Reisebrev DEL 2: Cuba.

Transkript

1 Side 1 av 12 Reisebrev DEL 2: Cuba. På denne web-siden kunne mor og andre interesserte sjekke om jeg overlevde i den store verden. Bildene er lånt av andre web-sider; klikk på dem for større versjoner. Utskrivbar versjon Etter reisen har jeg føyd til litt fra min papirdagbok. Dette har jeg lagt inn i slike fargede rammer som dette, slik at du som har lest hele sulamitten skal slippe å måtte gjøre det om igjen for å få med deg det nye. 23.januar 2003 / Mexico Her er et par glansbilder fra Cuba. Jeg tipper egentlig at virkeligheten ser litt annerledes ut. Men jeg tok feil. Det var bare litt mer skyer den dagen jeg tok bilder 27.januar 2003 / Mexico Klokken 14:00 i morgen lokal tid starter andre del av turen min - etter å ha ventet på flyplassen i 2 timer på at de skal gå gjennom bagasjen min osv. Det kostet like mye med enveis som med toveis billett, og ikke noe spesielt ekstra for et par netter på hotell, inkludert transport fra flyplassen. Så jeg slipper visst unna den verste hustlingen helt i starten. Kan ikke si jeg ikke gleder meg. Og for dere som har vært der for et par år siden - Havanna har vel mistet vel 600 bygg siden den gang. Det kollapser visst omtrent ett bygg om dagen for tiden pga manglende vedlikehold. Økonomien lurer jeg på hvordan det blir med. At Kjetil relativt lett kunne bruke tusen kroner dagen der i to uker ligger for eksempel et ørlite hakk over det jeg har satt av. Men så ryktes det nå blant annet om at skatten for utleie av private registrerte hus er steget til 300 US$ (fra US$). Foreløpig vet jeg lite om hvor lett det er å komme til Internett på Cuba, så vi får nå se hvor langt dette reisebrevet blir. Mitt budsjett for løpende utgifter i 8 uker på Cuba er: $ (7.600,-) til overnatting $ (9.500,-) til mat 375 $ (2.900,-) til fritidsaktiviteter 250 $ (1.800,-) til transport og ting - til sammen $ (22.000,-). det vil si 55 $ (418,-) per dag. Og for å foregripe begivenhetene litt, så kan jeg røpe at forbruket på Cuba kom på ,- På turen som helhet brukte jeg alt inkludert kr ,- på 4,5 måneder, som vil si i gjennomsnitt ,- i måneden eller 500,- per dag. Dette inkluderer fly, forsikring og sprit.

2 Side 2 av januar 2003 / Havanna, Cuba Må bare si at dette er stort for meg. Har ikke fått tid til å ta fattigdommen helt innover meg ennå, men førsteinntrykket var stort. Alt det strenge jeg hadde hørt om på forhånd var veldig overdrevet for min del. På visumet stod det for eksempel ikke annet enn at jeg skulle bo i Havanna, jeg som hadde hørt skrekkhistorier om folk som var blitt tvunget til å ta inn på dyre hoteller hvis de ikke hadde ordnet seg et statlig hotell før ankomst. Og bagasjen min, som nå er kommet opp i skremmende 33.0 kg gikk glatt gjennom 24 kg-grensen. Inntrykket at det nesten ikke skulle være mat her er også overdrevet - en god og mettende pizza pluss øl til under US$5 (38,-) er ikke akkurat skremmende. Turen inn fra flyplassen var ganske lang - rundt 50 minutter, og det var ikke mye som minnet om privatisering langs veien akkurat. Han i staten som har ansvaret for innkvartering må være innmari hekta på blokker. Tror ikke jeg så et eneste privathus de første 15 minuttene - kun rekkehus-blokker, jorder og idrettsplasser. Toget så ut som det hadde overlevd siden 30-tallet, og ca. halvdelen av bilene på veiene er gamle Ladaer eller amerikanske 50-talls Chevy's og Oldsmobiler og sånn. I de litt mer fornemme strøk nærmere sentrum syntes alt å ha stått helt stille siden John F. Kennedy og den gifteklare Elvis på 60-tallet freste rundt i sørstatene. Akkurat det er helt perfekt for meg - som synes at det meste av estetisk utvikling siden 60-tallet har vært et tilbakeskritt. Men de mangler maling. Og murpuss. Jeg har ikke akkurat opplevd noe spesielt ennå, bortsett fra det opplagte, for det mest interessante her starter vel rundt midnatt, og i går var jeg for trøtt til å gå ut. Det mest spesielle jeg dumpet innom var kanskje Coppelia - den verdensberømte iskrem-baren, som nok ser mer ut som en iskrem-opplevelsespark enn et Diplomis utsalg. Jeg tviler på at mitt reisebrev fra Cuba blir langt. Internett-kaféer tviler jeg på finnes her, og den tilgangen jeg har funnet her på nasjonalbiblioteket (litt usikker på om det kan stemme at dette er et bibliotek, for jeg ser ikke en eneste bok her?) er både dyr og treg. Det er mulig jeg har skrevet nok som det er, uansett. Men jeg skal nå komme tilbake og legge inn en bekreftelse på at de vet hva de holder på med når det gjelder Salsa - når jeg har fått sett litt på saken. 