Atrium. Studentmagasinet for Humanistisk fakultet UiB nr årgang

Transkript

1 Atrium Studentmagasinet for Humanistisk fakultet UiB nr årgang

2 Det Humanistiske fakultet Sydnes plass bergen atrium@uib.no Atrium kjem ut to gongar i semesteret. Magasinet vart gjeve ut med stødnad frå Det Humanistiske Fakultet og Kulturstyret. Desse står utan redaksjonelt ansvar. Bidragsytarar i dette nummeret: Ellen Marie Risbruna Trykk: Bodoni kultur MUSIKK SAMFUNN lever i øst-london Hvordan industriområdene ble 14Drømmene hippe. 20 berlin ostbahnhof Klubbmusikk i den tyske hovedstaden. 32 Vold og politikk i jamaica Om øyas politiske kultur. Redaksjon Redaktør Anders Ekelund aekelund@start.no Journalistansvarleg VILDE SØRBØ NENSETH vilde86@gmail.com Økonomiansvarleg BEATRICE M. REED bmugr@hotmail.com Fotoansvarleg ROBERTO OVALLE arquiwhat@gmail.com Layoutansvarleg mona maria løberg manamoria@gmail.com 3 - LEDER 4 - HFSU på bedringens vei / Om studentvelferden på HF 7 - kvinna som ville bygge landet / Masterstudenten 8 - skjønnhetens matematikk / Fagpresentasjonen 10 - vi lever i en tid / Det finnes ikke en tid for alt 16 - Større, betre, best / Nord-Amerikas største kjøpesenter 26 - når ibsen møter norén / Hedda Gabler og Guttene i skyggen på DNS 28 - fra karsk til sprit / En melkekalvs bekjennelser Journalister Live Havro Bjørnstad, Vilde Sørbø Nenset, Mona Maria Løberg, Beatrice M. Reed, Roberto Ovalle, Anders Ekelund, Marit Solemdal, Åshild Thorsen, Hanne Dale, Anders Kjellevoll, Hjørdis Maria Longva. Fotografer Roberto Ovalle, Mona Maria Løberg, Åshild Thorsen, Hedvig Elisabeth Andersland childhood fears / Still afraid of the dark? 44 - smørrebrød og sykkelstyring / Reisebrev fra København 47 - AN INTERNATIONAL TASTE / Pensumfritt Layout Mona Maria Løberg, Roberto Ovalle, Live Havro Bjørnstad. Illustrasjon Mona Maria Løberg, Roberto Ovalle. Fram- og bakside Roberto Ovalle

3 Leder På reisefot I dette nummeret av Atrium begir vi oss ut på en kulturell rundreise i Europa, med et par avstikkere til henholdsvis Canada og Jamaica. Vi besøker klubbscenen i Berlin, hvor dansegulvet først begynner å fylles på den tiden av natta hvor norske utesteder stenger kranene. I denne artikkelen får du et innblikk i Berlins musikkliv, samt en historisk innføring i musikksjangrene house og techno. Vi reiser til den østlige delen av London for å se hvordan tradisjonelle arbeiderstrøk har blitt forvandlet til hippe områder i løpet av de siste årene. Gamle industribygg er blitt omgjort til nattklubber, kafeer og gallerier, som jevnlig frekventeres av kunstnere og andre folk som gjerne setter standarden for hva som er kult. I Edmonton, Canada besøker vi et av verdens største kjøpesentre: West Edmonton Mall. Med innebygd ishockeybane, kapell, bølgebasseng, kinosaler og oaser, samt en enorm mengde butikker og kafeer, er dette massive bygget litt av en opplevelse. Vi tar turen til vårt naboland Danmark for å se hvordan studentlivet i København er, og vi reiser til Jamaica for å se hvordan bruken av politisk vold har skapt et svært voldelig samfunn på den lille karibiske øya. I tillegg til dette vil du finne aktuelle saker som tar for seg studenttilværelsen i Bergen. Vi oppdaterer deg på hva som skjer i Fagutvalget ved Det humanistiske fakultet, som blant annet planlegger høstens fadderuke. Vi presenterer det nye HF-emnet «Proporsjon, Perspektiv, Persepsjon», som blander matematikk og kunsthistorie i et forsøk på å vise hvordan estetiske inntrykk har sammenheng med matematiske formler. Vi snakker med en student som forteller om sin masteroppgave om den norske forfatterinnen Hulda Garborg. I en artikkel om formellitteratur kan du lese om litteratur som følger forskjellige formler for handling og struktur, og hvordan dette er særlig utpreget i såkalt kiosklitteratur. Vi tar for oss vårens DNS-oppsetninger av Henrik Ibsens Hedda Gabler og av Lars Noréns Guttene i skyggen. Du finner også to kåserier, om henholdsvis tidsbegrepet og drikkekultur. Om du lurer på hvordan det er å være syv år, alene hjemme og mørkredd i Costa Rica finner du en sak om dette også. Denne engelskspråklige artikkelen filosoferer over hvorfor man egentlig er redd mørket, og hvordan denne frykten, etter hvert som man vokser opp, forsvinner til fordel for mer rasjonelle fryktfølelser. Sist, men ikke minst, finner du ni helsides fotografier. Disse fotografiene føyer seg inn i magasinets reisetematikk. Vi håper også du legger merke til at vi har fått ny layout i magasinet vårt. Så ta deg en hvil fra pensumbøkene, kjøp en kopp kaffe i kantina og sett deg ned med årets første Atrium. Vi håper og tror at det inneholder noe for enhver smak. 3

