En redaktør takker av og Tramp går over i en ny fase

Transkript

1 TRAMP Medlemsblad for Travellers Club Nr En redaktør takker av og Tramp går over i en ny fase Tekst Stian Sundt Gorm takker av som Redaktør for Tramp etter 12 år i tjenesten. Samtidig legges utgivelsen av Tramp om til både en elektronisk utgave og en forenklet papirutgave. Gorm G. Lund har vært redaktør siden 1995, men etter Generalforsamlingen i 2007 går han inn i klubbens styre som visetrampsjef og overlater redaktørstolen til nye krefter. Tramp takker Gorm for hans innsats og entusiasme gjennom 12 år som redaktør. Hans standhaftighet i redaktørstolen overgås bare av Reidar Mossige som var redaktør i 15 år, fra 1962 til Samtidig fører nye tekniske muligheter til at formen på Tramp legges om. Klubbens hjemmeside på Internett vil bli en løpende rapportering av klubbaktivitetene, mens en flott elektronisk utgave av Tramp vil utkomme med et ekstrakt av saker fra hjemmesiden. I tillegg vil det komme en forenklet papirutgave. De første utgaver av Tramp Nå, ved redaktørskifte og omlegging av presentasjonsformen for Tramp, kan det være morsomt å foreta et tilbakeblikk på Tramp s historie; et dypdykk i arkivene.

2 ORGAN FOR TRAVELLERS CLUB I NORGE STIFTET 23. JANUAR 1928 Slik fremstår vignetten i klubbmagasinet vårt, helt fra de tidligste utgaver vi kjenner til. Formatet og ambisjonene har vært vekslende opp gjennom årene, redaktører har kommet og gått, og frekvensen i utgivelser har vært svært varierende. Dessverre er arkivene litt mangelfulle. De eldste arkiverte eksemplarer vi har av Tramp er fra 10. årgang utgitt våren Redaktør dengang var Reidar Nesseie (medlem nr. 527) og han skriver følgende i redaktørspalten: Fra dette nummer av går bladet Tramp inn i sin 10. årgang. Bladet er jo egentlig meget eldre, men da blader nå regnes etter årganger og ikke antall år, kan krigsårenes stans ikke medregnes...bladet utkommer nå i et mindre format, idet dette var foreslått på generalforsamlingen. Tiden vil vise om det i grunnen er noen fordel. Av dette kan vi utlede at det må ha vært utgitt 9 årganger før krigen. Vi har et bilde av forsiden til nr.2 fra 1930: Gorm med første og siste utgave som han sto ansvarlig for. På forsiden av første utgave ser vi to trampere ved en skigard og et skilt som indikerer et jernbanekryss. Bildet får oss til å tenke på Joe Hill som selv var en tramp og som skrev sangen klubben bruker ved opptak av nye medlemmer. Det har altså vært 9 årganger mellom 1928 og Dessverre vet vi ikke noe mer enn at Finn Hjortnes var redaktør og Isak M. Isachsen Innbundne utgaver av Tramp Fra 10 årgang og fremover har vi ganske komplette samlinger. Endel av dem er innbundet, og nå i 2007 vil det, takket være et generøst tilbud fra ett av medlemmene, bli tatt et krafttak og få bundet inn de resterende løse årganger. Dette vil gi oss verdifullt arkivmateriale til bruk når klubbens jubileumshistorie skal skrives ved vårt 100-års jubilum i 2028.

3 Men tilbake til nr. 1, 10. årgang, utgitt våren 1947, Redaktør R.Nesseie. Bladet er i format 17x24 cm. stående, det er på 34 sider og trykket på glanset magasinpapir. Det er rikt illustrert med fotografier i sort/hvitt, vignetter og små tegninger. Bladet er trykket hos Hellstrøm og Nordahls Boktrykkeri A/S og den gode kvaliteten på trykk og papir skyldes nok klubbmedlem Marius Stamnes som var i faget. Etter at Stamnes takket for seg i 1970 ble trykkvaliteten langt enklere. Innholdet i bladet følger et mønster som vi også ser i senere utgaver, helt opp til våre dager. Trampsjefen og Redaktøren har sine innlegg. Det er referater fra klubbforedrag og fra klubbmøter. Presentasjon av det nyvalgte styre etter årets generalforsamling. Reisebrev fra medlemmer, og ikke minst: foto og omtale av nye medlemmer som er tatt opp, og av medlemmer som har lagt ned vandringsstaven. Videre lett oppfyllt med anekdoter, annonser og ymse stoff. I dette nr. er det minneord over redaktør Isak M. Isachsen, f. 9.mars 1865 død 10. mars 1947, medlem nr. 227 fra Han var livsvarig medlem av klubben, bibliotekar og var bladets siste redaktør før krigen stoppet utgivelsen. Videre er det en fyldig omtale av klubbens julebord som ble avholdt 18. desember 1946 i Wergelandsveien 5 (Restaurant W5). Det står at cocktail ble servert i peisestuene før man gikk til bords. Det var de sedvanlige taler og skåler; til stor jubel kåserte Lyktemannen på rim om klubben og dens medlemmer. Under middagen underholdt Calle Fürst, mens 2 fotografer var til stede og filmet og fotograferte. TRAMPSJEFEN har ordet: Å hevde at jeg er varm i trøya etter noen måneder som trampsjef er nok å overdrive. Men om utøvelsen av min trampsjefrolle ikke alltid er fremragende, kan jeg i alle fall ikke skylde på dere, kjære medlemmer. Jeg har blitt mottatt med varme og gode ønsker. Å være deres valgte sjef er en ære og et privilegium som sporer til innsats. Vi har et styre som fungerer meget godt, og medlemmer utenfor styret som også gjør en kjempejobb. Reisekomitéen gir oss muligheter til å reise og oppleve smått og stort sammen. Våre nettsider utvikler seg stadig, og vi er redaktør, bidragsytere og teknisk ansvarlig stor takk skyldig. Biblioteket kommer i orden. Bygget og lokalene er nyoppussede. Økonomien er under kontroll. En takk til tidligere styrer og trampsjefer er nok en gang på sin plass. Sjelden har en trampsjef fått overlatt roret til en så levende og vital club. I det hele tatt opplever jeg at livet i cluben utvikler seg såre vel. Mange stiller på våre møter og vi har et i all beskjedenhet godt program. Kjøkkenet og baren fungerer som det skal, og litt til. Stemningen rundt det lange og runde bord er god. Saftige og underfundige replikker sitter løst. Det sier kanskje sitt at Ole Paus ble så begeistret over å være her, at han skal forsøke å ta med sin venninne Lill Lindfors på neste besøk... Tre nye søkere henger på tavlen. Cluben seiler i medvind! Og da er det ikke underlig at jeg går til hvert eneste møte med godt humør. Noen av dere opplever kanskje Trampsjefen som masete og opptatt av bagateller. Jeg bemerker små og store brudd på clubens skrevne og uskrevne lover og regler kanskje oftere enn det som er rimelig. La meg herved unnskylde eventuelle ubetimeligheter. Mitt engasjement springer ut fra et genuint og dypt ønske om å videreføre clubens gode tradisjoner. Jeg tror at faste rammer for clublivet er til vårt

