GRAV I BÅT ELLER BÅT I GRAV

Transkript

1 Stavanger Museum / Årbok, Årg. 79(1969), s GRAV I BÅT ELLER BÅT I GRAV AV JENNY-RITA NÆSS Det er vel knapt noen av begravelsesformene i jernalderen som har talt mer til fantasien enn de store skipsgraver fra vikingetid. Ikke bare er de et av arkeologiens mest kjente bidrag til fellesnordisk kulturarv, men de enestående skatter som er brakt for dagen fra Oseberg, Gokstad, Vendel og Valsgarde, har dannet utgangspunkt for hypotesedannelser av meget vidtrekkende karakter. Men det er heller ikke til å komme forbi at de store og rikt utstyrte gravene på mange måter har fort utforskningen av båtgravenes plass i det nordiske gravskikkmaterialet inn i et sidespor. Helt fra farste stund er de sett på som så eiendommelige og enestående, at man i gjengs arkeologisk terminologi skiller dem ut som egen gravtypegruppe. Stadig stoter man på ordet båtgrav-askikko, til forskjell fra annen gravskikk, men uten at man får presisert hva egenarten består i. Det kan være av interesse å se på båtgravene ut fra denne synsvinkel, hva er enestående og hvorfor tar man ikke hensyn til det lokale miljo båtgravene er cn del av, men behandler dem fullstendig losrevet fra sin lokale kontekst? Det forste båtfunnet vi kjenner kom fram i 1751 på Rostad, nabogården til Hauge på Rolfsoy i Østfold hvor Tune-skipet ble oppdaget ca. 100 år senere (1867). Funnet selv er tapt, men i Ålborg stiftsbibliotek ligger en opptegnelse av en viss Seren Testnip som både beskriver det og - i vel så hoy grad - forsoker ;I forklare dette merkelige fenomen. Han siteres her fordi han på sett og vis danner opptakten til den diskusjon som ble fart 100 år senere av nordiske arkeologer: ((At denne Hoi maa have varet et Begravelsessted viser ei alene de her brandte Ben, men og Skibct; thi man kan ellers ikke begribe til hva Ende dette Skib kunde være nedsznket i en med Hender (.....) oppdynget Jordhei midt på 0cn og folgelig langt fra Havet. NIen det er vanskeligere at vide hvem der er begravet. Saa meget kan sluttes efter det der tilforn er anfort, at det har varet

2 en Konge, Prins eller annen fornrem Mand og mulig Regent over Øen, hvilken ar hans Navn, Rolf, (......) er bleven kalt Rolfsoy, som den endu ka1des.s Fra samme tid stammer også funnet fra Skjei, Leka i Namdalen ( ), som ble beskrevet i Suhms Historia: Danmarkiensis. Det neste store funn av båt som kom fram i 1834 pa Myklebostad i Nordfjord ble publisert forst 40 år senere, til tross for et praktfiillt utstyr med bl. a. 44 skjoldbuler. Forklaringen ligger muligens i det at man her hadde en brent begravelse med de spesielle tolkningcproblemer det forer med seg. Fra 1852, da en båtgrav på Borrefeltet i \'estfold ble undersokt av den nyss tilsatte antikvar Nicolaysen, og fram til århundreskiftet okte mengden av båtfunn fra hauger og under flat mark, ikke bare i Norge, men også i Sverige, og i slutten av 1880-årene var det enighet blant forskerne om at båt ble benyttet ved noen gravlegginger i vikingetid (f. eks. Hov, Dannes, Nord-Helgeland 1854, Ultuna nær Uppsala 1855, Tune 1867, Gokstad, Sandar 1880, Vendel, Uppland , Storhaug, Karmoy 1886, Oseberg ). Det rådet imidlertid atskillig usikkerhet med hensyn til hvor utbredt skikken kunne ha vært, og man var usikker på hvordan funnene skulle tolkes. Graver med båtrester av den størrelsesorden som ble funnet i Gokstad- og Tune-haugene var man ikke i tvil om, men som regel besto gravfunnene bare av oldsaker og en del nagler av jern som mer eller mindre tilfeldig var blitt plukket opp av en bonde og sendt inn til et muesum. Antall nagler som kom inn varierte i uhort grad fra og ned til bare et par ankerformede ror. Båtrester var det mindre av, og diskusjonen kom derfor til å dreie seg om jernnagler; om disse kunne brukes som indikasjon på båtbegravelser, eller om de representerte en feilkilde i materialet. Nicolaysen tok opp sporsmålet etter at han i 1867 hadde undersokt et gravfelt på Kaupang i Tjolling, Vestfold. Alle gravene var brannflak under haug, og i 25 av disse fant han klinknagler, men det var så få at han avviste tanken om at de skulle ha tilhort båter. Snarere var det rester av tredekke eller av skrapved brukt pi balet. Styrket i sin tro ble han etter en undersokelse i Brunlanes og Hedrum i samme distrikt ( ) hvor naglene lå i uorden over gravgjemmene som her inneholdt ubrent begravelse, og han kunne vise til lignende iakttagelser som Undset hadde gjort 10 Ar tidligere på Fosenhalvoya i Trondelag. Lorange og flere svenske forskere var også skeptiske og foreslo at mange naglefunn skrev seg fra kister o. 1. Rygg, som hadde et ualminnelig godt oye for feilkildene i et arkeologisk kildetilfang, hadde visse innvendinger til disse tolkningene. Han pekte allerede i 1877 på at en rekke av de funn man argumenterte ut fra var brent begravelse.

