LINE HENRIETTE HJEMDAL OG JOHAN C. LØKEN (RED.)

Transkript

1

2 LINE HENRIETTE HJEMDAL OG JOHAN C. LØKEN (RED.) Forlaget Xenophon, Fredrikstad. Trykt august 2013 Cal-trykk, Fredrikstad Boken er satt med tryktebokstaver. Papiret er laget av tømmer. Omslag tegnet av Mette Gundersen, Substans design, Fredrikstad ISBN: qpqpkpnkr Epost: Internett: Boken er en del av prosjektet «Fra sorte til grønne karboner» ved Xenophon as. Prosjektet «Fra sorte til grønne karboner» støttes av Stiftelsen Fritt Ord. 2

3 INNHOLDSFORTEGNELSE Forleggers forord 6 Redaktørenes forord 8 Johan C. Løken: Biologisk lagerstyring gjennom aktiv bruk 12 Hans Fredrik Hoen: Bioøkonomiens muligheter 34 Per Richard Johansen: Norge avhengig av oljen? 54 Eli Moen: Skogen en fornybar ressurs med ubegrensede muligheter 72 Anne-Grete Holmsgaard/Julie Søgaard: Nordiske lande bør satse på avanceret bioøkonom 86 Kjell Andersson: Biobaserad ekonomi kräver klara spelregler men inte planekonomi 102 Per Olaf Lundteigen: Store krise og store muligheter 116 Siv Henriette Jakobsen, Inger-Lise Skartlien, Ellen Solbrække: Vi trenger mer enn olje, Østfold som bioøkonomisk laboratorium 130

4 FORLEGGERS FORORD Samtidig som man i våre nordiske naboland, og i verdens store økonomier systematisk utvikler strategier for redusert forbruk av petroleum, kull og naturgass eller «sorte karboner» - investeres det som aldri før i norsk oljesektor med økt oljeavhengighet allment for det norske samfunn til følge. Dette er desto mer påfallende ettersom norsk kontinentalsokkel er blant de dyreste produksjonsområder i verden. med forholdsvis små (og fallende) forekomster. Dertil kommer at det er markedene for norsk petroleumsproduksjon som kommer til å endres mest og trolig først. Ja, endringene er allerede i gang i form av et fallende forbruk i Europa og OECD siden år Denne boken har ikke til oppgave å forklare sakens mange paradoks, men snarere å belyse utviklingen av andre lands strategier for å oppnå energiuavhengighet og hvilke muligheter dette innebærer også for Norge. Det var fra forlagets side enkelt å forhøre seg om redaktører for en slik bok. Johan C. Løken, fra Heradsbygd i Hedmark, har et langt politisk virke bak seg som stortingsrepresentant for Høyre og som landbruksminister i Kåre Willochs regjering fra 1981 til Johan C. Løken var som stortingsmann og regjeringsmedlem, en konsekvent talsmann for en industri- og næringspolitikk som balanserte oljeindustriens ambisjoner med de overordnede behov for en robust og mangeartet «fastlandsøkonomi». Han var også tidlig en talsmann for «de grønne» og fornybare karboner som alternativ til de «sorte». I 1989 fremmet representantene Løken og Kullmann Five et representantforslag for Stortinget om skogens rolle som CO 2 -lager og dermed dens betydning for en fornuftig miljø-, industri og næringspolitikk. Johan C. Løken har vært en konsekvent og lydhør talsmann for «det grønne karbon», uansett hvor betimelig hans posisjon er blitt ansett for å være i politikk og næringsliv for øvrig. ighetens betenkelige sider generelt og den industrielle utarmingen over lang tid. I de seneste år er han i tillegg blitt en stadig skarpere talsmann mot den norske oljeøkonomiens konsekvenser for det indre Østlandet og Sørøst-Norge. I 2011 og 2012 kom Borregaard Industrier «i spill» som brikke i en allmenn omkomponering av Orkla-konsernet. Stortingsrepresentant for Østfold, Line Henriette Hjemdal, viste et bredt og velfundert engasjement i prosessene som fulgte. Hun ble en ivrig talskvinne for å se eierskap, kapitalisering og utviklingen av norsk treforedlingsindustri og trekjemi i sammenheng med miljø, norsk oljeavhengighet og en ny fastlandsøkonomi. Det er ett lovende trekk ved norsk politikk at tydelige kvinnelige røster taler ikke bare miljø, men også verdiskaping og industriens sak. Den øvrige debatt og prosess i politikk og media i Borregaardsalgets kjølvann 2011 og 2012 viste med ettertrykk at Østfold og hele Østlandet trenger politikere med Line Henriette Hjemdals fokus, mot og innsatsvilje. Forlaget Xenophon takker begge for å ha påtatt seg redigeringen av en bok om kanskje de mest pressende problem Norge står overfor. Forlaget takker også bidragsyterne som villig ofret sommerdager og velfortjent ferie for å skrive. Fredrikstad, 3. august Forlaget Xenophon, Jon Bingen I 2013 er det nesten blitt en hvermannssak å være opptatt av «todelingen» av norsk økonomi. Johan C. Løken har vært opptatt av den økende oljeavheng- 6 7

5 REDAKTØRENES FORORD I de første måneder av 2013 var fire diskusjoner lett synlige i det norske samfunn: Nedleggelsen av Tofte Industrier på Hurum utenfor Oslo, var varslet lenge, men satt likevel en støkk i skogeierkretser, politikk og fagbevegelse. I aviser med industri og næringsliv som hovedfokus, gikk det en spennende og intens diskusjon om faren for en todeling av norsk økonomi hvor en liten, men kapitalsterk petroleumsindustri drev opp kostnadsnivå som ingen andre kunne leve med. Denne debatten ga fyndstoff til enda flere: hvor avhengig kan vi tillate oss å bli av petroleumssektoren? Og hvor lenge kan vi forvente det er priser på verdensmarkedet som gir store overskudd og skatteinntekter fra norsk sokkel? Hvordan kan Norge bidra til at vi klarer å oppfylle de globale klimamål og ikke øke temperaturen med mer enn 2 C i 2020? Det siste tema kom utenfra i mer enn overført betydning. Verdensbanken var kommet med en rapport i 2012 om situasjonen i de globale klimasystem. Rapport hadde et budskap utenom det vanlige fra den kanten. «Det er mitt håp,» sto det å lese i dr. Jim Young Kims, lederen for Verdensbankens, forord, «at denne rapporten blir et så stort sjokk at den leder til handling.» Det må være første gang en leder i en viktig internasjonal organisasjon velger å formulere seg slik. Rapporten selv hadde også et uvanlig navn for rapporter fra Verdensbanken. Men tittelen var talende: Slå av på varmen! 1 Dr. Kims strategi var på sett og vis vellykket i Norge. Sommeren 2013 fikk han et første norsk svar. En av landets fremste industriledere og investorer, Jens Ulltveit-Moe, tok bladet fra munnen og skrev et brev til de han antok ville utgjøre flertall i et nytt Storting etter valget i september. «En av de aller største utfordringene som nå skriker etter politisk handlingskraft er klimaendringene,» skrev han der og fortsatte: Ikke bare er det et moralsk ansvar å kutte klimagassutslippene, men jeg tror det også er knyttet en betydelig økonomisk risiko ved å la være. I møte med utenlandske 8 1 Se: International Bank for Reconstruction and Development/The World Bank, Turn down the heat! Why a 4 o C warmer world must be avoided, side ix, Washington,