4 felles beste, og min iver etter å påpeke dette kan sikker til tider oppleves som i overkant pedantisk. I alle fall: Jeg gjør så godt jeg kan. La det være min unnskyldning, og la det være min dom. Vi har mye å glede oss til. Til neste år fyller cluben 80 år og dette skal feires. På lørdag 26. januar 2008 skal vi ha jubileumsfestaften i cluben, hvor alle medlemmer samt styrene i de nordiske broderklubber vil bli invitert. Vi feirer også jubileet med en stor festaften med ledsagere litt senere på året. En jubileumsreise er også under planlegging, og ser ut til å bli en togtur i Nordamerika, i god landstrykertradisjon. Ny matrikkel skal vi også lage. Alle medlemmer skal få anledning til å oppdatere opplysninger om meritter og annet. Nytt bilde kan, i alle fall for trampsjefens vedkommende, være på sin plass. I skrivende stund er jeg omtrent på vei til fjellet for å sjekke om rypebestanden er slik at enda flere bomskudd er påkrevet. Jeg er ganske god til å bomme. Men det er kanskje ingen overraskelse. Skitt jakt, og fortsatt god høst! Carl Emil Petersen (jr) Trampsjef REDAKTØREN s hjørne: Kjære trampbrødre Velkommen til første utgave av Tramp i pdf-format. Jeg håper utgaven er til nytte, spesielt for dere som ikke er på nett og dermed heller ikke er inne på våre nettsider. I utgangspunktet skal nettsidene på sikt erstatte Tramp. Dette blir ikke gjort fordi vi på liv og død skal følge med i den teknologiske dølge som preger vår samtid. Det er snarere et redskap som vil gi dere dagsaktuelle nyheter om vår klubb fremfor å måtte vente en måned eller tre på at nyhetene skal komme på trykk. Vår hjemmeside er under kontinuerlig utvikling, og vil på sikt bli et fremragende medium for Cluben. Her kan vi samle alle genre av informasjoner på ett sted, enten det dreier seg om møtereferater, intervjuer med medlemmer, innslag fra arkivet, nyheter, beskjeder og ikke minst møteprogrammet. Sidene vil alltid være oppdatert og aktuelle. Hvorfor da en pdf når siden er eller skal bli så bra? Dette fordi, som tidligere nevnt, ikke alle av oss er på nett. Disse vil få tilsendt den trykte utgaven som de tidligere fikk til sendt Tramp. Vi legger etter hvert også ut våre annonser, noe som vil gi våre annonsører større muligheter. For besøket på sidene er langt mer omfattende enn dere tror, faktisk flere tusen innslag pr. uke. Og dette tallet vil øke i takt med omgang av stoff som blir lagt ut. Vår hjemmeside er altså et fremagende medium men det er også krevende. Det innebærer at vi hver eneste uke bør fornye dem med en sak eller to slik at de blir dynamiske, og dermed innbyr til besøk. Dette er et krevende og ambisiøst prosjekt som innbyr til et felles løft. Redaktøren innbyr derfor våre trampebrødre til bidra med stoff. Det kan være erindringer fra fjerne himmelstrøk, intervjuer med medlemmer, dykk i arkivet eller betraktninger som har å gjøre med våre kjerneområder klubben og reiser. Så til dere som ikke føler dere helt bekvemme med det å lese Tramp på nett. Til dere vil jeg si at i denne verden er intet absolutt, og den evige sannhet finnes ikke. Derfor. Dersom det, mot formodning, skulle vise seg at kombinasjonen av hjemmeside og pdf-utgaver ikke fungerer etter forutsetningen, så er det ingen skam å snu. Redaksjonen rir ingen dårlig salede kjepphester. Vi forsøker bare å gi klubben det vi mener er best. Pr. i dag mener vi det er vår hjemmeside. Besøk den, da vel! Hilsen Alf G. Redaktør

