Knut Sprauten: Delprosjekt 1: Embetsmenns og bønders orienteringsverd, eigenoppfatning og kulturelle særtrekk ein regional komparasjon

Transkript

1 SHP, Høgskulen i Volda: Kulturperspektiv på møte mellom bønder og embetsmenn. Prosjektseminar september 2008 Knut Sprauten: Delprosjekt 1: Embetsmenns og bønders orienteringsverd, eigenoppfatning og kulturelle særtrekk ein regional komparasjon Slik det fremgår av vår prosjektskisse, skal deltakerne i delprosjekt l på grunnlag av primærkilder og lokalhistorisk litteratur beskrive kulturmøter mellom embetsmennene (som representanter for en elitekultur) og bøndene (som representanter for en folkekultur) i perioden mellom 1660 og Vi skal studere hva slags oppfatning de hadde av verden omkring seg, av seg selv og av den andre samfunnsgruppen, og beskrive deres kulturelle særtrekk. Når vi analyserer dette materialet, skal vi se etter ulike regionale mønster og sammenligne våre funn med studier av lignende forhold i andre land og gjøre bruk av forklaringsmodeller og internasjonal teori som er knyttet til kulturforståelse. Vi er inspirert av, men også egget til motsigelse under lesningen av Peter Henningens tobinds-doktoravhandling I sansernes vold. Bondekultur og kultursammenstød i enevældens Danmark (2007). Et sentralt punkt i Henningsens studier er at det kan påvises en sammenheng mellom utbredelsen av de forskjellige godssystemene i Øst- og Vest-Danmark og den måten de forskjellige regionenes bønder ble beskrevet på (s. 933). Dette aktualiserer spørsmålene om det også i Norge finnes tydelige regionale forskjeller mellom embetsmennenes og bøndenes kulturelle særtrekk, og om ulikhetene kan forklares ut fra forskjellige økonomiske og sosiale vilkår. I Kancelliraadens Dage I 1671 utstedte den eneveldige dansk-norske kongen den første detaljerte rangforordningen for dobbeltmonarkiet. Disse bestemmelsene var rettet mot den gamle adelen og skulle redusere betydningen av deres privilegier. Ved å gi ærestitler kunne kongen fra nå av heve og senke folks rang etter sitt eget forgodtbefinnende. Den tildelte rangen gikk heller ikke i arv til etterkommere til forskjell fra adelskap de begunstigede personene var helt avhengig av kongens nåde. Det foregikk til stadighet justeringer av rangordenen. I 1680 var rangtitlene inndelt i 16 klasser, og hver klasse var inndelt i opptil 12 ulike stillingsbetegnelser som var nummerert og gradert innbyrdes. Folk ble tildelt rang som en påskjønnelse for embetsfortjenester osv., men etter hvert ble det også mulig å kjøpe seg en tittel for penger. Mange embetsmenn og byborgere kunne etter hvert pynte seg med en rangtittel. Men hvilken betydning hadde titlene? De ble brukt ved alle offisielle henvendelser, og ved høytidelige anledninger ble personene plassert i rekkefølge ut fra rang. Det var kostbart å kjøpe seg tittel, og det kom også andre løpende utgifter i tillegg. Det ble til og med skrevet ut skatt på rangtitlene. 1 Henningsen mener at den rangkulturen som ble etablert, bidro til forakt for dem som sto lavere på rangstigen eller befant seg helt utenfor. På dette feltet var bøndene totalt akterutseilt, og blant eliten oppsto det et krav om å demonstrere bondeforakt og sosial avstand til bøndene om man skulle bli holdt for noe. Eliten la vekt på titler, demonstrativt forbruk og kostbare 1 Knut Sprauten: Oslo bys historie, bind 2, Byen ved festningen (1992), s