4 Aktuelt Etter en periode med skuffende engasjement, begynner det nå å skje saker i Studentutvalget ved Det humanistiske fakultet. Leder Kjartan Tveitnes Pedersen har troa på HFSU på bedringens vei Tekst: Anders Ekelund aekelund@start.no Arkivfoto: Hilde Bø Med jevne mellomrom klages det over det lave studentengasjementet ved Det humanistiske fakultet. Få selvdrevne studentorganisasjoner, få studentorganiserte prosjekter og dårlig fadderoppslutning har Fakta HFSU HFSU står for Studentutvalget ved Det humanistiske fakultet. Arbeider med å ivareta studentvelferden på fakultetet. Fungerer som et bindeledd mellom fakultetet og studentmassen. Aktuelle saker HFSU jobber med Opprette en egen HF-pub for sosiale arrangementer ved Det humanistiske fakultet. Pusse opp på Sydneshaugen skole med nye sofagrupper og lignende. Erstatte noen av plakattavlene på Sydneshaugen skole med digitale informasjonstavler. Arrangere Fagkritisk dag sammen med SVfakultetet 5. mars. Fornye titlene på bachelorgradene ved Det humanistiske fakultet. Planlegge høstens fadderuke. Hvordan komme i kontakt med HFSU? Stikke innom kontoret deres i fjerde etasje på Sydneshaugen skole, rett ut av heisen og til venstre, under branntrappa. Ringe Sende en mail til hfsu@uib.no. Sjekke ut Bli venn med Studentutvalet ved Hf på Facebook tradisjonelt vært situasjonen. Studentutvalget ved Det humanistiske fakultet, som selv jobber med slike problemstillinger, har også slitt med lav oppslutning i mange år. Men i fjerde etasje på Sydneshaugen skole sitter det noen ivrige studentsjeler som skal få engasjementet på beina igjen. Bak døra med påskriften HFSU skjuler det seg et hjemmekoselig kontor med sofa, kaffetrakter og kjøleskap, og her legges det en rekke planer for studentvelferden ved fakultetet. Leder Kjartan Tveitnes Pedersen, nestleder Elise Dåvøy og tidligere nestleder Audun Kjørstad forteller om hva som kommer til å skje fremover. Fadderukeplanlegging Vi har en del prosjekter på gang. HFSU vil gjerne pusse opp Sydneshaugen skole og gjøre den koseligere, vi forbereder Fagkritisk dag 5. mars, vi jobber for å få mer fagspesifikke bachelortitler og vi planlegger å opprette en egen HF-pub. Dessuten har forberedelsene til høstens fadderuke allerede begynt. Tveitnes Pedersen og kollegaene hans trekker særlig frem fadderuka som en viktig arena for verving til studentpolitikken. Det er gjerne slik at om man som ny student havner i en dårlig organisert faddergruppe, så får man et uheldig førsteinntrykk av hele studentorganiseringen. Motsatt kan en godt organisert fadderuke gi nye studenter et positivt inntrykk av hvordan studentvelferden organiseres, og forhåpentligvis motivere studentene til å engasjere seg. Når det gjelder fadderuka, er det en veldig positiv utvikling på gang. Da HFSU hadde allmøte i januar, ble 13 representanter valgt inn i fadderstyret for Tveitnes forteller at dette er en kraftig økning, fra kun fire representanter i fjor. Antallet faddere økte fra 30 i 2007 til 80 i 2008, og i år håper man å komme over 100. Vi har allerede begynt planleggingen av høstens fadderuke. I fjor ble ikke fadderstyret vedtatt før i mai, så i år er vi langt tidligere ute, forteller HFSU-gjengen. Vi så også en trend i fjor med at mange velger å være faddere for andre gang. Det har ikke skjedd i særlig grad tidligere, og vi tar dette som et tegn på at organiseringen er god. Manah Manah Høstens fadderuke ved Det humanistiske fakultet har altså alle forutsetninger for å bli en suksess. Et annet prosjekt Tveitnes Pedersen ser for seg som en potensiell suksess er den planlagte HF-puben, som i fjor høst gikk under arbeidstittelen Manah Manah. Planen var da å innrede kjelleren på Sydneshaugen skole til å bli en sosial arena for HF-studenter, hvor man så for seg at man kunne ha matservering, filmvisninger, seminarer og lignende. Planene fikk imidlertid et lite skudd for baugen da Eiendo- 4

5 msavdelingen før jul konkluderte med at lokalet ikke oppfyller brannforskriftene. Nå jobbes det derfor for å finne et alternativt lokale til Manah Manah. HFSU oppfordrer alle som vet om potensielle lokaler, eller som har andre ideer eller innspill, til å ta kontakt. Men dessverre er det litt typisk at studenter venter til noe har blitt etablert før de engasjerer seg, mener Tveitnes Pedersen. Mange studenter har vist interesse for den planlagte HF-puben, og noen er også interesserte i å hjelpe til med driften av stedet. Det er veldig bra, men vi trenger også folk som kan hjelpe oss med å planlegge driften, finne et lokale og lignende. For at en slik plan skal bli realisert må noen gjøre en innsats også før stedet offisielt åpner, og det er det mange som ikke tenker på. Studentene må ta initiativet Hvert fakultet ved UiB sitter på en bestemt pengesum som er øremerket studentengasjement. Disse pengene deles ut til studierelevante prosjekter som er avhengig av økonomisk støtte. Eksempler kan være organisert filmvisning, slik man i det siste har hatt på russisk, fransk, spansk og historie, turer på museer eller arrangering av seminarer. HFSU forteller at fakultetene er villige til å dele ut penger til slike prosjekter, så lenge økonomien strekker til, men at det er studentene som må ta initiativet. Om studentene går rundt og tror at det Leder i HFSU. Kjartan Tveitnes Pedersen.d av det beste de vet om. er vanskelig å få penger til slike prosjekter, så er det altså ikke nødvendigvis slik. En tosidig sammenheng I en artikkel i fjor høst, kunne Studvest melde at Det humanistiske fakultet er det fakultetet ved UiB som deler ut minst økonomisk støtte per student. Renate Tråsavik, daværende fakultetsansvarlig ved NSU Bergen, uttalte at midlene som deles ut har 5

