Sysselmannens rapportserie Nr. 1/2002

Transkript

1 Forslag til Plan for nye verneområder på Svalbard Verneplan Sysselmannen på Svalbard Postboks 633 N-9171 Longyearbyen Tlf Fax Sysselmannens rapportserie Nr. 1/2002

2 Ellen M. Devold Omslagsfoto: Alkhornet, foto: Sissel Aarvik/Sysselmannentdalen, åpning 4. april Foto: SNSKs arkiv. Grafisk utforming: Peder Norbye Grafisk AS Trykk: Peder Norbye Grafisk AS Opplag: 500 ISBN-nr Longyearbyen, juni 2002 Publikasjoner i Sysselmannens rapportserie 1998/Nr. 1 Glimt fra et åremål utdrag fra sysselmann Ann-Kristin Olsens rapport til Justisdepartementet for perioden ISBN-nr /Nr. 2 Avfall og avfallshåndtering på Svalbard Status og forslag til tiltak. ISBN-nr /Nr. 3 Ferdsel knyttet til turisme på Svalbard. ISBN-nr /Nr /Nr /Nr. 3 Prosjekt "Steinalder på Svalbard?" Revurdering av tidligere funn og resultater fra nye undersøkelser. ISBN-nr Helhetlig plan for miljøtiltak i gruveområdet i Ny-Ålesund (Kings Bay). Perspektiv på historie, kulturminner, industrielle etterlatenskaper, forsøpling og forurensing. ISBN-nr Overvåknig av kulturmiljø på Svalbard Målsetning, metode, lokaliteter og overvåkning. ISBN-nr /Nr. 1 Kulturminneplan for Svalbard ISBN /Nr. 2 Det teknisk industrielle kulturmiljøet i Longyearbyen og omegn. Verne og utviklingsplan. ISBN /Nr Svalbard - inn i et nytt årtusen. Utdrag fra sysselmann Morten Ruuds rapport til Justisdepartementet for åremålsperioden ISBN Rapportene kan bestilles fra: Sysselmannen på Svalbard Postboks 633 N-9171 Longyearbyen Tlf Fax firmapost@sysselmannen.svalbard.no

3 FORORD Ved sin behandling av St.meld. nr. 22 ( ) Om Miljøvern på Svalbard, pekte Stortinget på at dagens verneområder i liten grad omfatter de delene av Svalbards landområder som har biologisk produksjon. Stortinget ba Regjeringen legge fram forslag til nye verneområder der slike landområder sikres vern. På denne bakgrunn har Sysselmannen fått i oppdrag å utarbeide forslag til nye verneområder på Svalbard. I forbindelse med utarbeidelsen av verneplanen, er det gjennomført en konsekvensutredning. Gjennom denne er det belyst hvilke konsekvenser opprettelsen av nye verneområder vil få for samfunnet og for utnyttelsen av naturressursene på Svalbard. Samtidig med verneforslaget sendes også konsekvensutredningen på høring. Disse to rapportene må ses i sammenheng. Det er også utarbeidet en brosjyre, som er et sammendrag av verneplanen og konsekvensutredningen. Ivar Haugen (engasjert) og naturvernrådgiver Sissel Aarvik har skrevet verneplanen. Longyearbyen, juni 2002 Odd Olsen Ingerø sysselmann Åsmund Sæther miljøvernsjef 3

4 INNHOLD 1 SAMMENDRAG INNLEDNING NATURFORHOLDENE PÅ SVALBARD Geologi Landskap Klima og værforhold Planteliv Dyreliv KULTURMINNER PÅ SVALBARD Vesteuropeisk hvalfangst (ca ) Russisk overvintringsfangst (ca ) Norsk overvintringsfangst (ca til i dag) Vitenskapelige og eventyrlige ekspedisjoner (fra ca. 1800) Industrielle kulturminner (fra ca. 1900) Krigsminner ( ) AREALBRUK OG NATURINNGREP PÅ SVALBARD Fangstvirksomhet Industriell virksomhet Turistvirksomhet Forsknings- og undervisningsaktivitet Fritidsbruk og fangst LOVGRUNNLAGET STATUS FOR OMRÅDEVERNET EVALUERING AV OMRÅDEVERNET PÅ SVALBARD UTVELGELSE AV NYE VERNEOMRÅDER Verneverdier Valg av verneform Konsekvensutredning VERNEFORSLAG Nye verneområder Endring av etablerte verneområder Kulturminner og verneområder Områdebeskrivelser Forslag til fredningsforskrifter FRAMDRIFTSPLAN LITTERATUR

5 1 SAMMENDRAG I sin behandling av St.meld. nr. 22 ( ) Om miljøvern på Svalbard uttalte Stortinget at de etablerte verneområdene på Svalbard i liten grad omfatter landområder som har biologisk produksjon. Regjeringen ble bedt om å legge fram forslag til nye verneområder på Svalbard der slike områder sikres vern. Direktoratet for naturforvaltning (DN) ga i 1997 Norsk Polarinstitutt (NP) i oppdrag å utrede status og dokumentasjon for vernede og verneverdige områder som grunnlag for en evaluering av områdevernet på Svalbard. I rapporten Evaluering av områdevernet på Svalbard identifiserer NP naturtyper, arter og andre verneverdier som mangler eller er svakt representert i de eksisterende verneområdene. På bakgrunn av dette er det i rapporten foreslått områder der vern bør vurderes. Sysselmannen har fått i oppdrag å utarbeide forslag til nye verneområder på Svalbard. Resultatet av arbeidet framkommer i dette høringsutkastet, der det fremmes konkrete verneforslag. Som en del av verneplanprosessen er det gjennomført en konsekvensutredning for belyse hvilke virkninger et evt. vern vil kunne få for næringsinteresser og samfunn. Hvilke temaer/ spørsmål som skulle utredes ble fastlagt i et utredningsprogram fastsatt av Direktoratet for naturforvaltning. Konsekvensene er utredet for mineraldrift, turistvirksomhet, forsknings- og undervisningsaktivitet og fritidsbruk. Konsekvensutredningen foreligger i en egen rapport: Plan for nye verneområder på Svalbard. Konsekvensutredning. I tråd med Stortingets mål, er behovet for bedre dekning av produktive arealer i verneområdene på Svalbard lagt som hovedkriterium for utvalget av aktuelle områder. Samtidig er det vektlagt å kombinere dette med å finne områder som også er viktige biotoper for fugler, pattedyr, sjeldne og sårbare planter, samt å sikre spesielle landskapsformer eller geologi som ellers er mangelfullt representert i eksisterende verneområder. Det er også lagt vekt på at områdene skal være lite påvirket av tyngre tekniske inngrep og ha en viss størrelse. Det fremmes følgende verneforslag: Nordenskiöld Land nasjonalpark Sassen - Bünsow Land nasjonalpark Alternativt: Sassendalen nasjonalpark Bünsow Land nasjonalpark Nordre Isfjorden nasjonalpark Alternativt: Nordfjorden nasjonalpark Daudmannsøyra nasjonalpark Vardeborgsletta geotopvernområde Colesdalen biotopvernområde Hopen naturreservat Til sammen utgjør dette et landareal på km 2, eller ca. 7 % av øygruppas landareal. I tillegg kommer et marint areal på km 2. To områder med planteartsfredning fra 1932 dekker i dag et landareal på km km 2 av dette inngår i de nye verneforslagene, mens vernet oppheves for km 2. Nytt landareal som foreslås fredet utgjør dermed km 2. 5

