 3-4 som holdt mål, forteller Steve. journalboken der alle observasjoner registreres før de legges ut på internett. Art, antall, tid og sted. Selv om Steve utdannet seg til biolog har han altså aldri hatt det som jobb. I stedet har han jobbet som lærer, fiskearbeider, og siden Røst Lufthavn åpnet i 1986, som AFIS-fullmektig. Perfekt jobb - Med to daglige flyavganger, en om morgenen og en om kvelden, var dette den perfekte jobb. Nå kunne jeg virkelig kombinere jobb og hobby, på heltid! - Man kan nesten si det sånn at du gjorde yrket ditt til hobby? - Ja, faktisk, humrer han og myser ut av tårnet som er arbeidsplassen hans, ut over våtmarkene i sydvest, der fuglefaunaen er i full gang med parring, spill og hekking. De fleste fuglene der ute er allerede observert. Mange av dem også fotografert. Men stadig dukker det opp nye ornitologiske sjeldenheter, som bare venter på å bli sett, talt og registrert av fugletitteren i flyplasstårnet på Røst.

19 Kirkebladet for Værøy og Røst nr I sommer har Peter Hagerup fotografert hver gravstein på kirkegården på Nordland. Foto: Magnus Eilertsen Norges fineste kirkegård Magnus Eilertsen Peter Hagerup har i sommer fotografert samtlige gravsteiner på kirkegården på Nordland på oppdrag fra DIS-Norge (Databehandling i slektsforskning). Hagerup, som er bosatt i Oslo, har tilbrakt en rekke sommere på Værøy de siste årene. Hans interesse for slekters gang på Værøy har resultert i en internettside som nettopp omhandler kirkegården på Værøy. Etter hvert skal også bildene av hver enkelt gravstein gjøres tilgjengelig på nett gjennom Riksarkivet. Alt bildematerialet fra kirkegården skal overlates til Riksarkivet, og deretter skal det legges ut på nett, forteller Peter Hagerup. All info som er innskrevet i gravsteinene er allerede registrert, så da blir jobben å systematisere fotografiene slik at hvert enkelt foto av gravsteinene blir registrert med den riktige informasjonen.

20 20 Kirkebladet for Værøy og Røst nr Peter Hagerup er også mektig imponert over beliggenheten til kirkegården på Værøy, og han sparer ikke på superlativene når han omtaler og beskriver øyfolkets siste hvilested. Kirkegården her på Nordland er etter min mening landets fineste kirkegård. Den ligger i aldeles naturskjønne omgivelser, og med Mosken, midnattsola og havets gåtefulle drønn som bakteppe for gravstedet, blir dette usedvanlig spesielt og vakkert, sier Peter Hagerup. 50-årskonfirmantene på Røst Fra juli hadde 50-års konfirmantene treff på Røst. På bildet ser vi: Bak, fra venstre: Kurt Jensen, Einar Jakobsen, Guttorm Nilsen, Torstein Osa Greger. I midten, fra venstre: Åse Jensen, Henrik Karlsen, Egil Greger, Nils Kristian Ellingsen Foran, fra venstre: Astrid Jensen, Ragnhild Andreassen, Lillian Lønseth Alvestad, Hedvig Pettersen. Prest: Christina Dyson Foto: Lukkana Nilsen

21 Kirkebladet for Værøy og Røst nr Konfirmasjonsbilder fra Værøy På Kirkebladets hjemmeside vil du finne både nye og eldre konfirmasjonsbilder fra Værøy også disse 50-årskonfirmantene på selve konfirmasjonsdagen. Mange konfirmasjonsbilder er på plass, men vi savner fortsatt bilder fra enkelte år. Kan du hjelpe oss slik at samlingen blir mest mulig komplett? Ta kontakt med redaksjon@kirkeblad.no 50-årskonfirmantene på Værøy Fra venstre: Kjell Arntsen, Anna Kristine Blomseth Knutsen, Odd Hardy, Janne Sneve Halonen, Judith Andreassen Mortensen, Frida Håndstad Olaussen, Jan Løkås, Erun Johansen, Solfrid Torstensen, Lillian Søraa Larsen, Liv Mary Nilsen Jenssen, Grete Bensvik, Anne Marit Evensgård og Jorunn Jacobsen Olsen. Foto: Magnus Eilertsen