5.februar 2003 / Havanna, Cuba Virkeligheten er faktisk som på bildene - bare det at de fleste bildene er av de relativt få tingene her som faktisk har noe farge igjen. Det inkluderer for eksempel svært få av husene. Men bildene er så suverene at jeg nesten får tårer i øynene. Bilene ser ikke bare fenomenalt kule ut her. De fleste har til og med navn som smeller: Oldsmobile, Plymouth, Chevrolet, Chrysler, Fairlane, Cadillac, Dodge, Buick, Mercury og Studebaker. Etter en uke i hovedstaden er jeg fortsatt strålende fornøyd - der jeg bor på taket av en bygård i søndre Habana Centro som minner veldig om Disney-tegnefilmen om Fivel i New York på 20- tallet. Utrolig slitt bygg, men god stemning. Foreløpig har jeg vært på et par salsakonserter med topp-orkester, og denne uken blir det trolig tre til. Og da snakker vi om salsa-band blant de 15 beste her på Cuba - ifølge lokalbefolkningen. I går var jeg med Reina, min vertinne, på en slags cubansk kulturkveld. Hun er manager og instruktør for en gruppe på 8 unge dansere, som danser son, salsa, mamba, cha-cha, osv. I tillegg

3 Side 3 av 12 var det et band (Septeto Habanera) som spilte tradisjonell Son, og en gruppe som danset intens afrokubansk dans. Om enn litt rart i en dans, så var det ganske imponerende at en mann klarer å løfte et helt bord alene med bare tennene. Karslig er det i alle fall. Reina er en flott dame, som gir meg sørstatsvibber fordi hun er veldig mørk med stålholdning. Da vi for eksempel skulle finne taxi i går, gikk hun relativt fort bortover veien med plettfri holdning, spør en sjåfør Quanto? Rapido! og pirattaksisjåføren ser ut som han har mest lyst å pisse i buksa. Å tre inn i en Chevy 57 i Havana sentrum sammen med en dame som har en garderobe med like mange hatter som farmor hadde, glittermalte neglene på minst 5 cm, og som bruker solbriller når vi går ut om kvelden, er rett og slett staslig. Jeg må jo si at det også var en opplevelse å danse med en av damene i dansegruppa hennes når bandet spilte opp etterpå. Men jeg er nok litt treg i oppfattelsen av denne cubanske kulturen, for det føles alltid som det er noe jeg ikke vet. Når det er fire damer i en slik gruppe, og alle hilser, men en av dem blir grundig presentert som en danserinne, og hun byr meg opp til dans (dvs. det er en kombinasjon av henne som byr opp og Reina som pusher), vi sitter sammen resten av kvelden, og det skal absolutt tas bilde av oss to osv - da er det kanskje ikke helt urimelig å anta at hun er den eneste i gruppen uten kjæreste? Det er heller ikke fullt så dyrt her som jeg fryktet. Det virker som det er relativt enkelt å finne seg husrom for 15 US$ per pers (evt. 20 US$ for to), og for to hjemmelagde måltider pluss en baguett til dagen betaler jeg rundt 8 US$ (tilsvarende 61,-). Man får også stort sett tak i det man trenger her. Det virker som om det er informasjon som er den aller største mangelvaren, men det er jo pengemangelen som er årsaken til at kubanerne er mestre i å ikke sløse. Du kan være brennsikker på at en kubaner vet nøyaktig hvor han får tak i varene billigst. 18.februar 2003 / Santiago de Cuba Toget til Santiago var nesten en sløsing med tid og penger. Fly ville kostet kun 20 $ mer + taxi. Det er visstnok to tog mellom Havanna og Santiago. det vanlige går annenhver dag, og det ekstraordinære går de andre dagene. Forskjellen er visst at det vanlige bruker 4-5 timer mer og er veldig rykkete når det stopper og starter, så det skal være vanskelig å få seg noe søvn. Begge går om natten, og det raskeste, som jeg tok, tok ca 12 timer. Men det var så iskaldt at jeg så ingen annen utvei enn å tulle meg inn i mitt indianer-ullteppe fra Guatemala - til lange misunnelig blikk fra de fleste som satt rundt. Førsteinntrykket av Santiago de Cuba er at den minner litt om San Cristobel de las Casas i Mexico. Men det er betydelig varmere her - mye varmere enn i Havanna også. Jeg ser egentlig ikke for meg dette som mitt favorittsted, men det er tidlig å si etter en halv dag i ørska etter minimalt med soving på toget. Skal ta litt salsa-undervisning i morgen - det gleder jeg meg til. 24.februar 2003 / Santiago de Cuba Begge de to som satt rett overfor meg satt bare der og smilte djevelsk lurt, mens andre så litt mer medlidende på meg, spesielt jentene. Det var umulig