"LES INN DIKTET EN BARNDOM PÅ KASSETT. S. 22 WANDRUP."

Transkript

1 Jens Bjørneboe ble født i Kristiansand Hans far var skipsreder, så Jens levde i et hjem preget av økonomisk trygghet gjennom gode og dårlige tider ellers i samfunnet. Jens var den yngste av tre barn. Hans far var en kjent skikkelse i Kristiansands småby-miljø. Bjørneboe-slekten hadde vært sjøfolk, mange av dem kapteiner. Faren hans var en ordentlig herremann som levde opp til sin stilling, alltid elegant i skreddersydde klær, og han ble på folkemunne kalt "Kongen av Sørlandet". Faren holdt alltid en formell tone når han snakket til sine sønner, avsluttet hver setning med "min gutt", og sønnen svart med: "Javel, min far". Ingvald Bjørneboe, faren, var oppfarende og kunne bli sint, men han slo aldri sine barn eller sin kone. Han var måteholden med alkohol, noe sønnen ikke kom til å være. Ingvald hadden en viss svakhet for Jens, så han ble sjelden ordentilig sint på ham. Det hendte ofte at det var store fester hos Bjørneboe, og barna måtte da holde seg unna. En historie forteller at en gang da Jens ble vist vekk, ble Jens veldig fornærmet. Men under middagen begynte lyskronen i taket å svaie. På loftet fant man Jens, i full sving med en skiftenøkkel. Han forsøkte iherdig å løsne den solide mutteren som festet lampen gjennom taket. Var opprøreren Jens Bjørneboe så smått begynt å våkne? Bjørneboe hadde aldri noen frykt for ytre trusler. Ved en anledning fortalte broren hans om Wilhelm Tell, og broren ville prøve en noenlunde samme bragd. Han satte ett egg på hodet til Jens, målte opp avstanden og skøt, og Jens kjente at noe rant nedover hodet, nemlig egget. Dette viser noe av hans karakter, var han redd, var han for stolt til å vise det. Han ville ikke bli kalt feig. Som voksen mann prøvde Bjørneboe å lete seg tilbake til de tidligste årene av sitt liv. Men mer og mer forbinder han barndommen med noe skremmende, og av en eller annen grunn er barndommen blitt en fortapt tid for ham. Trangen til å forske ut barndommen ble bare sterkere og sterkere. Jens Bjørneboe begynte på 70-tallet med en selvbiografisk bok, som ikke ble fullført, siden han tok sitt eget liv året etterpå. Men denne boken innleder han med en hendelse fra barndommen, han var da 13 år. "Jeg var bare guttungen og slengte et reip over en gren, samtidig som jeg hadde lagt en renneløkke rundt halsen. Så trakk jeg til og bisste ikke mer før jeg våknet på bakken. Så det er ikke noe teknisk problem - å henge seg". Dette var altså hans første selvmordsforsøk, og mye tyder på at han allerede da led av en depresjon, det som man på fagspråket kaller en endogen depresjon, dvs. en medfød, svær deprsjon. Hvor sterke depresjoner han hadde dengang, var han senere ikke klar over, for han husket som kjent ikke så mye av sin barndom. Men han var veldig mye plaget av sykdom fra spedbarnsalder og oppover. Han holdt da på å dø av en dobbeltsidig lungebetennelse, og senere skulle han komme til å få flere alvorlige anfall av lungebetennelser. 15 år gammel ble han tatt ut av skolen ett år på grunn av pleveritt, en betennelse i lungene. "LES INN DIKTET EN BARNDOM PÅ KASSETT. S. 22 WANDRUP." Her er barnets avstant til voksenverdenen fanget inn i sonettenes to siste linjer. Dette "alvorlige med kåpe på" er nærmest som en gjenstand utenfor hans virkelighet. Bare tankenes verden er virkelig for ham, der han kan "høre dagen gå". Han er den ene mot de mange i sin barndoms hule under under teppet, i et rom som bare er hans eget; han er isolert. Kanskje var det disse halvglemte episodene av barndommen som gjørd J. Bjørneboe til en av vår litteraturs fremste barneskildrere? Den rørende svake og redde "Jonas", med innestengte drømmer og engstelse som ingen voksen kunne gjennomtrenge? Allerede i tidlig barndom vokste også en form for alkoholisme fram. Når foreldrene var borte kunne han drikke opp enorme mengder vin, og han fikk da se sine første hallusinasjoner før han sovnet. Dagen etterpå åpnet han en ny flaske, "og alt var godt", som han sa. Etter en tid kom angsten tilbake. Han gråt om natten, han hadde mareritt om pøbler som kastet han i det svarte tjernet, og kattene ble til lemlestede småbarn. Men med en gang han drakk alkohol, blomstret han opp og levde som et vanlig barn. Det hendte faktisk at han som barn drakk opp sin fars barbervann.

