Hvorfor må vi døpe barna?

Transkript

1 Hvorfor må vi døpe barna? Av: Konrad Fjell 1

2 Innhold Innledning... 3 Dåpen og omskjærelsen... 3 Ensidig pakt... 5 Gjendåp... 6 Hva inneholder dåpspakten?... 7 Dåpen og troen... 8 Født i misgjerning Derfor døper vi barna

3 Innledning Ofte dukker spørsmålet opp om det er riktig å døpe barna våre. Hva skal vi da si? Lærer Bibelen noe helt entydig om dette? Vi skal nå forsøke å behandle dette spørsmål i Guds ord lys. Jo mer en undersøker dette spørsmål i Guds ords lys, jo mer ser en at læren om dåpen henger nøye sammen med en rekke helt sentrale trossannheter i Skriften. Dels får dette spørsmål dype konsekvenser på vår forståelse av Skriftens tale om hvem vi mennesker er slik som vi fødes til denne verden. En stilles overfor spørsmålet om hvilke konsekvenser syndefallet fikk, og om hvordan dette virket inn på menneskets natur, og hvordan vi skal forstå Bibelens lære om arvesynden. Videre stilles vi overfor det helt avgjørende spørsmål om hvordan et menneske får del i den frelse Gud har fullført for alle mennesker gjennom Jesus Kristus. Bibelen lærer alle steder at frelsen tilegnes gjennom troen alene. Men hva er troen? Dette spørsmål vil vi raskt komme i berøring med når vi undersøker spørsmålet om dåpen i Skriftens lys. Læren om dåpen henger dermed nøye sammen med forståelsen av evangeliets innhold, og hvordan et menneske får del i frelsen. Dåpens betydning i den kristne lære understrekes også av de lutherske lærefedre i Den augsburgske bekjennelse art. 7 når de sier om evangeliet og sakramentene: kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. Og at til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene. En rett forståelse av sakramentenes innhold og forvaltning er av største betydning nettopp fordi de griper like inn i de mest avgjørende læresannheter i Skriften. Dette så reformatorene meget klart. De forstod at den som rørte ved betydningen og innholdet av sakramentene rørte ved de viktigste læresannheter i Skriften. Dette står ikke alltid like klart for oss i dag. Vi skal nå i korthet se på noen hovedsannheter i Den Hellige Skrift som kan være med å gi lys over dette. Dåpen og omskjærelsen Det kan tjene som et godt utgangspunkt å starte i Kol 2:11-12: I ham er dere også blitt omskåret med en omskjærelse som ikke ble gjort med hender, ved at kjødets legeme ble avlagt, ved Kristi omskjærelse, idet dere 3

4 ble begravet med ham i dåpen, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft han som reiste Kristus opp fra de døde. Den dåp det her er tale om er den samme dåp som Paulus taler om også i Rom 6:1ff. Det er den nye pakts dåp, den dåp som Jesus innstiftet før sin himmelfart (Matt 28:19; Mark 16:16). Paulus presiserer i Ef 4:5 at det i den kristne menighet bare er én dåp. Dette innebærer at den første kristne menighet bare kjente til én slags dåp og én slags forkynnelse eller lære om dåpen, og at det i den kristne menighet til alle tider bare er én sann dåp og én sann lære om dåpen (jfr. CA 7, og CA ap. 9). Dertil understrekes med dette at dåpen ikke skal gjentas. Man skal kun døpes én gang (David Hedegård). Vi skal nå se nærmere på Kol 2: Det vi særlig skal merke oss her er at det gjøres en tilknytning til Det gamle testamente, nærmere bestemt omskjærelsen. I ham, dvs. Kristus, er dere også blitt omskåret [ ] idet dere ble begravet med ham i dåpen. Her hører vi at det er en vesenslikhet mellom omskjærelsen i den gamle pakt og dåpen. Det presiseres at det ikke er snakk om en omskjærelse som blir gjort med hender ved at kjødets legeme blir avlagt, slik som ved omskjærelsen i den gamle pakt. Den omskjærelse det her er tale om virkeliggjøres idet et menneske blir døpt. Tilknytningen mellom omskjærelsen og dåpen viser at det er en sammenheng mellom det omskjærelsen er og inneholder på den ene side, og det dåpen er og inneholder på den andre side. Hva var omskjærelsen? Omskjærelsen var et ytre tegn på den pakt som Gud gikk inn med Abraham (1Mos 17). Hva inneholdt omskjærelsen? Omskjærelsen inneholdt selve pakten som Gud inngikk med Abraham. Omskjærelsens innhold kunne bare forstås gjennom de ord Gud hadde knyttet til omskjærelsen, nemlig løftene. På samme måte er det med dåpen. Dåpen er det ytre tegnet på den pakt Gud inngår med et menneske. Dåpens innhold er selve pakten eller løftet. Hva dåpen inneholder og gir kan bare forstås gjennom de ord Gud har knyttet til dåpen, nemlig løftene om å bli begravet med Kristus og oppreist ved ham ved troen på Guds kraft, for å holde oss til ordene i Kol 2:

5 Ensidig pakt Men sammenhengen mellom omskjærelsen og dåpen stanser ikke med dette. På samme måte som omskjærelsen var det ytre tegnet på en ensidig pakt som Gud inngikk med Abraham, er også dåpen en ensidig pakt som Gud inngår med den som døpes. Hva mener vi så med at pakten Gud inngikk med Abraham var ensidig? Med det mener vi at Gud gav et løfte til Abraham om at han skulle gjøre noe med ham og hans ætt, uten at det ble stilt noe krav til Abraham. Gud ville selv stå inne for det han lovet Abraham. Abraham kunne ikke med sin synd eller troløshet ødelegge eller hindre det Gud gav løfte om. Om vi leser 1Mos 17:2ff i lys av Gal 3:6ff ser vi at Guds løfte til Abraham kort sagt var at han ville sende en frelser i hans slekt, nemlig Kristus, som skulle fullføre en frelse for alle mennesker på jorden. Som ytre tegn på at Gud ville stå inne for dette løftet og holde det han hadde lovt, gav han omskjærelsen. Vi skal nøye merke oss at Abraham ved troen på dette løftet ble rettferdiggjort av Gud (1Mos 15:6). Det var altså ikke noe annet frelsesgrunnlag i den gamle pakt enn i den nye. Man ble gjort rettferdig for Gud ved troen på løftene om frelse i Kristus Jesus (se bl.a. 2Kor 1:19-20; Rom 3:21-24; 4:1ff; Apg 4:12). Pakten Gud gikk inn i med Abraham var altså at en frelsespakt (evangeliepakt), og hadde sitt ytre tegn gjennom omskjærelsen. Dersom vi undersøker nærmere hva Det nye testamente sier om dåpen og hva som gis i dåpen, ser vi at det er de samme løfter om frelse som gis. Den eneste forskjell er at den nye pakts dåp hviler på en frelse som er fullført i fortid, mens omskjærelsen pekte fremover mot en frelse som skulle fullbyrdes i fremtiden. Dåpspakten er derfor en mye herligere og større pakt enn omskjærelsespakten, for den hviler på en frelse som er fullført ved Jesu Kristi død på korset. Om vi holder sammen alle de skriftsteder i Det nye testamente som taler om dåpen, ser vi at de løfter om frelse Gud har knyttet til dåpen på samme måte som omskjærelsen er uten noen betingelser eller krav til den som døpes. Også dåpen er en ensidig pakt. Gjennom dåpen inngår Gud en pakt med den som døpes hvor han skiller og løser dette mennesket fra all synd og urenhet, gjør det rettferdig for Gud, og delaktig i et helt nytt liv i Kristus. Dette kan ikke den som døpes ødelegge eller hindre ved sin synd og troløshet. Noe annet er at et menneske kan falle fra troen. Da står man ikke 5

