Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid, Pilestredet, Fakultet for helsefag

Transkript

1 Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid, Pilestredet, Fakultet for helsefag Kandidatnummer: 528 Eksamensnavn: SYBA3900 Dato: Klasse: 3B Kull: 2013 Antall ord: 10594

2 Bacheloroppgave i sykepleie Sykepleierens møte med den selvmordsnære Det gikk veldig innpå meg da jeg leste hvor mange personer som tok livet av seg hvert år i Norge, og i tillegg kommer mørketallet,,,

3 INNHOLD Bacheloroppgave i sykepleie... 2 Sammendrag: INNLEDNING Bakgrunn for valg av tema Avgrensing av problemstilling Oppgavens disposisjon Selvmord Selvmordstanker Forebygging av selvmord Den tradisjonelle folkehelsemodellen Identifisering av selvmordsfare Sykepleieteoretiker Joyce Travelbee Menneske-til-menneske forhold Relasjonsbygging Kommunikasjon Sykepleiers rolle og funksjon En sykepleiers holdninger Krise og mestring Håp Håpløshet METODE Valg av metode Litteraturgjennomgang Søkestrategi RESULTATER DISKUSJON Hvordan kan sykepleiere identifisere de som vil ta livet sitt? En sykepleiers holdninger og den selvmordsnære Man må tørre å snakke om selvmord Å velge mellom liv og død En sykepleiers møte det selvmordsnære mennesket Gjenvinne håp og mestring i selvmordskrisen... 26

4 6.0 AVSLUTNING Litteraturiste... 31

5 Sammendrag: Tall fra statistisk sentralbyrå viser at det i Norge ble registrert 548 selvmord i 2014 (Statistisk sentralbyrå, 2014). Av disse var 401 menn og 147 kvinner. Ifølge folkehelseinstituttet er det også betydelige mørketall. Selvmord og selvmordsforsøk er for de fleste endepunktet i en prosess der, indre og ytre belastninger over tid ikke har latt seg endre eller løse. Hensikten med denne oppgaven er å se på hvordan sykepleier kan bidra til å forebygge selvmord på generelt basis. Dette gjennom gode kunnskaper for å kunne identifisere en selvmordstuet menneske, etablere gode rutiner og sikre at konstruktiv kommunikasjon finner sted. Sykepleier bør kunne bygge gode relasjoner og skape håp og mestring hos pasientene. Oppgaven er i hovedsak basert på litteraturstudie, og er en systematiske gjennomgang av relevant forskning og teori. Det kommer fram i studiene at det er behov for økt kunnskap og kompetanse hos sykepleiere i møte med det selvmordsnære mennesket. Nøkkelord: Nursing Role, Nurse-Patient Relation, Suicide, Suicidal Ideation, Communication, Hope

6 1 1.0 INNLEDNING I dette kapittelet skal jeg skrive om bakgrunnen for valg av tema, hensikten med oppgave og problemstilling. Jeg skal også skrive om avgrensninger jeg har gjort i oppgaven og deretter beskrive oppgavens disposisjon. I følge statistisk sentralbyrå ble det registrert 548 selvmord i Norge i 2014 (Statistisk sentralbyrå, 2014). Av disse var 401 menn og 147 kvinner. Ifølge folkehelseinstituttet er det også betydelige mørketall. For eksempel er et ukjent antall selvmord skjult som ulykker (Folkehelseinstituttet, 2016). Psykiske helseproblemer er en av de store folkehelseutfordringene i Norge. Forebygging av selvmord er en viktig del av folkehelsearbeidet (Helsedirektoratet, 2014). Utover de som søker selvmord, medfører ofte selvmord mye smerte og fortvilelse, mange spørsmål, sinne og skyldfølelse, og sorg hos de etterlatte (Håkonsen, 2014). Å ta sitt eget liv kan for noen være en utvei når den psykiske smerten blir uutholdelig. Den psykiske smerten kan for noen være forbundet med det å være psykisk syk. For andre kan selvmord og selvmordsforsøk skyldes ulike livskriser som oppstår uten at vi snakker om psykisk lidelse. Selvmord og selvmordsforsøk er for de fleste endepunktet av en prosess der, indre og ytre belastninger over tid ikke har latt seg endre eller løse (Håkonsen, 2014). Sykepleiere møter selvmordsnære pasienter på mange forskjellige arenaer innen helsetjenesten. Begrepene selvmordsnær, selvmordstruet og suicidal er alle betegnelser på en person som har alvorlige selvmordstanker og hvor det foreligger en selvmordsrisiko. Kunnskap om psykisk helse, tidlig innsats, sosial inkludering av personer med psykiske lidelse, rask og god hjelp fra tjenesteapparatet, kan bidra til god psykisk helse, noe som igjen kan redusere risikoen for selvmord (Helsedirektoratet, 2014). Sykepleiere bør derfor ha kunnskap om årsaker og risikofaktorer for selvmord, og hvordan man kan forebygge dette. 1.1 Bakgrunn for valg av tema I mine praksisperioder har jeg møtt flere pasienter som har hatt selvmordstanker spesielt innenfor psykisk helsearbeid og i hjemmetjenesten. Der har jeg blitt kjent med enkelte

7 2 mennesker som vurderte å avslutte sitt eget liv. Dette viser at sykepleiere derfor trenger kunnskap om selvmordsproblematikk. Selvmord berører og angår mange mennesker i alle samfunnslag. Selvmord skjer i alle aldergrupper, i ulike sosiale nettverk og familier, og alle typer miljøer og kulturer (Vråle, 2009). Selvmord oppleves ofte som svært smertefullt, og man kan lett tenke seg til at det generelt er knyttet mye lidelse til denne problematikken. Jeg ønsker med denne oppgaven å belyse hvordan man som sykepleier kan skape en god relasjon til pasienten. Jeg ønsker å vise hvordan man som sykepleier tidlig kan oppdage selvmordsnære, og bidra til å hjelpe pasienten til å komme seg ut av håpløsheten og oppleve mestring. Flere undersøkelser viser at mellom 50-90% av de som dør ved selvmord, har vært i kontakt med helsevesenet året før de begikk selvmord (Nasjonalt senter for selvmordsforskning og selvmordsforebygging (NSSF, 2014). Dette tyder på at det er et stort potensiale i å forebygge selvmord. En forutsetning for at god forebygging kan finne sted er at sykepleiere har god kunnskap, anledning til å bruke den. Jeg vil se på hvilke arbeidsmetoder og tiltak en som sykepleier kan iverksette for å forebygge at en person tar sitt eget liv. Oppgaven er forankret i forskning om selvmord og forebygging av selvmord, samt Joyce Travelbee`s teori om sykepleie. Hensikten er å se på hvilken funksjon sykepleiere har i møte med den selvmordstruende pasienten, og hvordan sykepleiere kan forebygge at personen tar sitt eget liv. 1.2 Avgrensing av problemstilling På bakgrunn av valgt tema, har jeg utarbeidet problemstillingen til «Hvordan kan sykepleiere bidra til å forebygge selvmord?» Problemstillingen har jeg valgt å ikke avgrense. Som sykepleier kan man møte suicidale pasienter på alle arenaer innenfor helsesektoren. Jeg har derfor valgt å ikke avgrense oppgaven til hvor jeg møter pasienten og heller ikke til kjønn, alder eller diagnose. 1.3 Oppgavens disposisjon. I innledningen av oppgaven har jeg tatt for meg: bakgrunn for valg av tema, presentasjon av problemstillingen, avgrensing og beskrivelse av oppgavens disposisjon. Etter innledningen