6 Vernebestemmelsene vil variere noe fra område til område. De viktigste bestemmelsene er følgende: forbud mot terrenginngrep (oppføring av bygninger/anlegg, boring, sprengning, uttak av mineraler/olje m.m.) ferdsel til fots og på ski, jakt, fiske og fangst kan skje i samsvar med øvrig regelverk forbud mot bruk av motorkjøretøy på bar eller tint mark snøscooterkjøring på frossen snødekt mark kan skje i samsvar øvrig regelverk bruk og vedlikehold av eksisterende anlegg og hytter kan skje i samsvar med øvrig regelverk. Samtidig med forslaget om å opprette nye verneområder, fremmes forslag om å omgjøre Ossian Sars plantefredningsområde til naturreservat og å oppheve de to plantefredningsområdene fra Eksisterende verneområder på Svalbard dekker km 2, eller ca. 57 % av landarealet. Etableres de nye seks verneområdene som foreslått, betyr dette at ca. 64 % av Svalbards landareal er sikret som naturreservater, nasjonalparker, geotop- eller biotopvernområder. 6

7 2 INNLEDNING I sin behandling av St.meld. nr. 22 ( ) Om miljøvern på Svalbard uttalte Stortinget at de etablerte verneområdene på Svalbard i liten grad omfatter de delene av øygruppa som har biologisk produksjon. Regjeringen ble bedt om å legge fram forslag til nye verneområder på Svalbard der biologisk produktive landområder blir sikret: Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til nye verneområder på Svalbard der viktige landområder med biologisk produksjon sikres vern. Stortinget la stor vekt på at Svalbard skal sikres mot inngrep slik at preget av uberørthet og villmarkskarakter kan sikres også i de grønne delene av øyriket. I forbindelse med behandlinga av St.meld. nr. 9 ( ) Svalbard, sluttet Stortinget seg til det som var sagt om verneplanen ved behandlinga av St.meld. nr. 22. Det er en overordnet målsetting for arbeidet med opprettelsen av verneområder at det biologiske mangfoldet (arveanlegg, arter og økosystemer) skal bevares. I 1992 ble det vedtatt en internasjonal konvensjon om vern og forvaltning av det samlede biologiske mangfoldet. Gjennom sin tilslutning til denne har Norge forpliktet seg til å sikre mangfoldet ved å iverksette tiltak for vern, restaurering og bærekraftig bruk. Konvensjonen slår bl.a. fast at hvert land skal: etablere et system av beskyttede områder fremme vern av økosystemene, naturlige leveområder og opprettholdelse av levedyktige bestander av arter i deres naturlige omgivelser fremme en miljømessig forsvarlig utvikling i områder som grenser opp til verneområdene. Norge har også gjennom sitt internasjonale arbeid i Arktisk Råds program for bevaring av biologisk mangfold CAFF (Conservation of Arctic Flora and Fauna) sluttet seg til en handlingsplan for styrking av områdevernet. Gjennom denne er Norge oppfordret til å identifisere de viktigste manglene ved dagens vern og på grunnlag av dette utpeke aktuelle nye områder. Et mål med handlingsplanen er at de arktiske landene skal sikre et representativt nettverk av verneområder i alle naturgeografiske soner, samt å prioritere de sonene som er svakest representert og/eller er under sterkest press fra menneskelig virksomhet/inngrep. I Lov om miljøvern på Svalbard ( 11) er disse prinsippene fulgt opp: Det skal være verneområder på Svalbard som a) omfatter variasjonsbredden av naturtyper og landskapsformer b) bidrar til å sikre områder med særskilte naturhistoriske eller kulturhistoriske verdier c) beskytter økosystemene på land og i havet d) bidrar til å opprettholde villmark og uberørt natur. Direktoratet for naturforvaltning ga i 1997 Norsk Polarinstitutt (NP) i oppdrag å utrede status og dokumentasjon for vernede og verneverdige områder som grunnlag for en evaluering av områdevernet på Svalbard. NP la i 1998 fram sluttrapporten fra dette arbeidet. I rapporten, Meddelelser nr. 153 (1998) Evaluering av områdevernet på Svalbard identifiseres naturtyper, arter og andre verneverdier som mangler eller er svakt representert i de eksisterende verneområdene. På bakgrunn av dette er det i rapporten foreslått områder der vern bør vurderes. Med utgangspunkt i denne rapporten fikk Sysselmannen i oppdrag å utarbeide forslag til nye verneområder på Svalbard. Arbeidet ble startet opp sommeren Resultatet av arbeidet framkommer i dette høringsutkastet, der det fremmes konkrete verneforslag. 7

8 Som en del av verneplanprosessen er det gjennomført en konsekvensutredning for å belyse hvilke virkninger et evt. vern vil ha for næringsinteresser og samfunn. Sysselmannen er ansvarlig for dette arbeidet og har gjennom prosessen hatt et nært samarbeid med ulike parter og organisasjoner på Svalbard for å få innspill til hvilke problemstillinger som skal belyses og å få data til utredningen. Konsekvensutredningen blir sendt på høring samtidig med verneplanen. Verneforslaget får følgende videre saksgang: - felles lokal og sentral høring gjennomført av Sysselmannen - sammenstilling av høringsuttalelsene og faglig tilråding til Miljøverndepartementet fra Sysselmannen og Direktoratet for naturforvaltning - Miljøverndepartementet forbereder saken for Regjeringen - vernevedtak ved kgl. res. 3 NATURFORHOLDENE PÅ SVALBARD Svalbard har et landareal på km 2. Ca. 60 % er isbreer og under 10 % er dekket av vegetasjon. Selv om øygruppa har en så stor andel av isdekte arealer, er det et relativt mildt klima og et rikt plante- og dyreliv sammenlignet med andre områder på samme breddegrad. Antall arter av planter og dyr er ikke så høyt, noe som trolig skyldes øygruppas relativt isolerte posisjon og dermed de begrensede mulighetene for innvandring av planter og dyr fra andre landområder. 3.1 Geologi På Svalbard finnes bergarter fra praktisk talt alle geologiske tidsperioder fra prekambrium til kvartær (nåtid). Få steder trer geologien bedre fram enn her hvor vegetasjonen er så sparsom. I vest er bergartene mye foldet, mens lagene av sedimentære bergarter lengre øst fortsatt ligger forholdsvis flatt slik de ble avsatt. Større og mindre forkastninger finnes overalt på øygruppa. Grunnfjellsbergartene (eldre enn 440 mill. år) består av omdannede (metamorfoserte) sedimentære og vulkanske bergarter som glimmerskifer og gneiser og intrusive smeltebergarter som granitter. I grunnfjellsbergartene er det få fossiler bortsett fra algekolonier (stromatolitter). Dette skyldes den sterke omdanningen av bergartene fra denne tiden og at livet på jorden var i en tidlig utviklingsfase. For over 400 millioner år siden var jordskorpa i Svalbardområdet i bevegelse og det skjedde en omfattende fjellkjededannelse (den kaledonske fjellkjedefolding) med intrusjon av blant annet granitter. Disse granittene utgjør noen av de høyeste fjelltoppene på Svalbard i dag. Senere tiders erosjon har brutt ned mesteparten av denne fjellkjeden, slik at den i dag danner fundamentet for de etterfølgende sedimentavsetningene. Etter fjellkjedefoldingen var det i devontiden (ca. 375 mill. år siden) en periode med innsynkning av sentrale deler på Spitsbergen. Mektige sedimentlag på flere tusen meter ble avsatt. Dette skjedde i tørt klima dels på land og dels i fersk- og brakkvann. 8

