Nr Godt nytt år!

Transkript

1 Nr Godt nytt år! Kristent arbeid blant blinde og svaksynte

2 FRA MOTEKLÆR TIL SØPPELFYLLING AV BIRGIT NERSTEN LOPACKI, AGENDA 3:16 Hun er lavmælt og trenger seg ikke på. Likevel fyller hun rommet. Maggie Gobran sa opp en trygg jobb som foreleser på universitet, for å tjene barna på søppelfjellet i Kairo. Agenda 3:16 møtte henne da hun besøkte Norge. - They are my children. (De er barna mine) - Jeg tenker alltid på hva de spiser, hva de drikker og på leken deres. Jeg tenker på klærne, på utdannelsen og på framtida deres. De er ikke som mine barn, de er mine barn. Den vevre kvinnen i hvitt ser fast på meg. Maggie Gobran eller Mama Maggie som alle nå kaller henne snakker om de barna hun og hennes medarbeidere hjelper til et bedre liv gjennom den frivillige organisasjonen Stephen s Children i Egypt. - Jeg har alltid hatt et eget hjerte for barn, forteller 65- åringen. Det tok likevel mange år før hun fant ut hvor hjertet hørte hjemme. Blant slumbarn i hjembyen Kairo. Tante Mathilda Hun er ikke så lett å intervjue, og hun liker ikke å snakke om seg selv. Det er beskjeden jeg har fått, i forkant av intervjuet. Men hun snakker gjerne om hvilken velsignelse det er å få hjelpe fram et barn til en bedre hverdag. Maggie Groban vokste opp som nummer fire av fem søsken i en velstående, koptisk ortodoks familie. Faren var en av de beste legene i området. Sammen med familien Livet

3 bodde også farens søster, tante Mathilda. «Min åndelige mor» som Mama Maggie kaller henne. - Fordi det var henne som oppdro oss i Guds vei. Som barn så Mama Maggie hvordan tanten åpnet sitt hjem for fattige mødre og barn. Der fikk de et måltid og en bibelhistorie. Tanten tok de syke med seg til sin brors klinikk rett ved. - Jeg vokste opp med dette, og var vant til å se dem hos min tante, men jeg var ikke i direkte kontakt med dem selv, forteller Mama Maggie. Det var Mathildas engasjement for de fattige som ble niesens inspirasjon og forbilde, da hun selv engasjerte seg i arbeidet for å hjelpe barn ut av en hverdag preget av fattigdom og nød. Det var de fattiges situasjon som bekymret Mama Maggie da Mathilda døde i Jeg spurte Gud hvor de fattige som min tante hjalp hver dag, skulle gå. Jeg kunne ikke forstå hvordan disse menneskene skulle overleve, forteller hun og legger til at hun brukte mye tid i bønn og bibellesning rundt dette. Selv var hun da allerede gift, hadde to barn og en fast jobb som foreleser ved American University i Kairo. - Til min overraskelse fortalt Gud at det var min tur. Han ga meg verset fra Jesaja 61: «Herrens ånd har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse.» Jeg sa at hvis De hellige ånd gjorde jobben, så var jeg klar, sier hun. Universitetslæreren trodde hun bare skulle besøke de fattige, lytte til dem og lære litt av dem for å hjelpe. - Jeg hadde ingen anelse om at det ville gå så langt som det er i dag, sier hun. Livet

4 En stor søppeldunk Mama Maggie husker godt de første besøkene på søppelfjellet Moqattam, i et av Kairos største slumområder. - Det var et stort sjokk. Det er som å gå midt oppi en diger søppeldunk, sier hun. Føttene synker ned i søppel og gjørme, og søppelstanken river i neseborene. En av de første gangene hun var der, opplevde hun også hvor lite som skulle til, før søpla tok liv. - Jeg så noe bevege seg under overflaten på søpla. Det var et barn, sier hun mens øynene fylles med tårer og stemmen brister. Jeg gravde vekk det øverste laget av søppel og fikk ham opp. Så gikk vi og fant moren. Gutten hadde dødd under søpla om Mama Maggie ikke hadde sett ham. Det første året var de bare to som besøkte barna på søppelfjellet - Jeg har bare to hender og to føtter. Da jeg ba, fortalte Jesus meg: Jeg vil gi deg flere hender og flere føtter som gjør at du kan gå ut til enda flere folk og berøre enda flere mennesker, sier hun og fortsetter: Antallet medarbeidere doblet seg for hvert år de første ti årene. I dag er vi en av de største organisasjonene som driver med opplæring av fattige, på et en - til - en grunnlag, forteller 65-åringen. Det ble et annerledes liv for kvinnen som fram til da hadde levd et beskyttet liv, der moteklær og smykker hadde vært en naturlig del av hverdagen. En ny start 25 år har gått siden Stephen s Children ble opprettet. I starten var det viktigst å se og lære hvordan livet på søppelfjellet var, og hva som skulle til for å gi barna et tryggere liv. Livet

