FOSSEKALLEN ÅRGANG 13 - NR

Transkript

1 FOSSEKALLEN ÅRGANG 13 - NR

2 2 Stiftelsen Fossumkollektivet Fossumkollektivet er et bo- og behandlingstilbud for unge rusmiddelavhengige. Stiftelsen tok inn de første ungdommene i 1983, og markerte dermed 25-årsjubileum for kollektivdrift og rusbehandling i Fossumkollektivet tar imot jenter og gutter i alderen 16 til 25 år fra hele landet. Målgruppa er ungdom med rusmiddelrelaterte problemer, og med samtidige rus- og psykiske lidelser. Vi har ca 60 behandlingsplasser fordelt på seks ulike avdelinger: Tre avdelinger i Østfold pluss en egen skoleavdeling, to i Hedmark og en avdeling i Akershus. Hjemlene for opphold i Fossumkollektivet finnes i Lov om barneverntjenesters 4-24, 2.ledd, 4-25 og 4-26, og i Lov om spesialisthelsetjenester 2-1a med henvisning til Lov om sosialtjenester 6-1 og 6-3. Ungdom kan også gjennomføre soning etter Straffegjennomføringslovens 12 om soning under behandling. Kollektivbehandlingen er basert på medleverskap, der de voksne ansatte og ungdommene bor og lever sammen. Dette bofellesskapet gir ungdommene stabil voksenkontakt, og skaper forutsigbarhet og trygghet som er et godt utgangspunkt for en nødvendig relasjonsbygging. Fossumkollektivet har avtaler med de regionale helseforetakene, med NAV pasientformidling og med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Redasjonen: Redaktør: Ulf Grafisk form: Tom i sammarbeid med Merethe Elvira, Jørn Petter og Ulf Illustrasjoner: Merethe Elvira Foto: Tom Korrektur: Per Østerås Trykk: Østfold Trykkerier AS Postadresse: Stiftelsen Fossumkollektivet Postboks Spydeberg Tlf: e-post: post@fossumkollektivet.no Nettsted: Rekdaksjonen Ulf Merethe Elvira Jørn Petter Tom Redaksjonen ønsker å rette en stor takk til alle som bidrar til Fossekallen. Uten ditt innlegg og engasjement hadde ikke bladet vært det du sitter med i hånden i dag. Til dere som ikke fikk bidratt denne gangen er neste mulighet ikke langt unna. Vi i redaksjonen setter stor pris på alle tilbakemeldinger og artikler vi får. Det er du som gjør det mulig!

3 TYDELIGERE KRAV TIL BEHANDLINGEN ER BRA! Dette må du hjerne lese! Dette nummeret av Fossekallen gjenspeiler at vi er opptatt av å ta vare på god, innarbeidet praksis samtidig som vi tar i bruk nye, anerkjente behandlingsmetoder. Vi har allerede en omfattende skriftlig dokumentasjon som styrer det vi gjør. Likevel innser vi at en del av denne dokumentasjonen bør bli enda tydeligere og forankres bedre i anerkjent teori. Vi ønsker med vårt pågående utviklingsarbeid å tydeliggjøre både for oss selv, våre ungdommer, de foresatte og våre samarbeidspartnere hva som er innholdet i den behandlingen som ungdommene får hos oss. Dokumentasjon handler om kvalitetssikring av de faglige arbeidsoperasjonene som gjennomføres fra inntakstidspunktet og til behandlingen avsluttes. En ting er å beskrive hva vi skal gjøre, men vi må også dokumentere at vi har gjort det. Ny rapporteringspraksis ved bl.a. bruk av sjekklister er under utvikling. Disse knyttes til obligatoriske arbeidsoperasjoner som for eksempel; om standard kartlegging ved inntak er gjennomført, om behandlingsplanene er oppdatert, at det finnes oversikter over utførte rapporter til oppdragsgivere, at vi har gjennomført fornøydhetsundersøkelse osv. Hensikten er å dokumentere at lovkrav, krav fra oppdragsgiver eller krav som vi stiller til oss selv faktisk er blitt oppfylt. Det er også mulig å dokumentere om den behandlingen vi gjennomfører faktisk bidrar til problemlette, bedring av ferdigheter, at ungdommen får en opplevelse av å få et mer meningsfylt liv, en større motstandsdyktighet i forhold til å utvikle nye problemer osv. For å få til dette, har vi innført kartlegging av faktorer som problembelastning, sosiale evner, skoleprestasjoner, nettverk osv. Slik kartlegging gjennomføres rett etter inntak og i forbindelse med avslutning av oppholdet. Det benyttes anerkjente kartleggingsog måleinstrumenter, noe som vil gi oss gode indikasjoner på om oppholdet hjalp ungdommen. I tillegg har vi tatt i bruk spørreskjema ved avslutningen av oppholdet, et skjema som gir oss tilbakemelding fra ungdommene selv på hvor fornøyde de har vært med behandlingen og i hvor stor grad de opplever at behandlingen har hjulpet dem. Det er kommet flere evalueringsrapporter gjennom årene fra rusbehandlingsinstitusjoner, men rapportene har ikke fått særlig god respons fra forskere. Det er en utfordrende oppgave å prøve å dokumentere behandlingseffekt, men de instrumentene som vi har tatt i bruk er anerkjente til bruk i evalueringssammenheng. Om noen år vil vi ha samlet et stort nok materiale til at vi kan analysere dette og sammenstille det i en rapport. Vi gleder oss til å komme tilbake til dette. Ønsker du deg en ny og mer positiv hjerne? Kunsten og tenke positivt En spennende reise i deg selv Det fjerde og femte trinn Bad gone Good Hei, det er meg På ville veier Fossumkollektivets kriminalforbyggende arbeid Gule sider Fossumkollektivets familiearbeid Jeg vet Å lære å leve og mestre livet uten bruk av rusmidler Hvem er jeg? Hei Tonje! Kjære rus Se meg, hør meg! Kjære Fossekallen Nye utfordring

4 Ulf Bragvin 4 Ønsker du deg en ny og mer positiv hjerne? Du behøver ikke å bytte ut den du har. Hjernen forandrer seg ut fra hvordan du bruker den, så det er bare å sette i gang med å trene! Hjernen styrer hva vi tenker, hva vi gjør og hva vi føler. Og de ulike delene av hjernen er spesialisert i forhold til funksjoner som logisk tenkning, hørsel, styring av muskler, følelsesreaksjoner osv. Den endrer seg også hele tiden ut fra hvordan vi bruker den. Nye nervebaner dannes der det er stor trafikk av impulser, og langvarig trening utvikler nye autostradaer for nerveimpulsene. Dette fører til at våre tenkemåter, reaksjonsmåter og følelser etter hvert blir mer eller mindre automatisert. Slik kan vi få en redd hjerne, en sint hjerne eller en trygg hjerne. En hjerne som har vært utsatt for mange traumatiske opplevelser er i stor risiko for å utvikle høy beredskap for flukt eller forsvar. En engstelig gutt kan plutselig en dag oppdage at han er blitt stor og sterk nok til å klare å ta igjen overfor sine overgripere. Han opplever at han kan ta kontroll gjennom å være aggressiv og at den angsten som han har slitt med reduseres. De som ikke kjenner guttens historie, vil ha problemer med å se at aggresjonen egentlig skyldes frykt og angst. Det flotte bildet av hjernen som pryder dette nummeret skal illustrere at vi benytter terapeutiske teknikker hentet fra kognitiv psykologi i vår behandling. Dette er egentlig ikke noe nytt i Fossumkollektivet, men det nye nå er at vi setter behandlingsprogrammer hentet fra kognitiv psykologi i system i hele organisasjonen. Både det statlige barnevernet og spesialisthelsetjenesten stiller krav om at den behandlingen som utføres skal være fundamentert på teori og metoder som er vurdert å være virksomme. De stiller også krav om at vi skal sette slike metoder inn i konkrete behandlingsprogrammer. Helsemyndighetene i land vi kan sammenligne oss med har anbefalt kognitiv terapi som en av de mest virksomme behandlingsformene overfor de som sliter med rusrelaterte problemer. For oss er det et naturlig valg å satse på denne terapiformen fordi den stemmer overens med vårt verdisyn, og passer inn i de strukturene som allerede er innarbeidet i den sosialpedagogiske tilnærmingen som har lang tradisjon hos oss. Kognitiv miljøterapi settes i system i de daglige aktivitetene som ungdommene deltar i, samtidig som andre og mer intensive kognitive behandlingsmetoder benyttes i gruppeterapeutiske samlinger og i individualterapi. Vi kan gjerne betegne kognitiv terapi som et treningsprogram, rettet inn mot å endre hvordan man tenker og hva man gjør. Endringer i tankemønstre og atferd fører i sin tur til at følelsene forandrer seg. Dette påvirker også kroppslige funksjoner som muskelspenninger, produksjon av stresshormoner, osv. Ungdommene som har utviklet et problem i forhold til rusmidler sliter ofte med psykiske plager i tillegg. Det er også vanlig at de har utviklet svært negative antakelser om andre mennesker og seg selv. Disse antakelsene kan virke troverdige og springer gjerne ut fra noe de faktisk har opplevet. Antakelsene er imidlertid ofte overdrevne eller direkte feilaktige. Et eksempel på dette er depressive følelser som er forbundet med tanker om verdiløshet, meningsløshet eller håpløshet. I kognitiv terapi er det et mål å styrke ungdommens ferdigheter til å identifisere slike selvdestruktive tanker, og å utfordre dem i forhold til å finne alternative tenkeog handlemåter. Behandlingsalliansen står sentralt i kognitiv terapi, men det beskrives gjerne slik innenfor all type behandling at terapeuter som oppnår gode resultater oppleves av pasientene som varme, oppmerksomme, forståelsesfulle og kompetente. Det er også enighet om at terapi som er preget av et aktivt samarbeid mot tydelig definerte mål fungerer best.

