NOTISER HASSELNØTTER I KAMBRISKE SKIFRER

Transkript

1 220 NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 23, 1943 NOTISER HASSELNØTTER I KAMBRISKE SKIFRER Våren 1939 oppdaget lektor Sven Føyn og undertegnede en eiendommelig forekomst av kalktuff mellom lag av kambriske skifrer. Det var på vegen fra Heistadmoen til Lindåskroken i øvre Sandsvær. Vegen går ovenfor Flata landhandleri langs med og delvis skåret inn i en temmelig bratt fjellskrent bestående av svarte kambriske skifrer. Skifrene er her temmelig løse og ofte sterkt oppknuste og sammenskjøvne, serlig lagene nærmest overflaten. Dette skyldes hovedsakelig tektoniske forstyrrelser (mest større og mindre forkastninger), men også delvis presset av isen under den siste istiden. Slike pressete og sammenkrøllete skifrer forvitrer selvsagt meget lett og er derfor bløte og løse. Planterøtter presser seg med letthet inn mellom skiferlagene, og ofte finner en dypt inne i lagene tynnere og tykkere jordlag, hvor skiferen er fullstendig smuldret. Et sted på vegen, ikke langt fra Lindåskroken, er det en liten vegskjæring, nettopp i slike løse skiferlag fra øvre kambrium (Et. 2 d). Her har skiferen vært tatt til grusing av vegen. Mellom de mørke sterkt foldede lag av skifer var det en rekke iøinefallende gulhvite årer (fig. l). Ved nærmere undersøkelse viste det seg, at disse årer bestod av kalktuff. På enkelte steder var de ganske smale, på andre utvidet de seg sterkere, men i det store og hele følger de skiferlagene (fig. 2). Det merkeligste var at i kalktuffen fant vi rikelig med fossiler. Hovedmassen var hasselnøtter som lå hopet opp i hundrevis (fig. 2) - delvis som hele nøtter, delvis som skal (fig. 3). Dessuten var det på enkelte steder tydelig mostuff. Nøttene var hovedsakelig konsentrert i to "reder", et mindre nærmest den opprinnelige overflaten (fig. 2 A), det andre større lengre ned (fig. 2 B). Sommeren 1940 hadde jeg anledning til å undersøke finnestedet nøyere. I løpet av året var det fjernet mere av skiferen, men ikke desto mindre kunde jeg ennu finne tufflag med nøtter. Som- Fig. l. Vegskjæring gjennom kambriske skifrer (2 d) på vegen Flata-Lindåskroken. Gutten peker på et av "nøtteredene". Foto A. Heintz Fig. 2. Begge "nøtterreder" som de ble funnet våren l 939. Det nederste redet er ikke helt synlig. Foto S. Føyn Fig. 3. Et stykke "nøttetuff". Foto L. Monsen. Nat. størr.

