Sjekk. posten. Ny veteran markering SIDE 8 Solen, snøen og Marit SIDE 10 Den fremtidige veteran SIDE 6

Transkript

1 Sjekk NR posten Ny veteran markering SIDE 8 Solen, snøen og Marit SIDE 10 Den fremtidige veteran SIDE 6 Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner NVIO

2 :innhold: Den fremtidige veteran Side 6 Aktuelt Leder...4 Aktuelt hjemme: Pårørendearbeidet i NVIO...5 Portrett: Den fremtidige veteran Aktuelt hjemme: Ny veteranmarkering Portrett: Solen, snøen og Marit Kommentar: Noe egner seg ikke på forsiden i VG...13 Portrett: Den ensomme historikeren Aktuelt ute: World Veterans Federation s 7. internasjonale konferanse Tilbakeblikk: Fra ISFOR og SFOR til EUFOR Aktuelt ute: Bosnia mellom Dayton og EU...20 Aktuelt hjemme: Enklere for veteraner å søke om kompensasjon...21 Aktuelt hjemme: 186 har søkt om kompensasjon...21 Aktuelt hjemme: Julesherry...22 GS har ordet...23 Aktuelt hjemme: Reunionparty for libanonveteraner i Lommedalen...24 Aktuelt hjemme: NVMC offisielt godkjent som MC-klubb...25 Aktuelt hjemme: Forbundsstyremøte på Voss...26 Lokalforeningene RØROS: Foredrag med Heidi Brudal...27 AUSTAGDER: 10- års jubileum...28 HEDMARK: I god fremgang...29 SUNNMØRE: Julebord på Sunnmøre...29 SALTEN OG OMEGN: Kjempesuksess med FN-marsj...30 MOSJØEN: Blåtur med krutt...31 BERGEN: NVIO på Torgallmenningen/FN-marsjen Kontakt med leserne Rett til å drepe...32 Vellykket veterantur til Libanon...33 Fra Stalingrad til Serbia Nye bøker/medlemsservice NR Sjekk posten Veteran markering SIDE 8 Pårørendearbeidet i NVIO SIDE 5 Den fremtidige veteran SIDE 6 Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner NVIO Nr ISSN: Ansvarlig utgiver: NVIO v/presidenten Postboks 1635, Vika 0119 Oslo Ansvarlig redaktør: Informasjonssjef Kristin Bjerkli Tlf.: e-post: kbjerkli@nvio.no Neste nummer av Sjekkposten (nr ) kommer ut i februar med deadline 3. februar Ettertrykk tillatt ved kildeangivelse Mediainformasjon: Opplag: Lay Out: Høegh as Ansvarlig for produksjon og annonser: Høegh as Annonsesalg: Niels Høegh, tlf: , e-post: niels@hoeghpartners.no Trykk: Norby Grafisk as Redaktør kbjerkli@nvio.no Jeg håper dette nummerets artikler og temaer inviterer til mye god romjulslesing. Vi har bl.a. lagt opp til flere interessante portretter. Først følger vi på ny vår fremtidige veteran Janne Eikeli fra Sjekkposten nr , som nå har tjenestegjort en stund i sin kontingent i Afghanistan. Hvordan opplevelsene kontra forventningene har vært kan du lese om på s. 6. På side 10 kan du lese om Marit Rye Ramberg, og hvordan det var å være kvinnelig offiser under Tsjad bidraget. Josef Martinsen er ute med ny bok. Om denne og om hans arbeid i, og situasjonen i Kosovo kan du lese om på s juli 2010 samlet veteraner og pårørende seg til stille markering foran Stortinget for å protestere på forskjellsbehandlingen av skadde veteraner. Forsvarspolitisk talsmann AP, Sverre Myrlie lovet under den markeringen at regjeringen ville se på veteranloven på nytt. Da Forsvarsbudsjettet ble lagt frem i oktober viste det seg at ord ikke ble fulgt opp med handling. 5. november ble det protestert på nytt. Les om denne på s. 8. Vi nærmer oss NVIO jubileumsår i 2011, og i den forbindelse er forbundets historie ført i pennen av æresmedlem Vigar Aabrekk. Frem til 31. desember er det mulig å forhåndsbestille boken til en meget gunstig pris (se vedlagte DM). Så pass på og benytt muligheten nå! NVIO PÅ FACEBOOK, NYTT PÅ WEBSIDEN Har du ikke besøkt forbundets facebook side ennå? Søk på NVIO i søkerfeltet etter at du har logget deg inn så finner du vår facebook side. Der finner du linker til aktuelle nyheter, kommentarer, og små og store nyheter fra NVIO m.m. Vi oppfordrer våre medlemmer til å aktivt følge oss på facebook, og tipse andre om NVIOs side slik at vi kan nå frem til flere veteraner og deres pårørende. Her er linken til facebooksiden vår: Minner også om de tre nye link knappene på NVIOs hjemmesider; en til NVIOs facebook side, en til hjemmesiden til Forsvarets Veteransenter og en til Støtt våre soldater. Sist nevnte kommer straks opp med egne hjemmesider i tillegg til facebooksiden. Følg også med på menyvalget Medlemsfordeler på NVIOs hjemmesider. Etter hvert som flere medlemsfordels avtaler signeres og trår i kraft legges de fortløpende ut her. Nå står julen for døren, og jeg ønsker alle får en fin og fredfylt jul, hvor hen den måtte feires. Kameratstøtte.no Velkommen til nettjenesten Kameratstøtte.no Mange opplever utenlandstjenesten som en positiv erfaring, men for noen kan tjenesten føre til ulike problemer senere i livet. Snakk om dine opplevelser med en likemann. Gå inn på eller ring vår landsdekkende Kameratstøttetelefon:

3 :aktuelt: hjemme Leder Mot årsskiftet Regjeringen bevilget 19. november 2010, 100 millioner kroner ekstra til veteraner med psykiske belastningsskader. Dette er penger som skal brukes innen 31. desember d.a. Jeg har tidligere gitt uttrykk for glede over denne tilleggsbevilgningen til kompensasjonsordningen, slik at det nå kan settes fortgang i utbetalingene til dem som allerede er tilkjent kompensasjon. Raskere saksbehandling skal nå følges opp med like rask utbetaling. For NVIO er det fortsatt en sentral målsetting at alle veteraner får synlig anerkjennelse for den tjenesten de har utført, og at de skal være sikret å bli skikkelig ivaretatt helsemessig, økonomisk og sosialt, dersom de får fysiske eller psykiske skader etter deltakelse i internasjonale operasjoner, uavhengig av skadetype, skadeårsak eller skadetidspunkt. Derfor fortsetter NVIO sitt arbeid for lik erstatning for lik skade før og etter 1. januar 2010, uten tidsbegrensning. Enkelte har hevdet at NVIO urettmessig prøver å ta æren for noe andre har gjort i denne sak. Dette er det reneste tøv. NVIO har arbeidet for å bedre veteranenes kår og ivareta veteranenes rettigheter gjennom 50 år, med økende kraft de siste årene. Og dette vil vi fortsette med! Jeg tror året 2010 vil bli husket som et mellomår, som har vært preget av iverksetting av kompensasjonsordningen og arbeid med handlingsplanen. Vi har i 2010 sett en markant politisk oppmerksomhet om veteransaken, og en kraftig endring i offentlig opinions støtte til norske soldater i internasjonale operasjoner. Dette er svært positivt og gledelig. Videre vil 2010 bli husket for et meget vellykket