å peke ut noen spesiell, men det er klart at de to velbedrukne høyrøstede ungdommene, delvis i inntatt horisontal på høyre side og på benken bak meg, stod litt spesielt ut, ved å tilsynelatende ha tapt sin uskyld for så lenge siden, at spørsmålet for dem mest var om skråplanet har noen ende. Med denne friske in-medias-res åpningen, en av de få begivenhetene jeg fikk med meg i norsken på videregående, i tillegg til samtalen i trappen på skolen da norsklæreren var raus nok til å ta på seg ansvaret for at jeg gikk opp en karakter i begge norskene til eksamen fordi "jeg var en av noen ganske få det heldigvis nyttet å snakke til rett før eksamen", tenker jeg at adrenalinet er der det skal være - med mindre du mistet tråden mens du tok notater for å neste deg ut av alle bisetningene da. Jeg hadde gode forsetter, med stadig stigende odds, om å endelig forbedre mitt forhold til mitt

4 Side 4 av 12 forsikringsselskap. Men med skjegget i postkassen må jeg atter bite i det sure gresset og på tradisjonelt vis opprettholde min ytterst tvilsomme 100%-statistikk om å ta ut utbytte på utenlandsturer. Jeg, som fra før har minst to kameraer, en mobiltelefon og et par sykehusopphold på rullebladet. I går var planen å prøve å leie meg en moped for et par dager. Og siden det ikke går an å reservere tohjulinger på forhånd, la jeg både førerkort, VISA-kort og litt ekstra penger i lommeboken før jeg gikk for å se etter en ledig Kreidler. Det var egentlig ikke vits i å prøve engang, for min døgnrytme passer ikke til denne stille-opp-klokken-åtte-for-å-se kulturen. Så etter første nei gikk jeg for å hoppe på første og beste kollektive transportmiddel. Som skulle vise seg å ikke være en buss likevel, men en camioneta - en lastebil som de stuer minst personer oppi, og som ikke akkurat har en egen avdeling for funksjonshemmede. Turen gikk til Siboney, den mest kjente stranden her, noen kilometer utenfor Santiago - min første stranddag i sør. En rutinert backpacker er vant med litt finere forhold, lengre strender og hvitere sand, men det er noe eget med en dag ved sjøen i den steikende solen uansett. Det var sykt mye folk på den relativt lille stranden, ikke egentlig veldig overraskende på en lørdag, og når en slik dag på stranden er over, er det plutselig altfor mange som skal tilbake til byen samtidig. Og det er ingen overdrivelse å påstå at rutetabeller ikke er på moten i dette landet. Lastebilsjåførene kjører når de gidder, og de har også tariffen å ta hensyn til - de må ikke skape et urimelig arbeidspress i denne bransjen. Når de tuter et par ganger er det bare de som hadde flaks nok til å henge bak akkurat den lastebilen + de som løper 60-meteren på under ti blank som har sjanse å komme med. Jeg ble helt tatt på sengen av det styret det var å holde seg stående i løpet av ombordstigningen mens sjåføren allerede for lengst hadde begynt turen, at på ett tidspunkt var det minst 2-3 personer mellom meg og skuldervesken min. Jeg kjente hender i lommene mine minst 3 ganger, i tillegg til at t-skjorten ble løftet opp kontinuerlig for å studere innholdet i baklommene mine. Jeg anser det for å være griseflaks at det var kun lommeboken med VISA-kort, sertifikat, 80 US$, en kopi av passet mitt og nøkkelen til hengelåsen på ryggsekken som forsvant fra lommen med glidelås (!) - i tillegg til badehåndkleet fra skuldervesken. Etter at jeg innså hvor dette bar, var jeg mildt sagt lettere bekymret for mitt kamera til 6.000,- i den andre lommen - med alle bildene mine fra Cuba på minnekortet. Under den mørke presenningen og med 70 par sorte øyne i nakken var det liksom ikke tid og sted for å begynne å romstere med å evakuere det til skuldervesken, som heller ikke er EU-sikret mot denne mengden rutinerte kubanske hender krelende fra alle kanter. At diskman'en fortsatt lå i bagen og husnøklene i lommen da jeg kom hjem var en ren overraskelse. Det hele føltes noe mystisk; det virket som om alle satt og så rart på meg hele tiden, som om alle visste nøyaktig hva som skjedde og hvem som hadde gjort hva. Noen satt med det der "ikke lett å være whiteboy her, mister"-smilet, mens enkelte av jentene hadde litt mer av "stakkars deg, du er på feil plass i denne forbanna jungelen"-uttrykket. Å anmelde noe sånn som dette er ikke gjort på en dag. Det er nemlig aldri den første politistasjonen du oppsøker som er rette instans. Jeg har heller ikke fått fornyet mitt visum ennå, for først måtte