5 - Vi satte oss ned og lyttet til dem for å ta dem på alvor. De arrangerte sin første leir der hundre barn fikk komme og få mat, vaske seg og sove på en madrass kanskje for første gang i sitt liv. - Målet vårt var at hvert eneste barn skulle bli sett og hørt. Derfor satte vi oss ned med dem og bare lyttet, forteller den tidligere universitetsforeleseren. - Barna sa til meg: «Kan vi kalle deg mamma? For vår egen mamma lytter ikke på oss slik du gjør», legger hun til. I dag er Maggie Gobran bare Mama Maggie, både blant barn og voksne. Den diakonale virksomheten har 1500 medarbeidere som arbeider fulltid med å hjelpe familier. Det er vanskelig for henne den dag i dag å møte all nøden. - Hver gang jeg er der, finner jeg nye mennesker som trenger og reddes. - Hvordan takler du det? - Det er ikke meg som takler det, det er Den hellige ånd. Jeg ville aldri taklet det, sier hun. Flere ganger i året arrangeres det leirer hvor barna kommer seg vekk fra slumområdene. - På leiren kan barna dele sin frykt, sine behov og sine håp. Her får de en ny start og en sjanse til å ta imot Jesus. Alle får med seg en Bibel hjem, forteller Mama Maggie. Det er stor forskjell på barna før og etter en slik leir. - Til og med bussjåførene merker det, sier slumbarnas mor. På vei til leiren er det ofte mye bråk og tull, men på veien hjem synger de og ber. Noen gråter fordi de ikke vil dra hjem igjen. Mama Maggie ser endrede liv. Mange av barna Livet

6 kommer tilbake som medarbeidere og ledere i arbeidet de selv fikk hjelp gjennom. Leder tross alt Det har ikke vært en lett vei å gå. På spørsmål fra Agenda 3:16 om hva som er vanskeligst, svarer Mama Maggie: «Alt». En av hennes nærmeste medarbeidere, Dr. Hany George, skyter litt lattermildt inn: - Du må spørre om det er noe som i det hele tatt er lett. Mama Maggie smiler. Men alvoret ligger rett bak. - Som koptisk-ortodokse kristne er vi en minoritet i et samfunn som ikke tillater så mange ting: Det er ikke tillatt for kvinner å tale offentlig, og kristne er utestengt fra ulike posisjoner som for eksempel på universitetet. Det å registrere en ny organisasjon som har et kristent navn, er ikke akseptabelt. Mange av de tingene vi har gjort, er gjort for første gang i landets historie. - Men du har altså som kristen og kvinne, greid å bygge opp alt dette? - Jeg gjorde ikke det. Han gjorde det, sier hun og løfter blikket mot himmelen. Han sendte også de rette folkene til rett tid. Velkvalifiserte mennesker fra samfunnseliten som var villige til å gå inn i arbeidet og ta ansvar. Det er en stor velsignelse, sier hun. Nobels fredspris De siste årene har hun blitt nominert til Nobels fredspris av både norske og utenlandske politikere. Med det fulgte også anerkjennelsen av arbeidet. Etter 25 års tjenester blant de fattige, fikk virksomheten en utmerkelse for arbeidet i landets slumområder av Egypts helseminister. Det gjorde arbeidet offentlig kjent i landet, og ga de ansatte en Livet