9 Etter denne tørre perioden var det en mer fuktig periode i devon med avsetning av sedimenter, vekselvis i grunne havområder og på lave sletteland. Sand, leire og planterester fra sumpområder ga opphav til sandstein, skifer og kullag (Pyramiden). For 300 millioner år siden oversvømmet havet igjen landområdene og det ble avsatt kalkstein, dolomitt og lag av anhydritt og gips. Det forekommer lag som er rike på sjøfossiler fra slutten av permtiden (250 mill. år siden). I den etterfølgende perioden ( mill. år siden, dvs. triasjurakritt) beveget Svalbard seg fra 50 o til 70 o N og klimaet var temperert og fuktig. Dette ga vekslende hav- og landavsetninger med rikelig med sjøfossiler (muslinger og blekksprutskall). Vulkansk aktivitet førte til inntrenging av størkningsbergarten doleritt flere steder i lagrekken. I 100 millioner år gamle lag forekommer fotavtrykk etter dinosaurer som har levd i et mildt klima med frodig vegetasjon. Det er funnet fotavtrykk etter planteetende dinosaurer (Iguanodon) på Festningen og kjøttetende dinosaurer (Allosaurus) i Kvalvågen. I tertiærtiden (65 2 mill. år siden) skjedde det store bevegelser i jordskorpa med press både fra øst og vest og det oppstod foldninger og forkastninger. Store sumpområder i de sentrale delene av Svalbard ga opphav til mektige kullag som har vært gjenstand for økonomisk utnyttelse (Longyearbyen, Svea, Barentsburg og Ny-Ålesund). Fossiler fra denne tiden ligner våre planter. I de siste 2 millioner årene er det vulkanisme og istider som har preget geologien. Vulkanutbrudd for år siden, med utstrømninger av lava over store områder og varme kilder som fremdeles er aktive, vitner om denne aktiviteten. Sent i tertiær hadde Svalbard stort sett fått den formen og størrelsen øygruppa har i dag. Selve utmeislingen av landskapet med fjell, daler og fjorder skjedde senere, i kvartærtiden. Dagens løsavsetninger, morener, elveavsetninger, strandavsetninger, ur og blokkmark er dannet i kvartærtiden og dannes fortsatt. Det er viktig å merke seg at det ikke har vært tropiske tilstander på Svalbard så lenge landområdet har ligget så langt nord som i dag. Plante- og dyrelivet som har krevet varmt klima har sin opprinnelse den gang Svalbard lå nær ekvator og beveget seg nordover. Denne kontinentforskyvningen pågår fremdeles og Svalbard er nå på vei nordøstover med en hastighet på ca. 1.5 cm i året. 3.2 Landskap I vest og nord er landskapet på Svalbard preget av bratte, forrevne fjell med spisse topper. De høyeste toppene er Newtontoppen og Perriertoppen på 1713 og 1712 meter. I de sentrale delene av Svalbard og østover til Barentsøya og Edgeøya er det karakteristiske platåfjell, fjell med flate platåformede topper, med bratte rasurer langs foten. Disse fjellene er ofte skilt av store brede dalfører. Et annet karakteristisk trekk ved landskapet er de store fjordene, som skjærer seg dypt inn i landmassene i vest og nord på Spitsbergen og på Nordaustlandet. Isfjorden i vest og Wijdefjorden i nord deler nesten Spitsbergen i to. På Nordaustlandet gjør Wahlenbergfjorden og Rijpfjorden det samme. Lange strekninger langs kysten, spesielt i vest og nord på Spitsbergen, består av store strandflater. Dette er bremmer av flatt land med grunt hav utenfor. Enkelte steder kan strandflatene 9

10 være over 10 km brede. I de flate kystområdene er det en del laguner som helt eller delvis er skilt fra åpen sjø. Et annet kystnært trekk er de gamle strandvollene som ligger som terrasser eller trinn i terrenget. Disse ligger i flere høyder over hverandre avhengig av på hvilket nivå landet lå den gang trinnene ble dannet. Permafrosten på Svalbard varierer med lokale forhold, fra ingen tele og ned til 500 m i indre strøk. Pingoer er karakteristiske hauger med en høyde på et par meter til over 40 meter. Disse haugene har en kjerne av is og oppstår når vann under trykk presser seg opp gjennom kanaler og sprekker i permafrosten. Is og frost skaper også andre spesielle fenomener. Frostsprenging er årsaken til de karakteristiske steinurene (raskjeglene) under fjellene. Frosten har også en evne til å sortere jord- og steinmateriale. Strukturmark eller polygonmark kalles det når frosten har dannet ringer av småstein, ofte med en diameter på et par meter. Det kan også oppstå slike polygonformede mønstre av sprekker der overflata er mettet med vann. Breene frakter med seg store mengder stein og grus og skurer på underlaget. Framfor bretungene danner det seg store voller av steinmasser, morener. Breene transporterer også masser langs sidene (sidemorener) og inne på breen (midtmorener). Finere materiale blir fraktet med breelvene ut til fjordene. Det er mange småvann og tjern på Svalbard. De fleste er dannet i forsenkninger i strandflata. Enkelte er så grunne at de bunnfryser om vinteren. Det er få større innsjøer. Mest kjent er Linnévatnet i nærheten av Kapp Linné. Lenger nord på Spitsbergen og på Nordaustlandet er det også noen relativt store innsjøer. Om sommeren fører bresmelting til at elvene vokser og de kan dekke store arealer i dalbunnene og på strandflatene. Elvene er ofte grunne og de frakter store mengder slam og småstein fra breene. Dette fører til at elvene og sjøflata utenfor farges av slammet. Om lag 60 % av Svalbard er dekket av breer som dominerer landskapet. Omfanget av breer varierer fra nord til sør og fra øst til vest. Bjørnøya har ingen breer, mens Kvitøya er nesten helt dekket av en bre. I nordøst ligger store kåpebreer som er så tykke at de skjuler topografien under. Den største breen er Austfonna på Nordaustlandet. I nordvest er det vanlig at breene er noe mindre og de fyller bare de lavere delene av terrenget mens fjellene stikker opp. De vanligste typene er utløpsbreer og dalbreer som siger fra høyereliggende områder ned gjennom dalene ofte helt fram til sjøen. 3.3 Klima og værforhold Klimaet på Svalbard skiller seg fra det man har i andre arktiske områder på tilsvarende breddegrad. Dette skyldes de varme havstrømmene (Golfstrømmen) som kommer nordover langs vestkysten og som gir et mildere klima enn det vi ellers finner i Arktis, særlig gjelder dette vinterstid. Middeltemperaturen om vinteren langs vestkysten er bare C. Langs østkysten kommer det kalde havstrømmer fra polområdene. Dette gjør at en ofte får et møte mellom kalde og varme luftmasser i dette området. Dette fører til lange perioder med ustabilt og stormfullt vær, særlig om vinteren. Temperaturen om vinteren er svært varierende og kan i løpet av noen få timer variere mer enn 30 0 C. Dette skyldes variasjoner mellom mild atlanterhavsluft og kald polarluft. 10