2 fornøyelser. Det var æreløst å arbeide fysisk. Bare nattmenn og omstreifere var mer æreløse enn bøndene. 2 Forakt og latterliggjøring av bøndene? Heller ikke i Norge mangler det på eksempler på at de som uttalte seg om bøndene viste en god porsjon nedlatenhet overfor dem. Begrunnelsen for at det skulle undervises i dans ved Krigsskolen i Christiania i siste halvdel av 1700-tallet, var for eksempel at elevene skulle få den nødvendige sosialt trygghet i omgang med andre og lære seg å bevege sin kropp på en sirlig og anstendig måte, og faae de medbragte bondeagtige Attitudes forandrede til Menneskelige Skikke og Positurer. 3 Ikke bare den bondske måten å bevege på ble latterliggjort, men også talespråket deres. Og mest komisk virket det for eliten når bønder prøvde å snakke som de dannede. I 1743 formulerte borgermester L. Nieman og rådmann M. Daldorph i Fredrikstad seg slik om bønder som etterlignet de dannede og snakket bondefransk : Hvad sproget og dets talemaade er andgaaende, da tegner det sig til, at landets eget sprog skulle snart gaae under paa visse stæder her i riiget [ ], thi hver bonde og bondekone blander sit sprog saa med rare ord, som de hist og her af fornemme folk kand høre, at de for pænheds skyld i at effterabe dem giør saadanne fremmede ord saa uriimelige, i deris pronuntiation, at de gandske ere uforstaaelige. Dette ble kalt bundefrancøisk, men landets gamle talemaade er derved meget gaaet af brug, med unntak for hvad syndige talemaader andgaar som eeder og desliige [ ]. 4 Henningsen mener at de danske bøndene under eneveldet blant annet ble kjennetegnet av følgende særtrekk 5 : manglende evne til innovasjon, henger fast i tradisjon svak abstraksjonsevne mangel på empati fatalisme begrenset tidshorisont for planlegging geografisk orientering mot hjemstanden, utpreget provinsiell dårlig evne til innbyrdes samarbeid/lav kooperasjonsevne I vårt prosjekt vil det være nyttig å sammenligne disse særtrekkene hos danske bønder med de norske. Både ros og ris Et foreløpig inntrykk av norske embetsmenns syn på bønder og allmuen er at de har hatt større vilje enn sine embetsbrør i Danmark til å trekke fram både de positive og det negative særtrekkene. Det kommer tydelig fram i svarene på en spørreundersøkelse som ble gjennomført for Danmark-Norge i årene mellom 1743 og Sogneprest Lars Pharo beskrev folk i Høland på følgende måte: Innbyggernes feil er at endog den gemeene mand var opptatt av stas og sterkt drikke. Men deres dyder og gode egenskaper var mange. Hvis han skulle trekke fram én egenskap, ville han si at om noen nasjon i verden har rettskaffen 2 Peter Henningen: I sansernes vold. Bondekultur og kultursammenstød i enevældens Danmark (2007), bd. 2, s. 928f. 3 Sprauten, op. cit. s Riksarkivet, Solum forlag: Norge i 1743, bind 1, (2003), s. 223f. 5 Henningsen, op. cit. s

3 kjærlighet, troskap og lydighet og underdanighet for kongen og øvrigheten, da finnes alt dette hos denne egns jndbyggere, og som ieg vil formode, hos den ganske norske nation. 6 I sin uttalelse om folk i Nedre Romerike sorenskriveri skrev sorenskriver Lembach at dersom man bare behandlet dem fornuftig, kunne de utføre all slags slitsomt arbeid, og det gikk best når man behandlet innbyggerne med kierlighed og sagtmodighed. Men de hadde en feil som var felles med hele nasjonen, at de ikke gjerne vek bort fra forfedrenes skikker. Det hjalp ikke at ny vitenskap brakte til veie langt bædre og nyttigere indretninger udj de øeconomiske omstend[ig]heder, forhold som hadde vært ukjente for forfedrene. 7 Fogden på Øvre Romerike, Michael Gamborg, roste folks stridsevne. Folk lot seg ikke skremme når det brøt ut krig, og de var hardføre, kunne lide og tåle mye ondt. De kunne greie seg med dårlig mat fordi de var vant med det fra barnsbein av. De skrøt gjerne av forfedrenes troskap og tapperhet for konge og rike og ville ikke være dårligere selv. Da det i 1743 helt feilaktig gikk rykte om russisk innfall over grensa, var noen så rasende at de ønsket det skulle skje, slik at de fikk prentet inn i russerne at hand aldrig skulde forglemme hand var i Norge. 