PAULO COELHO. Ved elven Piedra satt jeg og gråt. Oversatt av Christian Rugstad

Transkript

1

2 PAULO COELHO Ved elven Piedra satt jeg og gråt Oversatt av Christian Rugstad

3 Bazar Forlag AS Ekornrudveien 20 C 1410 Kolbotn Bazar Forlags hjemmeside er: Paulo Coelhos hjemmeside er: Originaltittel: Na magrem do Rio Pedra en sentei e chorei Paulo Coelho 1994 Utgitt etter avtale med Sant Jordi Asociados Agencia Literaria S.L., Barcelona Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Kolbotn 2002 Omslagsdesign: Lene Stangebye Geving Foto Nonstøck/megapix.no & gettyimages.com Produsert av: Bodoni AS Trykk: Nørhaven Paperback, Viborg 2002 ISBN Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 Til I. C. og S. B., hvis kjærlige fellesskap lot meg se Guds kvinnelige ansikt; Mônica Antunes, følgesvenn fra første stund, som med sin kjærlighet og entusiasme sprer ilden over verden; Paulo Rocco, for stridene vi utkjempet sammen i glede, og for de verdige slagene vi førte mellom oss; Matthew Lore, som minnet meg på et klokt utsagn fra I Ching: «Utholdenheten bærer belønningen i seg.»

5 Forfatterens anmerkning En spansk misjonær besøkte en øy, og der møtte han tre aztekiske prester. Hvordan ber dere? spurte presten. Vi har bare en bønn, svarte en av aztekerne. Vi sier: «Gud, Du er tre, vi er tre. Ha barmhjertighet med oss.» Det er én vakker bønn, sa misjonæren, men det er ikke en bønn som behager Gud. Jeg skal lære dere en som er mye bedre. Presten lærte dem en katolsk bønn, og fortsatte videre på sin misjonsreise. Flere år senere, på vei tilbake til Spania, måtte skipet på ny gjøre et opphold på øya. Fra dekket fikk han øye på de tre prestene inne på stranden og vinket til dem. I samme øyeblikk begynte de tre å gå på vannet mot ham. Fader! Fader! ropte den ene idet de nærmet seg skipet. Lær oss på nytt bønnen som Gud lytter til, for vi har glemt den! Det er ikke så farlig, sa misjonæren der han sto og betraktet underet. Og han ba Gud om til- 7

6 givelse for at han ikke hadde forstått at Han snakker alle språk. Denne historien er en god illustrasjon på det jeg forsøker å si i Ved elven Piedra satt jeg og gråt. Vi legger sjelden merke til at vi er omgitt av Det ekstraordinære. Mirakler skjer rundt oss, Guds tegn viser oss veien, englene ber om å bli hørt men fordi vi har lært at det finnes formler og regler for hvordan vi kan nå frem til Gud, er vi døve og blinde for alt dette. Vi forstår ikke at Han er der vi lar Ham komme inn. De tradisjonelle religiøse ritualene er viktige: De lar oss få ta del i bønnens og tilbedelsens fellesskap. Men vi må aldri glemme at den åndelige erfaring fremfor alt er en konkret erfaring av kjærligheten. Og i kjærligheten finnes ingen regler. Vi kan lese bøker, forsøke å styre hjertet, lage regler for hvordan vi skal te oss men alt dette er sludder og vås. Hjertet bestemmer, og det er hva det vil som betyr noe. Dette har vi alle erfart i livet. Og alle har vi en eller annen gang sagt til oss selv gjennom tårer: «Jeg pines av en kjærlighet som ikke er bryet verdt.» Vi lider fordi vi mener at vi gir mer enn vi får. Vi lider fordi vår kjærlighet ikke blir akseptert. Vi lider fordi vi ikke klarer å træ våre regler ned over den. Vi lider forgjeves, for kjærligheten er frøet i 8