8 3 kommer teorikapittelet. Her presenterer jeg teori som er relevant for problemstillingen min. I metodekapittelet beskriver jeg valg av metode, søkestrategi og kildekritikk. Jeg nevner også forskningsartiklene jeg har brukt i oppgaven. Forskningsartiklene presenterer jeg nærmere i Vedlegg nr. 1. I diskusjonsdelen drøfter jeg problemstillingen opp mot litteratur, forskning og teoretiker. Til slutt kommer konklusjon der jeg oppsummerer det som kommer fram i drøftingen og beskriver hva jeg har lært ved å skrive denne oppgaven.

9 4 2.0 TEORI I dette kapittelet skal jeg presentere teori som er relevant for oppgaven. 2.1 Selvmord Det finnes ulike definisjoner av begrepet selvmord, men felles for dem er at selvmordsatferd betegnes som selvbeskadigelse med eller uten dødelig utgang (Vråle, 2009). En vanlig og aktuell definisjon er «Selvmord er en bevisst og villet handling som individet har foretatt for å skade seg selv, og hvor skaden har ført til døden».(stengel, 2969, referert i Mehlum, 1999). Mellom 4000 til 6000 selvmordsforsøk behandles av helsetjenesten hvert år, ifølge Folkehelseinstituttet beregninger. Man regner med at det er rundt 10 selvmordsforsøk for hvert fullbyrdet selvmord. (Folkehelseinstituttet, 2015). I Norge begår menn selvmord 3-4 ganger oftere enn kvinner, mens kvinnene begår oftere selvmordsforsøk enn menn (Vråle, 2009). Da menn som regel tar i bruk voldsommere selvmordsmetoder, ender utfallet oftere med døden enn det det gjør for kvinnene (Vråle, 2009). 2.2 Selvmordstanker Livskriser, følelsesmessige vansker og sosiale problemer under gitte omstendigheter kan for noen føre til selvmord. Det vil være forskjeller på om pasientens selvmordstanker er knyttet til en psykisk lidelse, som for eksempel en alvorlig depresjon, eller om selvmordstankene er mer vedvarende og synes å være mer knyttet til pasientens livssituasjon. (Retterstøl, et al., 2002). Hensikten med et selvmordsforsøk er å utøve en type ønsket egenskade, hvor formålet til en viss grad er å avslutte sitt eget liv (Retterstøl, et al.,2002). Å ha tanker om eller forsøke å begå et selvmord, kan være et utrykk for at man ønsker hjelp til forandring, og til å løse problemer individet selv opplever som uløselig (Retterstøl, Ekeberg & Mehlum, 2002). Når man beskriver fenomenet selvmord, vil det også omfatte hva substansen av selvmordstanker og hva selvmordsplaner kan være. Å ha tanker om å gjøre ende på sitt eget liv, kan være alvorlig og livstruende (Vråle, 2009). Selvmordsprosessen innebærer den mentale utviklingen som finner sted fra selvmordstankene oppstår frem til den fullbyrdede handlingen. Noen gjennomgår en svært kort selvmordsprosess, hvor handlingen blir gjort på impuls, uten forutgående tanker og planer. Men denne prosessen kan også utvikle seg i løpet av dager, uker, måneder eller år. Prosessen er en følge av mange samvirkende faktorer som vokser frem i et samspill mellom de nærmeste omgivelsene (Retterstøl et al., 2002).

10 5 2.3 Forebygging av selvmord En problemstilling man ofte kan møte som sykepleier, er menneskets rett til å bestemme over eget liv. Det er i utgangspunktet brukeren som skal ta ansvar og bestemme, men man er som sykepleier pliktet til å gripe inn ovenfor selvmordsnære mennesker (Vråle, 2009). Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) har som formål å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte, og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Formålet er så videre å sikre at de tiltakene som er beskrevet i loven, tar utgangspunkt i pasientens behov og respekten for menneskeverdet (Psykisk helsevernloven, 1999). De siste årene er det utgitt to dokumenter som er styrende for det selvmordsforebyggende arbeidet i Norge. I 2008 kom Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern (Sosial- og helsedirektoratet, 2008). Nasjonale retningslinjer har hovedfokus på høyrisikogrupper, og er et tiltak for å støtte det selvmordsforebyggende arbeidet innenfor psykisk helsevern. Handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading , utgitt i 2014, omfatter tiltak og mål rettet både mot befolkningen generelt, risikogrupper og etterlatte. Videre påpeker handlingsplanen at selvmordsforebygging er sammensatt, og at det i tillegg til fokus på psykiske tilstander, må inkluderes en forståelse av kontekstuelle forhold (Helsedirektoratet, 2014). Det overordnede målet er å redusere omfanget av selvmord og selvskading i befolkningen. Dette skal nås gjennom: God psykisk helse og mestring i befolkningen, redusert forekomst av selvmord og selvskading i risikogrupper, god oppfølging og ivaretakelse av etterlatte, pårørende og andre berørte, et kunnskapsbasert tjenesteapparat og kunnskapsbaserte strategier og tiltak (Helsediriktoratet, 2014) Den tradisjonelle folkehelsemodellen Det eksisterer mange modeller for selvmordsforebygging. Jeg har her valgt å se på den tradisjonelle folkehelsemodellen med forebygging på primært, sekundært og tertiært nivå, for å gjennom denne gi et overblikk og få en forståelse av hva forebyggende arbeide kan innebære (Vråle, 2009). Innenfor primærforebygging blir det blant annet satset på helsefremmende informasjon og utdanning. Man kan styrke og vedlikeholde den enkeltes helse gjennom å støtte integrering, utvikle mestringsressurser og styrke den sosiale tilpasninger (Mehlum, 1999). Tiltakene skal