6 lenger i den frelse Gud gir gjennom dåpen. Men ved omvendelse kan et menneske igjen komme inn i denne frelse. Nå ser vi i Skriftens lys at dåpen ikke bare har visse likhetstrekk med omskjærelsespakten, men at det dypest sett er nøyaktig den samme pakten og nøyaktig den samme frelse som gis, bare med den forskjell at det ytre paktstegn er forskjellig, og at omskjærelsen pekte fremover til en frelse som skulle fullbyrdes i fremtiden, og dåpen peker tilbake i tid på et frelsesverk som er fullført. Hvilken fantastisk sammenheng det er mellom Det gamle og Det nye testamente! Altså, på samme måte som Gud handlet med Abraham gjennom sine løfter som han knyttet omskjærelsens tegn til, handler Gud gjennom de løfter som han har knyttet dåpens tegn til. Vi skal merke oss at det er Den Hellige Skrift selv som anviser oss denne betydning av dåpen gjennom å vise til sammenhengen mellom omskjærelsen og dåpen. Dersom vi ikke følger denne anvisningen sier vi indirekte at talen om omskjærelsen i Kol 2:11-12 bare er en tilfeldig bruk av ord uten noe reelt innhold. Vi skal straks nedenfor se at det vi nå har sett stemmer over ens med resten av Det nye testamentes lære om dåpen. Først skal vi forsøke å få lys over et spørsmål som ofte har blitt stilt. Må ikke et menneske døpes på nytt om det blir en frafallen og siden omvender seg? Gjendåp En kunne like gjerne stille det spørsmål om det ikke ville være riktig at en israelitt som falt fra den levende Gud og troen på løftene men siden omvendte seg, måtte omskjæres på nytt. Men det ble aldri praktisert i den gamle pakt, og heller ikke påkrevd av Gud. Det ligger egentlig i sakens natur at dette ikke er nødvendig. Som vi har sett var omskjærelsen et tegn Gud hadde gitt på at han ville gjøre med israelsfolket det som han hadde lovt. Han ville sende en frelser i Abrahams ætt som skulle bli til en velsignelse for alle jordens folk. Vi har også sett at Gud ikke knyttet noen krav eller betingelser til Abraham som han måtte oppfylle, men at Gud ville stå ved sine løfter selv om Abraham eller hans etterkommere var troløse og falt fra. Vi har også sett at Abraham ble rettferdiggjort av Gud ved troen på dette løftet. Den som måtte komme på den tanke at det var nødvendig om omskjæres på nytt, sa i virkeligheten med dette at Gud ikke var til å stole på, og at det tegn Gud en gang hadde gitt på at han ville holde sin pakt og sine løfter ikke lenger stod ved lag. Da 6