5 I terapien jobber vi i et samarbeid med ungdommene for at de skal finne gode måter å håndtere aktuelle problemer som de møter i hverdagen på og det er ungdommens opplevelse av sin situasjon som står i sentrum. De voksne må hele tiden sikre seg at alliansen med ungdommen er til stede og at de har en felles forståelse av hvilke problemer de arbeider med å løse. En vellykket terapi innebærer også at ungdommene har fått en økt forståelse for hva som har bidratt til å opprettholde problemene, og at de har lært seg strategier for å forebygge at nye problemer oppstår. De får med andre ord hjelp til å endre uhensiktsmessige tankemønstre og atferd som er knyttet til de problemene som de har. Det er et mål at de skal fremstå som aktive problemløsere og at terapien skjer i et samarbeid preget av gjensidig respekt. Den gode terapi er derfor også hjelp til selvhjelp. Et annet viktig mål i terapien er at ungdommene skal klare å forholde seg utforskende og spørrende til sine liv, sine tenkemåter og til sin egen indre samtale. I dette ligger at de må evne å gi seg selv bekreftelse, støtte, forståelse og trøst. Etter hvert som de utvikler nye slike ferdigheter, vil de også i større grad bli i stand til å involvere seg i og å bruke sine sosiale nettverk. Psykisk lidelse er ofte knyttet til selvforakt og selvkritikk, skam- og skyldfølelse. Et kjennetegn ved den gode terapeutiske samtalen er nettopp at den stimulerer til konstruktive og støttende indre samtaler. Den inspirerer til utforskning av og refleksjon rundt egne holdninger og tanker og den gir håp om at endring er mulig og mot til å gjennomføre endring. Det foreligger solid dokumentasjon for at det å tenke positivt fører til bedre psykisk og fysisk helse. Martin Seligman har forsket på dette temaet i 50 år, og resultatene av denne forskningen gir oss noen retningslinjer for hva det er viktig å fokusere på i terapien. Han er opptatt av å finne et alternativ til det tradisjonelle sykdomsfokuset som gjenspeiler seg i diagnosesystemer og teorier som legges til grunn for tradisjonell psykoterapeutisk behandling. I stedet for å fokusere på å reparere det som er sykt, er han opptatt av å dokumentere hva som fører til positiv utvikling og hva som gir oss motstandsdyktighet mot å utvikle helseproblemer. Ideen bygger på at man må studere det som er bra for å finne ut hva som skal til for å få et godt liv og en god helse. Dette har ført til etablering av en ny retning innenfor psykologien som kalles positiv psykologi. Her finner vi noen kjøreregler for hvordan man bør leve for å oppnå en ekte følelse av at man har det bra. Seligman påpeker at vi er blitt storforbrukere av opplevelser som fører til kortvarig lykkefølelse, som for eksempel spill, underholdning, mat, sex og rus. Hva er det da vi bør gjøre for å oppnå en ekte og varig følelse av at vi har det bra? Seligman mener selvfølgelig ikke at vi skal leve uten høydepunkter som god mat og underholdning, men argumenterer med at høydepunktene blekner dersom vi fyller våre liv med innhold som gjør oss avhengige av kortvarige lykkeopplevelser. Det å leve et godt liv og å blomstre er i følge Seligman å leve på en slik måte at man utløser mer av positive følelser, at man engasjerer seg i noe som man opplever er viktig, at man gjør ting som oppleves som meningsfulle, at man har positive relasjoner med andre mennesker og at man har en opplevelse av at man klarer å nå de målene som man har satt seg i livet. En terapi som er rettet inn mot å hjelpe oss til å blomstre, er helt forskjellig fra en terapi som er kosmetisk i den forstand at den er rettet inn mot å dekke over det som er årsaken til vår lidelse. Seligman sier at han iblant som terapeut har klart å hjelpe sine pasienter med å bli kvitt sitt sinne, sin angst og sin tristhet. Han trodde da at han ville få en lykkelig pasient, men opplevde at han fikk en tom pasient. Positiv psykologi peker på at hver enkelt må bygge på sine egne sterke sider og da særlig på det som er våre signaturstyrker. Hva som er akkurat dine signaturstyrker vil du kjenne igjen ved at du føler at du får energi og at tiden oppleves som å stå stille når du holder på med aktiviteter hvor du bruker disse ferdighetene. Kanskje du nå tenker at positiv psykologi kommer med en masse selvfølgeligheter? Det var i alle fall min første reaksjon. Samtidig kan man undre seg over hvorfor slike tanker ikke har fått en større påvirkning på de behandlingsmetodene som tradisjonelt benyttes i psykoterapi. Som ny faglig leder i Fossumkollektivet har jeg gått på oppdagelsesferd for å se etter det som er etablert av god praksisutøvelse hos oss. Det er godt å kunne konstatere at den tradisjonsrike kulturen er fundamentert på verdier og et behandlingssyn som er i overenstemmelse med det kunnskapsgrunnlaget som springer ut fra forskningen innen positiv psykologi. Nye behandlingsteknikker kan man innføre ganske raskt, men det er en langt vanskeligere oppgave å bygge en felles og forutsigbar behandlingskultur som bidrar til trygghet og stabilitet både for ungdommer og voksne. De som forsker på behandling er enige om at vi aldri kommer til å finne en enkelt teori som kan forklare alt eller en enkelt metode som vil utkonkurrere alle andre i behandlingen av psykiske problemer, rusproblemer osv. De er nå mer opptatt av å identifisere hva det er som virker og for hvem? Det er også stor enighet om at svært mange virksomme faktorer i terapi ikke kan spores tilbake til de terapeutiske programmene alene, men at den relasjonen som ungdommene får til de voksne, at de voksne bidrar til å skape håp for framtida osv., er vel så viktig. Vi i Fossumkollektivet vil fortsatt rendyrke et best mulig behandlingstilbud for de yngste med rusproblemer. Dette innebærer en mer intensiv behandling for de ungdommene som kan dra nytte av et slikt tilbud, men vi kommer også til å gjøre hva vi kan for at de som ikke klarer å henge med på et slikt opplegg skal få den behandlingstiden som de trenger.