2 Utad virket Bjørneboe smilende og i godt humør, en "snill" gutt. Han var selvsagt ikke bare ulykkelig og deprimert i sin barndom. Han var full av sprell og plåfunn. Men av det han husker, størkner det svarte mer og mer. Barndommens lyse netter blir mørkere, de blir truende. I erindringene til Bjørneboe var det en spesiell hendelse som gjorde et varig inntrykk på ham. Som 15-åring sitter han og leser boken Myrsoldater av Wolfgang Langhoff. Denne boken skildrer forholdene i den tyske konsentrasjonsleiren Oranienburg, og der sto sannheten om de tyske nazistenes fangebehandling å lese i all sin redsel, og det var ikke uten grunn at dette er gjengitt i flere av hans romaner. Dette var hans første møte med et politisk skrift, og han leste uten stans. Som han selv sa: "Mens jeg leste, ble solen sort. Siden den gang var jeg aldri virkelig glad. Flere år etterpå var det umulig for meg å begripe at verden fremdeles besto." Flere år senere satt Bjørneboe i kantinen i et teater i Øst-Berlin. Han innledet en samtale med en eldre gråhåret mann. I løpet av samtalen kom Jens inn på boken fra sin ungdom. Mannen så stille på ham, før han sa: "Ich bin Langhoff. Det var jeg som skrev den boken." Når Bjørneboe kom opp i tenårene begynte virkelig opprøreren i ham å få næring. I løpet av det året han hadde pleveritt, hadde lest mye klassisk litteratur. Han fordypet seg også rundt den tyske filosofen Friedrich Nietzsche; Filosofen som dyrket unntaksmennesket, den suverene eneren som hever seg over lov og moral. Bjørneboe lærer at han må undresøke alt fra grunnen og ikke godta nedarvet dogmatikk. Det vokser fram en forakt for autoriteter, noe som lærerene kom til å måtte lide under. I følge en av hans tidligere lærere satt han en morgen med bena på pulten og leste med suveren forakt for undervisningen dagens avis. Men bak opprøreren var en veldig moden gutt rent intellektuelt sett. Hans stiler lå på et helt annet nivå av klassen. "Dyptloddende besvarelser, tindrende klare i intelligens og samfunnsradikalisme," som en av hans lærere uttrykte det. Men det tok ikke lang tid før han ble utvist fra skolen i Kristiansand, en skole som ironisk nok ble stiftet av han tipp-oldefar. Jens begynner på en skole i Flekkefjord, men den ung gymnasiasten er fremdelesk i humør. Festing, streker og pensjonatskoleleven preget hans tilværelse. Han gjør seg også uvenns med politiet etter en del grove utsagn o.l., og han havner 17 år gammel i fyllearesten. Etter senere utsagn fra ham selv, hylte han som en hund det meste av tiden. Senere havnet han i rettssalen sammen med et par venner. En av Bjørneboes kamerater hadde en venninne som han hadde vært sammen med en tid, også i sengen. En dag holder kameratene henne for narr. Bjørneboes venn forlater soverommet i stummende mørke, mens piken ligger der igjen. Uten at hun vet det, er det Jens som kommer tilbake og tar kameratens plass. Til stor forskrekkelse oppdager hun etterpå at det var Bjørneboe, og hun var selv ikke fylt 16 år. Politiet ble koblet inn, og de måtte møte opp til rettsak. Denne episoden er foresten gjengitt i boken "Jonas". Enden på visa ble i alle fall at han fikk åtte måneder betinget fengsel. En ny utvisning fra en skole følger etter rettsaken. Hans far tar likevel seg ikke så alt for nær av saken, og han dukker opp i rettssaken med en flask whisky til sin sønn døde faren til Jens, og hans sist ord til Jens var vistnok: "Du er en snill gutt, Jens, men hva i all verden skal det bli av deg?" Samme år reiste Jens sammen med sin mor til Tyskland. Han møtte der et Tyskland på trappene til en ny krig, et Tyskland som ropte etter lebensraum. Dette gikk inn på Jens, siden han var nært knyttet til Tyskland gjennom den tyske kultur: Goethe, Mann, Nietzsche og Mozart. Han følte seg veldig splittet i denne konflikten. Bjørneboe reiste samme år til Oslo for å fullføre artium, men allerede først skoledag møtte han på en av hans tidligere lærer, så han byttet skole med en gang får han endelig sin artium. Etter invasjonen i Norge, forsøkte Bjørneboe å melde seg som soldat, men allerede ved første tyske sperring blir han stoppet av tyskerne og sendt hjem igjen. Samme år reiste han til Finnmark hvor han gikk over vidda. På et sted der møtte han på noen tyskere som lurte på hva man jaktet på der oppe. Jens svarte i sin egen stil at for kort tid siden hadde samene hatt anledning til å skyte tyskere. Dette skulle de ha satt umåtelig stor pris på.