7 forstår vi at det å ville omskjæres på nytt i virkeligheten ville være en stor synd og en alvorlig anklage mot Gud. Hvem vil noen gang si at Gud er upålitelig og ikke kan stå ved sine løfter? Det samme gjelder for den som vil døpe seg på nytt etter at man en gang er døpt, så sant man er døpt med en rett kristen dåp etter Jesu innstiftelse. Den som vil døpes på nytt sier i virkeligheten at Gud ikke er til å stole på, og at Gud ikke er i stand til å holde sine løfter. En ting er at vi mange ganger er troløse og synder mot Ham, og at mennesker også dessverre mange ganger faller fra Herren selv om de er døpt og hatt troens liv. Men Skriften vitner over alt og sier at selv om vi er troløse så forblir Gud trofast for han kan ikke fornekte seg selv (4Mos 23:19; Rom 3:3; 2Tim 2:13; Tit 1:2). Derfor er det verken nødvendig eller riktig å la seg døpe på nytt når man en gang er døpt. Dåpen er nemlig et ytre, synlig tegn på en pakt som Gud inngår med et menneske om at han vil tilgi ham alle hans synder og være trofast og nådig mot ham. Fordi Gud aldri noen gang svikter sine løfter eller bryter sin pakt, er det ikke nødvendig av oss å kreve at Gud en gang til må inngå denne pakten med oss. Gud har nemlig aldri gått fra den. I dette lys forstår vi hvor galt det blir å ville la seg døpe på nytt. Selv om troen ikke behøver noe annet enn Bibelens ord, kan det allikevel være av interesse i denne forbindelse å vite at vi hos flere av kirkefedrene finner uttrykkelige vitnesbyrd om at gjendåp ikke ble praktisert og dermed sett på som galt. Clement av Alexandria (ca. år ca. 215) behandler dette i The Stromata, or Miscellanies 2:13 (ANF bind 2 s. 361). Cyprian av Kartago (ca. år ) skriver om det i en av sine prekener (i ANF bind 5 s. 360), og vi finner samme vitnesbyrd om det i Den apostoliske konstitusjon 7:15 (ANF bind 7 s. 456). Siste skrift dateres vanligvis til omkr Hva inneholder dåpspakten? Det vi nå har sett gjennom det Paulus sier om sammenhengen mellom dåpen og omskjærelsen bekreftes over alt i Det nye testamente hvor det tales om dåpen. I Rom 6:7ff gjøres det klart at det å begraves med Kristus og reises opp med ham (nemlig gjennom dåpen som vi får høre like foran) innebærer å bli rettferdiggjort fra synden og oppstå til å leve sammen med Kristus. Det er dette budskap Skriften kaller evangelium. På samme måte så vi ovenfor hvordan Abraham i sin tid ble 7

8 rettferdiggjort for Gud ved troen på det løfte som Gud gav og knyttet omskjærelsens tegn til. Dåpen gir altså nøyaktig det samme som det som gis gjennom evangeliets ord, og er ikke noe annet enn vann sammen med evangeliets ord forkynt. Dersom løftene og evangeliets ord ikke er til stede sammen med vannet, er det heller ingen dåp, men bare vann. Det er det samme Jesus sier med korte og enkle ord i Mark 16:16 når han sier at den som tror og blir døpt skal bli frelst. Når Paulus taler om å bli rettferdiggjort svarer det nøyaktig til Jesu måte å bruke ordet frelst på. Frelse hos Jesus betyr nesten alltid det øyeblikk et menneske blir omvendt og kommer inn i et rett forhold til Gud. (Paulus bruker ordet frelse oftest i betydningen å nå målet i det fullendte Guds rike). Med andre ord: Gjennom dåpen mottar man Guds frelse, som består i at et menneske blir rettferdiggjort fra synden og oppreist til et nytt liv med Kristus. Dette bekreftes også av 1Pet 3:20b-21: I den ble noen få, det er åtte sjeler, frelst ved vann, det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighetspakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse. Her sies det utrykkelig at det ikke er noe mindre enn selve frelsen som gis gjennom dåpen. Dette svarer nøyaktig til den mer utførlige utleggelse av dåpens innhold som Paulus gir i Rom 6:1ff. Dåpen og troen Men hva så med de ord hvor dåpen er knyttet sammen med troen? I det skriftsted vi tok vårt utgangspunkt i (Kol 2:11-12) hører vi at troen og dåpen hører uløselig sammen. Vi har også sitert Mark 16:16 hvor det står at den som tror og blir døpt skal bli frelst. Vi må med utgangspunkt i disse skriftsteder fastslå at uten troen er det ingen nytte i dåpen. På samme måte som de israelitter som var omskjært men ikke trodde på løftene gikk fortapt og aldri kom inn til hvilen (Hebr 4:1ff), vil også alle som er døpt men ikke tror, eller forblir i troen på Jesus gå fortapt. 8