11 Om sommeren er temperaturen mer lik over hele øygruppa, mellom C, med et snitt på rundt 5 0 C på vestkysten. Som vanlig for arktiske strøk er den årlige nedbøren liten, bare mm. Nedbørmengden varierer både geografisk og tidsmessig. Det faller minst nedbør i de sentrale delene av Spitsbergen, fra Van Mijenfjorden og nordover. Indre Wijdefjorden er kjent for å være svært nedbørfattig. Her er det et utpreget kontinentalt klima med lite nedbør og forholdsvis høye sommertemperaturer. På øyene i øst er det derimot mer nedbør, med mengder beregnet til over mm. Den tørreste årstiden er våren og forsommeren. På grunn av de varierende luftstrømmene kommer det ofte ulike nedbørfronter inn over Svalbard, selv om nedbørsmengdene som faller er små. Det er derfor ikke uvanlig både å oppleve nedbør i form av snø på sommeren og i form av regn om vinteren. Et typisk sommerfenomen er ishavståke som dannes når mild luft sørfra kommer i kontakt med is eller en kald havflate. Et annet typisk trekk ved klimaet er de kraftige vindene som opptrer spesielt vinterstid. På Kapp Linné har en i gjennomsnitt litt over 20 dager i januar med vindstyrke sterkere enn frisk bris. I juli derimot er det bare seks dager med en slik vindstyrke. I tillegg varierer vinden sterkt avhengig av terrenget, og det er store lokale forskjeller. Enkelte steder kan det oppstå svært kraftige fallvinder fra dalbreene. En annen utpreget årstidsvariasjon er forholdet mellom sol og mørke. Ved Longyearbyen (ca n.br.) har en midnattssol fra 19. april til 23. august. Det er mørketid fra 26. oktober til 16. februar. I perioden mellom 14. november og 29. januar er sola mer enn 6 0 under horisonten og mørket er mer kompakt, selv om det fortsatt er noe forskjell på dag og natt. I denne perioden er det polarnatt. 3.4 Planteliv Mindre enn 10 % av Svalbards landareal er dekket av vegetasjon. Det er funnet ca. 175 karplanter på Svalbard. Floraen er spesielt rik rundt de sentrale fjordene på vestkysten av Spitsbergen, særlig ved Van Mijenfjorden og Isfjorden. Over tre fjerdedeler av alle artene av karplanter på Svalbard finnes i dette området. Dette var blant annet årsaken til at en her allerede i 1932 gjennomførte vern av plantelivet i to avgrensede områder. Disse arealene er for øvrig sentrale i forbindelse med den nye verneplanen. Med bakgrunn i forekomsten av karplanter med ulike krav til varme er Svalbard inndelt i tre soner: arktisk polarørkensone, nordarktisk tundrasone og mellomarktisk tundrasone. Den sistnevnte sonen omfatter en spesielt gunstig undersone kalt indre fjordsone. På Svalbard er jordlaget ofte tynt. Nesten alt er avsatt i kvartærtiden og er for det meste mineraljord dannet ved erosjon og forvitring. Det er lite organisk jord som er dannet av planterester. Sand og leire finnes kun i dalene og på strandflatene. Tilgangen på næringsstoffer er derfor en minimumsfaktor for plantelivet. Under fuglefjellene, der det er rikelig gjødsling, utvikles det svært frodig vegetasjon. Berggrunnen skaper forskjellige livsmiljø for plantene. Bergarter fra grunnfjellet (granittiske) og sandsteiner dannet ved erosjon av disse gir et surere livsmiljø enn sedimentære bergarter avsatt i et havmiljø (leirskifer og kalkstein). 11

12 Det er kun det øverste jordlaget som tiner; under er det permafrost. Dette aktive laget varierer i dybde fra cm og gjør det mulig for planter å vokse. På grunn av permafrosten er dreneringen dårlig, og grunnvannet ligger ofte nær overflata. Ved stagnerende vann i overflata utvikles våtmarker og arktiske myrdannelser. Den korte vekstsesongen, fra 6 til 10 uker, er vanligvis minimumsfaktoren for plantelivet. Mange arter blomstrer bare få dager etter at snøen er smeltet. Dette kan skje ved at knoppene er ferdigutviklet året før. I gode somrer forekommer kjønnet formering. Andre år skjer formeringen vegetativt ved yngleknopper og utløpere eller ved egenbefruktning. Plantene har i tillegg svært lang levetid, noen blir faktisk flere hundre år gamle. Snødekket er en annen viktig faktor for vegetasjonen. Generelt sett er det lite snø, men pga. vinden samler den seg i dalbunner og i lesider. Det er forskjellige plantesamfunn på de stedene der snøen ligger lenge og på rabbene som er tidlig snøbare. Beite og tråkk av rein er også en viktig faktor som påvirker vegetasjonen. I tillegg beites plantene ulikt, noe som påvirker forholdet mellom plantene. Et karakteristisk trekk er at vegetasjonen vokser lavt langs bakken eller slutter seg tett sammen i tuer for å beskytte seg best mulig mot vinden og for å få mest mulig utbytte av solstrålene. Mesteparten av vegetasjonen finnes fra strandsonen og opp til 200 m.o.h. Av typiske blomsterplanter på Svalbard kan nevnes reinrose, rødsildre, fjellsmelle, svalbardvalmue og polarsoleie. Det er få arter av lyng og busker; kun polarvier og rynkevier er vanlige. Kantlyng er den vanligste lyngarten. Dvergbjørk finnes kun sparsomt i indre del av Isfjorden (Adventdalen og Colesdalen). Svalbard har også en rekke moser, sopper og lav. I flg. A catalogue og Svalbard plants, fungi, algae and cyanobacteria fra 1996 er det kjent 579 lavarter, 373 mosearter (moser og levermoser) og 564 sopparter (ikke medregnet arter i lav). I tillegg finnes det marine alger og alger i ferskvann og på land. Mange av artene er små. Det vil ennå være potensiale for å finne nye arter på Svalbard. 3.5 Dyreliv Svalbard har få dyre- og fuglearter sammenlignet med resten av Norge. Antall individer blant mange av artene er derimot svært høyt. Svalbardrypa er den eneste fuglen som overvintrer på land på øygruppa, men om våren og sommeren invaderes øyene av millioner av fugler. Det er kjent om lag 170 fuglearter. Bare vel 30 arter hekker regelmessig og noen av disse hekker kun i et lite antall. Noen, f.eks. islom, alke og gråmåke, hekker normalt kun på Bjørnøya. Rovfugl er ikke registrert hekkende på Svalbard, men noen arter, bl.a. snøugle, ses fra tid til annen. Svalbard har tre arter landpattedyr; fjellrev, svalbardrein og isbjørn. Smågnagere mangler, med unntak av østmarkmus, som har sin hovedforekomst i området ved Grumant. Denne arten har trolig kommet med båt fra Russland. Det kreves spesielle tilpasninger hos dyr og fugler som skal leve under så ekstreme klimatiske forhold som på Svalbard. Det er spesielt problematisk å skaffe seg tilstrekkelig mat om 12