3 Etter oppholdet i Nord-Norge reiste han sør igjen til Oslo. Han opptrådte der som rikmannssønn og bohem. Han hadde tilegnet seg farens stil og gikk kun i skreddersydde klær. Han ble raskt en del av gatebildet. Jens Bjørneboe begynte å male hos Edvard Vigebo, der han raskt markerte seg som et dominerende innslag i elevmiljøet. Etter at skolen ble stengt av tyskerne, fortsatte han malerstudiene på Axel Revold illegale institutt. Ved siden av malingen var han fremdeles interessert i litteratur, og han kunne langd sekvenser av Dosojevskij utenat. I denne perioden gjorde Bjørneboe seg også til venns med Karl Brodersen, en belest mann som kunne mye om filosofi. Brodersen innførte Bjørneboe i tankene til Kierkegård og Rudolf Steiner rømte Bjørneboe til Sverige sammen med Brodersen etter at han fikk vite at han kom til å bli utkalt til tyskernes forhatte arbeidstjeneste. I Stocholm søkte de om flyktningsstatus: Tjeneste mannen spurte da om han var tidligere straffet, men Bjørneboe sa at han ikke var det. Men saken fra Flekkefjor forfulgte Bjørneboe, så han måtte nøye seg med status som student. Han ble sterkt knyttet til det antroposofiske miljløet I Stockhom, og han fortsatte å male der også. Han traff der på den tyskjødiske kvinnen Lisel Funk som han giftet seg med. Hun lærte ham mye om tysk kultur og diktning, han fordypet seg da blant annet i Rainer Maria Rilke reiste han tilbake til Norge. Allerede neste år, 1946, blir et bilde som han har malt godtatt på høstutstillingen. Men til slutt blir lerretet for trangt for ham. Han får ikke utløp for følelsene som presser på. Han begynner å skrive. For en del av sine inntekter fra en separatutstilling i Kristiansand kjøper Bjørneboe en skrivemaskin. Han begynner å skrive kronikker i Aftenposten om alt fra sinnsyke malere til reiser han har hatt. Han samler alle de humoristiske reiserbrevene og vil utgi dem, men ingen forlag vil utgi dem på dette tidspunkt. Han har fått sine første refusjoner, og de kom ikke til å bli de siste. Som han selv sa: "Jeg tror jeg har Norges-rekord i å bli refusert. Jeg kan se tilbake på tolv refusjoner før jeg slapp igjennom. Det finnes neppe noe kjent forlag som ikke har refusert meg. Jeg kan trygt si at det var kjedelig.... se side 46 Wandrup" I disse årene begynte han å skrive sin første roman. Den het Hertug Hans, men Bjørneboe hadde ikke hell med seg. I følge Fredrik Wandrup er det forundelig at denne boken ble refusert, siden det slettes ikke var noen dårlig bok. Den er ifølge samme mann, en litterær perle i Bjørneboes produksjon, usedvanlig velskrevet og spennende. Denne boken kom omsider ut i 1972, altså 20 år etter at den ble skrevet. Jens Bjørneboe debuterte da i stedet som lyriker. En kveld han satt i sin kalde hybel, begynte han å tenke på sonetter. Han arbeidet hele natten, og neste morgen hadde Bjørneboe 4 dikt og sonetter i hånden. Disse leverte han til sin fetter Andrè Bjerke, og Bjerke trykker dem øyeblikkelig i sitt eget blad, "Ordet". Dette skjedde altså i året Etter dette sender Bjørneboe en diktsamling under tittelen "Dikt" til vurdering hos Aschehoug, der samlingen blir utgitt året etterpå. Bjørneboes forbilde for diktningen var Rilke, og diktene hans svinger fra rene følelsesuttrykk til bibeltolkninger. Paal Brekke konkluderer en analyse av diktene hans med at det er "sjelden, meget sjelden her hjemme at det står frem en så kunstnerisk bevisst debutant". Samlingen ble en braksuksess med 3 opplag og til sammen 2200 eksemplarer solgt samme høst. Jens Bjørneboe hadde nå forsøkt seg i mange genrer: dikt, essay, reisebrev og roman. Han hadde også skrevet et skuespill,"før hanen galer", men det ble refusert ved Studioteateret. Han omarbeider i stedet stoffet til en roman som blir utgitt på Aschehoug i "Før hanen galer" handler om nazilegenes grusomme eksperimenter med levende mennesker under Hitler. Vi møter her for første gang utforskningen av det ondes problem i Bjørneboes forfatterskap. Vi møter for første gang drøftingen av hva som er skylden til ondskapen i menneskene og samfunnet. Vi møter en dr. Reynhardt som lever et dobbeltliv i full bevissthet. Som lege foretar han de mest smertefulle og opprivende eksperimenter på mennesker, på krigsinvalider, jøder etc. Men på en annen side møter vi en Dr. Reynhardt som er pliktoppfyllende og kjærlig, en familiefar. Hva er det som kan få en slik mann til å gjøre slike grufulle handlinger. I et essay kaller han fenomenet for Tidlig på 50-tallet begynte Bjørneboe å arbeide på Steinerskolen, skolen som er grunnlagt av

4 antroposofen Rudolf Steiner. Dette var i pionerfasen til skolen, og som referert i boken "Jonas" må lærerne ofre mye; lønna var lav, og de måtte arbeide mye. Idealisme og glød for saken, antroposofien, er drivkraften. I denne perioden stod han opp klokken fire om morgenen for å skrive. Når han så var ferdig på jobben, begynte skrivingen igjen. Han var nødt til å skrive for å overleve. Men undervisningen i skolen likte han, og han likte barna, og det oppstod et gjensidig avhengighetsforhold. Alle lærerne på skolen var overkvalifiserte, de var kunstnere, matematikere eller filologer. I denne perioden drakk han svært lite, fordi det passet dårlig inn i den livsstilen antroposofene sto for. Senere minnes han denne perioden slik: "Jeg var i Oslo i syv år med på å bygge opp Steinerskolen, dag og natt,... s.59" 1953 kom diktsamlingen Ariadne ut. Men to år senere kom dynamitten, som med en ordentlig smell fikk vekket samfunnet for en tid. Det var boka "Jonas" som kom ut.

