Krav om selvforsyning med fôr i økologisk drift

Transkript

1 K ONSEKVENSUTREDNING Krav om selvforsyning med fôr i økologisk drift Norsk senter for økologisk landbruk, Tingvoll September 2003

2 På oppdrag fra Statens landbrukstilsyn: Konsekvensutredning: Krav om selvforsyning med fôr i økologisk drift SKREVET AV: Randi B. Frøseth (prosjektleder) Øystein Brekkum Martha Ebbesvik Lise Grøva Matthias Koesling LAYOUT FORSIDE: Nordvik Media BILDER FORSIDE: NORSØK Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK) 2003 NORSØK-rapport ISBN:

3 FORORD Konsekvensutredningen «Krav om selvforsyning med fôr i økologisk drift» er utført av Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK) på oppdrag fra Statens landbrukstilsyn. Målet med utredningen er å gi Statens landbrukstilsyn et bedre beslutningsgrunnlag for å ta stilling til om et krav om egen fôrandel i økologisk husdyrhold skal innføres. Vurdering av produksjonsmessige og økonomiske konsekvenser for produsentene ved ulike nivå av krav om selvforsyning står sentralt i utredningen. Ved tidligere revideringer av regler for økologisk landbruksproduksjon, har flere høringsinstanser foreslått at det bør innføres et krav om en viss grad av selvforsyning av fôr ved økologisk drift. Forslaga spriker noe og det har ofte ikke vært sagt hvordan en har kommet fram til forslaget eller det mangler en begrunnelse på hvorfor en har havnet på det foreslåtte nivået. Avhengig av nivået på krav til selvforsyningsgrad, vil innføring av en slik bestemmelse kunne ekskludere deler av dagens produsenter av økologisk kjøtt og melk fra driftsformen. En slik bestemmelse vil også kunne gjøre det vanskelig for husdyrprodusenter å legge om fra konvensjonell til økologisk drift. Ved innføring av nye bestemmelser, har myndighetene så langt som mulig, behov for å vite hvilke konsekvenser de nye bestemmelsene medfører. Mange har vært involvert i arbeidet med utredningen. Vi vil spesielt få takke Grete Lene Serikstad og Turid Strøm, NORSØK, og Per Magnus Breen, Fjørfebransjens Landsforbund, for gode faglige innspill, og Reidar Lindset, Jønsberg landbruksskole, for bidrag fra pilotprosjekt på økologisk svinehold. Tingvoll, september 2003 Einar Lund Daglig leder

4

5 INNHOLD SAMMENDRAG INNLEDNING MATERIALE OG METODER HUSDYRPRODUKSJONER SELVFORSYNING GÅRDSBESKRIVELSER Dagens økologiske gårder Potensielle økologiske gårder Planleggingsprogrammet TALLMATERIALE Søknad om produksjonstilskudd Kukontrollen BEREGNING AV KONSEKVENSER Produksjon Økonomi MELKEKU DAGENS ØKOLOGISKE GÅRDER Gårdsbeskrivelser Selvforsyningsgrad Opprettholdt produksjonsnivå = økt arealtilgang Redusert produksjonsnivå = mindre kjøtt og melk Økonomi POTENSIELLE ØKOLOGISKE GÅRDER Gårdsbeskrivelser Selvforsyningsgrad Opprettholdt produksjonsnivå = økt arealtilgang Redusert produksjonsnivå = mindre kjøtt og melk Økonomi OPPSUMMERING SAU DAGENS ØKOLOGISKE GÅRDER Gårdsbeskrivelser Selvforsyningsgrad Opprettholdt produksjonsnivå = økt arealtilgang Redusert produksjonsnivå = mindre kjøtt Økonomi POTENSIELLE ØKOLOGISKE GÅRDER Gårdsbeskrivelser Selvforsyningsgrad Opprettholdt produksjonsnivå = økt arealtilgang Redusert produksjonsnivå = mindre kjøtt Økonomi OPPSUMMERING GEIT DAGENS ØKOLOGISKE GÅRDER Gårdsbeskrivelser Selvforsyningsgrad Opprettholdt produksjonsnivå = økt arealtilgang Redusert produksjonsnivå = mindre kjøtt og melk Økonomi... 38

6 5.2 POTENSIELLE ØKOLOGISKE GÅRDER Gårdsbeskrivelser Selvforsyningsgrad Opprettholdt produksjonsnivå = økt arealtilgang Redusert produksjonsnivå = mindre kjøtt og melk Økonomi OPPSUMMERING KJØTTFE Gårdsbeskrivelse Selvforsyningsgrad på dagens økologiske bruk Produksjon og økonomi Oppsummering SVIN Selvforsyningsgrad Gårdsbeskrivelse Arealtilgang Økonomi Oppsummering FJØRFE Selvforsyningsgrad Gårdsbeskrivelse Arealtilgang Økonomi Oppsummering SELVFORSYNING MED FÔR I ANDRE LAND INTERNASJONALE OG NASJONALE KRAV EU-FORORDNINGER ANGÅENDE ØKOLOGISK PRODUKSJON INTERNASJONALE ORGANISASJONER IFOAM Basic Standards Demeter - retningslinjer SVERIGE DANMARK FINLAND STORBRITANNIA IRLAND TYSKLAND ØSTERRIKE SVEITS FRANKRIKE LUXEMBURG OPPSUMMERING KONKLUSJON KILDER... 61

7 SAMMENDRAG 5 SAMMENDRAG En målsetting for økologisk landbruksproduksjon er å oppnå balanse mellom dyretall og areal slik at gården er mest mulig selvforsynt med fôr. Det stilles imidlertid ikke noe minimumskrav til selvforsyningsgrad av fôr i økologisk husdyrhold i Norge. I utredningen vurderes produksjonsmessige og økonomiske konsekvenser ved innføring av krav om 50, 70 og 90 % selvforsyning med fôr for melkeku, sau, geit og kjøttfe, og krav om 30, 50 og 70 % selvforsyning med fôr for svin og fjørfe. Konsekvensene vurderes i forhold til en gjennomsnittlig økologisk gård i dag og en gjennomsnittlig potensiell økologisk gård, i ulike regioner av Norge. Gjennomsnittsgårdene er utarbeidet ved hjelp av dataprogrammet Planleggingsprogram for omlegging til økologisk landbruk. Tallmaterialet til utarbeidelse av dagens gjennomsnittsgårder er hovedsaklig hentet fra Søknad om produksjonstilskudd. Potensielle økologiske gjennomsnittsgårder er utarbeidet med bakgrunn i opplysninger om dagens konvensjonelle gårder slik de er beskrevet i Driftsgranskninger i jord- og skogbruket (NILF 2002). Dagens økologiske gårder med husdyr gjenspeiler målsetningen og anbefalingen i Debio-regelverket om mest mulig selvforsyning av fôr, da disse har en vesentlig høyere selvforsyningsgrad enn potensielle økologiske gårder. Selvforsyningsgraden på dagens økologiske gjennomsnittsgårder med melkeku, sau, geit og kjøttfe er på henholdsvis 78, 84, 81 og 80 % eller høyere. Omtrent 1/3 av gårdene er imidlertid under 70 % selvforsyning og det er også gårder som ligger under 50 % selvforsyning. Av dagens gårder med økologisk kumelkproduksjon så er det ca. 110 gårder som ligger under 70 % selvforsyning. Det er viktig å ta hensyn til dette ved innføring av krav om selvforsyning. Selvforsyningsgraden på potensielle økologiske gjennomsnittsgårder med melkeku, sau og geit er på henholdsvis 58, 72 og 63 % eller høyere. Også her vil det være gårder som har lavere selvforsyningsgrad enn gjennomsnittsgården. Når selvforsyningsgraden ved økologisk drift skal økes er gårdens muligheter til ekstra arealtilgang og egen kornproduksjon avgjørende for produksjonsomfanget og økonomien. De fleste gårdene får bedre dekningsbidrag dersom arealtilgangen kan økes slik at produksjonen kan opprettholdes ved eventuelle tilpasninger for å oppfylle et krav om selvforsyning. Utgifter til leid areal vil kunne påvirke økonomien. Dersom gården må redusere produksjonen for å oppfylle et krav om selvforsyning, vil den i de fleste tilfeller få en reduksjon i dekningsbidraget. I enkelte tilfeller vil dekningsbidraget bli tilnærmet uendret selv om produksjonen reduseres. Dette skyldes reduserte utgifter som kompenserer for lavere inntekter. Kraftfôrpris, dagens tilskuddordninger og merpris for økologisk produkt fra gården innvirker på dette. De største økonomiske konsekvensene finner vi i regioner hvor arealtilgangen og muligheten for kornproduksjon er begrenset og i deler av landet der tilskuddene og merprisen på produktene er høyest. Vestlandet og Nord-Norge blir mest berørt ved innføring av krav om selvforsyning på melkeku. For sau er det også gårder på