11 6 forebygge et vidt spekter av lidelser som blant annet selvmordsproblemer, depresjon og skadelig rusmiddelbruk (Haukø & Ystgard, 1998, gjengitt i Vråle 2009). Generelle helsefremmende tiltak og folkeopplysning kan inkluderes i det primærforebyggende arbeidet (Hummelvoll, 2004). Tiltak som har vist seg å kunne forebygge selvmord, er nettopp opplæring av ansatte i primærhelsetjenesten i å kunne identifisere suicidale individer. For de i spesialhelsetjenesten er også gode metoder for gode selvmordsvurderinger viktig (NSSF, 2014). Primærforebygging kan for eksempel være opplæring av nøkkelpersonell i primærhelsetjenesten (Vråle, 2009). Et annet tiltak som kan medvirke til forebygging av selvmord er VIVAT-kurs (Vråle, 2009). Vivat er et undervisningsprogram, og tilbyr blant annet «Førstehjelp ved selvmordsfare» (Vråle, 2009), også kjent som Applied Suicid Intervention Skills Training workshop. Dette er en workshop som er rettet mot omsorgspersoner som ønsker å føle seg trygge og kompetente til å kunne hjelpe og å forebygge den umiddelbare faren for selvmord. Kurset har vist seg å være en effektiv resurs i arbeidet for å forhindre selvmord (Tallaksen, Bråten & Tveiten, 2013). Ved sekundærforebygging vil man jobbe med å tidlig kunne gjenkjenne risikofaktorer og så kunne iverksette tidlig intervensjon og behandling (Mehlum, 1999). Sekundærforebyggende arbeid innebærer også behandling eller tiltak rettet mot personer eller grupper som kan være utsatt for å utvikle selvmordsproblemer. For eksempel kan det være å iverksette tiltak for mennesker som har en psykisk lidelse, der det er en forhøyet selvmordsrisiko (Vråle, 2009). Tertiærforebygging kan innebære essensielle tiltak som behandling, rehabilitering, støtte og reintegrering (Mehum, 1999). Tertiærforebyggende tiltak er hjelp til personer som har en aktuell selvmordsproblematikk, hvor selvmordstrusselen vil være av varierende grad, noe som vil innebære ulik oppfølging og omsorg. Et eksempel kan være hvordan skal man møte et menneske som er i en akutt livstruende selvmordskrise. Kontinuerlig observasjon og intervallobservasjon, er vedtak som er vanlig som følge av selvmordskartlegging som viser at risikoen for selvmord er betydelig. Disse tiltakene brukes som regel i akutt psykiatrisk og psykiatriske døgnavdelinger. Det primære med disse tiltakene er å sikre pasientens liv og helse (Vråle, 2009). 2.4 Identifisering av selvmordsfare Det er viktig å kjenne til ulike årsakssammenhenger og risikosituasjoner i forhold til selvmord. Dette for å kunne identifisere og vurdere om den foreligger en fare, i tillegg til å

12 7 kunne møte pasienten på de forholdene som kan ha forårsaket selvmordstrusselen (Vråle, 2009). I følge handlingsplanen er selvmord ofte et resultat av et komplekst samspill mellom en rekke risikofaktorer og belastende livshendelser Dette foregår i en kulturell kontekst, og må forstås ut fra den samfunns - og familiebaserte kulturen (Helsedirektoratet, 2014). Belastende livshendelser kan medvirke til at selvmordstanker vokser frem. Det er derfor viktig å kunne kjenne til hvilke forhold som spiller inn for at det hos noen mennesker utløser selvmordstanker, og hos andre ikke. Eksempler på belastinger som kan utløse selvmordstanker er rus, svik, depresjoner, tap og livskriser (Håkonsen, 2014). Risikofaktorer som kan utløse en systematisk vurdering kan være: Psykisk lidelse, rusavhengighet, tidligere selvmordsforsøk, brudd i relasjoner, sosial isolasjon, utskrivelse fra døgnavdeling, selvmord i familien, tap av selvaktelse (Stanicke, 2010). Ved identifisering av selvmordsfare er det også svært viktig å se selve individet, selv om alder, psykisk lidelse, livsituasjon og risikofaktorer blir vurdert (Stanicke, 2010). En hoveddrivkraft til selvmordsatferd kan være den psykisk smerten enkelte føler når livet blir vanskelig (Mehlum & Hytten, 1999). Både akutt og langvarig stress, selvmord i nærmiljøet, og lett tilgang til gift og skytevåpen, kan øke risikoen. (Retterstøl et al, 2002). Mennesker med psykiske lidelser, som alvorlig depresjon, schizofreni og personlighetsforstyrrelse, har en økt risiko for å begå selvmord. (Mehlum & Hytten, 1999) Man regner med at fire av fem som begår selvmord, har en depresjon. Alvorlig depresjon er en av de viktigste årsakene til selvmord og selvmordstanker. (Håkonsen, 2014). Tidligere selvmordsforsøk gjør at det er en større fare for at nye selvmordsforsøk (Snoek og Engedal, 2012). Men de fleste som overlever et selvmordsforsøk, begår ikke selvmord senere. Det er likevel viktig at personer som har tidligere har forsøkt å ta livet sitt, får hjelp til å reflektere over foranledningen til og intensjonen bak selvmordshandlingen (Vråle, 2009). For de aller fleste er det knyttet ambivalens til selvmord som løsning. Ved vurdering av selvmordsrisiko er det viktig å finne frem til den relasjonen som binder vedkommende til livet. (Snoek og Engedal, 2012). Hyppigheten av selvmord øker i voksen alder, da depresjon, ensomhet og fremmedgjøring forekommer oftere (Håkonsen, 2014). Det er store forskjeller i selvmordsrisiko mellom aldersgrupper og kjønn. Etter 65 års-alder synker risikoen for kvinner, mens den stiger for menn (Helsediriktoratet, 2014). I alderen 15 til 64 år er risikoen for selvmord konstant 2-3

13 8 ganger høyere for menn enn for kvinner. Unge menn kan være i en livssituasjon som kan fortone seg smertefullt (Vråle, 2009). Før 15 års-alder er det svært få selvmord i befolkningen. (Helsedirektoratet, 2014) En selvmordshandling krever en viss grad av energi og aggressivitet. Det er derfor viktig å registrere hvor hyppige, sterke og konkrete selvmordstankene er. I tillegg er det viktig å vurdere impulskontroll og affektnivå, og i hvilken grad pasienten opplever at han har kontroll over følelsene (Stanicke, 2010). Når man kartlegger risikofaktorer, er det viktig å huske på å vurdere mestringsevne og ressurssituasjonen. Et eksempel på en mestringsevne er å kunne ta imot hjelp fra andre. Når et selvmordsnært mennekse opplever økt mestringsevne, kan selvmordsimpulsene hurtig reduseres (Retterstøl et al.,2002). 2.5 Sykepleieteoretiker Joyce Travelbee Sykepleie som en mellommenneskelige prosess der den profesjonelle sykepleiepraktikeren hjelper et individ, en familie eller et samfunn med å forebygge eller mestre erfaringer med sykdom, lidelse og om nødvendig å finne mening i disse lidelsene». (Travelbee, 2001, s. 29) Joyce Travelbee er en sykepleieteoretiker som har hatt stor innflytelse med sin teori, om menneske-til menneske forholdet. Kunnskap om hva gode relasjoner er, og hva mennesker trenger for å oppleve håp og mening, er en del av Travelbees teori (Travelbee, 2001). I hennes bok om menneskelige relasjoner er det særlig hennes beskrivelse av forholdet mellom vektlegging av håp, hennes tanker om relasjonen mellom sykepleier og pasient - et menneske til menneske forhold, som gjør at hun vurderes som interessant og relevant i forhold til selvmordstruede mennesker. Travelbee skriver i sin bok om hvordan sykepleie kan beskrives som en interaksjonsprosess med det viktigste fokuset på utvikling av relasjonen mellom pasient og sykepleier. Hun hadde en oppfattelse av at mennesker er et unikt individ som er likt, men enda så ulikt. Hun mente også at sykepleie ikke skal ha handlinger som et mål, uten som et middel til å hjelpe andre mennesker (Travelbee, 2001) Menneske-til-menneske forhold Ifølge Travelbee, kan sykepleiers mål oppnås gjennom etablering av et menneske-tilmenneske-forhold. Et menneske-til-menneske forhold er primært en eller flere erfaringer og opplevelser som deles av sykepleier og den hun har ansvar for. (Travelbee, 2001). Et kjennetegn i et slikt forhold er at både den syke og sykepleieren ikke oppfatter hverandre som «pasient» og «sykepleier», men forholder seg til hverandre som unike menneskelige individer.