3 Grav i hat eller hat i grav Sto likbålet på ett sted og man fraktet bålrestene til et annet for den endelige begravelse, ville bare dette være nok til at antall nagler varierte. Mer betenkelig mente han det var at det også kom nag!er fra innlandsbygdene. Representerte alle disse funnene båtgraver, ville antallet oke så betraktelig og båtgravene derved få en SA vid utbredelse at han syntes det var urimelig. Et annet tolkningsproblem var de gravfunn som foruten båtnagler også inneholdt kvinnesaker. Disse kunne representere begravelser med kvinner i båt, men fra sagalitteraturen kjente man ikke en eneste begravelse av kvinne i båt, og man var derfor tilboyelig til å bruke dem som argument mot en vid utbredelse. Hovedargumentet mot å tolke alle funn med båtnagler som rester etter båtgraver var således ikke bare at antallet nagler varierte i så stor grad, men vel så meget at det ble for mange biltgraver på den måten. Det kan i dag synes merkelig at man argumenterte mot en vid utbredelse av båtgraver, ut fra det syn at hvis alle funn av bitnagler representerte en båtbegravelse, ble det for mange av dem. Men ettersom arkeologien ble sett på som en hjelpevitenskap til historien mer enn som en egen forskningsgren, var man fremdeles avhengig av det litterære kildetilfang, og det var derfor naturlig å soke stotte i sagaene for å forklare de funnene man gjorde, og også awise funn som ikke lot seg forene med sagaopplysningene. Man fant forklaring pa de store skipsfunn som stemte godt overens med sagaene der hovdinger og stormenn ble gravlagt i båt, og selv om f. eks. båtene fra Vende1 i Uppland var relativt smi, helt ned til 6 m lange, var utstyret i disse så fyrstelig at man ikke hadde vansker med A forene de skriftlige kilder med de arkeologiske. Men de andre var til hodebry. Nå hadde svenske forskere, bl. a. H. Hildebrand, alt i 1870-årene begynt å tolke levninger fra gravene ikke bare ut fra en kulturhistorisk, men også ut fra en religios synsvinkel, og Montelius, som i 1885 tok for seg de til da kjente båtfunn, kom med en forsiktig religios tolkning; at båtgravene kunne være de materielle tegn på en forestilling om en reise til det hinsidige. Vendepunktet i den ufruktbare diskusjon om nagler kom likevel ferst med Gustavssons utgravning av en ubrent begravelse på Hauge i Gloppen i Nordfjord i 1890, hvor båten, ca. 8,5 m l., var gravd ned i den naturlige undergrunnen. Selv om alt treverket var smuldret bort, sto naglene på sin opprinnelige plass og SA vel storrelsen som konstruksjonen kunne fastslås med sikkerhet. Etter denne utgravningen, som var den første faglige undersekelse etter moderne utgravningsprinsipper, mente Gustafson at de fleste funn av båtnagler virkelig skrev seg fra båtgraver, og at det varierende antall nagler i stor grad

4 Jenny-Rita Kæss måtte skyldes dårlig utgravningsteknikk. Funnene fra Brunlanes og Hedrum hvor naglene lå i vill uorden over den ubrente begravelsen, antok han kunne vzre stykker av biter som bare symbolsk var lagt ned over graven, og som samtidig utgjorde et dekke over den. Mulig influert av Montelius' forsiktige religiose tolkning, og kanskje også på grunnlag av egne studier antydet han videre at om båtgravene går tilbake pil en forestilling om en reise til det hinsidige, ville kvinnebegravelser med båt fii sin naturlige forklaring. Tiden var nå moden for en syntese. Båtgraver hadde en vid utbredelse, og båter, store som små, ble benyttet for s5 vel kvinner som menn ved begravelser i yngre jernalder og 1917 la Shetelig fram det norske materialet, systematisert og sett i sammenheng med det utenlandske. Han tok for seg så vel det kulturhistoriske som det religiose aspekt ved gravene, med særlig vekt på det siste. De arkeologer som etter hans tid har behandlet båtgraver har sluttet seg til Sheteligs systematikk og tolkninger - på ett unntak nær. Til tross for at kildetilfanget, både i omfang og gjennom grundigere dokumentasjon, er okt betraktelig siden Sheteligs syntese, har den nye viten, som i lopet av disse 50 år er skaffet til veie bare i liten utstrekning influert på hypotesedannelsene. Hare Ihdquist har tatt avstand fra Sheteligs tolkninger, men uten å vinne særlig gehor. Forskningsstatus når det gjelder båtgraver er siiledes fra begynnelsen av Arhundredet og vesentlig bygd pii et 1800-talls materiale. Hva er så en biltgrav? Hvordan og hvorfor skilles den ut fra andre graver? Ved gjengs gravskikksterminologi, slik den er utarbeidet av Shetelig (1912), skilles graver med ubrente lik i to hovedgrupper - graver med båt og graver uten båt, som så undergruppcrcs. Graver med brente lik systematiseres bare ettcr behandlingen av bålrestene, gravgjemmets form osv., - ikke fnrst i to hovedgrupper, med og uten båt. Inneholder således et brannflak batrester, grupperes graven under brannflak og ikke under brent båtgrav. Det eneste unntak er graver hvor også gravgjemmeutformingen er batformet. Begrunnelsen for å skille mellom ubrente båtgraver og andre ubrente graver var at den ubrente båten fikk en gjennomgripende innflytelse på hele gravanlegget, mens det ved branngraver ikke finnes et tilsvarende skille. (Shetelig 1912:201). Nå er det innlysende at en del gravanlegg fra vikingetid ble influert av båtens tilstedeværelse. Allan var f. eks. nodt til å bygge hauger opp fra grunnen over de store skipene, mens man for mange andre gravformers vedkommende bare kunne benytte seg av et gammelt anlegg. Men gravanlegg med mindre bilter skiller seg ikke fra gravanlegg uten båt. Båten ble f. eks. satt inn i cldre anlegg, og heller

5 P-.- - Grav i b8t cllcr bit i grav.- ikke når det gjelder anlegg under flat mark vil man kunne peke på at båten får noen gjennomgripende innflytelse på anlegget. Blant de ubrente båtgravene skilles mellom to undergrupper: skipsgraver og båtgraver. Som Shetelig pekte på, dreier det seg her bare om en gradsforskjell og ingen vesensforskjell. Forst når gravskikkmaterialet skal tolkes i f. eks. sosial kontekst, kan et skille mellom skip på over 20 m's lengde og en robåt på bare 3 ha betydning, men da må også brente båtgraver vurderes på samme måte. Når det gjelder gravskikk qua gravskikk, vil slike skiller være lite relevante. Endelig skiller Shetelig mellom dc ubrente båtgraver alt etter om det er bygd et eget gravrom i fartoyet eller ikke. Foruten Shetelig har bare to forskere, meg bekjent, presisert hva de legger i begrepet (<båtgrav)). Kivikoski (1964 : 17 1) mener at en egentlig bhtgrav betegner en grav hvor den dode, ubrcnt, legges ned i ubrent båt og hvor båten altså utgjar gravgjcmmet for den døde. Selv anvcnder hun ikke denne definisjonen på det finske materialet, hvor det bare finnes brente båtgraver. Lindquist (1958:llO) sier at etter hevdvunnen mening anvendes båtgrav bare når baten eller skipet cfår anses ha Iiort til de gravgåvor man forsett den avlidna med*. I begge definisjoner liggrr en fortolkning av materialet, - hvilken betydning båten har i gravleggingen. noe som uten videre må anses som uheldig som utgangspunkt for systematisering av et arkeologisk kildemateriale. Nå har spormålet om inndelingskriterier aldri vaert erkjent som et metodisk problem innen nordisk gravskikkforskning og sjelden ser man vurdert hvilke skiller som kan ha vaert vesentlige for de mennesker som foretok begravelsen og om de skiller man setter er virkelige skiller. Det vil her fare for langt å komme inn på det problemet. Det får vrere nok H peke på at ens valg av skille-kriterier vil vrere av avgjorende betydning for den videre behandling av materialet og for de konklusjoner man trekker. I det folgendc har vi valgt den enklest mulige definisjon: alle graver hvor en trebåt inngår som del av de materielle levninger vi finner, er båtgraver. Da ser vi bort fra de båtformete steinsettinger som ikke har levnet båtrester og som bare vil bli berart i forbindelse med opprinnelse og utbredelse av båtgravene. Vi ser også bort fra de spredte tilfeller med båtgraver fra yngre steinalder og bronsealder som er kommet fram i de seneste år. For ovrig regner vi som båtgraver alle graver fra jernalder som har levnet bilt, uansett om de kommer fra haug eller under flat mark, hva enten båten er brent eller ubrent, hva enten den dode er lagt i båten eller båten kvelvet over ham, liva enten den er hel eller det bare er