6 næringslivsledere oppdager jeg stadig vekk hvor mye klimaendringene påvirker andre lands framtidsplanlegging, og hvor lite berørt det norske samfunnet ser ut til å være av de endringene som skjer på jorden. Når havisen i Arktis smelter, er ikke spørsmålet hvor raskt vi kan åpne området for oljeutvinning. Spørsmålene er hvordan vi kan hindre en katastrofe, og hvilke tiltak som må iverksettes for at Norge skal forbli en stor energinasjon i fremtidens lavkarbonegime. 2 Jens Ulltveit-Moe utfordret et nytt Storting til å ta skjeen i en annen hånd. Alle disse diskusjonene hadde forskjellige kilder. De ble ført av forskjellige personer, gikk i forskjellige fora og media. Ved første øyekast hadde de kanskje ingen indre sammenheng. De hadde til felles var tilsynelatende å finne sted til samme tid. Likevel er det interessante sammenhenger mellom utviklingen i det globale klima, norsk økonomi, landets industri og næringsutvikling og, ikke minst, situasjonen i norsk skognæring og de skogbaserte verdikjeder og produksjonslinjer. Da vi skulle sette sammen denne boken ble det ett viktig formål å få frem disse sammenhengene. Utviklingen i klima kan virke urovekkende på noen og en hver. Men, det er viktigere å planlegge for den fremtid vi ønsker, enn å lammes av den utvikling vi frykter. Derfor ønsket vi i tillegg formuleringer av strategiske utfordringer og muligheter på industri og næringssiden. Vi skal ikke reise langt for å se en annen utvikling enn den norske. I Sverige og Danmark er man i full gang med å ta utfordringene også vi står foran og som en ensidig oljeøkonomi med større risiki og et større alvor enn dem - og omgjøre utfordringene til strategier for teknologi-, industri- og næringsutvikling. En tilsvarende utvikling er selvsagt mulig også i Norge. Det står på en til nå fraværende politisk vilje! Det siste ga oss trange tidsrammer. Da ble det ønskelig at boken forelå før Stortingsvalget i september. Det ville forutsette at forfattere, designer og trykkeri bruke ferie og sommerdager til skriving og bokproduksjon. Det viste seg ikke å være et uoverstigelig problem. Vi takker Mette Gundersen, en av Fredrikstads spennende designere, som på kort varsel laget et flott bokomslag; Gisle Movik Nygren ved Cal-trykk i Fredrikstad, som har svettet i varme julidager over ombrekking og ustanselige endringer i sent innkomne manuskript. Vi takker Litteraturhuset i Fredrikstad, ved Merete Lie, for organisering av lanseringsseminar. Vi er Nasjonale festningsverk, ved Dag Strømsæther, en takk skyldig for lærerike omvisninger og foredrag om Østfolds og Nordens nyere historie. Og vi takker Dag Arthur Aasbø, ved Borregaard Industrier i Sarpsborg, for lærerik omvisning og innføring i bioraffineringsteknologiens muligheter. Sist, men ikke minst takker vi våre norske, danske og svenske bidragsytere. Vel blåst! Dere har lagt et godt grunnlag for neste etappe, den politiske debatten. Fredrikstad og Heradsbygd, 11. august Line Henriette Hjemdal Johan C. Løken Redaktørene fikk i oppdrag å lage en bok som fikk frem sammenhengene mellom diskusjonene om norsk økonomis todeling og oljeavhengighet, tragedien i norsk skogsfiberindustri og utviklingen globalt mht. bioøkonomi. Boken skulle også bidra til en debatt som fremmet dannelse av den nødvendige politiske handlingsevne. Det første ga oss et vidt spenn med hensyn til tema og mulige bidragsytere. 2 Se:

7 BIOLOGISK LAGERSTYRING GJENNOM AKTIV BRUK AV FOTOSYNTESEN Av Johan C. Løken Johan C. Løken diskuterer bioøkonomi med finansminister Sigbjørn Johnsen. Johan C. Løken (født 1944) er styreleder i Det norske Skogselskap. Han var landbruksminister i Kåre Willochs regjering fra 1981 til 1983 og satt på Stortinget for Hedmark (Høyre) fra1989 til 1993 som medlem av finanskomiteen. Johan C. Løken var styreleder i planteforedlingsselskapet Graminor AS i ti år, og han ledet styret i Forsvarets Forskningsinstitutt i åtte år. Johan C. Løken har også vært styreleder for et selskap som utvikler teknologi innen presisjonslandbruk i 15 år. I dag sitter han i styret for Forum for Bioteknologi og er leder i styret for Norsk Skogmuseum på Elverum. Johan C. Løken ble jord- og skogbruker i Heradsbygd i 1963, studerte skogøkonomi og landbrukspolitikk ved Norges Landbrukshøyskole og avtjente verneplikt som forsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt. Gjennom sig selskap JohanC AS utredet han næringspolitikk for Norges Rederiforbund fra 1993 til Johan C. Løken har vært medlem av NORDEAs kontrollorganer siden

8 Når menneskeheten nå gjenoppdager fotosyntesen er den grunnleggende gevinsten at vi derved skaffer oss karboner som bærere av mat og energi inn i en uendelig framtid. Karbonkretsløpet blir bærekraftig. Energien i sollyset lagres i biologisk materiale som grønt karbon. Plantene henter karbondioksid fra lufta, leverer renset oksygen tilbake og utstyrer oss med et uendelig mangfold av vekster. Gjennom den industrielle revolusjon som også var en agronomisk revolusjon ble planteproduksjon vesentlig mer effektiv enn før. Dette ga sammen med utnyttelsen av de fossile ressursene rom for en velstandsvekst og befolkningsøkning ingen tidligere hadde kunnet forestille seg. Gjennom den nå pågående biologiske revolusjon basert på ny bioteknologi, fjernes grensene for planteproduksjon. Vi kan produsere dem vesentlig mer effektivt. Plantene kan brukes til alt vi trenger av mat, fiber, byggematerialer, legemidler og energi. I denne sammenheng er solen en uendelig energikilde i et bærekraftig kretsløp. Dette «nye» grønne karbonet har i en rekke sammenhenger bedre bruksegenskaper enn det svarte; Det kan dessuten produseres på stedet og gi de som er forbrukere gevinsten av også å være produsenter. Krutt i kombinasjonen bio- og informasjonsteknologi Den nye informasjonsteknologien har omskapt vår verden på to tiår. Omstillingsevnen og markedsdynamikken i kombinasjonen av informasjonsteknologien og bioteknologien kan gi oss en helt ny verden innen Informasjonsteknologien har i mange sammenhenger erstattet stordrift med mikrodrift. Den nye bioteknologien har tilsvarende sprengkraft. Det er heller ikke mangel på spennende muligheter i kombinasjonen av skog og nanoteknologi. Den industrielle revolusjon fikk en særlig kraft ved muligheten til effektiv utnyttelse av kull, olje og gass. Energi ble billig. I moderne økonomier hvor en stadig fallende andel av befolkningen trengs til produksjon av mat, energi og industriell foredling, vil imidlertid de fossile ressursenes relative effektivitet få mindre relevans. 14 De fossile energikildene belaster verden med en risiko for klimaendring. Den skjeve fordelingen skaper ulikhet og konflikt i makt og økonomi. Økende bekymring for utslippsveksten Det er grunn til å merke seg påpekningene fra IEA (International Energy Agency): «Det har ikke vært noen oppmuntrende tegn i den senere tid mht. utslipp av klimagasser. I 2011 økte utslippene fra energisektoren med 3,2% - og dette er en vekstrate godt over det allerede hurtig økende gjennomsnitt for de siste ti år (2,5%). Utslippene fra energisektoren i 2011 var på rekordhøye gigatonn (Gt). For en stor del skyldtes denne utslippsveksten økt etterspørsel av kull i Kina og India. Som i tidligere år sto kull for den langt største andel av økningen i de globale utslipp (71%). Etter kull kom olje (17%) og dernest naturgass (12%). I tillegg har vi heller ikke de siste tre år, sett noe til at det er mulig å skille økonomisk vekst og økte utslipp av CO 2, selv om det er helt uomgjengelig at dette lar seg gjøre, skal vi redusere omfanget av klimaendringene. En svak økonomisk vekst, høy arbeidsledighet og begrenset adgang til rimelig kapital utgjør umiddelbare hindre for seriøse tiltak for å motvirke endringer i klimaet.» 1 Og videre: «Omtrent to tredjedeler av de totale gjenværende karbonreserver på Gt CO 2 dvs. reserver av fossilt drivstoff uttrykt i deres tilsvarende utslipp av CO 2 om de ble brent opp forefinnes i fire regioner: Nord-Amerika, Midtøsten, Kina og Russland. 74% av disse karbonreservene er i offentlig eie. Mindre enn 900 Gt CO 2 kan slippes ut i atmosfæren i årene frem til 2050, skal vi klare å holde oss innenfor 2 målet. Dette innebærer at om det ikke lykkes å utvikle måter som kan fange og innebære lagring av karbonfangst og lagring, vil to tredjedeler av disse fossile drivstoffreservene forbli i bakken og ikke komme på salg før etter 2050.» 2 Balansert karbonlagerstyring Bruken av svart karbon medfører flytting av karbon fra jordskorpen til atmosfæren. Det er omstridt hvor stor skadevirkningen av dette er, når de eventuelt inntrer og om de overskygges av andre former for klimaendring. 1 Se: IEA, World Energy Outlook 2012, s. 243, Paris Se: IEA, op.cit., side