13 vinteren når det er mørkt hele døgnet og bakken er dekket av snø og is. Pattedyr og fugler som overvintrer på Svalbard har tilpasset seg forholdene gjennom morfologiske, fysiologiske og atferdsmessige tilpasninger. Pels med ekstremt god isolasjonsevne, kroppsfasong (bl.a. små ører og korte bein) er tilpasninger til ekstrem kulde. De har også evne til å lagre store fettreserver på kroppen og å bruke lite energi om vinteren. En annen strategi er å hamstre mat slik fjellreven gjør. Av sjøpattedyr er det fire selarter som har faste bestander på Svalbard. Dette er ringsel, storkobbe, steinkobbe og hvalross. Hvithvalen (kvitfisk) er den vanligst forekommende hvalarten i de nære hav- og fjordområdene. Svalbardrøye er den eneste ferskvannsfisken på øygruppa. Den forekommer i to stasjonære varianter som oppholder seg kun i ferskvann, og en anadrom variant som vandrer ut i havet på næringssøk et par måneder om sommeren, men som gyter i ferskvann. En annen viktig dyregruppe er de som lever i jordsmonnet. Bjørnedyr, spretthaler, midd og nematoder er slike arter. Siden det ikke finnes meitemark, står disse for den viktige, men svært begrensede nedbrytningen av organisk materiale (plante- og dyrerester) som frigjør næringsstoffer til plantene. Svalbard har også en del andre virvelløse dyr som insekter og edderkopper. Flere er viktige som nedbrytere av organisk materiale. I havet er det rike forekomster av plante- og dyreplankton som gir et godt næringsgrunnlag for fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Det er særlig stor produksjon i områder der det salte varme vannet i Golfstrømmen møter de kalde arktiske vannmassene og man får en omrøring av vannmassene. Et slikt område strekker seg fra Bjørnøya til Hopen og et langs vest- og nordsida av Spitsbergen. Mange store og små fuglefjell i disse områdene vitner om god mattilgang. Raudåta er et krepsdyr som er særlig viktig i næringskjedene i Barentshavet. Det er bare kjent ca. 40 fiskearter i Svalbardområdet. Polartorsken finnes i store mengder og er viktig som mat for sjøfugl, hval og sel. Samspillet mellom livet i havet og på land er sentralt på Svalbard. Millioner av sjøfugl henter føde i havet og bringer organisk materiale tilbake til fuglefjellene i form av gjødsel. Vegetasjonen under fuglefjellene er spesielt artsrik og frodig, noe som skaper gode beiteforhold for rein. Her er også mye fjellrev som lever godt av egg og fugl som faller ned. 4 KULTURMINNER PÅ SVALBARD En antar i dag at det har vært menneskelig virksomhet på Svalbard i 400 år. Virksomheten har vært lite variert, da den i stor grad har vært knyttet til fangst og industriell virksomhet. Variasjonen i typer kulturminner er dermed begrenset. I tillegg til at Svalbards historie er knyttet til fangst og industriell virksomhet, er den karakterisert av at øygruppa har vært mål for mange kartleggings- og forskningsekspedisjoner. Det har også vært en del mer personlig motiverte eventyrlige ekspedisjoner. I motsetning til mange andre områder i Arktis, er det karakteristisk for Svalbards historie at det ikke har vært en fastboende urbefolkning her. Det er også spesielt at så mange nasjoner 13

14 har hatt og har aktivitet på øygruppa. Dette skyldes at Svalbard helt fram til 1920 var et ingen-manns-land (terra nullius) og at Svalbardtraktaten gir alle traktatlandene like rettigheter til å drive industriell virksomhet, jakt, fiske m.m. Svalbards kulturminner er spor etter menneskelig virksomhet under forhold som ligger helt på grensa av det mulige. Den internasjonale aktiviteten fra 1600-tallet og framover har etterlatt spor som er unike i norsk sammenheng. Kulturminnene er ofte også verdens nordligste i sitt slag. De store kostnadene med å ta med seg utstyr og avfall etter endt virksomhet førte mange steder til at det finnes godt bevart teknisk utstyr som det knapt finnes maken til andre steder enn på Svalbard. Utvalget av kulturminner påvirkes også av andre bevaringsforhold enn lengere sør. Nedbrytning pga. rust og råte går senere, men den fysiske slitasjen på objekter som stikker opp over terrenget, kan være stor (vind, erosjon, isbjørnherjinger m.m.). 4.1 Vesteuropeisk hvalfangst (ca ) Etter at Willem Barentsz oppdaget Svalbard i 1596 startet den vesteuropeiske hvalfangsten på begynnelsen av 1600-tallet. England og Nederland var særlig aktive i fangsten, men også Frankrike, Spania, Tyskland og Danmark/Norge deltok. Ved de faste fangstfeltene ble det etterhvert etablert permanente landstasjoner med bolighus, verksteder og spekkovner. Hvalspekket ble brakt på land og det ble utvunnet tran i store kokekar av kopper som ble plassert på store oppmurte ovner. Ovnene var solide konstruksjoner som kunne anvendes over mange år og utgjør i dag en viktig del av kulturminnene fra hvalfangsttiden på Svalbard. Den mest kjente landstasjonen er Smeerenburg som nederlenderne etablerte på Amsterdamøya. I tilknytning til landstasjonene ble det anlagt gravplasser. Hvalfangst i småbåter var risikofylt, og tap av menneskeliv var en del av fangstens hverdag. Det finnes store gravplasser med opptil 225 graver fra denne perioden på Nordvest-Spitsbergen. Rundt midten av 1600-tallet avtok fjordfangsten etter hval. Fangstbåtene måtte ut på det åpne havet og langs iskanten for å få et rimelig utbytte. Hvalfangsten ble nå utelukkende konsentrert til fangstskutene og landstasjonene gikk ut av bruk etter Det antas at områdene for de gamle landstasjonene fortsatt ble brukt som nødhavn, gravplass og samlingssted om høsten. I første halvdel av 1700-tallet var hvalfangsten på Svalbard på retur og ikke lenger lønnsom. 4.2 Russisk overvintringsfangst (ca ) Russisk fangst skiller seg fra den vesteuropeiske hvalfangsten ved at den er basert på overvintring og er konsentrert om fangst på pelsdyr. Russerne dreiv også fangst på hvalross og hvithval (kvitfisk). På 1700-tallet strakte området for russisk fangst seg helt nord- og østover til Nordaustlandet. De russiske fangststasjonene besto av hus (bolighus, smier, badstuer m.m.). I tilknytning husene ble det satt opp store trekors ( russekors ), for å få beskyttelse fra høyere makter og for å bringe jaktlykke. Korsene hadde også funksjon som landemerker til å navigere etter. I de russiske fangstområdene finnes sjelden store gravanlegg. Det antas at dødeligheten blant de russiske fangstfolkene var betydelig mindre enn blant hvalfangerne og de seinere norske fangstfolkene bl.a. fordi russerne hadde større kunnskap om å beskytte seg mot skjørbuk. 14