8 6 SAMMENDRAG Vestlandet og i Nord-Norge som får de største utfordringene ved innføring av krav om selvforsyning av fôr. For geit er kun regionene Vestlandet og Nord-Norge omtalt og det vil være størst økonomiske konsekvenser i Nord-Norge. En økologisk driftsform med svin og fjørfe og krav om selvforsyning av fôr vil være svært arealkrevende. Ved 50 % selvforsyning vil 35 årspurker kreve 536 daa. En gjennomsnittsgård med korn og svin (NILF 2002) vil gir rom for 20 årspurker. Ved 50 % selvforsyning vil 5000 verpehøns kreve 531 daa. En gjennomsnittsgård med korn og fjørfe (NILF 2002) vil gi rom for 2300 verpehøns. Arealet må være areal som kan nyttes til kornproduksjon. Utredningen gir også en oversikt over hvilke krav til selvforsyning i økologisk husdyrhold som fins i de landene i Europa som det er mest naturlig for Norge å sammenligne seg med. I Danmark, Finland, Irland, Østerrike og Sveits er det ikke innført krav om selvforsyning i økologisk husdyrhold. Alle økologiske gårder i Sverige er underlagt krav om 50 % selvforsyning. I Tyskland og Luxemburg er henholdvis 65 % og 50 % av de økologiske gårdene underlagt krav om 50 % selvforsyning. Storbritannia har det strengeste kravet til selvforsyning i økologisk husdyrhold; 60 % av fôret til drøvtyggere skal være produsert på egen gård.

9 INNLEDNING 7 1 INNLEDNING I økologisk landbruk tilstrebes en balanse mellom dyretall og areal. Balanse betyr her at gården er mest mulig selvforsynt med fôr til husdyrene. Sitatet er hentet fra kapittel 1. Økologisk produksjon idébakgrunn og målsetning i Regler for økologisk landbruksproduksjon (Debio 2003). Regelverket inneholder detaljerte regler angående andel tillatt ikke-økologisk fôr, minimumskrav til grovfôrandel i fôrrasjonen og oversikter over ingredienser som ikke er tillatt i fôr. Det er derimot ikke formulert noe eksakt minimumskrav til selvforsyning med fôr til husdyra. Formuleringen mest mulig selvforsynt gir store tolkningsmuligheter. Tilsvarende innhold er det i EUs Rådsforordning 1804/1999 der det står at dyrene fortrinnsvis skal være fôret med fôr fra driftsenheten. Det enkelte land har mulighet til å fastsette strengere krav. I Regler for økologisk landbruksproduksjon 1994 var det krav om at minst 2/3 av gårdens fôrbehov skulle være fremstilt på egen gård (regnet på årsbasis av det enkelte dyreslags fôr). Unntak gjaldt organisert samarbeid mellom økologiske gårder (Debio 1994). Året etter ble dette gjort om fra krav til anbefaling, og etter 1997 var også denne anbefalingen borte fra regelverket (Debio 1995, Debio 1998). Ved senere revideringer av Regler for økologisk landbruksproduksjon, har flere høringsinstanser foreslått at det bør innføres krav om en viss grad av selvforsyning av fôr ved økologisk drift (Pers medd. T. Johnsen, nov. 2002) 1. I noen land er det innført minimumskrav til selvforsyning av fôr på gårder med økologisk husdyrhold. Å innføre en slik nedre grense også for økologisk husdyrhold i Norge vil i utgangpunktet være i tråd med ideologien og målene som driftsformen økologisk landbruk bygger på. Når en skal vurdere om og eventuelt på hvilket nivå et minimumskrav til selvforsyning skal innføres, er dette faktorer som må tas hensyn til: - mulighetene til å dekke dyras næringsbehov på egenproduserte fôrmidler - dagens bruksstruktur som et resultat av tidligere og gjeldende landbrukspolitikk - markedets behov for økologiske produkter - gårdens økonomiske resultat Husdyrproduksjon, og da spesielt drøvtyggere, er for en stor del lokalisert i deler av landet som har ugunstig klima for produksjon av energi- og proteinrike vekster som f. eks korn, erter og oljevekster. Å dekke dyras energi- og proteinbehov utelukkende på egetprodusert fôr medfører derfor store faglige utfordringer på mange av dagens husdyrgårder. Den bruksstruktur vi har i dag og gjeldene jordbrukspolitikk har gjort det lønnsomt å produsere melk, kjøtt og egg på store mengder innkjøpt fôr. En kan da levere forholdsvis store mengder melk og kjøtt for salg selv på gårder med små og middels store arealressurser, noe som har bidratt til å holde inntektsnivået til bonden oppe. I følge Stortingsmelding nr 19 ( ) er det et mål at 10 % av jordbruksarealet skal være omlagt til økologisk drift innen Dersom dette målet skal nås, må et eventuelt krav om selvforsyning med fôr i Regelverket for økologisk landbruksproduksjon utformes slik at dyras næringsbehov blir dekt samtidig som det 1 Rådgiver, Landbrukstilsynet, Ås

10 8 INNLEDNING økonomiske driftsresultatet blir akseptabelt. I motsatt fall kan innføring av en slik bestemmelse ekskludere deler av dagens produsenter av økologisk kjøtt, melk og egg fra driftsformen. En bestemmelse om selvforsyning av fôr vil også kunne gjøre det vanskelig for husdyrprodusenter å legge om fra konvensjonell til økologisk drift. Denne utredningen omfatter en vurdering av produksjonsmessige og økonomiske konsekvenser ved innføring av et krav om selvforsyning med fôr ved ulike økologiske husdyrproduksjoner på gårdsnivå i aktuelle geografiske regioner. Dette gjelder konsekvenser for dagens økologiske produsenter og for potensielle økologiske produsenter. Det gis også en oversikt over hvilke krav til selvforsyning som fins i en del andre land i Europa.