6 6

7 Kristian Kunsten å tenke positivt Positivitet for meg er så mangt. Det å våkne opp til en solfull morgen kan gjøre at mine positive egenskaper blir forsterket. Positiv kan ikke alltid brukes om noe du gjør, men kanskje heller om noe du er. Det du utstråler, det du sier, hvordan du sier det, måten du fremtrer på og ikke minst hvordan du oppfører deg. Så en kan vel allikevel si at du må gjøre noe for å fremstå som positiv. Alle dager er så absolutt ikke like lette. Det er ikke alltid jeg føler meg like positiv. Og positivitet bruker jeg ofte som en maske. Noe å skjule meg bak. Så å være positiv er ikke alltid like positivt for min del. Ja, jeg sprer glede til andre, men det er jo feil hvis jeg ikke føler glede selv? Ikke alltid... Hvis jeg har en kjip dag, er det bedre å prøve å påvirke meg selv til å bli positiv enn å la negativiteten styre meg. For da blir jo dagen enda verre. Men jeg må passe på å ikke bli medavhengig, slik at jeg lar andres humør styre hvordan jeg har det. Så jeg prøver å fremstå som positiv på en positiv måte, og jeg velger derfor å tro at jeg er en evig optimist. Drivkreftene mine varierer fra dag til dag. Familien og venner er det som oftest dukker opp. Jeg tenker ofte på fortiden min og de kjipeste stundene for å gi meg selv en «boost» i hverdagen. Hvis jeg klarer å se forskjellen på nå og før gir det meg ny driv til å stå på og fortsette behandlingen. Jeg sliter med mye skam og skyld, og da er det veldig lett å begynne å klandre meg selv. Men hvis jeg deler byrden med dem jeg har rundt meg, så føles det mye lettere. Da slipper jeg å ha det inni meg, og jeg kan lettere si noe om det når jeg kjenner på det. - Dele for å hele, sier de i programmet. Og det stemmer på en prikk. Deler jeg med andre det jeg sliter med, så starter jeg prosesser. Selvbilde, selvaksept og selvrespekt øker, samtidig som skam og skyld minsker. Men det er ikke alltid jeg klarer det. Det er vanskelig å være ærlig overfor andre når jeg sliter med å være ærlig mot meg selv. For mye stolthet eller mangel på stolthet står veldig ofte i veien. Men det er jo faktisk fortiden min. En del av meg. Og fortiden får jeg ikke gjort noen ting med. Men jeg kan bearbeide den, og dermed styrke meg selv som menneske og person. Legge en sterk grunnmur for min tilfriskning og fremtid som rusfri. Hvis jeg ikke tar tak i det som ligger fra barndommen og min tid som misbruker, kommer jeg til å begynne å ruse meg igjen. Hvis jeg ikke går på møter og jobber med trinn vil jeg ikke stå sterkt nok til å holde meg rusfri. For ved å jobbe med trinn vil jeg bli påmint om fortiden, og lettere se mine defekter som jeg har opparbeidet gjennom aktiv avhengighet, defekter som hemmer meg i min tilfriskning. Det er selvfølgelig tøft å blottstille seg på den måten, men det er en nødvendighet. For karakterbristene mine vil jeg gjøre noe med. «If nothing changes, nothing changes.» Sånn er det jo. Hvis jeg ikke gjør noe med det som ligger der, vil ingen endringer skje. Og da er det bare et spørsmål om tid. Så trinnene er viktige å arbeide med. Familien min er blant de sterkeste drivkreftene jeg har. Hadde det ikke vært for dem, hadde jeg ikke vært i behandling nå. Familien er det som betyr mest for meg og jeg vil ikke fortsette å utsette dem for medavhengighet gjennom mitt misbruk. Men jeg kan ikke bare tenke på familien. Jeg må tenke på mitt forhold til meg selv også, - mine fremtidsutsikter og det som er viktig for meg. Jeg har alltid sett for meg en fremtid uten rusmidler, og nå er jeg på begynnelsen av mitt nye liv. Men jeg er livredd. Jeg er redd for å miste det jeg har fått eller kommer til å få. Men jeg kan ikke la frykten hemme meg. Jeg må se fremover og ta en dag av gangen. Begynne med det letteste og ikke bite over for mye. Jeg skal begynne på skolen nå og få meg en utdanning. Jobb, kjæreste og barn kommer når jeg er klar for det. Hvis jeg skal ha alt med en gang, blir det for mye ubalanse. Så jeg må prøve å følge prinsippene vi har i programmet. Jeg må tore å stole på at ting kommer til å ordne seg, ta det rolig og ikke prøve å redde hele verden på en uke. Jeg har stor tro på fremtiden, og jeg tror at programmet vil hjelpe meg på min reise. Jeg må bare se positivt på det, og ikke la noen mørke dager overskygge alle de gode jeg har hatt og de jeg kommer til å få. For etter regn kommer det alltid sol...

8 Red. 8 En spennende reise i deg selv I 2010 valgte Fossumkollektivet å satse på en bred opplæring i metodene kognitiv miljøterapi, motiverende intervju og mentalisering. Viggo Johansen har noen spennende tanker om hvordan mindfulness kan være med på å styrke de personlige ferdighetene som er viktige i utøvelsen av disse tre metodene. Derfor engasjerte vi han til vår avdeling Primæren, hvor han trener mindfulness-teknikker for voksne og ungdommer sammen. Slik presenterer Viggo seg selv på sin hjemmeside «mindfulliving.no» En vinterdag i 1992 under en rundreise i Asia, ble jeg en tilfeldig tilhører til en forelesning av Dalai Lama. Den dagen markerer et vendepunkt i livet mitt, og siden den gang har det handlet om å forstå. Forstå meg selv, andre mennesker, og det mysteriet vi kaller livet. Jeg elsker den menneskelige læreprosessen, og jeg elsker å dele det jeg oppdager med andre. Læring setter oss fri - og jeg mener ikke nå fri fra livet, men fri til livet. Fri til å leve. I min erfaring er det fantastisk å leve, og det er fantastisk å være menneske. Jeg tror også det er alles fødselsrett. Vi trenger bare å lære hvordan. Hvordan leve et godt liv i indre og ytre harmoni. Hvordan forholde oss til oss selv - og våre tanker, følelser og vår kropp. Jeg vet selv i hvor stor grad et liv kan forandre seg til det bedre når man går aktivt inn i en bevisstgjøringsprosess. Min egen vei innbefatter blant annet fire år som buddhistmunk i India og Nepal ( ), et hovedfag i filosofi ved Universitetet i Oslo (2004) og tre års videreutdannelse i kognitiv atferdsterapi, ved Sct. Hans Hospital i Roskilde, Danmark (2009). Det har derfor falt seg svært naturlig for meg å blande elementer fra både øst og vest i mitt arbeid. Særlig kombinasjonen mindfulness-teknikker og kognitiv terapi/coaching synes jeg er lovende og interessant. Jeg har møtt mange på min vei som har praktisert mindfulness meditasjon i mange år, men som til tross for dette ikke forstår seg selv særlig godt. Jeg har også møtt mange som har jobbet mye kognitivt, men som til tross for dette er plaget av stress og indre uro. Kombinasjonen av begge derimot, gir et svært godt fundament for det gode liv. Selv har jeg kurset mennesker i mindfulness meditasjon, avspenning og kognitive teknikker, individuelt og i grupper, siden For øyeblikket har jeg en privat praksis i mindfulnessbasert kognitiv terapi/coaching ved Intui - Mentalt treningssenter i Oslo, hvor jeg både mottar mennesker til enkelttimer, og holder kurser, seminarer og foredrag.