6 Dessverre er det litt typisk at studenter venter til noe har blitt etablert før de engasjerer seg Kjartan Tveitnes Pedersen, HFSU UiB en klar sammenheng med studentengasjementet ved de forskjellige fakultetene. Tveitnes Pedersen er enig. Det er slik at det er en slags tosidig sammenheng. Jo mer penger, desto mer engasjement. Men samtidig: jo mer engasjement, desto mer penger. Det humanistiske fakultet ble ikke spesielt glad for den Studvest-artikkelen, forteller Tveitnes Pedersen. Med overskriften «HF-studentene får minst», setter den fakultetsadministrasjonen i et dårlig lys, men egentlig er det jo på grunn av lavt engasjement blant studentene at det blir delt ut lite penger her i forhold til ved de andre fakultetene. En slik undersøkelse sier altså ikke bare noe om fakultetet, men også om studentengasjementet. HFSU jobber også for å fornye titlene på bachelorgradene ved Det humanistiske fakultet. Studenter har vist mye misnøye med at alle bachelorgrader ved SVfakultetet og Det humanistiske fakultet får de samme titlene bachelor i kulturog samfunnsvitenskap. HFSU har derfor sendt et forslag til Utdanningsutvalget, et forslag som går ut på at det skal bli mer konkrete titler på hver enkelt grad. Studiesjef ved Det humanistiske fakultet, Ronald Worley, kan fortelle at saken diskuteres hos Utdanningsutvalget i disse dager. Lavt engasjement også ved UiO Wenche Åsheim, leder ved HFSU UiO, kan fortelle at de har det samme problemet med lavt studentengasjement ved HFfakultetet i hovedstaden. Som alle andre har vi problemer med å få studenter til å møte opp på valgallmøtet, så målet vårt er å få nok folk til å møte opp til at vi får fylt alle vervene våre. HF UiO er veldig lite oversiktlig, med mange institutter, programmer og fag. Dette gjør det vanskelig for studenter å sette seg inn i systemet, som kanskje er en grunn til lavt engasjement, forteller Åsheim videre. HFSU ved UiO består per dags dato av ni studenter, og ifølge Åsheim bruker disse mye tid på studentvelferdsarbeid. Studentengasjementet er generelt lavt, men de som er engasjert er som regel ganske engasjert. Problemet er vel egentlig at de som er engasjert har veldig mye å gjøre. Vanskelig å sammenligne med SV Kjartan Tveitnes Pedersen i HFSU ved UiB mener at det er vanskelig å sammenligne studentengasjementet ved Det humanistiske fakultet med andre fakulteter, grunnet forskjellig struktur og størrelse. Ved Det humanistiske fakultet er det fire overordnede institutter med til sammen 20 studier. For eksempel er instituttet LLE (Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studium) den overordnede enheten for fag som kunsthistorie, litteraturvitenskap og teatervitenskap. Ved SV-fakultetet er det til sammenligning kun syv studier, og det finnes ikke noen instituttinndeling. Studiesjef ved Det humanistiske fakultet, Ronald Worley, understreker at den formelle strukturen ved Det humanistiske fakultetet kun har to nivåer, fakultet og institutt, slik at de enkelte fagene inngår i instituttets ordning. Likevel er det ikke til å komme utenom at SV-fakultetet, med sine syv studier, virker mer oversiktlig for studentene. - SV-fakultetets struktur er mye enklere å sette seg inn i, og studentene føler mer tilknytning til program og institutt, sier Åsheim ved HFSU UiO. Det kan også tenkes, mener hun, at SV-studenter er mer politisk engasjerte i forhold til sin utdannelse enn hva HF-studenter er. Tveitnes Pedersen er enig i at SV-studenters engasjement i organisatorisk virksomhet gjerne er mer jobbrelevant enn den er for HF-studenter, og at dette kan være en årsak til et mer utbredt engasjement ved SV-fakultetet. Ronald Worley er ikke helt enig i dette. Ja, SV-studenter studerer ofte fag som kanskje kan oppfattes som mer jobbrelevant og som kanskje kan vises i deres engasjement i organisatorisk virksomhet, men det er klart at dette er også noe som er viktig for HF-studenter. Mange studenter ved Det humanistiske fakultet kan få god jobbrelatert erfaring ved å engasjere seg i studentorganisasjonene, forteller Worley. 6

7 Masterstudenten Kvinna som ville bygge landet Ein lyt halde både tunge og ord beint i munnen skal ein skrive masteroppgåve om Hulda Garborg. Ho er nemleg ikkje av dei som lèt seg sette i bås. tekst: Beatrice Marlen G. Reed bmugr@hotmail.com - Eg skriv om samfunnsmennesket Hulda Garborg, fortel Dunja Blazevic. Ho er no i ferd med å skrive seg utover i sitt siste semester som masterstudent i historie ved UiB. I si masteroppgåve tar ho for seg Hulda Garborg, for mange best kjend som ektemaken til forfattaren Arne Garborg. Om mannen var den største forfattaren av dei to, står ho nemleg ikkje tilbake for han i samfunnsengasjement. Feministen - Dei fleste som har skrive om Hulda Garborg har konsentrert seg om den litterære produksjonen hennar. Eg brukar òg eit par av dei skjønnlitterære utgjevingane, men då først og fremst for å kaste lys over eit av dei mange emna ho engasjerte seg for, nemleg kvinnesaka. Garborg var omstridd både blant feministar og andre, og vart gjerne kalla antifeminist. I motsetnad til dei klassiske kvinnesaksforkjemparane arbeidde ho ikkje for likestilling mellom kjønna. Ho kjempa for at kvinner skulle få det betre, men dei skulle òg vere stolte av husmorrolla. Hulda Garborg var det ein kan kalle «ein forskjellsfeminist», seier Blazevic. Denne mellomposisjonen er eit typisk trekk ved Hulda Garborg. - Det er mykje tvitydig i Hulda Garborg sine prosjekt. Dette gjer henne interessant, men òg vanskeleg å få tak i. Til dømes er ho for modernisering når ho skriv om mat og heimstell, men både metodane og råvarene skulle vere forankra i norsk tradisjon. Å fjerne fettet frå mjølka var i følje henne ein uting. Korleis kunne ein byggje landet dersom folket blei fostra på mjølk utan fett? Reagere, skrive, tenke Blazevic meiner at vanskane med å plassere og bestemme Garborg heng saman med fleire ting, for det første personlegdommen og temperamentet hennar. - Ho meinte mykje om mykje, og det verkar på meg som om ho sjeldan hadde ein fiksert idé på førehand. Eg tenkjer meg at mange av meiningane hennar gjekk gjennom føljande prosess: Først høyrde ho om noko som ho momentant reagerte på, deretter skreiv ho, og først etterpå tenkte ho. Det enda gjerne med at ho fann fram til ein plass mellom det idealistiske og det praktiske. Oppvaksen i eit landbrukssamfunn som ho var, slapp ho aldri det praktiske av syne, sjølv om det ofte kunne gå på akkord med ideal. Eit anna tilhøve som gjer at Garborg ofte kan verke paradoksal har å gjere med tida ho verka i, seier Blazevic. - Slik eg ser det var Hulda Garborg fanga både i, og imellom ein rekke diskursar som enno ikkje var heilt ferdig forma. Ho var til dømes utan tvil nasjonalist, men nok mest inspirert av den tyske og franske nasjonalismen med fokus på likskap mellom borgarar. Vendinga mot ein meir etnisk fundert, tysk nasjonalisme, fekk ikkje skikkelig fotfeste i Noreg før i mellomkrigstida. Hulda meinte at alle nasjonar hadde rett til å eksistere, men på heimeleg grunn. Slik fekk ho etter kvart ein posisjon på sida av den linja Noregs Mållag og andre sentrale organisasjonar i norskdomsrørsla skulle leggje seg på. Viktig óg som nasjonalist Sjølv om det kan være ei utfordring å manøvrere i det brokete farvatnet rundt og etter den historiske Hulda Garborg, meiner Blazevic at ho er eit ideelt stoff å jobbe med. - Ho var ei svært engasjert kvinne med eit stort sosialt samvit. Ein kan ikkje unnlate å bli rive med når ein les dagboksnotatane hennar. Ho skreiv så nær som dagleg frå 1903 til 1934 og det er inga tvil om at samfunnsengasjementet prega livet hennar. Samstundes levde ho i ei tid med heilt andre haldningar og syn i spørsmål om nasjon, målform og kjønnsroller enn dei som pregar oss i dag. Slik held ein på den naudsynte kritiske distansen som eit akademisk arbeid krev. Masterstudenten meiner det er viktig å få fram kva posisjon Hulda Garborg faktisk har i historia om det moderne Noreg. - Ho var med på å forme det nasjonale sjølvbildet som vi har i dag. Det er viktig å merke seg at ho var sterkt internasjonalt orientert sjølv om ho var norsk nasjonalist. Den nye nasjonalismeteorien som har kome på nitti- og totusentalet opnar for at vi kan sjå på nasjonalistar som Garborg med eit nytt og meir nyansert blikk. Eg er den første som skriver om henne primært som nasjonalist, og det er jo ei svært sentral side av det ho sto for. Om arbeidet med Garborg kan bli til noko meir er uvisst. Det kjem an på kva jobb eg får når oppgåva omsider er levert, seier Blazevic. Ho vonar å kunne halde fram med historie på fulltid. Det ideelle ville vere å bli verande på universitetet eller jobbe ved eit historisk museum eller arkiv. Lærarkarrieren er ho mindre lysten på. Korkje lærebøkene eller opplegget i historieundervisninga i den norske skulen er noko ho ynskjer å representere. - Ofte verkar det som om dei viktige hendingane i soga om Noreg hende helt av seg sjølv, som om Noreg ikkje var ein del av verda. Vi har visst framleis eitkvart å lære av Hulda Garborg. 7