11 MATERIALE OG METODER 9 2 MATERIALE OG METODER I denne konsekvensutredningen vurderes: Graden av selvforsyning av fôr på dagens økologiske gårder Graden av selvforsyning av fôr på potensielle økologiske gårder Konsekvenser på produksjonsnivå og økonomi ved innføring av krav om selvforsyning av fôr Krav om selvforsyning av fôr i andre land Vurderingene utføres ved å beskrive gjennomsnittsgårder i aktuelle regioner og diskutere konsekvenser ved en eventuell innføring av krav om en viss prosent selvforsyning av fôr på disse husdyrgårdene. 2.1 Husdyrproduksjoner Følgende produksjoner beskrives: Melkeku Sau Geit Kjøttfe Kombinert svineproduksjon (smågris- og slaktegrisproduksjon) Fjørfe (eggproduksjon) Kombinasjon av ulike husdyrproduksjoner blir ikke omtalt, da dette blir for omfattende. Videre i utredningen brukes begrepet drøvtyggere som betegnelse for melkeku, kjøttfe, sau og geit, mens begrepet enmaga dyr brukes som betegnelse for svin og fjørfe. 2.2 Selvforsyning Grad av selvforsyning av fôr defineres her som mengde fôr (i energi) produsert på gården målt i prosent av total mengde fôr (i energi) som inngår i husdyrproduksjonen på gården. På gårder med drøvtyggere er det valgt å se på 50, 70 og 90 % selvforsyning av fôr, mens det for enmaga dyr er valgt å se på 30, 50 og 70 % selvforsyning av fôr. Nivået 50 % er valgt ut fra at det er et krav for alle husdyrslag i IFOAM Basic Standards og at flere land har dette som et krav. Det er valgt en høyere prosent selvforsyning med fôr til drøvtyggere enn til enmaga dyr. Årsaken er at husdyrhold med drøvtyggere er basert på grovfôr, og er derfor mer selvforsynt med fôr enn produksjoner med enmaga dyr som i større grad baseres på innkjøpt kraftfôr. Nivåene 70 og 90 % for drøvtyggere velges siden graden av selvforsyning er over 50 % på de aller fleste konvensjonelle gårder med drøvtyggere. 100 % vil være urealistisk ut fra et ernæringsmessig ståsted. Nivåene 30 og 70 % for enmaga dyr velges siden graden av selvforsyning er lav i disse kraftfôrbaserte produksjonene, og mulighetene for selvforsyning av fôr er mer begrenset hos enmaga dyr på grunn av krav til proteinkvalitet.

12 10 MATERIALE OG METODER 2.3 Gårdsbeskrivelser Innføring av et krav om selvforsyning av fôr vil få konsekvenser for de som allerede driver økologisk, men også for gårdbrukere som vurderer å legge om til en økologisk driftsform. Det er derfor valgt å utrede konsekvensene for både dagens og potensielle økologiske gårder der dette er mulig ut fra tilgjengelig tallmaterialet. Det vil også være betydelige regionale variasjoner i forhold til konsekvenser ved krav om selvforsyning av fôr. Produksjonene blir beskrevet i aktuelle regioner. Følgende tallmateriale er brukt for å beskrive gårdene: Produksjonstilskudd: Data fra søknad om produksjonstilskudd fra Statens landbruksforvaltning, søknad 20/ og 31/ Kukontrollen: Produksjonsresultat for økologiske melkeproduksjonsbruk for 2002 og nøkkeltall for kumelkproduksjon i Geitekontrollen: Nøkkeltall for geitmelkeproduksjon for Fagsenteret for Kjøtt: Slaktedata for økologiske slakt levert i Sauekontrollen: Årsmelding NILF driftsgranskninger: Tall for gjennomsnittsgårder, NORSØKs Planleggingsprogram for økologisk landbruk: Beregninger av fôrproduksjon, fôrbehov, selvforsyningsgrad og dekningsbidrag Fagtjenesten for Fjørfe: Driftskalkyler for eggproduksjon. NORSVIN: Økonomi og lønnsomhetsberegninger for svineproduksjon for avtaleåret 2002/2003. Andre snittall og en spesifisering av de viktigste tallene som brukes for å beskrive gårdene blir presentert under kapitlet for det aktuelle dyreslaget Dagens økologiske gårder Melkeku, sau, geit og kjøttfe Dagens økologiske husdyrgårder beskrives for produksjonene med melkeku, sau, geit og kjøttfe. Arealopplysninger og dyretall er hentet fra søknad om produksjonstilskudd for Det omfatter alle gårder i Norge som søker tilskudd til økologiske husdyr (storfe, sau og geit). Gjennomsnittstall for areal og husdyrproduksjonen fra gårdene, inndelt i regioner, blir brukt til å konstruere en gjennomsnittsgård for hver region Gårder med kjøttfe er kun beskrevet for dagens økologiske gårder. Det er laget to gjennomsnittlige gårder, en på Østlandet og en i Trøndelag. Det er valgt samme avlingsnivå som på gårdene med melkeproduksjon. Svin og fjørfe Det er ikke mulig å beskrive dagens økologiske produksjoner med svin og fjørfe ut fra tilgjengelig datamateriale Potensielle økologiske gårder Melkeku, sau og geit Utgangspunktet for å beskrive potensielle økologiske husdyrgårder med melkeku, sau og geit er tall fra Driftsgranskninger i jord- og skogbruket (NILF 2002) for areal, avling

13 MATERIALE OG METODER 11 og dyretall, inndelt i regioner. Tallmaterialet brukes til å konstruere økologiske gjennomsnittsgårder for ulike husdyrproduksjoner (melkeku, sau og geit) i de ulike regionene. Det forutsettes at potensielle økologiske gårder, altså gårder som legges om til økologisk drift i fremtiden, ligner dagens gjennomsnittsgårder i produksjonsomfang (areal og dyretall) som beskrevet i NILFs Driftsgranskninger. Kjøttfe Potensielle økologiske produksjoner blir ikke beskrevet for kjøttfe. Svin og fjørfe Potensielle økologiske gårder med enmaga dyr beskrives ut fra driftskalkyler og lønnsomhetsberegninger som er utarbeidet for en konvensjonell produksjon og som er justert til økologisk produksjon Planleggingsprogrammet Dataprogrammet Planleggingsprogram for omlegging til økologisk landbruk (Ebbesvik 2003) brukes for å beskrive gjennomsnittsgårdene. Tall fra Søknad om produksjonstilskudd, Kukontrollen, Geitekontrollen, Fagsenteret for kjøtt, Sauekontrollen og driftsgranskingene til NILF er brukt i planleggingsprogrammet. For produksjoner med drøvtyggere har programmet beregnet fôrproduksjon, fôrbehov, selvforsyningsgrad og dekningsbidrag. For svin og fjørfe er programmet bare brukt til å beregne dekningsbidraget i planteproduksjonen. 2.4 Tallmateriale Datamaterialet er blitt behandlet i Excel. Det totale tallmaterialet som er beskrevet nedenfor ble delt opp i aktuelle produksjoner og regioner. Dataene ble så gjennomgått manuelt og ekstremverdier og kombinertproduksjoner ble fjernet. Utvelgelsesnivåene er beskrevet nærmere under kapitlet for hvert enkelt dyreslag Søknad om produksjonstilskudd Det totale datamaterialet består av 959 gårder med økologiske husdyr i Disse har søkt om produksjonstilskudd og har oppgitt å ha økologiske husdyr i minst en av søknadsomgangene: : Utvalget fra denne søknadsomgangen inneholder alle gårder med økologiske husdyr (dvs. storfe, geit og sau). Her er det i alt 761 gårder : Utvalget fra denne søknadsomgangen inneholder alle gårder med økologiske husdyr (dvs. storfe og geit). Økologisk sau ble ikke registret i denne søknadsomgangen. Her er det 708 gårder. Produksjonstilskuddstallene inneholder også opplysninger om areal. Tall fra Søknad om produksjonstilskudd skal beskrive hovedproduksjonene melkeku, kjøttfe, sau og geit. Noen gårder har flere enn en husdyrproduksjon. Dersom flere enn en husdyrproduksjon utgjør en vesentlig del av husdyrholdet på gården tas disse gårdene ut av datamaterialet. Antall gårder med ku, kjøttfe, geit og sau som hovedproduksjon er henholdsvis 322, 136, 21 og 252 (tabell 2a).