9 Svein Furnes Det fjerde og femte trinn TRINN 4: Vi foretok en grundig og moralsk selvransakelse TRINN 5: Vi innrømmet for Gud, for oss selv og for et annet menneske nøyaktig hvordan det forholdt seg med våre feil Jeg skal i denne artikkelen fortsette mitt forsøk på å si litt om min forståelse av NA/AAs (Anonyme narkomane/anonyme alkoholikere) 12 trinn. Det er viktig for meg å presisere at det er min forståelse og utelukkende min forståelse, og at jeg ikke snakker på vegne av NA eller AA som helhet. Noe av det fine ved 12-trinnsprogrammet er at det er opp til hver og en av oss hvordan vi forstår og bruker dette. Det er ingen som kan fortelle meg at trinnene må forstås eller praktiseres slik eller slik. Etter hvert som jeg utvikler meg så bringer det en stadig ny forståelse av trinnene. Min forståelse av trinnene er ikke nødvendigvis den samme i dag som den var i går, eller som den kan komme til å være i morgen. I tidligere nummer av Fossekallen gikk jeg igjennom trinn 1, 2 og 3. Det første trinn handler om å akseptere at jeg er maktesløs overfor rusmidler og at denne maktesløsheten har resultert i at jeg ikke lenger mestrer mitt liv. Dette er for mange av oss en vanskelig prosess, men helt avgjørende for at vi skal komme videre.det andre trinn er håpets trinn, som forteller oss at det er mulig å få hjelp gjennom en kraft som er større enn oss selv. Det tredje trinnet forteller oss at det finnes en kilde til mot, kraft og styrke og en kunnskap og erfaring som kan hjelpe meg i mitt ønske om å få et bedre liv. De fleste av oss hadde jo forsøkt å klare dette alene, og det eneste resultatet var at vi ble mer og mer alene. En høyere makt/kraft kan for noen være Gud, men for de fleste av oss er dette fellesskapet i selvhjelpsgruppene og i behandlingen. Vi begynner å tro at det jeg ikke klarte alene, det kunne jeg klare ved hjelp av fellesskapet i NA og/eller AA. Da er vi framme ved det fjerde trinn Det fjerde trinnet handler om å begynne å se ærlig på meg selv og mine sterke og svake sider. I Storboka til AA (den blir kalt Storboka fordi den første utgaven var trykt på billig avispapir og derfor ble svært stor og tjukk...), står det blant annet: En bedrift som ikke jevnlig foretar vareopptelling,

10 går vanligvis konkurs. Det gjelder å finne fram til realitetene og se dem i øynene. Det er anstrengende å avsløre sannheten om varelageret. En av hensiktene er å finne de varene som er skadet eller uselgelige, og så kvitte seg med dem, raskt og uten beklagelse Vi gjorde akkurat det samme med våre liv. Vi foretok en ærlig vareopptelling (Storboka s. 51) For mange av oss var det skremmende å skulle begynne å granske oss selv for alle mulige slags feil og mangler. Selvfølelsen var ikke akkurat på topp fra før heller. Hvorfor i all verden skal vi begynne å grave oss ned i dritten? Hvorfor kan vi ikke bare la fortid være fortid og heller se framover? Imidlertid så handler det ikke om å grave seg ned i dritten, men snarere tvert om, nemlig å grave seg ut av dritten. Min frykt for denne selvransakelsen gjorde at jeg leste fjerde trinnet på denne måten: Vi foretok en fryktelig og grunnløs, umoralsk selvutslettelse. Etter en stund i fellesskapet ble det heldigvis klart for meg at det moralske aspektet i dette handler om at denne selvransakelsen skal være ærlig og da må vi se på både våre sterke sider såvel som våre karakterfeil. Karakterfeil kan virke som et brutalt ord og mange av oss liker heller å snakke om shortcomings eller tilkortkommenheter, dvs. områder der vi har kommet til kort. Rusavhengige mennesker har en tilbøyelighet til å se på seg selv som enten klart bedre enn andre mennesker, eller klart dårligere enn andre mennesker. Uærlighet og godt utviklet evne til å skylde våre egne dårlige handlinger på andre. Jeg har, sa en venn av meg engang, aldri hatt et problem som har vært så lite at jeg ikke har vært i stand til å gi andre skylda for det. Men nok en gang; hvorfor er det nødvendig å gjøre dette? Svaret er enkelt, men det kan være vanskelig å utføre det. Bare å sette rusmidlene til side er ikke nok. Hver og en av oss har iboende evner og kvaliteter som vil være en hjelp for oss til å oppnå varig nykterhet og et godt liv. Skam og skyldfølelse har bidratt til at vi ofte ikke lenger er i stand til å se disse gode sidene hos oss selv. På samme måte er det våre karakterfeil eller tilkortkommenheter som til syvende og sist vil få oss til å begynne å ruse oss igjen. Ofte skjer dette uten at vi er klar over det selv. Det vi vet noe om, kan vi gjøre noe med, men det vi ikke vet noe om, det gjør til gjengjeld noe med oss. Derfor må vi være villige til å gå igjennom denne selvransakelsen av oss selv. Det kan være både slitsomt og smertefullt, men belønningen vil være desto større. La oss se litt nærmere på dette begrepet karakterfeil. Terence T. Gorski, ( T T Gorski: «At förstå de 12 stegen») sier at karakterfeil består av fire deler: feilaktige forestillinger, automatiske irrasjonelle tanker, plagsomme følelser og selvdestruktiv atferd. Feilaktige forestillinger er forestillinger om oss selv, om andre mennesker og verden som vi er overbevist om er sanne, men som i virkeligheten er falske. Disse feilaktige forestillingene fører til automatiske irrasjonelle tanker som i sin tur leder til smertefulle følelser, og resultatet blir ofte destruktiv atferd (rusing, kriminalitet eller annen form for selvskading). Tenk deg, sier Gorski, at du har den feilaktige oppfatningen om deg selv at du ikke er verdt noe og så blir noen forelsket i deg. En ikke uvanlig tanke vil da være: Hva er feil med han eller henne, som kan bli forelsket i en sånn som meg? Denne automatiske irrasjonelle tanken leder i sin tur til smertefulle følelser som skam, mindreverdighetsfølelse, sinne, nedstemthet osv. Det er disse irrasjonelle tankene som i sin tur leder til destruktiv atferd, ganske enkelt fordi det blir for vondt for tankene og følelsene. Hvordan skal vi så gjøre denne selvransakelsen? I Storboka til AA finnes en framgangsmåte beskrevet, og NA har sin egen trinnguide som kan hjelpe oss til dette. I tillegg har også Fossum utarbeidet en forenklet guide som skal hjelpe oss. Det finnes ingen rett eller feil måte å gjøre det på så lenge den er ærlig og grundig. De fleste mennesker lever tidvis (eller hele tiden) i en eller annen form for benektning. De fleste mennesker kan imidlertid leve 10 relativt greit med denne benektningen. Dette er en luksus vi rusavhengige ikke kan unne oss fordi denne benektningen til syvende og sist kan ta livet av oss.derfor trenger vi en som kan hjelpe oss til bedre å se både våre sterke såvel som våre svake sider. Dette kan være en sponsor (en som har vært med en stund og som kan rettlede oss i vårt arbeid med oss selv) eller en annen person som vi har full tillit til. Få kvinner vil begynne å legge på make up, og få menn vil barbere seg uten å ha et speil hvor vi kan sjekke resultatet. Denne andre personen vil være vårt speil og hjelpe og støtte oss i denne prosessen. Den som har en god venn, trenger ikke speil, heter det. En advarsel. Er du ikke villig til å legge fram det du har funnet ut om deg selv gjennom arbeidet med 4. trinnet, dvs. å gjennomføre et 5. trinn, bør du kanskje vurdere å vente med dette arbeidet til du er blitt klar til det. Det femte trinnet handler, enkelt sagt, om å dele dine sterke og svake sider med et annet menneske. Men husk på at ditt rusavhengige jeg vil hele tiden prøve å overbevise deg om at dette arbeidet ikke er nødvendig. Men det er det! Er vi ikke villige til å gjøre dette arbeidet, så vil vi mest sannsynlig komme til å fortsette å leve i vår sjukdom. Rusavhengighet er gjennomsyret av hemmeligholdelse. «Vi er så sjuke som våre hemmeligheter», er et av de mange ordtakene i 12-trinnsfellesskapene, og denne hemmeligholdelsen er selvdestruktiv. Selvdestruktiviteten fremmer skam, skyld, mindreverdighetsfølelse, ensomhet og isolasjon og vil suksessivt føre oss til et tilbakefall. Å ta et femte trinn er en øvelse i tillit. Det er derfor viktig at du velger en person som du har full tillit til når du skal legge fram det du har funnet ut om deg selv. Denne tillitshandlingen er, slik jeg ser det, avgjørende for at du skal begynne å høste fruktene av ditt arbeid med deg selv. Dette er starten på din tilbakekomst til menneskeheten, og til et liv som vil bli bedre enn du noen gang har kunnet forestille deg. Lykke til!