Kongojubileum, med et omfattende program og god tid til mimring. Det samme kan sies om de mange gjensynstreff som er gjennomført. Flere og flere lokalforeninger etablerer kameratstøttegrupper. Elevtallet til kameratstøttekursene er gode, så dette lover godt for fremtiden. Flere og flere lokalforeninger etablerer kameratstøttegrupper. Elevtallet til kameratstøttekursene er gode, så dette lover godt for fremtiden. Stiftelsen Veteranhjelp har vist seg fortsatt å ha livets rett. Mange veteraner og enkelte pårørende har blitt gitt øyeblikkelig økonomisk hjelp. Det er også svært gledelig at enkelte veteraner har gitt relativt store pengegaver til Stiftelsen Veteranhjelp. Stiftelsen kan bare fungere ved at DU gir ditt bidrag. Mottoet må være; Veteraner hjelper veteraner. Kommende år vil vi fortsette å satse på medlemspleie, medlemsverving, kameratstøtte, pårørendearbeid, og et sted å være. Gamle gode veteranprioriteringer. I tillegg til dette må vi også prioritere informasjon med vekt på det offentlige rom. Her har vi et stort forbedringspotensiale. To store arrangementer vil også bli gjennomført neste år. NVIOs ledersamling og markering av NVIOs 50 års jubileum, og World Veterans Federation (WVF) sin kvinnekonferanse. Dette er arrangementer som vil være med på å løfte forbundet. Som dere skjønner er ikke NVIO en båt som er fortøyd ved kai, men en båt på full fart fremover. Jeg håper den gode dialogen med politisk og militær ledelse vil fortsette til beste for veteransaken. Dette fortjener både veteranene og deres pårørende. Jeg vil også takke alle medlemmer, forbundsstyret, sekretariat og samarbeidende organisasjoner for all innsats og støtte i Jeg ønsker alle en riktig god og velfortjent jule- og nyttårshøytid. Jeg håper og tror 2011 blir et meget godt veteranår. Pårørendearbeidet i NVIO Av RoAld Sølvik KORT HISTORIE I mars 2009 etablerte NVIO en arbeidsgruppe, som på bakgrunn av et mandat fra NVIO skulle utrede hvordan forbundet best kunne organisere et godt tilbud for pårørende til veteraner fra utenlandsoperasjoner. Deltakerne i gruppen, som selv er pårørende til veteraner, skulle først kartlegge de pårørendes behov. At veteranenes pårørende satt inne med svært ulike erfaringer, visste vi på forhånd. Dette ville medføre at ønsker og behov også ville være over et vidt spekter. Et seminar om pårørende i Bergen samme høst bidrog også til å tydeliggjøre og utdype temaet: Hva er de pårørendes behov og hvordan imøtekomme dem. NVIO mottok gruppens anbefaling den For oss var dette et viktig delmål i prosessen fram mot det endelige målet. ( Vi har diskutert pårørendebegrepet, og forsøkt å finne et godt alternativ, fordi mange forbinder pårørende med negative situasjoner, som feks ulykker og død, uten at vi har trukket noen konklusjon.) GODKJENNING FRA LANDSMØTE Med en liten justering i forbundets vedtekter ble anbefalingen godkjent på landsmøtet april 2010 i Alta. Et nytt delmål var oppnådd, og det var dermed klart for veien videre. Etter å ha vurdert tre ulike modeller for organisering, valgte vi den modellen som ville være enklest å gjennomføre, ville medføre minst ekstra ressursbruk, og med en sterk lokal tilknytning. Anbefalingen er sendt ut til alle lokallagene i NVIO. I korte trekk går anbefalingen ut på følgende: Pårørende og pårørendearbeidet inkluderes i NVIOs daglige arbeid lokalt og sentralt. Dette for å kunne nyte godt av NVIOs erfaringer gjennom sitt mangeårige virke som landets største organisasjon for veteraner fra internasjonal tjeneste. I arbeidet med å koordinere tiltakene for veteraner og pårørende best mulig, både lokalt og sentralt, vil dette være formålstjenlig. Det er etter arbeidsgruppens syn essensielt at de pårørende og soldaten/veteranen sees på som en enhet/helhet, slik at aktiviteter og tilbud tilrettelegges og inkluderer de pårørende. Det er spesielt viktig at dette skjer tidligst mulig etter tjenesten, slik at det får størst mulig forebyggende virkning. Arbeidsgruppen vil spesielt fremheve betydningen av dette i forhold til soldatens/veteranens barn. Arbeidsgruppen vil presisere at langt de fleste veteraner/soldater og deres pårørende opplever at tjeneste i internasjonale operasjoner er positivt. Det bør fokuseres på å få med mange flere av de veteranene som har positive opplevelser/erfaringer som medlemmer i NVIO i fremtiden. ORGANISERING Rent praktisk har vi planlagt å knytte pårørendearbeidet opp mot lokallagenes kameratstøttearbeid,, men med egne pårørendekontakter, som svarer på henvendelser. Pårørendetjenesten vil få en liten styringsgruppe som koordinerer dette arbeidet. Vi har et mål om at NVIO i første halvdel av 2011 etablerer nettjeneste for pårørende til soldater og veteraner under nettsiden. Dette avhenger av at får penger til å drive videre, noe som ennå ikke er avklart. Å knytte pårørendearbeidet opp mot Kameratstøttenetttjenesten vil ikke kreve de helt store økonomiske utlegg. I tillegg vil dette medføre flere brukere og bedre utnytting av tjenesten totalt. Informasjon om dette tilbudet må innarbeides i alle NVIOs informasjonskanaler. Det er også tanker om en form for telefontjeneste. NVIOs pårørendearbeid må først og fremst ha fokus på pårørende/familier til veteranene, men her må det være et nært samarbeid med avdelingene som har ansvaret for soldatene og deres pårørende/familier mens de er i tjeneste. Det er viktig at alle vet og kjenner til hva og hvilke tiltak den enkelte har krav på /rett til, og hva en får og ikke minst hvor/hvordan en får det. LOKALLAGENE. NVIO oppfordre alle lokallag i forbundet til snarest å inkludere pårørende/familier i sitt arbeid dvs at de tilrettelegger slik at veteraner og familier kan delta på en del aktiviteter sammen, også egne aktiviteter for pårørende og noe spesielt tilrettelagt for barn. Muligheten må legges til rette for å etablere lokale nettverk for pårørende/familier til soldater/veteraner. Innenfor nettverkene stiller en opp for hverandre, både i praktiske sammenhenger og sosialt. Erfaringer pårørende til veteraner har kan være til /uvurderlig hjelp og støtte for pårørende til nye soldater. Ikke minst vil dette kunne være til uvurderlig hjelp i kriser. Noen få lokallag har allerede kommet godt i gang, men de som er i startgropa bør finne fram til en person(er) (pårørendekontakt/familiekontakt) som kan forestå/legge til rette pårørendearbeidet i lokallaget. For at de skal få faglig påfyll og utveksle ideer til tiltak i eget lag, vil det bli arrangert kurs/samlinger for lokallagenes pårørendekontakter/familiekontakter i regi av NVIO hvert år på Bæreia. Samlingene blir holdt etter behov. NVIO vil arrangere det første kurset for lokallagenes familiekontakter/ pårørendekontakter april, og det neste planlegges november Så får vi håpe at alle gode krefter arbeider sammen for å nå målet om et organisert pårørendearbeid i NVIO. 4 5