7 vår vekst. Jo mer vi elsker, desto nærmere kommer vi den åndelige erfaring. De sanne opplyste, med sjelen oppflammet av kjærligheten, overvant samtidens fordommer. De sang, de lo, de danset, de ba med høy stemme, de tok del i det sankt Peter kalte «hellig galskap». De var glade for den som elsker har beseiret verden, og han er ikke redd for å miste noe. Den ekte kjærligheten betyr betingelsesløs overgivelse. Ved elven Piedra satt jeg og gråt er en bok om betydningen av denne overgivelsen. Pilar og følgesvennen hennes er fiktive personer, men de representerer de mange konfliktene som følger oss i vår søken etter Den andre delen i oss selv. Vi vil før eller senere måtte overvinne våre redsler for den åndelige vei går gjennom den daglige opplevelsen av kjærligheten. Munken Thomas Merton sa: «Det åndelige liv består i å elske. Du elsker ikke fordi du ønsker å gjøre det gode, eller å hjelpe, eller å beskytte noen. Hvis vi handler slik, ser vi vår neste som et objekt og intet annet, og vi opplever oss selv som sjenerøse og kloke mennesker. Dette har ingenting med kjærligheten å gjøre. Å elske er å forenes med den andre, og oppdage Guds gnist i ham eller henne.» Må Pilars tårer ved bredden av elven Piedra lede oss på veien til denne foreningen. PAULO COELHO 9

8 Og visdommen er rettferdiggjort av alle sine barn Lukas, 7:35

9 Ved elven Piedra satt jeg og gråt. Legenden forteller at alt som faller i denne elven blader, insekter, fuglefjær forvandler seg til steiner på bunnen. Å, kunne jeg bare rive hjertet mitt ut av brystet og kaste det ut i strømmen, så ville det ikke finnes smerte mer, ingen lengsel, ingen minner. Ved Rio Piedra satt jeg og gråt. Vinterkulden fikk meg til å kjenne tårene på kinnene, og de blandet seg med det iskalde vannet som rant forbi. Et eller annet sted vil denne elven slutte seg sammen med en annen, så enda en, helt til alt dette vannet blander seg med havet fjernt fra mine øyne, fjernt fra mitt hjerte. Måtte tårene mine føres langt bort, så min elskede aldri får vite at jeg en dag gråt for ham. Måtte mine tårer føres langt bort, så jeg kan glemme elven Piedra, klosteret, kirken i Pyreneene, tåken, veiene vi vandret sammen. Jeg vil glemme veiene, fjellene og mine drømmers enger drømmer som var mine, og som jeg 11

10 ikke kjente. Jeg husker mitt magiske øyeblikk, det øyeblikket da et «ja» eller et «nei» kan endre hele vår eksistens. Det er som om det skjedde for lenge siden, og allikevel er det bare en uke siden jeg fant min elskede igjen og mistet ham. Jeg har skrevet denne historien ved bredden av elven Piedra. Hendene mine ble iskalde, bena ble numne, og jeg måtte stanse igjen og igjen. Forsøk å leve. Minner hører de gamle til, sa han. Kanskje kjærligheten får oss til å eldes før tiden, og gjør oss unge når ungdommen er forbi. Men hvordan kan jeg la være å minnes disse stundene? Jeg skriver dette for å forvandle tristheten til lengsel, ensomheten til minner, og når jeg er ferdig med å fortelle meg selv denne historien, vil jeg kaste den i elven Piedra, slik at vannet for å bruke en helgens ord kan slukke det ilden har skrevet. Alle kjærlighetshistorier er like. 12