11

12 Rebekka Bad gone Good 12 Hva har jeg gjort? Hvordan har jeg endt opp her på Fossumkollektivet? Jeg er snart 18 år gammel og jeg sitter her på tvang... Jeg skal klare dette, nei, det skal jeg ikke, eller skal jeg? Vil jeg ut til det der ute? Det er jo egentlig bare dritt, skitne sprøyter som jeg stikker inn i årene mine flere ganger hver dag, jakta etter amfetamin og MDMA som egentlig aldri helt tar slutt. Vold, selvmord og mangel på penger, er det virkelig et liv jeg vil leve? Er det et liv jeg fortjener? Nei, det er det ikke, det er ikke et liv jeg vil leve, jeg vil leve et liv fylt med latter og tårer, det får jeg ikke hvis jeg fortsetter å ruse meg, da føler jeg ingenting egentlig. Det er noen bortkasta år, noen år der rusen er den gleden jeg får, alt annet kan bare dra til helvete, og sånn vil jeg ikke ha det. Det er ikke et liv jeg fortjener, det er ikke et liv jeg unner noen å ha, men dessverre er det mange som har det sånn. Men likevel så savner jeg livet ute, jeg savner vennene mine og lengter etter nåla, den skitne nåla. Jeg drømmer om det hver natt, det å kunne stikke nåla igjennom huden, inn i blodåra, og kjenne den gode rusen strømme gjennom hele kroppen. Jeg savner følelsen av å være fjern, fjern på amfetamin, bare sitte der og ikke få med noe av det som skjer rundt meg. Jeg elsker den følelsen, mer enn noe annet i verden, tror jeg. Men nå er jeg veldig glad for at jeg er rusfri, tror jeg. Jeg vet i alle fall at det er familien min jeg elsker, og ikke rusen. Jeg har verdens beste familie. Jeg kunne bodd i skogen uten mat og skikkelige klær, så lenge jeg hadde hatt dem ved min side. Men hvorfor klarte jeg ikke å slutte å ruse meg for deres skyld? Jeg fortjener dem ikke, jeg har gjort dem så mye vondt. Jeg har tatt så mange feile valg, men familien min gir meg en ny sjanse. Det tok meg 3 måneder før jeg innså at Fossumkollektivet og gruppa på Gården kunne hjelpe meg. Det var 3 jævlige måneder, 3 måneder med dritt. Jeg prøvde å stikke av flere ganger, den ene gangen klarte jeg det. Jeg var vekke i 2 dager før jeg fikk mamma til å hente meg. Jeg solgte gullkjedet mitt mot 1 gram metamfetamin på Oslo S. Jeg satt ute da jeg tok skuddet, blant andre folk som så meg. Nyktre mennesker. Jeg skammer meg den dag i dag over alt jeg fikk gjort de to dagene jeg var ute. Jeg havna i psykose, trodde alle var ute for å ta meg. Da kom jeg på alle de tingene som skjedde før jeg kom til Stavanger Akuttsenter. Alle de negative sidene med rusen. Jeg tror det har vært en del av det som har fått meg til å snu. Jeg bestemte meg til slutt for å bli kvitt drittungen i meg. Jeg hadde ikke noe særlig lyst, men jeg visste at jeg måtte, både for min og gruppa sin del. Jeg har fått det mye bedre her etter at jeg tok den beslutningen. Har begynt å jobbe med meg selv og ting jeg sliter med, for jeg vil jo egentlig gjør noe med livet mitt. Jeg har både store og små drømmer, har lyst til å lage min egen lille familie, jeg vil ha hus og jobb. Men Diffe er alltid i tankene mine, og prøver å få meg til å gi opp drømmene mine, prøver å overtale meg med å si at rusen er mye bedre enn drømmene mine. Du slipper alt av følelser, Rebekka! Hadde det ikke vært deilig å kunne være fjern på amfetamin hele tiden, jeg vet du savner det, Rebekka, jeg vet du savner kicket og rusen sprøyta ga deg. Rusen er så mye bedre enn dette tåpelige livet du lever nå, kan du ikke se det, Rebekka? De hjernevasker deg. Det kommer ikke til å bli bedre med et rusfritt liv, hører du ikke at gruppa lyger til deg? Jeg prøver så hardt jeg kan for ikke å høre på det Diffe sier til meg, for jeg vet at han ikke har rett. Jeg vet det er mye bedre med et rusfritt liv, der jeg kan oppfylle drømmene mine, der jeg får kjærlighet og omsorg, der jeg vet at folk liker meg for den jeg er og der familien min slipper å bekymre seg for meg lenger. Dette diktet skrev jeg for lenge siden. Jeg tar det fram av og til, og det hjelper meg til å holde motivasjonen oppe. Å være sterk er ikke å hoppe lengst, løpe raskest eller å løfte tyngst Å være sterk er heller ikke å kunne alt, være best eller å være tøffest i klassen Å være sterk er å se lyset når det er som mørkest Å kjempe for noe man tror på, selv om det er hardt! Jeg går andre året på barn og ungdom i Moss nå, og trives godt med det. Jeg står opp kvart over 5 hver dag, men det er verdt det, og vet du hva? Jeg har bare 4-ere og 5-ere i karakterer, det er utrolig bra til å være meg...