jeg innom til et annet kontor, for å få beskjed om å dra til en noe vagt spesifisert bank i andre enden av byen for å kjøpe meg et stempel til $25,- før jeg så måtte henvende meg til enda av Fidels kontorer. Hadde Cuba vært en datamaskin, ville man ha sagt at offentlig sektor, som for øvrig sikkert har verdensrekord her ved å trolig utgjøre over 95% av virksomheten i landet, lider av trashing - dvs. den bruker mer ressurser på omdirigering enn å utføre selve tjenestene den i utgangspunktet skulle yte. Ikke rart Fidel ikke har råd til å betale de offentlig ansatte mer enn US$ 14 i måneden. Men akkurat dette med trashing er vel for så vidt ikke unikt i verdenssammenheng; etter hva jeg tolker av fatterens røverhistorier fra jobben i Stavanger Kommune, kan jeg bare insinuere at uten et kontinuerlig behov for omorganisering, ville det blitt langt færre "studieturer" til Berlin, Barcelona osv. Når det er sagt, har jeg de siste tre ukene - to i Havanna og en i Santiago - hatt det fint og ganske rolig, selv om det er få dager jeg for eksempel sitter hjemme med en god bok. Det ble til sammen 6

5 Side 5 av 12 salsakonserter på meg i Havanna - Manolito Simoné, Los Van Van, Pupy, Adalberto Alvarez, Paulito, og en felleskonsert med Manolito og Van Van, hvor Van Van aldri slapp til fordi Fidel plutselig fant ut at de måtte slutte midnatt på grunn av en eller annen mobiliseringsøvelse neste dag. I Santiago har det blitt mye Son og lokale Salsa-band. Og i går så jeg også en flott oppvisning i afrokubansk dans. Selv med et åpent sinn er og blir dette en regndans for meg. Jeg har vanskelig for å skille denne trommingen fra lyden av en hyperaktiv barnehage, selv om jeg kan se at de vet hva de holder på med. For meg er det like vanskelig å finne eneren her som å finne subdominanten i arabisk musikk - sikkert med god grunn. Energien kan jeg dog gjenkjenne - og like. 26.februar 2003 / Trinidad, Cuba Jeg kom til Trinidad i går. Hadde tenkt å bli her en uke, men jeg drar nok i morgen eller overmorgen. Byen minner meg litt om Antigua i Guatemala og San Cristóbal i Mexico. Er lite klar for nok en museumsby, med fine bygninger og store mengder av turister. Klarer ikke å puste blant denne masseturismen. Jeg dropper Cienfuegos også - mistet bare motivasjonen og vil hjem nå. 3.mars 2003 / la Habana, Cuba Tilbake i storbyen. Jeg trives godt her, men den store tabben var å forlate Santiago etter kun en uke. Jeg burde blitt i tre. Men det er ikke alltid like lett å forutse hvor godt man vil komme til å trives på steder man ikke har vært ennå, spesielt når anbefalingen fra bøker og venner viser seg å være av varierende kvalitet. Nedtellingen er begynt; det er bare to og en halv uke igjen av turen min, så det er bare å begynne å sende meg medlidende e-post. Trøsten min er en velfortjent påskeferie etter to snaue uker i arbeidslivets jag-og-mas. Etter fem uker på Cuba, med fullstendig fraværende mageproblemer, kommer vår mann i Havanna her med første kulturmelding: Dansen er enestående. Den sitter i kroppen på en måte som kan minne om nordmenn med ski på beina i gamle dager. Selv barna har en fenomenal rytmefølelse og forståelse. Det er ikke mye tramping av takten her akkurat, det er mer rulling med magen og overkroppen. Spesielt damene imponerer, og de danser mindre salsa i par enn jeg forventet, men tilsvarende mer alene. Men kun hvis musikken er bra nok. Musikken er mer enn bra nok. Den er usedvanlig rytmebasert; kanskje ikke helt overraskende, siden den har så sterk innflytelse fra afrikansk musikk. Det spilles og danses for eksempel stadig mye afrokubansk og rumba - med relativt sterk religiøs tilknytning til Santeria og sånn voodo-greier som jeg ikke helt forstår meg på. Musikken er på samme tid mangfoldig og ensformig. Den skal spilles høyt, gjerne vrenges om mulig, og det er ganske vanskelig å få tak i internasjonal musikk. I butikkene, som jo er statsdrevne, finner du omtrent utelukkende kubansk musikk. Internasjonal musikk kjøper du illegalt og hjemmebrent av han i rullestol på hjørnet. Det spilles også veldig mye tradisjonell musikk rundt omkring på barer og restauranter. Kvaliteten kan være helt utmerket, men den totale feelingen avhenger noe av preget på stedet. Spesielt antall turister som tillater seg å gå fullstendig inn i turistrollen med to kamera, to magebelter, tre nummer for store T-skjorter med Cuba-emblem, sandaler og en fullstendig malplassert hatt.