14 12 MATERIALE OG METODER Tabell 2a. Antall gårder registrert med ulike økologiske husdyr og herav gårder med ett husdyrslag som hovedproduksjon (Produksjonstilskudd 2002). Ku Ammeku Geit Sau Totalt antall gårder Herav gårder m/dyreslaget som hovedproduksjon I 2002 var det 398 nye gårder som fikk Debiogodkjenning og 199 gårder som meldte seg ut (Debio 2003). Dette er gårder både med og uten økologiske husdyr. De som meldte seg ut i 2002 og som hadde økologiske husdyr er med i datagrunnlaget. Nyinnmeldte enheter i 2002 med økologiske husdyr er også med i datamaterialet, med unntak av enheter med kun sau. Disse er ikke med i utvalget da økologisk sau ikke ble registrert i søknadsomgangen 30/ Kukontrollen Opplysninger om antall årskyr, avdrått og kraftfôrprosent er hentet fra Kukontrollen. Tall fra økologiske melkebruk i Kukontrollen ble koblet på gårdsidentitet mot opplysningene fra Søknad om produksjonstilskudd. Av de 959 gårdene i utvalget var det 341 gårder som hadde økologisk mjølkeku. Det er opplysninger for 229 av disse gårdene fra Kukontrollen. Det var i tillegg 6 gårder med i Kukontrollen som ikke koblet mot gårder i Søknad om produksjonstilskudd. Disse er ikke med i datagrunnlaget. 2.5 Beregning av konsekvenser Beregningene av produksjon og økonomi på gjennomsnittsgårdene gir blant annet tall for prosent selvforsyning av fôr i energi (FEm) og dekningsbidrag for buskap (DB). For produksjonene ku, geit og sau beregnes konsekvenser ved både uendret og redusert produksjonsnivå i de ulike regionene. For produksjonene kjøttfe, gris og fjørfe beregnes kun uendret produksjonsnivå Produksjon Ved å stille krav til gården om å tilpasse seg krav om selvforsyning av fôr vil gårdsbrukeren måtte tilpasse driften ved å øke arealtilgangen eller redusere produksjonen av kjøtt og/eller melk. Konsekvensene presenteres derfor med fokus på: 1. Opprettholdt produksjonsnivå: Behov for ekstra eng- og/eller kornareal. 2. Redusert produksjonsnivå: Redusert produksjon av kjøtt og/eller melk. Ved reduksjon av produksjonsnivå på bruk med melkeproduksjon reduseres kjøttproduksjon før melkeproduksjon da det er mer økonomisk lønnsomt å opprettholde melkeproduksjon Økonomi Tilpasninger til krav om selvforsyning av fôr vil ha økonomiske konsekvenser for gården. Konsekvensene presenteres i form av totalt dekningsbidrag for buskapen, som er produksjonsinntekter minus variable kostnader. Konsekvensene presenteres med fokus på: 1. Opprettholdt produksjonsnivå: Økonomiske konsekvenser ved utvidet areal. 2. Redusert produksjonsnivå: Økonomiske konsekvenser ved reduksjon i produksjon.

15 MATERIALE OG METODER 13 Det er regnet med en merpris på økologisk kjøtt, men ikke på økologisk melk. I produksjonsinntektene inngår følgende tilskudd: distriktstilskudd på melk og kjøtt, driftstilskudd, grunntilskudd til kjøtt, produksjonstillegg til husdyr, areal- og kulturlandskapstillegg, tilskudd til dyr på utmarksbeite, tilskudd til økologiske husdyr og til økologiske arealer (Ebbesvik 2003). Bunnfradraget (kr 6 000) er trukket fra. Faste kostnader er ikke med i de økonomiske konsekvensene presentert her. Utgifter til leie av areal og maskiner knyttet til korndyrking vil kunne påvirke resultatet. Refusjon av avløserutgifter er ikke tatt med. Dette vil variere ut fra produksjonsomfang og endres når produksjonsomfanget endres. Omleggingstilskudd til økologisk drift er heller ikke tatt med siden dette er et engangstilskudd som gis i omleggingsperioden og gårdene er beskrevet som ferdig omlagt.

16 14 MELKEKU 3 MELKEKU Det fins 4070 økologiske melkekyr i Norge (Debio 2003). Dette utgjør vel 1 % av melkekyrne totalt i Norge. Kumelkproduksjon er en grovfôrbasert produksjon, men produksjonen baserer seg også på en god del kraftfôr. I 2002 var kraftfôrprosenten på 36,1 (TINE 2002). Gjennomsnittlig kraftfôrprosent på økologiske bruk er på 21,3 % (Kukontrollen 2002). Da kraftfôrprosenten er lavere i økologisk drift vil grovfôrkvalitet og grovfôropptak være spesielt viktige faktorer i denne driftsformen. Tilpasninger til en økologisk driftsform vil også kunne kreve en justering i produksjonsomfanget. 3.1 Dagens økologiske gårder Gårdsbeskrivelser Gårder som har søkt om produksjonstilskudd og har økologisk melkeku i 2002 som hovedproduksjon er med i datamaterialet. Gårder med 6 eller færre melkekyr og som ikke er med i kukontrollen, i alt 19 gårder, ble tatt ut av datamaterialet. Tabell 3a. Antall gårder med økologisk melkeku som er med i datamaterialet. Region Antall gårder Østlandet flatbygder 81 Østlandet andre 77 Agder og Rogaland Jæren 5 Agder og Rogaland andre 32 Vestlandet 30 Trøndelag flatbygder 45 Trøndelag andre 36 Nord-Norge 16 Alle 322 Gårdene er konstruert med tilgjengelig tallmateriale som beskrevet i kapitlet 2.4. Andre verdier: Middel slaktevekter på økologiske okseslakt i 2002: 245,3 kg. Påsettsprosenten er minimum 25 %. Alle dyr fôres opp dersom fôrtilgangen tillater det. Egetprodusert kraftfôr: 80 % gis til melkekyr og 20 % til ungdyr. Dette er justert dersom kraftfôrprosenten blir for høy hos melkekyr eller ungdyr. Grovfôr: 75 % av grovfôret ensileres, med unntak av Jæren, Trøndelag flatbygder og Østlandet flatbygder hvor 65 % ensileres. Avlingsnivå: 20 % avlingsnedgang i alle regioner i forhold til NILF sine avlingstall. Såfrø: 20 % økte utgifter til såfrø. Avdrått reduseres til minimum kg per årsku. Ungdyr som ikke fôres opp til påsett selges ved 3 mnd. Kraftfôr-% reduseres dersom produserte FEm blir større enn totalbehovet for FEm. Denne er konstant for melkekua og minimum 15 % for ungdyr. Priser: Melk: Kr 3,10 per liter. Kuslakt: Kr 26,- per kg. Okseslakt: Kr 31,- per kg. Pristillegg for: Øko-melk = 0 øre per liter, øko-kjøtt = Kr 3,- per kg.