13

14 Lars 14 Hei, det er meg! Hei, det er meg! Lars fra Fossumgården er jeg. Jeg har en historie om meg selv som bare er min. Den inneholder både godt og vondt, og er hovedsakelig basert på rus. Jeg husker ikke stort fra tiden før jeg begynte å ruse meg. Du må gjerne lese, kanskje du lærer noe om meg og livet til en rusmisbruker. Jeg smakte hasj for første gang da jeg var 14 år gammel, sommeren etter tiende klasse, på vei til videregående, i hvert fall slik jeg husker det. Det tok ikke lang tid før jeg begynte en ødeleggende trend ved å bruke hasj daglig, dette skjedde få uker etter oppstart i første klasse på videregående. Det er utrolig hvordan jeg fikk penger til det, men rus er dessverre så utrolig tilgjengelig den dag i dag. Jeg stjal mye, alt av penger jeg kom over, småtteri som 10 og 20-kroninger også. Alt jeg fikk muligheten til å legge i lomma, la jeg i lomma. Deretter var hasjen kun en telefon eller to unna. Slik var hverdagen min. Skolegangen min tok slutt etter halvannet år, og det var mine foreldre som kom med forslaget ettersom de begynte å se og skjønne at noe var galt, og mente jeg trengte en pause. Jeg begynte etter noen få uker å jobbe i en lokal dagligvarebutikk under NAV, og jeg husker at det var i denne perioden mamma fant en hasjklump i senga mi en dag jeg våknet. Mamma reagerte ved å bryte ut i tårer, pappa ble sint, hans måte å vise redsel på. Selv om han ikke sa det, skjønte jeg det. Jeg sa det var en kamerat sitt og at jeg kun passet på det for han, noe som var en løgn. Jeg slet mye med depresjon på denne tiden, og gråt og var lei meg mens jeg var på jobb. Det var kun hjemme eller ute blant venner jeg hadde det fint. Jeg skjønte aldri hva det var, trodde aldri det kunne være hasjen, for det var jo så bra, men det viste seg i ettertid at jeg tok grundig feil. Jeg sluttet i jobben, ble heller hjemme. Mine foreldre likte selvsagt ikke det, men jeg overbeviste dem om at jeg trengte en pause fra alt og at jeg skulle begynne i skole neste år. Jeg har alltid vært flink til å lyve og manipulere, har hørt det fra mange forskjellige som har vært i kontakt med meg. Jeg husker ikke så mye mer fra dette året. I 2010 begynte jeg på nytt første året på videregående, denne gangen TIP (teknisk og industriell produksjon). Jeg fullførte året så vidt, og er fortsatt i tvil om karakteren(e) gjelder, jeg fikk i hvert fall beskjed om at jeg besto. Sommeren var kommet og rusen var bedre enn noen gang før. Jeg prøvesmakte litt andre rusmidler enn hasj denne sommeren, blant annet valium, rivotril, amfetamin og kokain. Det ble aldri til daglig bruk av disse stoffene, men ganske jevnlig. Alkohol og hasjrøyking var daglige rutiner, så det andre kom i tillegg. Frihet Det var i begynnelsen av august 2011, jeg husker ikke hvilken dato det var. Jeg våknet som vanlig opp i tiden om morgenen og fant fort ut av at ingen var hjemme. Jeg røsket med meg pengene jeg hadde liggende på skrivebordet og tok turen ned til busstoppet, og deretter bussen videre til Kristiansand. Jeg hadde for så vidt ingen planer, det var bare dagligdagse rutiner oppi topplokket på meg. Jeg tenkte egentlig aldri over hva jeg gjorde, men jeg tror fortsatt underbevisstheten min gjorde det. I byen møtte jeg ekskjæresten min. Vi gikk rundt i hovedgata, som heter Markens gate, og møtte fort på en jeg har ruset meg sammen med. Han var kjapp til å spørre om jeg var med på mornings, som er inhalering av hasj. Jeg svarte, uten å tenke meg om, at jeg skulle bli rusfri og ikke orket et liv fylt med rus og tanker rundt det lenger. Deretter gikk det mer og mer opp for meg, jeg ville virkelig bli fri fra rusen og leve et liv uten. Jeg begynte etter hvert å gråte, og det gikk ikke lang tid før jeg tok opp telefonen og ringte min far for å innrømme hva jeg hadde gjort, og fortelle hvor mye jeg angret på alt og at jeg ville forandre meg. Alt førte til at jeg denne fredagskvelden endte opp på Psykiatrisk avdeling 6.1 ved sykehuset i Kristiansand. Dette var ikke et egnet sted for en mindreårig person med rusproblemer, de andre på avdelingen var psykisk syke og den yngste var vel ikke yngre enn i 30-års alderen. Dette var grunnen til at jeg kun fikk lov til å være der over helga, og ble skrevet ut allerede mandag formiddag. Mine foreldre kom og hentet meg, og vi fant sammen ut at vi natt til tirsdag skulle kjøre til Oslo for å bli der en stund. Det var for risikabelt for meg å befinne meg i hjemmetrakter, mente foreldrene mine. Vi var tilbake i Kristianand på torsdagen, grunnet et møte med ABUP, barnevern og psykolog hvor vi skulle fortsette å jobbe med å finne en egnet behandling for rusavhengigheten min. ABUP mente jeg skulle bli sendt på tvang, med tanke på kostnader og slikt. Dette nektet både jeg, mamma, pappa og psykologen min

15 tvert for. Når jeg først ba om hjelp skulle det være en selvfølge at jeg fikk den, mente de. Det samme mente jeg. Det gikk 3 uker før jeg kom til inntaket på Fossum, og på denne tiden brukte jeg kr på rusmidler, diverse klær og mat. Disse pengene hadde jeg ikke fått tak i på ærlig vis, tvert imot. Jeg hadde stjålet bankkortet til min mor og brukt penger så fort jeg fant noe å bruke dem på. Når jeg ser tilbake på det, og alt det andre jeg gjorde og alt det andre jeg har stjålet, har jeg ikke ord for hvor mye skam og skyldfølelse jeg føler. Det er ubeskrivelig at noe så lite som rus, en hallusinasjon, kan ødelegge et så godt forhold til familien som det jeg hadde. Per dags dato har jeg vært rusfri i 61 dager, og jeg har innsett at familien min betyr utrolig mye. Et godt forhold til familien gir mye, mye mer enn det rusen i det hele tatt kan måle seg til. Det gjør i hvert fall det for meg og min egen del. Det første jeg fikk beskjed om da jeg kom til inntaket var at jeg skulle bo i et familiehjem i 3 uker før jeg skulle på fjellmarsj sammen med 3 gammelungdommer og resten av det nye inntaket. Jeg trivdes i familiehjemmet, og fikk oppleve livet på en gård samtidig som jeg fikk gjort mye fysisk arbeid. Fjellmarsjen var tung, ettersom jeg så for meg en koselig tur på fjellet noen få dager. Tvert imot, det var skikkelig fjelltur vi skulle på. Marsjen varte i 10 dager og vi gikk sammenlagt 5,5 mil. Det er veldig i nærheten av det verste jeg har vært med på med tanke på utholdenhet og styrke. Sekkene var tunge, og vi gikk lange strekninger hver dag. Ellers var det en koselig tur hvor vi fikk god tid til å bli godt kjent med hverandre, både på godt og vondt. Etter den lange og langsomme fjellmarsjen var det ned til sivilisasjonen og møtet med de andre ungdommene og ansatte på gården. et liv hvor jeg husker dagen før, jeg vil ha hukommelsen min tilbake og kunne si hei til folk ved navn, og ikke undre på hva navnet deres egentlig var. Det høres kanskje utrolig rart og dumt ut, men ikke for meg. For meg er det å huske, det å kunne fortelle hva jeg gjorde forrige uke, en stor forandring fra mitt tidligere liv, og gir en stor motivasjon til å kunne holde ut. Familien min har tidligere måttet stå ved min side og se på at jeg har ødelagt livet mitt, sakte men sikkert. Det er egoistisk. Jeg har fortalt om deler av misbruket mitt til broren min, og i dag skjønner jeg at jeg da har satt han i en veldig, veldig vanskelig situasjon. Det kan godt hende han aldri skjønte at broren hans hadde et problem, derfor er det uhyre viktig for meg å være rusfri for å vise han at rus ikke er noe å leke med. Min far er tidligere alkoholiker, og bestemte seg for å bli rusfri den dagen mamma ble gravid med førstefødte, Marte. I dag har han vært rusfri i litt over 20 år. Det står det utrolig mye respekt av, og i det han har klart finner jeg stor motivasjon. Takk for at du leste! Motivasjon for behandling Den største motivasjonen jeg har er meg selv, min egen fremtid og familien min. Jeg har opplevd og forstått at et liv med rus ikke er noe liv i det hele tatt. Jeg vil leve