5 Klubblokaler i de første år Klubben har ikke fått egne lokaler enda, og det kommer tydelig frem at dette er et savn. Konservatoren Finn Hjortnes trekker frem og skriver om enkeltgjenstander fra samlingene, men sukker tungt over at det meste må forbli nedpakket. Han tar en oppsummering over hvor mange ganger han har pakket opp og pakket ned igjen samlingene, alt etter hvilke midlertidige lokaler klubben har hatt til disposisjon. Han nevner 8 steder, og dette går tydeligvis helt tilbake til klubbens start, da Hjortnes var medlem nr. 106 fra Nr. 1 var Det Nye Teater, hvor klubben hadde to rom og kjøkken samt en praktfullt dekorert balkong. Nr. 2 var Karl Johans gate 43 med to små rom mot bakgården. Nr. 3 Toppetasjen i Tapetgården med stort lokale, garderobe og en herlig takterrasse. Nr. 4 et stort forsamlingslokale i 3. etasje i Kr. Augusts gt 15, med kjøkken, leseværelse og kortværelse (innvielsesfest 5. mai 1936). Nr. 5 Parkveien (Seilforeningens tidl. lokale) hvor vi hadde 7 syv store værelser og kjøkken. Nr. 6 N. Vollgt Paradiset hvor vi hadde alle tiders ønskelokale med leseværelse, kortværelse, garderobe og kjøkken, samt to store balkonger. Fra Paradiset blir man vanligvis fordrevet av engler, vi ble jaget ut av grønne djevler (1940/41?). Nr. 7 Møllergt 14 til bakgården, et lagerlokale med kjøkken. Også der fordrevet av krigsmakten. Nr. 8 to små kontorer hos Jørgen Dahl i Torvgt. 7, og her går det på stompene med leid møtelokale i Wergelandsveien 5. Trampsjefen tar regelmessig opp møtelokale-problematikken i sine spalter og medlemmene oppfordres til å tenke kreativt på hvordan problemet kan løses. Så, i 1948, tas det et initiativ av Daniel Olsen. Han får styret med på å danne en huskomité med seg selv, Chr. Boye og Sigurd Jensen som medlemmer. Det vil bli søkt aktivt etter å få kjøpt en eldre gård i et pent sentralt strøk. Medlemmene skal tegne seg for en egenkapital på min. kr maksimum , mot 3. eller 4. prioritets obligasjon i eiendommen som evt. blir kjøpt. Dette vil bli stykket opp i individuelle rentebærende andelsobligasjoner. Det sendes ut innbydelse til medlemmene om å tegne andelsobligasjoner, og komiteen søker å komme i forbindelse med eiendomsmeglere og sakførere som arbeider i bransjen. Vi vet av senere historie og regnskaper at medlemmene tegnet seg totalt for kr i obligasjoner hver pålydende kr Rentene ble aldri innkrevd av obligasjonseierne og de aller fleste av obligasjonene ble ettergitt opp gjennom årene. Klubben har kontor i Torvgaten 7, IV etg; dette er leid fra klubbmedlem Jørgen Dahl. Møtene foregår hovedsaklig i Wergelandsveien, i selskapslokalene til den før omtalte Restaurant W5. Det er møte hver 2. onsdag, som regel et kåseri med bilder/film og med bespisning etterpå. Det går tydelig frem at maten er viktig. Etter 5 magre krigsår var man ikke så bortskjemt, så to slags pølser og øl var topp! Kokt flesk (hvis det var nok av det) ble satt stor pris på. Det registreres også en klage: Etter juletrefesten for barn lørdag 25. januar skal også de voksne få mat. Salene var overfyllt med medlemmer, foreldre og venner som gledet seg til den annonserte supeen. Menyen var Pariserbiff med dessert kr. 6,00 pr. person. Maten beskrives som en forsaltet kjøttkake med ditto snittebønner, 1 skje saus med poteter, og en mikroskopisk bløtkakebit til dessert. Akk ja!

6 I 1949 flyttes de regulære klubbmøtene fra Wergelandsveien til restaurant Humlen, hvor stedets fremragende kjøkken får mye rosende omtale i referatene fra møtene. Tramp nr. 2 av denne årgang er datert sommeren 1947 og starter med et stort offisielt bilde av HM Kong Hakon VII. Hans Majestet fylte 75 år den 3. august og klubben sendte hyldningstelegram. Det kom svar tilbake med takk for vennlig hilsen på festdagen, undertegnet Haakon R.) Gjennomgangstemaer i Tramp Det er et forholdsvis fast mønster hva angår bladets innhold: Publisering av møtekalenderen for høsten; personalia med bilde av medlemmer som fyller jubileum, samt de som har lagt ned vandringsstaven; reisebrev fra inn- og utland; nærmere beskrivelse av gjenstander i samlingene med deres historie; referater fra vårens klubbmøter og morsom reportasje fra HAVEFESTEN på Trampsjefens landsted (sic). Dette fant sted på Ildjernet i Oslofjorden, og bladet gjengir også en takk fra Trampsjefens frue for de vidunderligste blomster som ble levert dagen etter. Denne hagefesten avholdes tydeligvis hver sommer i flere år fremover. Det kommer omtale av den i flere utgaver av Tramp. Forøvrig oppfordrer Redaktøren medlemmene til å være flittige bidragsytere til bladet. Han søker også etter en medredaktør: SØKER DE STILLING? SE HER! Medredaktørstillingen i Tramp er ledig. Eventuelle ansøkere må være perfekt i engelsk, tysk og fransk og endel andre sprog, inklusive landsmål. Det er ikke så nøye med ortografien. Han må være i besiddelse av fantasi og en uopslitelig tålmodighet, han må dessuten være en løgnhals og en stilist. Lønn kan ikke påregnes. I tillegg til de regulære klubbmøter hadde klubben diverse aktiviteter som bridgegruppen, skytterlaget, samt årlige skirenn. I alle disse var det oppsatt vandrepokaler og premier. Skirenn i 1948 ble arrangert på Egil Christensens eiendom i Heggedal og det ble avholdt slalomrenn, hopprenn og Trysilknutrenn. Det ble servert kaffe, smørbrød og tilbehør og stemningen var hele tiden meget høy. Det ble filmet under rennet og filmen ble senere vist på klubbaften. Kontingentene var i 1948 på kr. 50/25/10 hhv. for innenbys/utenbys/utenlands medlemmer. Innmeldingsgebyret var kr. 50. Annonsering i bladet Medlemmene er flittige til å annnonsere i Tramp. De medlemmer som har tilknytning til en business er faste annonsører. Her er et lite utvalg: Finn Wiborg: Kartonnasje og reklameplakater Daniel Olsen: Coiffeur Arth. Mathisen Logerestauranten Wilh. Bøe: Spedisjon Georg Bøhmer: Kolonial Grove-Knutsen: Brannslukningsmateriell Reidar Nesseie: Butikkutstyr og innredninger Horatio Zwinge: Klavérundervisning og teori Thor Knudsen: Motepynt. Redaktøren, som jo er den arbeidssomme annonseakvisitør, oppfordrer medlemmene til følgende: Som en god trampbror bør du, hvis det er behov for noget, først undersøke om et medlem kan stå til tjeneste. Studér annonsene. Oppbevar bladet. Det lønner seg! Tramp er vanligvis på 36 sider, hvorav sider er annonser. Noen helsides, resten ¼ og ½ side. Annonsepriser i 1947 var hhv. kr. 60, 40 og 25. Tramp går tydeligvis med overskudd. I referatet fra Generalforsamlingene går det fram at Tramp føres som eget regnskap og at annonseinntektene tilfører klubben et nettobidrag etter at produksjonskostnader er dekket.

