Med rett til å selge. Sigurd T. Skjefstad. Presento forlag

Transkript

1

2

3 Med rett til å selge Sigurd T. Skjefstad Presento forlag

4 Omslagsdesign: Hallvard Nilsen Portrettfoto: Hilde Unosen Korrektur: Edward Reibo, Slett og rett Sats: Lunde reklamebyrå Trykk og innbinding: AIT Otta ISBN: Presento forlag Med rett til å selge er en roman. Enhver likhet med reelle personer er enten tilsiktet, eller en konsekvens av det merksnodige i å dikte karakterer uten ekte menneskers karaktertrekk.

5 heim te mett eget land. hjertan te kvinne og mann. (La Casita, Åge Aleksandersen)

6 Innhold 1. omgang Alt på ett kort Rent gull Felles interesser...26 Frøken Smerkel jobber preventivt...29 Gjennom skallet...34 Uten smuss Å drepe gift med motgift...45 Overgangsvinduet åpner...53 Énmannsspill...58 Bak fasaden...64 Armenian names på Google Sjernovs smykke...78 Pass...82 På grensen Lexus Lada

7 2. omgang 105 Tolketale A shot at love Betonglykke Båndtvang Tyvtakling En Messi fra Lillesand? Motbakke Uten rosa dressjakke Systemsvikt Ingen standard John Doe..150 En utilgjengelig agent Innbilsk intuisjon Rett i troppen Tribunefeber Svermeren Et hundeliv x Done deal Golden Goal 215 Angst De som venter Oppgjøret Druknet katt Spillet i gang Hjemmebrygg Moralsk force majeure Fotballens siste gentleman Middag for to Prinsipper i en minibar Klar for avgang En israelsk ørn Direktøren for det hele På en snurr Når reveljen ringer Drikkepause Ringer i vann Slutt

8 8

9 9

10 Frykten for forsovelse startet som en lett prikking nederst i venstre lilletå. Konrad Aden Hauer lå på magen mens telefonen på nattbordet spilte en passasje fra Mahlers første symfoni, nærmere bestemt tredje sats der melodien kretset rundt temaet fra Fader Jacob. Det kjentes vittig da han kvelden i forveien valgte den både som ringelyd og vekkerklokkesignal. Nå var følelsen en ganske annen. Slumreknappen fungerte ikke, noe som ikke kunne bety annet enn at det faktisk var noen som prøvde å få fatt i han. Som langhelgepappa med henteplikt før Eva dro på jobb, var det magiske klokkeslettet Det er Konrad. Bikkja slutter ikke, hører du, den slutter faen ikke å bjeffe. Selv ute i hagen fortsetter den som om hundefangeren var på vei. Du vet hvilken kamp det er i kveld, jeg må sove! Konrad heiste seg opp på skuldrene, drakk en slurk vann fra glasset som sto oppå Henrik Langelands Fyrsten Tre måneder var gått siden han signerte kontrakten med Dejan Bojic på et hotell øst i Beograd. Ingen klausuler omhandlet tilgjengelighet ved nattlige hundeproblemer. Prøv å gi den litt mat og vann. Er ikke hunder litt som babyer? Uansett må du slippe den inn igjen, jeg tror ikke de nye naboene dine blir spesielt glad i deg med ei bikkje som bjeffer midt på natten. Hva med ørepropper? Eller litt vått dopapir du kan dytte inn i ørene? Det måtte være å betrakte som et helt greit råd. Konrad var ingen hundekjenner, snarere allergisk og undrende til hvordan i Kongo i notiser folk bladde forbi. En kinesisk løshund som våket over sin ihjelkjørte kompanjong dobbeltside i VG og 100 opp- 10