8 Fagpresentasjonen Skjønnhetens matematikk Kunsthistoriestudenter finner fram passeren og peiler seg inn mot realfagene i det nye emnet «Proporsjon, Perspektiv, Persepsjon». Tekst: Vilde Sørbø Nenseth vilde86@gmail.com Foto: Mona Maria Løberg Hvorfor dette tverrfaglige tilbudet? Jo, tenkt scenario: Året er ca e.kr. Den lokale maleren i en liten landsby i Nord- Italia har fått i oppdrag å male kirkens halvkuppel fra innsiden. Han henger på noe tauverk fra et stillas like under taket, malerfargene i en hånd og penselen i den andre. Tett på og maler fine engler i gylne farger på takets underside. Endelig skal han få vise sitt talent til allmennheten. Det ser unektelig pent ut der han henger. Så fires han ned på kirkegulvet igjen og betrakter sitt nye kunstverk i taket. Men hva har skjedd? Englene ser rare ut, ansiktene er jo helt dratt, proporsjonene så merkelige. Ikke i det hele tatt ser det ut slik det så ut for ham da han hang der oppe. - Her tok ikke kunstneren hensyn til persepsjonen av bildet. Det så riktig ut da han lå og malte tett på, men når man så ser bildet nedenifra blir proporsjonene annerledes, forklarer foreleser ved emnet, Per Olav Folgerø, mens han peker på et bilde av et takmaleri der de avbildede englefigurene er avlange og ser merkverdige ut. Tverrfakultært samarbeid Det er kunsthistorie og matematikk som denne våren har funnet sammen og tilbyr emnet «Proporsjon, Perspektiv, Persepsjon.» Ideen oppstod senhøstes i fjor etter at førsteamanuensis i kunsthistorie, Per Olav Folgerø, og førsteamanuensis i matematikk, Christoph Kirfel, hadde holdt kurs i perspektivtegning for lærere og lærerstudenter. Emnet ble stabla på beina på kort varsel, men har allikevel fått bra med studenter. Thorsteinn G. Indridason ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, viser til at slike tverrfaglige emner tilsier at fagene ved LLE har appell over til andre institutt og fakultet. På emnet ved Universitetet i Bergen studerer man billeduttrykk fra et matematisk-naturvitenskapelig ståsted, og man får visse grunnleggende kunnskaper i billedkomposisjon og arkitektur. Det gis innsikt i utregning av perspektivet og dets historie, samtidig som studentene går dypere inn i læren om persepsjon, som handler om hvordan den menneskelige hjernen setter sammen bilder. - Persepsjonen avviker gjerne fra den matematiske komposisjonen, forteller Kirfel. Synet bedrar, som det jo heter. Og det stemmer nok noen ganger når det kommer til persepsjonen av bilder. Emnet er et tverrfakultært samarbeid mellom HF og Mat.Nat., men dette semesteret tilbys det hovedsakelig for studenter med bakgrunn fra kunsthistorie. Likevel mener Kirfel at matematikkstudenter også kunne hatt glede av et slikt emne: - For dem ville jo selve matematikken blitt veldig lett, men de kunne hatt glede av å se kunsten, og sammenhenger mellom den og det de driver med. For kunsthistoriestudenter derimot er matematikken vanskeligere, smiler han. I løpet av våren vil studentene også gjennomføre praktiske ekperimenter. - Vi vil prøve å gjøre slik som renessansekunstnerene gjorde, forklarer Folgerø. For eksempel vil de gjennomføre et perspektiveksperiment der de setter opp en glassvegg med noen gjenstander bak. Så skal de tegne gjenstandene som befinner