4 :portrett Sagaen om Janne Den fremtidige veteran Del 2. Janne Ekeli ble intervjuet i Sjekkposten nr , før hun dro ut i internasjonale operasjoner for første gang. Denne gangen skal vi møte henne i Afghanistan for å høre hvordan hun har opplevd møtet med landet, både kulturen og stedet. Og ikke minst hvordan hun har hatt det i det nasjonale støttelementet i Masar E Sharif som kryptooffiser. Av ola TomTeR, og RogeR HelmeRS Hvordan har opplevelsen vært kontra forventningene? -Ettersom jeg ikke visste hva jeg skulle forvente er det vanskelig å sammenligne opplevelsen med forventningene. Tankene mine rundt intops dreide seg mye rundt hva som ventet meg jobbmessig og hvordan jeg ville oppleve kulturen og landet. Ut fra mine opplevelser kan jeg si at afghanerne fremstår som et rolig folkeslag hvor Inshâ llâh (Guds vilje, red anm) styrer mye av bedriften. Etter noen turer i Kabul har jeg sett fattigdom de fleste bare forholder seg til gjennom TV. Det er likevel vanskelig for meg å se dette gjennom et pansret bilvindu samtidig som jeg er ment å føle det på kroppen. Akkurat som om det ikke når helt inn eller at jeg forstår med hele meg omfanget av tilstanden til dette landet. Hvilke utfordringer har du i jobben her nede? Ut fra oppsettingsperioden fikk jeg ikke noe klart bilde av hvordan dagene mine ville bli her nede. Da vi ankom teateret så jeg at: En: Her var det behov for opprydding To: Ansvaret var skremmende stort Tre: Jeg kom til å sitte igjen med langt mer kunnskap etter kontingenten enn det jeg hadde før. Jeg trives med ansvaret nå som jeg har hodet over vannet og bedre oversikt over hva jobben min egentlig er. I tillegg til primærjobb skal man rekke over både tårnvakter hos tyskerne og leirvakt hos oss selv, hvilket kan få konsekvenser for primæroppgavene. Så det er nok å gjøre. Hva synes du om samholdet og stemningen her? --Etter at vi kom ned hit føler jeg at samholdet har blitt bedre. Jeg regner med det skyldes naturlige årsaker. Vi ser hverandre hele tiden og jobber mot et felles mål. Det er vanskelig å ta seg en pause fra det sosiale når ens eget rom er tynne teltvegger. For min del er det noe som fungerer i 6 måneder men kanskje ikke særlig mye lenger. Vi skal løse oppdragene på best mulig måte, og det avhenger av at hver enkelt bidrar best mulig i sin fagkategori. Flertallet gir det de har, skjønt det finnes folk som er mer opptatt av å få enn å gi noe. Hvor dette ikke akkurat er en personlig hjertesak for den enkelte. Alt i alt synes jeg vi er en bra gjeng med mye humor og interne vitser. Noen ting utfordrer selvsagt stemningen. Jeg synes fokuset vi har på et høyere nivå fra Norge er feil. Det å fokusere på uniformer og spraylakkere over merking av kjøretøy gir et smålig utrykk. Det gjør noe med oss på gulvet når fokuset rettes dit hen. Da kan det være lett å glemme hvorfor vi egentlig er her. Den ellers så friske østfoldjenta ble sykemeldt midt i perioden. Hva kom det av? Etter en tid i operasjonsområdet fikk jeg smerter i høyrebeinet som kom og gikk et par perioder. En dag ble det så plagsomt at jeg hadde problemer med å sove. Det komiske er at neste dag var smertene borte, men det var også bevegeligheten i fotbladet. Da jeg egentlig skulle på leave ble jeg isteden sykemeldt, og under leaven ble jeg sittende fast i helsemølla hjemme. Jeg har fått prøve MR, røntgen, elektroanalyse og måling av muskelaktivitet med nåler for å finne årsaken til denne såkalte droppfoten. Mange telefonsamtaler og dager etter fikk jeg endelig reise ut igjen. Det høres kanskje pinglete ut, men å gå på underlag av store grussteiner hver dag, mange ganger om dagen, belaster beinet feil. Samtidig som forsvarets skotøy ikke holder mål. Nå er det imidlertid en sti på vei, slik at andre kan slippe disse plagene. Gode innleggssåler hadde ikke vært noen ulempe. I januar 2011 er det slutt. Da blir støtteelementet avløst. Hva er fokuset ditt nå mot slutten? -Prøver nå å holde fokus på rett plass frem mot redeployering (hjemreisen for denne kontingenten av styrkebidraget, red anm). Det er ikke over før pussen er ferdig, som de sier. HOTO (Hand over/ take over, red anm) er så godt som ferdig planlagt. Jeg drar på leave to uker i desember, og når jeg kommer tilbake er neste gruppe rett rundt hjørnet. Målet er å levere fra seg butikken i best mulig stand slik at vi kan drive operasjoner på en ryddig og oversiktlig måte. Det skal i alle fall ikke stå på orden og struktur her i containeren! Ellers ser jeg selvsagt frem til å kunne dra på meg OnePiece`n og slenge meg ned på sofaen for å se en film og slippe å gå 200 meter for å gå på do sammen med to andre. Forrige gang fortalte vi om Janne sin blomstrende musikkarriere. Den har hun holdt ved like, godt støttet av velferdsoffiseren i leiren og en gjeng musikere. Fortell om kontingentbandet TICS! -Vi hadde i utgangspunktet store ambisjoner, og med Ola God Stemning (velferdsoffiseren,red anm) blir de ikke akkurat mindre. Men på tross av ambisjoner har vi kun hatt èn konsert sammen. Leaveavvikling og oppdrag gjør det vanskelig å få til mange gode øvinger. Men i midten av desember er vi klare for en hektisk innspurt med øvinger før vi satser på en bra konsert i julen. TICS består av èn trommis, èn bassist, to gitarister og meg. Jeg er fornøyd med at vi har fått satt i stand musikkteltet såpass godt, og håper de kommende kontingenter klarer å ta vare på det. Hva gjør Janne Ekeli når hun kommer tilbake til Norge? Janne Ekeli i Norge skal først ha seg en lang periode med rekreasjonsdager og ferie. Etter det blir det å finne sin plass i ny struktur hos luftvernartilleribataljonen på Ørland etter kuttene i omstillingen som pågår hjemme. Jeg ser frem til å bruke de opplevelsene og erfaringene jeg har gjort meg her nede. Kulden blir en utfordring og jeg kunne mer enn gjerne tenke meg tilnærmet afghansk klima i en lengre periode. Å komme hjem til sin egen leilighet blir både rart og godt ettersom jeg ikke har vært på Brekstad siden mai. Men jeg vet gitaren, pianoet og Mac en står og venter, så det skal nok bli et gledelig gjensyn. Gleder meg selvsagt også til å se gamle kollegaer og venner, avslutter hun. Janne har tross sykdom, funnet seg godt til rette i Afghanistan. Og hun har uten tvil lært mye terminologi som brukes blant kvinner og menn i internasjonale operasjoner. Neste gang vi treffer henne er hun hjemme i Østfold. Da skal vi la henne reflektere over det å ha blitt veteran, om deltagelsen i Afghanistan, om musikkplanene og om hva hun har lært. Her viser et av ofrene for krigen i Afghanistan frem skadene for Janne i forbindelse med et oppdrag hun var ute på 6 7