15 Dette er bekreftet gjennom anatomiske studier av russiske skjeletter som sjelden viser tegn til denne sykdommen, som er vanlig å se i vesteuropeisk gravmateriale. I følge skriftlige kilder opphørte russernes fangst på Svalbard gradvis utover 1800-tallet og etter 1850 er russisk fangst på Svalbard et avslutta kapittel. 4.3 Norsk overvintringsfangst (ca til i dag) Nordmenn begynte med ishavsfangst på slutten av 1700-tallet. Sommerfangst fra båter var økonomisk viktigst, men har i liten grad etterlatt seg kulturminner på Svalbard. Kulturminner fra overvintringsfangsten er derimot spredt ut over store deler av øygruppa i form av tufter, hytter, graver, fangstinnretninger, båter og en rekke løse gjenstander. Den første kjente norske overvintringsekspedisjonen fant sted Russere var med som kjentmenn og ble læremestre for nordmennene. Den tidlige fasen av norsk overvintringsfangst var rettet mot hvalross og rein, samt sanking av egg og dun. Ekspedisjonene var store og var utrustet av handelshus hovedsakelig i Hammerfest og Tromsø. Rundt 1830 var hvalrossbestanden overbeskattet og overvintringsfangsten avtok. Fra denne fasen er det bevart èn stående bygning; Hammerfesthuset på Bjørnøya. Noen slakteplasser for hvalross stammer sannsynligvis også fra samme tid. På slutten av 1800-tallet startet en ny bølge med overvintringsfangst. Den var rettet mot pelsdyrene, med vinterskinnet til rev og bjørn som det viktigste. I tillegg ble det sanket egg og dun og jaktet sel og rein. Ekspedisjonene bestod ofte bare av 1-2 mann og fangstmannen sto selv for utrustningen. Standarden på fangsthyttene ble hevet utover i 1930-årene. De fleste bevarte fangststasjoner stammer fra 1900-tallet. De er organisert i 45 fangstområder med hovedstasjoner og bistasjoner som dekker det meste av arealene som var aktuelle for fangst. Under områdebeskrivelsen for det enkelte aktuelle verneområde henvises det til denne inndelingen. Fangstredskapene ble etterhvert mer effektive og dette gikk hardt utover viltbestandene. Reinen ble fredet i 1925 for å hindre utryddelse. Da isbjørnen ble fredet i 1973 betydde det slutten på den norske overvintringsfangsten. I dag er kun noen få fangstmenn som er fast etablert på Svalbard. 4.4 Vitenskapelige og eventyrlige ekspedisjoner (fra ca. 1800) Den vitenskapelige utforskningen av Svalbard har i stor grad vært innsamling av data for beskrivelse av topografi, klima, biologi, botanikk, oseanografi, glasiologi og geologi. Motivene har vekslet fra rent vitenskapelige til politiske og økonomiske. For de mer eventyrlige ekspedisjonene har det også vært rent personlige motiv. Willem Barentsz ekspedisjon som førte til oppdagelsen av Svalbard i 1596 var egentlig den første kartleggingsekspedisjonen. Hvalfangernes ekspedisjoner kartla sentrale kystområder. Den første vitenskapelige ekspedisjonen var den russiske Cicagov-ekspedisjonen fra hvor det for første gang ble foretatt systematiske innsamlinger av ulike data. Tuftene etter denne finnes i dag i Recherchefjorden. Aktiviteten vokste på 1800-tallet og en rekke nasjoner deltok; Sverige, Frankrike, Tyskland, Østerrike og England. Den norske geologen B. M. Keilhau var en av de første til å utforske de indre områdene på Svalbard i I annen halvdel av 1800-tallet var utforskningen intens og motivert av nasjonale og økonomiske interesser ved siden av de vitenskapelige. Utgangs- 15

16 punktet for den senere mineralutvinningen var resultatene fra geologisk kartlegging. Flere ekspedisjoner med mål å nå Nordpolen har hatt sitt utgangspunkt på Svalbard. I Virgohamna er det bevart rester etter Andrées forsøk på å nå Nordpolen med ballong i 1896 og 1897 og Wellmans forsøk med luftskip i 1906, -07 og -09. I Ny-Ålesund står fortøyningsmasta for luftskipene Norge og Italia. 4.5 Industrielle kulturminner (fra ca. 1900) Den industrielle virksomheten på Svalbard er knyttet til mineralutvinning. Helt fra 1600-tallet var det kjent at det fantes kull. Det er drevet prospektering og satt i gang prøvedrift på en rekke mineraler som fosforitt, gull, jern, sink, bly, kobber, gips, asbest og marmor. Hittil er det kun kull som har gitt grunnlag for lønnsom drift. Allerede i 1872 tok A. E. Nordenskiöld initiativet til drift på forforitt, men prosjektet ble skrinlagt før utvinning kom i gang. Den første båtlasten med kull ble tatt av ishavsskipper Søren Zachariassen i Rundt 1900 okkuperte flere norske selskaper land og satte i gang prøvedrift av kull. Disse manglet i stor grad kapital og i kom engelsk og amerikansk kapital inn. Fram til første verdenskrig utviklet det seg nesten en klondyke-stemning med prospektering, okkupasjoner, anleggsvirksomhet og prøvedrift på mange ulike steder langs vestkysten. Svalbard var et ingen-manns-land ( terra nullius ) og dette førte til kaotiske forhold. Løsningen var at Norge fikk suvereniteten gjennom Svalbardtraktaten i Suverenitetsovertakelsen fant sted i Den industrielle virksomheten var i starten preget av drømmen om rask fortjeneste. Dette førte til en overoptimistisk etableringsvirksomhet basert på et svært tynt grunnlag. Ofte endte det med noen få års prøvedrift og deretter nedleggelse. Etter 1925 ble aktiviteten noe redusert og etter hvert konsentrert til de større anleggene. Kulturminnene etter mineralutvinningen ligger i de største fjordene på vestkysten av Spitsbergen og på Bjørnøya. Det er i dag 18 anlegg med betydelige rester etter gruvedrift. I tillegg kommer anleggene med fortsatt kulldrift i Longyearbyen, Svea og Barentsburg. 4.6 Krigsminner ( ) Svalbard har sin egen krigshistorie. Øygruppa ble aldri okkupert av tyskerne. I 1941 ble Svalbard evakuert, og det ble satt fyr på utvunnet kull slik at ikke tyskerne skulle få tak i det. I de påfølgende årene etablerte tyskerne automatiske og bemannede værvarslingsstasjoner rundt om på Svalbard. I 1942 reetablerte de allierte seg med en liten styrke i Isfjordområdet. I 1943 sendte tyskerne de store slagskipene Tirpitz og Scharnhorst til Svalbard. Barentsburg, Grumant og Longyearbyen ble skutt i brann. Senere ble Svea ødelagt av en tysk ubåt. En liten norsk garnison fortsatte å være etablert i Isfjordområdet. I dag finnes flere spor etter den tyske tilstedeværelsen under krigen, selv om tyskerne brente det meste da de evakuerte Svalbard. Kun værstasjonen Haudegen i Rijpfjorden ble ikke brent. For øvrig består kulturminnene fra siste verdenskrig av avbrente bygningsfundamenter, kanonstillinger, kanoner og rester av tyske fly. 16