9 seg bak glassruten og slik finne lovmessigheter for perspektiv. - Noen resultater vil nok komme overraskende, og ikke alt vil være som man først tror! utbryter Kirfel. Psykologiske aspekter Foruten forelesere fra kunsthistorisk- og matematisk institutt vil emnet gjeste psykolog Tove Skarbø, som skal gå nærmere inn på de nevropsykologiske handlingene som skjer i hjernen når man oppfatter kunst. Dette er noe også Per Olav Folgerø synes er særlig interessant. - Jeg er kunsthistoriker, men har et hovedfag i biologi, derfor har jeg allerede denne faglige koblingen i min bakgrunn, forklarer han. Det ligger så mange aspekter i sammensettingen kunst - realfag at både Folgerø og Kirfel mener det kunne vært interessant å bygge emnet ut. Foreløpig er et slikt fagsamarbeid ved Universitetet i Bergen trolig unikt, men det å se på matematiske konstruksjoner, er et etablert fagfelt i kunsthistorie, et redskap innenfor kunsthistorisk fortolkningstradisjon. Folgerø synes det kunne være spennende å viderefølge det biologiske og det persepsjonspsykologiske, men også å forelese i formen og fargens fysiologi: hvordan oppfatter øynene og hjernen form og farge. I eldre, men også i moderne kunstutrykk: - Hvordan er det med for eksempel bevegelse i film, hva skjer i persepsjonen av dette? Eller hva med kunstretningen pointillisme? Står du helt inntil oppfatter du bare flimmer, mens lenger unna ser man motivet klart. Hva ligger bak, hvordan opererer hjerneceller med dette? Han viser entusiastisk fram en mosaikk fra 1200-tallet, laget lenge før man ante hvordan hjernen fungerte. Allikevel minner den om pointillismens prinsipper, og er i seg selv et godt, 800 år gammelt eksempel på hvorfor det finnes nettopp en slik sammenheng mellom kunst og realfag. Et perfekt sentralperspektiv Tidligere prøvde man å få maleriene til å se noenlunde riktige ut, men først på 1400-tallet kom utregningene om det perfekte sentralperspektiv. Det var under renessansen i Italia det skjedde. Arkitekten og matematikeren Leon Battisti utviklet den matematiske konstruksjonen, mens det var kunstneren og arkitekten Filippo Brunelleschi som kom fram til lovmessighetene for perspektivet. - Det er reinspikka matematikk, forteller Christoph Kirfel. - Og i det øyeblikket det blir matte, reglene for kunst blir matematiske, blir det også allemannseie, forklarer han. - Alle kunne nå lære seg dette, alle kunne lære seg å tegne sentralperspektiv. Samtidig viser Folgerø fram et maleri av den italienske maleren Piero Della Francesca, «Flaggelation of Christ» ( ). Maleriet viser Kristus bundet i midten til venstre, og tre menn foran i høyre side av bildet. - I dette bildet er det veldig mange aspekter man kan regne seg fram til, sier Folgerø. Han har selv tegnet mange blyantstreker over sitt bildeeksemplar. - Hvor står for eksempel betrakteren? Man kan også se på hvordan forandringer i ansiktet må skje hvis de står på skrå, hvordan blir proporsjonsforholdet da mellom de ulike delene av ansiktet? I bildet har Piero Della Francesca brukt et konstruert utgangspunkt: han har et perfekt sentralperspektiv. Folerø fastslår at Piero Della Francesca var som matematiker å betrakte, hans matematiske konstruksjoner er enormt komplekse. På emnet går de gjennom sammenhengen mellom linjene og ser hvordan denne matematikken kan hjelpe i fortolkningen av bilder. Dette bildet er visstnok spekket av symbolske elementer som man kan komme fram til ved bruk av matte. Å tallfeste skjønnhet På spørsmål om de lærer mye matematikk på kunstakademiene rundt om i dag, blir de litt usikre. Men på hundrenivå på kunsthistorie lærer man bare veldig grunnleggende matematikk til noen kunstverk, og aldri utregning. - De burde i alle fall hatt mer matte, og det er det vi rydder opp i nå, smiler Christoph Kirfel. Men kan man tallfeste skjønnhet? - Visse statistiske elementer ligger det jo i skjønnhet, sier Kirfel. - Ideen om det gylne snitt kan spores tilbake til de gamle grekerne. Det finnes i alle fall talløse eksempler på hvordan matematiske regler er brukt i kunst, blant annet for å få det mest mulig skjønt for øyet som ser. Forelesernes oppfordring er i alle fall klar: følg med videre i planene! Som vist kan studenter med veldig forskjellig fagbakgrunn ha glede av et slikt emne, og kanskje du kan gjøre deg opp en mening om det så mange plastiske kirurger og hollywoodskuespillere går og grubler på: kan man regne seg ut til skjønnhet? Og i så fall: hva er den magiske formelen? Kunsthistorikeren. Per Olav Folgerø.d av det beste de vet om. 9

10 Kåseri Vi lever i en tid «Jeg gir stort sett faen i rom, men jeg har problemer med tid.» - Erlend Loe i romanen Naiv. Super. Tekst: Marit Solemdal marit_solemdal@hotmail.com Illustrasjon: Mona Maria Løberg Noen ganger kunne jeg ikke vært mer enig i dette sitatet fra Naiv. Super, men det er vel ikke tid for å være enig med det Erlend Loe skriver. Nå er det tid for å kritisere Erlend Loe. Gjerne med metaforer ingen andre enn deg selv kan forstå. Eller for å si det sånn: Det er kanskje mulig at andre forstår det, men enkelte ganger kan det jo hende at det er vanskelig å forstå hva man ønsker å få fram. Særlig dersom man sammenligner Erlend Loe med et furubord som er enkelt å montere, og som man kan finne i alle norske hjem. En smule svevende, kan man vel si om den typen utsagn. Du tar ikke feil dersom du har gjettet at det er Ari Behn det siktes til. For den mannen er tydeligvis tid bare en kategori man møter på i brettspillet Fantasi. Mye tyder på at Ari Behn ikke har forstått dette med tid. Han burde jo holdt kjeft nå. Det er lenge siden hans lek var god. Det finnes ikke en tid for alt. Benjamin Franklin om tid At Benjamin Franklin var en stressa type, hersker det nok liten tvil om. Som de fleste vet, gikk han rundt og tenkte mye på tid. Han fant på den evinnelige sommertiden og vintertiden. Han mente også at dersom man elsker livet, så skal man ikke sløse med tiden, for det er det stoffet livet er laget av. Men hva vil det si å sløse med tiden? Vi mennesker gjør relativt ofte noe vi neppe kommer til å dra så mye nytte av senere i livet. Vi utsetter våre gjøremål; uansett hva det måtte være. Å prokastinere, som det så fint heter, ligger i menneskets DNA. Å prokastinere har vel blitt et slags moteverb. Franklin uttalte også at i dag er dobbelt så mye verdt som i morgen. Klokt. De fleste i en hektisk hverdag, vil vel få magesår av en slik tanke. Om at tiden går Man kan jo alltids støtte seg til tanken om at tid går ikke, den kommer. Problemet er bare at det ikke er sant. I tillegg til at tiden kommer, går den. Det er riktignok ikke så vanskelig å finne noen som tilsynelatende mener det motsatte. Et eksempel kan være kvinner i 40-årene som tar turen på disco en lørdagskveld, og danser til «Girls just wanna have fun», som om de fremdeles var 20. Lillehammer er også et godt eksempel på at tiden ikke går. Der stagnerte tiden i Man skal ikke se bort ifra at Lillehammer har sin egen tidsregning. Om du tar turen til Lillehammer vil du fortsatt bli møtt med skilt hvor det står «Velkommen til OL i Lillehammer i 1994». OL-pinsen er fortsatt på mote, og Kristin og Håkon står fortsatt oppført som de mest populære navnene i denne byen. Her går man i fleecejakker påført logoen fra vinter-ol i Den superfancye skjermluen med øreklaffer og med praktisk varmebeskyttende fleecetrekk over, er heller ikke å forakte. I tillegg til dette dundrer Sissel Kyrkjebøs «Se ilden lyse» over høytalerne når man er på fest. Ofte kan det være lurt å ha i bakhodet at i tillegg til at tiden kommer, går den også. Om kalenderåret Kalenderåret er også et pussig fenomen rundt dette med tid. Kalenderåret 2008 var helt supert; ikke en eneste fredag den 13. Men så kommer plutselig 2009, og da skjer det noe helt vanvittig. Vi får to fredag den 13. på rappen! Dette må jo være et planlagt spill fra tiden sin side. Om noen år får vi vel 12 fredag den 13. på ett år. Vi har også det merkelige opplegget kalt skuddår. Hvert fjerde år får vi én ekstra dag i året. Dersom du blir født på en slik dag, blir du automatisk betraktet som mer spesiell enn andre. Dessuten kan du fleipe med alderen din i en skala som ikke-skuddårsbarn aldri kan gjøre på samme måte. Som om skuddårsdagen ikke er 10