9 Plantenes nye potensiale gjør det nærliggende å bruke dem som lager av karbon i former for biologisk fangst og lagring av karbondioksid. Klimakrisen kan med stor fordel forstås som et lagerstyringsproblem. Fokus har til nå vært å kutte i utslippene. Her kan begrepet «balansert målstyring» få ny mening! Karboninnholdet i form av karbondioksid i atmosfæren er av samme størrelsesorden som lageret av grønt karbon i biosfæren. Klimaskadene består i at mengden av karbon i atmosfæren øker med om lag en halv prosent pr år. Gjennom en skogstrategi kan vi la biosfæren hindre denne økningen. Når vi vet at mengden karbon i atmosfæren og biosfæren er av samme størrelsesorden er det lett å se at utslippene ved bruk av fossile karboner i en overgangsperiode kan nøytraliseres ved å øke verdens lager av levende biologisk materiale. Skogen er svært fleksibel ved at den binder karbondioksid og lagrer det som grønt karbon. Skog i vekst binder og lagrer. Skogen er unik ved at lageret av ferdigprodukter samtidig er et produksjonsapparat. En genial kombinasjon for god til å være sann? I løpet av de siste hundre år er stående masse i norske skoger nær tredoblet. Det er mulig biologisk og forsvarlig økonomisk å øke dagens volum til det dobbelte. Skogstrategien kombinerer tre trekk i en genial kombinasjon. Skogen binder karbondioksid lagrer grønt karbon erstatter svarte karboner. Det er ikke bare slik at skogen erstatter de svarte karbonene i alle sammenhenger. Gjennom den nye bioteknologien kan biomassen fra skog også gi oss fôrmidler og mat. Det er et for stort fokus på vind og sol for produksjon av elektrisk energi. Disse verdikjedene gir ikke mat og heller ikke drivstoff til transportsektoren. Det er også krevende å lagre elkraften fra vind og sol som varierer i utakt med forbruket. 16 I den norske energi- og klimadebatten er det ikke oppfattet at skogstrategien er den beste fornybare løsningen. Den er interessant om teoriene om klimakrise skulle vise seg å være feil. Vi har uansett en rekke fordeler av å ha satset på skogen. Det foreligger analyser som viser at den vesentligste delen av verdens skoger forvaltes bærekraftig. Det betyr at tilveksten er større enn avvirkningen. Potensialet for økt tilvekst er meget stort. Det kan oppnås ved bedre forvaltning av eksisterende skogområder og ved planting av skog på områder uten skog. Verden har arealer egnet for påskoging tilsvarende en fjerdedel av dagens skogareal. I norsk klimapolitikk har denne mest nærliggende og kostnadseffektive løsningen vært fortrengt av tiltakene mot avskoging og for vern av regnskogen. Jens Stoltenbergs klimaparadoks Jens Stoltenberg er en sentral norsk politiker med lang fartstid som stortingsrepresentant, regjeringsmedlem og fra 2005 til 2013 som landets statsminister. I 2010 medvirket Jens Stoltenberg i boken «Klimaparadokset». Her kan vi lese: «Dag én handlet om å få karboner opp og finne svært utilgjengelig og vanskelig tilgjengelige karboner. Og det var mye åtgaum og applaus for det. Dag to handler om å fange de samme karbonene og få dem ned i bakken igjen, eller i hvert fall inn i trærne, gjennom regnskogsatsing». 3 Følgende utsagn reiser imidlertid spørsmål ved om statsministeren vet hva han snakker om hva gjelder karbonkretsløpet og skogens muligheter: «Vi driver nå på Mongstad og Kårstø, i EU og i Kina med å bruke milliarder av kroner på å forsøke å utvikle karbonfangst og lagring, mens regnskogen gjør det gratis. Men den ødelegger vi. Så det å faktisk se, det å bli forklart av naturvitere hva det handler om De fleste av oss har hørt litt om fotosyntesen på videregående, men her er det i stor skala. Det er sterke, fysiske bilder på karbonets kretsløp, på hva regnskogen betyr og hvor sårbare vi er når regnskogen forsvinner». 4 3 Se: Kjell Alstadheim: Klimaparadokset, Jens Stoltenberg om vår tids største utfordring, side 56, Aschehoug, Oslo, Se: Kjell Alstadheim: op.cit., side