5 Romanen handler om en gutt som heter Jonas Andreassen. Han er syv år gammel og han skal begynne på skolen. Vi får raskt kjennskap til en av Jonas' kvaliteter; fantasien og kreativiteten. Vi får også et innblikk i familien. Moren Anna er omsorgsfull, men hun er nå bekymret for Jonas som skal begynne på skolen. Hun har selv aldri lært å lese, noe som sikkert har ødelagt en del av selvbildet hennes. Det hun frykter er at denne ordblindheten er arvelig. Faren til Jonas er en tidligere båtsmann. Han heter Anton. Han ødla ryggen sin etter et fall ned i lasterommet til en sekstusentonner. I dag er han vaktmester. Leseren blir raskt presentert for overlærer Jochumsen. Han er den snille overlæreren som skal holde en ytre strikt fasade, men som i virkeligheten er en av de få på skolen som er riktig glad i barna. Og barna gjennomskuer denne fasaden og henger etter han mens han brøyter seg tilsynelatende rasende gjennom mengden med skoleunger. Jochumsens rake motsetning er Strange, mannen som sender Jochumsen anonyme trusselbrev. Stranges høyeste ønske er å bli en overlærer. Jonas trives på skolen og han liker at dagene er like hverandre, noe som gir gutten en viss trygghet. Men tidlig merker han at i den store elva av elever som "flyter" mot skolen skiller det ut seg en liten arm av "deformerte" elver; de hadde store hoder og øynene stod på skakke. De går på "Iddioten", hjelpeskolen. Jonas fikk en redsel for disse elevene, og han ville ikke ha noe med dem å gjøre. Senere får han vite at en av grunnene til at disse elevene gikk på denne skolen var at de ikke kunne lese. Jonas var da glad for at han kunne lese. Men i virkeligheten kan han ikke lese den, noe han klarer å holde hemmelig ved å pugge dagens lekse utenat. På denne måten hevdet han seg i klassen uten å være riktig klar over selv at han ikke kunne lese. Og frøken Bø fikk sympati for Jonas, og på grunn av denne sympatien tok det lang tid før hun klarte å avsløre at han ikke kunne lese. Jonas likte den første tiden på skolen. Første klasse på skolen gikk altså stort sett greit. I begynnelsen av andre klasse oppdager frøken Bø med stor forargelse at "gullungen" Jonas slettes ikke kan lese. I sammen med Strange kommer de fram til at Jonas skal tuktes med lesing hver dag framover. Dette ville føre til press fra resten av klassen som vil bli lei av å høre på, og da ville han ta seg sammen; dette var teorien. Og hjalp ikke dette skulle Strange hjelpe hun med å få han over på en særskole. Lesestundene falt tungt på Jonas. "Efter en tid var denne leseøvelsen til klassens underholdning blitt den aksel som hele Jonas' dag dreiet seg rundt." Det var kun Birger, en kamerat av Jonas som syntes at dette var lumpent. På dette stadium har Jonas begynt å stamme og å tisse på seg om natten. Han er usikker og redd, og han blir mobbet. Ingen av lærerne, bortsett fra Jochumsen, tror på at Jonas noen gang vil lære seg å lese; de konkluderer med at han bør sendes til Iddioten. Men overlærer Jochumsen setter en stopper på dette. Han vil ikke sende Jonas der, det ville være det samme som å "ta menneskets barndom og male det i en kjøttkvern". Men bak ryggen til Jochumsen arbeider "salamanderne" videre. Jonas blir en dag hentet på skolen og ført bort; "salamanderne" skulle ta en IQ-kontroll på Jonas. Men en dag dør Jochumsen. Jonas står nå alene. Strange blir nå den nye overlæreren, og Jonas skal sendes til hjelpeskolen. Dette går hardt inn på Jonas. Derfor rømmer Jonas fra hjemme til sjøs. Han ble raskt funnet av Jungmannen ombord i båten. Jungmannen er utdannet rektor, men han fant seg ikke til rette i skolen. Men Jonas fikk ikke lov til å være med ombord, han var for liten. Han ble satt av i Bergen hvor Onkel Olsen hentet ham. Olsen hadde tilfeldigvis vært i kontakt med noen som snakket om en spesiell skole. Dette var en skole der ikke karakterer og skjemaer var det vesentlige, en skole som la mere vekt på kreativitet og fantasi, altså en tydligvis mer "human" skole. Etter litt om og men får Jonas plass på den nye skolen. Og virkningen er momentan; Jonas begynner å hikste av latter i klasserommet første skoledag. Skoledagen besto av mye sang og tegning, og elevene hadde ikke skolebøker, de "lagde" sine egne. Og Jonas lærte å lese.

6 Jens Bjørneboe var tilhenger av den engasjerte diktning, han var en tendensdikter. Han vil gripe etter lynet, for så å slynge det ned som en gave til menneskene som Hölderlin et sted gir til uttrykk for. Han følte seg som en lags utover-menneske i trang til å belær og rettlede medmenneskene ved øyeblikkelig innvirken i den konkrete hverdag. Og som et slikt lynnedslag virket Jens Bjørneboes "Jonas" i Norges kulturliv da den ble gitt ut i Boka åpner med en bestemt type in-medias-res-åpning. Boka åpner midt i en spenningsvekkende episode, men siden bryter av og gir oss en lang forhistorie før vi omsider er tilbake ved utgangspunktet og får vår nysgjerrighet tilfredsstilt. Romanen åpner med en annonse som etterlyer den forsvunne 8 år gamle Jonas. Men det er først omkring midtvegs i romanen vi får vite hvordan og hvorfor Jonas forsvant, og hva som siden hender. Boken er delt i to deler, som er ganske forskjellige fra hverandre. I første del er all vår oppmerksomhet rettet mot gutten Jonas, i annen del trer denne gutten i bakgrunnen