7 Ole Paus trollbandt oss alle Ole Paus hadde oss i sin hule hånd og gitar. Tiden gikk så altfor fort. Og slik er det alltid når programmet er bra. Tekst og foto Alf G. Andersen Det ble en minnerik aften i klubben da en av våre leieboere gjestet oss med sin gitar. Det var selveste Ole Paus vi hadde ved bordenden. Uhøytidelig, befriende selvironisk og poengtert ga han av seg selv med sine selvakkompagnerte prestasjoner som lå et sted mellom visesang og deklamasjon. Typisk Paus! Det hele hyllet inn av småfrekke betraktninger som like ofte rammet han selv som andre. Han innledet, ganske typisk, mot the mainstream i vår være- og handlemåte. Han registrerte at dette var et privat lokale, og at det var utplassert askebegre. I den forbindelse hadde han en bønn. Bare røyk! Så minner det om gamle dager med kroer, jazzklubber og stemning i taket. Første vise var Så vakker du er, og den gikk svært så bra selv om han påsto å være vettskremt over å underholde for husverten. Men akkurat her må referenten konstatere at visesangeren ikke står til troende! Så bar det videre med visen med dobbelt bunn Ikke spør etter meningen med livet som altså handlet om det å bli eldre. Kommentaren til Paus går ut på at speil ikke lenger er som før. De er ofte ganske krakelerte slik at ansiktet får dype folder. Tenk det! Paus påsto at fortiden ar spesiell for en gang i tiden var han verstingenes egen musiker. Det ble også plass til den noe infame visen om Sylvia Rafael og advokat Schøtz. Samt Ingen kan vite hvor kjærligheten kommer fra, som i sin tid ble foredratt på Sortland, blant annet for en pen jente på første benk som viste seg å være Kari Bremnes. Endelig kom: Tusjen, og porsjen og mersjen med alt det verbale røret som Ole Paus kan finne på. Paus innrømmet at han ikke er særlig reiseglad, og at han helst ikke reiser lenger enn mellom hjem og kontor. Men en gang var han i Chile. Der traff han blant annet vårt medlem, Frode Nilsen, som nå er legendarisk for sin innsats som ambassadør og kontakt mellom frihetskjempere og norske

8 myndigheter. Paus kunne ikke nok få fullrost Nilsen for sin innsats, og han var svært glad for å treffe ham akkurat denne aften i klubben. Paus oppholdt seg også i New York, og sang om hvor deilig det var å forlate byen. Endelig fikk han også plassert et vennskapelig spark i baken på Evert Taube. Paus var på Cuba, men hans kreativitet druknet fullstendig i det Evert Taube hadde skapt en generasjon eller to tidligere. Jo, denne kvelden hadde vi alt, og det var alt vi hadde. Hørt den før? Jo, det uttalte Ole Paus for drøssevis av år siden, og er siden gjentatt i nyttårstaler av Bondevik, Jagland med flere. Det var et gøyalt møte med trubaduren. Tiden gikk alt for fort. Velkommen tilbake! Ja, når det gjelder ønsket om å få han tilbake i Klubben, ga Paus oss et fantastisk løfte. - Før jul skal jeg synge sammen med en annen artist, og jeg lover her å nå at jeg skal ta henne med i klubben. Hvem? Lill Lindfors! Dermed ble det en av de mest minneverdige aftener i Klubben på lenge. Visetrampsjef Gorm takker for innsatsen og Ole Paus får både jubileumsbok og ramme med signaturer av de tilstedeværende... Masai Mara eventyrlig vakkert og overdådig i masaienes rike Tekst og foto: Alf G. Andersen Masai Mara er et eventyrrike i Kenya ikke langt fra grensen til Tanzania. Der befinner vi oss midt i trekket til millioner av dyr. Hvert år søker de nord og sydover på jakt etter mat og vann og hver gang passerer de gjennom Masai Mara. Mange av oss har vært der Som navnet tilsier, er Masai Mara masaienes rike. Og ikke nok med det. Masai Mara er også arnested for Basecamp Explorer som ble etablert av vårt medlem Svein Wilhelmsen i Mer om det kan du lese annet sted på våre hjemmesider. Undertegnede besøkte Masai Mara i februar 2006, blant annet sammen med Anders Lorange og Petter Nørholm. Nøyaktig et år senere var Stian Sundt og Kjell-Otto Solberg på plass i basecampen som samler stadig større internasjonal interesse. Typisk for den økende publisiteten er også de mange reportasjer vi finner i norske og utenlandske medier om dette veldige område på savannen nær grensen til Tanzania.

9 Vårt medlem Svein Wilhelmsen er ildsjelen og gründeren bak Basecamp Explorer. Her er han sammen med en masai-kvinne som han har invitert til å holde foredrag i Klubben. Overveldende inntrykk Den må være svært så blasert og virkelighetsfjern som ikke lar seg fengsle av synsinntrykkene som skyller inn over en straks småflyet fra Nairobi har landet på den lokale og nesten provisoriske flyplassen en times bilkjøring fra basecampen. Etter bare noen få minutter på veien, dukket de første dyreflokkene opp. Sammen med omstreifende grupper av løver, giraffer og geparder. Det var nesten så man måtte gni seg i øynene for å forsikre seg om at dette var langt mer ekte enn et fata morgana. Masai-sjåføren stanset bilen, og de første, av det som senere skulle bli et tusentalls bilder, ble produsert. Vi satt på planet av de to terrengbilene som skulle bli vår base mens vi var underveis i dagene fremover. Økologi og gjenbruk Basecampen fremstår som svært så pittoresk med et snev av afrikansk urbanitet. Vi bor i hjemmesnekrede hytter med stråtak, rennende vann, en spinkel dusj, og senger med myggnett i det åpne rommet. Her får økosystemet, som Basecamp er blitt kjent for, virke til alles beste. Vannet blir resirkulert, renset og brukt om og om igjen Innholdet fra toalettene blir tatt vare på og omdannet til kompost til bruk på åkerlappene. Solceller sørger for utømmelig energi. Og i leiren arbeider masaier med daglig stell og vedlikehold, og tjener nok til å forsørge seg og sine i husene rett ved. Dette var innledningen til seks vidunderlige døgn på dette stedet i Rift Valley som antropologer har utpekt til menneskehetens vugge. Vi er der og mottar et vel av syns- og andre sanseinntrykk. Lukter, lyder, bilder. Om kvelden hører vi apekattene leke på taket av hytta, om morgenen ser vi villsvinene spankulere på plassen mellom hyttene, og i elven Mara ser vi neseborene av en flodhest som ringer i vannet og den riflete ryggen på en krokodille. I dagene som kommer bader vi i stadig mye inntrykk, og har nesten problemer med å velge hvilke vi skal hermetisere for ettertiden. Det er så mye. Er det flokkene på det som må være over tusen antiloper? Er det de to løvene som uhemmet parer seg foran terrengbilene? Er det vandringen på savannen en morgen da solen slapp taket i horisonten og badet oss i det helt spesielle lyset? Er det nesehornet som dundret forbi eller leoparden der opp i treet med den døde sebraen som utgjorde kveldens måltid. Inntrykk på inntrykk. Hver dag. Hele tiden.