10 Forvirringen dokumenteres ytterligere i følgende: «Hele poenget med det vi gjør når det gjelder skog, er at vi skal prøve å gjøre det mer lønnsomt å la et tre stå enn å hugge det ned. Det er kjent teknologi: Det å ikke hugge et tre er velprøvd teknologi, mens Mongstad er mer nybrottsarbeid». 5 Urskog belaster CO 2 -regnskapet De regnskoger Stoltenberg verner, er urgamle skoger. De er i balanse med hensyn til binding og utslipp. Hans vern er et nullsumspill, fordi karbondioksid frigjøres gjennom råtning av biomassen som bare bindes på nytt i en tilsvarende ny mengde. Når menneskene hugger skogen kan imidlertid biomassen nyttiggjøres. Skog som fredes belaster atmosfæren med karbondioksidutslipp ved råtning, uten at menneskeheten kan nyttiggjøre seg råstoffet fra skogen til bygninger, papir og energi. Fredede skoger klarer hverken å fange eller erstatte det karbon som belaster atmosfæren. Jens Stoltenberg har da heller ikke vært inne på å la kornåkeren stå uhøstet. Gjennom fotosyntesen gjøres sollyset om til energi i fast form. Karbondioksid er et viktig råstoff i denne prosessen. Plantematerialet er en bærer av energi. Når energien frigjøres går karbonet sammen med oksygen og blir karbondioksid. Når mennesket selv skaffer seg energi fra mat blir det karbondioksid. Det samme skjer når vi nyttiggjør oss energi fra olje, gass, kull, ved eller biomasse. Menneskene benytter husdyr til å foredle og samle plantemateriale. Husdyr slipper ut klimagasser akkurat som menneskene, når plantematerialet omdannes. Det hevdes at vi kan begrense utslippene ved å kutte ned på kjøttforbruket. Da overser man at husdyrene foredler planter vi ikke kan nyttiggjøre oss. Ved bioteknologiske metoder kan disse prosessene effektiviseres også i en klimasammenheng. Tømmer fra skogen som inngår i treverk, er et varig lager. Det er et problem at det drives rovhogst i enkelte store land med verdifull regnskog. En slik rovhogst fører til at karbon flyttes fra biosfære til atmosfære. Men denne nyttiggjøringen av karbonet er ikke vesensforskjellig fra den frigjøringen av karbondioksid som 5 Se: Kjell Alstadheim: op.cit., side skjer når de fossile ressursene tas i bruk. Det er positivt at rovhogsten er på retur, og at anslaget for denne karbonkilden er fallende. Bioøkonomiens paradigmeskifte Den grunnleggende utfordringen er hverken å stoppe hogst eller oljeutvinning, men å forvalte alle våre lagre av karbon slik at nytten for menneskeheten er størst mulig. Vi må styre karbonstrømmene slik at belastningen på atmosfæren blir så liten som mulig. Skogen er av svært stor interesse for forståelsen av bioøkonomiens potensial, fordi den viser fotosyntesens virkemåte og effektivitet på en grei og lettfattelig måte. Sammenliknet med annen planteproduksjon har skogen et stort fortrinn, fordi den evner å produsere store mengder biomasse til lav kostnad. I tillegg har de tilhørende verdikjeder en svært høy effektivitet. Dette er viktig i et bioøkonomisk perspektiv. I bioøkonomien blir det viktig vesentlig å øke produksjonen av biomasse og sikre en enda større og bedre utnyttelse og ikke minst må de biobaserte produkt få en bredere anvendelse. Skogen vil i tillegg til å gi råvarer til bygg, papir også gi råstoff til fôrstoffer, farmasøytisk og annen kjemisk industri. Det sentrale er at anvendelsen av nye bioteknologiske metoder gjør det mulig å fordele, foredle og oppløse hele treet og få råstoff som kan brukes på en rekke nye anvendelsesområder. Dette gir skogen enda et fortrinn i et bioøkonomisk perspektiv, fordi skognæringen er en uhyre effektiv produsent av planter. Her skiller også skognæringen seg fra jordbrukets produksjon av ettårige planter. Jordbruksvekster må høstes og brukes i løpet av kort tid. På den annen side vil ny teknologi gjøre planteproduksjon i jordbruk og skogbruk mer likeartet. Det biologiske lageret må forvaltes Skogen gir stor frihet til å velge tidspunkt for høsting og utnyttelse. Utnyttelsen av evnen til å produsere avhenger av at det høstes, men mulighetene til å bygge opp lagrene av skog er store over hele verden. En økt ressursbase gir grunnlag for å høste mer senere. Introduksjon av bioøkonomi i skogen åpner for vesentlig mer effektiv plantefor- 19

11 edling og dermed en høyere utnyttelse av produksjonsmulighetene. Det globale rom for skogproduksjon er ubegrenset. Utnyttelsen av dette vil avhenge av koblingene mot energimarkedene og klimapolitikken. Påskoging er for lite påaktet, men gir stor tilvekst av mer biomasse. La skogen redde verden Karbonlageret i verdens skoger har samme størrelsesorden som atmosfærens innhold av karbon i form av karbondioksid. Den klimapolitiske utfordringen består i at innholdet av karbondioksid i atmosfæren øker med en halv prosent hvert år. Det betyr at hvis man på global basis årlig øker samlet stående masse av skog med en halv prosent år, ville dette utgjøre et vesentlig bidrag i form av økt karbonlagring. En rekke land, inklusive Norge, har en skogforvaltning som oppfyller dette målet. Skogen fanger karbondioksid, den lagrer karbon og erstatter de fossile lagerkildene. Bioøkonomien gjør skogstrategien vesentlig mer lønnsom og bærekraftig i alle disse sammenhengene. Gevinsten tilfaller de fattigste Verdenssamfunnet kan straks bestemme seg for en skogstrategi. Det vil si å fremme biomasseproduksjonen i skogene og øke skogene og slik gjøre skogenes samlede kapasitet til å rense atmosfæren for karbondioksid enda større. Å gjødsle dagens skoger vil gi øyeblikkelig effekt. Påskoging, det vil si plantning og utvikling av flere og større skoger, vil ta lenger tid. Kina er i ferd med å gjennomføre storstilt skogplanting. Skogens andel av landarealet skal løftes fra 18 til 23 prosent. Den største gevinsten vil man få i bedre forvaltning av de områdene som allerede er dekket av skog. Når det investeres i bedre forvaltning og utnyttelse av skog, er dette investeringer i områder hvor det fra før ofte er undersysselsetting og lave inntekter. Det forholder seg slik ikke bare i utviklingsland og i den tredje verden, men også i den rike del av verden og i vårt eget land. Derfor vil investeringer i bedret skogforvaltning og bruk av biomasse fra skog utvilsomt ha en positiv fordelingsvirkning. Forsøk å fange og binde karbon på andre måter, som ved tekniske/kjemiske metoder, har viset seg å være meget krevende. I tillegg legger disse forsøk beslag på 20 høyt kvalifiserte arbeidstakere med høy lønn. Også i lys av får en skogstrategi har en gunstig fordelingsvirkning. Dertil kan bedret skogforvaltning og skogplanting finne sted med kjente metoder. Det forutsettes ikke lange og kostbare forskingsog utviklingsprosesser. Det er forunderlig og høyst kritikkverdig at man velger å se bort fra forhold som disse, når norsk bistand engasjerer seg i mottakerlandenes skogbruk, og like merkelig og kritikkverdig er det at internasjonale skogprosjekt velger å overse dem. De norske kystskogene De beste delene av skogene i våre tradisjonelle skogområder kan ha en årlig tilvekst på om lag en kubikkmeter på hver dekar hvert år. Det kan litt forenklet legges til grunn at slike skoger binder to tonn karbondioksid for hver kubikkmeter tømmer. Kostnadene ved planting av ny skog kan anslås til tusen kroner for én dekar. Dermed får man en bindingskostnad på om lag ti til tyve kroner for hvert tonn karbondioksid. Det er meget gode vekstvilkår for trær langs det meste av norskekysten. Bruker vi de mest produktive treslagene, kan den årlige tilveksten bli to til tre ganger så høy som for den mest rasktvoksende grana i skogstrøkene inne i landet. Gjennom hundre års erfaring med skogreising langs kysten, vet vi godt hvordan dette kan gjøres, men denne skogreisingen er nå nesten opphørt. I Melding om Kystskogbruket (2008), foreslås at det etableres spesialiserte klimaskoger som utnytter deler av kystskogens kostnadseffektive og store kapasitet til å binde og lagre klimagasser som en del av en klimapolitisk strategi. Meldingen, som behandler hele kystskogbruket, ble utarbeidet som et skogpolitisk samarbeid mellom alle fylkeskommunene fra Finnmark til Rogaland. I meldingen anslås at klimaskoger som omfatter rundt 5 mill. dekar, dvs. ca. 50% av gjengroingsarealene langs kysten, vil utgjøre et årlig netto bindingspotensiale på 8-10 mill. tonn CO 2. Anslaget er gjort ut ifra bruk av i all hovedsak norske treslag. 6 Det er vanskelig å undervurdere de miljømessige gevinstene av dette, men vi skal heller ikke se bort fra at den samfunnsøkonomiske lønnsomhet av dette ventelig er høyere enn utvinning av olje. 6 Se: Vestlandsrådet, Sør-Trøndelag Fylke og Landsrådet for Nord-Norge, Melding om Kystskogbruket, Prosjekt Kystskogbruket, 2008, side