14 9 Dette krever at fasadene som «sykepleier» og pasient» må utviskes før en kan nå inn til hverandre som individer (Travelbee, 2001). Et menneske-til-menneske forhold blir av den profesjonelle sykepleieren målbevisst etablert og opprettholdt (Travelbee, 2001). Videre er det den profesjonelle sykepleiers oppgave å planlegge, tilrettelegge og lede interaksjonen med den syke på en måte som tjener sykepleierens mål og hensikt (Travelbee. 2001). 2.6 Relasjonsbygging I arbeidet med å bygge en relasjon er kommunikasjon et viktig hjelpemiddel. Som sykepleier skal man møte pasienten på en oppmuntrende og bekreftende måte. For at en pasient skal kunne dele følelser og tanker, må man skape en god relasjon til pasienten. Dette ved å gi han en følelse av trygghet og tillitt (Eide & Eide, 2007). Trygge relasjoner er preget av åpenhet, gjensidighet, forståelse, ærlighet, akseptasjon og evnen til å nå hverandre (Thorsen, 2011). En helhetlig tilnærming er viktig både for å forstå pasienten og for å hjelpe ham til å se sammenhenger i sitt eget liv for så oppleve mening. Om pasienten føler seg sett, forstått og møtt, kan det ha en helbredende effekt (Antonowsky, 1991, gjengitt i Vråle, 2009). Hvor vellykket en relasjon i selvmordsforebyggende arbeid blir, kan avhenge av om relasjonen kan hjelpe pasienten mot handlingsorientert motivasjon (Vråle, 2009). Private og profesjonelle relasjoner synes å være avgjørende i å stimulere håpet, samt ønsket om å fortsette å leve (Vatne & Nåden, 2014a). 2.7 Kommunikasjon Travelbee forklarer at kommunikasjon er et middel for å etablere menneske-til-menneskeforholdet. Lykkes denne kommunikasjonen kan det bidra til å realisere sykepleierens formål. Dette er en prosess som foregår i flere faser (Travelbee, 2001). Kommunikasjon er en viktig forutsetning for en relasjon og felleskap mellom mennesker (Eide & Eide, 2007). Kommunikasjon kan ifølge Hummelvoll forståes som en vedvarende, dynamisk og foranderlig prosess, og et symbolsk samspill mellom mennesker hvor man påvirker andre og selv påvirkes. (Hummelvoll, 2004). Kommunikasjon er altså et virkemiddel i en slik relasjon, som både kan være en mangesidig prosess, og et symbolsk samspill. Mening skapes gjennom gjensidig kommunikasjon mellom personene som er involvert. (Hummellvoll, 2004). Profesjonell kommunikasjon er kommunikasjon som sykepleiere utøver. Kjernen i profesjonell kommunikasjon innenfor helseyrkene, er at den bør være til hjelp for pasienten

15 10 og være faglig begrunnet (Eide & Eide, 2007). Det å anerkjenne pasienten ved å være lyttende, aktiv, åpen og direkte på samme tid, er kjernen i kommunikasjonsferdigheter. Sykepleiere kan ta i bruk flere kommunikasjonsferdigheter for å bygge relasjon til pasienten (Eide & Eide, 2007). 2.8 Sykepleiers rolle og funksjon Sykepleieren har som formål å fremme helse, å forebygge sykdom, å gjenopprette helse og å lindre lidelse. Det vil si å være en hjelpende funksjon for andre i kraft av faglig kompetanse og posisjon. (Eide & Eide, 2007). I møte med individ som er selvmordsnært, har man i rollen som sykepleier, profesjonelle forpliktelser ovenfor faget, pasienten og samfunnet (Stanicke, 2010). I denne sammenheng kan man på grunnlag av erfaringsbasert kunnskap og praksis, til en viss grad vurdere situasjonen og tiltak som bør iverksettes (Stanicke, 2010). Det menneskelige nærværet kan være et viktig korrektiv som trolig er livreddende og livgivende, særlig om det har karakter av annerkjennelse, vilje til nærvær og empati (Vråle, 2009). Omsorg er en viktig del av selvmordsforebyggende arbeid. Det er derfor nødvendig med gode kunnskaper om selvmord, årsakssammenhenger til selvmordsproblematikk, risikoer og varslinger, og at man kan bruke kunnskapen i det dirkete møte med enkeltmennesket. Sykepleieren skal utøve profesjonell empati for å nå frem til pasienten (Stanicke, 2010). Det er en grunnleggende forutsetning at pasienten er trygg på at hjelperen vil han godt. Dette kan skapes gjennom innlevelse i pasientens situasjon, og ved å vise omsorg (Hummelvoll, 2004) En sykepleiers holdninger Holdninger til selvmord og selvmordsforebygging kan påvirke folks vilje til å intervenere i selvmordskriser (Hjelmeland & Knizek, 2010). Det er viktig som sykepleier å kunne vise empati. Empati er evnen til å kunne sette seg inn i et annets menneskes (Hummelvoll, 2004). Å bli møtt med empati kan gi fokuspersonen opplevelsen av å bli forstått, verdsatt og tatt alvorlig og få bekreftelse og aksept for egne opplevelser og følelser (Tveiten, 2008). 2.9 Krise og mestring Det er få pasienter som utfordrer en sykepleieres profesjonelle forpliktelser i større grad enn et menneske i så dyp krise at det er selvmordsnært (Stanicke, 2010). Kriser er livshendelser

