NY KUNNSKAP OM HMS OG LANDBRUK

Transkript

1 NY KUNNSKAP OM HMS OG LANDBRUK Forskning hvorfor det er nødvendig, hva det bør forskes på, hvem som kan forske, dette blir godt belyst gjennom dagen. Jeg skal bruke mitt innlegg på en del grunnleggende forutsetninger for at vi kan få det til. Men først litt om hvorfor? Ulykker, yrkesskader, slitasje og yrkesrelatert sjukdom utgjør et meget stort problem og en stor kostnad for landbruket. Eli Reistad har belyst dette på en god måte. Bare et par spissformuleringer fra min side. Statistikk et antall tilsvarende nærmere 2 promille av den yrkesaktive befolkningen i landbruket har mistet livet i ulykker på 2000-tallet. Og samme hvordan man regner utgjør de årlige kostnadene knyttet til dette problemet et middels stort jordbruksoppgjør. Det er min klare oppfatning at dette problemet ikke får den oppmerksomhet det fortjener, sjøl om vi har LHMS som har utviklet et godt rådgivningsapparat og driver kunnskapsformidling gjennom kursvirksomheten, og en felles plan i landbruket. Og aller størst misforhold mellom erkjent problem og innsatte ressurser for å løse problemet har vi når det gjelder forskning og utvikling av ny kunnskap på HMS-området. Når en ser bort fra det erfaringsmaterialet som bygges opp gjennom LHMS virksomhet og registreringer knyttet til alvorlige ulykker, er den systematiske innsamling og bearbeiding av data som kan kaste lys over årsakssammenhenger og effektive tiltak, praktisk talt lik null. Nå er jeg av den oppfatning at den viktigste nøkkelen til bevisst HMS-arbeid sitter mellom øra til den enkelte bonde. Den dagen et godt arbeidsmiljø og en trygg hverdag blir en del av bondens yrkesstolthet, vil mye være gjort. Men endrede holdninger skapes

2 ikke først og fremst av formaninger og kampanjer. Det viktigste er kunnskap om konsekvenser ved måten å drive på, og hvordan endret driftsmåte og adferd kan gi et bedre resultat og ei sikrere framtid. Kunnskapsutvikling og formidling er akkurat like nødvendig for bonden som forvalter av sin egen trygghet og helse, som for at han skal bli en dyktig kornbonde eller svineprodusent, eller for at han skal unngå forurensing av det ytre miljø, for å ta et tema som er beslektet med arbeidsmiljøet, og der vi faktisk har kommet svært langt. Så over på forutsetningene for å komme i gang med med hmsforskning ift. Landbrukssektoren. Det viktige spørsmålet er sjølsagt hvorfor det investeres så minimalt i forskning og kunnskapsutvikling på HMS-området. Det finnes flere produksjoner i norsk landbruk der salgsinntektene bare er en brøkdel av kostnadene med ulykker og skader i landbruket, og der det foregår forskning og utvikling i mange-millionerklassen årlig. Dette til tross for at en krone spart i yrkesskader og slitasjekostnader er akkurat like mye verdt som en krone økning i produksjonsinntekt, i hvert fall når vi tar helhets-perspektivet på næringen. Svaret ligger i stor grad i måten forskningen blir organisert og styrt på, og hvordan næringen er organisert i forhold til dette. Det aller meste av forskningen i Norge, også i landbruket, krever en eller annen form for brukermedvirkning. Det vil si at næringsaktører eller myndigheter eller organisasjoner har evne og vilje til å sette inn økonomiske ressurser i forskningsprosjekter, enten de skjer gjennom NFR eller direkte opp mot forskningsinstitusjonene. Og da er verden slik at de sektorer som har aktører som er villige til å bidra med ressurser blir vinnere i kampen om forskningsressursene. Og da er det nesten uten