for først å dukke opp på slutten igjen. Første del er en slags skoleroman, mens andre del er mer en generasjonsroman. En ting som slår en når en leser boka er alle bihistoriene som til dels kan virke unødvendige for bokas tema, selv om Bjørneboe selv mente at det var disse historiene som var selve historien. Disse historiene er av en retrospektiv type, vi får ta del i en rekke av bipersonenes erindringer. Boka består således av mange litterære former, pamfletter, brev, biografier, fortellinger, eventyr, sagn og myter står til dels side om side. Boka er i for seg ganske grei, den kan være lett å forstå på et bokstavelig talt plan. Men bak det synlige ligger det et usynlig vev av drømmer, myter, sagn og symboler som danner en enhet. Bjørneboes styrke ligger heller ikke i evnen til å får frem sanseuttrykk, hans språkføring er ikke så smidig og malende som for eksempel Kielland som også har skrevet en bok om skolen. Men det som tapes av sansing vinnes av intulektuell presisjon, boka kan virke som en serie knyttneveslag satt inn i raskt tempo. Bjørneboe benytter seg blant annet av en litterær finesse som anvendes med stor bevissthet og kyndighet, nemlig den at det kommende tema preludieres, et lite forspill, ganske svakt innen det foregående tema er ferdig. Her skal jeg illustre dette: "September..rop om pensum..s.230." Men dette er ikke en kunst i seg selv. Dette kan utøves like suverent av detektivforfatteren. Men sammensmeltningen mellom denne fuga-teknikken og en ugjennomsiktig bruk av ledemotiver gir boka en aura som hever seg kunstnerisk over detektivbøkene. "Bobbi...jordbær...s.88ff" Symbolbruken til Bjørneboe er også fremtredende. Egil A. Wyller gitt til det skritt at han sa at boka handlet like mye om en grå spruv som om gutten Jonas. En spurv som skildres på denne måten i et dikt hos Jens Bjørneboe: "Holdt du som en gutt en grå dag nettop en ullen, sånn'en gråspurv forsiktig i hånden? Spurven som bare er hjerteslag! Bare et hjert med vinger på! Brune, forblåste hender varmer om dyret - og kjenner plutslig hele fuglen s l å!" Denne spurven dukker frem flere ganger igjennom hele romanen "Jonas". Snar er det direkte ne gutt som tar fuglen varmende opp i sine hender, snart er det gutten selv, Jonas, som er fuglen, og det finnes noe større enn ham som skal bringe h a m varme. Først sier Jonas at han kunne tenke seg å være en fugl som kunne fly. Senere blir Jonas og

7 Birger vitne til at en spurv flyr rett i vinduet, og blir momentant drept av møtet med det harde element. Birger løfter den opp og kjenner varmen fra fuglekroppen. De begravet den på skjømannsvis. Senere i boken kommer fuglemotivet enda klarere fram. Birger er da på kirkegården i ferd med å blygge et rede for en skadet spurv, som hverken kunne flyve eller gå. Men Werner, en kamerat av den nå avdøde Jochumsen, ber Birger heller ta fuglen med hjem og han lager til et provisorisk rede i hatten sin. På hjemveien går Birger tilfeldigvis forbi "Kråka" eller frøken bø, og vel framme får de den skadde fuglen trygt plassert i Birgers værelse. Da får Birgers far sine øyne opp for den skadevirkning skolen, dette dårlige rede, har hatt for hans gutt, og han sender Birger over til den andre skolen, der hvor Jonas fikk sin barndom tilbake, det vil si sin fri flyveferdighet. "Spurven var for lenge siden blitt frisk nu, og hadde fløyet sin vei". Og i dette spurvemotivet ligger vel en av appellene i boken: Å bygge reder for de vingestekkede og skadeskutte. I slutten av første del i boka er det Jonas som har rømt. Halvdød finner Jungmannen Jonas, og Jonas er nå spurven som bare er hjerteslag, og Jungmannen er gutten som en grå dag tar den beskyttende opp i sine hender. Også Jungmannen er en flyktning, men han har rømt fra skolen som lærer. Det vokser fram et brorskap mellom dem, et brorskap som kommer til å omfatte flere. Spurven er altså et sentralt ledemotiv i denne romanen, men det finnes andre. Navnet Jonas er heller ikke tilfeldig valgt. Navnet kommer fra myten om Jonas som blir slukt av hvalen, skolen, oglevet i dens buk et par år. Men så ble han spydd ut igjen, og han står i fare for å gå til grunne i absolutt isolasjon, men da møter han Jungmann og senere Back. Man kan også skildre boka som en generasjonsroman, i alle fall siste delen i den. Vi møter den generasjonen som vokste opp under moskvaprosessene, og som levde parallelt med naziutskeielsene i Tyskland, denne generasjon som ble mistet da alle sine idealer som skal til for unge mennesker. De mistet troen på alt. "Du skal forakte din far, fordi han har drevet politikk med sitt liv" som et av budene til ungdomsgjengen som Jungmann var med i. De ble alle nihilister. Og til sist kan leseren stille seg spørsmålet, passer skolen til Jonas? Lå datidens og kanskje dagens norske folkeskole opp mot de ideal som romanen stiller for oppdragelse til menneskelighet. Svarene her blir nok nei i følge romanen. Det er en ting som svekker bokas tema, og det er karikeringen og overtydeligheten i romanen. Man kan si at boka er en svarthvit malingen, der de slemme er umennesklige uten en eneste god side, mens de snille er bare snille, ingen dårlige egenskaper; dette rammer boka som en boomerang. Men Jens Bjørneboe selv uttalte senere at han ville ha skrevet boken langt brutalere i dag.