16 11 som oppleves som vanskelige og alvorlige (Eide & Eide, 2007). Som sykepleier er det viktig å være klar over hvilke situasjoner som kan utløse krisesituasjoner (Håkonsen, 2014). Hummelvoll (2002), skriver at kriser, eller situasjoner hvor man stilles ovenfor avgjørende kursendringer i livet sitt, er noe de aller fleste vil oppleve. Noen forandringer, hendelser og situasjoner gjør at man ikke lenger kan fortsette å leve på den samme måten som tidligere. Som menneske lever man i en stadig balanse mellom det vi mestrer, og det vi ikke mestrer. I perioder av livet kan denne balansen trues. Når den vanlige problemløsningsevnen ikke lenger er nok, oppstår det en krise. En krise kan utløse intense følelser som angst, passivitet, depresjon, dyp fortvilelsen, håpløshet og svikt i impulskontrollen (Hummelvoll, 2002). Med selvmordskriser menes selvmordsforsøk eller alvorlige tanker om å begå selvmord. Intervensjonene som blir iverksatt, er avhengig av hva som kan ha utløst krisen. Eksempler på intervensjoner ved selvmordskriser kan være vurdering av selvmordsrisiko og etablering av tiltak som bringer situasjonen under kontroll (Ekberg, 1999). Å føle at man mestrer utfordringer i livet, og har personlig kontroll, har stor betydning for helse og velvære (Håkonsen,2014). Mestring og kontroll, kan gi følelsen av at man kan gjøre forandringer om noe oppleves som utilfredsstillende (Håkonsen, 2014) Håp Håp kan beskrives som en underliggende fornemmelse av tillitt og tro i livet. Når vanskelige livssituasjoner truer pasientens liv og helse, må sykepleier arbeide med å fremme håp. Det er en del av sykepleiers funksjon å hjelpe mennesker med å holde fast ved håpet, og forebygge følelsen av håpløshet. Ved følelse av håpløshet, er det sykepleiers oppgave å hjelpe pasienten til å gjenvinne håpet. (Kristoffersen, Breievne & Nordtvedt, 2012). I følge Travelbee er mennesket som opplever håpløshet - uten håp. Det lidende mennesket klarer da ikke å løse eller mestre vanskeligheter. Dette fordi man ikke har tro på at det er mulig med en forandring. Mennesker som er uten håp er overlesset av problemer, og har det for tungt til å kunne tenke på fremtiden (Travelbee, 2001). Den som har håp, har et ønske om at livssituasjonen skal endre seg. På den måten kan vi si at håp er fremtidsorientert, og dermed en ressurs. Håp kan bidra til å sette i gang helende prosesser i pasientene, og kan sees på som selve drivkraften i sykepleiefaget. Gjennom trygghet og tillitt kan man oppnå håp (Lohne, 2010).

17 Håpløshet Håp forstås som relasjonelt. Omfattende forskning har vist at håpløshet er sterkt knyttet til depresjon og økt risiko for selvmord. Håpløshet reflekterer en mangel på tro på at forhold til andre kan bli gjenopprettet (Vatne & Nåden, 2012). Personer med selvmordsproblematikk har ofte følelsen av håpløshet og meningsløshet. Når man møter en pasient som er suicidal, er det viktig å erkjenne og aksepterer dette (Vråle, 2009). At pasienten føler håpløshet og meningsløshet, føles smertelig.

18 METODE "En metode er en fremgangsmåte, et middel til å løse problemer og komme frem til ny kunnskap. Et hvilket som helst middel som tjener dette formål, hører med i arsenalet av metoder." (Aubert (1985, referert i Dalland, 2007 s.113). Metoden er også et redskap man bruker for å komme nærmere sannheten av det en ønsker å undersøke, og forteller oss hvordan vi bør tilegne oss kunnskap i det en ønsker å belyse (Dalland, 2007). 3.1 Valg av metode Valg av metode forteller den som leser oppgaven hvordan man har gått frem for å finne kunnskap (Dalland 2007). I bacheloroppgaven er vi pålagt å bruke litteraturstudie som metode. Ved denne metoden foretar man seg søk etter faglitteratur. Jeg mener at en litteraturstudie vil kunne gi meg data til å besvare problemstillingen på en god måte, og belyse spørsmålet på en faglig og interessant måte. (Dalland, 2007). 3.2 Kildekritikk I følge Dalland (2007) er kildekritikk de metodene som brukes for å fastslå om en kilde er sann. Dette innebærer at man vurderer og karakteriserer den litteraturen som blir benyttet i oppgaven. Kildekritikk viser at man er egnet til å forholde seg kritisk til kildematerialet man bruker i oppgaveteksten, og hvilke kriterier man har tatt i bruk i utvalget av kilder. For å kunne fastslå at kildene jeg har brukt er av god kvalitet, har jeg sett på om den er relevant og gyldig i forhold til valgt problemstilling. Ved å ta i bruk kildekritikk viser at man er i stand til å stille seg kritisk til det materialet man bygger oppgaven på (Dalland, 2007). Valg av forskningsartikler og litteratur innebærer å vurdere i hvilken grad de teoriene og forskningsresultatene man har funnet, lar seg bruke til å beskrive og besvare problemstillingen. (Dalland, 2007). Det vil si at man mener noe om hvilken grad teori og forskningsresultater fra en sammenhengen lar seg overføre til problemstillingen. (Dalland, 2007). Forskingsartikler, fagartikkel og tidsskrifter jeg har valgt ut er fra 2010 og frem til I søket etter relevant litteratur fant jeg bare forskningsartikler om selvmordstemaet skrevet på engelsk. Artiklene er hentet fra anerkjente database slik at de fyller kravene til

19 14 gyldighet og pålitelighet. Jeg har i tillegg til forskningsartikler, benyttet meg av faglitteratur for å belyse temaet. Litteraturen jeg har valgt ut har jeg vurdert til å være relevant for problemstillingen. Jeg har tatt for meg litteratur fra kjente forfattere innenfor temaet selvmord, og litteratur fra tidligere pensum. Faglitteratur jeg har benyttet er fra 1999 til Jeg mener derfor de er troverdige og relevante både til faget og problemstillingen. Å være selektiv i utvelgelsen av litteratur og forskning, kan føre til at jeg får et annet perspektiv på problemstilling. (Dalland, 2007). 3.3 Litteraturgjennomgang Jeg synes det i starten var vanskelig å søke etter forskningsartikler rett og slett fordi temaet var så stort, og jeg viste dermed ikke helt hvor jeg skulle begynne. Derfor lagde jeg meg nøkkelord over hva oppgaven skulle inneholde. I søkeprosessen har jeg søkt etter artikler i Cinalh, Medline, PubMed, PuBPsych og SveMed+. Ut ifra at problemstillinga min er relativt vid hadde jeg mange søkeord å velge mellom. Jeg valgte derfor å finne forskning etter hva jeg hadde valgt å ta for meg i oppgaven. Jeg endte til slutt opp med å bruke forskningsartikler fra databasene Cinalh, Medline og SveMed+. Søkeordene kombinerte jeg i de ulike databasene, med ulikt treffresultat. For å finne MeSH-termar brukte jeg SweMed+. I de ulike databasene søkte jeg først hvert ord for seg, før jeg kombinerte jeg med «and». Felles for søkene var at de måtte være publisert mellom , og være kvalitetsikret. 3.4 Søkestrategi Jeg har lagt ved et vedlegg bak i oppgaven som beskriver hver av studienes hensikt, metode og funn. I tillegg til forskning har jeg brukt en fagartikkel. I Medline brukte jeg søkeordene Nurse-Patient Relation, Psychiatric Nursing, Suicide og fant frem til artikkelen «The inner door: toward an understanding of suicida l patients I SveMed+ fant jeg forskningsartikkelen: You are Not Particularly Helpful as a Helper When You are Helpless A Qualitative Study of Public Health Nurses and Their Professional Competence Related to Suicidal Adolescents. Her brukte jeg søkeordene: suicidal, suicidal, communication, nurses.