6 Side 6 av 12 Forfengeligheten er betydelig.. Kubanere flest har et bra øye for kvalitet. Klærne er for det meste nøye utvalgte, og imponerende bra, spesielt i forhold til det utvalget du ser i butikkene. Det er mye stolt holdning, og sko, frisyre og negler er sjelden vanskjøttet. Kort sagt er det på moten å ta seg bra ut. Nysgjerrigheten er påfallende intens. Som utlending får du ganske detaljerte spørsmål om alder, kjærest, penger og ting. De er veldig nysgjerrige på ting som kamera, solbriller og hva du har i bagen din, og i 8 av 10 tilfeller vil en kubaner som du passerer på gaten først se deg inn i øynene og så se ned på føttene for å se hvilke sko du går med. De er opptatt av hva du liker og hva du vil, og respekterer nesten alltid dette som begrunnelse for ens valg. For en kubaner, spesielt de litt eldre, er det vanvittig typisk å stå å henge på balkongen eller i ytterdøra for å se på livet i gata. Og spesielt hvis du ikke har råd til å kjøpe deg et fjernsyn for å sitte inne og glo på elendige programmer i en ustabil overføring. Økonomien er helt elendig, men veldig delt mellom dollar og pesos. De aller fleste har hovedgeskjeft i staten, som betaler ut kubanske pesos tilsvarende rundt US$ i måneden, men det er ikke uvanlig å ha et eller annet på si. Og det er stor forskjell på folk som omgås turister, og dermed dollar, i sitt arbeid, og de som ikke gjør det. En ikke helt uvanlig jobb som jeg går ut fra ikke er statlig, er for eksempel å sitte med et bord på gaten og fikse engangslightere eller klokkeremmer. Den nasjonale valutaen, kubansk pesos, var likeverdig med amerikansk dollar da den ble introdusert av Fidel på 90-tallet, men i dag er den bare en tjuesjettedel. Med den produktiviteten de har her, er det mulig en del av arbeidet ikke er verd stort mer, men det er utrolig vanskelig for Cuba å klare å stable en god økonomi på beina med den intense motstanden USA har trumfet gjennom internasjonalt. Kubanerne er mestre i å ikke sløse, men de har heller ikke peiling på sparing. Jeg kjøpte for eksempel to 24-bilders filmer til noen venner her, som presterte å ta opp begge filmene på 2 dager, og en åpnet flaske med rom har jeg aldri sett overnatte utømt. Alle vet hvor ting er billigst, og man kjenner til noen som kan skaffe stort sett hva det skulle være, hvis man bare hadde hatt penger. Og kubanerne er mestre i å lure litt ekstra penger fra turister. Men aldri voldelig, og alltid med et slags uærlig uskyldig uttrykk som om det var et hendelig uhell. Kjønnssynet er temmelig primitivt. Absolutt alle menn snur seg etter damene for å studere rumpene. Gamle, unge, politi i uniform, sjåfører, og til og med vokalister i band mens de opptrer. De mest rånete lager også diverse kysselyder eller legger inn en melding om "bonita". Men dette er ikke helt ensidig. Spesielt i dansen er det mye hektisk aktivitet og suggestiv kontakt omkring de sentrale kroppsdeler - fra begge kjønn. Og damer sier selv at de føler seg uattraktive hvis det ikke plystres etter dem. Alle har også en dame å by turister, både gutter, venninner, og til og med en bestemor som satt et par meter bortenfor i en park hvor jeg satt og så på en dansegruppe lurte på om jeg ikke likte kubanske jenter. Det vil si alle unntatt Fidel, for hver gang jeg kommer til et nytt hus hvor jeg skal bo, er en av de første tre setningene alltid "No chica!". Ennå har jeg ikke truffet på en eneste intakt kjernefamilie her - av minst 10. Tror ikke trofasthet er på moten. Det er få homser å se her, og de holder seg veldig rolig i dagens lys. Selv

7 Side 7 av 12 tilsynelatende opplyste kubanere jeg har snakket med er utrolig negative til slike unaturlige mennesker. At jeg har nære homofile venner som jeg til-ogmed kan sove på samme rom som, gjorde meg nesten smittsom. Holdningen er bestemt, stolt og vennlig. Man uttrykker seg gjerne med temperament, stor sikkerhet og omfattende armbevegelser for å få viljen sin. Det er ganske lett å se hvem som har taket på en diskusjon. Som regel opplever jeg dem som høflige, vennlige og utadvendte. Sjelden og aldri sure. En slags blanding av stolthet av land og kultur, og redsel for myndigheter ligger under, men tar litt mer tid å forstå seg på. Språket er vanvittig slurvete. Det lever opp til sitt rykte. Men det kommer litt an på personen som snakker. Jeg har møtt folk som jeg kan snakke utmerket med - om praktiske og overfladiske ting, og andre som jeg ikke forstår et eneste ord av. Kubansk skiller seg fra spansk ved at de kutter de fleste s-er, spesielt i slutten av ord, og at det går i 60 knop. Utrolig få snakker engelsk utover "nice to meet you too", og det er mulig det er fordi de ikke selv har