12 Det norske paradoks I de seneste år er det blitt en økende anerkjennelse av at vi er iferd med å få en todelt økonomi. Den ene og mest kontantsterke del er knyttet til oljeproduksjonen. Den andre utgjøres av «fastlandsøkonomiens» tradisjonelle næringsliv og eksportindustri. Det kan fortone seg innfløkt for våre tradisjonelle eksportnæringer å skille den oljedrevne fortrengningsmekanismen fra andre endringer av teknologisk eller markedsmessig art, men for meg, som styreformann i Det norske skogselskap og dermed en talsmann for skogen anser jeg det for å være en plikt å påpeke at våre skoger allerede er påført stor skade. Dette kommer frem bare ved en rask sammenlikning med utviklingen i vårt naboland, Sverige. Det norske skogarealet utgjør 30 prosent av Sveriges. Vi kan måle kvaliteten på skogforvaltningen ut fra tre indikatorer: 1 tilvekst, 2 avvirkning 3 investeringer i ny skog. Når vår evne til å produsere skog er 30 prosent av Sveriges burde hver av indikatorene også ligge på 30. Men Sveriges tilvekst er økende, mens vår er fallende. Den er fattige 25 prosent av nabolandets. Vårt uttak av tømmer er bare 10 prosent av det man henter ut i Sverige. Mest bekymringsverdig er det, imidlertid, at investering i skogkultur og ny skog i Norge bare er 3 prosent av det svenske investeringsnivå. Vi måtte tidoblet vårt investeringsnivå skulle vi utnyttet våre skogressurser like optimalt som det våre svenske naboer gjør. Denne sammenligningen med Sverige er også tydeliggjort i følgende tabell: Norsk skogsektor kontra svensk: Sverige 100 prosent Norge i forhold til Sverige: Ressursgrunnlag 30 prosent Tilvekst 25 prosent Avvirkning 10 prosent Investering 3 prosent 22 Gjennom det siste århundret ble stående masse i de norske skogene nær tredoblet. En aktiv skogpolitikk ga bemerkelsesverdige resultater. Suksesshistorien er i ferd med å bli en skandale. I denne sammenhengen er det relevant å se på det samlede bildet for norsk planteproduksjon. Planteproduksjonen er det avgjørende ledd i verdikjeden. Plantene har den enestående egenskap at de gjør sollys om til nyttbar energi. I denne prosessen er karbondioksid et viktig råstoff. Det finnes ingen annen kilde til mat enn fotosyntesen. Den gir dessuten halvparten av verdens befolkning energi i form av ved og annen bioenergi. Status samlet norsk planteproduksjon Men hva er status for norsk planteproduksjon? Den gir grunn til bekymring! Den samlede utnyttelse av det norske planteproduksjonspotensial faller: Det samlede jordbruksarealet er svakt fallende. En økende andel er ikke i bruk. Kornarealet er sterkt fallende. Kornproduksjonen er ned en femdel i forhold til toppnivået. Beitingen er fallende. Melkeproduksjonen er fallende. Den grasbaserte kjøttproduksjonen er fallende. Tilveksten i skogen er fallende. Skogplantingen er bare en femtepart i forhold til toppnivået. En stadig mindre andel av tilveksten av tømmer avvirkes. Det er imidlertid også en positiv side, og på denne kan vi notere: Stående masse i skogen er klart økende. Skogarealet er svakt økende. Ikke desto mindre er det betimelig å spørre seg om oljerikdommens fortrengningsmekanismer skal slippe så langt at vi ikke lenger dyrker og høster landarealene, lar plantene visne uhøstet og trærne råtne på rot. Mengden død ved i Norges skoger er nå passert 100 millioner kubikkmeter. Mengden råtnende trevirke i skogen, er større enn det vi bruker til husbygging! I den todelte økonomien vil norske bedrifter tilpasse seg ved utflytting. Og vi vil i større utstrekning enn andre land, måtte importere mye av vår daglige forbruk. 23

13 Men kan vi legge til grunn at vi på varig basis blir så rike at naturens egne produksjonssystemer ikke skal utnyttes? Sentralbanksjefen pekte i sin årstale på at produktivitetsveksten har vært synkende i Norge siden Her er det stor variasjon mellom næringer. Mye kan tyde på at arealbruksnæringer, som skog og jordbruk, kulminerte før industrien. Omfattende plan- og kontrollsystemer og økt byråkrati rundt arealbruken er sannsynlig én årsak, men dette er det forsket lite på. Lønnsveksten fortsetter imidlertid som om den var frikoblet fra produktivtetsveksten. «Mitt» fylke Hedmark oljeofferet I 2013 har Elverum nettopp feiret at 150 årsdagen for jernbanestrekningen fra Hamar til Elverum. Vi skal merke oss at etter forbindelsen mellom hovedstaden, Kristiania, og Eidsvold, og aksen nord/sør over Mjøsa, var forbindelsen Hamar- Elverum Stortingets neste prioritering. Dette fikk våre forfedre til fordi Elverum var tyngdepunktet for skoginteressene datidens kilde til norsk rikdom. «Min» kommune, Elverum, har en svært sentral skandinavisk beliggenhet og her har vi opplevd vekst gjennom hele oljealderen. Men «mitt» fylke, Hedmark, har samlet sett ikke hatt godt av oljealderen. Hedmark plages dessverre av å ligge langt unna kysten og kystens vekstimpulser et næringsliv lite motstandsdyktig mot oljedreven lønnsvekst. et naboskap til Sverige som gjør kostnads- og konkurransegapet særlig krevende. Dette lar seg lett dokumentere. Den mest lettfattelige statistikken inntektsnivået gir bunnplassering. Tilsvarende plassering har vi i alle de mer sofistikerte indikatorene for økonomi og velferd. I regjeringens regionalmelding fremgår det at de to innlandsfylkene Oppland og Hedmark har negativt fødselsoverskudd. Det er store negative tall med henholdsvis 5 og nær 10 promille i perioden 2007 til Dette innebærer at de to inn- landsfylkene er i en enestående negativ posisjon og mest skremmende er det for mitt fylke. Det som egentlig foregår ble svært presist beskrevet av sjefsøkonom Roger Bjørnstad i Dagens Næringsliv i 2012: «Oljeinntektene er egentlig ikke en inntekt. Det er en formue vi tapper». Og videre: «Nå ser det ut til at selve formuen raskt er i ferd med å finne veien til norske lønninger». 8 Den analysen han gir av risikobildet forklarer et stykke på vei Hedmarkskrisen: «Lønnsnivået fra petroleumsrenten må også før eller senere justeres tilbake. Jo mer som finner veien til norske lønninger, jo vanskeligere blir det dersom oljeprisen faller mye». 9 Og han formulerer utfordringen for norsk næringspolitikk svært tydelig i en artikkel fra 2013: «Når kostnadsproblemene er et resultat av makroøkonomisk markedssvikt gjennom privat og offentlig bruk av oljepenger, er det da riktig at eksportnæringene skal betale markedspris for kraften, torsken, skogen, CO 2 -utslippene og kapitalen, eller ha det samme skattenivået som andre næringer? Myndighetene bør bestemme seg for hvilken strategi de ønsker for eksportindustrien. Kanskje det er en slik endring i næringspolitikken vi må ty til for å sikre tilstrekkelig eksport i fremtiden». 10 Det man egentlig kan lese ut av Roger Bjørnstads artikkel, er at vi har et enormt behov for å iverksette en robust skogstrategi. Og at det som til nå foreligger av «pakker» til skog og treforedling langt fra er tilstrekkelig. I tillegg er «mitt» fylke, som landets største landbruksfylke, utsatt for «primærnæringsparadokset». Det er vel kjent fra hele OECD-området og plager nå også kineserne. Dette består i at sterk produktivitetsvekst medfører fall i antallet sysselsatte og deres relative inntekt. 7 «Veksten i produktiviteten holdt seg relativt høy frem til rundt Men siden har den falt. Nedgangen har vært mer markert enn hos våre handelspartnere.» Sentralbanksjef Øystein Olsen, Årstale 14. februar Se: Se: Roger Bjørnstad, Dagens Næringsliv, 19. juli Se: Roger Bjørnstad, op.cit. 10 Se: Roger Bjørnstad, Dagens Næringsliv, 14. februar