20 15 I Cinalh brukte jeg søkeordene: Nursing Role, Psychiatric Nursing, Suicidal Ideation. Her fikk jeg treff på forskningsartikkelen: Therapeutic engagement between consumers in suicidal crisis and mental health nurses. De tre forskningsartikkelen jeg har tatt i bruk av May Vatne og Dagfinn Nåden fant jeg via kildehenvisning fra en Powerpoint-presentasjon om selvmordsproblematikk. - Crucial resources to strengthen the desire to live: Experiences of suicidal patients - Patients experiences in the aftermath of suicidal crises - Finally, it became too much experiences and reflections in the aftermath of attempted suicide

21 RESULTATER Jeg presenterer resultatene og funnene av forskningsartiklene i Vedlegg nr. 1 Ellers er forskningsartiklene jeg tatt inn og brukt i teori i teoridel og/ eller diskusjon. 5.0 DISKUSJON Med bakgrunn i gjennomgått litteratur, vil jeg i denne drøftingsdelen presentere temaer jeg mener er viktig for å svare på problemstillingen min. Selvmordstallene i Norge er såpass høye at mulighetene for at man som sykepleier vil kunne møte mennesker i en selvmordskrise. Sykepleierens rolle vil da være å kunne identifisere, hjelpe og iverksette intervensjoner for å forebygge selvmord. Jeg har derfor valgt å se på betydningen av å snakke om selvmord og holdninger til selvmord, hvordan man kan identifisere selvmordsfare, og hvordan man kan skape en god relasjon til den selvmordsnære, og gjennom relasjonen bidra til håp og mestring. 5.1 Hvordan kan sykepleiere identifisere de som vil ta livet sitt? I følge Handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading (Helsedirektoratet, 2014), ble 21 % av alle registrerte selvmord i 2011 registrert blant personer under behandling i psykisk helsevern. Samtidig har mange som gjør et selvmordsforsøk, eller som dør ved selvmord, vært i kontakt med den kommunale helse- og omsorgstjenesten i tiden før selvmordet (Helsedirektoratet, 2014). Det vil si at man også vil kunne møte en flere selvmordsnære mennesker på forskjellige arenaer i helsesektoren. Som sykepleier bør man derfor kunne identifisere selvmordsrisiko, uavhengig hvor man har sin arbeidsplass. Er det i denne sammenhengen en forutsetning at sykepleier har en solid kunnskap om selvmordsrisiko slik at den kan brukes ved behov? Årsakene til at selvmordstanker oppstår, er ofte komplekse, og det kan derfor være vanskelig å vurdere om en person er i faresonen. (Retterstøl et al.,2002). Kunnskap om ulike risikofaktorer, kan være en god basis å ha i møte med den enkelte pasient. Å identifisere og vurdere om det foreligger en selvmordsrisiko er en vanskelig oppgave som krever åpenhet og tillitt mellom pasient og helsepersonell. I en studie viste funnene at noen av deltagerne fortsatt var suicidale etter et selvmordsforsøk, og de hadde fortsatt selvmordsplaner uten å avsløre det til helsepersonell (Vatne & Nåden, 2014b). Er det så en mangel av hva vi som sykepleier i vår rolle kan gjøre for å forebygge selvmord? Mangel på kunnskap og erfaring kan resultere i et holdningsproblem blant sykepleier med hensyn til egen rolle i møte med disse pasientene.

22 17 Det er derfor et skritt i riktig retning at Helsedirektoratet i de senere årene har satt større fokus på forebygging av selvmord i Retningslinjene for psykisk helsevern, og Handlingsplanen Det har også vært større dekning av temaet i media. Selv om Handlingsplanen sier at psykiske lidelser er blant de største risikofaktorene for selvmord, påpeker den også at denne forklaringen alene ikke er tilstrekkelig. Man må i tillegg vurdere individet, kontekstuelle forhold og særlige livshendelser (Helsedirektoratet, 2014). En psykisk lidelse er i seg selv vanligvis ikke en årsak til selvmord alene. Selvmordsatferd må ses i lys av både individ og livshendelser. (Helsedirektoratet, 2014). Det må alltid gjøres en vurdering av både person og situasjon (Folkehelserapporten, 2015). Retningslinjene innenfor psykisk helsevern kan bli brukt som et hjelpemiddel for å vurdere om det foreligger en risiko for selvmord. Rettingslinjene har blant annet fokus på kartlegging, vurdering og håndtering av selvmordsrisiko, og de kan være til god hjelp for helsepersonell. På den andre siden, kan det å følge disse retningslinjene muligens føre til at en individuell og en helhetlig vurdering av pasienten faller bort. Retningslinjene henvender seg i hovedsak til ledere og utøvende helsepersonell i det psykiske helsevernet (Sosial og Helsediriktoratet, 2008). Finnes det da gode nok metoder og rutiner for hvordan man fanger opp selvmordsnære pasienter som ikke faller inn under psykisk helsevern? Hva med selvmordtruede pasienter som befinner seg for eksempel i hjemmetjenesten, på sykehjem eller på sykehus? Møter disse pasientene sykepleiere med gode nok rutiner og kompetanse til at de blir fanget opp? Man kan også stille seg kritisk til en risikofaktorbasert tilnærming i selvmordsforebyggingen. (Large & Ryan, 2014). Large og Ryan (2014) viser til at risikofaktorer som selvmordstanker, depresjon, håpløshet og rusmisbruk er viktige punkter, men de er ikke gode nok indikatorer for å avsløre fremtidige selvmordsforsøk. Man kan se at selvmord henger sammen med psykiske lidelser, spesielt depresjon. Men selvmord og selvmordsatferd kan likevel ikke bare forstås som psykiske lidelser. (Large & Ryan, 2014). I en studie fremhevet sykepleierne betydningen av å kunne vurdere selvmordsfare, identifisere risiko og hensikt, og underbygge individualisert og effektiv behandling. (Lees et al., 2014). Depresjon er som sagt en risikofaktor. Det antas også at mer enn 90% av dem som begår selvmord hadde en alvorlig psykisk lidelse, for eksempel depresjon (Retterstøl et al., 2002). Tross dette vet man at 95% av de som har en depresjonslidelse ikke tar sitt eget liv (Blair-