11 Det finnes ikke en tid for alt. tikk stoltzen mandag sove danse tikk takk yoga fest tikk snodig nok i seg selv, er dette visstnok den eneste dagen kvinnen har lov til å fri. Svarer mannen nei, må han betale bot i form av tolv par hansker som skal skjule kvinnens mangel på forlovelsesring. Ryktene skal riktignok ha det til at dette har forandret seg, og at det i våre dager er likestilling på dette området. Om å høre på Alf Prøysen Det ligger vel noe i dette med tid. Det er en grunn til at man har det. En gang sa en mann på radioen at dersom man ikke har tid, har man heller ikke begrep. Mulig. Tid, sted, rom heter en kategori i brettspillet Fantasi. Det hadde kanskje vært noe som manglet dersom man bare hadde hatt sted og rom. Nei, man bør ikke tenke for mye på dette med tid; det kan umulig være sunt. Man sier at tid er penger. Det er jo ikke sant. Penger er penger, tid er tid. Det er på tide at folk begynner å høre litt mer på Alf Prøysen: «Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står, med blanke ark og farjestifter tel.»

12 photon Mona Maria Løberg

13 photon Roberto Ovalle

14 Kultur Drømmene lever i Øst-London London Øst følger drømmen og transformeres fra arbeiderstrøk til trendsetter. Tekst og foto: Åshild S. F. Thorsen aashild.thorsen@gmail.com Jeg hadde en gang en plan. Den gikk vel sånn mer eller mindre ut på at dersom absolutt alt skulle gå til helvete og lidelsene bli uutholdelige, så skulle jeg sette meg på første tog til Europa. Foruten en plan om å møte Ethan Hawke (for alle de som så Before Sunrise på 90-tallet) på toget, så bygget vel hele ideen på å reise fra noe dårlig til noe bedre; ikke nødvendigvis til et gitt geografisk områder, men til ideen om hva Motemekka. Godt brukte sko for brukte føtter dette område var. Etter som årene har gått, er det også andre steder, og ikke minst tider, man gjerne har et liknende forhold til. Steder som i det kollektive minnet har gått inn som den største festen og den beste akkumuleringen av interessante mennesker. Hvem ville vel ikke danset i LSD rus på Woodstock? Alle tider og perioder har sine geografiske områder, store eller små, som med tidens tann og filmens lys virker særs tiltrekkende. Noen steder har fått varig status som stedet man gjør noe. For eksempel maler man i Paris, komponerer i Berlin, eller er bare generelt kul i New York - og snakker fort, med stadige punchlines. Det eksisterer også mindre geografiske områder som har gått inn i historien som stedet man ble inspirert, og som inspirerte så lenge moroen varte. Haight&Ashbury kvartalet i San Fransisco ga psykedeliske og utopiske vibber til den vestlige verden og våre foreldre, og Moulin Rouge og Paris gjorde vel stort sett det samme rundt hundre år før. Så hvordan skapes disse stedene? Lite homogent I London har man siden milleniumsskiftet fått en økende interesse for de gamle arbeiderstrøkene i den østlige delen av byen, og kan nå sies å ha kulminert med en kulhetserklæring av området Shoreditch i Hackney Borough. De tidligere industribyggene har de siste ti årene blitt overtatt av nattklubber, gallerier og kunstnere, og har samtidig opplevd en sterk økning i boligprisene. Det spesielle er at området ennå har en avslappet atmosfære, i motsetning til andre populære steder som West End og Chelsea. Det karakteristiske med London Øst kan sies å være nettopp fraværet av en enkel karakteristikk. Som en følge av industrien har området vært gjenstand for gjentatt migrasjon noe som også

15 Trendsetter. «Lurer på hvor mange som kopierer min stil?» avspeiles i befolkningen. Et godt eksempel er gaten Brick Lane, som ligger øst for Shoreditch, som gjennom historien har vært befolket av irer, østeuropeiske jøder, og i den senere tid folk fra Bangladesh. Kanskje har den stadige strømmen av mennesker bidratt til dannelsen av et område som i dag setter trenden for resten av London. En lokal vits har blitt at dersom du går ut på Hoxton Square, bør du komme tilbake helgen etter for å se hvor mange som har kopiert stilen din. Men Øst-London er definitivt mye mer enn dårlige kopier. Kultur og ukultur? Hvis man går fra Liverpool Street Station i sør, kan man først stoppe innom Old Spitafield Market, et over 100 år gammelt marked som i dag har spesialisert seg på hjemmebakst og uavhengige designere. For de som foretrekker gjenbruk, kan man bevege seg nedover mot Brick Lane, hvor man hver søndag kan gjøre gode kjøp på The Sunday Up- Market, et innendørs alternativ fylt til randen av 60-tallskjoler, t-skjortedesignere og stekos fra de mange matbodene. Følger man samme veien fra markedet, ligger vintagebutikkene på hvert kvartal, sammen med utallige kafeer og vinylsjapper. Også velrenommerte Rough Trade Records har nå valgt å legge sitt utsalg midt i Brick Lane. At det er den østlige delen av London som nå får sin revansj, kommer egentlig ikke overraskende. Allerede med åpningen av Tate Modern på sørsiden av Themsen i 2000 så man at Sørog Øst-London ble satt på kartet. Områdene på «feil» side av byen var ikke lengre bare en grå masse av «whitetrash» og feilintegrerte innvandrerkids, men beskrivelser som nyskapende og trendy begynte å bli tatt i bruk. Samme året flyttet The White Cube Gallery til Hoxton Square sør for Shoreditch, og siden den tid har stadig flere gallerier slått seg opp. Til tross for at kunstscenen har blitt mer institusjonalisert også her, har Shoreditch/Hoxton/Brick Lane vært de unge kunststudentenes plass, og man har til å ikke sett den helt store gjennomslagskraften til resten av London. Dette er nå i ferd med å snu. For et par år siden fikk den velkjente Vest-Londonklubben BBB en avdeling i Shoreditch, og siden den gang har flere nye grupper funnet veien til østsiden. Området har gått fra hip-hippere-hipster og er nå plassen hvor alt kan skje, og alt definitivt skjer. Klubbkonsepter som til nå har levd sitt gode liv i Londons «wild area» Soho, er også flyttet til Shoreditch. Blant annet har konseptet Circus, en ukentlig galskap med utkledningspartyer og høy kokainføring funnet sitt nye hjem i arbeidernes gamle bygg. Festlighetene har virkelig gjort sitt inntog, og vi venter bare på skandalene. Og helst en Hollywood oppfølger. Slik skapes drømmer. T-banen. Liverpool Street Station tar deg til Old Spitafield Marked av det beste de vet om. På markedet. Hjemmebakst til salgs.d av det beste de vet om. 15