lært et annet språk at de ikke skjønner at det å snakke mer tydelig innebærer å senke tempoet i tillegg til å velge enklere ord, og ikke bare gjenta samme setning et hakk høyere. Svært karakteristisk er at folk omtales om barn (niño, chica, muchacha) og at alt som er smått er cito (cafecito, Romanita). Sosialiseringen er ganske friksjonsfri. Dette er muligens tilsynelatende og grunnet frykten for å komme i konflikt med lovens lange arm, men i mine øyne glir det overraskende knirkefritt med så mange mennesker samlet om så få materielle ressurser. De har en beundringsverdig køkultur, hvor man alltid bare spør om hvem som er sist i køen (el ultimo), og selv i overfylte busser er humøret upåklagelig. Nytelsen står sterkt. Is, sigar, søte kaker, rom, dans, sex, sigarer. Hele tiden. Tempoet er helt krise. Dette statssystemet er en slags ideologisk motsetning til produktivitet. Det går demonstrativt tregt i butikker og på på tjenesteytende kontorer. En ekspeditør som for eksempel spiller ludo, må jo gjøre seg ferdig med sin tur før han ekspederer. Det er mulig dette tempoet passer kubanerne, siden de likevel nesten ikke har penger til å handle for uansett. Men det ender det opp i irriterende lange køer på de mest unødvendige steder. Politikken er spesielt tydelig på kontroll. Avgrensingen av frihet for kubanere er massiv. Informasjon, ytring, politisk syn er meget strengt kontrollert. Du trenger lisens til selv den minste ting. Overfor turister fremstår dette helt motsatt - som en slags ubehagelig apartheid. I tillegg er staten drepende for ethvert privat initiativ, som for eksempel stadig høyere beskatning av privat innkvartering og private restauranter. Og håndhevingen av kontrollen er noe av det strengeste du finner. Det er ikke uten grunn the Man har overlevd utallige avlivingsforsøk. Det er vanskelig å tro at noe annet land kan ha større arkiver enn Cuba. For å kjøpe en blyant, må det liksom føres opp for hånd i et par protokoller, og du må følges rundt av en funksjonær til kassadamen. Jeg har aldri sett på maken til parodi på fylkeskommunalt visvas. Lovlydigheten er imponerende, men basert på reell frykt. Det er så å si ikke vold i dette landet. Men det kryr av politi (i overkant av

8 Side 8 av sentralt i Havanna) som opptrer veldig rolig, men har rykte på seg for å være strenge. De tillater for eksempel ikke at jenter kler seg utfordrende uten at de er sammen med en kavaler, og det er meget risikabelt å ta kontakt med utlendinger, spesielt hvis du er kledd for natteliv. Det er en konstabel på nesten hvert hjørne, og hver blokk ser ut til å ha sin CDR (Comite de Defensa de la Revolucion) - en offisiell spaner. Myndighetene, dvs. Fidel, bestemmer regler ganske ad-hoc. Jeg har for eksempel opplevd en konsert bli avsluttet før hovedattraksjonen kom på scenen, fordi Fidel plutselig ville ha mobiliseringsøvelse dagen etter. For tiden er det "en operasjon" for å bli kvitt narkotika og ulovlig salg av private tjenester til turister, som for eksempel frokost, sykkeltaxi, etc. En dag jeg ikke tenkte over det, kom jeg til å si "Fidel Castro" i en setning, og da det ble mye hysjing, og til og med snakk om fengsel. For å omtale el Comandante skal man visst bare lage en skjeggimitasjon med en hånd, for å unngå å tiltrekke seg oppmerksomhet. Generelt hører du aldri noen gaule på gaten her; i stedet går alle rundt og "roper" Pst! Mitt inntrykk er at politiet internasjonalt har rykte på seg for å ikke være korrupt, mens mange cubanere mener at flere i politiet tar imot penger for å la være å bry seg med f.eks. jineteros. Jineteros er en egenartet gruppe. Dette er de beryktede turistmelkerne, som opptrer ganske unikt på Cuba. Det er en slags blanding av pikkolo, salgsagent og prostituert - av begge kjønn. De gjør alt for penger, og kan få det til å se skremmende likt ut som et vennskap eller kjærlighetsforhold. Aggressiviteten varierer fra et forsiktig psst! til et solid tak rundt armen eller magen med raskt forslag om å dra hjem til meg. Ellers er været bra, bygningene utrolig slitte, bilene sammenlappet men imponerende kule, butikkene halvtomme for varer og fulle av folk, og maten er faktisk bedre enn sitt rykte. 7.mars 2003 / Viñales, Cuba Førsteinntrykket av Viñales var bra. Fint landskap og veldig forskjellig fra den store folkemengden du vasser i i Havanna. Jeg må være streng mot meg selv og legge kameraet ned i lommen innimellom, for det er så mye fin natur, at refleksene til en med en viss samlerånd vil automatisk ta vare på disse synsinntrykkene. Andreinntrykket - fra leid sykkel - var minst like bra, selv i halvørska etter halv søvndose. Det minner meg på en måte litt om landsbygda utenfor Bukittingi på Sumatra, Indonesia. Men FOR en enorm mengde husrom til leie. Alle husene i gata jeg bor i er til utleie. 12.mars 2003 / Havanna, Cuba Det nærmer seg slutten nå. Møtte Erik her i går - min semi-svoger. Første kjente ansikt jeg har sett på over fire måneder. Det var jo hyggelig. Gitaren min har fulgt meg helt siden Mexico City. Jeg har lurt litt på om jeg skal gi den bort til noen her, men den er for god til å bli stående ustemt i en krok hos folk som ikke kan ha noen nytte av den etter første temperatursvingning. Jeg spiller en del på den, men mest for meg selv. Har av