8 Denne romanen skapte altså et skikkelig rabalder, og en av grunnene til dette var den kraftige kritikken av lærerstanden som i boka blir umenneskliggjort og kalt salamanderne. Men samtidig blir boka hyllet av en del litterære tungvektere som for eksempel Sigurd Hoel, som sammenligner boka med Kiellands Gift. Uansett er i alle fall "Jonas" en tendensroman mot skolen, og den var ment som et debattinnlegg. Jens Bjørneboe selv deltok ikke i debatten som fulgte. Men til sist vil jeg bare ta med en hendelse som skjedde mens "Jonas"-stormen herjer som verst. En fremmed barnestemme er i andre enden av telefonen itl Bjørneboe: - Er det Bjørneboe? - Ja? - Jens Bjørneboe? - Ja, det er meg. - Dette er Jonas. Ha det bra! I den påfølgende perioden skriver Bjørneboe en del essays og han angriper der blant annet den økte materialismen som preger tidens krav til økt velstand. Han etterlyser det åndelige gods fra Europas rike kulturarv, og han tviler på at ungdommen vil være fornøyd med en umettelig jakt på materielle goder. I nærmere syv år klarte Jens Bjørneboe å kombinere Steinerskolen og forfattergjerningen. Hans kone klarte å holde Bjørneboe tørr, så i denne perioden drakk han sjelden. Men så sprakk han. Bjørneboe var mye alene mens kona var på rekreasjon i Mellom-Europa. Stadig oftere dukket Bjørneboe opp på skolen i bakruss. Bjørneboe ble også skremt av den puritanske strengheten i det atroposofiske miljøet. I et avisinnlegg konkluderer han med at: "Antroposofien er blitt en lukke autoritær bevegelse...stadig mer kryptisk, sekterisk, selvopptatt og verdensfjern." Det samme året som Bjørneboe måtte gi opp jobben på Steinerskolen, 1957, fulgt han "Jonas"-suksessen med en ny tendensroman. "Under en hårdere himmel" utløse et spetakkel i norsk kulturliv som fikk debatten omkring "Jonas" til å ligne på en middels familiekrangel. Under en hårdere himmel griper et stoff som for etterkrigs-generasjonen av nordmenn var uhyre føsomt: Landssvikoppgjøret. Før han skrev boken, hadde BJørneboe fått en strøm av henvendelser fra landssvikere som følte seg urettferdig behandlet. Deres beretninger grep forfatteren Bjørneboe sterkt, og han skrev en roman med utgangspunkt i en by som er svært lik hjembyen til Bjørneboe, nemlig Kristiansand. Jeg har lest denne boken, og her kommer det et kort referat av boken.

9 Vi møter en major og hans to barn. Majoren er sønn av en skipper, begge av den gamle skole. Han er enkemann og er alene om oppdragelsen av barna, Cato og Fransiska, en oppdragelse som er meget streng og gammeldags. Majoren er av den sorten som tror på plikten, grunnloven og fedrelandet. Majoren fortalte dem heltehistorier i oppdragelsens øymed. Majoren ser raskt at det er en krig på trappene i Europa, og det er med forargelse majoren beskriver den norske forsvarspolitikk, en politikk som ledes av en forsvarsminister som er medlem av ligaen av det brukne gevær. Majoren er av den oppfatning at hvis man vil ha fred, så skal en ruste seg til krig. Majoren nøt stor anseelse i byen på denne tiden. Cato og Jan er kamerater. Jan er radikaleren, og han prøver å "omvende" Cato. Jan tror i alle fall fullt og helt på radikalernes sak, han tror på revolusjonen. Han har også stor tro på advokat Wastrup, taktikeren som vil infitrere Arbeiderpartiet for å nå det kommunistiske samfunn. Men så kommer krigen til Europa. En dag melder Cato seg som frivillig til Finnlandskrigen. Denne krigen ble et bevis for majoren at et lite land kan føre en virkningsfull forsvarskrig, forutsatt at hæren ikke hadde sitt egen regjering som hovedfiende. Snaut et år etter kom Cato tilbake, og han hilste ikke lenger på Jan. Kort tid etter Catos tilbakekomst, kommer tyskerne til Norge. Cato reiste hurtig av sted for å kjempe mot tyskerne, men han fant ikke de norske styrkene. Men majoren derimot gjorde motstand lenger nord i landet, og han fikk tyskerne på retrett der, og uten selv å vite om det gjorde han seg til folkehelt i sin egen hjemby. Majoren oppdaget nå at de samme folk som hadde ødelagt forsvaret, nå satt og ropte til soldatene at de skulle kjempe med disse verdiløse håndvåpen mot verdens mest moderne armè. Men etter kort tid innså han at slaget var tapt, og bitter sitter han atter i sin hjemby. Han orker ikke lenger å vise seg på gaten; landet hadde fødd ham hele livet igjennom, til krigen kom. Og så går han og taper den. Tyskerne i byen blir stadig mer forhatte, og som major hatet han dem kanskje mere enn folk flest. Men så en dag skjer det en forandring med ham. Han leser en tale til en av Norges nazister i en avis. Og han er enig med nazisten i det som står der. Dette kom som et sjokk på han selv. Det som han tidligere hadde følt som den sterkeste antipati mot, viste seg ved nærmere ettersy å være som tatt ut av hans egne innerste tanker. Han var enig i "Kinder, Kirche und Küche"-innstillingen. Han var også enig i militær oppdragelse av guttene. Men fremfor alt var han enig i nazistenes syn på fedrelandet. Og så gikk han inn i partiet. Fransiska, datteren til majoren, som i den siste tiden har lest om Florence Nightingale, ble sykepleier. Hun blir med det tyske Røde Kors, etter at faren konstaterer at Røde Kors er internasjonalt, og at det ikke kjenner noen partier eller fiender, bare mennesker. Cato melder seg til tjeneste for tyskerne i kampen mot Russland. Dette skjer ikke fordi han er noen nazist, men fordi han hater russerne og kommunistene etter Finnlandskrigen. Men alt dette fører til at farens anseelse i byen forsvinner. Folk hilser ikke lengre på ham. Majoren isolerer seg helt, og som menneske blir han gradvis ødelagt. Jan, skolekameraten til Cato, deltar derimot i motstandsorganinsasjonen mot tyskerne, og han deltar aktivt i sabotsjeaksjoner. Senere i Krigen tyster Cato på Jan, og melder han til sikkerhetspolitiet. I løpet av krigen møtes søskenparet Cato og Fransiska hverandre. Cato har med seg en kamerat, en tysker, og Fransiska forelsker seg i ham. Resultatet blir en gutt som heter Ulf, mens tyskeren dør i løpet av krigen. Men så en dag er krigen over. Seiersrusen går fort over i et hat mot alle som samarbeidet med tyskerne, eller de som sympatiserte med dem. Dette betød at Majorens familie får en ganske hard medfart. Fransiska blir tiltalt for seksuelt landsforæderi, samt straffet for tjensten i det tyske røde kors. Cato derimot tar sitt eget liv etter mishandlingen i fengslet han var på. Og faren selv, majoren, dør i fengselet etter mangelfull behandling. Leseren blir altså presentert for en urettferdig behandling av landssvikerne. Motstandsmannen og kommunisten Jan er blitt advokat, og han er ikke lenger så sikker på sin "barnetro"; han føler seg blant annet utnyttet av advokaten Wastrup, infiltratoren. Jan begynner å forsvare landssvikerne, og han og Fransiska innleder et forhold på slutten.