9 Nå blir disse skriftsteder ofte anvendt som et argument mot barnedåpen. Man hevder at et barn ikke kan tro. Det å tro gjøres til en viljesbestemmelse og en aktiv handling fra menneskets side. Det å tro blir å ta et bevisst standpunkt til noe som rekkes en. Men Skriften fyller trosbegrepet med et annet innhold, og sier at troen er en gave som gis mennesket fra Gud. I Ef 2:8 står det: For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Både nåden, frelsen og troen er en Guds gave. Da forstår vi at troen ikke kan bestå i at et menneske gir sin tilslutning til evangeliet eller bestemmer seg for å ta imot frelsen. Troen stilles her opp i skarpeste motsetning til det som er av oss selv, dvs. alt som kan frembringes av menneskets krefter, anstrengelser, gjerninger, tankevirksomhet, visdom, beslutninger osv. osv. Nåden, frelsen og troen er ikke av oss selv, men gis og rekkes til synderen som en gave fra Gud av bare nåde. Vi må altså slå fast ut fra Guds ord at troen er den eneste måten som vi kan motta frelsen på. Videre ser vi at denne troen er noe Gud gir ved at vi hører evangeliets ord forkynt (Jes 55:3; Rom 10:17; Ef 2:8), og som altså vi ikke kan tilegne oss ved noen menneskelig aktivitet, verken tankemessig, intellektuelt eller fysisk ved gjerninger. Spørsmålet blir da om barna kan tro, eller rettere om de er i stand til å motta denne troen som Gud gjennom evangeliets ord gir et menneske i dåpen? Mark 10:13-16 vil gi oss lys over dette spørsmål. Denne teksten handler ikke om dåpen, men lærer oss noe avgjørende om hvordan et menneske kommer inn i Guds rike. Å komme inn i Guds rike er etter Jesu forkynnelse og undervisning nøyaktig det samme som å få del i den frelse han forkynte, og på den måte komme i et rett forhold til Gud og få delaktighet i det evige liv. Nå lærer Skriften over alt som vi tidligere har sett, at den eneste måte en få del i frelsen på eller å komme inn i Guds rike er gjennom troen. Når Jesus skal undervise disiplene sine om hvordan de kommer inn i Guds rike setter han opp barnet som et eksempel: Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det! Hvordan tok disse barna imot Guds rike, og hva sier denne teksten om hva barna gjorde? Barna gjorde ingen ting. De var så hjelpeløse og små at de måtte bli båret til Jesus. De kunne ikke ta et eneste skritt selv. Videre lot de seg bli lagt i Jesu armer slik at han kunne legge sine hender på dem og velsigne dem. Kort sagt: Barna gjorde 9

10 intet, de bare lot seg bli gjenstand for Jesu velsignelse og innesluttelse i Guds rike, uten å motsette seg det som skjedde og ble gjort med dem. Så sant barna kan bli båret til Jesus, like sikkert kan de også tro, for Jesus gir dem troen og inneslutter dem i sitt rike når de blir båret til ham. Jesus gjør det klart at dette ikke bare er en ekstraordinær måte å komme inn i Guds rike på som er forbeholdt små, hjelpeløse barn. Denne måte å komme inn i Guds rike er simpelthen den eneste. Et voksent menneske må bli som disse barna for å komme inn i Guds rike og få del i hans frelse. Når en helt enkelt lar seg frelse av Jesus uten motstand, uten om og men, uten alle slags tanker og forstillinger og uten eget strev, i samme øyeblikk eier en hele Guds frelse og har kommet inn i Guds rike. Som vi har sett er dåpen ikke noe annet enn å forkynne evangeliet om frelsen sammen med det ytre tegnet (vann). Og vi har nå sett at Gud gir troen der dette evangeliet mottas i tro uten motstand. Her setter Jesus opp de små barna som eksempel for oss voksne som har kommet til et bevisst tankeliv. Erfaringen viser at vårt bevisste tankeliv har så mange motforestillinger mot frelsen og evangeliet. Dette utgjør en stor hindring for evangeliets ord inn i våre hjerter. Derfor må vi bli som barna som tar imot frelsen og syndenes forlatelse uten motstand og uten motforestillinger. Noe tydeligere vitnesbyrd om at det er riktig å døpe barna kan vi ikke få. Født i misgjerning Før vi avslutningsvis samler opp trådene må vi se på et annet forhold i Guds ord som henger nøye sammen med vår forståelse av dåpen og om det er riktig å døpe barna. Bibelen lærer oss at et menneske fra mors liv av er født i misgjerning og unnfanget i synd. I Sal 51:7 klager David: Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd. I Sal 58:4: hører vi: De ugudelige er frafalne siden de satt på mors fang. De som taler løgn, farer vill fra mors liv av. Job sier: Kunne det bare komme en ren av en uren? Ikke én! (14:4). Og videre i 15:14: Hva er et menneske, at han skulle være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulle være rettferdig. I Ef 2:3 sier Paulus noe om hvordan vi er etter den natur som vi fødes til denne verden med: Vi var av naturen vredens barn likesom de andre. 10