23 18 West et al.,1997 referert i Hjelmeland & Knizek, 2010). Hjelmeland og Knizek (2010) viser til at det i to ulike studier som har tatt for seg selvmord blant unge menn. Der uttrykte deltagerne, de pårørende at det ofte ikke hadde vært tegn på psykisk lidelse eller depresjon hos personen som begikk selvmord. Dette kan tyde på at sucidalitet handler om noe mer enn bare den psykiske lidelsen. At helsepersonell deler sine egne tanker med pasientene, kan forbedre deres evne til å være åpen for å utforske risikofaktorer. Personellets vilje til å møte den «den indre døren» i sitt eget sinn vil kunne bedre evnen til å møte pasientene med forståelse. Dette kan gi en følelse av at man er mer likestilte (Tzeng, Yang, Tzeng, Ma & Chen, 2009). Etablering av en god terapeutisk relasjon er svært viktig i prosessen med å vurdere risikoen for selvmord (Vatne & Nåden, 2014b). 5.2 En sykepleiers holdninger og den selvmordsnære En sykepleieres holdninger til selvmordsproblematikken er av stor betydning for hvordan hun kan bidra til å hjelpe pasienten. Det kan virke som om selvmordsnære, spesielt de som allerede har begått et selvmordsforsøk, kan ha behov for å bli med møtt med forståelse og empati for handlingen de har begått (Vatne & Nåden 2012). Sykepleier bør derfor ha god kompetanse og evne til å foreta gode valg i forhold til disse pasientene. Fagartikkelen av Hjelmland og Knizec (2010), viser til at alle gruppene heller mot holdningen at selvmord ikke er akseptabelt, men enkelte deltagere innad i gruppen likevel var i tvil. Man kan da stille spørsmål ved hvordan denne holdningen påvirker sykepleiernes forhold til selvmordsnære pasienter og viljen til å forebygge selvmord. Den prinsipielle beslutningen kan bli påvirket av hvorvidt de oppfatter seg som ansvarlige i møte med et selvmordstruet menneske. I følge Vatne & Nåden (2014a) har funn vist at holdninger og atferd hos helsepersonell både kan lindre følelser av skam, men også at de kan forverre denne følelsen. Pasienter som har begått et selvmordsforsøk, kan ofte ha en følelse av å ha vært en byrde for andre. Livet blir ikke nødvendigvis endret etter et mislykket selvmordsforsøk. Å bli møtt med respekt, å bli lyttet til, bekreftet, gitt tid og oppmerksomhet, har vist seg å være gode tiltak (Vatne & Nåden 2014a). Til sammenligning hevder Travelbees at sykepleier i relasjon med pasienten skal fremme trygget som, tillitt, forventinger til fremtiden, ønsker, valgmuligheter, utholdenhet og gjenskape håp (Travelbee, 2001).

24 19 Vatne og Nåden peker også på helsepersonellets holdning til og forståelse av selvmordproblematikken kan være synlig i form av språk og atferd ovenfor pasienten (Vatne & Nåden 2012). Sykepleier gjør seg alltid opp en mening om den syke. Noen syke kan bli bedømt på grunnlag av sin ytre opptreden. Det er derfor viktig at man som sykepleier kommer til klarhet i om hvordan man bedømmer den syke, og eventuelt finner ut hvilke strategier som skal benyttes videre i forhold til dette. En sykepleiers verdivurderinger blir naturlig nok kommunisert til den syke, som reagerer deretter (Travelbee, 2001). En åpen og omsorgsfull holdning, samt det å ta seg god tid til pasienten, ser ut til å være viktig for at den suicidale kan bli bedre. (Vatne & Nåden 2014b). Selvmordsnære pasienter er svært sårbare ovenfor verdighetsbrudd. Det er av stor betydning at sykepleier har en bevisst forståelse av egen holdning i møte med pasienten (Vatne & Nåden 2014b). Holdninger kan forebygge selvmord, og påvirke viljen til å intervenere i selvmordskriser. Negative holdninger kan blant annet utløse selvmordsatferd. Det er svært viktig at man som helsepersonell har kunnskap om betydningen av holdninger (Hjelmeland & Knizek, 2010). Forskning viser at det er en sammenheng mellom opplæring og vilje til intervensjoner av selvmordskriser. Tilførsel av kunnskap, bevisstgjøring og ferdighetstrening, vil antagelig kunne bidra til at selvmordsnære får raskere og mer komponent hjelp (Tallaksen et al,. 2013). Et mennesket i en selvmordskrise behøver rask tilgang til helsetjeneste, omsorg og trygghet, behandling av psykiske symptomer, og en terapeutisk mellommenneskelige kontakt (Lees et al, 2014). Som sykepleier skal man hjelpe det syke mennesket, og unngå å forverre sykdommen og lidelsen i møte med pasienten. Sykepleier skal søke å lede pasienten i en positiv retning. Travelbees teori sier at til tross for fordommer og holdninger, skal man uansett i rollen som profesjonell sykepleier, hjelpe det syke mennesket til å mestre sin sykdom og lidelse for å unngå håpløshet og holde fast i håpet (Travelbee, 2001). Man bør kanskje reflektere over hvordan man selv ville ha bli møtt i en slik situasjon, og gjennom det vise forståelse og en god holdning til den selvmordsnære. Man kan tenke seg til at økt empati kan lede til en bedre relasjon mellom pasienten og sykepleieren. Vråle (2009) vektlegger at man vil bedre i stand til å møte et selvmordnært menneske dersom man selv har reflektert rundt eksistensielle spørsmål. I yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere står det at man har plikt til å ivareta pasientens helhetlige behov (Norsk sykepleierforbund, 2011). Man kan da diskutere om dette kan kreves av den enkelte sykepleier, eller om arbeidspresset på de ulike arenaer gjør det vanskelig å sette av nok tid til

25 20 forsvarlig individuell vurdering. Vråle mener om sykepleiere ikke har reflektert over slike spørsmål, kan det være vanskelig å møte det selvmordsnære mennesket på en konstruktiv måte. Sykepleier kan føle at hun ikke strekker til i dialogen, da hun ikke har egne tanker å tilføre samtalen (Vråle 2009). Hjelmeland og Knizek mener det dog ikke nødvendigvis er noe galt i å ha negative holdninger til selvmord, men at det er behov for økt bevissthet om at man kan påvirke klinisk atferd og dermed også behandlingen av suicidale personer. (Hjelmeland & Knizek, 2010). Godt utført førstehjelp kan representere et vendepunkt for personer med selvmordstanker. Tilførsel av kunnskap, ferdighetstrening og bevisstgjøring av egne holdninger, vil trolig kunne bidra til at selvmordsnære medmennesker får rask og kompetent hjelp. Vivat førstehjelpskurs kan være en bistand i dette arbeidet. (Tallaksen et al,.2013). Kurset legger blant annet vekt på bevisstgjøring av holdninger og trening i å snakke om vanskelige tema. (Tallaksen & Lindmark, 2013). 5.3 Man må tørre å snakke om selvmord Vatne & Nåden, (2012) viser til at i flere av intervjuene med deltagerne ble selvmordsforsøket referert til som " hendelsen" og " litt som et tabu ", dvs. ikke noe man kan snakke med alle om. En deltager i studien uttrykte at selvmord kan oppfattes å være et svært intimt som tema, og at det krever en viss tillit for å kunne være åpen om det. Flere snakket om selvmordsforsøk som en moralsk forkastelig handling, og som noe smertefullt og pinlig. Kanskje det er viktig at man som sykepleier tør å snakke om død og liv sammen med pasienten, slik at man gjennom felles refleksjon kan få indikasjoner på om pasienten har selvmordstanker. Dette også for å kunne bearbeide et eventuelt selvmordsforsøk. Ved gjennomgang av litteratur og forskning, ser man at det er grunn til å anta at det kan være en utfordring å bringe selvmordsproblematikken på bane. Tabuer og et begrenset vokabular om selvmord kan også hindre en åpen dialog. Dette er et tankekors, for den gode dialogen kan være livreddende (Vatne & Nåden, 2012). Tallaksen og Lindmark (2013), skriver i sin artikkel at det er grunn til å tro at selvmord, selvmordsforsøk og selvmordstanker er temaer det kan være vanskelig å snakke om, også for mennesker innenfor helsevesenet. Det kan se ut til at det er utfordrende å finne ord når det skal snakkes om følelser knyttet til selvmord. Å få belyst livets mørke sider, kan være vanskelig, men det vil være en fordel for både pasient og sykepleier om man lykkes med dette.