11 Vi hadde vokst opp sammen. Men en dag reiste han, slik alle landsbygutter reiser. Han sa at han ville lære verden å kjenne, og at drømmene hans strakte seg ut over Sorias marker. Det gikk noen år uten at jeg hørte stort fra ham. Nå og da fikk jeg et brev, men det var alt for han vendte aldri tilbake til vår barndoms gater og skoger. Da jeg var ferdig på skolen, flyttet jeg til Zaragoza og oppdaget at han hadde rett. Soria var en liten by, og dens eneste berømte dikter hadde sagt at veien er skapt til å vandres. Jeg begynte på universitetet og fikk en kjæreste. Jeg fikk avslag på stipendiet jeg søkte, måtte arbeide som selger for å finansiere studiene, og forlot kjæresten min. Brevene hans begynte å komme mer regelmessig og frimerkene fra forskjellige land gjorde meg misunnelig. Han reiste verden rundt, han visste så mye, han foldet ut sine vinger mens jeg forsøkte å slå røtter. Plutselig en dag begynte han å skrive om Gud i brevene sine, og hver gang kom de fra det samme stedet i Frankrike. I et av dem skrev han at han ønsket å begynne på et presteseminar og vie sitt liv til bønn. Jeg skrev et brev og ba ham om å vente litt, om å leve friheten enda en stund før han tok et så alvorlig valg. Da jeg hadde lest igjennom brevet mitt, rev jeg 13

12 det i filler: Hvordan kunne vel jeg snakke om frihet og forpliktende valg. Det var han som kjente disse tingene, ikke jeg. En dag fikk jeg vite at han hadde begynt å holde foredrag. Jeg ble overrasket, for han var altfor ung til å undervise i så alvorlige emner. Men så sendte han meg et brev der han sa at han skulle tale for en liten forsamling i Madrid, og spurte om jeg ville komme. Jeg ville så gjerne se ham igjen, så jeg tok den fire timer lange turen fra Zaragoza til Madrid. Jeg ville høre hva han hadde å fortelle. Jeg ville sitte sammen med ham i en bar og minnes tiden da vi lekte sammen, den gang vi trodde at verden var altfor stor til at vi kunne lære den å kjenne. 14

13 Lørdag, 4. desember 1993 Møtet ble holdt på et mer formelt sted enn jeg hadde forstilt meg, og det var flere mennesker der enn jeg hadde ventet. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro. «Kanskje han er blitt berømt,» tenkte jeg. Jeg hadde lyst til å snakke med dem som var til stede, spørre hva de gjorde der, men jeg våget ikke. Jeg ble overrasket da jeg så ham komme inn. Han var ikke lenger den guttungen jeg kjente men selvfølgelig, vi forandrer oss alle på elleve år. Han var vakrere nå, og øynene hans var klare og skinnende. Han skal gi oss tilbake det som var vårt, sa en kvinne ved siden av meg. Hva skulle det bety? Hva er det han gir tilbake? spurte jeg. Det som ble tatt fra oss. Troen. Nei, han skal ikke gi oss troen tilbake, sa en yngre kvinne som satt til høyre for meg. Ingen kan gi oss tilbake det som allerede er vårt. Hva gjør du her da? spurte den første kvinnen irritert. 15

14 Jeg vil gjerne høre på ham. Jeg vil vite hvordan de tenker, for de kastet oss på bålet en gang, og de kan komme til å gjøre det igjen. Han er bare én stemme, sa kvinnen. Han gjør så godt han kan. Den unge piken smilte ironisk og rettet blikket fremover. Han er dristig til en prestestudent å være, fortsatte kvinnen, denne gangen henvendt til meg. Jeg forsto ingen verdens ting, så jeg holdt munn, og kvinnen ga opp. Den unge piken ved siden av meg blunket til meg som om jeg var hennes medsammensvorne. Men jeg var taus av en annen grunn. Jeg tenkte på det den andre kvinnen hadde sagt. Prestestudent! Det kunne ikke være mulig. Han skulle ha fortalt meg det. Han begynte å snakke, men jeg klarte ikke å konsentrere meg om det han sa. «Jeg burde ha tatt på meg noen finere klær,» tenkte jeg. Jeg så at han fikk øye på meg blant publikum, og jeg forsøkte å lese tankene hans: Hvordan kunne jeg være nå? Hvor forskjellig var piken på atten fra denne kvinnen på niogtyve? Stemmen hans var den samme. Ordene hans var det ikke. 16