10 I denne romanen møter vi igjen et sentralt tema i Bjørneboes forfatterskap, nemlig konfrontasjonen mellom den indre og ytre verden, mellom individ og samfunn. I denne boka blir vi vitne til at en familie som blir skildret med forståelse og sympati, går tyskernes ærend under krigen. Men etter krigen blir de til dels mishandlet av autoritetene, nemlig av rettsvesenet og fengslene. Boka var ment som et debatt innlegg, og rent kunstnerisk er romanen ubetydelig. Romanen er en slags rammefortelling. Vi møter Jan og jeg-fortelleren som tydligvis er en gammel kamerat av Jan. De begynner å prate. Så begynner selve fortellingen, så og si i kronologisk rekkefølge. Rammefortelleren, jeg-personen, gir boken en troverdighet, vi får anelsen om at Jan er en virkelig person, ikke en fiktiv person. Således blir hele fortellingen og de andre personene en del av bokas sannhet. Fortellingen veksler mellom autoral og personal synsvinkel, noe som gir forfatteren god smidighet. Vi kan oppleve personenes tanker, og vi får da muligheten for psykologisk innlevelse og nyansering av verket. Vi kan registrere det som er synlig og hørbart i en situasjon, samtidig som vi kan gå under overflaten og avdekke det usynlige, personenes usagte tanker og følelser. Vi blir også vitne til forandringen med Jan. I sin ungdom talte han radikalernes sak, og under krigen kjempet han på hjemmefrontledernes side. Men etter krigen blir han forsvarsadvokat for landssvikerne. Han ser at det er galt med lover med tilbakervirkende kraft, og han framhever at mange av svikerne, for eksempel Majoren, er uten subjektiv straffeskyld. Bokens tema blir også i denne romanen svekket av en overtydelighet. De "snille" blir skildret med sympati, mens hjemmeforntslederne blir spesielt usympatisk tegnet. Dette er da en typisk tendensroman med typisk bjørneboesk svart/hvitt-tegning, med det mål for øyet å sette et alvorlig problem under debatt. Og akkurat det klarte han med denne romanen.

11 Perioden da "Under en hårdere himmel" ble gitt ut, var veldig hard for Bjørneboe. Han hadde mislyktes på Steinerskolen, alkoholforbruket var igjen uten kontroll og ekteskapet var i oppløsning. Samtidig var store deler av kritikken mot ham formet som rene personangrep, og alt dette gikk nok inn på ham. Bjørneboe reiste da etter et nervesammenbrudd ut av landet mot Europa. Bjørneboe gir i brev på denne tiden uttrykk for nærmest et hat mot Norges kulturliv som han kaller ubegavet, uorginalt og hyklersk. I stedet fant han seg godt til rette i det klassiske Europa, der kulturen har en større plass. I perioden i utenlandet hadde han et enormt alkoholforbruk, noe som ryktest raskt i småbyene i Italia, der han for en stor del oppholdt seg. Selv har han skrevet dette: "Jeg satt på toget, så leng jeg hadde nerver tid det, steg av i en hvilken som helst fremmed by - var møkkfull noen døgn...s.83" Under sitt opphold her skriver han også romanen "Vinter i Bellapalma". Bjørneboe føler at han har vokst som menneske under sitt opphold i utlandet. Sommeren 1959 er bjørneboe tilbake i Norge igjen. Der venter en promilledom på ham, og han må sone straffen i fengsel. Dette var nok det dummeste fengselsvesenet noensinne hadde gjort. Det var som å kaste en dynamitt på bålet. Og etterdønningen fikk fengselsmurene til å skjelve, lik murene rundt Jeriko. I fengselet møtte han fanger, og Bjørneboe lyttet til mange av deres tragiske historier. Straks Jens var ute av fengselsportene kastet han seg over skrivemaskinen og bokførte disse historiene. Så begynte essayisten å arbeide. Artiklene hans ble refusert av Aftenposten, men Dagbladet tok sjansen på å trykke dem. De ble pardoksalt trykket juleaften Artiklene var skrevet med en soleklar intelligens og en bitenede ironi. Felles for de fleste av disse artikkelene er at de legger stor vekt på den almene tomhet i tiden, som må ta sin del av ansvaret for ungdommens kriminalitet, for unge menneskers rastløshet og mangel på idealer. Og det er de samme menneskene som har sådd denne tomheten, som skriker etter stadig strengere straffer. Jeg må minne på at disse artiklene ble skrevet før fengselsreformenes tid, en tid da alle ropte om mer "lov og orden". Klimakset i disse anklagene mot fengselsvesenet er "Åpent brev til Justisministeren" hvor Bjørneboe beskylder myndighetene