5 :aktuelt: hjemme :aktuelt: hjemme Ny veteranmarkering 5. Juli 2010 samlet 172 veteraner og pårørende seg til stille markering foran Stortinget for å protestere mot forskjellsbehandlingen av veteraner skadd før og etter 1. januar Forsvarspolitisk talsmann AP, Myrlie lovet under den markeringen at regjeringen skulle se på veteranloven på nytt, og skuffelsen var stor da Forsvarsbudsjettet som ble lagt frem i oktober viste at ord ikke blir fulgt opp med handling. 5. november 2010 møtte 200 veteraner og pårørende på nytt opp foran Stortinget for å kreve sin rett. Av kristin BjeRkli PÅ nytt sto veteraner fra Afghanistan, Gulfen, Balkan, Libanon og Gaza, og fra alle veteranorganisasjonene; NVIO, SIOPS, og Warfog side om side. Også deres pårørende møtte opp på ny. Denne gangen var også en rekke forsvarsrelaterte organisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner invitert med, og BFO, NOF, NTL, Pårørendegruppa for FN- og NATO veteraner, stilte alle med sine representanter. Alle samlet om en felles sak; en rettferdig og lik behandling av alle skadde veteraner (både fysiske og psykiske), ved skade påført under tjeneste, uavhengig av tjenestetidspunkt. VETERAN-ALLIANSEN Initiativtaker Jan William Steen startet protestaksjonen med å minnet de oppmøtte om at det den 7. november er forsvarets minnedag, og oppfordre de møtte til 1 min. stillhet for alle falne veteraner, før han holdt sin appell. I anledning markeringen hadde Steen fått laget en T - skjorte som enkelt oppsummerer hva hele demonstrasjonen dreier seg om; "Alle skal med - 65 G". -Alle skal med sier regjeringen. Det må også gjelde veteraner. Slik det er nå vil den som skades i samme operasjon/angrep før midnatt ha krav på maks 35G (2,6 mill), mens den som skades etter midnatt vil ha krav på inntil 65G (4,8 mill) i erstatning for samme skade i samme hendelse. Dette er urettferdig. De som tjenestegjorde før 1978 har ikke noen egen erstatningsordning, og må søke yrkesskadeerstatning, men der hevdes det at noe skader i krig må påregnes og de får avslag på erstatning. Slik skal det ikke være! -Alle veteraner er stolte av tjenesten de har utført på oppdrag for Norge. Å være veteran er heller ingen diagnose. De aller fleste veteraner kommer hjem med rike erfaringer. Men noen skades, og disse må vi hjelpe, sa Jan W. Steen i sin appell. Han roste regjeringen for å ha startet arbeidet med å bedre kårene for veteranene i 2005, men påpekte at regelverket som er utviklet er for dårlig. I tillegg møtes de skadde veteranen med motgang, og uten respekt og forståelse for sin skade hos leger, psykologer, NAV og SPK. Unge veteraner i dag har ikke opparbeidet seg pensjonsrettigheter og ender som minstepensjonister resten av sitt liv. Gi i stedet veteranene en mulighet til et verdig liv, oppfordret han. Når den særskilte kompensasjonsordningen ble drøftet i høringer og andre fora, var intensjonen og ønskene fra alle parter at denne og skulle være på 65 G. Det var 65 G FD valgte å anbefale før den skulle vedtas i Regjering og Storting. I det lovverket som ble presentert i 2010 var det derfor å forvente at det norske Storting og Regjeringen ville gi like rettigheter til alle skadde veteraner. I stedet valgte man å dele inn veteraner i minst tre ulike klasser. Veteraner som blir skadet etter 2010 får inntil 65 G i erstatning ved 100 % uførhet og tap av inntekt. Staten påtar seg ansvaret for skaden og de vil bli fulgt opp i inntil et år etter tjenesten. De veteraner som har blitt psykisk skadet mellom får maksimalt 35 G ved 100 % uførhet som beviselig skyldes skade i tjenesten. Veteraner med skader fra tjenesten før 1978, dekkes ikke i det hele tatt. Protestaksjonens krav kan kort oppsummeres til: Lik erstatning for lik skade. Ett års oppfølging av alle skadde veteraner, uavhengig av tjenestetidspunkt eller når skaden oppsto/oppstår. Der hvor skaden beviselig skyldes tjenesten, er godkjent som yrkesskade og allerede er utredet mange ganger, må saksbehandlingstiden hos Statens pensjonskasse være mindre enn seks måneder. PÅRØRENDEGRUPPA FOR FN- OG NATO VETERANER pårørende har følt konsekvensene av statens kast og bruk mentalitet av veteraner som er utrangert materiell. De pårørende har måttet bære konsekvensene alene av statens forpliktelser ute. De har fått hjem en skadet soldat overlatt til seg selv. Dette sa Rigmor Flygansvær, leder i Påørendegruppa for FN- og NATO veteraner. Hun holdt en meget sterk appell på vegne av de pårørende til skadde og syke veteraner, der hun bl.a. delte sine vanskelige erfaringer som pårørende til en PTSD skadd veteran med de fremmøtte. I sin appell minnet hun om at en skadet veteran lider aldri alene, rundt hver skadd veteran påvirkes minst 5 pårørende, og som vil lide med. Kampen for veteranenes rettigheter er også kampen for pårørendes muligheter for å støtte den skadde på en langt bedre måte enn i dag. BFO - Jeg vil at veteranene skal føle trygghet for at de blir ivaretatt når de får problemer, sa BFOs nestleder Jens Jahren når han holdt sluttappellen på markeringen. Jahren fortale at BFO raskt ble klar over nødvendigheten av å arbeide for ivaretakelsen av veteranene som får problemer på grunn av tjenesten, og har siden arbeidet for å bedre vilkårene for alle som tjenestegjør i internasjonale operasjoner. Han konstaterte at vi har kommet et langt stykke på vei mot god behandling av soldater før under og etter tjenestegjøring i intops, samtidig som det er sårt å måtte fastslå at vi ennå ikke er i mål. Ute opplever de svært vanskelige