6 Jenny-Rita Nzss p noen få bunnplanker som er brukt. Da har vi unnlatt å ta stilling til hvilken betydning båten kan ha hatt. Men benyttes en slik definisjon, kan det ikke gis en generell karakteristikk som er dekkende for hele materialet, hverken i tid eller rom. Mange elementer går igjen fra grav til grav, men de er satt sammen p% en slik måte at helheten - båtgraven - blir forskjellig fra sted til sted og fra tid til tid, med en eneste fellesnevner, selve båten. Grupperes båtene etter hvilken behandling hovedpersonen, den dode, har fått i forhold til båten og deretter etter karakteren av anlegget, vil man både for brente og ubrente båtgraver finne de samme variasjoner som i graver uten båt. Hele jernalderens spektrum av forskjelligartete anlegg og begravelsesskikker er representert. Ved brent begravelse har båt og lik i de fleste tilfeller fått den samme behandling, hvor bålrestene kan vzre spredt over et storre eller mindre område som brannflak før haug bygges eller litt jord kastes over for å dekke levningene. Andre ganger er likrestenc plukket ut og samlet for seg pb toppen av b%lmørjen, eller restene samles i en beholder før den settes inn i et anlegg. To illustrerende eksempler finnes i to relativt samtidige anlegg fra Myklebust i Nordfjord (Shetelig 1912:186, 189). Ilen ene graven inneholdt en stor båt som var støttet opp med svacrc stolper og var brent på stedet. Mulig var noen av dem rester etter et gravgjemme som var bygd oppe i båten. Etter brenningen var beina samlet i den ene enden av brannflaket, dekket av en bronsekjel som igjen var dekket av never før haugen ble bygd. Den andre graven var en kvinnegrav hvor kvinnen var brent ett sted og gravlagt et annet og hvor beinrestene er samlet midt i flaket. Relativt sjelden har man ved brente båt-begravelser mer spesielt utformete gravgjemmer som f. eks. i Byrkjehaugen på Voss, Hordaland og Fossnes i Stryn, Sunnfjord, hvor bålmorjebegravelser er plassert i rektangulzre gravgjemmer av kantsatte heller, en meget vanlig gravgjemmeutforming i disse distrikt, szrlig i folkevandringstid. Andre former som minner om spesielt utformete gjemmer er de båtlignende steinsettinger hvor man samtidig har rester etter trebåter som man finner f. eks. på Jæren. Fra 0lbor på Sola ble det i en rundhaiig funnet en mannsgrav fra vikingetid omgitt av en båtlignendc steinsetting bygd av svakt utoverskrånende heller. I hver ende sto to reiste heller, smalere og hoyere enn de andre som en slags markering av båtstevncne. I<ullaget som dekket det indre av steinsettingen var gjennomsatt av en ~nengdc båtnagler (Slietlig 1912:199). Man vet ikke her om båten ble brent på stedet eller om bilmorjen ble fraktet hit. Liknende anlegg finnes p% det store Hå-gravfeltct i Hå, her bygd av rundkamp og

7 Grav i bit eller bht i grav bare daterbar til jernalder. (undersøkt av Odmund Møllerop, Stavanger Mus.) Mens det i Norge er det vanligste at brenningen foregår på ett sted og gravleggingen et annet, slik tilfellet er også for begravelser uten båt, blir bålrestene f. eks. i Finland liggende på det sted brenningen foregår, også i samsvar med skikkene for brent begravelse der. Man har noen funn hvor båt og mennesker tilsynelatende behandles forskjellig. Fra Lakkalaga ved Lund i Skåne stammer en 700-talls grav hvor mennesket og dyr var brent, mens resten av gravinventaret og båten den døde 1% i, var ubrent. Det samme er observert fra Hynne i Skogn, Nord-Trøndelag, i en grav fra 800-tallet. Spørsmålet her er om det er hovedpersonen som er brent eller om man har med ofring eller lignende å gjøre. Uvanlige opplysninger får en også fra en grav på Ottelei på Fjørtoft, Sunnmøre, (undersøkt 1965 av B. Magnus, Hist. Mus., Bergen) hvor det ser ut til at båten er brent etter at den er satt ned i undergrunnen og den døde ubrent plassert i den brente båten. Også ved ubrente båtbegravelser finnes en rekke variasjoner. Ved de mindre båter har man f. eks. plassert båten i et stort hull i undergrunnen og støttet sidene opp med sand eller litt stein. Den døde er lagt i akterstevnen og er deretter dekket av et lag mose eller gress. Nedskjæringen er så dekket av treplanker lagt vannrett over den og jorden som var spadd ut, er kastet tilbake slik at det ble en ganske lav forhøyning. (Tuna i Alsike, Vendel, Uppland.) Andre steder har man ikke benyttet dekke over båtene selv om de er skåret ned i bakken. Ofte har man fylt igjen med sand og stein direkte over båten og uten markering over jorden (f. eks. Kaupang, Vestfold, Blindheim 1960). Og båten ikke ble gravd fullstendig ned i undergrunnen, kunne den støttes opp enten ved å grave en renne i undergrunnen (Joa, Namdalen, Fett 1936) eller på annet vis ved hjelp av heller eller tømmerstokker. Særlig ved haugsetting av storre båter har man benyttet til dels kompliserte oppbygginger. Et velkjent eksempel kommer fra estorhaug,) på Gunnarshaug, Karmøy, hvor skipet var trukket opp fra sjøen fra N0 og oppstilt i en naturlig NS-gående senkning i terrenget med stevnen vendt mot S. Det var på ~ttersiden støttet opp med 6 par steinheller som alle var like lange. Deretter ble det bygd en ca. 1 m høy og bred steinmur på hver side av skipet, og en tverrmur av samme størrelse ble lagt tvers over dekket. Disse murene har så dannet underlaget for et mektig gravrom som ble bygd på stedet. Den opprinnelige grasbakken rundt skipet ble