10 Vi har vandret til en bushcamp som er etablert et stykke fra basecampen. Der overnatter vi, og blir underholdt av opplagte og tiltalende masaier som viser sine dansekunster. Den store jakten Når det gjelder min personlige rangering, er jeg likevel ikke i tvil. Vi kjørte forbi tre praktfulle geparder som søkte ly for den brennende solen under et tre. Noe hundre meter lenger unna gresset en sebraflokk. Masai-sjåførene får øyekontakt med hverandre, nikker og peker. Bilene lunter forsiktig til området midt mellom gepardene og sebraene. Motorene slås av. Og vi venter på det masaiene håper vil skje. Det skjer! De tre rovdyrene går forsiktig rett mot oss som for å skjule deres nærvær for sebraene. Snart er de så nær at vi nesten kan ta på dem. Dyrene overser oss fullstedig, som vi ikke skulle være til stede. Nå er de mellom bilene, tar et steg om gangen og fryser bevegelsen. Nå er sebraene urolige. Skotter mot oss og tre fastfrosne geparder som snart tar enda et skritt, så ett og så eksploderer hele bildet i vanvittig bevegelse. I rasende fart setter gepardene etter flokkens svakeste individ et føll som snart blir skilt fra moren når det småvokste løper for livet mens gepardene løper for middagsmaten. De nærmer seg føllet med stormskritt og vi, de målløse tilskuere, følger hver neste bevegelse, både med øynene og kameralinsene. Så skjer underet sett fra føllets synspunkt. Rett før den fremste geparden skal sette tenner og klør i føllets hals og rygg, er det slutt på kreftene. Det er som å slå av lyset. Føllet løper i sikkerhet, mens gepardene intet kan gjøre. Verdens raskeste rovdyr er også blant de minst utholdende. Masaiene nikker til hverandre og til oss påstår de at det går lang, lang tid mellom hver gang de opplever slike scener. Vi foretrekker å tro på dem! En million masaier Det er nesten drømmeaktige dimensjoner over de seks dagene der vi så inderlig føler nærheten til Karen Blixens Afrika eller Stanleys, Livingstones og Burtons ødemarker. Soloppganger som lever

11 evig, solnedganger som skaper nærhet, empati og ettertanke og dager fylt med en uendelighet av opplevelser i et perfekt klima. Med masaienes nærvær, blir bildet komplett. De er stolte, høyreiste og smilende og gjør det til et privilegium å være i deres nærvær og få del i deres kunnskaper om dyr og natur som de rundhåndet porsjonerer ut til urbane besøkende som leter etter det opprinnelige. Masaiene er tradisjonelt et buskapsfolk, og det lever ca. en million av dem i Kenya og Tanzania. Dyreflokkene gir dem stort sett det de trenger til livets opphold. Den tradisjonelle maten består ofte av melk blandet med blod som tappes fra dyrene. Dermed har de kunnet leve av krøtterflokkenes produkter uten å måtte slakte dyrene. Masaienes samfunn er organisert i aldersklasser. Gutter får status som krigere når de omskjæres i års alderen. Når de blir eldre krigere får de lov til å stifte familie, Da er de år gamle. Masaiene var et stort kvegfolk, men under den katastrofale kvegpesten i 1890, mistet de store deler av sine landområder som ble overtatt av europeiske nybyggere og afrikanske bønder. Mange masaier har sine den tid slått seg ned som jordbrukere. I dag er masaiene under press, både i Tanzania og Kenya. Flere organisasjoner arbeider nå for deres landrettigheter. En av dem er Basecamp Explorer. Anders Lorange har en uhøytidelig prat med masaien Young Moses i landsbyen like ved basecampen. Press på land og dyreliv I 1960-årene måtte masaiene godta at store landområder ble naturreservater. Turistene la gjen millioner av dollar på hoteller som andre eide. Masaiene reagerte med raseri over denne urettferdigheten. En FN-kommison anbefalte at masaiene skulle få rettigheter til sitt land, og man begynte å dele ut land til den enkelte masai. En slik oppdeling ble enda en trussel mot deres tradisjonelle levesett. De eide land, og de kunne selge landet til hvem som helst. Oppkjøpere utenfra stor klare. Dermed ble denne landutdelingen en trussel som masaiene ikke selv var klar over. Beiteland ville skrumpe inn, og både masaier og ville dyr ville bli fortrengt. Dette ville skje samtidig med avskoging, inngjerding, jakt på ville dyr for at mennesker skulle overleve og en forarming av hele miljøet. Svein Wilhelmsen forteller at Basecamp Explorer har fått med seg flere sentrale masaier, naturvernorganisasjoner, myndigheter og Green Belt Movement mot en felles løsning. Turister til reservatet skal samtlige betale en døgnpris til lokalsamfunnet. Det vil skape arbeidsplasser, samtidig som masaiene blir motoren i administrasjonen.

12 Bli med! Dette området omfatter til mål. 350 grunneiere blir engasjert og masaier får opprettet egen guideskole for en ny form for økologisk turisme der lokalsamfunnet er deleiere. - Vi har søkt norsk DU om støtte på tre millioner kroner, sier Svein, og vi vil forsøke å reise et tilsvarende beløp blant venner og interesserte. For vi vil snu en trussel til å bli en mulighet. Vi vil lage et eksempel som kan følges andre steder i verden der landreformer er en trussel mot folkegruppers tradisjonelle levesett og naturrikdommer. Det er intet å si på entusiasmen og innsatsen hos Svein og hans medhjelpere. De kom til Afrika ikke for å forsyne seg, som så mange før dem, men for å lære og å vise den farbare vei til det som kort beskrevet kan omtales som menneskeverd på naturens premisser. Kvinnene får en stadig sterkere posisjon i Masai Mara etter at basecampen ble etablert. Flere av dem får skolegang, og det gjør dem mer uavhengige samtidig som de får større selvtillit...ooo.. Per Høst 100 år i år I år er det 100 år siden vårt tidligere medlem og en av dokumentarfilmens pionerer, Per Høst, ble født. Det var mens redaktøren av denne hjemmeside koste seg med å hente inn stoff om denne Per Høst, at jeg snublet over hans sønn, Jan Høst, som, husker at han var i Klubben sammen med sin far da han var år gammel. Og dermed ble det en god historie for vår hjemmeside. Per høst som mange husker ham uløselig knyttet til sitt filmkamera som bidra til å skaffe ham internasjonal berømmelse.