17 5 AREALBRUK OG NATURINNGREP PÅ SVALBARD Den menneskelige aktiviteten på Svalbard har hele tiden vært størst i de biologisk rikeste og mest produktive landområdene langs kysten og fjordene. Dette gjelder stort sett all fangstvirksomhet og all industriell virksomhet. Et unntak kan være perioden med hvalfangst der det var forekomstene av hval i fjordene og havet som avgjorde lokaliseringen av aktiviteten. Pr var ca personer innført i befolkningsregisteret for Svalbard. Det var registrert personer i Longyearbyen/Svea/fangststasjonene, 29 i Ny-Ålesund, 4 på Hopen, 9 på Bjørnøya, 8 i Hornsund og ca. 960 i Barentsburg. 5.1 Fangstvirksomhet Det har vært fangstvirksomhet over store deler av Svalbard og flere av dyrebestandene har vært overbeskattet. De fysiske naturinngrepene (bygninger, feller m.m.) i tilknytning til denne virksomheten har imidlertid vært beskjedne. Dette betyr at Svalbard var å anse som et villmarksområde, dvs. et område fritt for tyngre tekniske inngrep helt fram til 1900-tallet. De senere årene har fire tradisjonelle fangststasjoner vært i drift på Svalbard. Dette er stasjonene på Kapp Wijk, Austfjordnes, Akseløya og i Farmhamna. Her drives det fangst/jakt på sel, rev, rype, kortnebbgås og litt sjøfugl. Dunsanking har vært spesielt viktig for fangststasjonen på Akseløya. 5.2 Industriell virksomhet Det var først ved den industrielle virksomheten man fikk større fysiske naturinngrep. Det ble gjennomført lete- og undersøkelsesaktivitet knyttet til diverse mineralforekomster, og startet prøvedrift med oppbygging av anlegg av ulike slag. Overoptimisme førte til etablering av anlegg som raskt viste seg ikke å gi grunnlag for lønnsom drift. Mange av anleggene ble etter kort tid nedlagt og forlatt. Det har foregått kulldrift i større målestokk i området i/ved Longyearbyen, Svea, Ny-Ålesund, Barentsburg, Grumant og Pyramiden. I dag er virksomheten i Ny-Ålesund, Grumant og Pyramiden nedlagt. Virksomheten i Longyearbyen er sterkt redusert. Den mest omfattende kulldrifta foregår nå i Svea. Trust Artikugol har gruvedrift i Barentsburg og arbeider med planer om å åpne ny drift på Grumantforekomsten, med gruveinngang og daganlegg i Colesbukta. I områdene omkring gruveanleggene og bosetningen har det opp gjennom årene skjedd ulike inngrep og kjøring på barmark. I disse områdene er det til dels omfattende sporskader. Også i andre områder der det har vært drevet kullboringer er det en del sporskader, for eksempel i Gipsdalen, i Reindalen og på strekningen Kapp Heer - Colesbukta - Colesdalen - Grumant. Noe sporskader og etterlatenskaper finnes også på steder der det har vært letevirksomhet etter petroleum. I dag er fortsatt 98 % av landarealene på Svalbard klassifisert som villmark (lengre enn 5 km fra større tekniske inngrep). Men samtidig kan det konstateres at de største inngrepene finnes og fortsatt skjer i de rikeste og mest produktive landområdene på Svalbard. Det er også i disse områdene en finner de fleste gjenværende utmålene. Pr var det 384 utmål på Svalbard. 17

18 Følgende selskaper har utmål: Utmålshaver Antall Store Norske* : Store Norske Spitsbergen Kulkompani : Store Norske Spitsbergen Grubekompani : 127 Trust Arktikugol : 50 Statoil : 11 Northlight Oil AS : 3 Svalbard Mineral AS : 2 Reistad Consult AS : 2 * Selskapet omtales som Store Norske når det ikke ut fra sammenhengen er nødvendig å spesifisere til Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS eller Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS. 5.3 Turistvirksomhet Det har vært turisme på Svalbard i over 100 år. Fram til begynnelsen av 1990-tallet var det kun små aktører i næringa. På 1990-tallet kom det politiske signaler om å åpne for annen næringsvirksomhet som kunne kompensere for nedtrapping av kullgruvedriften. Turisme, forskning og undervisning ble nye satsningsområder. Reiselivet har på 1990-tallet vært i kraftig vekst med økning i antall aktører, aktiviteter, sengekapasitet og gjestedøgn. Det har spesielt vært vekst innen ferie- og fritidsmarkedet. Beregninger viser at det i 1995 var ca turister på Svalbard utenom cruisetrafikken. I 2001 var dette økt til ca Utviklingen i antall gjestedøgn i Longyearbyen viser også sterk vekst, fra ca i 1995 til i ca i Cruisefarten (oversjøiske cruisebåter) var lenge stabil på turister pr. år. I de senere årene har dette tallet økt til ca Det er bygd opp reiselivstilbud basert på større og mindre båter som opererer med utgangspunkt i Longyearbyen. I perioden gikk Nordstjernen, et tidligere hurtigruteskip, fra Tromsø på ukentlige turer til Svalbard. Fra og med 2002 vil også denne båten ha Longyearbyen som base i sommersesongen. De ovennevnte båtene tilbyr turer i Isfjorden, til Ny-Ålesund og Nordvest-Spitsbergen og noen tilbyr også turer rundt Spitsbergen eller rundt det meste av Svalbard. Noen av båtturene kombineres med leiropphold (baseleirer) inkl. fotturer, breturer, kajakkpadling m.m. Siden 1995 har det vært en sterk økning i motorisert turisme, særlig knytta til snøscooterkjøring. De vanligste turene er å kjøre fra Longyearbyen til Tempelfjorden (Tuna- og von Postbreen) og Barentsburg. Det arrangeres også turer til Kapp Linné, Svea og til østkysten av Spitsbergen og noen få enkeltturer nord- og vestover. Om vinteren er det vintercamper (telt og snøhuler) flere steder på Nordenskiöld Land. Bortsett fra i og ved bosetningene medfører ikke turistvirksomheten vesentlige naturinngrep, men representerer en omfattende spredning av menneskelig tilstedeværelse på øygruppa. Dette kan medføre forstyrrelse av dyr og fugler og slitasje på terreng, vegetasjon og kulturminner. 18