8 Jenny-Rita Nzss dekket med lyngtorv lagt med oversiden ned. Over dette laget ble haugen bygd av leirholdig jord med enkelte lag av myrtorv imellom. (B. Myhre 1965:81). Et særtrekk ved mange graver med større skip, med unntak av Ladebyskipet på Fyn, er det spesielle gravrom som enten i sin helhet er bygd opp på selve skipet, eller som går sammen med stettekonstruksjonen ut over skipet. Ingen av gravrommene er helt like, men forskjellen i konstruksjonsm%te ser ut til å være geografisk betinget. Bortsett fra Sutton Hoo-båtens gravrom, som for øvrig ligner de man finner i Øst-Norge, kan gravrom være et spesielt trekk for enkelte norske båtgraver, hvor man på Vestlandet finner dem i båter helt til litt over færings storrelse (Ulstein, Sunnmore). Selv om man har flest eksempler på at den døde plasseres i båten, kan båt og lik skilles, slik det også skjer ved brent begravelse. Innledningsvis ble nevnt eksempel på dette fra Hedrum i Vestfold, hvor båten kan ha vært kvelvet over et nedskåret gravgjemme. Nyere og helt entydige eksempler kommer fra Slusegård p% Bornholm, hvor man på et gravfelt med ca graver fant 40 båtgraver hvor noen båter sto med kjolen i været over den nedskårne graven og hvor de tidligste er datert til 2. årh. e. Kr. (I-Iansen 1962). Det rikeste og best kjente eksempel på graver hvor båten ikke er i umiddelbar kontakt med den døde, er den velkjente {(båtkammergraven)) fra Hedeby i Slesvig-Holstein. På et av byens gravfelt var to menn gravlagt med et praktfullt utstyr av våpen, ridetey og hester samt drikkebegre av glass, skåler og spann i en såkalt kammergrav. I et tillegg var en båt stilt med kjolen ned i retning 0-V på gravkammerets tredekke. Noe lignende er nettopp kommet for dagen i Holkestadvik, Steigen, Nordland. (Storm Munch 1968) hvor en ubrent båt var plassert med kjølen ned rett over et lite steinsatt gravgjemme hvor de skjeletterte (?) rester av en ubrent død var lagt pent ned i en haug. Tolkningen av båtrestene (d. e. naglene) i de tilfeller man ikke har umiddelbar kontakt mellom båten og liket og hvor naglene ligger i uorden, kan være meget divergerende. På Valsgarde er det i de senere år undersokt båtgraver fra sen vikingetid hvor de nå svakt hvelvete hauger som dekket gravene ble tolket som ((fusk))-hauger hvor skrapvcd fra båter er brukt som haugfyll med en jordkappe pi toppen for å få en stor haug uten for meget arbeid. Ut fra disse gravene har man revurdert en del av de andre gravene hvor også naglene 1% i uorden over gravgjemmet. (Lindquist.1958.) Det er ikke bare selve anleggene, behandlingen av båtene og plasseringen av dem i anlegget som varierer, ogsa båtene er forskjellige. Hele datidens skala av

9 p --p --e Grav i bit eller bit i gmv båter ser ut til å ha vært i bruk: pråmer, sniper, færinger, skip, enten hele eller som gamle utrangerte vrak, bunnplanker, den ene halvdel, osv. Hva slags båt, hel eller odelagt, ser ikke ut til A ha spilt noen rolle. Hovedsaken synes å være at det var en båt. Anleggene for ovrig og den omsorg begravelsen er foretatt med, kan være like stor for halve vrak som for hele båter. Heller ikke er trekket med halve båter eller bunnplanker et sent trekk. Det forekommer helt fra den stund båtgravene blir kjennelige i det arkeologiske materialet. (Hansen 1962.) Ser man på båtgravene ut fra den synsvinkel som her er lagt til grunn, eksisterer det ingen enhetlig gravskikk over storre områder som i og for seg berettiger et skille mellom båtgraver og andre gravformer. Heller ikke i et lokalt miljo skiller båtgravene seg naturlig ut med en enhetlig gravskikk. I dc fleste tilfeller synes andre skillekriterier mer relevante enn båten, fordi den oftest er det eneste som skiller ellers like graver fra hverandre. Et godt eksempel på dette er det finske materialet, hvor brent begravelse er ncstcn encrådende, eller innen den enda mindre enhet, Tuna i Alsike, hvor både menn, kvinner og barn gravlegges i båt i anlegg hvor innredning og fremgangsmåte for ovrig er den samme som for graver uten båt. Et tredje eksempel er ebåtkammcrgraveno fra Hedeby. I slike tilfeller vil man naturlig bruke båten som en av skillekriteriene for eventuelle undergrupperinger, men som hovedgruppe vil den virke kunstig. Nå finnes det unntak hvor båtgravene ser ut til å representere noe fullstendig nytt og hvor de tydelig skiller seg ut fra sitt lokale milja, enten fordi baten til å begynne med (?) er forbeholdt et bestemt kjønn eller fordi de er fremherskende bare på ett gravfelt. På Vendel-gravfeltet i Uppland var brent begravelse under flat mark eller haug det enerådende for det i tidlig merovingertid, tilsynelatende umotivert, dukker opp et gravfelt med bare mannsgraver og b&. Det er noen ganske få menn som i hver generasjon legges ubrent ned i båter sammen med rikt utstyr. De andre som tilhorer samme gard eller område og som plasseres på samme gravfelt, brennes med lite gravgods som for. Et annet eksempel er båtgravene fra Tuna i Badelunda. På dette feltet, hovedsakelig med graver fra svakt hvelvede rnyser, er den tidligste graven en brann. grav uten b%t og med sparsomt utstyr fra folkevandringstid. De øvrige - ca. 50, er vesentlig brent begravelse fra vikingetid og i et par tilfeller også ubrent bcgravelse med både manns- og kvinneutstyr. Men i tillegg til disse finnes det i alt 8 båtgraver som bare er forbeholdt kvinner, lagt ubrente ned i sydde 5 - Stavanger Museum. 65