16 Kultur Foto: Berre eit kjøpesenter? Her er badelandet blant butikker, akvarium, kinosaler, casino og hotell. 16

17 «Big, it was. Sometimes the West Edmonton Mall seemed bigger than the city itself.» (Linda Goyette, Edmonton In Our Own Words) Større, betre, best Tekst: Hanne Dale Det første eg ser innanfor døra, bak nokre teleoperatørar, er synet av eit tjuetals små jenter i endå mindre miniskjørt (lilla, rosa helst) og kunstløpsskøyter som øver seg på isen, omkransa av Tommy Hilfiger, 10 minute Manicure og GAP. Auga glir over det store kanadiske flagget som er spent opp i taket; det seiast at Edmonton Oilers av og til har øvingar på denne skøytebana i NHL-format. Ved sidan av ungane på isen er det laga eit slags overbygg i liksom-tømmerstokkar med liksomsnø på. Etter å ha beundra det kunstige vidunderet ei stund, brettar eg ut oversiktskartet eg treiv til meg ved inngangen. Slik møter ei skeptisk nordkvinne Nord-Amerikas største kjøpesenter: West Edmonton Mall. Mini, midi, megamall Greitt, så er det ikkje verdas største sjølv om det var det frå det vart opna i 1981 og fram til Senteret vart bygd av dei fire Ghermezian-brørne, som emigrerte frå Iran til Canada på 60-talet, og vart på eit tidleg stadie omtala i megalomane ordelag som «The Eight Wonder of the World». I seinare år har Asia tatt kraftig innpå Vesten når det gjeld å bygge enorme kjøpesenter; på lista over verdas ti største kjøpesenter ligg dei fleste no i Asia, tre av desse i Kina. Ettersom fleire har fått privatbilar, og eigedoms- og lønnskostnader er låge, har denne eksplosjonen funne stad, på same tid som marknaden for kjøpesenter i USA i stor grad verkar vere metta. Der har framveksten av store frittståande forhandlarar som Wal-Mart, Best Buy og Target gjort til at ein del kjøpesenter har vorte nøydde til å stramme inn beltet. Berre eit kjøpesenter? Likevel er havrelefse og striskjorte, og nokon som helst form for belteinnstramming det siste ein tenkjer på når ein vandrar rundt i kolossen som oftast vert omtala som West Ed (ei innføring i kanadisk slang ville overbevise meg om at senteret rett og slett vert kalla The Mall, noko som er riv ruskande gale til det er det for mange kjøpesenter i denne byen). Med over 800 butikkar, kinosalar, ein fornøyelsespark, casino, akvarium, eit enormt innandørs bølgjebasseng (med mogelegheiter for strikkhopping over det, sjølvsagt), hotell og diverse andre attraksjonar, vil West Ed marknadsføre seg like mykje some ein turistattraksjon som eit kjøpesenter. Då Lonely Planet var innom Edmonton som del av ein turistfilm om Canada, rikka ikkje journalisten seg utanfor dørene til senteret. Og med det ser det ut til at megamall-filosofien fungerer fint, i alle fall på Lonely Planetskribentar: jo fleire behov ein dekkar, jo lengre blir dei. Business and pleasure Alan Bryman ser dette som ein del av ein aukande tendens til «disneyisering» av ulike område i samfunnet, mellom anna ved at skilja mellom kjøpssituasjonar og andre situasjonar vert viska ut. Dette kjem ofte til syne i ei samanblanding mellom kjøp og underhaldning, som Disneyland i seg sjølv er eit kroneksempel på. Med tida vart berg-og-dal-baner ikkje lenger hovudpoenget for eit besøk til temaparken, men ein del av ein større pakke som inkluderte handling, eting og hotellovernatting. I kjøpesenter av West Edmonton Mall sine dimensjonar, har det motsette skjedd: Frommer s guide til Canada skriv at «sjølv om der er 800 butikkar og tenester, inkludert 110 stadar å ete, ser det meir ut som ein del av Disneyland som har brote seg laus og flote nordover». fakta West Edmonton Mall... Ligg i Edmonton, Canada, i den vestlege provinsen Alberta, som grensar til Montana i sør, og British Columbia i vest. Var verdas største kjøpesenter frå , no 4. eller 5. på lista (alt etter kva slags tal du stolar på) Er det største i Nord-Amerika. Har over 800 butikkar og tenester, 110 restaurantar, 21 kinosalar og 58 inngangar Er kvadratmeter stort. 17

18 Men det som gjer aller mest til Disneyauraen, er den utstrekte tematiseringa. Som Disneyland har si liksom-gammaldagse handlegate, Main Street, har West Ed Bourbon Street (restaurantar og pub ar, inspirert av New Orleans), Chinatown (inneheld mellom anna eit stort kinesisk supermarked) og Europa Boulevard. Vidare er det gjort forsøk på å legge inn litt oaseatmosfære i første etasje ved hjelp av palmar, benkar og fontener, og temaromma på Fantasyland Hotel er ei sak for seg sjølv. Las Vegas er òg representert, i form av Palace Casino, og sjølv kan eg ikkje unngå å tenkje at det luktar av Las Vegas å plassere eit kapell i eit kjøpesenter. «Let the Magic Begin!» Reklamemateriellet for senteret framhever ord som magi, forheksing, spenning og under (haldning), og det er meir enn eit fnugg av eskapisme og Disney-ånd over dette. Som Disneyland freistar framheve ei amerikansk fortid og framsteg (frå Frontierland sin versjon av the Wild West, gammaldags handlegate i Main Street USA, fram til kappløpet om verdsrommet i Space Mountain), simulerer West Edmonton Mall kjende stadar og symbol. Europa Boulevard legg vekt på europeisk storbyarkitektur, mote, og gatekaféar der ein kan sitte og sjå på folkelivet nett som i Paris! Chinatown er kledd i gull, raudt og dragar, med ein portal vakta av to løver, og i ein annan del av senteret finn ein ein kopi av Columbus Santa Maria, og daglege sjøløve-show. Eg lurer litt på korleis dei sjøløvene bur utanom opptredenane, og kjem på at det visst var delfinar der før (noko som ikkje vekte utelukkande positive reaksjonar). Konsumhelvete eller sosial arena? Jeffrey Hopkins, geograf frå McMaster University i Ontario, hevdar at det å sjå på kjøpesenter som manipulerande gigantar som lurar forbrukarar til irrasjonelle, kostbare kjøp både undervurderer intelli- 18