17 MELKEKU 15 Kraftfôrpriser: Konvensjonelt kraftfôr kr 2,69 per FEm, økologisk kraftfôr kr 4,30 per FEm. I tabell 3b er gårdene i de ulike regionene beskrevet ut fra areal og produksjonsomfang. Tabell 3b. Gjennomsnittlig produksjonsomfang, arealbruk og avlinger på dagens økologiske gårder med melkeku som hovedproduksjon. Årskyr Avdrått Kraft- Eng Korn (kg melk/ fôr Areal Avling Areal Region (ant.) årsku) (%) (daa) (FEm/daa) (daa) Østlandet flatbygder Østlandet andre Agder & Rogaland Jæren Agder & Rogaland andre Vestlandet Trøndelag flatbygder Trøndelag andre Nord-Norge Avling (FEm/daa) Selvforsyningsgrad Selvforsyningsgraden på dagens økologiske gjennomsnittsgårder er % (tabell 3c). Den er høyest i Trøndelag, og lavest i Agder og Rogaland - andre bygder. Det er en anbefaling i økologisk drift at Gårdene bør i størst mulig grad være selvforsynt med økologisk fôr (Debio 2003). Vi antar derfor at gårdens kornareal inngår som fôrandel i melkeproduksjonen. Dersom alt kornet derimot hadde blitt solgt, altså kun grovfôret går inn i melkeproduksjonen, ville selvforsyningsgraden vært % (tabell 3c). Tabell 3c. Selvforsyningsgrad på dagens økologiske gjennomsnittsgårder med melkeku i ulike regioner. Selvforsyningsgraden presenteres ved A: Egetprodusert korn brukes som fôr i melkeproduksjonen og B: Egetprodusert korn selges. Selvforsyningsgrad (%) Region A: Korn brukes som fôr B: Korn selges Østlandet flatbygder Østlandet - andre Agder og Rogaland - Jæren Agder og Rogaland - andre Vestlandet Trøndelag flatbygder Trøndelag andre Nord-Norge I den videre beskrivelsen av konsekvenser ved innføring av krav om selvforsyning regnes kornproduksjonen på gården med som egen fôrproduksjon. Den høye gjennomsnittlige selvforsyningsgraden er i tråd med målsetningen i økologisk produksjon. På noen gårder med melkeku som hovedproduksjon er det flere husdyrslag. Egetprodusert fôr som benyttes til disse dyrene vil føre til en lavere selvforsyningsgrad på gården. Det ser ut til å være forholdsvis store variasjoner i selvforsyningsgraden på dagens økologiske gårder med melkeku. Areal per årsku ved gjennomsnittlig selvforsyningsgrad brukes til å finne gjennomsnittlig areal per melkeku ved 50 % og 70

18 16 MELKEKU % selvforsyning med fôr. Ut fra dette beregnes hvor mange prosent av gårdene som sannsynligvis har en lavere selvforsyningsgrad enn 50 %, 70 % og gjennomsnittet i de ulike regionene (tabell 3d). Selv om den gjennomsnittlige selvforsyningsgraden er høy, har rundt 1/3 av gårdene (110 stk) under 70 % selvforsyning med fôr % av gårdene, avhengig av region, har under 50 % selvforsyning. De utgjør til sammen minst 23 gårder. Dette er viktig å ta høyde for ved eventuelt innføring av krav om selvforsyning. Tabell 3d. Prosent av dagens økologiske melkeproduksjonsgårder som ligger under gjennomsnittlig selvforsyningsgrad i regionen, under 70 % selvforsyning og under 50 % selvforsyning. Gjennomsnitt % gårder under: Region selvforsyning i regionen (%) Gjennomsnittlig selvforsyning 70% selvforsyning 50% selvforsyning Østlandet flatbygder Østlandet andre Agder & Rogaland Jæren Agder & Rogaland andre Vestlandet Trøndelag flatbygder Trøndelag andre Nord-Norge Opprettholdt produksjonsnivå = økt arealtilgang En tilpasning til krav om økt grad av selvforsyning er å øke arealet for å opprettholde produksjonsnivået. Konsekvensene ved krav om 50, 70 og 90 % selvforsyning målt i arealbehov presenteres her. 50 og 70 % selvforsyning Gjennomsnittsgårdene i alle regioner er over 70 % selvforsynt med fôr. Innføring av et krav om 50 eller 70 % selvforsyning av fôr vil derfor få liten konsekvens for dagens gjennomsnittsgårder med økologisk melkeproduksjon. Fra tabell 3d ser vi likevel at omtrent 1/3 av gårdene ligger under 70 % selvforsyning av fôr og disse må øke arealtilgangen for å opprettholde produksjonsnivået. 90 % selvforsyning Et krav om 90 % selvforsyning av fôr ved opprettholdt produksjonsnivå fører til økt behov for både eng- og kornareal på gjennomsnittsgårdene i alle regionene unntatt Trøndelag flatbygdene og Trøndelag andre bygder (tabell 3e). Størst behov for ekstra areal er det i Nordland hvor det trengs 34 daa korn og 8 daa eng per gjennomsnittsgård for å være 90 % selvforsynt ved opprettholdt produksjonsnivå. Ved fordeling av behov for eng- og kornareal er FEm-behovet fra eng beregnet ut fra at kraftfôrprosent er konstant (som oppgitt i kukontrollen til melkeku (se tabell 3b)) og at alt innkjøpt fôr er i form av kraftfôr. Trøndelag er ikke medregnet da gjennomsnittsgården er over 90 % selvforsynt med fôr.