10 - Jenny-Rita Nzss....~ ~ -- sniper. Gravene begynner i sen merovingertid og fortsetter et stykke opp i vikingetid. På Kaupang er det forskjell mellom de to gravfeltene, Bikjholberget og Lamoya, hvor Lamoya har storre variasjoner bade i gravanleggene og likbehandling enn Bikjholberget hvor batgraver, anlagt under flat mark med ubrent begravelse dominerer. Eksempler som disse kan ha vaert en medvirkende Arsak til at båtgravene er skilt ut som egen gruppe i det nordiske materialet til tross for at de i de fleste tilfeller, både som enkeltstående anlegg og i felt, er nærmere knyttet til den gravskikk man har lokalt til en gitt tid enn til hverandre. Den vesentligste grunnen til at man behandler båtgravene under ett må likevel skyldes de fortolkningsmessige vurderinger man har foretatt ut fra en sosial og religiøs synsvinkel, ikke ut fra likhet i det arkeologiske kildetilfang. At båtgravene avspeilte sosialt sett høytstiende grupper i samfunnet, var som for nevnt den enerådende tolkningen på 1800-tallet. I vårt århundre er dette sosial/okonomiske aspekt fort videre, særlig av norske forskere som har gått meget langt i fortolkningene. Langt på vei vil man kunne akseptere de slutninger som er trukket. At batgravene på Kaupang kan representere den del av befolkningen som har hatt en utadrettet virksomhet (handelsmenn), at det kan vaere en Arsakssammenheng mellom noen av båtgravfeltene i Uppland og de senere Tuna-stedene (Blindheim 1960, og sist av Stenberger 1964) eller at de store skipsgravene avspeiler en rikdom og okonomisk bakgrunn som ikke var alle til del, går ikke ut over de slutninger man med rimelighet ma ha lov til å trekke av et arkeologisk materiale. Men når så langt som for eks. Brogger (sist i 1950) eller Marstrander (1954), melder det seg straks en rekke motforestillinger. Brogger benyttet de store skipsgravene til stotte for teorien om en tidlig rikssamling i Vestfold, hvor den spesielle gravskikk er utformet hos kongeslekten der og forst senere overfort til de andre steder i Norge der de forekommer, saerlig på Vestlandet. Den minst vesentlige innvending mot hans sosialpolitiske tolkninger av gravskikkmaterialet er f. eks. at ((Storhaug)) på Karmay er eldre enn Oseberg og Gokstad. Vesentligere er den metodiske innvending at man av rikdom i graver har sluttet til politisk makt og at man fra mangel p% rikdom (skip) slutter til det motsatte. Så langt barer ikke et arkeologisk kildemateriale i dag. Liknende innvendinger har man overfor Marstrander, som finner at man i de tidlige bgtgravene i Trondelag kanskje har det vektigste indisium p% at det har

11 - - - A -- Grav i b3t eller bht i grav foregatt en direkte innvandring fra de mellomsvenske områder til Trendelag i merovingertid. For det første er det vanskelig å se fullstendig identitet i graveanlegg og innhold, noe som var Marstranders utgangspunkt, for det andre har man det gammelkjente problem, om man kan slutte fra fullstendig identitet i et arkeologisk materiale til innvandring. Men den viktigste årsak til at båtgravene sees samlet som dn gruppe, og at man snakker om båtgrav-askikko, må likevel være den betydning man tillegger baten i den religiøse forestillingsverden i nordisk jernalder og i de konklusjoner man har ment å kunne trekke om hinsidighetstro og dødsrikeoppfatning på grunnlag av båtens tilstedeværelse i graven. Ifølge Shetelig, som klarest har utformet hypotesene på dette punkt, avspeiler båten en felles germansk idd om et dødsrike som nåes ved en reise over vann eller havstrekninger. Det er en ny tanke som dukket opp på 500-tallet i Norden og som hurtig bredte seg i form av båtgraver. Ordentlig fotfeste fikk skikken ferst etter at de store og rikt utstyrte båtgravene ble anlagt, da også den menige mann begynte a bruke båt ved begravelsene. Men de enkelte spredte batgraver fra vidt forskjellige steder på den skandinaviske halvøy fra 500-tallet fortalte at grobunnen for en slik forestilling matte finnes i eldre jernalders religiøse tankeverden. Shetelig fant indisier for sin teori i noen få graver fra denne tid hvor en mynt var lagt i den dødes munn eller i umiddelbar naerhet av hodet. Den satte han i forbindelse med Charonspengen - ferjepengen som den døde skulle bruke til å betale overfarten til dødsriket. Ferjepengen, som tilherer den klassiske forestillingsverden, måtte være formidlet til nordgermanerne gjennom kontakt med den romerske kultur. På mange felt fant Shetelig tegn på et nært samband mellom de to kulturkretser. Et slikt samband kunne også ha virket inn på det religiøse område og fremkalt de forandringer man ser i gravenes anlegg, til dels i orientering, og spesielt i et rikere gravgods. Det måtte være naturlig for et folk som bodde ved havet, mente Shetelig, å bli grepet av ideen om reisen over en flod for å komme til dedsriket. Den ytterste konsekvens av en slik tanke ville være å legge den døde i et virkelig fartøy og skyve det ut på havet. Også dette fant Shetelig spor av i kvadene om Skjold, Balder og Hake (etter Stjarna 1905). Likevel ville det være et altfor alvorlig brudd med den gamle haugbutanken til at den kunne få fotfeste i Norden og man fikk her et kompromiss mellom gammel og ny forsstillingsverden. I båtgravene ser man derfor ikke bare idden om en reise hentet utenfra, men også den stadig stigende hjemlige trang til en materiell

12 Jenny-Hita Næss -- - gjennomføring av gravskikken som gjorde at det ikke var nok med det beskjedne symbol som ferjepengen er. Man måtte ha skipet med. At ideen var utbredt hos alle nordgermanere og ikke bare i Norden, fant Shetelig naturlig. Som indisium på dette så han en tidlig 600-talls båtgrav fra East-Anglia som viser at angelsakserne brakte den med seg dit, men hvor den videre utvikling ble stoppet av kristendommen. Sheteligs tolkninger av materialet gjentas stadig både av arkeologer og religionshistorikere i så vel popu1;ere som mer vitenskapelige betonte arbeider hvor tolkningene fremstår som fakta uten det er klart for leseren at man nå har overskredet grensen for ren arkeologisk forskning og gått inn på et felt hvor slutningene som trekkes er uvitenskapelige i den forstand at de ikke kan verifiseres i det arkeologiske materialet. På dette felt kan mange forskjclligc tolkninger komme på tale som i og for seg er like plausible. At det også til dels dreier seg om hypoteser bygd på ringslutningcr fra skriftlige kilder til arkeologiske kilder og tilbake igjen, og at de arkeologiske kilder ikke i seg selv er entydige, synes å være lite påaktet. I sin bevisforing for at det var dypereliggende religiost betingete årsaker til båtgravenes oppkomst, tok Shetelig utgangspunkt i orienteringen av de store skipene fra yngre jernalder og i det tidligere forskere hadde festet seg ved: at disse syntes å være orientert mot sjoen. Dette kunne passe i Vestfold, hvor både Oseberg- og Gokstad-skipene sto med stevnen vendt mot datidig strand, mot sor. Men på Karmoy, hvor båtene også sto orientert N-S, stemte det ikke, og orienteringen måtte derfor vere uavhengig av lokale forhold. Den var konstant og måtte ha hatt en selvstendig betydning. Siden veien til Idel, ifolge sagaene, gikk ned og mot nord, var det naerliggende å tenke seg at veien til aeserncs rike gikk den stikk motsatte vei, mot sor. Båten sto derfor med stevnen mot sor ettersom det var til æserne og Valhall den dode hovding skulle. Langt fra alle båtgraver og heller ikke alle skipsgraver ligger orientert N-S slik Shetelig har hevdet (sist i 1954). Fremdeles er en tolkning med tilhorighet til datidig strand like plausibel som orientering ut fra bestemte himmelretninger. I Hedeby lå båten orientert Ø-V med stevnen vendt mot Schleen. På Kaupang lå båtene i alle retninger, på kryss og tvers og over hverandre, noe som vanskelig kan forklares ut fra teorien om en fast orientering ut fra himmelretning, men relativt enkelt ut fra det at Bikjholberget stakk som et nes ut i en datidig elv som senere er tilslammet. Alle båtgravene i Vestfold ligger ved gamle elvelnp eller havbukter og med stevnen vendt mot disse. I'å Valsgarde ligger de mot Fyrisån, på Storskomo, Namdalen, mot Bjøro.