7 opplevelse av at det de gjorde, hadde verdi i naboens øyne. Det var noe de kunne glede seg over. - Nominasjonen til Nobels fredspris var et stort vendepunkt. Før det måtte vi være forsiktige med hvordan vi opptrådte i det offentlige rom på grunn av de utfordringene vi hadde. Jeg kunne for eksempel ikke gjort dette intervjuet med deg, sier hun. - Det er Herrens verk alt sammen. Jeg er en synder, jeg er svak. Jeg er støv som går tilbake til støv, og jeg kan ikke endre liv. Kun Den hellige ånd kan endre menneskets hjerte. Derfor er det Gud som har æren. Forfatteren Eyvind Skeie er kanskje en av de som kjenner Mama Maggie best i Norge, og kom i november ut med en biografi om henne. Skeie beskriver Mama Maggie slik: - Hun har en uvanlig evne til innlevelse og til å gi seg selv til andre. Samtidig er hun en målbevisst strateg og organisasjonsbygger. Det er en sterk kombinasjon! Noe av det han husker best fra sitt første møte med henne, på hjemmebesøk hos en familie på søppelfjellet, var hennes ærbødighet for de barna hun hadde kommet for å besøke og gi sin kjærlighet til. - Mama Maggie vokste opp i en familie med mye humor og livsglede. Hun var alltid smilende og populær som barn og ungdom. Den voksne Mama Maggie opptrer litt annerledes. Hun bærer på så mange vonde barneskjebner, og det gir henne ofte tårer. Men hun kan fremdeles smile, og de det er de fattige barna som oftest får hennes varme smil, sier han. Kledd i hvitt Mama Maggie går alltid kledd i hvitt. Det skyldes et løfte til en 13-årig jente på leir som satt trist for seg selv. Da Mama Maggie spurte hvorfor hun ikke lekte med de andre, svarte hun: «Ingen er glad i meg og ingen vil være vennen min Livet

8 fordi jeg ikke har mange T-skjorter jeg kan skifte hver dag.» Det ender med at Mama Maggie gjør en avtale med jenta om ikke å bytte T-skjorte den uka. Mama Maggies genser var hvit. - Mange av barna har det slik som denne jente, men de sier det ikke høyt. Derfor ville jeg gjøre dette for å bli som en av dem. Hvitt er fint det hjelper meg å være fokusert. Sjalet hun har på hodet har noe av den samme funksjonen for henne. - I den koptisk-ortodokse kirka bærer kvinner sjal under nattverden. Det beskytter ørene våre fra å høre verdens stemme og hjelper oss til å holde fokuset på de gode tingene Gud gir oss i nattverden. Jeg vil beholde det fokuset jeg vil alltid være i Guds nærhet. Derfor beholder jeg sjalet. Det er en stor hjelp for de fysiske sansene til å fokusere på de åndelige sansene. Jeg vil ikke bli distrahert. Mine barn - Har du alltid visst at du ville jobbe med barn? - Godt spørsmål, ler hun stille. - Jeg har nok alltid hatt denne kjærligheten i hjertet. Men jeg hadde aldri trodd at det ville bli så stort. Dette er ingen jobb for meg, det er livet mitt. Selv når jeg er borte, vet jeg hva som skjer og hvilken retning arbeidet tar. Det er dette båndet du og ditt barn har, ikke sant? Det er en del av meg. Den gang vi fulgte opp 2000 barn, hadde jeg en liste med alle navnene på som jeg brukte i bønn ved å nevne hvert enkelt barn ved navn. Fordi de er mine barn. - Hvordan har familien din reagert på den endringen som har skjedd i livet ditt? - I begynnelsen tenkte de bare at mamma går i kirken og gjør sin tjeneste blant de fattige. Det er helt greit. Men det er noe annet enn en tjeneste i kirken når man sier opp jobben sin og slutter å bry seg om det man brydde seg om før. Livet

9 Hun berømmer ektemannen sin. - Han er en unik person. Og veldig smart. Han fikk toppkarakter på skolen. Det er ingen trussel for ham når andre bruker evnene sine og ønsker å utvikle dem. Tvert imot er det en personlig glede for ham. Han vil være den som oppmuntrer deg til det, forteller hun. Selvsagt var det ikke enkelt i starten da jeg forlot jobben som foreleser og ikke lenger ville ha de tingene jeg brukte å ha, som klær og smykker. Det var en stor overraskelse for alle. Men etter hvert forsto de og aksepterte at denne endringen virkelig var sann. Far Mange av de gamle vennene hennes er borte. Den stilbevisste og pent kledde vennen deres var ikke lenger interessert i å snakke om mote. - Det er ikke en del av min verden lenger, sier Mama Maggie. Hun sørger ikke. Gud har gitt henne nye venner, og hun opplever seg mer velsignet enn noen gang. - Forstår mannen din det kallet du har? - Nå sier jeg det er hans kall også. Jeg kan ikke gjøre dette alene. En kvinne kan ikke diskutere priser på tomt, få de ulike tillatelsene vi har bruk for. Da er det min mann som går sammen med noen av de ansatte. Gud har utvalgt ham til dette. Han er en god gave til barna. Han er faren, sier hun og ler litt. - Har han akseptert kallet som sitt? - Nå tror jeg han har det. I begynnelsen så han nok ikke helt hvordan han kunne bidra, og sa: Hva kan jeg gjøre? Dette er jo umulig. Men nå ser han at det utgjør en forskjell. - Hender det at du er bekymret for fremtiden? Livet