2 NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 23,

3 222 NOTISER meren 1941 var imidlertid utgravingen kommet så langt, at alle spor av tuff og nøtter var blitt borte. Det største rede lå godt og vel l meter under den opprinnelige overflaten og sikkert 3-4 meter fra den opprinnelige skråning av bakken. Spørsmålet er hvordan man kan forklare denne eiendommelige forekomst av tuff med nøtter inne i kambriske skifrer? Man kan kanskje tenke seg, at det opprinnelig fantes en åpen kløft i skiferen, den ble fylt med planterester og nøtter, som senere ble sammenkittet av kalkavsetninger. Men tuffen ligger på skrå mellom skiferlagene, varierer sterkt i tykkelse og er ikke, så vidt man kan se, forbundet med overflaten. Alt dette gjør det lite trolig, at vi her har med en fylling av en kløft å gjøre. Det er også tenkelig, at stedet som no framtrer som kalktuffårer, opprinnelig var en sprekk i skiferen, hvor vannet fra overflaten silte igjennom. Under sterke regnskyll ble det kanskje til rene små underjordiske bekker, som rev med seg planterester fra overflaten og avsatte dem i sitt underjordiske løp. Men det er vanskelig å tenke seg, at en bekk virkelig kunde føre med seg lette nøtter inn under jorden og hope dem opp i så store mengder. Etter min mening er den mest plausible forklaring den, at det simpelthen er hamstringslagre til en eller annen gnager. Som kjent kan enkelte gnagere samle sammen betydelige mengder av matvarer i underjordiske huler. Muligens har dyret gravet ganger i den bløte skiferen og samlet vinterforråd i form av nøtter. De ble så delvis spist opp, derfor er det også skal igjen i hulen. l tidens løp har rennende vann utfelt kalk mellom nøtter og nøtteskal og forvandlet hele redet til en stor kalktuffmasse. Mosen kan kanskje stamme fra dyrets virksomhet. På den måten kan det forklares at nøttene bare fantes på to steder i relativt store mengder. Men hva er det så for et dyr som har samlet nøttene? Man tenker uvilkårlig først og fremst på ekornet. Men såvidt jeg har kunnet bringe på det rene, graver ekornet aldri sine forråd så dypt ned i jorden. Av andre gnagere som er kjent fra Skandinavia er det, så vidt jeg vet, bare skogmusen (Mus silvaticus) som samler hasselnøtter til vinterforråd og gjemmer dem i underjordiske huler i større mengder (Collett ). Skogmusen kan grave i temmelig hard jord og dens vinterforrådsganger kan være temmelig lange, og ligge dypt under jorden, mer enn 90 cm under overflaten. Alt dette passer ganske bra på vår "nøttetuff". Det er sannsynlig at skogmusen klarte å grave ganger i den løse skiferen, derfor følger også tuffårene stort sett lagdelingen. Jeg har prøvet å finne spor etter gnaging på nøtteskallene, men dessverre forgjeves. Det kunde jo være et ganske bra indisium. Flere stykker av "nøttetuff" oppbevares i det Paleontologiske museum. A. Heintz.

4 NOTISER 223 KVARTSKNOLLER I SYENIT Som maren l 940 tok jeg bort noget attstående berg utanfor huset, br. nr. 21, Lindhaugen av g. nr. 53, Gysstad i Bærum. Huset ligger på en av disse finkornede syenitgangene, som er så alminnelige i dette område. De fleste og de største er injeksjoner i strøkretninga N A- SV med fall NV og danner lange smale åser, som er serlig bratte på SAsida. Mellom disse kan det være mindre syenitmasser, som ikke alltid har så regelmessig form i dagen. Til disse hører syeniten på Lindhaugen. Den går i retning N-S og setter således på skrå gjennom den ordoviciske mergelskifer, som er stedets bergart. Den er høgest i nordenden og har vel her hengt sammen med Gysstadåsens lange syenitinjeksjon i strøket; men mellom dem er det no en kløft, hvor den nye Drammensvegen går. I skjeringa her kan en se, at gangen har en mektighet av 10 m og ligger på skrå med fall 70 mot A. Overside og underside er parallele, og bortimot l m til begge sider er mergelskiferen kontaktmetamorf. 80 m fra nordenden forsvinner den mot S under det marine leiret; men sannsynligvis går den videre under dette 50 m til Bjørnsvikåsens strøkinjeksjon langs Slependrenna. Bergarten er av nordmarkitisk type, meget finkornet og har kalkspatfylte interkrystallularrom. Nogen steder, serlig i den nordre del, er det enda massive partier av frisk bergart. Men også her er det mange glideflater med sterke glidestriper, til dels med blanke jernglansspeil. Også den omgivende mergelskifer er gjennomsatt av glideflater, ofte med kalkspatinnlegg, som kan bli mange cm tjukke. Også kalkspaten er gjennomsatt av glidestriper i lag på lag innafor hverandre. Skyving og kalkspatutfelling er samtidige, og skyving har også skjedd etterpå. Det samme er tilfelle med jernglansen på syenitens glideflater. Syenitens interkrystallulære kalkspat må være yngre, for ellers vilde det ha været kalkspat på glideflatene; men der er det bare jernglans. En slik blank jernglansflate, som blev sprengt bort ved husbygginga i l 934, hadde fall 45 o A. No gen glidestriper hadde fallets retning, men de fleste gikk 20 o mer nordlig på fall flata. I sørenden av haugen er bergarten så tett gjennomsatt av sprekker, at den smuldrer opp til en småsteinet ur. I Gysstadåsen og Bjørnsvikåsen kan tjukke lag av slik ur ligge over østersbanker. Begynnelsen til det er vel gjort i strandbeltet; for det undre materiale i uren er mer eller mindre vass-slitt. Det var her i sørenden av Lindhaugen, jeg tok bort noget berg. Berget hadde isskurt overflate, som så ut til å ha ligget intakt siden istida. Men så snart en tok til å slå på det med sleggen, smuldret det opp etter sprekker i mere eller mindre prismatiske, ofte flate, småstykker. Halvdelen av materialet var mindre enn 2 cm i' største dimensjon. Sprekkene utvidet seg nedover, og så langt ned en grov var det røtter av lind, som danner en tett vegetasjon på haugen. Linderøttene hadde formet seg etter sprekkene og kanskje også utvidet dem; de dannet no et rotvevsystem gjennom hele berget. Det viste seg også, at skogmus