ting. Veteranene må ivaretas på en god måte. - Jeg vet at det er mye på trappene, blant annet kommer det en handlingsplan til våren som vi har store forventninger til. Vi får signaler om at kravene som stilles her i dag muligens kan innfris. MEN DET GÅR FOR SENT! - Mens vi og politikerne prater, sliter stadig flere veteraner med ettervirkninger etter å ha gjort en flott tjeneste på vegne av Norge. Det er på tide at politikerne leverer det som ble lovet i etterkant av veteranmarkeringen 5 juli. Jens Jahren avsluttet med å si at BFO skal arbeide utrettelig videre med veteransaken under slagordet: Trygghet for Statens krigere! NOF - Å være veteran er noe stort. Er man veteran, så har man på oppdrag fra Norge stilt seg i fremste rekke og vært forberedt på å gi det største offer, sitt eget liv. Det skal det stå respekt av. Når så veteranene igjen samles utenfor Stortinget i dag for å demonstrere for et bedre ettervern, vitner det om at Staten ikke tar sitt ansvar på alvor. - Fra kom det endringer i forsvarspersonelloven. Denne loven innebærer at veteraner får lovfestet rett til psykisk oppfølging fra Forsvaret i ett år etter endt tjeneste. Eller tilbudt annen oppfølging etter en rimelighetsvurdering. Forsvarspersonelloven 12b sier at, et Objektivt erstatningsansvar ved personskade i internasjonale operasjoner utmåles i tråd med underliggende regelverk. I dag, etter Avtalen for tjenestegjøring i internasjonale operasjoner, vil dette utgjøre inntil 65G (1G= kroner. Pr 1.mai 2010) Problemet er, at denne loven kun omfatter de som tjenestegjør i internasjonale operasjoner fra loven trådde i kraft, nemlig For de som har tjenestegjort før denne datoen, gjelder den nye forskriften av (kompensasjonsordningen red anm). Denne gir de skadelidte en bedre mulighet til å søke om erstatting, da det ikke er like strenge krav til årsakssammenheng. Dette har sammenheng med utfordringen om å skaffe tilveie dokumentasjonen i forbindelse med psykiske belastningsskader. Men, denne forskriften gir en maks erstatning på 35 G, altså 30 lavere enn personell som tjenestegjør fra Den nye forskriften gjelder for personell som har tjenestegjort mellom De som har tjenestegjort før den tid er ikke omfattet av denne ordningen. - Vi har nå altså endt opp med et A, B og C lag. Slik kan vi ikke ha det og der er derfor det nå demonstreres utenfor Stortinget i dag. - Norges Offisersforbund har i lang tid jobbet tett sammen med veteraninteresseorganisasjonene for å få gjennomslag for bedre vilkår for veteranene og arbeider nå for å få gjennomslag for et styrket ettervern. Norges Offisersforbund gir derfor sin fulle støtte til veteranene og stiller sammen med de foran Stortinget i dag, uttalte Jean-Rober Roosenboom de Vries, områdetillitsvalgt i NOF ved markeringen. Jan W. Steen avsluttet markeringen med en oppfordring til politikerne om å slutte med ord, og begynne med handling, og takket for den brede støtten fra veteran- og tjenestemannsorganisasjonene. 8 9

6 :portrett Marit Rye Ramberg tar ikke lenger ting rundt seg for gitt. Hun er glad for de varierte årstidene hun har her hjemme. Tiden i et av Afrikas fattigste land forandret noe i henne. Hun lærte at det vi som oftest ser på som kjærkomment, er deres største fiende. Solen, snøen og Marit Abeche, Tsjad Afrika høsten Termometeret dirrer rundt 50 varmegrader. Solen brenner nådeløst fra oven på det knusktørre landskapet. Stråvegger og telt utgjør det som kan kalles en markedsplass, med et avsindig støynivå. Mennesker og dyr om hverandre. Menn som driver esler gjennom gatene, med brensel bundet fast på ryggen. Tildekte kvinner med alskens husholdningsrelaterte artikler båret på hodet. Alle afrikanere, med blass blikk og mørk hud. Geiter som breker og gjør fra seg over alt. Noen steder griller man dyrene over åpen varme. Av RogeR HelmeRS RogeR@HelmeRS.no Plutselig ruller det to kjøretøyer inn i de trange gatene. FN-flagget vaier på taket av dem. Genferkorset plassert synlig over alt. Bilene stopper og ut kommer det norske FN-soldater. Folk blir nysgjerrige. En av soldatene er en kvinne. I ørkenuniform. Og lyseblå skyggelue med det lyseste blonde håret afrikanerne har sett på lenge. I hestehale. Og pistol i et hylster på låret. Presseoffiser og kaptein Marit Rye Ramberg er ikke vanskelig å få øye på, som den kontrasten til det afrikanske som hun er. Norge bidro til operasjonen MINURCAT med et feltsykehus som i utgangspunktet skulle håndtere FN-ansatte som tilhørte stabiliseringsstyrken, med folk fra blant annet Nepal og Togo. I tillegg til selve feltsykehuset bestod det norske styrkebidraget av en nasjonal kontingentstab og en vannboringsenhet. Den siste skulle sørge for rent brønnvann til FN og de sivile i et stort område. Norge hadde kontrakt kun ett år, forlot sommeren 2010, men etterlot en del utstyr slik at serberne kunne drive sykehus videre. MINURCAT er forventet terminert i desember. Å VILLE NOE ANNET Oslo, Norge november Høst er i ferd med å vike for vinter i hovedstaden. Jeg sitter i tredje etasje i den gamle Krigsskolen i Tollbugaten 10 og snakker med Marit. 31-åringen, som opprinnelig er fra Trondheim, er til daglig kommunikasjonsrådgiver i Hærstaben. Med bopel på Sankthanshaugen og kontor på Linderud jobber hun med å profilere materiellprosjekter for Hæren. Men i 2009 ikledde hun seg uniform og offisersgrad og dro ut med det norske styrkebidraget til FN-operasjonen MINURCAT som opererte i Tsjad. Noe helt annet enn det hun var vant til, til et sted hun knapt hadde hørt om før da. Blikket hennes er ernt et lite øyeblikk der hun sitter og sakte rører i kaffekoppen og tenker tilbake. Det er et halvt år siden hun kom tilbake fra det fattigste og mest korrupte landet på det afrikanske kontinentet, som preges av vold og stadige forsøk på statskupp. Marit var i den nasjonale kontingentstaben, også kalt NCC. -Det var ikke bare FN-ansatte som ble behandlet på sykehuset, forteller Marit. - Vi fikk inn mange fra sivilbefolkningen i området fordi vi hadde kapasitet til det. Styrkebidraget følte seg tett innpå det som skjedde på sykehuset. Humøret var ofte drevet av utfall av behandlingen. -Det var på topp dersom vi reddet liv, spesielt barn. Og det motsatte hvis vi mistet noen, sier hun ettertenksomt. -Hva var jobben din? Jobben var å profilere det norske styrkebidraget internt i