19 5.4 Forsknings- og undervisningsaktivitet Det har vært en betydelig økning i forsknings- og utdanningsvirksomheten på Svalbard i løpet av 1990-årene. I dag er øygruppa sentral for både norsk og internasjonal arktisk forskning. Det har vært en omfattende utbygging av forskningsstasjoner og annen infrastruktur for forskning og utdanning på 1990-tallet. Eiscat, Svalsat, UNIS og utbygging av infrastrukturen i Ny-Ålesund er de største prosjektene. Det er etablert helårlige forskningsstasjoner fra en rekke land i tillegg til Norge. Svalbard besøkes også av forskere fra mange andre land på kortere og lengre forskningsoppdrag. Spesielt i sommersesongen foregår det mye arbeid i felt. Svalbard Science Forum sin registrering av forskningsaktiviteten, Research in Svalbard, viser at det var meldt inn 107 forskningsprosjekter for Også forsknings- og undervisningsaktiviteten representerer kun mindre inngrep utenfor bosetningene og nærområdene til disse, men representerer en spredning av menneskelig tilstedeværelse på øygruppa. På samme måte som turismen kan forskning- og undervisningsaktivitet medføre forstyrrelse av dyr og fugler og slitasje på terreng, vegetasjon og kulturminner. 5.5 Fritidsbruk og fangst Tradisjonelt har jakt, fangst og ferskvannsfiske vært viktige fritidsaktiviteter. Alle ville dyr på Svalbard er i utgangspunktet fredet ( speilvendingsprinsippet ), men det er åpnet for begrenset og kontrollert jakt. Det drives hovedsakelig jakt på rein, rype og kortnebbgås. Jakt på rein er forbeholdt de fastboende. Rypejakta er kvotebelagt, ved at fastboende kan felle inntil 10 ryper pr. dag, mens tilreisende har en kvote på 5 ryper totalt pr. sesong. Det foregår en del fellefangst på rev med utgangspunkt i Longyearbyen, Svea og fangststasjonene. Røye er eneste ferskvannsfisk på Svalbard, og bestandene er de nordligste i verden. Røya er fredet, men det er gitt adgang til et begrenset fritidsfiske. Garnfiske er forbeholdt de fastboende. Det mest populære fisket er pilking på isen om våren. Endringene av sammensetningen i bosetningene på Svalbard har ført til endringer i turaktiviteten. Tidligere var jakt og fiske hovedmotivet for å dra ut på tur. I dag er en stor andel av turaktiviteten motivert ut fra naturopplevelse og trim. Skigåing, fotturer og bruk av fritidsbåter synes å øke blant befolkningen generelt. Andre friluftslivsaktiviteter som synes å øke i omfang er klatreturer, breturer, topp-turer, snøbrettkjøring og kajakkpadling. I stor grad utføres disse nye aktivitetene av yngre spesielt interesserte personer. Å dra på snøscooterturer er en utbredt aktivitet blant de fastboende. Pr var det registrert snøscootere på Svalbard. Dette inkluderer de anslagsvis 200 snøscooterne som benyttes som utleiescootere. Om lag 200 private hytter ligger konsentrert til hyttefelt (i hovedsak ved Longyearbyen og Svea og på Vindodden med Sassenfjorden). I tillegg finnes det om lag 200 hytter spredt rundt på Svalbard. Ca. 25 av de sistnevnte eies av private eller eies/disponeres av ulike lokale foreninger. 19

20 6 LOVGRUNNLAGET Svalbard (inkl. Bjørnøya) er en del av kongeriket Norge. Norsk myndighetsutøvelse og forvaltning på Svalbard skjer med grunnlag i Svalbardtraktaten av 1920, som gir Norge full suverenitet over Svalbard. I svalbardloven av 17. juli 1925 nr 11 4 er Kongen gitt fullmakt til å gi alminnelige forskrifter på en rekke områder som bl.a. jakt, fiske, bergverksdrift og om fredning av dyr, planter, naturformasjoner, landstrekninger og fortidslevninger. Det er denne bestemmelsen som er hjemmel for de miljøvernbestemmelsene som senere er gitt for Svalbard. Fram til 1970-årene var vernet konsentrert om enkeltarter. I 1925 ble svalbardrein fredet, i 1952 hvalross, i 1955 hvitkinngås og ringgås, i 1963 ærfugl og i 1973 isbjørn. Behovet for dyreartsfredningene skyldes tidligere tiders overbeskatning av artene. I 1932 ble det etablert to plantefredningsområder. Etter hvert som leteaktiviteten etter petroleum økte, med store terrengskader som følge av anlegg og barmarkskjøring, ble det i 1971 innført en midlertidig naturvernforskrift for å regulere virksomheten. I 1983 ble denne erstattet av Forskrift om vern av naturmiljøet på Svalbard. Formålet er å verne naturen på Svalbard og territorialfarvannene rundt mot forurensninger, forsøpling og annen påvirkning som kan volde skade eller ulempe for mennesker, plante- eller dyreliv og naturmiljøet for øvrig eller virke skjemmende. I 1973 ble det opprettet 3 nasjonalparker, 2 store naturreservater og 15 mindre fuglereservater. I 1983 ble det opprettet ytterligere et naturreservat, Moffen, og i 1984 Ossian Sars plantefredningsområde ved Kongsfjorden. I 1985 ble det innført ferdselsforbud på Kong Karls Land for å hindre forstyrrelse i et viktig yngleområde for isbjørn. I 1978 ble Forskrift om forvaltning av vilt og ferskvannsfisk vedtatt. Her fastslo man prinsippet om at røye og alt vilt er fredet. I 1996 ble den erstattet av Forskrift om forvaltning av vilt på Svalbard og i 1997 Forskrift om forvaltning av røye og ferskvannsorganismer på Svalbard. Det er tillatt å fiske etter nærmere bestemmelser og jakt er tillatt på bestemte arter i fastsatte tidsrom. I 1991 ble Forskrift om turisme og annen virksomhet på Svalbard vedtatt. Formålet er å regulere turismen på Svalbard, både for å beskytte øygruppas naturmiljø og kulturminner og å ivareta turisters og andre reisendes sikkerhet. Forskriften ble revidert i 1997 og I 1992 ble Forskrift om kulturminner på Svalbard vedtatt. Denne slår bl.a. fast at alle kulturminner fra 1945 eller tidligere er automatisk fredet. I 1997 ble Forskrift for arealplanlegging i bosettingene på Svalbard vedtatt. Formålet med denne er å styre og samordne utbyggingen og arealdisponeringen innenfor avgrensede planområder i og ved de største bosettingene på Svalbard. I 1996 ble det nedsatt et miljølovutvalg for Svalbard. Utvalget avga sin innstilling i NOU 1999:21 Lov om miljøvern på Svalbard og loven ble vedtatt Loven samler natur- og kulturminnelovverket i en lov, og regelverket skal bli mer oversiktlig enn tidligere. Loven med en rekke tilhørende forskrifter trådte i kraft De nye verneområdene vil bli hjemlet i svalbardmiljøloven. Det er Regjeringen; Kongen i statsråd, som vil fatte endelig vedtak om etablering av nye verneområder på Svalbard. 20