for drap på fangen Kjell Hansen, en fange som ble innsatt i enecelle på tross av at tre leger beviselig hadde erklært ham fullstendig soningsudyktig. Gutten tok sitt eget liv. Disse fengselartiklene blir et høydepunkt i Bjørneboes som samfunnsrefser. Han hadde dekning for det han skrev, anklagene ble stående pinlig uimotsagt. Stoffet var som dynamitt. Her trengtes det ingen karikaturer, ingen spekulasjoner, inngen litterære overdrivelser. Sannheten var nok! Og effekten lot ikke vente på seg. Igjen ble Bjørneboe overøst med brev, men ikke trusselbrev denne gangen. Det hendte for eksempel ofte at fanger banket på ruten hans om natten. Bjørneboe tok imot dem som fortapte sønner. Bjørneboe følte hele livet et bånd mellom seg selv og folk som var havnet på den gale siden av loven. Vinteren 1960 reiser Bjørneboe sørover igjen - til Hamburg, Øst-Berlin og Paris. Han begynner å skrive Den Onde hyrde.

12 Sammenlikning En rød tråd i de tre bøkene som jeg har lest av ham, er den enkeltes ensomme realitet. Vi møter kontrasten mellom den indre og ytre virkelighet, kontrasten mellom den enkelte og samfunnets autoriteter. I Jonas står den enkelte mot skolevesenets autoritet, i Den onde hyrde knuses den enkelte under rettsvesenets makt. Bjørneboe mente at de samfunnsmessige sturkturer, skolevesenet og de fleste andre -vesener, var et onde først og fremst forde de over vold mot den enkelte. Jeg må her nevne at Bjørneboe ofte kalte seg en anarkist. Bjørneboe forsket i det onde i samfunnet og i menneskene; i det ondes problem. Men når man leser bøkene til Bjørneboe må man ha i bakhodet; det er ikke noe fullendt verk vi leser. Bjørneboe tok sitt eget liv i 1976, og før han gjorde dette, hadde han ofte sagt hva han skulle bruke de neste 20 årene av sitt forfatterskap til. Han ville skrive hvordan menneskene kan overvinne det onde. Jens Bjørneboe påpekte i et essay at det var to slags hovedlinjer i litteraturen, den høyre- og den venstrevridde litteraturen. Den høyrevridde litteraturen skildrer kun følelser, og den tar ikke for seg noe politikk. Dette skulle ikke forfatterne bry seg om. Forfatterne skulle skildre den indre verdenen. I den venstrevridde litteraturen skal forfatteren derimot skildre den ytre verdenen, ta for seg klasseproblemene og andre radikale problemer. Det Bjørneboe ville gjøre var å bygge en bro mellom disse hovedsynspunktene. Han ville skildre møtet mellom den indre og ytre verden, møtet mellom samfunn og individ. Bjørneboe var en samfunnsrefser, han var hele tiden på kant med autoritetene og de alment aksepterte dogmene i samfunnet. Bjørneboe gikk sterkt ut mot alle samfunnsinstitusjoner; mot menneskers ubrytelige vilje til å bestemme over andres tanker, ord og handlinger. Denne trangen til å forulempe andre menneskers indre firhet er alltid et symptom på indre svakhet, usikkerhet. Og alle dem som mener noe annet enn disse formyndermenneskene er: anarkister, nihilister, eller rett og slett uvitende, tåplige og umoralsk barn. De tre bøkene jeg har lest, er et angrep på disse formyndermenneskene; et angrep på lærer Strange i Jonas og advokat Wastrup i Under en hårdere himmel. Undersøkelsen av det ondes problem når sitt klimaks i triologien bestalitetens historie. Gisle har lest et par av disse bøkene. Men vi fikk aldri ta del i fasitet til Bjørneboe, hvordan vi kunne ha kommet oss bort fra det ondes regime. Denne oppgaven ble for stor for ham. Hva han ville ha oppnådd som forfatter om han hadde lykkes i å trenge seg gjennom nåløyet, og hva han ville hakommry iyl å bety for norsk kultur, kan nesten ikke vurderes høyt nok. Men det er en sammenheng mellom innsats, mål og motstand. Innsatsen er det ingen grunn til å tvile på, målet hadde han gjort rede for selv. Hva den motstand han nå møtte har bestått i, er forferdelig å tenke på. Det har neppe vært bare alkoholen. Et vanskelig sinn, en kombinasjon av ytre og indre gru. Overfor dette som han møtte, måtte han til slutt trekke til våpen.

13 LITTERATURLISTE Primærlitteratur: Jonas Aschehoug 1955 Under en hårdere himmel Cappelen 1957 Den onde hyrde Aschehoug 1960 Sekundærlitteratur: Jens Bjørneboe, Mannen myten og kunsten, av Fredrik Wandrup Bjørneboe av Yngvil Risdal Otnes Samtaler med J. Bjørneboe redigert av Håvard Rem J. Bjørneboe om seg selv av Kaj Skagen