Forsvaret og eksternt. Det gjorde jeg blant annet ved å ta imot journalister som kom til området. Og ikke minst fotodokumentere det meste vi gjorde. Noe som tok henne med på turer over flere dager ut i det karrige landskapet. Ofte sammen med brønnborerne. Hun forteller om fantastiske solnedganger, hvor du faktisk tydelig ser at solen går ned og forsvinner. Hvordan ble du møtt som kvinnelig soldat av de lokale? -Uniformen demper det kvinnelige og provoserer ikke muslimene i området, forteller hun etter beskrivelsen av markedsplassen i den erde største byen i Tsjad. Opplevde du hets fra siviblefolkningen? -Nesten aldri, svarer hun kontant. Det var ett tilfelle hvor en lokal spyttet etter oss og ville helst ha oss vekk, men stort sett var sivilbefolkningen fornøyde med å ha oss der. Hvordan klarer du å beholde det kvinnelige når du er i en militær operasjon i et land som Tsjad, kledd i uniform? -Som mange kvinner liker jeg noen ganger høye hæler og smykker i det sivile. Det kompenserte jeg med å trene og den naturlig brunfargen jeg fikk, smiler hun. Og så hadde jeg med noen kosmetiske kremer som gjorde at jeg kunne ta vare på velværen. Marit ble intervjuet av kvinnebladet Det Nye nettopp om det å bevare kvinneligheten oppi alt dette mandige som normalt preger militære styrker og oppdrag. Marit forteller at hun deltok på et tilfeldig møte med den ugandiske hæren i forbindelse med et oppdrag hun deltok på i Den Sentralafrikanske Republikk. Uganderne hadde aldri sett en kvinnelig offiser fra Norge før. Hvordan gikk det? -Jeg deltok i selve møtet og fremla det jeg mener var fornuftige argumenter. I tillegg var jeg bevisst på fremferden. Å fremstå profesjonelt. Da opplevde jeg å bli lyttet til og fikk respekt, forteller hun. MULTINASJONALT FELLESSKAP Det ligger mye rekreasjon og kreativitet i håndarbeid. Og det gjelder som oftest hvor som helst en kommer fra. Det skal mer enn brennende sol til for å stoppe sosiale og produktive kvinner i en multinasjonal setting. -Vi hadde felles nepalesisk - norske jentekvelder. Vi møttes en gang i uken i den norske leiren. Aktivitene var strikking og hekling for noen av jentene, men siden jeg ikke har noe særlig lag med håndarbeid var jeg mest med for det sosiale. En glimrende måte å beholde kvinneligheten på. Og Marit forteller at hun fikk svært god kontakt med nepaleserne. Besøk til to av dem i Nepal står på reiseplanen hennes. FORTS NESTE SIDE 10 11

7 :portrett :kommentar Solen, snøen og Marit Forts fra forrige side Hvordan synes du miljøet var hos dere i avdelingen? -Det var kjempegodt. Vi var en godt sammensveiset gjeng som kom veldig innpå hverandre og utgjorde et sterkt fellesskap. Det kom til fordi vi hadde liten bevegelsesfrihet. Selv om det var mulig å ringe hjem så følte hun at det var vanskelig å forklare utenforstående om hva dette dreide seg om. Har du fortsatt kontakt med kollegene dine fra Tsjad? -Ja, jeg har kontakt med mange fortsatt, sier hun og synes det er greit å få oppdateringer på hvor folk er og hva de gjør. SOLEN - EN FIENDE Det høres utrolig varmt ut å være der. Hvordan var det på vinteren? -I desember var det 28 grader, vi måtte bruke fleecejakke fordi kroppen var vant til atskillig høyere temperaturer. Det hadde vel kanskje sett litt rart ut for de hjemme, men vi var akklimatisert for høyere temperaturer, smiler hun. -Jeg glemmer aldri at jeg lå på en feltseng ute i ørkenen, med myggnett over meg og så på den klareste stjernehimmelen som var spent fra horisont til horisont, forteller hun engasjert. Vi spiste boksmat tilberedt Norsk ambulanse i Abeche by på bål. Skikkelig cowboyliv, ler hun. Men insektene kunne hun vært foruten. -De var så store som murstein der de stadig falt ned fra himmelen, forteller hun mens hun viser med hånden hvordan insektene klasket inn i myggnettingen. Marit forteller også at det kunne være utfordrende å gå på do når det ikke var en busk eller stein i nærheten hun kunne sette seg bak, og stort sett bare menn rundt henne. Hun tenker. Marit gjør det. Mye mer nå enn før. I hvert fall rundt de viktige tingene. Der ute i verden. Og hjemme. Blikket vandrer langs veggen bak meg, mens bildene ser ut til å komme i hodet hennes. -Vet du, jeg er så glad for snøen!, sier hun plutselig idet ansiktet sprekker i et smil. Jeg ser spørrende på henne. -Jo for solen i Afrika bærer med seg død og slitasje og er en fiende. Solen brenner opp alt. Landskapet, menneskene, huden til alt levende. Solen har satt sitt merke over alt. Derfor setter jeg pris på årstidene, sier hun. Lettet over at hun ikke er afrikaner og bor i ørkenen i Tsjad. Marit forteller videre at hun setter pris på friheten, og kunne tenke seg at andre rundt henne her hjemme også kunne det. -Men jeg innser jo at det er vanskelig for dem å forestille seg det jeg har sett, sier hun med en forstående mine. Synes du dere gjorde en viktig jobb for Tsjad? -Javisst. Sykehuset behandlet ca sivile utover de FN-ansatte og brønnborerne sørget for vann til hele mennesker i området, forteller hun begeistret. Litt av en operasjon i et land som stort sett er tørket ut, tenker jeg. Marit er ikke ferdig med tjeneste i utlandet. Hun vil til Afghanistan. Ut på noe hun definerer som et veldig betydningsfullt oppdrag. -Det er mange årsaker til at jeg vil dit, men en av dem er faktisk å få kunnskapen om operasjonene og om landet slik at jeg kan bidra mer i den jobben jeg gjør hjemme. Jeg aner også at Marit ikke har vært ute for siste gang. Hun er en av mange veteraner som drar ut igjen. For å kjenne på fellesskapet. Og utgjøre en forskjell for mennesker som trenger det. Et sted langt bak horisonten. Langt fra velstand. : f a k t a : De norske styrkene i Tsjad Norske FN-styrker etablerte og dreve ett feltsykehus og en brønnboreenhet i Tsjad fra mars Det norske bidraget ble avsluttet 15 mai Dette har de norske saldatene bidratt med: Hatt beredskap innen helse og vannforsyning for FN-styrkene i Tsjad. Brønnboring: Boret 16 brønner med nok vann til mennesker. Disse brønnene vil være sikre vannkilder for lokalbefolkningen i 50 år. Feltsykehus: Behandlet 5900 konsultasjoner, derav ca 2000 lokale tsjadere. Det er foretatt 319 kirurgiske inngrep, derav 299 på lokale. Om Tsjad: Det norske bidraget er en del av FN- operasjonen MINURCAT (FNs operasjon i Den Sentral Afrikanske Republikk og Tsjad), som