11 rørte leserbrev. Om han ikke alltid hadde mer til overs for dem, var det imidlertid noe annet Konrad kjente langt bedre: Fotballspillere. Noen uker i forveien hadde han sikret Viking en sårt etterlengtet målscorer da han tryllet frem Bojic fra tribunen i Røde Stjerne. Tre gode kamper i Eliteserien smeltet Stavanger, men for Bojic og mye viktigere. Hvis Bojic skulle bruke Norge som en mellomstasjon, hjalp det ikke å skyte Viking fra midt på treet til pallplass i Eliteserien. For å bli interessant ute, måtte han prestere i Europa. Egentlig passet det dårlig at ungene skulle komme akkurat denne helgen. Han hadde forsøkt å si det til Eva, bare for å bli minnet om at det passet like dårlig alle helger. Og der hadde hun et poeng det gjorde jo det. Sammen med den tidligere toppspilleren Sander Selters, hadde Konrad i det stille bygget opp et brukbart navn i Fotball-Norge. De var til å stole på og tok sjelden for hardt i. Ikke mange fremtidige benkeslitere ble solgt inn som misforståtte og uheldige stjernespillere. Konrad var påpasselig med å se spillerne selv minst tre ganger før han sendte klubbene en DVD. I tillegg sjekket han hva slags folk de var. Hva godt gjorde det om noen var gode på hodet, dersom gapet til det som var på innsiden ble for stort? Så langt hadde de truffet bra mange mente veldig bra. Men fortsatt manglet de den helt store stjernen. Han som skulle skyte dem inn på mer lukrative markeder enn det norske. kovskij ut i oppgangen og inn igjen med avisene. BA klinte til med et bilde av byens store sønn Erik Huseklepp ved siden av logoen helt i toppen av førstesiden. Kunne gått til Liverpool Konrad bladde seg raskt bakover i avisen og fant oppslaget han hadde tett kontakt med den engelske klubben. Sportssjefen i Brann kommenterte som vanlig med en ingen kommentar. Konrad skar opp et grønt eple og la båtene sammen med noen biter 11

12 brie på en skive rugbrød. En lykkejeger av en agent som alltid pratet raskere enn han leverte. Hvilken herlig kilde for mediene. Og hva skulle Liverpool gjort med Huseklepp? Da var Konrads siste prosjekt mer spennende. Fra juniortreneren i en av Tbilisis største klubber hadde han fått tips om en feltet, nærmest ut av ingenting. Han var allerede tatt opp på A- laget og ventet bare på at lisensen skulle gå i orden. Ifølge Josef Tiltsjin som Konrad en gang i tiden lånte en haug penger til fordi mannen hadde tapt en georgisk årslønn ved rulettbordet ville 17-åringen være tapt for Footstock straks han debuterte på A-laget. Det største talentet i verden i sin generasjon var merkelappen fra en mann hvis vurderingsevne var langt sterkere på fotballbanen enn på kasino. Konrad hadde bestemt seg raskt og ordnet en billett til Tbilisi allerede mandagen etter. Rom på det som skulle være et av byens bedre hoteller ble booket for en uke, sammen med en åpen retur- var halvparten så god som Josef fortalte, satset han på å signere en avtale i løpet av uken. Men først var det langhelg og unger. De var hos ham hver tredje helg en særdeles upraktisk ordning all den tid han var opptatt hver eneste søndag. Heller ikke mens de bodde sammen var Evas forståelse for fotballens terminliste den beste. For ikke å snakke om at dersom Konrad måtte velge, lå det ikke innenfor hans handlingsrom å endre hvilke dager det ble spilt fotball på i Norge og resten av Europa. Så kom det da også som en overraskelse på henne da han pakket hele platesamlingen og tegnet leiekontrakt for en treroms på Nordnes. Mahlers Fader Jacob spilte opp igjen. Bikkja bjeffet ikke mer, men Bojic kjedet seg og begynte å kjenne på nerver før kampen. Han hadde visst forsøkt å sette sammen en ny seng fra IKEA, men gitt opp da delene verken var kompatible eller mange nok. Konrad nølte et øyeblikk. Selv hadde han ikke tid til å reise til Stavan- 12

13 ger. I hvert fall ikke for å sette sammen en Bremnes-seng. Jeg kjenner en som kanskje kan hjelpe deg. Han er ingen De avtalte at Bojic skulle droppe hele prosjektet og heller sørge for å få en ordentlig oppladning til kampen. Konrad kunne sende bort en tidligere studiekamerat for å ordne sengen såpass ballagent var ikke alltid særlig glamorøst. Hos Eva var de som alltid irriterende klare før tiden. Kvinnen han en gang hadde latt sortere deres felles bokhylle etter farge på omslaget fremfor forfatterskap, sto på trappen med ett øye på klokken og det andre speidende nedover veien. Holger trikset med en fotball, Hartvig fulgte ballen med blikket fra fot til lår, hode og fot igjen. Begge i Brann-drakt. Som den gode trønderen han var kjente Konrad et stikk i brystet han hadde mislyktes totalt med sin aller viktigste oppgave som far. Det var dessuten den tredje drakten Brann lanserte på under ett år. Prisen var ublu og sømmene revnet idet du tredde dem over hodet. Konrad sa nei til å kjøpe dem, i jevnt fordelt irritasjon over sønnenes valg av favorittlag og Branns effektsjef som trodde Sjøforsvaret og sjette generasjons Kalfare-bergenser, bladde villig opp både for draktene og popularitet. Brande var mannen som nå måtte prøve å huske om omslaget var grønt eller lilla hver gang han skulle hente frem en av sine Akkurat i tide, sa Eva. Det lyse håret var satt opp i hestehale, sommerværet matchet med en offwhite tunika og et marineblått skjørt som subbet knehasene. Ja, sa Konrad, og tenkte at det ikke var lenge før hele garderoben hennes gikk i marineblått. Jeg trodde grunnen til at vi avtalte 7.45 var at jeg faktisk skulle komme