8 Det finnes også eksempel på at enkelte embetsmenn nærmest betraktet noen av sine undersåtter som likeverdige; de hadde bare manglet mulighet til å skaffe seg utdannelse. Sorenskriver Andreas Aagard i Solør og Østerdalen beskrev dem som bodde i sorenskriveriet som arbeidsomme og flittige, men fattige, og dette hindret dem i å utvikle sine interesser. Blant dem fantes folk som, om lejlighed til honet education var i eje, kunde de vere ligesaa beqvæmme til at fatte lærdom og undervisning som andre. 9 Svarene på spørreundersøkelsen fra embetsmenn i Norge 1740-årene viser at elitens representanter hadde en åpen holdning til bøndenes kultur. De kunne være kritiske og ironiske, men var ikke preget av forakt. Kritikken rammet særlig bøndenes nye forbruksmønster. 10 I stedet for å holde fast ved sin gamle anstendig og tarvelig levemåte tok bøndene etter elitens forbruk. Kvinnene gikk med klær som burde forbeholdes folk av en høyere stand. Det skyldtes at de lot seg forføre av bissekremmere som løp rundt på landsbygda, og av handelsmenn i byer og ladesteder. Allmuen kjøpte altfor mye kaffe og te, brennevin og tobakk. Sogneprest Ole Hoff formulerte seg slik om røykerne på Toten. Jeg tror de døe med piben i munden som indianere med koerumpen i haanden. 11 Flere prester som uttalte seg om undersåttene, trakk fram den uheldige skikk med nattefriing, en sædvane, som [ ] er anledning til meegen synd og ondskab. Sogneprest David Schjøth i Fron prestegjeld var svært fortørnet over at bøndene lot ungdom ligge i fjøsene om natta: thi fæhuusene hvori bønderne lader saavel drenge som piger ligge, ere de fleste nætter fulde af drenger som løber fra en gaard til en anden effter pigerne, en skamelig uskikk som i faae hedenske lænder skulle taales. Mange kvinner ble besovet 2-4 ganger, og mange måtte gifte seg før de var modne til det og uten å ha spart seg opp tilstrekkelig med midler. Derfor måtte de etter at de hadde giftet seg ut og tigge og deretter stjele sammen med barna Riksarkivet, Solum forlag: Norge i 1743, bind 1, (2003), s Op. cit., s Riksarkivet, Solum forlag: Norge i 1743, bind 1, (2003), s Riksarkivet, Solum forlag: Norge i 1743, bind 2, (2004), s Se Gerd Mordts manuskript. 11 Riksarkivet, Solum forlag: Norge i 1743, bind 2, (2004), s Op. cit. s

4 Når det gjaldt holdningene til førekteskapelig seksualitet, kan en altså se et tydelig skille mellom bondekulturen og elitens kultur. 13 Svarene på den ovennevnte spørreundersøkelsen viser at det også på andre felter er en del forskjeller mellom bøndenes kultur og elitens. Det ser for eksempel ut som bøndene holdt lengst på bruken av gamle navn. Sogneprest Morten Leigh satte opp en fyldig oversikt over navn som ble brukt av bønder i Hedmark, Østerdalen og Solør prestegjeld. Dette var navn som blant fornemme og meere polerede folch ere enten rare eller ganske ubrugelige. 14 Ellers går det fram av spørreundersøkelsen at bøndene viste større motvilje til utbygging av skole og fattigvesen enn samfunnets elite, og at embetsmennene tok raskere i bruk innovasjoner i gårdsdriften og skaffet seg bier og frukttrær i hagene sine. Senere på tallet kom oppstarten av sogneselskaper og landsbruksselskaper som skulle stimulere til forbedring av gårdsdrift. Også på dette feltet var embetsmennene aktive fødselshjelpere. I svarene på spørreundersøkelsen viser det seg dessuten interessante forskjeller mellom allmuens syn på hvordan sykdom og skader kan kureres, og hva som kan defineres som gammel overtro. Dette er emner som vi godt kan jobbe videre med i prosjektet. Et delprosjekt om embetsmanns- og bondekultur i Trøndelag og Nordland Undertegnede skal arbeide med ovennevnte delprosjekt. Det skal tidsmessig avgrenses til perioden mellom 1660 og Spørsmålene som står