har som formål å bidra til sikkerhet for flyktninger, hjelpetrengende og humanitære hjelpearbeidere. Den humanitære situasjonen i området er akutt, og ifølge FN er det nærmere 1,2 millioner som trenger hjelp. Mange av disse er flyktninger fra konflikten i Darfur i Sudan. Noe egner seg ikke på forsiden i VG I Sjekkposten nr 5/2010 skriver Anders Ulstein om oppstyret i norsk media etter at et nytt mannfolkblad hadde tilbrakt noen uker blant de norske soldatene i Afghanistan og sitert dem på diverse utsagn. Ulstein langer også ut mot forsvarsminister og forsvarets ledelse. ø. H. johansen (veteran og STATSviTeR) Det er relativt mye som kan sies om enkelte av utsagnene, men alle som har vært i utenlandstjeneste eller tjenestegjort i en norsk infanteriavdeling vet at dette er internsnakk og passer best i sitt eget miljø, ikke på forsiden av landets største avis. De fleste infanteriavdelinger har sine krigsrop, den ene merkelige varianten etter den andre, men de har sin misjon innad i avdelingen. Om en avdeling i Afghanistan skriker til Valhall, til Valhall! så ser det temmelig idiotisk ut på TV og på forsiden av VG, men innad skaper det fellesskapsfølelse, er motiverende på sin måte og det tar vekk litt av spenningen hvis avdelingen står foran en utfordrende oppgave. Uten denne bakgrunnen virker det å skrike til Valhall ytterst spesielt. Vi, som har denne erfaringen, så sannsynligvis temmelig storsinnet på oppslagene, uten å reagere noe særlig, selv om vi kanskje syntes det var å gå litt langt å slå knyttneven i kista (i følge VG) til en nylig avdød kamerat og skrike ovennevnte krigsrop. Forsvarsministeren har ikke denne bakgrunnen så det er forståelig at hun reagerte da hun fikk kamera og mikrofon opp i ansiktet og presentert bl.a sitater om at krig er bedre enn sex fra våre folk i Afghanistan, men hun tok seg mesterlig inn i et oppklarende inserat i VG bare et par dager etter. Ligger det noe i dette? At krig er bedre enn sex? Neppe altfor mye. Sex er best! Men ingen skriver noe om det faktum at den opplevde spenningen, og muligens mestring av angsten, under blant annet artilleribeskytning, og sannsynligvis også foran et angrep, fører til et voldsomt adrenalinkick. Noen blir tent av opplevelsen i ettertid. Det snakkes det ikke altfor mye om, men vi vet det skjer. At unge soldater sammenligner denne opplevelsen med sex har nok heller noe å gjøre med liten erfaring. Ingen har fortalt dem at de vil kunne få en slik reaksjon i ettertid av en stresset og livstruende situasjon. Forsvarets psykologer, som selv ofte mangler stridserfaring, har en jobb å gjøre her. Å bruke hodeskalle på uniform og avdelingsutstyr har ingenting i det norske forsvar å gjøre. Det er helt forkastelig og bør medføre intern refselse. Soldatene, som er sendt ut av Stortinget, skal ha støtte fra våre politikere og fra egen ledelse, særlig når det stormer i media. Det er åpnet for, fra så vel politisk som militært hold, en mer åpen holdning til hva som skjer innad i den norske avdelingen i Afghanistan. Det må vi ta høyde for når uttalelser, ofte fra unge mennesker, uten for lang livserfaring, blir slått opp på førstesiden i landets aviser. Jeg har for øvrig ingen tro, som Ulstein skriver, at disse oppslagene vil skade veteransaken, men det er sannsynlig at det vil åpne for diskusjon om en exit-dato for våre soldater i Afghanistan. Forsvarets minnedag Søndag 8. november 201o ble Forsvarets minnedag markert for fjerde gang. Hans Majestet Kongen, Forsvarsministeren og Forsvarsjefen var tilstede for å vise sin respekt for de falne. Også Leder Utenriks- og forsvarskomiteen og Stortingspresidenten møtte opp. Av kristin BjeRkli Særlig invitert var pårørende etter norske soldater som har omkommet i Forsvarets tjeneste i løpet av de siste to årene. Minnedagen ble innledet med kransenedleggelse av HM Kongen ved minnesmerket over falne i internasjoane operasjoner i Minnelunden på Akershus festning. - De vi minnes har gitt sitt liv i tjeneste for Forsvaret. Det betyr at de har gitt sitt liv for Norge, for en stor og verdig sak. - Når en ung mann eller kvinne melder seg til tjeneste, gjør de en stor og god gjerning som vitner om tapperhet og offervilje. Samtidig gir deres familier et offer til samfunnet når de overlater sine kjære til oss i Forsvaret, sa Forsvarsjefen i sin tale. Etter seremonien ble det invitert til gudstjeneste i Akershus slottskirke. - Forsvarets minnedag markerer heder, støtte og trøst til de nærmeste pårørende etter norske soldater som har mistet livet i Forsvarets tjeneste. sa Forsvarsministeren i sin tale. Hun siterte også fredsprisvinneren Elie Wiesel: - Døden er noe annet enn det enkle fraværet av krig. Døden betyr også gode og verdifulle minner. Glemselen skal vi aldri tillate oss. Forsvarets minnelys ble tent av Hans Majestet Kongen under gudstjenesten, en ny tradisjonen som skal videreføres hvert eneste år for å minnes de som har falt i Forsvarets tjeneste. Etter gudstjenesten var 16 veteraner invitert til å prate med kongen en time

8 :portrett :portrett -Befolkningen i Kosovo må få kjennskap til sin egen historie. For å kunne forsones må man vite hva man skal forsones om. : f a k t a : Kort om Josef Martinsen Den ensomme historikeren Fem år etter å ha utgitt boken Dødsbrønnene i Kosovo, kommer historiker og forfatter Josef Martinsen med en dokumentasjon av overgrepene på sivilbefolkningen i Kosovo under Kosovo-krigen. Han tok på seg jobben FN aldri gjorde. Av katrine SvilAnd På oppdrag fra Kirkens Nødhjelp reiste nordmannen i 1999 til Kosovo for å renske områdets vannbrønner for lik. Å kaste lik i brønner var en del av en effektiv kampanje fra serbernes side for å lamme Kosovo ved å ødelegge infrastrukturen, og dermed tvinge sivilbefolkningen på flukt. Martinsens fortelling om arbeidet ble til bok. Etter oppfordring fra venner startet Martinsen arbeidet med en ny bok om Kosovo-krigen. Denne gangen ville han kartlegge sivile ofre fra krigen og dokumentere lister med navnene til både serbiske og albanske drepte. Han reiste fra massegrav til massegrav, fra kommune til kommune og intervjuet både øyenvitner og overlevende. Josef Martinsen Arbeid i Kosovo prosjektkoordinator i Kosovo for et UNHCR prosjekt Removal of human bodies from wells, engasjert av Kirkens Nødhjelp gjennomført i privat regi; research og skrevet bok om