13 100 år siden Per høst ble født Tekst Alf G. Andersen Arkivfoto Mange av oss er ikke klar over hvilket skattekammer vår matrikkel egentlig er. Der finner du mye historisk stoff og der finner du navn på samtlige av våre medlemmer gjennom tidene, Der var mens jeg bladde i medlemsmatrikkelen, at jeg støtte på min barndoms helt, mannen som vekket nyssgjerrigheten for alt eksotisk utenfor svenskegrensen. For selv Strømstad og Gøteborg var eksotisk for en opplevelsesglupsk tenåring rett etter krigen. Det var i matrikkelen jeg støtte på Per Høst! Tenk det. Jeg så filmene hans, jeg leste bøkene hans, og jeg hørte intervjuene med ham i dampradioen. Så vandrer jeg litt rundt på nettet, finner et bilde av ham som jeg forsyner meg med. Finner også biografisk informasjon et annet sted. Der står: Per Høst født i 1907 for 100 år siden! Dette jubileet må vi gjøre noe med. Ser så i en annen sammenheng at han har en sønn som heter Jan Høst. Den digitale telefonkatalogen neste, og finner to-tre som begge heter Jan Høst. Ringer den ene første. God dag, er du sønnen til Per Høst? Ja! Ikke dårlig! Hans sønn Jan, oversendte oss dette bildet fra Per Høsts opptakelse i Klubben i En stor overraskelse at dette øyeblikket er tatt vare på. Så er vi i gang. Jan Høst forteller meg en del om sin far, han lover å sende meg et par bilder som vi kan bruke på vår hjemmeside. Dermed er neste spørsmål åpenbart. Siden det i år er 100 år siden Per Høst ble født, kan du tenke deg komme i Klubben og holde et foredrag om din far? Det kan han! Det vil han mer enn gjerne, for som ung gutt besøkte han ofte Klubben sammen med sin far. Ikke på møtene, det var han for ung til. Men på andre tidspunkter da pappa Per hadde tid til å fortelle om mye av alt det underlige vi har hengende på veggene, og som Jan Høst husker godt den dag i dag. Dere kan glede dere. Vi håper om ikke så lenge å få besøk av Jan Høst som skal fortelle om sin legendariske far. Og mens vi venter, gir jeg dere en liten forsmak fra livet til dokumentarfilmens pioner og mester.

14 Far og sønn, Per og Jan, avbildet en gang på 1950-tallet David Attenboroughs læremester Mannen bak en lang rekke fremragende naturprogrammer, briten David Attenborough, uttalte en gang at Per Høst var hans store læremester i populariseringens kunst. Dette bekreftes av Jan Høst som forteller at på slutten av 1940-tallet reiste far inn i Columbias jungel og kom tilbake med oppsiktsvekkende dokumentarfilmer. Disse fanget interessen i BBC som på den tid hadde begynt å sende reiseprogrammer. Men særlig spektakulære var de ikke. Det dreiet seg stort sett om menn som satt i studo og viste stillbilder på TV. En av de som fattet stor interesse for Per Høsts filmer var David Attenborough som den gang var i slutten av 20-årene. Han slukte alt som kom fra Per Høsts hånd, og lærte et de store opplevelser må formidles fra naturen og ikke fra studio. Resten er TV-historie. I mange år var Per Høst vår fremste produsent av dokumentarfilmer, mange av dem fra eksotiske strøk på vår klode og med innslag fra plante- og dyreriket. Per Høst åpnet med dokumentarfilmene og foredragene sine det norske folks horisont både mot nord og syd. Med bakgrunn som zoolog brakte vitenskapelig arbeid ham inn i filmarbeid, og da fjernsynet kom, fikk han et større publikum enn han noensinne hadde hatt på kino eller foredragsturneene. Han var også en fremragende kåsør som kunne holde en stor forsamling trollbundet med sine beretninger fra fjerne himmelstrøk. Per Høst vokste opp i Bærum, og var allerede som barn levende interessert i planter og dyr. Han var ikke mer enn sju år gammel da han begynte å studere dyrene på hjemstedet, og ble oppmuntret av faren som leste høyt for ham i Brehms Dyrenes liv. Han studerte zoologi, og i sitt tredje studieår fikk han i oppdrag av den nord-russiske selfangstkommisjonen å studere selforekomstene i Hvithavet. Han skrev sin doktoravhandling om ishavsselen, men krigen kom og den ble aldri disputert. Per Høst led av allergi, men tok aldri hensyn til helsen, og de ekspedisjonene han gjennomførte i kalde og varme strøk viser at han etter hvert overvant sin ungdommelige svakhet. Han filmet for BBC på 1950-tallet, og det var da han arbeidet med David Attenborough om naturprogrammer, til dels fra fjerne himmelstrøk. Han var tidlig ute med denne typen eksotiske filmer og hadde direktesendte programmer i den velrenommerte kanalen lenge før fjernsynet kom til Norge. Da NRK begynte TV-sendinger i Norge, var Høsts filmer ofte å se på skjermen. Per Høst produserte en lang rekke banebrytende dokumentarfilmer, og var i en periode en av landets fremste folkeopplysere. Han laget store samefilmer (Same Jakki) og små vakre fargefilmer fra dyrelivet, og han huskes for sine glimrende filmer fra Syd-Amerika der han fortalte historien om Choco-indianernes liv. Han filmet også sammen med Thor Heyerdahl på Galapagos og fra mange andre strøk på vår klode. Per Høst var et særfenomen i norsk filmproduksjon. Han arbeidet for egen regning og risiko, og mottok liten anerkjennelse fra det offentlige i form av finansiell støtte. Dette