15 VIMÅTAsjanser, sa han. Det er først når vi lar det uventede skje at vi forstår livets mirakel. Slik Gud gir oss solen hver dag, gir Han oss et øyeblikk da det er mulig å endre alt som gjør oss ulykkelige. Hver dag forsøker vi å late som om vi ikke merker dette øyeblikket som om det ikke eksisterer, som om dagen i dag er den samme som dagen i går, og vil være den samme i morgen. Men den som virkelig legger merke til dagen i dag, vil oppdage det magiske øyeblikket. Det kan ligge skjult i det øyeblikket vi stikker nøkkelen i låsen om morgenen, i den stille stunden like etter middagen, i de tusen og én tingene som fortoner seg like for oss. Dette øyeblikket finnes et øyeblikk da stjernenes samlede kraft strømmer ned til oss og lar oss utføre mirakler. Lykken er iblant en velsignelse, men vanligvis er den en erobring. Det magiske øyeblikket hjelper oss til å forandre oss, og det får oss til å dra ut på leting etter våre drømmer. Vi vil lide, vi vil gjennomleve tunge stunder, vi vil møte mange skuffelser men alt dette går over og setter ikke merker. Og lenger fremme kan vi se oss tilbake med stolthet og tillit. Stakkars dem som ikke våger å gripe sjansen. De vil kanskje ikke bli skuffet eller desillusjonert, de vil kanskje ikke lide slik de lider som har en drøm å følge, men når de ser seg tilbake for vi ser oss alltid tilbake vil de høre hjertet si: «Hva 17

16 gjorde du med miraklene som Gud strødde over dine dager? Hva gjorde du med gavene som din Mester skjenket deg? Du begravde dem langt inne i en hule fordi du var redd for å miste dem. Og dette er derfor din arv: Vissheten om at du ødslet bort ditt eget liv.» Ve dem som får høre disse ordene. Da vil de omsider tro på miraklene, men livets magiske øyeblikk vil være tapt for alltid. 18

17 Publikum flokket seg rundt ham så snart han var ferdig med å snakke. Jeg ventet, nervøs for hva han måtte mene om meg etter så mange år. Jeg følte meg som en jentunge usikker fordi jeg ikke kjente de nye vennene hans, sjalu fordi han viet de andre mer oppmerksomhet enn meg. Omsider kom han bort til meg. Han rødmet, og var ikke lenger mannen med viktige ting på hjertet, men atter guttungen som gjemte seg i Sankt Satúrios kapell sammen med meg, der han snakket om sin drøm om å vandre verden rundt mens foreldrene våre ringte politiet fordi de trodde at vi hadde druknet i elven. Hei, Pilar, sa han. Jeg kysset ham på kinnet. Jeg kunne ha sagt noen rosende ord. Jeg kunne ha sagt at jeg ble sliten av alle disse menneskene. Jeg kunne sagt et eller annet morsomt om barndommen, og om hvor stolt jeg var over å se ham slik, beundret av andre. Jeg kunne ha sagt at jeg måtte løpe for å rekke den siste bussen tilbake til Zaragoza. Jeg kunne. Men hva betyr egentlig disse to ordene? Alltid finnes det ting som kunne ha skjedd, men som aldri gjør det. De magiske øyeblikkene glir umerkelig forbi, men plutselig forandrer skjebnens hånd hele vår verden. Det var det som skjedde der og da. I stedet for alle de tingene jeg kunne ha gjort, sa jeg noe som en uke senere skulle føre meg til denne 19