19 MELKEKU 17 Tabell 3e. Behov for ekstra eng- og kornareal per dagens økologiske gjennomsnittsgård ved krav om 90 % selvforsyning. Produksjonsnivået er uendret. Behov for ekstra areal v/90 % selvforsyning Region Eng (daa) OG Korn (daa) Totalt (daa) % av gårdens fulldyrka areal Østlandet - flatbygder Østlandet - andre Agder og Rogaland - Jæren Agder og Rogaland - andre Vestlandet Trøndelag - flatbygder Trøndelag - andre Nord-Norge Redusert produksjonsnivå = mindre kjøtt og melk En annen tilpasning til krav om økt grad av selvforsyning er å redusere produksjonsnivået på gården. Konsekvensene, målt i justert produksjon, presenteres her. 50 og 70 % selvforsyning Gjennomsnittsgården i alle regionene er over 70 % selvforsynt med fôr. Innføring av et krav om 50 eller 70 % selvforsyning av fôr vil derfor ikke få konsekvenser i form av redusert produksjonsnivå for gjennomsnittsgårdene med økologisk melkeproduksjon i dag. Fra tabell 3d ser vi likevel at omtrent 1/3 av gårdene ligger under 70 % selvforsyning av fôr og disse må redusere husdyrproduksjonen dersom de skal øke selvforsyningsgraden uten å øke arealtilgangen. 90 % selvforsyning En tilpasning til 90 % selvforsyning vil variere ut fra gårdbrukerens ønsker og gårdens forutsetninger. Når det ikke lar seg gjøre å øke arealtilgangen på gården, må gården redusere produksjonen. Ut fra økonomiske hensyn vil gårdbrukeren sannsynligvis heller redusere kjøttproduksjonen enn melkeproduksjonen. Så fremt det er mulig vil gårdbrukeren ønske å opprettholde produksjon og leveranse av melk. Det vil da være nødvendig å produsere noe korn på gården for å sikre en viss ytelse. For å opprettholde kraftfôrprosenten må det dyrkes korn på noe av gårdens arealer på alle gjennomsnittsgårdene i alle regioner med redusert produksjon, unntatt Østlandet flatbygdene (tabell 3f). Tabell 3f. Omdisponering av engareal til kornareal per gjennomsnittsgård og totalt i regionen for økologiske gårder ved 90 % selvforsyning. Produksjonsnivået er redusert. Areal omdisponert til korn Region Per gård (daa) Totalt i regionen* (daa) Østlandet - flatbygder 0 0 Østlandet - andre Agder og Rogaland - Jæren Agder og Rogaland - andre Vestlandet Trøndelag - flatbygder - - Trøndelag - andre - - Nord-Norge Totalt * Areal per gjennomsnittsgård omdisponert til korn x antall bruk (tabell 3a) fra hver region i datamaterialet.

20 18 MELKEKU Et krav om 90 % selvforsyning av fôr uten å øke arealtilgangen fører til reduksjon i produksjon av kg kjøtt på alle dagens økologiske gjennomsnittsgårder, unntatt Trøndelag (tabell 3g). I tillegg må gjennomsnittsgårdene på Jæren redusere melkeproduksjonen. Tabell 3g. Reduksjon i produksjon av melk og kjøtt per dagens økologiske gjennomsnittsgård i de ulike regionene ved krav om 90 % selvforsyning og uendret arealtilgang. Redusert produksjon Kjøtt (kg) Melk (liter) Region Per gård Totalt i regionen* Per gård Totalt i regionen* Østlandet - flatbygder Østlandet - andre Agder og Rogaland - Jæren Agder og Rogaland - andre Vestlandet Trøndelag - flatbygder Trøndelag - andre Nord-Norge Totalt * Areal per gjennomsnittsgård omdisponert til korn x antall bruk (tabell 3a) fra hver region i datamaterialet Økonomi De økonomiske konsekvenser presenteres som prosent endring i dekningsbidrag ved ulike tilpasninger til krav om selvforsyning. Dersom kornet som produseres på dagens økologiske gårder brukes til fôr, og ikke selges, vil de økonomiske konsekvensene, målt i prosent endring i dekningsbidrag for buskap, være små, men positive (tabell 3h). Størst økning i dekningsbidrag får man i kornområdene på Østlandet - flatbygdene (+ 5,0 %) og i Trøndelag flatbygdene (+ 4,2 %). Det er med andre ord mer lønnsomt å produsere sitt eget kraftfôr enn å kjøpe inn økologisk kraftfôr. Kraftfôrprisene vil være avgjørende for de økonomiske konsekvensene. Tabell 3h. Dekningsbidrag buskap på dagens økologiske gjennomsnittsgårder i ulike regioner ved salg av korn produsert på gården og ved bruk av kornet som eget fôr (tallene er avrundet til hele tusen). Prosent endring i DB ved korn til eget fôr er også beregnet. Dekningsbidrag buskap Region v/ salg av korn (kr) v/ korn til fôr (kr) % endring Østlandet - flatbygder Østlandet - andre Agder og Rogaland - Jæren Agder og Rogaland - andre Vestlandet Trøndelag flatbygder Trøndelag andre Nord-Norge Frem til er det tillatt med opptil 15 % konvensjonelt kraftfôr i melkeproduksjon. Ut fra dette antas at dagens økologiske melkeprodusenter kjøper inn opptil 15 % konvensjonelt kraftfôr dersom det er behov. Dersom man på dagens

21 MELKEKU 19 økologiske gjennomsnittsgårder bruker eget korn til fôr og dekker det resterende fôrbehovet med fortrinnsvis konvensjonelt kraftfôr øker dekningsbidraget med 0-6 % avhengig av hvilken region man er i (tabell 3i). Tabell 3i. Dekningsbidrag buskap på dagens økologiske gjennomsnittsgårder med eget korn til fôr. A: Alt innkjøpt fôr er økologisk. B: Opptil 15 % av innkjøpt kraftfôr (dersom behov) er konvensjonelt. Tallene er avrundet til hele tusen. Prosent endring i DB ved opptil 15 % konvensjonelt kraftfôr er også beregnet. Dekningsbidrag buskap Region A: Kun økologisk B: Opptil 15 % kraftfôr (kr) konvensjonelt kraftfôr (kr) % endring Østlandet - flatbygder Østlandet - andre Agder og Rogaland - Jæren Agder og Rogaland - andre Vestlandet Trøndelag flatbygder Trøndelag andre Nord-Norge Fra må det påregnes krav om at 100 % av fôret skal være økologisk. I videre kalkyler er det derfor regnet med at alt korn produsert på gården går til eget fôr og at alt innkjøpt kraftfôr er økologisk. Økonomiske konsekvenser ved 70 og 90 % selvforsyning Gjennomsnittsgårdene i alle regioner er over 70 % selvforsynt med fôr. Det vil derfor ikke være noen økonomiske konsekvenser ved innføring av 70 % selvforsyning av fôr på disse brukene i de ulike regionene. I de regionene det er nødvendig med tilpasninger til 90 % selvforsyning ved opprettholdt produksjon, vil økonomien bli bedret med 2-11 % i forhold til dagens situasjon (se tabell 3j). For å opprettholde samme produksjonsnivå som utgangspunktet, vil gården måtte utvide arealet. Dette vil gi en bedret økonomi på alle bruk i berørte regioner. Størst endring blir det i Agder og Rogaland andre bygder og i Nord-Norge. Det er i disse regionene at behovet for ekstra areal er størst (tabell 3e). Utgifter til eventuelt leie av jord er ikke med i beregningene. I de regionene der det er nødvendig med tilpasninger til 90 % selvforsyning ved redusert produksjonsnivå får man gjennomsnittsgården i enkelte regioner dårligere økonomi, mens man får bedret økonomi i andre regioner (tabell 3j). Ved redusert produksjon og uendret arealtilgang er det nødvendig at noe areal omdisponeres til korn for at gjennomsnittsgården skal kunne være 90 % selvforsynt med fôr (tabell 3f). En slik omdisponering av areal vil i enkelte regioner føre til en bedret økonomi på bruket, hovedsakelig på grunn av reduksjon i utgifter til kraftfôr.