10 Mama Maggie er stille en god stund før hun svarer: - Det er Guds arbeid. Jeg ville vært bekymret om dette var mitt verk. Men det er hans verk. Og med ham, er alt godt. REDDET FOR EVIGHETEN AV HELENE JOHANSSON, MISJONSBLAD FOR ISRAEL Som åtteåring ble Phillip Meyers rett før krigens utbrudd sendt med den såkalte Kindertransport fra hjemlandet Tyskland til en liten landsby i Sørvest-England. Det reddet ham trolig både for dette livet og evigheten. Phillip ble født 26. juni 1931, i en liten by som heter Oberzwehren, en forstad til Kassel i Tyskland, bare to år før Hitler kom til makten. Hans far var jøde, skredder av yrke. Som mange jøder på den tiden, ønsket han å emigrere til USA, og tidlig på 1920-tallet kom han til Hamburg fra Polen for å kunne gå på et skip til New York. Men planene hans ble endret da han møtte en jødekristen pastor som het Arnold Frank, fra den presbyterianske kirken. Hans vitnesbyrd endret kursen i livet til min far da han tok imot Jesus i sitt liv som Messias, Herre og Frelser. Livet hans ble endret igjen da han møtte min mor og senere giftet seg med henne. Foreldrene hennes nektet å møte opp i bryllupet siden hun giftet seg med en jøde, og forholdet deres ble aldri helt godt etter det. Livet

11 Til England Fra det øyeblikket nazistene kom til makten i 1933, og spesielt etter 1935 da Nürnberg-loven ble innført, ble jødene i Tyskland utsatt for diskriminering og forfølgelse. 8. november 1933, det som er kjent som Krystallnatten, var den voldelige starten på nazistenes regime basert på terror og blodsutgytelse. Mange av jødene ble drept og andre ble sendt til konsentrasjonsleire. Synagoger ble brent og jødiske butikker ødelagt. Dette fikk mye oppmerksomhet, også i England. De følgende appellene fra både jødiske og kristne i landet fikk det resultatet at den engelske regjeringen, bare fem dager etter Krystallnatten, laget en lov som tillot at enslige, i hovedsak jødiske barn fra nyfødtalder og opp til 17 år, kunne få innreise til landet. Hvert barn måtte bli sponset, og det ble slik at Phillip og to eldre brødre etter et kort farvel med foreldrene på togstasjonen, gikk ombord på et tog som tok dem gjennom Nederland og videre med ferge til England. Det var Hebrew Christian Alliance (IHCA) som sponset innreisen. Til slutt kom de til Liverpool Street Station, London. Etter noen dager der de ble innlosjert på et hotell eid av IHCA og senere sendt med tog fra London til Sørvest-England, til en landsby som het Widecombe in the Moors. Gjenforenet Der fikk de bo på et stort gods sammen med andre jødiske barn fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia. Denne bevegelsen av barn fra Tyskland og andre okkuperte land i Europa til England, har blitt kjent som «Kindertransport». Det var en redningsaksjon som ble gjennomført før utbruddet av 2. verdenskrig. Selv om barna stort sett ble tatt godt imot av lokalbefolkningen, var det også noen som Livet