18 elven og få meg til å skrive disse linjene. Skal vi ta en kaffe? sa jeg. Og han vendte seg mot meg og aksepterte hånden som skjebnen rakte ham: Jeg vil veldig gjerne snakke med deg. I morgen skal jeg tale i Bilbao. Blir du med? Jeg må dra tilbake til Zaragoza, svarte jeg, uten å vite at dette var den siste sjansen jeg hadde til å vende om. Men i brøkdelen av et sekund, kanskje fordi jeg var blitt barn igjen, kanskje fordi det ikke er vi som skriver de beste øyeblikkene i vårt liv, sa jeg: Det er jo straks ferie. Jeg kan bli med deg til Bilbao, og så dra hjem derfra. Ordet «prestestudent» lå på tungen min, og da han så uttrykket i ansiktet mitt, spurte han: Er det noe du vil spørre meg om? Ja. Før møtet sa en kvinne at du ga henne tilbake det som var hennes. Å, ikke verre. Det er viktig for meg. Jeg vet ingenting om livet ditt, og jeg er overrasket over at det er så mange mennesker her. Han smilte og snudde seg. Det var noen andre som ville spørre ham om noe. Vent litt, sa jeg og klemte armen hans. Du svarte ikke på spørsmålet mitt. Det vil neppe interessere deg noe særlig, Pilar. 20

19 Jeg vil vite det uansett. Han sukket tungt og geleidet meg bort til et hjørne. Alle de tre store monoteistiske religionene jødedommen, kristendommen og islam er maskuline. Prestene er menn. Mennene har hånd om dogmene og lager lovene. Men hva var det den kvinnen mente? Han nølte litt før han svarte: At jeg har et annet syn på tingene. At jeg tror på Guds kvinnelige ansikt. Jeg pustet lettet ut; kvinnen var på villspor. Han kunne ikke gå på presteseminaret, for der ser alle tingene på samme måte. Det var en god forklaring, svarte jeg. 21

20 Piken som hadde blunket til meg sto og ventet på meg ved døren. Jeg vet at vi tilhører den samme retningen, sa hun. Jeg heter Brida. Jeg skjønner ikke hva du snakker om, svarte jeg. Det gjør du nok, sa hun og smilte. Hun grep meg i armen, og før jeg fikk tid til å si noe som helst, gikk vi sammen ut. Kvelden var ganske varm, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre til neste morgen. Hvor går vi? spurte jeg. Til Gudinnens statue, svarte hun. Jeg trenger et billig hotell for natten. Det skal jeg vise deg etterpå. Jeg hadde mer lyst til å sette meg på en kafé og ta en prat for å få vite så mye som mulig om ham. Men jeg ville ikke krangle med henne, så jeg lot meg drive med bortover Paseo de Castellana mens jeg så meg rundt. Jeg hadde ikke vært i Madrid på mange år. Midt på avenyen stanset hun og pekte mot himmelen. Der er Hun, sa hun. Fullmånen lyste mellom de nakne grenene. Den er vakker, sa jeg. Men hun hørte meg ikke. Hun strakte armene ut, vendte håndflatene opp og ble stående og betrakte månen. 22

21 «Hva er det jeg har havnet oppi,» tenkte jeg. «Jeg gikk på et møte, endte i Paseo de Castellana sammen med en galning, og i morgen drar jeg til Bilbao.» Jordgudinnens speil, sa Brida med lukkede øyne. Vis oss vår kraft og gjør det slik at mennene forstår oss. Du fødes, lyser, dør og gjenoppstår på himmelen, og du har vist oss frøets og fruktens syklus. Piken strakte armene mot himmelen og ble stående slik. Menneskene som gikk forbi smilte av henne, men hun la ikke merke til dem; jeg kunne ha sunket i jorden, så flau var jeg. Jeg måtte gjøre det, sa hun etter sin lange hyllest til månen. Slik at Gudinnen skal beskytte oss. Hva er det egentlig du snakker om? Om det samme som vennen din snakket om, bare med sanne ord. Jeg angret på at jeg ikke hadde fulgt bedre med på det han hadde sagt. Jeg husket så godt som ingenting. Vi kjenner Guds kvinnelige ansikt, sa piken da vi begynte å gå videre. Vi, kvinner, forstår og elsker Den store mor. Vi har betalt for vår viten med forfølgelse og heksebål, men vi overlever. Og nå kjenner vi Hennes mysterier. Bål. Hekser. Jeg så nærmere på kvinnen ved siden av meg. 23