22 20 MELKEKU Tabell 3j. Dekningsbidrag buskap på dagens økologiske gjennomsnittsgårder ved 90 % selvforsyning for uendret produksjonsnivå og redusert produksjonsnivå. Prosent endring i DB er regnet i forhold til gjennomsnittsgårdene (kornet brukes til eget fôr) i tabell 3h. Dekningsbidrag buskap Uendret produksjon* Redusert produksjon Region (kr) % endring (kr) % endring Østlandet - flatbygder Østlandet - andre Agder og Rogaland - Jæren Agder og Rogaland - andre Vestlandet Trøndelag flatbygder Trøndelag andre Nord-Norge * Utgifter til eventuelt jordleie er ikke medregnet. 3.2 Potensielle økologiske gårder Gårdsbeskrivelser Gårdene er konstruert med tilgjengelig tallmateriale som beskrevet i kapittel 2.4. Andre verdier: Middel slaktevekter på økologiske okseslakt i 2002: 245,3 kg. Påsettsprosenten er minimum 25 %. Alle dyr fôres opp dersom fôrtilgangen tillater det. Egetprodusert kraftfôr: 80 % gis til melkekyr og 20 % til ungdyr. Dette er justert dersom kraftfôrprosenten blir for høy hos melkekyr eller ungdyr. Grovfôr: 75 % av grovfôret ensileres, med unntak av Jæren, Trøndelag flatbygder og Østlandet flatbygder hvor 65 % ensileres. Avlingsnivå: 20 % avlingsnedgang i alle regioner i forhold til NILF sine avlingstall. Såfrø: 20 % økte utgifter til såfrø. Ungdyr som ikke fôres opptil påsett selges ved 3 mnd. Avdrått reduseres til minimum kg per årsku for potensielle bruk. Kraftfôr-% reduseres dersom produserte FEm blir større enn totalbehovet for FEm. Denne reduseres til minimum 20 % på melkekyr og 15 % på ungdyr. Priser: Melk: Kr 3,10 per liter. Kuslakt: Kr 26,- per kg. Okseslakt: Kr 31,- per kg. Pristillegg for: Øko-melk = 0 øre per liter, øko-kjøtt = Kr 3,- per kg. Kraftfôrpriser: Konvensjonelt kraftfôr kr 2,69 per FEm, økologisk kraftfôr kr 4,30 per FEm. I tabell 3k er gårdene i de ulike regionene beskrevet ut fra areal og produksjonsomfang.

23 MELKEKU 21 Tabell 3k. Gjennonsnittlig produksjonsomfang, arealbruk og avlinger på potensielle økologiske gårder med melkeku som hovedproduksjon. Årskyr Avdrått Kraf- Eng Korn (kg melk/ fôr Areal Avling Areal Region (ant.) årsku) (%) (daa) (FEm/daa) (daa) Østlandet flatbygder Østlandet andre Agder & Rogaland Jæren Agder & Rogaland andre Vestlandet Trøndelag flatbygder Trøndelag andre Nord-Norge Avling (FEm/daa) Selvforsyningsgrad Selvforsyningsgraden på potensielle økologiske gjennomsnittsgårder ligger mellom 58 og 67 % (tabell 3l). Den er høyest på flatbygdene i Trøndelag og på Østlandet. Kornarealet på gården inngår her i fôrproduksjonen. Dersom alt kornet hadde blitt solgt, ville selvforsyningsgraden vært % (tabell 3l). Tabell 3l. Selvforsyningsgrad på potensielle økologiske gjennomsnittsgårder med melkeku i ulike regioner. Selvforsyningsgraden presenteres ved A: Egetprodusert korn brukes som fôr i melkeproduksjonen og B: Egetprodusert korn selges. Selvforsyningsgrad (%) Region A: Korn til fôr B: Salg av korn Østlandet - flatbygder Østlandet - andre Agder og Rogaland - Jæren Agder og Rogaland - andre Vestlandet Trøndelag - flatbygder Trøndelag - andre Nord-Norge Økologiske gårder har som målsetning å være mest mulig selvforsynt med fôr. Vi antar derfor at gårdens kornareal inngår som fôrandel i melkeproduksjon. I beskrivelsen av konsekvenser ved innføring av krav om selvforsyning er kornproduksjon tatt med som fôrproduksjon Opprettholdt produksjonsnivå = økt arealtilgang Her presenteres konsekvenser i behov for økt areal for potensielle økologiske gjennomsnittsgårder ved tilpasning til ulike grader av selvforsyning. 50 % selvforsyning Alle gjennomsnittsgårdene er over 50 % selvforsynt og det vil derfor ikke være behov for økt arealtilgang ved et slikt krav. 70 % selvforsyning Et krav om 70 % selvforsyning av fôr fører til behov for å øke arealet med daa engareal eller daa kornareal, avhengig av region (tabell 3m).

24 22 MELKEKU Tabell 3m. Behov for ekstra eng- eller kornareal på den potensielle økologiske gjennomsnittsgården ved krav om 70 % selvforsyning. Produksjonsnivået er uendret. Behov for areal v/70 % selvforsyning Region Eng (daa) ELLER Korn* (daa) Østlandet - flatbygder Østlandet - andre Agder og Rogaland - Jæren Agder og Rogaland - andre Vestlandet Trøndelag - flatbygder Trøndelag - andre Nord-Norge * Variasjon i eng- og kornareal skyldes variasjon i avlingsnivå (se tabell 3l). 90 % selvforsyning Et krav om 90 % selvforsyning av fôr fører til økt behov for både eng- og kornareal (tabell 3n). I fordelingen av eng og kornareal er det beregnet behov for FEm fra eng ut fra at kraftfôrprosenten skal være lik utgangspunktet i hver region (tabell 3k) og at alt innkjøpt fôr er i form av kraftfôr. Det er størst behov for ekstra areal i Nord-Norge. Tabell 3n. Behov for ekstra eng- og kornareal på den potensielle økologiske gjennomsnittsgården ved krav om 90 % selvforsyning. Produksjonsnivået er uendret. Behov for ekstra areal v/90 % selvforsyning Region Eng (daa) OG Korn (daa) Totalt (daa) % av gårdens fulldyrka areal Østlandet - flatbygder Østlandet - andre Agder og Rogaland - Jæren Agder og Rogaland - andre Vestlandet Trøndelag - flatbygder Trøndelag - andre Nord-Norge Redusert produksjonsnivå = mindre kjøtt og melk En tilpasning til krav om økt grad av selvforsyning er å redusere produksjonsomfanget på gården. Konsekvensene, målt i justert produksjon, presenteres her. 50 % selvforsyning Alle gjennomsnittsgårdene er over 50 % selvforsynt. Det vil ikke være noen konsekvenser for disse gårdene ved innføring av et slikt krav. 70 % selvforsyning Et krav om 70 % selvforsyning av fôr uten å øke arealtilgangen fører til en reduksjon i produksjon av kjøtt på alle gjennomsnittsgårdene. I tillegg må melkeproduksjonen reduseres på gjennomsnittsgårdene på Vestlandet (tabell 3o).