26 21 På grunn av stigma og tabu om suicidal atferd, er det grunn til å tro at noen føler skam ved å snakke åpent om det. Skamfølelsen kan gjøre det vanskelig å søke både uformell og profesjonell hjelp. Negative holdninger til selvmord forekommer blant unge mennesker, inkludert de som selv er suicidale, så vel som i den generelle befolkningen. Dette kan være en av de underliggende årsaker til at riktig hjelp ofte blir gitt for sent (Tallaksen, Bråten & Tveiten, 2013). En annen studie viste derimot at deltakerne uttrykte en lengsel etter å snakke om sin suicidalitet. Funnene her tydet på at deltagerne bare hadde snakket med noen få personer om i det hele tatt noen, om hendelsen. Noen av dem nevnte selvmordsforsøk som en skammelig og feig handling som det var pinlig å snakke om (Vatne & Nåden (2014b). Studien viste videre at enkelte av deltagerne følte skam og skyldfølelse fordi de hverken mestret sitt eget liv, eller lyktes i selvmordsforsøket (Vatne & Nåden (2014b). Å bli møtt av en som tør å snakke om selvmord på en strukturert og kompetent måte, med pasientens smerte i fokus, vil sannsynligvis kunne oppleves som håpefullt og godt. (Tallaksen & Lindmark, 2013). Tzeng, et,. al(2009) peker på hvordan sykepleieren har et valg mellom å unngå kontakt, eller å åpne seg for kontakt med mennesker etter et selvmordsforsøk. En fare ved at sykepleier ikke er villig til å vie pasienten den hjelpen han trenger, kan blant annet føre til at personen ikke får bearbeidet følelsene sine (Hummelvoll, 2004). En selvmordstruet er ofte fanget i et tankemønster som han trenger hjelp til å komme ut av (Vråle, 2009). Det er viktig å få personen til snakke ut om problemet, og tilpasse spørsmålene ut i fra informasjonen som fremkommer gjennom dialogen. Intensjonen med spørsmål er å få personen til å reflektere over tankene sine. Spørsmål kan være hvorfor personen ønsker å dø, og hva som holder igjen. Dette kan bidra til å kunne se situasjonen som en del av en større helhet. (Vråle, 2009). Det å fortelle om sine problemer kan i seg selv være en stor hjelp, og bidra til at personen føler en lettelse ved å dele sine tanker og byrde med noen (Hummelvoll, 2002). Mot og vilje hører sammen, og er avgjørende for den type dialog som kan bryte ned tabuer rundt temaet selvmord. En deltager i studien uttrykte det slik «Å dele de mørke tankene med andre kan gjøre det lettere å bære». (Vatne & Nåden, 2014a). I møte med suicidale mennesker som balanserer mellom liv og død, er det nødvendig at andre tar et midlertidig ansvar (Vråle, 2009). Derfor er det kanskje nødvendig at sykepleier tar initiativ, slik at pasientene får en invitasjon til dialog, der de blir møtt med forståelse og engasjement (Vråle, 2009).

27 22 Den mangelfulle kunnskapen om suicidale, kan hindre oss i å kommunisere med pasientene på en hensiktsmessig måte (Vatne og Nåden 2012). Å møte pasienten med et åpent sinn og gode fagkunnskaper, vil kunne føre til en forståelse av vanskene, dette kan igjen lede til løsninger på noen av problemene. Mangel på tid og innlevelse, moralisering og misforstått snillhet, kan lett prege hjelperen (Hummelvoll, 2004). Man kan kanskje være redd for å ikke si de riktige tingene til pasienten, og at dette igjen kan fremprovosere selvmordsatferden. Enkelte har også en mening om at selvmord ikke bør snakkes om, og antyder at dette kan føre til at den suicidale tar livet sitt (Hjelmland & Knizek, 2010). Men kan det være tilfeller der utfallet blir det motsatte? Ved å ikke spørre direkte, eller snakke om selvmord, så kan det hende man ikke fanger opp at det foreligger en selvmordsrisiko. I følge Håkonsen er ofte kanskje ikke så viktig hva man sier, men å lytte til personer og vise at man er der gjennom empati, støtte og forståelse (Håkonsen, 2014). Selv om Hjelmland og Knizek (2010) peker mot en holdning med mer åpenhet omkring selvmord i samfunnet, er det bekymringsfylt at 10% av sykepleiere er av den oppfatning at selvmord ikke bør snakkes om (Hjelmland & Knizek, 2010). Det kan dermed se ut til at det kan være behov for økt kunnskap om selvmord i helsevesenet. På en annen side kan man se at til tross for økt kunnskap om betydningen av åpenhet, viser funn likevel at fagfolk i psykisk helsevern også har en tendens til å tenke at selvmord ikke skal bli snakket om (Lees et al, 2014). Som sykepleier vil man kunne komme til å ha et terapeutisk forhold til den selvmordsnære, hvor relasjonen man bygger opp og holdningene man har kan spille en avgjørende rolle (Hummelvoll, En forutsetning for å etablere en slik allianse er en forståelsesfull atmosfære der det ikke er noen grenser for hva det kan snakkes om. (Lees et al., 2013). Skjønt forskning og litteratur tilsier at man bør og skal snakke åpent om selvmord, så kan det likevel være et vanskelig og skremmende tema å ta opp, både for pasienten og sykepleier. Å avsløre selvmordstanker kan føles sårbart og nakent, og være et svært privat og tungt tema å snakke med andre om. (Hummelvoll, 2004). I følge Vatne & Nåden (2014b), beskrev deltagerne det som absolutt positivt at de ble spurt direkte om tanker og planer for et selvmordsforsøk. Sykepleier bør likevel være bevisst på bruken av direkte spørsmål om selvmord, da det kanskje ikke er særlig hensiktsmessig å spørre uten å ha en velbegrunnet