UNHCR prosjektet i Kosovo, Dødsbrønnene i Kosovo PAINSTAKING RESEARCH - Arbeidet med boken startet høsten 2006, syv år etter krigen. Det eneste emnet som ikke var omtalt i det hele tatt i Kosovo var massegravene fra krigen , sier Martinsen. Ettersom ingen statlige organer virket interesserte i å ta tak i emnet, startet Martinsens dokumentasjonsarbeidet han selv beskriver som painstaking research. - Før jeg startet selve arbeidet med boken foretok jeg en undersøkelse hos Institutt for historie og Statsarkivet i Kosovo begge "statsinstitusjoner", jeg spurte om det var andre som arbeidet med dette emne. De svarte at de selv ikke hadde midler til et slikt arbeid og slik jeg forstod dem så var emnet ikke godkjent av UNMIK, sier Martinsen. -De så det som særlig viktig at en utlending tok tak i emnet for da kunne ikke UNMIK stanse arbeidet, samt at en bok skrevet av en såkalt internasjonal ville ha tyngde internasjonalt. Ifølge Martinsen, fungerer ikke FNprotektoratet Kosovo slik at retten til fri ferdsel og ytringsfrihet gjelder fullt ut for de innfødte. Boken er gitt ut på Sypress Forlag, Oslo, 2005 ISBN i september I 2006 ble boken oversatt til engelsk ISBN , albansk ISBN og serbisk ISBN , og trykket i Pristina, Kosovo av Grafoprint. Fra desember 2006 arbeider med nytt bokprosjekt i privat regi veadrørende ca. 400 massegraver i Kosovo etter krigen i perioden , arbeidstittel; Kosovo: 400 massegraver Arven etter Serberregimet ble organisasjonen Forum Norge Kosovo etablert / registrert i Norge og Kosovo (søsterorganisasjon). Forum Norge-Kosovo arbeider med å få etablert barnehager i Kosovo som er bygget på moderne vestlige undervisningsprinsipper. De prøve å hjelpe bønder og småbrukere med å forbedre driftsmetoder og egen faglig organisasjonsutvikling. Jordbruks- og skogbruksdrift i Kosovo har ikke hatt noen vesentlig utvikling de siste 50 år. De starter nå et prosjekt for å hjelpe -FN hadde mer eller mindre hindret eller unnlatt å støttet prosjekter som tok for seg emnet om massegravene, de hadde fått den fikse ideen at hvis man ikke snakket eller skrev om massegravene så ville folk glemme hva som skjedde, sier han. -Balkan har ingen erfaring med den dokumentasjonsform vestlige demokratier er vant med, nøyaktig dokumentasjon med referanser, vitneutsagn, flere kilder og lignende. Det foreligger bøker på albansk, men de er som regel subjektive fortellinger som ikke kan gås etter for å sjekke sannhetsgehalten i ettertid. Viktigheten av å starte slikt arbeide med å dokumentere så tidlig som mulig etter en krig er vanskelig å verdsette høyt nok, sier Martinsen. - Men vi var syv år på etterskudd. BLODIG HISTORIE 24. mars 1999 gikk NATO til krig for første gang i sin 55-år gamle historie. Målet var ikke et land- men èn mann. Som serbisk leder bar Slobodan Milosevic mesteparten av ansvaret for det voldspregede tiåret som fulgte oppløsningen av Jugoslavia. Vel over mennesker hadde blitt drept i kroatiske og bosniske kriger i de første årene på 90-tallet. voldtektsoffrene etter krigen i Kosovo påbegynt arbeidet med film om sitt arbeid i Kosovo (bokprosjektene). Fritt Ord har gitt penger til filmen og Evald Otterstad står for manus, filmopptak og regi. Postproduksjon i samarbeid med Snøball Film AS, Oslo Bok og filmprosjektet påstartet 2008 er ferdig og ble lanseret høsten 2010Boken har bakgrunn fra militæret og bankvirksomhet og var ansvarlig for Kirkens Nødhjelps brønnryddingsprosjekt i Kosovo. Prosjektet ble startet umiddelbart etter krigens slutt i 1999, da det kom for en dag at serbiske styrker systematisk hadde dumpet lik i brønner over hele Kosovo, i tillegg til de mange hundre massegravene som ble oppdaget. Nå truet en lignende humanitær katastrofe i Kosovo, en del av Serbia- og hjertet av tidligere Jugoslavia. Milosevic`s sikkerhetsstyrker var gruppert mot den lille opprørsgruppen Kosovo`s frigjøringsarmè (KLA), og de folkegruppen som dominerte området, etniske kosovoalbanere. Etter 78 dager endte NATOs første virkelige krig. Men ikke uten at store ødeleggelser var påført provinsen. Av serbere mot etniske albanere og NATO mot Serbia. Til tross for at verdens beste luftstyrker utførte luftangrep mot Jugoslavia fra 24.mars og utover, var det serbiske styrker som dominerte militært i Kosovo i den begynnende fasen av krigen. NATO tapte det første slaget, og kosovoalbanerne måtte lide for det. Mer en sivile ble drept av serbere. Flere tusen ble voldtatt eller mishandlet på andre måter. Ytterligere mennesker ble tvangsutvist fra Kosovo. Tallet på drepte serbere, både sivile og serbiske soldater ligger til sammenligning et sted mellom 1000 og DØDSSTØTET FOR ARBEIDET MOT EN DEMOKRATISK STAT Når krigen endte forlot serbiske styrker Kosovo, og en NATO-ledet styrke på over rykket inn i provinsen. Disse var hevet over de FN-implementerte lovene som var innført i Kosovo. Dermed måtte kosovoalbanerne igjen finne seg i å bli urettferdig behandlet. -En av de største feilene UNMIK, eller FN, begikk var å gi immunitet til alt UNMIK personell og internasjonale som arbeidet for UNMIK. Det var under SRGS (Kosovo guvernør) Bernard Kouchner i år 2000 at denne regelen ble iverksatt, og det ble på mange måter dødsstøtet for arbeidet med å bygge opp en demokratisk stat. Kosovoalbanerne kjente igjen sitt eget gamle albanske mønster i denne regelen; mulighetene for korrupsjon og ansvarsfraskrivelse, sier Martinsen. -Det er ulogisk og strider mot sunn fornuft at lovene som ble innført ikke skulle gjelde dem som implementerte dem. Videre strider det mot de europeiske menneskerettslovene og skulle bli fratatt retten til ytringsfrihet, sier han. Og i stedet for at Kososvo ble styrt i riktig retning, gjorde FN`s ordning Kosovo til et fristed for korrupte politikere. -Alt gikk av hengslene da UNMIK bestemte at alle som tilhørte eller var tilknyttet dem skulle stå over lovene de selv innførte. Dette førte til at de kriminelle innen UNMIK fikk fritt spillerom. Når så de hederlige eller ærlige innen styringen fikk samlet nok etterforskningsmateriale til å begynne å tiltale skurkene, stoppet Kosovo- guvernøren Søren Jessen-Petersen alt rettslig arbeid mot korrupsjon og maktmisbruk. Den første riksrevisoren, svensken Inga-Britt Ahlenius, advarte Søren Jessen-Petersen i utallige revisorrapporter, men til ingen nytte. FORTS NESTE SIDE 14 15