14 Konrad likte å komme til avtalt tid. Verken for tidlig eller for sent, men til den tiden han skulle. Det gjaldt både avtaler og når - dem om bord. Holger trikset seg inn i passasjersetet. Hartvig satte seg bak storebroren. De var ganske like: lyse i luggen, med runde kinn, fyldige lepper og en markant adenhauersk nese. Verdens eneste hvite neger var kommentaren fra Konrads onkel første gang han så Holger. Han var muligens inne på noe, skjønt krusehåret manglet. på tur sammen med idrettslaget. Hentetid var seks timer senere. På vei tilbake mot sentrum vridde han volumknappen opp for å kassettspilleren i Charles kunne by på. Charles var Konrads stolt- med sjåk, girstang til å trekke ut og avtakbart tak. Med gasspedalen helt inne kunne han nå 125 i en lang nedoverbakke. Skjønt, speedometeret stoppet på 120, så 125 var mer en antakelse fra hans side. Fartsfølelsen var uansett uovertruffen. På kontoret skrudde han på Mac-en og hang den brune tweed- Fisketorget og Vågen. Ved det innerste av dem sto Konrads skrivebord, mens et salongbord og to britiske regissørstoler var for eventuelle gjester. Utleiemegleren hadde spøkt med at han nesten ble nabo med Varg Veum. Konrad startet alltid dagen med å lese e-post. Samarbeidspartnere i Europa hadde sendt oppdateringer om mulig interessante spillere. Lillestrøms sportssjef lurte på pakket inn i ikke rent trykket delete. Det var lenge siden han hadde sluttet å handle med Lillestrøm. Så mange tullinger på ett sted hadde forutsigbart nok endt med at treneren måtte gi seg tidligere i sesongen. Men klub- 14

15 ben slet fortsatt, lå på kvalikplass, og hadde åpenbart bestemt seg for å bruke penger før overgangsvinduet stengte til tross for at det var hentet inn mer enn 20 nye spillere på et knapt år. Konrad hadde ikke samvittighet til å sende en av sine til Sirkus Åråsen. Hotellet i Tbilisi bekreftet reservasjonen. Konrad sjekket at dato og pris stemte, skrev bekreftelsen ut og la den i vesken. Den like faste avisrunden gikk raskt. Ingen kranglesaker som involverte hans menn. Her var Konrad nøye, og noe av det første han fortalte sine utenlandske spillere var at de ikke skulle sutre og klage i avisene. Trenerne kunne ikke fordra det, sportsdirektørene likte det like dårlig og supporterne ble fort lei sutrepaver. For Konrad var dette en del av den sosiokulturelle oppdragelsen han mente alle spillere burde få når de skulle jobbe i et nytt land. Altfor mange kom til den norske Eliteserien og gjorde seg upo- utenfor banen. Da var det alltid agenten som måtte rydde opp. ikke kunne gå god for personligheten deres. I lengden trodde han det hjalp på ryktet. Til lunsj hadde han avtalt å treffe en journalist fra Bergens Tidende. Ikke i forbindelse med en konkret sak, kun fotballprat og utveksling av sladder. Konrad likte denne karen fordi han hadde peiling på fotball dessverre ikke et absolutt krav hos de stadig godt brennevin, og kunne raskt pense over fra sonemarkering til utviklingen i Norge og Vest-Europa. Det var altfor mange som Da klokken nærmet seg 12, frigjorde han jakken fra stumtjeneren og ruslet ned trappene. Ingen Varg Veum i dag heller. Han krysset Vågsallmenningen, rundet hjørnet og fant veien inn på kafeen. Det var glissent, bare to mødre med spedbarn og et par tyske turister som trolig hadde gått lei av å tråkke rundt blant 15