3 unntak slik at produksjoner som omsettes i et marked som blir prioritert. Både ved at det finnes sterke markedsaktører som satser på FoU-virksomhet, og ved at myndigheter som er opptatt av miljøeffekter, mattrygghet og forbrukerhensyn også ser betydningen av ny kunnskap. I samme kategorien kommer innsatsfaktorer som det er knyttet sterke kommersielle interesser til, for eksempel kraftfòr og kunstgjødel. Lavest på den forskningsmessige rangstigen står innsatsfaktorer som ikke omsettes i et marked, og faktorer som ikke er direkte knyttet til noen enkelt produksjon. Det beste eller verste eksemplet er grovfòrforskningen, der Fou-innsatsen ikke står i noe rimelig forhold til at grovfòr utgjør 60% av jordbruksarealet. Årsaken er helt klart at grovfòr er en egenprodusert innsatsvare på garden som det ikke er knyttet kommersielle markedshensyn til. Derfor er det ingen som er særlig villige til å sette forskningsressurser inn, og den enkelte næringsutøver har sjølsagt ingen mulighet, sjøl om grovfòrproduksjonen isolert er av svært stor økonomisk betydning. Mulighetene ligger derfor i Forskningsfondet og avtalemidlene. På denne bakgrunn er det ikke vanskelig å forstå at landbrukets arbeidsmiljø ikke blir viet særlig oppmerksomhet i forskningssammenheng.det er kort og godt ingen som har hatt tilstrekkelig økonomisk motivasjon eller ledige ressurser til å aksle den trøya. Hvis vi da ikke definerer dette som et rent offentlig ansvar, og det er det liten grunn til å håpe på. Spørsmålet er imidlertid om dette kan endres slik at noen faktisk tar dette ansvaret. Uten at vi tar dette alvorlig er det liten vits i å diskutere de mest interessante forskningstemaene, og de institusjonene som kan ha kompetanse til å gå om bord i materien.

4 Dette betyr imidlertid ikke at jeg vil anbefale å ikke prøve, snarere tvert i mot. Det finnes aktører som både vil kunne være motivert for, og ikke minst forpliktet til å gå ombord i dette. Min utfordring går for det første til myndighetene. Deler de vår oppfatning om at vi her har et betydelig nærings- og samfunnsproblem, er det relativt enkelt å nedfelle det i programnotater og handlingsprogrammer for landbruksforskning og generelle yrkesmedisinske programmer. Jeg forventer faktisk at det blir gjort med den interesse statsråden har vist for emnet. Og vi vet jo at forskningsmiljøene raskt blir svært offensive og kreative når en slik satsing dukker opp i offentlige dokumenter og programmer. Min andre utfordring går til næringen sjøl. Det finnes ingen kommersielle aktører i landbruket som har en åpenbar egeninteresse i å støtte slik forskning, ut over det som berører virksomheten i omsetningsleddene. Og den enkelte bonde har sjølsagt ingen ressurser å sette inn. Dermed gjenstår bruk av fellesskapsmidler, primært over jordbruksavtalen. Forskningspotten er sjølsagt begrenset, men for min del er det logisk at nødvendig og viktig forskning som ikke har andre åpenbare finansieringsmuligheter, må prioriteres. Sjøl om dette innebærer at en del av den produksjonsrettede forskningen må vike. Økte ressurser til forskning over jordbruksavtalen generelt bør også vurderes. Det vil ha stor langsiktig nytteeffekt. Den tredje går til de som faktisk har en om ikke direkte, så i hvert fall indirekte interesse av at ulykker, slitasje og i neste omgang erstatninger reduseres. Jeg tenker sjølsagt på forsikringsbransjen. Gjensidige, som jeg kjenner best, har en svært positiv tilnærming til skadeforebyggende tiltak, og tiltak som kan reflekteres direkte i forsikringsvilkårene. Derimot er det ikke like enkelt å finne rom

5 for midler til mer generell forskning og kunnskapsutvikling som kan komme hele næringen til gode. Dette er forståelig ut fra Gjensidige og de øvrige befinner seg i en konkurransesituasjon, men likevel. Gjensidigestiftelsen er en nøkkelinstitusjon. Forskning faller klart inn under stiftelsens samfunnsgagnlige virksomhet knyttet til trygghet og helse, og arbeidsmiljø og sikkerhet i landbruksnæringen bør være et tema som det er lett å argumentere for. Man må bare klare å legge til rette for de gode prosjektene. Jeg har brukt dette innlegget til å peke på noen flaskehalser, men også skissere noen muligheter til å komme i gang med en systematisk forskning på HMS i landbruket. Det finnes også helt sikkert andre. Men forutsetningen for at dette skal bli noe av, er nok en gang at både næring, myndigheter og forskningsinstitusjoner definerer dette som et viktig og prioritert område, og går inn i en form for felles løft for å få det til. Nytteverdien av slik forskning vil ikke være så lett å gjenkjenne i noen bunnlinje, men den er der til de grader.