25 MELKEKU 23 Tabell 3o. Reduksjon i produksjon av melk og kjøtt per potensielle økologiske gjennomsnittsgård i de ulike regionene ved krav om 70 % selvforsyning. Arealtilgangen er uendret. Redusert produksjon per gård Region Kjøtt (kg) Melk (liter) Østlandet - flatbygder Østlandet - andre Agder og Rogaland - Jæren Agder og Rogaland - andre Vestlandet Trøndelag - flatbygder 736 Trøndelag - andre Nord-Norge % selvforsyning Ved en kraftfôrprosent på minst 20 % må noe areal omdisponeres fra eng til kornproduksjon på gjennomsnittsgårdene i alle regioner, unntatt Østlandet flatbygdene og Trøndelag flatbygdene (tabell 3p). Tabell 3p. Omdisponering av areal til korn på potensielle økologiske gjennomsnittsgårder ved 90 % selvforsyning. Areal omdisponert til korn Region (daa/gård) Østlandet - flatbygder Østlandet - andre 12 Agder og Rogaland - Jæren 18 Agder og Rogaland - andre 5 Vestlandet 16 Trøndelag - flatbygder Trøndelag - andre 16 Nord-Norge 25 Et krav om 90 % selvforsyning av fôr uten å øke arealtilgangen fører til reduksjon i produksjon av kjøtt og melk på gjennomsnittsgårder i alle regionene. Det vil bli slutt på oppfôring av okser, alle bruk må redusere avdråtten per ku og alle bruk utenom Østlandet flatbygdene og Trøndelag flatbygdene må redusere antall årskyr (tabell 3q). Tabell 3q. Reduksjon i produksjon av melk og kjøtt per potensielle økologiske gjennomsnittsgård i de ulike regionene ved krav om 90 % selvforsyning. Arealtilgangen er uendret. Redusert produksjon per gård Region Kjøtt (kg) Melk (liter) Østlandet - flatbygder Østlandet - andre Agder og Rogaland - Jæren Agder og Rogaland - andre Vestlandet Trøndelag - flatbygder Trøndelag - andre Nord-Norge Snitt

26 24 MELKEKU Dersom vi anslår at 10 % av gårdene, 1776 gårder (TINE 2002), som er med i Kukontrollen legges om til en økologisk driftsform med krav om 90 % selvforsyning vil det bli produsert omtrent tonn mindre kjøtt og 43 millioner liter mindre melk Økonomi Økonomien i produksjonen presenteres i form av dekningsbidrag (DB) for buskapen. Økonomiske konsekvenser beregnes ut fra % endringer i dekningsbidrag ved ulike tilpasninger til krav om selvforsyning. Dersom man på de potensielle økologiske gjennomsnittsgårdene bruker kornet til fôr i stedet for å selge det, vil selvforsyningsgraden være noe høyere (tabell 3l) og de økonomiske konsekvensene, målt i prosent endring i dekningsbidrag, være positive i alle regionene (tabell 3r). Størst økning i dekningsbidrag får man i kornområdene, flatbygdene på Østlandet (+ 5 %) og i Trøndelag (+ 2 %). Det er med andre ord mer lønnsomt å produsere sitt eget kraftfôr enn å kjøpe økologisk kraftfôr. Dette skyldes høye priser på økologisk kraftfôr. Små kornarealer i mange regioner gjør det imidlertid vanskelig å produsere eget korn på enkelte gårder. Tabell 3r. Dekningsbidrag buskap på potensielle økologiske gjennomsnittsgårder i ulike regioner ved salg av korn produsert på gården og ved bruk av kornet som eget fôr (tallene er avrundet til hele tusen). Prosent endring i DB ved korn til eget fôr er også beregnet. Dekningsbidrag buskap Region v/ salg av korn (kr) v/ korn til fôr (kr) % endring Østlandet flatbygder Østlandet - andre Agder og Rogaland Jæren Agder og Rogaland andre Vestlandet Trøndelag flatbygder Trøndelag andre Nord-Norge I beregningene er alt innkjøpt kraftfôr økologisk. Dersom man på potensielle økologiske gjennomsnittsgårder med eget korn til fôr dekker det resterende fôrbehovet med konvensjonelt kraftfôr opptil 15 %, øker dekningsbidraget med 5-7 %, avhengig av region (tabell 3s). Tabell 3s. Dekningsbidrag buskap på potensielle økologiske gjennomsnittsgårder med eget korn til fôr. A: Alt innkjøpt fôr er økologisk. B: Opptil 15 % av innkjøpt kraftfôr (dersom behov) er konvensjonelt. Tallene er avrundet til hele tusen. Prosent endring i DB ved opptil 15 % konvensjonelt kraftfôr er også beregnet. Dekningsbidrag buskap Region A: Kun økologisk B: Opptil 15 % kraftfôr (kr) konvensjonelt kraftfôr (kr) % endring Østlandet flatbygder Østlandet - andre Agder og Rogaland - Jæren Agder og Rogaland - andre Vestlandet Trøndelag flatbygder Trøndelag andre Nord-Norge

27 MELKEKU 25 Økonomiske konsekvenser ved 70 % selvforsyning Nødvendige tilpasninger til 70 % selvforsyning og uendret produksjon vil gi bedret dekningsbidrag ved økt arealtilgang på alle gjennomsnittsgårdene i alle regionene. Dersom økt areal brukes til korn gir dette et noe bedre dekningsbidrag enn for engareal. Ved redusert produksjon blir dekningsbidraget dårligere i alle regionene (tabell 3t). Tabell 3t. Dekningsbidrag buskap på potensielle økologiske gjennomsnittsgårder i ulike regioner ved 70 % selvforsyning for uendret produksjonsnivå og redusert produksjonsnivå. Uendret produksjonsnivå blir beregnet for både ekstra engareal og ekstra kornareal. Prosent endring i DB er regnet i forhold til gjennomsnittsgårdene (kornet brukes til eget fôr) i tabell 3r. Dekningsbidrag buskap Uendret produksjon* Redusert produksjon Region v/eng % v/korn % % (kr) (kr) endring (kr) endring endring Østlandet - flatbygder Østlandet - andre Agder og Rogaland - Jæren Agder og Rogaland - andre Vestlandet Trøndelag flatbygder Trøndelag andre Nord-Norge * Utgifter til eventuelt jordleie er ikke medregnet. Økonomiske konsekvenser ved 90 % selvforsyning Nødvendige tilpasninger til 90 % selvforsyning viser bedret dekningsbidrag, %, ved uendret produksjon. Dette skyldes økt arealtilgang (tabell 3n). Den økte arealtilgangen er på %, noe som viser at dekningsbidraget per areal blir lavere ved en slik tilpasning. Ved redusert produksjon vil dekningsbidraget bli redusert med 3-13 % for alle gjennomsnittsgårdene (se tabell 3u). Tabell 3u. Dekningsbidrag buskap på potensielle økologiske gjennomsnittsgårder i ulike regioner ved 90 % selvforsyning for uendret produksjonsnivå og redusert produksjonsnivå. Prosent endring i DB er regnet i forhold til utgangspunktet (kornet brukes til eget fôr). Dekningsbidrag buskap Uendret produksjon* Redusert produksjon Region (kr) % endring (kr) % endring Østlandet - flatbygder Østlandet - andre Agder og Rogaland - Jæren Agder og Rogaland - andre Vestlandet Trøndelag flatbygder Trøndelag andre Nord-Norge * Utgifter til eventuelt jordleie er ikke medregnet. Gårdens muligheter for egenproduksjon av korn er avgjørende for økonomien. Nord- Norge og Vestlandet får de største økonomiske endringene ved innføring av krav om 90 % selvforsyning av fôr. De minste økonomiske konsekvensene får vi i korndistrikt som Østlandet flatbygder og Trøndelag flatbygder.