16 crème fraîche og satte seg ned innerst i det avlange og litt trange lokalet. I det samme lukket Torer Torgersen døren bak seg og kom bort til bordet. De håndhilste, og Konrad pekte på disken for å vise at han allerede hadde bestilt. Så du BA i dag? spurte Torgersen. De gir seg aldri, sa Konrad. En agent med behov for å være viktig og Norges mest PRkåte sportssjef. Hvorfor skulle de det? Konrad smilte. Han hadde selv vært på Brann-treninger og sett hvordan sportssjefen kom løpende ned fra kontoret sitt bare kopier og smilet til en amerikansk bruktbilselger, hastet han alltid først til TV 2 for å sjekke om de trengte han til noe. Det hadde lenge vært en snakkis blant journalistene. I det siste hadde også spillere og trenere begynt å dra spøker om sjefens umettelige eksponeringsbehov. Torgersen ville høre siste nytt. Fotball-Norge var i grunnen som en ungdomsskole: Noen var interessert i noen som selv ville men gjorde sitt ytterste for å late som om de ikke var det. Konrad fortalte om desperasjonen hos Egon Vestplassen da Viking-direktøren fortsatt var på spissjakt. Helt siden Peter Ijeh gikk på en utenomsportslig og utenomekteskapelig smell, hadde om en kollega, Stavanger-mann og Viking-supporter, som helt i Mame Niang, Nery Cardozo eller til og med en Sandro Grande. Når du henter fotballspillere, ser du ikke etter Andy Warhol, 16

17 Etter lunsjen med Torgersen hadde Konrad brukt et par timer på å se gjennom noen DVD-er fra Tyrkia. Det mest positive han kunne si om den aktuelle høyrebacken var at han hadde vært mer enn gjennomsnittet ivrig i feiringen av lagets scoringer. Litt som John Arne Riise, som alltid la inn en 100-meterspurt for å bli foreviget med armene rundt målscoreren på de første tv-bildene. Det ga jo unektelig et inntrykk av å ha vært delaktig i mesterverket. Nå satt han igjen bak rattet i Charles. I hanskerommet fant han en pakke sigarillos, og med taket en sjelden gang for Bergen rullet helt tilbake, var det ingen grunner til ikke å tenne opp. Han stoppet ved Sandviken Sykehus akkurat idet et femtitall unger kom hoiende rundt svingen. Holger smilte brydd og stolt av den lille uniformen til Bergens stolthet. Hartvig fulgte like etter. Sjåføren deres er her. Så hva ønsker herrene nå? spurte Konrad. Solo, Big One Pepperoni og Helnøtt, sa Holger. Hartvig nikket. Fredagene de var sammen, var menyen fast. Charles` stereo spilte ingen Kurt eller Rihanna. Som vanlig endte kompromisset med Anna, som danset blygt med innadvendte lår Resten av helgen utspilte seg med de to Brann-skadde i hovedrollene. Konrad gjorde nye forsøk på å formidle hvordan Ørjan Berg, Harald Brattbakk og Dag Ingebrigtsen hadde smeltet sammen i en høyere enhet disse kalde novemberkveldene på 90-tallet, uten å skape noe som helst interesse for hvitt og svart. Holger og Hartvig hadde ellers stort sett vært ute og spilt fotball, 17

18 men avvisende e-post til Tyrkia. Da han kjørte ungene tilbake til Eva søndag kveld, spurte hun om han ikke kunne ha dem noen dager til uka også. Konrad beklaget og fortalte om turen til Georgia. Jobb, eller bare gambling og tvilsomme damer? Litt på spøk, noe mer på alvor. Mandag morgen sto han opp klokken 8, pakket en liten trillekoffert og la pass og alle papirene i vesken. Det kunne bli svært hett i Tbilisi om sommeren, så for det meste var det linskjorter og dressbukser og pensko som ble sjekket inn først på Flesland og så på Gardermoen. Selv likte Konrad best å gå i sandaler. Rekorden i Bergen var 14 dager i strekk, men jobben krevde stadig oftere et noe mer sobert ytre. Alt han eide av Bach var lastet over på telefonen. For Konrad klang Kaukasus som Bach: dystert, men samtidig storslått og en aning håp. - presang når han besøkte kontakter i utlandet. Det ga en goodwill som åpnet opp for et bedre forhandlingsklima, og ble gjerne tatt hull på når møtene nærmet seg slutten. rute til Moskva. I baren like ved satt et middelaldrende par og drakk vodka. Mannen med grå sixpence og livkort skinnjakke, kvinnen i en tigerstripete, lodden kjole. Konrad nikket til dem begge og roet reisenervene med en Pale Ale og litt musikk. Flyturen over til Moskva gikk greit, bortsett fra at paret fra baren satt i nabosetene og skålte sammenhengende i tomatjuice skiltet mot transitt. En vakt med grå uniform og pistol i beltet plassen også da på vei videre til Kaukasus endte møtet med en like avvisende vakt med at han snudde og stilte seg i den endeløse køen for de som skulle gjennom pass- og dokumentkontroll for 18