12 mistenkte dem for å være tyske spioner, og det selv om de fleste bare var mellom 8 og 10 år. De ble flyttet rundt fra et fosterhjem til et annet og hadde lite kontakt med foreldrene bortsett fra noen sporadiske brev som Røde Kors videresendte. Da 2. verdenskrig tok slutt i mai 1945, undret Phillip og brødrene hans hva som hadde skjedd med foreldrene og den yngre broren. Heldigvis fikk de raskt de gode nyhetene om at de alle hadde overlevd. Faren hadde blitt fengslet og vært i en arbeidsleir utenfor Hannover sammen med andre jøder som bare kalte ham «Jesus Meyer», siden han uavbrutt vitnet for dem om troen på Jesus som Messias. Han hadde klart å rømme fra leiren med hjelp av en evangelisk pastor som gjemte ham gjennom de siste månedene av krigen. Alle jødene og andre innsatte i arbeidsleiren han rømte fra, ble senere sendt til Theresienstadt med destinasjon Auschwitz. Moren nektet å skille seg fra Phillips far, på tross av at myndighetene krevde det. Som et resultat ble hun satt i husarrest sammen med den yngre broren til Phillip, i et hus med jødiske kvinner. Behandlingen hun fikk der gikk så hardt utover helsen hennes, at hun senere fikk 85 % uførepensjon for resten av livet. Begge foreldrene døde før de ble 70 år, i 1960-årene. Før det ble de imidlertid gjenforent med barna da de kom til England på besøk i Men etter 8 års separasjon var det veldig følelsesladet og vanskelig, spesielt for moren. Hun husket barna selvfølgelig bare fra de var små. Veien til tro Phillip kom til tro på Jesus som Messias sent i 1950-årene, da han bodde i et hus som tilhørte International Hebrew Christian Alliance i London. Det var der han fikk høre Guds Livet

13 ord igjen etter en lengre periode der han hadde tjenestegjort i det britiske forsvaret. De fleste av dem som bodde i huset, var enten messianske jøder fra Israel, eller engelske kristne, og vitnesbyrdene deres gjorde dypt inntrykk på ham. Men han hadde fått det for seg at Gud bare ville ta imot gode mennesker, og anså ikke seg selv som god nok. Det var da han stoppet opp ved et vers i Bibelen fra Efeserbrevet: «For alle har syndet og har ingen del i Guds herlighet». Han skjønte at det ikke bare var han som hadde syndet og trengte Hans nåde, men alle mennesker. På den tiden gikk han ofte i Westminster Chapel hvor den kjente predikanten Dr. Martyn Lloyd Jones pleide å tale. Han forkynte så overbevisende at Phillip skjønte han trengte å ta imot Jesus Messias som sin Herre og Frelser. For første gang i livet kunne han påkalle Gud gjennom Jesus og vite at Han ga ham rett til å kalle seg Guds barn. Phillip har hatt et langt og innholdsrikt liv etter det, og har nå blitt 83 år. 52 av dem har han hodd i Israel, landet som hans far så inderlig ønsket å komme til for å slippe ut av hendene på nazistene. I dag går han i Immanuelkirken i Tel Aviv. Han er gift med norske Berit Scheie. FLUKTEN FRA SARAJEVO MARIT DALE AARSET, KORSETS SEIER Da krigen brøt ut flyktet Darjan Kovacic (30) og familien til Norge. På veien ble han frelst og glad i menighetsliv. Livet

14 Det er vinter-ol i Sarajevo, daværende Jugoslavia (nå Bosnia-Hercegovina). Året er Gatene flyter over av mennesker fra alle verdenshjørner som er samlet i glede og begeistring over vinterlekene som utspiller seg. Det er fest. Glede. Fred. At byen åtte år senere skulle bli kulissene for en borgerkrig, var utenkelig. - Det var like utenkelig som at det skulle bryte ut krig i Norge nå, sier Darjan Kovacic som ble født i byen samme år. God barndom - Jeg hadde en så god barndom i Sarajevo, fortsetter han. Jeg og foreldrene mine bodde i en lav blokk i det som under OL var deltagerbyen, rett ved flyplassen. Vi var en familieorientert middelklassefamilie som brukte mye tid med slekta vår som bodde i samme by. Tro var ikke var noe tema for meg som liten, men foreldrene mine hadde gode verdier, og vi hadde det godt og trygt. Men så smalt det. Det var 6. april Darjan var 8 år. Krigen bryter ut - Oppspillet var demonstrasjoner, sier Darjan som husker handlingsforløpet svært godt. - Vi fikk portforbud og måtte holde oss innendørs etter solnedgang, så vi barna fikk ikke lenger lov til å leke ute som vi var vant til. At det kom til å bli mer alvorlig, forsto vi ikke. Men etter noen dager begynte flyalarmen å ule og krigen var et faktum. - Vi måtte flykte ned i et bomberom mens bombene falt overalt rundt oss. Og ettersom vi bodde så nær flybussen, ble gata vår en grense mellom motpartene, så det var litt uflaks å bo akkurat der, kan du si. Livet