16 På ville veier Stine ill. Kim Haugan Jeg gjorde hva jeg ville, hadde ingen grenser for meg selv, og det var heller ingen som satte grenser for meg. Kom hjem når det passa meg, sov når jeg følte for det, spiste en gang om dagen eller mindre enn det. Jeg var med hvem jeg ville, og det beste av alt, jeg rusa meg så mye jeg ville. 16 Jeg var 14 år første gang jeg ble tatt i en razzia, og snuten syntes det var veldig merkelig og stilte mange spørsmål angående hva en 14 år gammel jente gjorde i leiligheten til en 24 -åring, hvor det også ble funnet 100 gram hasj. Det var vel der det hele starta. Jeg kom fort i det gale miljøet etter en familiekrise, men jeg hadde fortsatt grenser og visste forskjellen på rett og galt. Tiden gikk og jeg droppa ut av 8. klasse og skulka hele 9. Hasjen ble en daglig ting, og jeg måtte røyke en «mornings» for å klare å fungere gjennom dagen. Det utviklet seg fort til 3 jointer om dagen, flaskebongen og forskjellige piper for å bli mer stein. Alle vennene mine var eldre enn meg, men jeg følte meg godtatt for den jeg var og de likte å henge med meg. Jeg lovte de nærmeste å ikke ruse meg på noe annet enn hasj. I litt over ett år hadde jeg vært bønnehue Stine og skulle ikke gå over til noe sterkere. 16. november 2010 skulle jeg bli sendt til Fossumkollektivet. Den eneste tanken da var vel at ja, ja, nå får jeg ta alt jeg kommer over siden det blir lenge til neste gang. 16. november kom, og hvor var Stine? Jo da, hun skulle bare vente litt med å dra til Fossum, var ikke helt klar for det, så jeg var bare ute og rusa meg og dro litt rundt. Den 4. desember 2010 bestemte jeg meg for å ringe Fossum, og de kom og henta meg på Nesodden. Jeg kom på utlufting, og der tok de fra meg alt jeg hadde, mobil, mp3-spiller, lighter, røyk og snus, sovepiller ja, alt egentlig. Jeg nekta å ta urinprøve fordi jeg kom inn dit og sa at jeg var feilplassert og bare hadde røyka hasj fem ganger, så her trengte ikke jeg å være. Jeg begynte på Soon sjøskole og fikk etter hvert et større rusnettverk i Akershus. Den 2. november 2009 tok jeg min første pille, og det var da jeg endelig fant min ting, trodde jeg. Piller var noe av det beste jeg visste, jeg kunne ta mange og ikke kjenne på noen vonde følelser. Det jeg ikke visste var at jeg gjorde det, men jeg huska det bare ikke. Jeg holdt på helt til 14. november, og jeg husker ingenting. Jeg hadde brukt opp 2000 kr, ikke vært hjemme på to uker, - og ikke på skolen. Hasjen fortsatte å være der, men nå var det pillene som kom først. Jeg gjorde diverse brekk på skolen og brøyt meg inn andre steder, fikk bøter for sniking på buss og ble tatt flere ganger i razzia hos samme type. Ting begynte å gå over styr, men jeg la ikke merke til det. Så lenge jeg fikk ruse meg og gjøre som jeg ville, var jeg fornøyd og hadde det bra. Vennegjengen ble splitta opp av barnevernet, en ble sendt til Jessheim, en på privatskole i Spania, noen havna på Klokkegården. Det var bare min bestevenninne igjen. Hun hadde begynt å skyte heroin, så hun ble akuttsendt til Sole. Jeg sto igjen uten noen, men hadde jo rusen som venn. Det var en god venn. Det gikk fort over til heroin i juni Å gå i Oslos gater var nå tingen. Jeg hang mye på spor 1 på Oslo S, og de andre rusmidlene forsvant litt når jeg fant heroinen. Dette var virkelig min greie. Endelig kunne jeg slå meg til ro og slappe av og ikke ha det vondt inni meg. Jeg gjorde med andre ord akkurat som jeg ville. Barnevernet reagerte på at jeg styrte mitt eget liv, så de fikk meg til behandling i nemnda. Jeg dro dit og fikk vite at Måneden gikk og jeg kom ikke opp i faser og mista ikke oppfølging, og så ble jeg også faseløs. Etter en god stund som faseløs løfta de meg opp i fase 1, og jeg sa fra første dagen at jeg aldri skulle søke meg opp i fase 2. Jeg hadde ingenting der å gjøre, så det kom ikke til å skje. Tiden gikk og jeg sto fortsatt på mitt. Jeg syntes kollektivlivet var rart og ikke noe godt liv, jeg ville ut og ruse meg. Jeg brukte mye

17

18 18 tid på å tenke på typen min som var ute og brukte, og på mange venner. Nå skulle jeg liksom stå opp klokken på morningen og spise frokost, lunsj, middag og sitte å dele om hvordan jeg hadde det? Nei, nei, nei, dette her var det dummeste jeg hadde hørt om. Fikk ikke gå i joggebukse. Fikk ikke prate med vennene mine. Jeg skulle bare være der og snakke om hvordan jeg hadde det. Hvordan kan man få det bra med seg selv av å snakke om hvordan man har det og å dele om visse episoder som har skjedd i livet? Bli et bedre menneske av det? Nei, her skulle jeg sitte et år uten å si noen ting! Og det var sånn det ble. Jeg hata de voksne og var bare full av trass. Sikkert fordi noen bare hadde kommet inn i livet mitt og liksom skulle styre det. At jeg ikke skulle få bestemme mer og ikke skulle få ruse meg. Jeg fikk ikke gjøre som jeg ville lenger og jeg likte det ikke! Jeg var fase 0, faseløs og fase 1 i 6 måneder. Jeg hadde jo bestemt meg for ikke å innrømme mitt rusmisbruk. Jeg var jo fullt klar over at jeg hadde et stort problem, men hvis jeg bare nekta for det kunne jeg kanskje få dra hjem og ruse meg mer. Så jeg var med på morra-møter og delinger i et halvt år uten å si noen ting. Jeg deltok heller ikke i samlinger sånn som toget går og vanlige bjellesamlinger. Tiden gikk, men det skjedde ingenting. Jeg holdt kjeft akkurat sånn som jeg hadde bestemt meg for. Den 24. mai tvangsløfta de meg opp i fase 2. Jeg reagerte med sinne, fordi det syns jeg ikke var greit!!. Det første jeg gjorde var å ringe rusvenner med hustelefonen for å høre hvordan det sto til ute i miljøet mitt. En liten tanke sa til meg at dette var ikke riktig. Gode venner hadde gått over til andre ting, hadde begynt å henge med mine folk, bare tatt over plassen min. Jeg syntes det sugde og fikk det kjipt. Jeg tok avstand fra hustelefonen en stund, fordi jeg fikk det bare enda kjipere. Tiden gikk sakte men sikkert og ingen ting skjedde. Jeg holdt fortsatt kjeft. I begynnelsen av juni hadde avdelingslederen en samling med oss. Han sa at jeg og tre-fire andre ungdommer kunne gå og hente mobilene og pc ene som var låst inn på kontoret. Fordi det hadde fylkesmannen bestemt. Selvfølgelig ville jeg ha mobilen min! Da kunne jeg snakke med typen og alle de gode vennene mine! Jeg dro på Krim 2 like etterpå, og det var vel der jeg fikk nok av å holde alt inni meg. Det var der alt endelig gikk opp for meg. Jeg var der en uke og jobba med krimhistorien min. Da jeg kom ned igjen på Rud, gikk jeg til en voksen, Kim, som jeg er trygg på og stoler mest på. Jeg sa til han: Det er på tide å vise fram de kortene jeg holder så tett inn til brystet, så det var vel det jeg gjorde. Det gikk vel cirka en uke før jeg ringte inn til samling og fortalte gruppa rushistorien min. Endelig kunne jeg være som alle de andre og også dele om hvordan jeg hadde det og fortelle dem min historie! Det tok en helt annen vending for meg, og jeg begynte å dele og tok min plass i gruppa. Jeg begynte virkelig å jobbe med meg selv. Jeg ble også kjent med meg selv, og ble bevisst på ting og hvilke tankemønstre jeg brukte. Nå er det mandag , og slik som dette er det på Fossum i dag slik jeg føler det: (Rettighetsforskriftene kom fram takket være vår kjære fylkesmann her i Østfold.) Når nye ungdommer kommer inn på en av avdelingene i dag, så kan de få pc, mp3-spiller, bankkort og så mange gaver de vil av foreldrene sine. Når det har gått 6 uker, så får de igjen mobilen sin. Da har man så vidt kommet opp i fase 1 og får all den friheten man ikke burde hatt. Jeg mener det er helt på trynet. Og helt feil! Fylkesmannen står på utsiden og ser inn på Fossum, men hvis han bare kunne observert fra innsiden og virkelig sett at det er stramme regler og rutiner som funker - så tror jeg virkelig ikke han hadde gitt oss all den friheten! Hadde jeg fått bankkort og mobil etter 6 uker da jeg kom til Fossum, så hadde jeg nok aldri vært der jeg er i dag! Jeg har det bra med meg selv, har lært å kjenne meg selv bedre og kan jobbe med ting som er vanskelig. Det tok meg ca 6 måneder før jeg torde å åpne meg om hvem jeg var og hvordan jeg hadde rusa meg. Og det var bare fordi jeg rett og slett hadde blitt kasta inn i noe som fungerte så bra, men det visste jeg ikke før nå. Det var stramme regler og rutiner. Jeg gikk i arbeidslag, vaska mye, var på temasamlinger og andre samlinger. Jeg fikk ikke lov til å få noen gaver av foreldrene mine. Jeg fikk 350 kr hver fredag som skulle holde til snus og diverse andre ting som jeg skulle ha i butikken. Jeg måtte planlegge siden vi bare hadde en handletur i uka. Det jeg tror var best for meg var vel det ene kvarteret jeg fikk prate med mamma og pappa i uka, fordi sånn var det når man var i fase 1. Da var det et kvarter telefonsamtale til og fra begge foreldrene i uka. Jeg kunne ikke ha fokus noen andre steder. Jeg fikk ikke gå på Facebook og ikke snakke med noen venner. Jeg hadde ikke kontrollen lenger. Og det var det som skulle til. Det var det som funka for meg, ikke om jeg hadde fått pc, mp3- spiller, bankkort og så mobilen min etter 6 uker. Da hadde jeg ikke hatt 324 nyktre dager å være stolt over. Heller ikke så god kontakt med faren min som det jeg har i dag. I dag når vi er på fredagshandel kan folk fylle opp med 2 liter coca cola, en stor melkesjokolade, 3 bokser med snus og en