19 å komme inn i Russland. Det hadde selvfølgelig vært bomtur. Da han endelig hadde kommet frem til glassburet, var han bare blitt bryskt avvist og viftet den andre veien igjen. Konrad kunne derfor nå Sjeremetjevos helt særegne koder. Det nyttet ikke å prøve å forklare på engelsk vakten skjønte bare njet uansett eller vise frem billetten. Det handlet om å ta kontroll. I bunn og grunn likte russerne å bli kommandert. Da vakten nå la armene i kors og satte opp sin mest bestemte mine, svarte Konrad derfor med å heve stemmen og rope ut forskjellige kommandoer på engelsk og norsk. Det viktige her var timing. Idet Konrad så at vakten ble litt usikker i blikket, hevet han stemmen enda litt mer, la på et Karasjo? greit? og presset seg bestemt forbi. Uten å snu seg, gikk han med raske skritt bortover korridoren og fant inngangen til transitt. Verre var det ikke. Men det hjalp med litt trening. Flyet til Tbilisi var i rute og landet klokken 21. Konrad nik- ham og ba han kjøre til hotellet. Det var halvannen time til han skulle møte Josef. Fra rommet ringte han etter mat og gikk i dusjen. Hotellet var av god standard, men et typisk eksempel på hvor galt det kan gå når luksus har hastverk. Grelle fargetoner i tapetet møtte sine overmenn i vegg-til-vegg-teppet. Over sengen hang Manhattens skyline. En grønn lenestol, et lite trebord, minibar og et skrivebord som ga plass til Mac og notatblokker. skapet. Tbilisis kasinoer var ikke kjent for kleskoder, men han tok likevel en dressjakke utenpå. Vinnerlykken pleide å stige med I Georgia valgte Konrad gjerne hvitvin helt uavhengig av hva måltidet besto av eller når på døgnet det ble konsumert. Kalven var perfekt, jordskokkpureen nesten enda bedre. Konrad kunne derfor nesten tilgi en overkokt brokkoli som helst burde vært lett dampet. Han tok heisen ned i resepsjonen og fant en lenestol. Ti minutter etter avtalt tid kom Josef inn døren i en 19

20 lyseblå Adidas treningsdress og hvite, spisse lakksko. Resepsjonistens utilslørte mistro fulgte ham helt til Konrad vinket et tegn på gjenkjennelse. Velkommen tilbake, min venn! Et bredt smil viste tre gulltenner som matchet lenkene rundt hals og håndledd. Godt å se deg, sa Konrad, og mente det. Fra de møttes første gang på norske fotballklubbers vinterresort i spanske La Manga, ved ruletten i underetasjen på Hyatt-hotellet, hadde han lært å like denne middelaldrende, lett korpulente georgieren. Spillegal og alkoholiker, han var nok begge deler. Men Josef kunne fotball og var en lojal venn. Dessuten hadde han nærmest autistiske kunnskaper om sin navnebror Stalin. De var begge født i Gori, en drøy times kjøring fra Tbilisi. Josef hadde lest alt som var om psykopaten, som han konsekvent titulerte han som. Første gang Konrad var i Georgia, hadde Josef tatt ham med til Gori der de besøkte byens eget Stalin-museum. I rom etter rom tittet Sovjetunionens fremste kamerat ned fra sine portretter på veggene. Glassmontere viste frem gaver han hadde fått fra andre statsledere, og talemanuskripter kunne bli studert av de som behersket kyrillisk. Museet lå like ved det lille tømmerhuset der unge Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili som var Stalins fødenavn bodde sine første år. En eldre kvinne var guide, og messet monotont i vei på en innøvd regle om Stalins fortreffelighet. Josef den nålevende hadde først vært tolk, men ble snart for opptatt med å gå den eldre kvinnen i rette med sitt alternative historiesyn. Hvor er bilder av arbeidsleirene? Hvorfor forteller dere ikke om hvordan han likviderte seg til topps i partiet? Og alle de millionene som døde? Kvinnen var blitt spakere og spakere og til slutt helt taus. De har alltid det samme svaret, sa Josef til Konrad. Han industrialiserte jo Sovjetunionen. Og så er han jo vår mann. 20