15 På flukt Etter rundt fem måneder, kom redningen. En fluktveien var blitt åpenbart gjennom en kollega av moren til Darjan. - Han hadde en bil på den andre siden av barrikaden som skulle ta oss et stykke på vei. Vi lyktes med bilskyssen og ble kjørt til et sted der det gikk busser videre til Beograd. Vi fikk nesten ikke med oss noe da vi flyktet. Selv tok jeg med meg legoen, for den syns jeg var viktigst! Et halvt år bodde Darjan og foreldrene hos slektninger i Beograd, og Darjan begynte i 2. klasse på skolen. - Hvordan opplevde du alt dette følelsesmessig? - Det var veldig blandede følelser. Redsel også, selvfølgelig. Men jeg forsto nok ikke helt alvoret av det som foregikk, ettersom jeg også hadde familien min rundt meg som gjorde alt de kunne for å normalisere omstendighetene. Møte med Jesus og menigheten I Beograd begynte Darjan og familien i en kirke. - Det var en evangelisk ortodoks kirke, så jeg syns det var litt skummelt i starten, med Jesus som hang på et kors på veggen og uvant musikk og røkelse. Men så var det så gode mennesker der! Darjan fikk fort god kontakt med presten og nonnene, og da spørsmålet om dåp kom på agendaen, var han ikke sen om å hoppe i det. - Døpe meg? Det var helt naturlig for meg å gjøre det da. Etter en tid begynte familien også å gå i en baptistmenighet, og Darjans positive opplevelse av menighet eskalerte. - Der var det lystig stemning med gitar og salmer, og jeg elsket det! Jeg husker også at flere av damene i menigheten spleiset på en helt ny vinterjakke til meg. Det Livet

16 gjorde sterkt inntrykk. De hadde ikke akkurat mye penger, de heller. Fra Beograd til Kristiansand Etter et halvt år fortsatte flukten fra Beograd til Norge. Første stopp var et asylmottak i Kristiansand. - Jeg hadde ikke noe forhold til Norge før jeg kom. Det eneste jeg hadde hørt var at det var snø og isbjørner i gatene. Så jeg ble kjempeskuffet da det verken var snø eller isbjørner å se! Det bare blåste og var skikkelig kaldt og surt. En skikkelig «nedtur», egentlig! Etter noen måneder ble Darjan og familien flyttet videre til et asylmottak i Ulefoss hvor de hodde ett år. - Det var et spesielt år. Vi visste ikke hva som kom til å skje med oss og levde i redsel for å bli sendt ut av Norge. Ikke minst var vi bekymret for familiemedlemmene våre som fremdeles var i hjemlandet. Midt oppi alt skulle vi omstille oss til et nytt liv i et fremmed land, lære språket og bygge nye relasjoner her. Men familien merket tydelig Guds hjelp midt i prøvelsene. - Da vi bodde i Kristiansand gikk vi i en baptistmenighet der, og da vi flyttet til Ulefoss, kontaktet de baptistmenigheten i Skien på våre vegne. Så plutselig en søndag morgen sto de på trappa hos oss og tilbød seg å kjøre oss til gudstjenesten. Det fortsatte de med en lang periode. Det var så stort! Brann for menighet Det ble ingen utsendelse for familien til Darjan. De flyttet til Skien og fikk etter hvert oppholdstillatelse i Norge. I Skien startet Darjans brann for menighetsarbeid for alvor. - Jeg ble en del av alt jeg kunne bli en del av! Jeg var med på kor, speider, ungdomsmøter og turer og gitarspilling. Livet

17 Foreldrene mine trengte aldri bekymre seg for hvor jeg var eller hva jeg holdt på med, for jeg var alltid i menigheten sammen med kompisgjengen. Filadelfia, Oslo At Darjan skulle havne i fulltidsjobb i en menighet, kom altså ikke som et sjokk på noen. - Jeg syns konseptet menighet er helt fantastisk, utbryter Darjan strålende. Det jeg brenner mest for i menighet, er å bygge mennesker. Jeg liker ikke å bare stille spørsmålet «kan du gjøre den oppgaven», men «hvordan har du det?» Jeg har et stort ønske om å hjelpe medarbeiderne våre å bygge karakter og i tillegg løfte fram menneskers kreative talenter. Jeg kaller det de to k-ene: Kreativitet og karakter. Nytt perspektiv på livet - Hvordan har krigen og flukten til Norge preget deg som person? - Jeg vokste nok opp raskere enn andre barn som heldigvis ikke har trengt å oppleve det jeg har opplevd. Det forandret perspektivet på livet. Det med rikdom og penger er for eksempel ikke veldig viktig for meg. For meg er det liten verdi i dette, for jeg har sett at man kan miste alt på et øyeblikk. Fredfull juletid Mens mesteparten av Norges befolkning hastet omkring med økt puls i ukene før jul, gikk Darjan en avslappende tid i møte. - Vi feiret ikke jul i Sarajevo, for vi var ikke religiøse. Hos oss kom nissen på nyttårsaften og da fikk jeg gaver, men det var det. Nå feirer jeg og familien jul, og mamma lager ribbe, så vi er ekstremt norske på det der. Men selv er jeg ikke så glad i julemat må jeg innrømme. Jeg lager heller min egen «kylling provence»-rett. Som du skjønner er jeg Livet