13 Grav i bbt eller bit i grav (~Storhauge pil Gronhaug på Karmoy, som var Sheteligs hovedstotte, ligger i en tiattrrlig N-S gående forsenkning i terrenget osv. De eneste eksempler man har i norsk materiale på at båtene ikke er orientert mot stranden, er 4 tilfeller hvor det i innberetningene heter at de ligger parallelt med stranden, ett fra Gloppen, Nordfjord, ett fra Namdalen og to fra Hå-gravfeltet på Jæren. I det siste tilfellet ligger de også med stevnen mot Håvågen. Man kan derfor med like stor styrke hevde som en naturlig forklaring på båtenes orientering at de ligger med stevnen mot sjoen fordi de ble trukket p% land på den milten. Velger man å tro at alt man finner ved en gravlegging avspeiler religiose forestillinger, kan man hevde at selv om påstanden om en sorvendt orientering ikke er holdbar, er dette i og for seg ikke nok grunnlag til å forkaste selve reisetanken. Siden båtene i de fleste tilfeller er orientert mot vann, kan dette trekket fremdeles gi tilbake på en reise over hav, selv om reisen ikke gikk mot ser. La oss forelopig legge reisetanken til side og se litt nærmere p% teoriene om utbredelse og oppkomst av bitgravene. Selv om det ikke finnes ajourforte oversikter over antallet eller fordeling av båtgravene, ser den landskapsmessige fordeling ikke ut til å ha forandret seg stort siden Sheteligs oppsummering. Den vestligste utløper ligger på den vesle halvøya Isle de Groix i Bretagne med en brent mannsbegravelse fra 800-allet. På de britiske oyer er det registrert i alt 16 båtbegravelser, men noen av funnene har dårlige funnopplysninger og regnes som usikre. Sikkert belagt er to funn fra Man fra vikingetid (Wilson 1966) og fem fra East Anglia. Tre av de sistnevnte går tilbake til 600-tallet (En fra Snape og to fra Sutton Hoo). Fra vestkysten av Skottland er det notert båtgraver, fra øyene har man en brent kvinnebegravelse pa Suderoyene og mulig 6 funn fra Orknoyene, alle fra vikingetid. Fra Shetland foreligger det ingen opplysninger om bitgraver. Fra Island har man opplysninger om 4 batgraver med ubrent begravelse med ganske små bater og& fra vikingetid. I Danmark og Slesvig-Holstein finnes meget få kjente graver, L,adebyskipet på Fyn, en båt på Fliningegård p% Lolland, en dårlig opplyst grav fra Ribetrakten, enkelte spredte brente begravelser fra Nord-Jylland og endelig ((bitkammergraveno på Hedeby, alle fra yngre jernalder. Enestående er foreløpig Bornholm, med SlusegSrdfeltet hvor det som for nevnt er registrert 40 båtgraver, vesentlig fra eldre jernalder, de tidligste fra 2. årh. For Norges vedkommende regner Shetelig med i alt 550 båtgraver som sikkert belagt. Til tross for at han eliminerte en rekke funn hvor naglene kunne

14 Jenny-Rita Næss p.--- ~~--p~p-. være gamle båtrester brukt som bålved eller tilhore gravgjemmer av tre eller forskjellig personlig utstyr, har Hougen (1939) og senere Hagen (19621, begge uten nærmere grunngiving, stilt seg skeptisk til det store antallet. Med de funn som er kommet inn etter 1917, må likevel antallet båtgraver i Norge ligge narmere 500 enn 100, som Hagen regner med. ' ~ ligger e spredt fra Østfold til Troms, men med forskjellig intensitet i de forskjellige områder. Den prosentvise fordeling, dvs. forholdet mellom båtgraver og andre kjente funn fra vikingetid fra samme distrikt, ser ikke ut til å ha forandret seg nevneverdig siden Sheteligs sammenstilling av materialet (Sjøvoll 1941). De områder som har forholdsvis flest båtgraver er Østfold, Vestfold og Sogn og Fjordane, dernest kommer Rogaland og Nord-'frondelag. Mindre fremtredende i funnmaterialet er b&- gravene i Hardanger, Sunnhordland, Sør-Trøndelag, Romsdal og Nordland. Innen de enkelte fylkene har de indre strek ikke båtgraver, bortsett fra en og annen ved en stor innlandssjn, Også kyststrøkene har ujevn fordeling. I Sogn og Fjordane er de f. eks. sarlig lokalisert til Balestrand, Aurland og Vik i Sogn, Gloppen og Nordfjordeid i Nordfjord. Likeledes har Hedrum langt flere båtgraver enn lenger inne i Oslo-fjorden hvor Oseberg og Gokstad står nokså isolert. Det tidligste funn fra Norge er datert til romertid, to til overgangen folkevandringstid/ merovingertid. Hovedtyngden av daterbare funn kommer ferst etter 700. (f. eks Storskomo, Namdalen, Ytre Kvaroy, Lurøy i Nordland, astorhaug),, Grennhaug, Karmuy). Fra Sverige har man to funn fra Skåne og ett fra henholdsvis Blekinge, Øland og Gotland (Stenberger 1964). Hovedtyngden av kjente båtgraver kommer fra Mellom-Sverige, fra Uppland med Miilarområdet med de klassiske store gravfeltene som Valsgirde, Vendel, Tuna i Alsike osv., som det i rikdom og antall ikke finnes sidestykker til. Mot vest stopper foreløpig båtgravene ved Tuna ved Badelunda ved Vester&. Nord for Uppland fsr man i vikingetid enkelte spredte biltfunn i Gastrikland med brent begravelse. Som i Norge ligger båtgravene langs kysten og et stykke opp langs elvene. Det tidligste funnet er dstert til overgangen folkevandringstid/merovingertid med hovedtyngden fra midten av 600-tallet og ut gjennom vikingetid. Også i Finland er batgravene kjent som et typisk kystfenomen. Her finner man utelukkende brente begravelser, som for en stor del kommer fra gravfelt. Det er vanskelig å si hvor mange det er tale om fordi feltene har vært benyttet gjennom så lang tid at anleggene ikke alltid kan skilles fra hverandre. Kivikoski regner med i alt 12 sikre båtbegravclser i det egentlige Finland og 2 fra Østerbotten. Den tidligste graven går tilbake til rundt 600 og den yngste er fra 1000-