5 224 NOTISER Fig. l. a og b. Oppsmuldret syenit, a større enn 2 cm, b mindre enn 2 cm samt linderøtter og kvartsknoller. c. Forvitringssand, utplukkede hele korn uten det fine pulveret. ferdedes langt nedover i berget. Forøvrig var sprekkene fylte med brunt forvitringssand. Det foregår her en resent forvitring ved medvirking av planterøtter og ved skiftende væte og tørke. Denne forvitringsprosessen foregår altså hovedsaklig langs sprekker i bergartens indre under en urørt isskurt glasial overflate. Forvitringssandet var finkornet og var sammensatt av syenitens mineralkorn i mer og mindre korrodert tilstand. Feldspatkorna var så møre helt igjennom, at mange av dem smuldret opp i pinsetten til et fint pulver. Det meste av forvitringsmaterialet bestod av dette pulveret, brunfarget av jernoksyd fra de forvitrede mørke mineral. Av hornblende og pyroxen kunde en se sterkt korroderte partikler, så det bare var skjelett igjen av krystallene; men disse restskjeletta var enda forholdsvis sterke. De forvitrer på en annen måte enn feldspaten. Biotit var det en del av. Overflata av mineralkorna var gjerne tett belagt med det fine pulveret. Det var nogen mørke eggformede korn, l,5 mm lange og halvparten så breide. Da også de hadde overflata belagt med det fine pulveret, var det bare ved formen, de skilte seg ut fra de andre mørke partiklene. Det er annelide-ekskrementer av den vanlige jordmakken {Lumbricus terrestris), som altså har forvillet seg inn i berget; men det er ellers ikke noget naturlig oppholdssted for den. Ekskrementene består av svart humus med ørsmå mineralkorn, opptil 0,3 mm. Dette materiale har makken ført med seg utenfra. Av korna i forvitringsmaterialet utgjorde kvarts tydelig en relativt større del enn i syeniten. Det kommer naturligvis av, at forvitringsmaterialet er tilriket med kvarts som forvitringsresiduum. Blandt kvarts-

6 NOTISER 225 korna var det nogen runde sandkorn, som måtte være tilført utenfra; det var svært lite av dem; men det kan tenkes, at også nogen av de andre kvartskorna er tilførte. Det så også ut til å være nogen sandkorn av fremmede bestanddeler, som må være tilførte. Det merkeligste innhold i disse sprekkene var runde opptil 2 cm store knoller av kvarts, kvartsit og andre bergarter, som finnes i det glasiale materiale oppe i dagen. Hvorledes de var komne inn her, er ikke lett å forstå. Om de var presset inn av isen, skulde en ha ventet, at hele sprekken var blitt fylt med bregrus. At det no ikke praktisk talt er noget annet bregrus i sprekkene, kan forklares slik, at bare disse største steinene er blitt liggende att, mens det finere materiale blev vasket ut av sjøen i stranda. Den andre forklaringa er, at de er komne inn gjennom en eller annen åpning, mens stedet lå i strandsonen, da det finere glasialmaterialet var skyllet bort og kvartsknollene har ligget igjen som sedimentresiduum. For dette taler, at knollene var ganske rundslitte slik som det meste av det glasiale overflatemateriale på stedet er etter å ha ligget i stranda. Berget ligger her 18 m o. h. og har derfor ikke ligget over havet i mer enn år. Da det kom på tørt land, var den isskurte overflate reinvaska og sprekkene tomme bortsett fra de rundslitte steinene, som lå hist og her nede i dem. Alt forvitringsmaterialet i sprekkene er dannet i tida etter at berget kom over havflata, linden sjog seg ned og sendte sine røtter inn gjennom sprekkene og oppløysinga og dekomponeringa av steinen tok til. H. R 0 send ah 1. "GÆA NORVEGICA" DEN GEOLOGISKE STUDENT- OG LÆRERFORENING PÅ BLINDERN På ekskursjonen til Jotunheimen og Sogn i den siste uke av Universitetsferien 1935 (deltakere A. Heintz, O. Holtedahl, K. Mtinster Strøm, H. Rosendahl. T. Strand, L. Størmer og studentene frk. O. Bodahl, J. Bugge, A. Grønlie, P. Holmsen, Schmidt-Nielsen, Schrøder, C. Støp Bowitz) ble det besluttet å stifte en "geologisk ekskursjonsforening" som automatisk skulde tre i funksjon på større geologiske ekskursjoner, til hygge og underholdning på turene. Den egentlige innvielse av foreningen foregikk på Vatnahalsen hotell 31. august, da også ordenen "Den Gyldne Hammer" ble innstiftet, med utnevnelse av professor Holtedahl til storkors av ordenen (ordenstegnet foreløpig bestående av en geolog-hammer om viklet med sølvpapir!). Etter tilbakekomsten tok studentene Grønlie og Holmsen sammen med professor Holtedahl opp saken i en noe annen form, og man ble enige om å få igang en forening av studenter og lærere i de geologiske fag ved Universitetet, omfattende også interesserte tidligere studerende. Det skulde ikke være noe fast medlemsskap eller noen kontingent. Der Norsk geo!. tidsskr