18 ikke så tradisjonsbundet når det gjelder jula. For meg er julen mer frihet enn stress. FORLOT POLITIET FOR Å TJENE FORFULGTE KRISTNE AV TORE HJALMAR SÆVIK, DAGEN Som 35 år gammel småbarnsfar fikk Ben Companjen et utfordrende spørsmål: Ville han forlate en god stilling i politiet for å tjene forfulgte kristne? Nederlenderen tenker tilbake til 1977-i et bursdagsselskap for broren som hadde vært misjonær i Vietnam, fikk han spørsmål om han ville begynne i Åpne Dører og arbeide for kristne som ble forfulgt for sin tros skyld. - I politiet hadde jeg fått en god posisjon, og det var vanskelig å si farvel til den, minnes Companjen. Et ord i Jesaja-boken i Det gamle testamente overbeviste ham imidlertid om at det var en riktig beslutning. Det gjaldt ikke bare for ham, men for hele familien. Ikke smugling Organisasjonen Åpne Dører var blitt grunnlagt av nederlenderen Andreas van der Bijl, som blant støttespillerne er kjent som Broder Andreas. Han begynte arbeidet med å betjene kristne bak jernteppet allerede på 1950-tallet. Livet

19 Da Companjen ble involvert, drev organisasjonen hovedsakelig med to ting. Den ene var å formidle budskapet om den forfulgte kirke til kristne i den frie verden. Den andre var å støtte de forfulgte. - Vi var veldig travle med å sende inn team med bibler. Jeg liker ikke ordet smugle, det handlet om å tjene brødre og søstre som ikke hadde den samme tilgangen som vi til Guds ord, understreker Companjen. Arbeidet hans besto i stor grad å rekruttere og motivere mennesker i Vesten til å dra inn i østblokklandene med bibler og kristen litteratur. Ofte reiste han også selv. - Jeg reiste med barna mine noen ganger. Senere gjorde jeg også undersøkelser, særlig i Romania og Bulgaria, sier han. Kultursjokk Den første turen gikk i 1977 til Romania, som han aldri tidligere hadde besøkt. - Det ble et kultursjokk. Det var så fattig og annerledes. På motorveien møtte vi folk som kjørte med hest og kjerre. Mange var sjuskete kledd. Veiene var dårlige, sier Companjen. Romania var regnet som et av landene der kristne møtte mest vanskeligheter. På reisen dro de til forskjellige steder i landet og besøkte kristne. Noen steder bodde de på hotell, andre steder privat. - Det var spennende. Jeg vokste inn i tjenesten og fikk informasjon, forteller han. Et sted kom vi til en kirke som var fullstendig forfalt, overgrodd med gress og med gjørme der det en gang hadde vært gulv. Der sang de «Amazing Grace». - Vi kunne synge til Guds ære og proklamere hans navn også i en ruin, forteller han. Livet

20 Stengte grenser I første omgang var Åpne Dører særlig opptatt av å bringe Bibler til de kristne bak jernteppet. Senere brakte de også med seg mer studiematerialer. Etter hvert tok de også med ting de var blitt spurt om, som mat og medisiner. - I alle de østeuropeiske landene sa de kristne: Vær så snill å bringe oss Bibler, sier Companjen. Han forteller også at det fantes rumenske kristne som dristet seg til å ta Bibler videre inn i Ukraina. På denne tiden var dette landet en del av Sovjetunionen, og der var religionspolitikken strengere enn i mange av de andre Warszawapakt-landene. Tankekontroll Selv om Bibelen ikke var forbudt, mener han makthaverne ønsket å begrense tilgangen til den av ideologiske årsaker. - Den kommunistiske ideologien prøvde å styre folks tanker. Kristne hadde Bibelens ideologi, som de ville følge, og den samsvarte ikke med kommunismen, sier Companjen. For de kristne innebar dette å leve i en spenning mellom myndighetenes krav og egne idealer. - Det kristne livet er også et menneskelig liv. Som kristne vil vi følge Jesus, oppdra barna våre i troen og bygge forsamlinger. De kristne i øst ble hindret i å oppfylle disse ønskene. Det var alltid kamp, sier han. Som eksempel nevner han en datter i en kristen familie i DDR som var en svært god svømmer. Hun ble tatt ut til landslaget, men nektet å konkurrere «til kommunismens ære». Dermed mistet hun plassen. Livet