15 Grav i båt eller båt i grav tallet. Ålandsøyene, hvor branngravskikken også er meget fremtredende, men hvor man ikke har så mange kompliserende faktorer, har i alt 30 båtgraver, alle fra yngre jernalder. Det russiske materialet er dårlig kjent og lite er gjort når det gjelder denne perioden. Det er i alle fall klart at opp langs flodene i det nordlige område mot Østersjøen finnes en og annen ubrent båtbegravelse. Illustrerende i så måte er gravplassen ved Gnestevo i Smolensk ved Dnjepr hvor det ble registrert over 4000 hauger hvorav 1700 er undersøkt. Blant disse var det bare en båtgrav, her brent som de andre gravene på stedet og som ved de andre begravelsene var beina karret ut av likbålet og plassert i en liten leirkrukke i utkanten av båltuften. Lenger sørover, f. eks. ved Kiev, er det ikke funnet båtgraver. Båtgravene er altså et nesten utelukkende nordisk fenomen med en utpreget kystbundethet, men tilsynelatende ikke utbredt med like stor intensitet i alle kystbygder. Gjennom hele perioden, og overalt hvor de er i bruk, utgjør de bare en liten del av det samlete gravfunnsmaterialet. Det er fremdeles naturlig å tro at de båtgraver man finner i andre land i vikingetid er utløpere fra det nordiske området. Når og hvor båten først ble brukt ved gravlegginger er fremdeles et problem. Vi har allerede pekt på at forsøkene på å underbygge teorien om at Vendel- Valsgarde-feltene fikk vidtrekkende innflytelse på de norske gravene, ikke har falt heldig ut. Foruten de metodiske innvendinger synes også variasjonene i anleggene å være for store. Kivikoski har forklart dette slik at båtgravene ble spredt fra kjerneområdet i Mellomsverige, men at de ble adaptert til den lokale eller stedegne skikk slik man f. eks. ser dem utformet i Finland. Er det i dag mulig å peke på Mellom-Sverige som det tidlige kjerneområde innen Norden? Det står fast at mengden av båtgraver først viser seg i det upplandske materialet fra midten av 600-tallet og at de her fortsetter i en jevn strøm fram til slutten av vikingetid. I Norge begynner denne strømmen først på 700-tallet. Men fremdeles er det spredte tilfeller fra forskjellige kanter av Norden før denne kontinuerlige strømmen setter inn. De eldste båtgravene vi i dag kjenner fra jernalderen, fra Slusegård på Bornholm med ubrent begravelse under hvelvet båt, er fra 2. årh. e. Kr. Fra Sverige er den tidligste fra Augerum i Blekinge med ubrent kvinnebegravelse i ubrent bilt, fra overgangen folkevandringstid/merovingertid. Fra det egentlige Finland, Yliskyla i BjarnA, kommer båtgraven fra ca. 600, anlagt som brannflak under haug. Også de eldste gravene i East-Anglia med ubrente graver i ubrente båter går tilbake til første halvdel av 600-tallet, tydelig eldre enn de upplandske.

16 Jenny-Hita Sæss De tidligste norske gravene er mer omstridte. Båten fra Valderhaug, Valderoy, Sunnmore, som er C-14-datert til yngre romertid, har vanskelig tolkbare funnopplysninger og det er ikke entydig belagt at båten har tilhort et gravanlegg. Den kan vzre lagt ned i et sumpete område tidligere og uavhengig av haugen som nh ligger der. Det samme gjelder båtgraven fra Byrkjehaugen på Voss, Hordaland, som har inneholdt en brent kvinnebegravelse i et rammekonstruert gravgjemme fra sen folkevandringstid. På grunn av beliggenheten i innlandet og gravgjemmeutformingen har man i den senere tid hatt tendens til å se bort fra den. De eldste sikkert belagte båtgraver kommer således fra Østersjaområdet med de tidligste pii Ilornholm, dessuten fra East-Anglia og merkelig nok fra Blekinge, som bare har levnet denne ene båtgraven. Men feilkildene ved vurderingen av materialet er meget store. Foruten de gammelkjente problemer om hvorvidt spantnagler, klypesaum osv. er tegn på biltbegravelser, er det kommet til en ny feilkilde som er like vesentlig. Mangel på nagler er ikke alltid tegn på at det ikke er en båtgrav - båten kan ha vzrt sydd. Det var forst på 400-tallet at man for alvor begynte å bruke klinkebygd fartoy i Norden. Men skikken å sy båter eller bruke trenagler dode ikke ut med en gang. Den holdt seg langt opp i vikingetid i de mindre båtene, slik vi kan se det på 'I'una i Badelunda eller i Holkestadvik, Steigen. På Slusegårdfeltet var de tidlige båtene stokkebåter, hvor de to overste bordganger var sydd til stammen. Også Valderhaugbiten var sydd. Dette faktum må man ta hensyn til ved vurderingen både av begynnerfasen og utbredelsen av bhtgravene. Hvis man benyttet brent begravelse sammen med sydde båter, vil baten gå fullstendig tapt. Ved ubrent begravelse vil man bare finne den hvis båten ble satt i en dyp nedskjxring i bakken oglellcr ved en mcget omhyggelig utgravning. P4 bakgrunn av den nye viten kommer også en del gravanlegg av stein eller tre i et nytt lys. Stotter man f. eks. en ikke klinkbygd båt opp med stein slik man ser ble gjort med klinkbygde båter i ((Storhaugo på I<armoy og i noen anlegg pa Jæren, vil man linder ugunstige bevaringsforhold barc få en mer eller mindre bhtformet eller oval steinsetting omkring den dode og gravgodset. Det finnes noen gravanlegg fra jernalderen, både i hauger og under flat mark, som har slike settinger og som kan tolkes enten som stotte for sydde bater av tre eller som etterligninger av trebiiten i stein. De eldste kjente eksempler kommer fra Simrisgravfeltet i Skåne hvor de er datert til eldre og tidlig yngre romcrtid. Stjernquist