14 Hedmark utgjør et nesten pinlig tydelig uttrykk for «oljeskaden». Den er til stede i alt for stor grad også i andre innlandsregioner og i Østfold. Fall i norsk skogproduksjon, karbonbinding, forslaget til skogavgiftsreform Som påpekt foran er investeringene i norsk skogbruk på et lavmål. Høsten 1992 førte svensk devaluering til krise i skogsektoren. Sigbjørn Johnsen fremmet et forslag om statlig finansiering av skogavgiften. Dette tiltaket hadde en ramme på 200 mill. kroner, og fikk en dobbelt virkning: Redusert tømmerpris for industrien og fortsatt investering i skogen. Jeg vil sterkt anbefale fornyet bruk av dette virkemidlet. Begrunnelsen for tiltaket er at den svake konkurransesituasjonen for norsk skogindustri, det lave avvirkningsnivået og det særdeles lave investeringsnivået i skogen ikke er motivert ut fra forhold som vil bestå over tid. Det kan ikke være varige forhold som tilsier at norsk skog skal eller bør være, relativt sett mye svakere utnyttet enn svensk. vil være redusert med 13 mill. tonn CO 2 i En stimulans i den størrelsesorden som her foreslås bør være tilstrekkelig til å øke investeringen i norske skoger slik at bindingen ikke faller. Dette forutsetter dessuten at avvirkningen øker og skogens potensiale utnyttes fullt ut. Det finnes en rekke tiltak som med høy kostnadseffektivitet kan bidra til at et slikt mål nås. Det sterke fallet i så vel produksjonen i treforedlingsindustrien som investeringene i primærproduksjonen, bør gi tilstrekkelig argumentasjon til at en slik ordning går klar av EØS-regelverket. EU bruker selv sterke virkemidler for å fremme bærekraft og omstilling til grønn økonomi. Vi anslår neppe de ulike fortrengningsmekanismene fra oljevirksomheten for høyt, om vi antar at de utgjør rundt en tredjedel av verdien på norsk tømmer. Et annet utgangspunkt er verdien av netto karbonbinding i norske skoger. Dersom det legges til grunn at den er om lag 30 mill. tonn karbondioksid og at det benyttes en kvotepris på kr 100 for hvert tonn, utgjør dette 3 milliarder kroner i året. Jeg viser her til figur 6.6 (side 113) fra Perspektivmeldingen som gjengis nedenfor. Dette er en tjeneste fra skogen det nå ikke betales for. Ikke desto mindre kunne det norske samfunn ha gitt et vesentlig bidrag til balanse mellom kyst og innland ved å betale for denne viktige og store tjeneste fra landets skoger. I denne meldingen framgår det videre av Tabell 6.1 (side 114) som er tatt inn nedenfor at opptaket i skog vil falle fra om lag 33 mill. tonn til omlag 20 mill. tonn CO 2 i Jeg finner det sterkt beklagelig at bindingen i norske skoger er fallende og at den 26 Bioøkonomirevolusjonen tre utfordringer for Norge Introduksjonen av begrepet bioøkonomi innebærer at alle former for biologisk produksjon med tilhørende verdikjeder forstås og behandles som en næring. Det er ofte ikke oppfattet at produktivitetsveksten i landbruket er meget høy og at 27

15 den stadig nyttiggjør seg ny vitenskap på en rekke områder. Når bruken av nye bioteknologiske metoder slår inn, vil grensene for hva som tidligere har vært ansett som umulig brytes ned. For Norge reiser dette bioøkonomiske perspektivet tre utfordringer: Tilpasninger og muligheter i forhold til våre bionæringer. Bioøkonomien som investeringsunivers for vårt finansielle overskudd. Bioøkonomien som trussel for vår oljeøkonomi. Det kan synes som det norske politiske miljøet verken har forstått eller forholdt seg til noen av disse tre utfordringene. Skogen har en særlig interesse. I tillegg til grønt karbon som erstatter svart karbon, har den store muligheter til å fange og lagre CO 2. Den kan redde verden i forhold til alle deler av klimapolitikkens utfordringer. Denne nye grønne økonomien kan parkere de fossile kildene raskere enn vi tror. Da blir kostbar Nordsjøolje en feilinvestering. Bioøkonomien som investeringsunivers «Oljefondet» - med det offisielle navnet NBIM utgir detaljerte årsberetninger. Der finner mant finnes ikke det ringeste spor av bioøkonomiske perspektiv. De omtaler sine mandater innenfor «miljørelaterte investeringer», men er ikke i nærhetene av et bioøkonomisk perspektiv. Det er imidlertid verdt å merke seg at matvareselskapet Nestlé er den største aksjeposten med vel 30 milliarder kroner. I emballasjeselskapet Smurfit Kappa finner vi den relativt sett høyeste eierandelen på nær 10 prosent. NBIM eier også svenske og finske skogindustriaksjer for over 10 milliarder. Mitt forslag er at den bioøkonomiske delen av investeringene løftes over i et eget nytt selskap. Dette holdingselskapet gis en aktiv ledelse med høy og relevant kompetanse. Dette selskapet kan så brukes til å omstille og utvikle norske selskaper i biosektoren med behov for ny kapital og overføring av ledende internasjonal kompetanse i omstillingsprosessene. Fra svart til grønn økonomi Det sentrale motivet er ikke å omplassere kapital, men aktivt å posisjonere Norge 28 for en plass i den nye grønne økonomien. Norges økonomiske styrke gjør det mulig å kjøpe seg inn i de mest vekstkraftige selskap og finne de mest kompetente miljø. De store satsingene i verden skjer i fotosyntesesektoren med tilhørende verdikjeder. Bioteknologi er nøkkelen. Dette vekstområdet forventes å ha en høyere avkastning enn de modne næringene. Formål nummer én må være å gjøre avkastningen av Norges kapital så høy som mulig. Dette tilsier at minst en tiendedel av kapitalen i oljefondet tilordnes den fremtidsrettede delen av økonomien. Dette nye holdingselskapet skal gjennom allianser for lønnsom omstilling i Norge ha som sitt neste mål å omstille og utvikle den grønne norske økonomien. Staten skal ikke eie alene Vi har lært mye om hvorfor staten ikke bør være eneeier i næringslivet. Det nye selskapet Norsk Bioøkonomi eller Oljefond B må ha medeiere. Det kan se slik ut: Store internasjonale investorer med langsiktige interesser i biosektoren. Eiere av norske selskaper som måtte se seg tjent med å få sitt selskap eiet helt eller delvis av det nye holdingselskapet. Norske privatpersoner på gunstige vilkår. Norske skogeiere gjennom mulighet til bruk av skogfondet. Selskapet bør videre etter en tid, børsnoteres. Den samlede kapital i selskapet bør på sikt ha en størrelsesorden på 400 milliarder kroner. Det tilsvarer omlag en tiendepart av oljefondet. Ut av Oslo og vekk fra Finansdepartementet Styringen av norsk økonomi, næringsliv, finansnæring og oljefond er filtret i hverandre og utgjør en svært begrenset personer. De tenker helt likt, er helt avhengige av hverandres makt og alle sterkt preget av petroøkonomiens verdier. Tiden burde for lengst vært inne for å drøfte om ledelsen av oljefondet burde vært skilt ut fra sentralbanken. Sentralbanksjef Øystein Olsen kommer fra tidligere stillinger som ekspedisjonssjef i Finansdepartementet og direktør i SSB. I mange år ledet han et utvalg som 29