9 Side 9 av 12 en eller annen grunn en forestilling om at jeg presser gitaren min på andre hvis jeg tar den med ut. Mine tre mest spilte på turen er "Polk Salad Annie" av Elvis (James Burton - gitar-riff), "Fragile" av Sting og en tilfeldig blanding av 5-6 Johnny Cash - låter. Men her en dag satt vi og hang på Malecón, og så gikk Vladimir og hentet gitaren og bare gav den til meg og sa spill. Det betyr at han hadde fått i seg litt rom. Men jeg kan jo ingen sanger på spansk og de kan ikke engelsk. De tre største slagerne fra denne kvelden var "No woman, no cry", "Hotel California" og "La Bamba". Beklager. 15.mars 2003 / Havanna, Cuba Taxisjåføren i dag var ikke enig i at det var handelsblokkaden som var årsaken til de trange økonomiske kårene. Han har sikkert rett. Han betalte ca. 65 $ i dagen i skatt for taxien sin (tilsvarer 4-5 statlige månedslønner), og jobbet derfor skift - byttet på å kjøre 16 timer annenhver dag med en annen. Han hadde for eksempel ikke råd til å ha taxien på verksted eller å være syk, for skatten må betales uansett. 17.mars 2003 / Viñales, Cuba For en gjeng. Man hører at kubanere har en fast lønn rundt $ i måneden, men at alle har ett eller annet på si. For eksempel i privathuset hvor jeg bor her: Jeg kan i utgangspunktet velge mellom kylling og svin til middag. Eller fisk eller hummer, men da må jeg si at jeg spiste kylling hvis noen spør. Sigaresker som koster f.eks. 126 $ i butikken kan nabogutten skaffe til 70 $ - med original innpakning og forsegling - i en butikk i nabobyen. Jeg skjønner ikke helt hvordan de klarer å presse prisene så langt ned, men Montecristo no. 2 var visst en av de vanskeligste å få tak i, så normalt kunne det gå enda mer ned. 18.mars 2003 / Havanna, Cuba Oss gutta imellom - her kommer det et par lister. Jeg kutter utenomsnakket, inspirert av min nabo gjennom en hel oppvekst - som på spørsmål om hva det går i for tiden, kom med den legendariske presisjons-meldingen: poteter, høy og ved. Slik tar kubanere kontakt: - Ssst! - Psssssst! Cigar?? - Cohiba? (Sigar-merke) - Italiano? (Italiener?) - De que pais? (Fra hvilket land?) - Que te busca? (Hva leter du etter?) - Casa particular? (Privat innkvartering?) - Sir? Taxi? - Can I help you? - Where do you from? - Like Cuban Chica? - Where do you live? - Looking for restaurant? Cheap price.. - What are you looking for?

10 Side 10 av 12 Slik tjener kubanere litt ekstra på turister: - Slår feil på kalkulatoren. Dette er obligatorisk. - Venter en evighet med å gi tilbake vekslepenger og håper at du skal gå. - Påstår at prisen er endret ift den som står på hylla, f.eks. dyrere om kvelden. - Gjemmer kelneren når de tar betaling, og påstår at han ikke jobber der, og at de ikke vet noe om hvilke priser han har gitt. - Tar dollar-pris for pesos-varer. Forholdet er egentlig 1 : Tar ekstra betaling for maten du fikk, fordi det liksom ikke var mer igjen så måtte de improvisere en enklere rett til en dyrere pris. De mest opplagte trixene til jineteros er: - Invitasjon til bursdagsselskap. De fleste jineteros har trolig tre-fire bursdager - hver uke. - Foreslår å kjøpe en flaske med rom i stedet for enkeltdrink. Da kan de også få spandert litt på kompiser og damer, som du selvsagt ikke er smålig og sier nei til. - Hvis de får penger så kan de kjøpe flasken med rom - for det er lavere priser for kubanere. De kan jo for eksempel bare stikke innom en billigere butikk der borte et sted... - De får kommisjon på restauranter / barer når de har med seg utlendinger. Noen restauranter har digre skilt med NO COMMISION! - De gir et kompliment eller spør hvor lenge du skal være på Cuba, og ber om en gave, spesielt hvis du snart skal dra. - De spør hva tingene dine koster i ditt hjemland. Hvis de finner noe som er billigere i ditt land, er det gyldig grunn for at de skal få det i gave - siden akkurat dette er så dyrt på Cuba. - Damene ber om å bli spandert på, danset med, osv. osv. 21.mars 2003 / Randaberg, Norge Hjemme igjen nå. Men det viste seg at jeg var litt vel optimistisk på vårens vegne. Det er jo fremdeles frostrøyk