15 resulterte i at han på og 70-tallet konstant arbeidet under karrige vilkår, ofte over grensen for det økonomisk forsvarlige. Da han døde i 1971, var han en gjeldstynget mann. Gjennom sitt virke bidro han likevel til å sette søkelyset på viktigheten av å gi dokumentarfilmen levelige vilkår i Norge. Hans livsverk er i dag en unik kilde til natur- og kulturdokumentasjon, som vil få betydning også for ettertiden. Per Høst huskes som en av våre fremste og mest engasjerte filmkunstnere og naturvernere. Vi har mye å glede oss til når Jan Høst kommer på besøk. Viktige filmer: - Ecuador Galapagos Same Jakki Same Ællin 1971 Biografisk bok: - Hva verden viste meg ooo.. Planten un Blomen - eventyrparken i Hamburg Tekst og foto Alf G. Andersen Blomsterprakt i et irrgrønt univers. Vannspeil med liljer som har åpnet seg mot himmelen og vann som dovent sildrer nedover de mange slakke passasjer. Inderlig stillhet. Og en betrakter som har falt i dype tanker over at dette er mulig i hjertet av en storby der tomteprisene reiser seg mot himmelen. 47 hektar som er reservert naturopplevelse. Det er nesten ikke til å tro. Men reis til Hamburg og bli troende! Uten sin like i Europa Planten un Blomen er et park- og naturområde som savner sitt sidestykke i nord i Europa. Jeg besøkte hansabyen og parken et par dager i slutten av juli da værgudene heldigvis disiplinerte seg. Parkens eksistens er på mange måter selvmotsigende. Den signaliserer i alt sitt vesen fred og harmoni men er tuftet på krig og elendighet. Det er lenge siden. I dag er Planten un Blomen (det er ikke feiltrykk, men en plattysk versjon av det høytyske Pflantzen und Blumen) en mektig og forunderlig have i hjertet av Tysklands nest største by. Selv om tomteprisene de siste årene er gått til himmels har ingen våget å forgripe seg på området som i løpet av århundrene har fått utvikle seg til det den er i dag. Men la oss begynne med begynnelsen på fortellingen om parken som er blitt til som følge av geværmunningene i 30- årskrigen! Det var i årene 1616 til 1625 at det ble reist forsvarsmur rundt den indre bykjerne. Forsvaret var så kompakt at byen innenfor murene aldri ble inntatt. Imens vokste byen utenfor murene, og forsvarsanlegget ble etter hvert av mindre betydning.

16 Fra krig til park Mot slutten av 1700-tallet var muren helt betydningsløs i militær sammenheng, og den belgiske gartner Isaak Hermann fikk i oppdrag å anlegge en hage innenfor murene, og den skulle anlegges etter engelsk mønster. På begynnelsen av 1900-tallet ble den østlige del av området trafikkområde med ny jernbanestasjon, mens den vestlige del forble parkområde. Parken ble etter hvert større, og den fikk små sjøer som i dag er blitt hjemsted for tallrike ender, fugler, fisker og øgler. Her er små vannfall, japanske haver, et vell av blomster og trær, store grøntområder med gressplener og tett bevokst terreng. De dansende stråler I sommerhalvåret er et kveldsbesøk i parken en selvfølgelighet. Da kan man gratis og i praktfulle omgivelser glede seg over Wasserlichkonzerte. Det dreier seg om et såkalt vannorgel med strålende vannsøyler som danser i takt med musikken. Vannstrålene forandrer hele tiden form og retning, de er strålende opplyst med lys i de forskjelligste farver. Konserten varer en halv time, og hver måned danser vannsøylene til et nytt program der musikken også skiftes ut. Vi opplevde en halv time i

17 selskap med Edvard Griegs musikk sammen med tusenvis av andre mennesker som var spredd utover breddene langs sjøen der konserten fant sted. Planten un Blumen er virkelig en svært severdig attraksjon som heller ikke gnager på lommeboken. Alt er gratis, det er bare å forsyne seg av vakre inntrykk i hjertet av Tysklands nest største by. Store krigsskader men det er nå historie Hamburg ble ille tilredt under krigen.. Mye av den opprinnelige bebyggelsen er borte for alltid. Men en del er restaurert, og her er mye å oppleve, og da taler vi om mer enn det berømte og beryktede Reperbahn med byens Red Light District. Det heter at Hamburg har flere broer og kanaler enn Venedig. Alster og Innenalster er innsjøer som ligger i hjertet av byen. Havneområdet, verdens 4. største havn, er et konglomerat av kaier, verft, kraner, fartøyer og severdigheter. Byen ligger ved Elbens nedre løp, 110 km fra utløpet i Nordsjøen. Under krigen mistet ble mennesker drept under bombeangrep hvorav under ildstormen 27. og 28. juli prosent av havneanlegget og 5 prosent av bebyggelsen ble ødelagt. En stormflod i 1962 forårsaket også store ødeleggelser. Men sporene etter menneskers vanvidd og naturens raseri er nå for lengst fjernet, og Hamburg fremstår i dag som en innbydende, spennende og vakker storby bare en drøy times flytur sydover. Herved anbefales!..ooo. Fra Tramp i gamle dager Ut i det blå for 39 år siden Carl Emil Petersen jr RUNDØ og STAVANGER (til høyre med grønne seil) var vertskap for klubbens Ut i det blå for 39 år siden. Det ble en stor dag på sjøen, og medlemmene kunne glede seg over livet på bølgan blå denne siste møtedagen før sommerferien..