16 skulle drøfte en norsk klimapolitikk. I 2009 la utvalget frem sin innstilling som en offentlig utredning. 11 Utvalg avviste en skogstrategi uten nærmere drøftelse og ville fjerne alle virkemidler som fremmet utnyttelse av skogens ressurser. Et «oljefond B» må ikke legges til Oslo, men kanskje heller til Trondheim og eierstyringen knyttes til andre departement, som Fiskeri- og kystdepartementet og Landbruks- og matdepartementet. Dagens Oljefond investerer i bygater i London og verden over. Det kan gi gevinst, men det er ikke vurdert å investere i skogeiendommer og skogreising. Rapportene fra finansanalytikermiljøene tilsier ikke desto mindre at skog slår de fleste andre aktivaklasser. I dag avsetter den norske regjering 3 milliarder kroner hvert år til en internasjonal, klimapolitisk begrunnet skogsatsing. Men ingen av disse pengene tillates brukt til skogplanting. Nytt perspektiv på de norske utslipp og skogens rolle De samlede norske utslippene av klimagasser tilsvarer om lag 50 mill. tonn karbondioksid. Brutto binding i norsk skog er av samme størrelsesorden. Når vi konseptualiserer klimapolitikken ut fra en skogstrategi er det sentralt at brutto binding økes. Det er videre viktig å ha et øye på hvor mye av tømmeret som tas ut som inngår i andre lagre. Virkemidlene for bruk av trelast er ikke tilstrekkelige til å speile den faktiske klimagevinsten i dette lageret. Analysene og virkemidlene må dessuten omfatte gevinsten ved å unngå betong. Den delen av avvirkningen som ikke lagres inngår på nytt i karbonkretsløpet. Forutsatt at ressursene forvaltes bærekraftig, har dette grønne karbonet en substitueringseffekt i forhold til svarte karboner. Forutsetningen for dette er bærekraftig forvaltning. Dersom skogressursene forvaltes slik at mengden av produserende grønne karboner øker, kan substitueringseffekten vanskelig bestrides. Dette innebærer at skogen må forvaltes slik at tilveksten, stående masse og uttaket øker samtidig. 11 Se: NOU 2009:16 «Globale miljøutfordringer norsk politikk», Finansdepartementet, Oslo Vårt naboland Sverige klarer dette. Selv om det norske lageret øker, er den norske skogforvaltningen sviktende. Mens de norske utslippene etter Kyotomålestokken er 50 mill. tonn klimagasser, er utslippsmengden som følge av at verden bruker norsk olje og gass, om lag det tidobbelte, altså 500 mill. tonn. I en situasjon hvor verdenssamfunnet ikke makter å iverksette klimapolitikk som rent teoretisk kunne fått de ønskede effekter, burde det være vårt «moralske» ansvar å skalerende våre utslipp med norske påskogingsprosjekter. Dette innebærer at la vi til grunn at en kubikkmeter skogtilvekst fanger to tonn karbondioksid, måtte skogen sikres en samlet årlig tilvekst på 250 mill. kubikkmeter. Til det trengs det arealer i størrelsesorden mill. dekar. Med en plantekostnad på tusen kroner pr dekar utgjør dette en investering på mellom 100 og 500 milliarder kroner. Jeg angir et så bredt spenn, fordi det kan anføres en rekke usikkerhetsmomenter som påvirker kapitalbehovet, gitt at det skal påskoges et areal som er tilstrekkelig til å fange og lagre det som er den samlede årlige utslippsbelastning verden påføres ved sitt forbruk av norsk olje og gass. Med det høyere anslaget utgjør denne investeringen om lag 10 prosent av oljefondet. Alt vi vet om avkastningen av investeringer i skogprosjekter, innebærer imidlertid at denne investeringen vil gi minst den forventede 4 prosents avkastning. I tillegg kommer den moralske «gevinsten». Derfor bør en investering i selve skognæringen inngå som en del av det foreslåtte, reorganiserte oljefond. Dette grepet gjør det mulig for Norge gjennom egen politikk og med lønnsomhet å ta sitt globale ansvar helt og fullt. Ord ved Toftes fall Det er min oppgave som leder for Det norske Skogselskapets styre å fokusere vår utnyttelse av skogressursene. Det dramatiske fall i investeringer i ny skog i Norge har lenge vært en kjent skandale. Alarmen burde ha gått for lengst, den dagen vi oppdaget at vi hadde måttet tidoblet våre investeringer, skulle vi vært like flinke som våre svenske naboer i øst. Til tross for gjentatt dokumentasjon av skogtiltakenes overlegenhet i klimapolitikken og tilslutning i Stortinget, er det likevel ikke utviklet konkrete virke- 31