og tele i jorda på Randaberg. Selv med lue og votter er det kaldt. Men jeg er en maskin når det gjelder å innstille meg på å avslutte, og var klar for å reise hjem nå. Og likevel var det veldig vemodig å forlate omstreiferlivet og spesielt de menneskene som jeg ble kjent med i løpet av mine 5 uker i Havanna. Å plutselig sitte alene her på Randaberg, i så velkjente omgivelser at det ikke er et tre jeg ikke kjenner igjen i blinde, har et element av tomhet i seg. Flyene var i all hovedsak i rute, og det var ikke mye å spore av krigsnerver på de internasjonale flyplasser - selv sigarkutteren min, som jeg feilaktig hadde klart å plassere i håndbagasjen min, ble etter inspeksjon sluppet ombord på flyet. For meg kommer det litt brått på med kulturavstanden når jeg kommer til Shiphol, flyplassen i Amsterdam. Ikke bare er det ingen som mistenker meg for å stjele alt de har i butikkene, men på et gjennomsnittsbord på flyplasskafeene sitter det rundt seks personer, hvorav to snakker uavbrutt og skremmende høyt i hver sin mobiltelefon, og en sitter og ser ut i luften og digger musikken i disk-man'en sin. Akk, jeg som ikke er det minste lei meg for å til-og-med ha glemt ut nummeret til min egen mobiltelefon nå. 22.mars 2003 / Randaberg, Norge Du kan gå ut fra at reisebrevene mine vil bli liggende på Internett enda en stund, og hvis jeg får anledning legger jeg også til enkelte utdrag fra min papir-reisedagbok - men i så fall i merkede felt, slik at du slipper å lese alt om igjen for eventuelt å få med deg de siste tilleggene. 22.mars 2003 / Randaberg, Norge

11 Side 11 av 12 Du kan gå ut fra at reisebrevene mine vil bli liggende på Internett enda en stund, og hvis jeg får anledning legger jeg også til enkelte utdrag fra min papir-reisedagbok - men i så fall i merkede felt, slik at du slipper å lese alt om igjen for eventuelt å få med deg de siste tilleggene. Dette så altfor lange reisebrevet kan garantert avsluttes på mange fikse og stilige måter. I all enkelthet velger jeg bare å avslutte uten sentimentalitet og med det enkle spørsmålet om du ser det samme som meg. Nå har jeg sett bilder av Che og Fidel i nesten hvert bygg jeg har vært inne i de siste 8 ukene, og det er vanskelig å vite om det er av frykt eller beundring eller begge eller noe helt annet. Og selv om jeg personlig synes at Fidel er en kontrollfrik og at Che er en oppskrytt rastløs slåsskjempe med en slags Elvisk selvsikkerhet og et damedrag som knapt etterlater seg et tørt sete, skulle jeg likt å se en seriøs film om dem, for å få et litt balansert inntrykk av disse mektige skikkelsene - helst et stykke film som ligger et godt stykke unna cubansk statspropaganda med nærmest utelukkende oppramsing av årstall. Men jeg klarer ikke se for meg hvem som skulle lage denne filmen ennå, mens Fidel og Uncle Sam er uvenner. Det jeg faktisk klarer å se for meg, er hvem som ligner nok til å spille hovedrollene. Gjør du? Kan ikke utlove noen Twist til vinneren, for økonomien er nå under rehabilitering, men den første som ser det samme som meg skal få overført eiendomsretten til en legendarisk Tabaco hecho en Cuba, som ifølge sikre kilder er "forbildet på alle vedens pyramidesigarer", "fullpakket av utsøkt tobakk med fyldig smak av mørk sjokolade, vanilje, kaffe, kakao og lær", "til tider meget vanskelig å få tak i", og "anbefales på det sterkeste". - et svar som for å kvalifisere må ytres i e-posts form innen utgangen av min permisjon, som dessverre går ut allerede ved utgangen av inneværende måned, for å unngå å komme i et tvilsomt lys på grunn av at jeg allerede har lagt ut svaret - som du finner ved å føre markøren over spørsmålstegnet når den tid kommer. 31.mars 2003 / Olso, Norge Pengene er telt opp. Jeg antar at jeg har levd sånn middels dyrt, noen plasser har jeg levd billig, og andre plasser ikke. Visse innkjøp er holdt utenfor dette regnestykket, som f.eks. kjøp av ny klokke, CD-er jeg ikke fant i Norge og noen andre ting. Cirka-tallene ser slik ut: Totalt: ,- på 4,5 måneder eller i gjennomsnitt ,- i måneden eller 500,- per dag, inkludert alt. Faste kostnader var ,- inkl. 3 flyturer (10.000,-), forsikring (3.800,-), vaksine og

12 Side 12 av 12 reisebøker. På kontinentet brukte jeg mer på mat (80,- per døgn) enn overnatting (55,- per døgn). På Cuba var det motsatt - jeg brukte mindre på mat (85,- per døgn) enn på overnatting (110,- per døgn). Skulle jeg helt på tampen gi noe informasjon som kan være nyttig for deg som vurderer en tur ut i den store verden så måtte det bli noe sånn som Mine Reiseråd eller Min guide til Havanna. God tur. personer har lest dette dokumentet - siden 23/1-03 (iflg. webcounter.): Tilbake til toppen