18 Vårt medlemsorgan Tramp har hatt et langt og mangslungent liv. Gamle nummer bærer viktige sider av cluben historie og kan leses til vederkvegelse og inspirasjon. På vårt bibliotek finnes mange innbundne årganger, og de siste 37 år skal bindes inn når jakten på forsvundne eksemplarer erklæres avsluttet. Denne gang har jeg valgt å dele et referat fra "Ut i det blå" i 1968 med dere. De stramme matroser som nevnes er i dag begge medlemmer. Og verten for arrangementet er den av våre medlemmer som har vært med lengst. Stramme matroser som nevnes er i dag begge medlemmer. Og verten for arrangementet er den av våre medlemmer som har vært med lengst. Den 20. juni presis kl var påmeldte Tramps invitert til tur med "RUNDØ". Honnørbryggen var som vanlig møtestedet og i god tid kunne vi glede oss over gjensynet med Trampvenner fra nær og fjern. Det var såpass mange som hadde meldt seg at heller enn å avvise noen hadde Carl Emil sørget for at nok en skute "STAVANGER", slik at alle kunne få seg en fjordtur. Grunnet forskjellige omstendigheter lot båtene vente på seg, men til slutt ség de pent og stille inn til bryggen "RUNDØ" med Carl Emil ved roret og "STAVANGER" med Thorstein Skyberg som skipper og eier fru Nilsen og sønn som mannskap. Passasjerene gjorde fortgang med å komme ombord og fordele seg på båtene etter smak, og snart lå vi med kurs for Bygdøy-landet. Været var litt truende, men regnet lot vente på seg så vi fikk en herlig smak av sommeraften på sjøen. Turen gikk utover mot Nesøya forbi trange sund hvor vi så koselige sommersteder og praktfull natur. Etter hvert begynte det å regne, og vi måtte ty ned i salongen, men det regnet vi som hyggelig avveksling og det er noe visst beroligende ved å høre regnet plaske ned på dekket over og selv sitte tørt og varmt under dekk. Så var det å legge til bryggen på Nesbru og ta fatt på veien til Mellemnes gård, hvor Carl Emil residerer med sin sjarmerende familie. Begge sønner sto i stram givakt ute på tunet og gjorde sitt beste bukk iført matrosutstyr som var tydelig merket "RUNDØ". Vel inne ble vi hilst velkommen av vertskapet som bare venner kan det. Vi så lange bord dekket til fest, for så å rusle rundt og fryde seg over dette praktfulle hjem som familien har brukt så mye tid og krefter til å pusse opp til sin nuværende skikkelse. Selvsagt skal trampeflagget til topps når tramp ferdes i maritimt fellesskap Her er det vårt mangeårige medlem Erling Brunborg som heiser flagget til topps. Etter å ha beundret så meget skjønt i stillhet, ble det etter hvert stigende feststemning og når signalet velkommen til bords runget i salene var alle som én straks på pletten, skrubbsulten etter stri seilas. Fru Tori hadde ikke fornektet seg, men vartet opp med en for undertegnede uforglemmelig rett i indisk stil med ris og tilhørende velkrydret kjøtt i mørke. Carl Emil ønsket oss velkommen til bords i velvalgte ord, og så kunne vi la maten tale for seg. Etter hovedretten rettet Trampsjefen en takk til vertskap for alt strev med å gjøre det så hyggelig for oss, og overrakte fru Tori en konfekteske som forhåpentligvis ville bli inntatt i roligere omgivelser. Fru Nilsen fikk også sin takk for å ha stillet STAVANGER til vår disposisjon, men takken ble kortere enn beregnet for hun overtok talen og takket oss i stedet, for at vi hadde gitt henne en deilig dag.

19 Lamu i De indiske hav ulik alle andre reisemål Ta en tur med en dhow og bli glad. Båtene ser gebrekkelige ut men de har flotte sjøegenskaper. Tekst og foto: Alf G. Andersen Lamu er ikke akkurat det stedet man plukker ut som feriemål selv om vi der finner det meste av det turistene søker. Hvite endeløse strender, eksotisk folkeliv, temperaturer vi her hjemme bare kan drømme om og det bilfrie samfunn. Denne øya i Det indiske hav langs kysten av Kenya og 70 km syd for Somalia, er mer forlokkende for globetrotteren eller travelleren. Svein Wilhelmsen viste vei Hvorfor når øya har det meste av det turistene søker? Jo, fordi den også har mye av det turisten helst unngår. Trange, litt skitne gater, fravær av både McDonalds, vinbarer og restauranter som aspirerer til Michelin-stjerner og ikke minst svært så begrenset tilgang til alkohol. På Lamu er befolkningen muslimsk, og blant dem står som kjent alkohol på fy-listen. Likevel vil det være mange i vår klubb som en eller annen gang de siste årene har besøkt denne særegne øya. Det har sammenheng med at vårt medlem, Svein Wilhelmsen, som har etablert det miljøvennlige reiseselskapet Basecamp Explorer (BE), har satt Lamu på kartet. BE har i flere år arrangert turer til Lamu, gjerne i sammenheng med reise til Masai Mara i hjertet av Kenyas viltreservat i hjertet av masaienes rike. Det bilfrie samfunn For å si det enkelt Lamu er annerledes, og en ukes opphold blir helt forskjellig fra det man ellers forbinder med en tradisjonell badeferie. Her er en spennende og by helt forskjellig fra det vi tidligere har opplevet, her er fotogene dhower som glir forbi når vi er på stranden og her er ikke så mye som en bil eller en moped å se. Bortsett fra administrasjonen, som disponerer en bil, er motoriserte kjøretøyer forbudt. Det har sammenheng med de smale gatene der det nesten alltid kryr av

20 Gatene i Lamu kan knapt kalles gater og gir ikke plass for motorisert trafikk. Derfor er biler forbudt. kjortelkledte mennesker i alle aldere. Det er simpelt hen ikke plass til biler. De eneste motorene som er å høre, er når en båt med påhengsmotor passerer. I bilenes fravært hersker eslene på veier og stier. De er over alt, Det skal være 3000 av dem på øya. De vandrer rundt med nedslåtte blikk og gresser i veikanten og i søppelet som flyter. Eselet er både trekkdyr og ridedyr. Alle å øya eier et esel. Og de som ikke har? Den som ikke har et esel er selv et esel, sier et gammelt ordtak på disse breddegrader. Vi bodde i Shela 20 minutters spasertur fra byen ligger fiskelandsbyen Shela der vi også finner vårt hotell, Shela House, som faktisk også har norsk eier. Det utmerkede hotellet benyttes av BE, og er lokalisert i et samfunn for seg. Hotellet er helt utmerket, og ligger et par hundre meter fra vannet. Rett i nærheten ligger et utmerket danskdrevet spisested, faktisk det beste i sitt slag som vi fant på Lamu. Der var også skalldyr og god drikke til priser og kvalitet som absolutt er å leve med. Hundre meter forbi restauranten ligger innledningen til den nesten uendelige sandstranden der det alltid vil være god plass for alle. Og vannet? Nesten i varmeste laget, i hvertfall midt på dagen da må holde 30 grader eller mer. De fineste badeopplevelsene hadde vi før frokost, rett etter at solen snek seg opp fra horisonten. Men tilbake til byen Lamu og forsøplingen. Den er heftig og trekker avgjort inntrykket ned. Kloakken sildrer åpent i gatene, og avfall tømmes direkte på fortauet. De eneste som fjerner døde katter og hunder insekter og smågnagere. Det blir ikke idyll av slikt. Det er verd å merke seg at Lamu står på UNESCOs liste over verdens kulturarv hvilket står i sterk kontrast til den heftige forsøplingen. Sorger og gleder Som tradisjonell turist er det mye å glede seg og ergre seg over. Prisene på mat og souvenirer er OK, men like bra er ikke de som selger varene. Spesielt guttene er utrolig masete, og tar ikke et nei for et nei. De selger det som kan skaffes av varer, og de selger seg selv, blant annet som turguider. Men det