17 midler, og Stortingets føringer er ikke fulgt opp med bevilgninger. Det er min oppfatning at nedleggelsen av norsk treforedlingsindustri så langt er vel begrunnet i størrelse, lokalisering, teknologi og marked. Men enhver normal industrinasjon med skogtradisjoner ville forhindret nedleggelsen av et anlegg som Tofte. Når vi ser at bedriftens svenske eier trapper opp produksjon på tilsvarende anlegg i Sverige, skjønner vi at egne rammebetingelser må gjøres internasjonalt konkurransedyktige. Skogen kan gjennom bioøkonomien skaffe oss det vi trenger ved hjelp av systemer for planteproduksjon og foredling som ivaretar forsyningen av mat, materialer og energi gjennom et bærekraftig, fornybart karbonkretsløp. Vi kan med stor trygghet fastslå at skogen er en økologisk drøm. Det er åpenbart at skogeierandelslagene ikke hadde tilstrekkelig evne til å redde og omstille Tofte, gitt det som skjedde med Norske Skog. I en virkelighet hvor staten er den eneste med tilstrekkelig kapital, ville det ikke vært noen annen løsning enn et statlig grep. Men alle som kan spillet, så det var åpenbart at de 0,5 milliarder Nkr. regjeringen har avsatt til Investinor er en avledningsmanøver. Hvordan staten kunne gått frem, er beskrevet foran. Dessuten er staten allerede inne i nordisk skogindustri med et titalls milliarder i egenkapital. Den egentlige forklaring på den ulykkelige nedleggelse av Tofte, består i at de som for tiden har det siste ordet her i landet, foretrekker en skog som råtner på rot, og gress- og skogfylker preget av få og enkle verdikjeder. Menneskeheten vender tilbake til skogen Dersom vi i et tilbakeblikk vil gjøre et forsøk på å trekke fram de to viktigste begivenhetene i menneskehetens historie ville jeg formulere disse som følger: For det første da menneskene kom ut av skogen og begynte å dyrke korn. Det skjedde for om lag ti tusen år siden. For det andre den industrielle revolusjon som startet på 1700-tallet og gjorde bondesamfunnet om til et industrisamfunn. Den tredje bølgen vi nå aner kan forstås som at menneskeheten vender tilbake til skogen. Skogstrategien gjør det mulig å omstille fra svarte til grønne karboner på en rimelig smertefri måte

18 BIO-ØKONOMIENS MULIGHETER Hans Fredrik Hoen Hoen er utdannet cand.agric. i Skogbruk fra Norges landbrukshøgskole 1985, Dr.Scient. i 1991 og ble professor i Skogøkonomi og planlegging i På 1990-tallet deltok Hoen i forskning knyttet til skogens flersidige bruk, blant annet ved analyser og kvantitative prognoser for kartlegging av potensialet for økt binding av CO 2 i skogbiomasse ved tilpasset skogbehandling. Han ble i 2003 tilsatt som instituttleder ved Institutt for naturforvaltning. Denne stillingen hadde han fram til han ble rektor ved Universitetet for miljø- og biovitenskap fra

19 Bio-økonomien i retrospektiv Alt høyere liv på jordkloden er basert på fotosyntesen og planteproduksjonen. Den første store revolusjonen i menneskets epoke var etableringen av jordbrukssamfunnet for om lag år siden. Dette fant antakelig sted i Tyrkia. Vi kom ut fra skogene, ryddet land, sådde, planta og pleide åker, for å høste, foredle og lagre produktene til seinere bruk. Dyr ble temmet og satt i produksjon. Nye måter å bearbeide jorda, skaffe vann, finne fram til bedre sorter og skjøtte og pleie avling og husdyr, har på ulikt vis blitt utviklet siden den tid. Den neste virkelig store endringen var industrialiseringen, utviklingen av tekniske hjelpemidler og overgangen til markedsøkonomi med fossile energibærere, kull, olje og gass, som en sentral driver. Dette ble kombinert med moderne empiriske studier tuftet på vitenskapens systematikk. I sum har det gitt stadig ny teknologi og stor produktivitetsvekst. Vår industrielle, fossile epoke, startet i andre halvdel av 1700-tallet, og har altså pågått i vel 200 år. Det har gitt store deler av verdens befolkning en formidabel materiell vekst og velstand, samtidig med at klodens befolkning er blitt mangedoblet, fra 1 mrd rundt 1800 til drøyt 7 mrd i Det tok 123 år å øke fra 1 til 2 mrd, mens de neste 5 mrd har kommet på 85 år. Det har samtidig gitt et formidabelt press på ressurser og naturmiljø. Verden står overfor store miljøutfordringer; menneskeskapte klimaendringer, tungmetaller, radioaktivt avfall og næringsstoffer på avveie, og tap av biologisk mangfold. Forekomstene av fossile energibærere er gitt, slik at før eller siden må verden belage seg på en tilgang på energi uavhengig av de fossile energibærerne. Menneskeskapte klimaendringer forårsaket av økt konsentrasjon av drivhusgasser i atmosfæren, skaper behov for en forsert utfasing av vår bruk av fossile karboner. Det betyr at framtida på ett eller annet tidspunkt vil være fornybar og kretsløpsbasert. På lang sikt må menneskeheten finne en balanse mellom sitt forbruk og hva økosystemene kan forsyne oss med av goder og tjenester. I USA jobber Obama s adminstrasjon med å legge til rette for utvikling av bioøkonomi ut i fra målene om bedre helse, redusert oljeavhengighet, bedre miljø, omstilling i industrien, produktivitetsøkning i landbruket og generell jobbskaping. EU går samme vei og planlegger en historisk stor forskningsinnsats på det bioøkonomiske området gjennom det nye rammeprogrammet «Horisont » som starter opp i Målet er å utvikle et fremtidig biobasert samfunn med lavere utslipp, høyere ressurseffektivitet, samtidig som det skapes nye arbeidsplasser. EU definerer bioøkonomi som bærekraftig produksjon og bearbeiding av biomasse til mat-, helse- og fiberprodukter, industrielle varer og til energi. Vår egen regjering forklarte, i forkant av RIO+20 i 2012, bioøkonomi slik: «Begrepet peker mot strategier for økonomisk politikk og utvikling som tar mer grunnleggende hensyn til naturens tålegrense og faren for klimaendringer, og som samtidig reduserer fattigdom og bidrar til likhet og anstendig arbeid.» Kunnskapsutvikling, teknologi og innovasjon er viktige nøkkelord i bioøkonomien og er koblet til politiske føringer i forhold til miljø og samfunn. Her må man se ting i sammenheng og klare å favne både smart ressursbruk, bedre klima og miljø, økonomisk vekst og sosial utvikling på samme tid. Hva går Bioøkonomi ut på? Fotosyntese krever areal til lands og til vanns. Det stiller krav til arealforvaltning, arealplanlegging, og systemer for å holde orden på eiendomsforhold. Et eksempel på utfordringer anno 2013 innen dette feltet er «land-grabbing». Begrepet er omdiskutert. Det dreier seg om storskala transaksjoner der både private investorer og stater sikrer seg eiendomsrett eller langsiktige leiekontrakter til land. Se Borras et al (2011) for en diskusjon av begrepet og fenomenet. Et annet og hjemlig eksempel er dilemmaene knyttet til vern av matjord kontra utvikling av områder for bolig- og næringsformål. Diskusjonene om sentrums-utviklinga her i Ås eller «IKEA-jordet» i Vestby er lokale eksempler som demonstrerer mange av disse dilemmaene. Produksjonen av biomasse, gjennom jordbruk, skogbruk eller havbruk, kan påvirkes og stimuleres av ulike tiltak. Det var dette våre forfedre kom på sporet av og begynte å sette i system for om lag år siden. Bioøkonomi handler altså om optimalisering av produksjonsprosessene tilgangen og arronderingen av areal, jordsmonnets eller produksjonsmediets beskaffenhet, tilgang på næringsstoffer og vann, produksjonsteknikker, foredling av plantemateriale og avl av produksjonsdyra, håndtering av sjukdommer og «skadedyr», forståelse og tilpasning av produksjonen til miljøet. 37