11 Denne sørgelige realitet har sin årsak i menneskets fall i synd i Edens hage. Gjennom Adam og Evas fall i synd trengte synden og døden gjennom til alle mennesker, som vi hører i Rom 5:12. Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. Etter syndefallet er realiteten om hvert menneske som unnfanges og fødes til denne verden at man helt igjennom er fordervet av synd. Man fødes som en Guds fiende, som et vredens barn. Det er anstøtelig for vår fornuft at det står så galt til med de små barna som fødes til jord. Det er nok også årsaken til at man i ulike retninger av kristenheten har avbleket og redusert Skriftens tale om arvesynden og syndefordervet, og dermed også redusert betydningen av barnedåpen, eller til og med avvist nødvendigheten av barnedåpen. Men den som tar imot de ord vi ovenfor har sitert akkurat slik som de står uten å redusere innholdet av dem, må stille det avgjørende spørsmål: Hvordan kan et barn som fødes til verden få del i Jesu frelsesverk, få sine synder forlatt og komme inn i samfunnet med Gud? Hvordan kan de berges fra den Guds vrede og dom som de fødes inn under? Vi har tidligere sett ut fra Guds ord at det bare er ved troen et menneske får del i Guds frelse og kommer inn i Guds rike. Vi har også sett at troen ikke er noe et menneske kan frembringe hos seg selv ved egne krefter, beslutninger, strev eller noe annet. Troen er en Guds gave som rekkes et menneske gjennom at en hører evangeliets ord og tar imot det. Vi har også sett at dåpen ikke er noe annet enn forkynnelse av evangeliets ord sammen med vann. Vi har også sett i Mark 16:16 at den som tror og blir døpt skal bli frelst. Gud har innstiftet dåpen som en ordning han har forpliktet oss mennesker for å ta oss inn i sitt rike, og virke gjenfødelse og nytt liv (Ef 5:26; Tit 3:5). I dåpen forkynner Gud evangeliet og gir troen til den som ikke i vantro avviser ham. Derfor er dåpen også nødvendig til frelse. Dermed forstår vi at det eneste riktige er at vi også døper barna så raskt som mulig etter at de har blitt født, slik at de kan få del i frelsen og komme inn i Guds rike og berges fra vreden og dommen. Hvilken dom kommer ikke over oss om vi frarøver barna våre denne muligheten ved å hindre dem i å døpes? Men det at Gud har forpliktet oss på dåpen som et gjenfødelsens middel, vil ikke si at Gud ikke har en vei for de barn som dør i mors liv og aldri blir døpt, eller som 11