19 - Sjølv om der er 800 butikkar og tenester, inkludert 110 stadar å ete, ser det meir ut som ein del av Disneyland som har brote seg laus og flote nordover. FROMMER'S GUIDE TIL CANADA gensen til forbrukarane, og overvurderer evnene til leiinga og utformarane av slike bygg. Han utforskar mogelegheitene for at slike monsterkompleks kan fungere like mykje som sosiale arenaer, som ei vidareutvikling av gata og marknadsplassen. Likevel er det klart at desse sentera er nøye planlagte miljø for kjøp og sal, der innhegning, tryggleik og kontroll er sentrale punkt. Desse faktorane meiner han både kan hemme og fremje sosial kontakt. Sjølve bygget skjermar for ver og vind, noko som kan vere ein fordel i ein by der vintertemperaturen fort kan synke under tretti minusgrader. På den andre sida skil vegger og tak rommet frå resten av byen reint fysisk sett. Videoovervåking og vakter gjev meir tryggleik enn i ei vanleg bygate, men er òg ein måte å kontrollere kva slags aktivitetar som kan føregå på området. For det er ikkje til å komme vekk frå at dette er eit sosialt rom der ei privat verksemd skriv reglane. Alle former for utdeling av informasjon, aksjonar og undersøkingar utanfrå er forbode, og å vere der utan å eigentleg gjere noko kan, som på andre kjøpesenter, føre til tilsnakk for «loitering». Amerika og bilen Linda Goyette skriv at store kjøpesenter vart ein konsekvens av, og ikkje grunnen til, kraftig auke i folketalet i forstadane i Edmonton etter andre verdskrig. Offentleg transport klarte ikkje å henge med denne utviklinga, og byen retta seg etter kvart mest etter bilistane sine behov, ikkje fotgjengarar og busspassasjerar. Vegane er breie er det noko Canada har nok av så er det areal, og eit lite klikk på Wikipedia kan fortelje at New York har ti gongar så stor folketettleik som Edmonton. Labyrintgangar I ein by der temperaturen i januar kan synke til 45 minus medrekna nedkjøling grunna vind, er det kanskje ikkje rart at folk flokkar til innandørs byrom. Utvikling av fleire kjøpesenter, og mest av alt West Edmonton Mall, førte til at mange kundar og butikkar emigrerte frå sentrumsområdet rundt Jasper Avenue. Men nordamerikanske byar flyttar innandørs på meir enn ein måte: på universitetsområdet og ikkje minst i sentrum, er det eit innfløkt system av korridorar mellom bygningar, mange tilknytta undergrunnsbana. Desse finn parallellar over bakken i «pedways», gangvegar over trafikken, og endå fleire gangar, som flettar saman kvartal på kvartal av undergrunnstransport, teater, kunstgalleri, kjøpesenter og bibliotek alt utan å stikke nasa utandørs. På ein god, kald vinterdag prisar eg meg lukkeleg for dette systemet, som har ein barnleg fascinerande labyrintstruktur. Men med ein gong temperaturen vert leveleg, og sola stikk fram, vert det støvete, grå og klaustrofobiske altfor tydeleg, og for ein stakkar vestlending er klassisk byangst rett rundt hjørnet (OK Computer for full musikk). Marknadsføringstips Ein artikkel i The Edmonton Journal tek opp problemet med å reklamere for ein middels stor by, som tidlegare har marknadsført seg på det store kjøpesenteret, og hockeylaget Edmonton Oilers. Image er ikkje lett å endre på, og det er klart at det er enklare å marknadsføre ein storby som Montreal. Kolossar som West Ed gjer i alle fall sitt for å suge til seg store delar av pengane og folkemassen i byen, og let det vere mindre til overs for innovativt folkeliv utanfor (når det er sagt, er det ganske mykje av interesse i kulturlivet, og i dei mange sommarfestivalane). West Edmonton Mall siktar mot både turistar og innfødde, då det vart bygd på 80-talet vart det marknadsført som ei på mange måtar schizofren blanding av ulike andre turistattraksjonar: «Tourists will no longer have to travel to Disneyland, Miami Beach, The Epcot Park, Bourbon Street, New Orleans, Rodeo Drive, Pebble Beach Golf Course, California Sea World, The San Diego Zoo, The Grand Canyon White Water Rafting. It s all here at the West Edmonton Mall. Everything you ve wanted in a lifetime or more.» (Winter City Showcase 1988) Kall det postmodernistisk galskap eller kva du vil, ambisiøst nok var det i alle fall. Men sjølv om eit slikt senter kan vere eit trekkplaster for ein by som Edmonton, kan det bli vel einretta òg. Senteret si nettside tilbyr til dømes reisetips, mellom anna Extreme West Edmonton Mall Sample Itinerary, som legg opp til denne ruta: kom til Edmonton, ta ein guida busstur rundt i «denne fantastiske byen», reis så til West Ed i fire dagar, og forlat byen på dag fem (med eit lite ps. på slutten om at ein kanskje har lyst til å forlenge opphaldet for å sjå nokre av byens andre attraksjonar). Frommer s guide til Canada, derimot, gjev ikkje senteret nokre spesielle utmerknader, men endar med ei litt motvillig oppfordring: «Roll your eyes all you want, but do go. You have to see the West Edmonton Mall to believe it». KJELDER Todd Babiak, The Edmonton Journal: IndyCar keeners see brand value, Jan www. edmontonjournal.com Jeffrey S. P. Hopkins: «West Edmonton Mall as a centre for social interaction», The Canadian Geographer, vol. 35, nr.3, , «West Edmonton Mall: Landscape of myths and elsewhereness». The Canadian Geographer, vol. 34, nr.1, Alan Bryman: «The Disneyization of society». The Sociological Review, Frommer s Canada. 15. utg, Linda Goyette & Carolina Jakeway Roemmich, Edmonton in our own words Tom Van Riper, «World's Largest Malls»

20 Kultur Rumlande bass, lysstrimer i alle fargar, eit tusentals menneske i ekstatisk dan utanfor Checkpoint Charlie, isbjørnen Knut og American Apparel. Berlin Ostbah Tekst: Live Havro Bjørnstad live.bjornstad@student.uib.no 20