i fokus, er om det finnes klare forskjeller mellom embetsmennenes og bøndenes kulturelle særtrekk i de to regionene, og om de kan forklares ut fra ulike økonomiske og sosiale vilkår. Tilreisende embetsmenn som besøkte Nordland, hadde vanskelig for å sette seg inn i forhold som var helt forskjellig deres eget miljø. Da biskop Marcus F. Bang var på sin første visitas i Nord-Norge i 1775, skrev han at Den nordlandske nasjon hengav seg til lathet, dovenskap og slike laster som førte til moralsk uorden. Nordlendingene var uvillige til å dyrke jorda og foretrakk å vrikke omkring i båt. 15 En annen embetsmann som reiste en del i Nord-Norge i 1830-årene, undret seg over nordlendingenes manglende interesse for grøfting og forbedring av jorda. [ ] Å oppkaste en grøft på 50 favner er for nordlendingene et Hercules-arbeid, men å reise 50 nordlandske mil på et usikkert fiskeri er ham en lek. 16 Disse eksemplene illustrerer at de økonomiske og sosiale betingelsene i de to områdene er så ulike, at en ut fra Peter Henningsens studier kan vente å finne betydelige regionale forskjeller mellom de to kulturformene. Bind 5 av kildeutgaven Norge i 1743 omhandler forholdene i Nord-Norge. Det vil snart bli utgitt i bokform, og blir dermed en viktig kilde for mitt prosjekt. De foregående bind vil selvsagt danne et viktig sammenligningsgrunnlag for hva som er felles og ulikt for elite- og bondekulturen i Norge. Den omfattende bygdeboklitteraturen, årsskriftene og de regionale studiene som finnes for det utvalgte området, skal gjennomgås i sin helhet. Her vil en finne materiale som viser hvordan embetsmenn og bønder oppfattet hverandre og sin egen gruppe i forhold til omverdenen. Dette skal suppleres med supplikkmateriale, nærstudium av tingbøker og 13 Jf. Jørgen Eliassen og Sølvi Sogner (red.): Bot eller bryllup. Ugifte mødre og gravide bruder i det gamle samfunnet, Riksarkivet, Solum forlag: Norge i 1743, bind 2, (2004), s. 40ff. 15 Axel Coldevin: Jordegods og storgårder i Nord-Norge, 1943, s Op. cit. s

5 tradisjonsnedtegnelser. Noen få punktundersøkelser skal gjøres i primært kildemateriale, slik som amtmanns- og bispearkiv samt i Generalauditøriatets arkiv (for å studere forholdet mellom bønder og offiserer). Noen temaer har allerede pekt seg ut som interessante for kartlegge bøndenes selvforståelse og deres oppfatning av sin posisjon i samfunnet. Hva var bøndenes rolle i lokale konflikter? Reiste de med sine klager til kongen i København? Hva var begrunnelsen for at bøndene fikk så sterk innflytelse over forløpet av konfliktene? Er annet emne er hvordan salget av kirkene på landsbygda i Norge i 1723 innvirket det på forholdet mellom embetsmenn og bønder og på bøndenes selvoppfatning. Som kjent skaffet de nye private kirkeeierne seg klekkelige ekstrainntekter ved å tillate at de døde kunne begraves under kirkegolvet. Dette skapte en ny ulikhet mellom bønder og eliten med hensyn til begravelser. Det var bare de velstående og kondisjonerte som hadde gravsted under kirkegolvet. Folk fra bondekår hadde sjelden det, de ble begravd på kirkegården. 17 Kirkesalget førte på lengre sikt til at bøndene kom til å engasjere seg sterkere i lokale fellesskapsløsninger. De mange stridighetene med kirkeeierne om menighetens vedlikeholdsplikt av kirkebygningene fikk bønder til å kjøpe sin kirke. I 1797 gikk for eksempel 32 bønder (senere utvidet til 40) sammen med lensmannen om å kjøpe de to kirkene i Hemne for riksdaler. 18 Dette samarbeidet måtte organiseres på slik måte at de fant fram til felles løsninger av presserende spørsmål, og må ha gitt dem en innsikt som senere kom til nytte ved innføring av det kommunale selvstyret i Nils Hallan og Henrik Sødal: Hemneboka I, 1959, Første delen, s Op. cit., Andre delen, s