21 Aldri fengslet Nesten årlig opplevde Ben Companjen at grenseoffiserer oppdaget Biblene til team som ble sendt til Øst-Europa. - Men de ble aldri fengslet. Det hendte at grensevaktene tok bil, campingvogn og noen ganger penger. Så ble folkene våre bedt om å reise tilbake til landet sitt. For mange var dette svært skuffende. De opplevde at de var kalt av Gud, og så hadde de sviktet Gud, sier han. Dermed ble det viktig å trøste og følge dem opp med trøst og oppmuntring da de kom tilbake til Nederland. En høyere lov For å kunne drive arbeidet var de avhengige av forbønn og gaver fra støttespillere i Vesten, som naturlig nok ønsket informasjon om det som foregikk. Samtidig kunne man ikke fortelle helt åpent om hvordan de jobbet. De løste det ved å fortelle om arbeidet i månedlige magasiner, men ikke om at de dro inn i østblokklandene med spesialtilpassede kjøretøy. - I noen kirker i Nederland fikk vi høre at i disse landene hadde de egne lover som vi ikke skulle bryte, men vi tenkte at vi hadde en høyere lov. I tillegg nevnte jeg at ifølge menneskerettighetene har alle rett til å lese Bibelen, sier han. Da muren falt Berlinmurens fall i 1989 kom som en overraskelse på Ben Companjen. Krisetegnene i kommunistlandene var blitt stadig tydeligere, men han hadde ikke ventet at hele systemet skulle kollapse. Med utsikter til frihet og demokrati i Øst-Europa vendte Åpne Dører blikket mot andre land der kristne var under press. Livet

22 - Det var tøft å si at det var over med vår innsats bak jernteppet. Vi fortsatte i to-tre år, men så at det kom mange andre som reiste inn i disse landene og startet arbeid, sier han. Situasjonen for kirker i flere av landene har vært krevende etterpå, blant annet på grunn av vanskelige oppgjør med «dobbeltagenter» i kommunisttiden og nye utfordringer i form av materialisme og sekularisering av vestlig type. Companjen understreker imidlertid at Åpne Dører hele veien har hatt en spisset visjon. - Vi kjenner oss ikke skyldige på grunn av valget vi gjorde, sier han. Allerede før kommunismens fall så Broder Andreas at vi måtte nå ut til andre land. Det ble særlig den muslimske verden, sier Companjen. For muslimer Åpne Dørers reise videre ble også hans egen. Han har reist til land som Iran, Irak, Armenia og Marokko. En viktig forskjell er at mens de kristne i kommunistlandene opplevde mest press fra myndighetene, opplever kristne i muslimske land mest motbør fra familien. For alle kristne i den frie verden mener han de lidende kristnes utholdenhet bør være til både inspirasjon og ettertanke. - Den lidende kirke taler til oss. Vi må be for dem som lider for troen på Jesus Kristus og forstå mer hvor rike vi er i vår frihet. Livet

23 SALME 121 Jeg løfter mine øyne opp til himmelen. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer i fra Herren, Himmelens og jorden skaper. Han vil ikke la din fot vakle, Din vokter vil ikke blunde! Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke skade deg om dagen, heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt. Han skal bevare ditt liv. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid. Livet

24 B-blad Returadresse: KABB Postboks 333, 1802 ASKIM Livet Blad i stor skrift nr Årgang 81 Utgis av: Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte Adr: Postboks 333, 1802 Askim Tlf: E-post: kabb@kabb.no Hjemmeside: Redaktør: Anna Berit Føyen Foto: Istock Abonnement 2015: Kr 350,- Pakkepris for institusjoner, organisasjoner og menigheter: Kr for 5 eks. av hvert nummer Utkommer med 10 nummer i året og er også tilgjengelig på DAISY-CD og i punktskrift KABBs hustrykkeri ISSN Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte Livet