19 rullingspakke, kanskje et blad å lese i også. Det eneste vi trenger å gjøre er å dra bankkortet, og etter at vi har brukt opp alle pengene som er der inne, kan vi bare ringe noen i familien og spørre om mer penger. Noe som er enda verre er at i det siste har det vært mye rømninger. Noen drar på skolen med masse penger på bankkortet og har mobilen sin med seg. Får det kanskje kjipt en dag, og så er det egentlig bare å hoppe på første tog og dra og ruse seg. Det blir ikke noen bra gruppe, synes jeg. Folk har ikke fokus her. De har fokus på kjærester, familiemedlemmer og venner som er ute og ruser seg. Det blir ikke noe fokus retta mot en selv, men alle andre steder. Jeg stakk ut en tur jeg også. Jeg dro i høstferien, men jeg lovte pappaen min at jeg ikke skulle ruse meg mens jeg var på rømmen. Det gjorde jeg ikke heller. Jeg kom tilbake til Rud 2 dager etterpå og ga fra meg mobilen min frivillig. Jeg er nå blitt satt ned i fase 1 og skal prøve å ikke ta tilbake mobilen min før jeg kommer i fase 3. Det er sånn jeg egentlig synes det skal være! Bankkort og gaver fra foreldrene bør man ikke få. Mp3-spiller kan man få i fase2, men pc og mobil bør man først få i fase3 - akkurat som før! Jeg er nykter i dag på grunn av disse stramme reglene jeg kom inn til. Jeg vil at Fossum-kollektivet skal bli som det var før, sånn at folk kan bli nyktre og ha et bra liv, jobbe hardt med seg selv og ikke ha fokus noen andre steder! Jeg sier ikke at man ikke kan bli nykter bare fordi man får mobil og pc + + +, men det er store hinder i veien for et nykternt liv når man havner på tvang, særlig hvis man er like full av trass som det jeg var.

20 Øystein Halvorsen Fossumkollektivets kriminalforbyggende arbeid 20 KRIM 2 er del to av vår jobbing for at hver enkelt ungdom skal bli bevisst sin krimhistorie. Med utgangspunkt i enkeltepisoder gjør vi en grundig inventering av konsekvenser og ringvirkninger av lovbrudd. I denne artikkelen ser vi nærmere på KRIM 2, som en oppfølger av at vi i forrige nummer av Fossekallen beskrev arbeidet i KRIM 1. Kort oppsummert bruker vi den første uka med KRIM 1 til å gjennomgå hver enkelt ungdoms krimhistorie: Ungdommen lærer om de åtte kriminelle tankemønstrene og om drivkreftene. Alle ungdommer som kvalifiserer seg til krimprogrammet bør delta i både KRIM 1 og 2. Forskjellen mellom de to ukene er at i KRIM 1 blir deltakerne kjent med egne tanke- og handlingsmønstre når det gjelder kriminalitet, mens i KRIM 2 er det fokus på konsekvenser. I KRIM 2 handler det om hvordan kriminaliteten virker inn på dem selv og omgivelsene. En omprogrammert tenkemåte Ungdommer som er kvalifisert for KRIMprogrammet, har over mange år gjerne tenkt at konsekvensene av kriminaliteten ikke er noe de behøver å bekymre seg for, verken når det gjelder egen framtid eller de ringvirkningene handlingene kan ha. Derfor gjelder det å omprogrammere tenkemåten og bryte med kriminelle tankemønstre. Får vi til et slikt brudd er vi et godt stykke på vei til en slutt på kriminaliteten herfra er det snakk om å bli et hederlig menneske. En slik prosess tar tid og krever en god porsjon vilje. Metodikken i KRIM 2 er stort sett den samme som i KRIM 1. Vi har forelesninger, høytlesninger og diskusjon rundt det aktuelle temaet. Ungdommene får skriftlige oppgaver, og når de er ferdig med disse legger de fram oppgavene i gruppa og blir speilet av de andre deltakerne via de tilbakemeldingene de får. I uka for KRIM 1 er beskrivelsen av historien om kriminell atferd den tyngste delen, mens i KRIM 2 opplever nok ungdommene oppgaven Ringene i vannet som det tyngste. I KRIM 2 jobber vi videre med hver enkelt ungdoms krimhistorie og tilhørende episoder. Vi tar utgangspunkt i noen episoder, og gjør en grundig inventering av konsekvenser og ringvirkninger. Mange deltakere blir overrasket over konsekvens og ringvirkning av lovbrudd. På veien til forandring Ett viktig skritt på veien til forandring er å etablere en innsikt i hvordan slik destruktiv atferd påvirker oss selv og ikke minst mennesker omkring oss. Mennesker som utsettes for slik atferd blir følelsesmessig skadelidende. De selv og deres familie kan komme til å måtte leve med en konstant frykt. Dessuten belastes den kriminelle ungdommens venner og nærmeste familie, ofte i like stor grad som den kriminelle selv. Den nærmeste familien blir ofte forvirret, og det er ikke uvanlig at barna er uforstående til at foreldrene deres foretar seg noe som barna har lært er helt feil. Ofre for kriminalitet opplever forvirring: De må leve med et sinne over at noen vil dem så vondt, og de nærmeste pårørende og ungdommens venner tvinges til å ta fri fra jobb og delta i rettssaker. Der skal de i full offentlighet kjenne på det smertefulle og nedverdigende igjen, ved å vitne og kjenne seg involvert i de lovbruddene som ungdommen er tiltalt for. Organisasjoner, selskaper og firmaer blir tvunget til å øke prisene på sine varer og tjenester for å kompensere for kostnadene ved slike lovbrudd. Alle skattebetalere, fattig som rik, tvinges til økte daglige utgifter. Ett eksempel er fra salg av narkotika: Under løsning av oppgaven i Krim 2 ender vi opp i Colombia, der vi snakker om de konsekvensene som omsetningen i Norge får for fattige bønder i Colombia. Et annet eksempel er at en ungdom har gjort innbrudd i en leilighet,