22 Hun var vakker, og det blonde håret rakk henne til midt på ryggen. Når mennene dro ut på jakt, ble vi igjen i hulen, i Mors buk, og tok oss av barna våre, fortsatte hun. Og det var der Den store mor lærte oss alt. Mennene levde gjennom bevegelse, mens vi ble igjen i Den store mors mage. Det lærte oss at frøene utvikler seg til planter, og vi fortalte det til mennene våre. Vi laget det første brødet, og vi ga dem mat. Vi formet den første krukken, slik at de kunne drikke. Og vi forsto skapelsens syklus fordi kroppen vår gjentok månens rytme. Plutselig stanset hun: Der er Hun. Jeg så. Midt ute på en plass, omgitt av biler på alle kanter, lå en fontene. Midt i fontenen sto en skulptur av en kvinne i en vogn som ble trukket av løver. Dette er Kybele-plassen, sa jeg, og ville vise at jeg kjente Madrid. Jeg hadde sett fontenen på atskillige postkort. Men hun hørte meg ikke. Hun var allerede midt uti gaten, der hun snodde seg mellom bilene. Kom igjen! ropte hun og vinket til meg. Jeg gjorde som hun sa, men bare for å be om navnet på et hotell. Jeg var lei av denne galskapen, og jeg måtte sove. Vi nådde frem til fontenen nesten samtidig; jeg 24

23 med hjertet i halsen, hun med et smil på leppene. Vannet! sa hun. Vannet er Hennes manifestasjon! Vær så snill, si meg hvor jeg kan finne et billig hotell. Hun stakk hendene ned i vannet. Gjør det du også, sa hun. Berør vannet. Nei! Men jeg vil ikke ødelegge for deg. Jeg vil bare finne et hotell. Vent litt. Piken dro en liten fløyte opp av vesken og begynte å spille. Det var som om musikken hadde en hypnotisk virkning: Bråket fra trafikken ble fjernere, og hjertet mitt roet seg. Jeg satte meg på kanten og lyttet til vannets brus og fløytetonene med øynene festet på fullmånen over oss. Jeg fikk en vag fornemmelse av at den var en del av min kvinnenatur. Jeg vet ikke hvor lenge hun spilte. Da hun sluttet, vendte hun seg mot fontenen. Kybele er en av Den store mors manifestasjoner, sa hun. Hun styrer avlingene, forsyner byene med mat, gir kvinnene tilbake deres rolle som prestinner. Hvem er du? spurte jeg. Hvorfor ba du meg om å følge med deg? Hun vendte seg mot meg. Jeg er den du tror jeg er. Jeg er del av jordens religion. 25

24 Hva vil du med meg? spurte jeg igjen. Jeg kan lese øynene dine. Jeg kan lese hjertet ditt. Du skal forelske deg. Og du skal lide. Jeg? Du vet hva jeg snakker om. Jeg så hvordan han så på deg. Han elsker deg. Kvinnen var gal. Det var derfor jeg ba deg om å bli med meg, fortsatte hun. Fordi han er viktig. Selv om han sier mange tåpeligheter, kjenner han i det minste Den store mor. Ikke la ham gå seg vill. Hjelp ham. Du skjønner ikke hva du sier. Du er fortapt i dine egne fantasier, sa jeg, mens jeg buktet meg frem mellom bilene på nytt. Jeg forbannet meg på at jeg skulle glemme alt dette sludderet. 26