21 spise- og møtebord, to komfortable lenestoler og et salongbord, pluss bad, hadde Stalin derfor reist på kryss og tvers av sitt enorme rike. Josef hadde benyttet sjansen til å sette seg på toalettet da guiden gikk ut. Konrad nøyde seg med å la baken så vidt kjenne på den ene lenestolen. På vei tilbake til Tbilisi hadde Konrad spurt hvordan de fortsatt kunne dyrke en despot. Josef så lenge på ham før han svarte. Vi trenger alle en helt. Så noen ganger må du ta de du har. Denne kvelden skulle de imidlertid dyrke en helt annen av Josefs interesser. Conciergen ved hotellet ordnet en drosje, og ti minutter senere sto de utenfor et relativt anonymt lokale i utkanten av sentrum. De gikk ned en trapp, åpnet en bred dør og kom inn i en garderobe der to unge og særdeles vakre kvinner ba om å få se legitimasjon. Konrad likte kasinoer som var nøye med registre- seg når det var så mye penger i omløp. To menn kom inn døren bak dem. Begge rundt 30 år, langt mellom skuldrene og i mørke dresser med vulgært snitt. Som på innøvd rutine lettet de på jakkene og smalt hver sine pistoler i disken. Den ene kvinnen låste dem inn i en safe og kom tilbake med en kvittering. Et skilt over skranken Konrad trodde først det var et forbudsskilt mot mobiltelefoner viste en revolver under et stort, rødt kryss. No guns, sa Josef, og viste alle tre gulltennene. Kjekt hvis det skulle bli uenigheter. Kjellerlokalet besto av et om lag 100 kvadratmeter stort rom. Black jack, poker og rulett. En 360 graders bar midt i rommet, vekslingsstasjoner i det ene hjørnet. Alt på et grått vegg-til-vegg- Konrad og Josef gikk bort til det nærmeste rulettbordet. De kikket på tavlen med de siste vinnernumrene og fulgte noen snurr. ble de enige om hvor de skulle spille. Det var et perfekt bord; tre 21

22 andre spillere sikret litt liv, samtidig som det var ledige sitteplasser og godt med albuerom. Konrad vekslet inn 100 euro. Han ba om blå og vinket til seg en servitør. Hvitvin og Captain Morgan, to isbiter. Hun var tilbake på et øyeblikk og hadde også med seg en bolle med hvit sjokolade og nøtter. Konrad tipset noen sjetonger. Josef hadde vekslet inn 2000 georgiske lari og tapt halvparten allerede. Det tilsvarte 3500 kroner. Konrad likte å bygge områder når han spilte rulett. Ved å legge single, doble, kryss og seksere i nærheten av hverandre, ble det Josef kikket over glasset. Du er mann og har norsk pass. I tillegg vinner du i rulett. Det var lenge siden han hadde fått spilt. Sjetongene rant inn og ut, omtrent i samme mengde. Konrad var tilfreds. Han hadde aldri hatt noe mål om å bli rik på kasino. Det handlet om spenning og gleden over å vinne. Derfor likte han også Øst-Europa. Lav minsteinnsats gjorde at du kunne holde på i timevis uten å risikere de store tapene. I tillegg var spriten gratis, alltid servert av vakre jenter. Tanken var vel at pengebruken steg med promillen. Konrad pleide å bli mer enn gjennomsnittlig full, men spilte ikke særlig mer av den grunn. Fortell meg om gutten, sa han. Josef hadde akkurat vært i vekslingsluken for tredje gang. Valera? Du kommer ikke til å tro det du ser. Når dette er over, til i morgen. Vi drar på treningsfeltet klokken 10, jeg garanterer at du ikke trenger mer enn fem minutter. Konrad tok en slurk Captain Morgan. Dro litt i det lyse håret i nå sjansen til å sette alt på ett kort. 22