12 man ikke rekker å døpe før de dør, f.eks. ved krybbedød. Vi kan trygt stole på at Gud har en vei for dem. Derfor sies det også i Mark 16:16: Den som tror og blir døpt skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt. Det står ikke den som ikke tror og blir døpt, skal bli fordømt. Ingen kan bli frelst uten troen, men den som av naturlige årsaker har blitt forhindret i å bli døpt er ikke dermed utestengt fra Guds rike. Gud har bundet oss til sine ordninger, men han er ikke selv bundet av dem. Den som derimot av fri vilje står Guds ordninger imot og ikke vil la seg bli døpt, han blir fordømt. Derfor døper vi barna Kan vi da nekte våre barn (spedbarn) å få del i denne frelse som Gud sier at han gir gjennom dåpen? Det ville i tilfelle være å stenge barna ute fra Guds rike og holde dem borte fra Guds frelse. Vi forstår at det eneste riktige er at vi så snart som mulig døper våre barn slik at de kan få troen gjennom forkynnelsen og tilsigelsen av evangeliet i dåpen, og tas inn i Guds rike. Derfor ble også de jødiske guttebarna omskåret åtte dager gamle. Vi forstår nå hvilket veldig alvor det ligger i å forkludre Skriftens lære om dåpen. Jesus har selv felt dommen over dem som på noen måte hindrer barna i å komme inn i Guds rike (Mark 10:13-15; Matt 18:6). Den som gjør dåpen til en lydighetshandling eller bekjennelseshandling som vi skal utføre og som bare kan utføres på mennesker som er i stand til å ta et bevisst valg, overser det innhold dåpen har etter Skriftens klare ord og som vi har sett ovenfor. I virkeligheten har man fremstilt en helt ny skikk som Skriften ikke kjenner til eller bevitner med et eneste ord. Vi må imidlertid gi dem rett som påpeker at det ikke gis noen helt eksplisitte belegg for at man døpte barn i Det nye testamente. Det har nok først og fremst sin årsak i at dette ble oppfattet så selvfølgelig at det ikke var nødvendig å presisere dette. Men vi skal være forsiktig med å fastslå at man ikke døpte barna fordi dette ikke står uttrykkelig. En av logikkens lover lærer oss at en ikke kan slutte fra absence of evidence til evidence of absence (fra fravær av bevis til bevis for fravær ). Det står heller ikke med klare ord i Det nye testamente at kvinner fikk nattverden, men det har allikevel ikke blitt praktisert noe sted i kristenheten at nattverden forbeholdes menn. 12

13 Når det er sagt kan det nevnes en rekke skriftsteder i Apostlenes gjerninger hvor man må forutsette at også barn ble døpt, selv om dette ikke sies uttrykkelig: Apg 10:24, 44, 47-48; 16:15, 33. Det vi har sett ovenfor om dåpens innhold er tilstrekkelig bevis for at barnedåp er det eneste riktige ut fra Guds ord. Men også her kan det være interessant å legge merke til at vi finner tydelige vitnesbyrd fra de første kirkefedrene om at barnedåp var den vanlige praksis. Det er særlig interessant å legge merke til noe Cyprian av Kartago skriver i en av sine prekener (ANF bind 5 s ). Cyprian refererer til en samtale som foregikk i en av de afrikanske bispesynodene på midten av 200-tallet. De hadde fått et brev fra en broder ved navn Fidus. Fidus spør om det er riktig å døpe barna før de har blitt åtte dager gammel. Bakgrunnen for spørsmålet er at omskjærelsen jo skjedde på den åttende dag, og at følgen av det måtte være at barna også ble døpt på den åttende dag. (I parentes bemerket bør en legge merke til at det synes udiskutabelt om spedbarna skal døpes. Dette problem synes å være utenfor deres synsfelt). I sitt svar til Fidus etter at de har drøftet flere skriftsteder og eksempler fra skriften, konkluderer de med at det ikke er uriktig å døpe barna før de har blitt åtte dager gamle. Vi tar med oss avslutningen i Cyprians svar (min oversettelse fra ANF): Og derfor, kjære broder, dette var vår mening i synoden, at ingen bør hindres av oss fra å døpes og fra Guds nåde, som er nådig og vennlig og kjærlig mot alle, som, siden dette må iakttas og fastholdes overfor alle, synes vi at det desto mer må iakttas med hensyn til spedbarn og nyfødte personer, som nettopp på grunn av dette krever mer hjelp av oss og den guddommelige nåde, som umiddelbart og helt fra fødselen av klager og gråter og gjør intet foruten å bønnfalle. Vi ønsker deg, kjære bror, våre hjertelige farvel. 13