7 226 NOTISER skulde holdes møter på Blindern med foredrag- fortrinsvis av studenterog samvær etterpå. Som navn på foreningen ble fastsatt "Gæa Norvegica", etter titelen på Keilhaus berømte verk, med den første samlede beskrivelse av Norges geologiske forhold. Det ble innbudt til et første møte l 9. mars l 936 hvor Grøn Iie holdt foredrag om kvartærgeologiske forhold nordpå. Etterpå var der aftensbord i Blindernkjelleren. Det ble vedtatt statutter for ordenen "Den Gyldne Hammer", som i to grader, "Storkors" og "Ridder", utdeles for fortjenester som ekskursjonsleder. Professor Holdedahl ble overrakt sitt ordenstegn i edelt metall, utført av j. Tostrup, etter tegning av firmaets chef, herr Eilert Krog Prytz. I den første tid fungerte Grønlie og Holmsen som et slags styre, med prof, Holtedahl som foreningens "beskytter". Senere har forskjellige studenter fungert som sekretær og arrangør av møtene. Først fra l 942 (sekretær: J. Dons) er det ført protokoll. Ved avslutningen av V estlands-ekskursjonen sommeren l 938, ble arrangøren og lederen, professor N. H. Kolderup, utnevnt til Ridder av "Den Gyldne Hammer" under en fest i hans hjem, og under ekskursjonen i Skåne i l 939 ble professor A. Hadding tildelt samme utmerkelse. Følgende møter og foredrag har vært holdt i l : 18/ Dosent Kaare Mlinster Strøm: Billeder fra Rondane. Dosent Fridthjov Isachsen: Sprekkesystemer og ganger mellom Sperillen og Randsfjorden. Etterpå spisning og samvær hos prof. Holtedahl, hvor en "geolog-sang" (forfattet av verten) ble sunget. 34 til stede. 19/s -42. Stud. real. Chr. Gleditsch: Referat fra Kongsberg-ekskursjonen. Professor Tom. F. W. Barth: Noen sjeldne bergarter fra Egersunds-feltet. Aftens på geologisk leseværelse. 12 til stede. 27/g -42. Professor Olaf Holtedahl: Om forarbeidet til nytt geologisk kart over Oslo omegn. Cand. mag. E. Sæther: Resultater fra geologisk kartlegging i Lommedal. Aftens på leseværelset. 16 til stede. 19/n- 42. Stud. real. j. A. Dons: Breccien i strøket Holmen-Svenstuen, V. Aker. Magister Henrich Neumann: Omkring sølvet på Kongsberg. Aftens hos prof. Holtedahl. En ny geologsang (forfattet av lektor Arne Grønlie) ble sunget. 24 til stede. 11/3-43. Cand. real. Per Holmsen: Eksempler på anvendt kvartærgeologi. Aftens på leseværelset. 21 til stede. 14/I0-43. Cand. real. Egil Sæther: Undersøkelser den sydlige del av Bærums-calderaen. Aftens på leseværelset. 12 til stede.