17 -- -P p Gwv i bit cller bkt i grav (1955:38) mener de er intensjonelt båtformet. Ut over dette diskuteres de ikke i detalj idet hun anser tolkningen av båtformen for å være et religionsliistorisk problem. Som stette for det anfører hun ravstykket som ble funnet i munnen på skjelettet i grav 54. Stromberg (1961) utdyper det arkeologiske aspekt og sammenligner dem med de båtformete tresettingene fra Valsgarde som allerede Shetelig antydet kunne vrere symbolske båter (1912:239). Senere er de imidlertid tolket som et privat kultsted for Valsgardegården. Men hvis slike steinsettinger fra gravanlegg har sammenheng med båtgraver, reiser det interessante spersmål seg om hvordan forholdet er mellom båtgraver og skipssetninger - steinsettinger som er synlige over bakken. Er de samtidige? Hvordan er den geografiske fordeling? Kan de være to sider av samme sak? Sporsmålet har vært dreftet både av arkeologer og religionshistorikere, men satnmenheng er stort sett blitt avvist på grunn av tidsforskjellen. Skipssetningene er generelt datert til yngre bronsealder/keltertid og etter en funntom periode i merovingertidlvikingetid får man igjen daterte funn (Stromberg ). Dette fikk 0. Almgren til å anta at de ikke hadde vzrt i bruk gjennom hele jernalderen, men at de dukker opp igjen i vikingetid som en symbolsk variasjon av båtgraven og med et nytt idkinnhold. Selv om man i dag ikke kan belegge kontinuitet i bruken av skipssetningene fra kcltertid fram til vikingetid, er det likevel verd å merke seg at bare et meget lite antall av den er datert. Den geografiske fordeling viser at de kommer fra de områdene som ikke, eller i megen liten utstrekning, har levnet båtgraver: fra Småland, Ilalland, Danmark og Gotland. Samtidig vil man merke seg at de er et s~rlig ost- og sorskandinavisk trekk. Selv om man altså ikke kan si at <let er forbindelse mellom skipssetningene og båtgravene, må man peke på at muligheten for å finne en slik forbindelse er blitt storre i de senere år. Det vi i dag med sikkerhet kan si er at båtgravene ikke oppsto spontant i sen folkevandringstid/merovingertid slik Sheteligs utgangspunkt for tolkningen av båtgravenes ideinnhold var. Alt i eldre romertid er båten i bruk ved gravlegginger i de sorlige deler av Østersjoen, og alt i de tidligste gravene er det variasjoner i bruken av båten. På den bakgrunn og på grunn av de store feilkildene knyttet til begynnerfasen kan heller ikke Kivikoskis teori om at bhtgravskikken er utviklet fra &n grunntype i Mellom-Sverige med ubrent lik i ubrent båt verifiseres. Den nye viten må også få folger for tolkningene av båtgravenes betydning. Shetelig tenkte seg som nevnt at båtgravene avspeilte en id6 om en reise over hav

18 og at denne ideen var oppstått hos nordboerne gjennom kontakt med romersk kultur. På mange felt så han forandringer i det arkeologiske materialet som matte skyldes impulser fra romerske områder, og det var naturlig at ogs% den religiose forestillingsverden ble påvirket av de nye kontakter. Ingen vil benekte at det har vært kontakt mellom romerske og germanske områder, men det vil være uhyre vanskelig ut fra arkeologiske kilder alene å bevise om og i hvor hoy grad de forandringer vi ser i gravformer skyldes religiose stromninger fra &n kulturkrets til en annen. Mener man at dette er mulig og at båtgravene avspeiler en reisetanke som først i jernalderen kommer til Norden utenfra, kan man ut fra de tidlige biltgravene i Østersjotraktene like gjerne vise til de mange belegg man har for reisetanken hos grupper i øst. Man kan igjen vise til Slusegård hvor det samtidig med de tidlige båtgravene finnes baldakingraver, en gravform det ellers bare finnes belegg for i ost. Det er imidlertid i denne sammenheng verd å understreke at ideen om en reise til det hinsidige er nesten like universell som ideen å utstyre den dode med vapen, redskap, klær og mat. Det er derfor ikke nodvendig A ga hverken til den klassiske eller andre kulturkretscr for å forklare oppkomsten av en reisetanke. Som støtte for teorien om at båtgravene avspeiler en reise over havstrekninger har man pekt på de mange belegg for dette i de skriftlige kilder og man har foruten orienteringen, også pekt på at båten i mange graver er gjort reiseklar. Begge kildekatcgorier er flertydige. I de skriftlige kilder finnes belegg for en reise over vann, men like ofte foregår reisen over land (konfr. uttrykket ((spenne på seg Helsko)), Våluspå). Det er videre klart at om reisetanken er en del av nordboernes religiose forestillingsverden, kan ikke båten brukes som entydig bevis for dette. Båtens tilstedeværelse i gravene kan like gjerne ha utviklet seg av helt spesielle nordiske forestillinger om livet etter dette. Det er nok å nevne at båten også er et almengyldig og universelt anvendt symbol for regenerasjon og fruktbarhet. Endelig er det tenkelig at båtgravene overhode ikke har sammenheng med hinsidighetstro. Lindquist, som kraftigst har gått mot en religios tolkning, tok sitt utgangspunktet i gravfeltet p% Tuna i Alsike hvor den tidligst daterte graven p3 feltet, grav 14, var en skammergravo med relativt lite gravgods og uten båt. Senere blir utstyret fyldigere og båten kommer med. Han ser derfor båten som den enkkleste innramming om et fyldigere utstyr. Siden båten er et fremkomstmiddel, tenker han seg at man til å begynne med kanskje ofret akkurat det fartoyet den dode ble fort til graven i.

19 .- Grav i bit eller båt i grav Man har vanskelig for å slutte seg til en så ekstrem forklaring på båtens tilstedeværelse i gravene. At det bare skulle være bekvemmelighetshensyn, motsies av de tidligere båtgravene hvor båten er kvelvet over den døde og hvor utrangerte vrak og halve båter benyttes. De mange variasjoner vi finner i bruken av båten er heller ikke forenlig med en slik tolkning. Men kanskje noe av forklaringen p% båtgravene ligger nettopp i variasjonene, i den forskjellige utforming av gravgjemmene og i de mer symbolske (2) nedleggelser i form av halve båter og båtplanker. Ser man variasjonene i sammenheng med den utpregete kystbundethet båtgravene har, kan man tenke seg som en mulig og modifisert utgave av Lindquists tolkning at båten har vært en del av den dødes utrustning og like nødvendig for ham i dødsriket som alt det andre utstyret han fikk med. Hvilket dødsrike og hvordan han skulle komme dit, er det ved denne tolkningen ikke tatt stilling til. Det kan ha variert både i tid og rom. En slik tolkning er det belegg for i skriftlige kilder! I den tidlige norrøne litteratur og i annen litteratur som har tilknytning til norrøne forhold støter man på en rekke forskjellige dødsrikeforestillinger som ble delt av mange eller få, en enkelt mann, en slekt eller en større gruppe. Ett har disse forestillinger felles: man lever videre etter døden, spiser, drikker, sover og sloss slik man gjorde det i dette livet. Alt skjer bare i forstørret målestokk. For folk som hadde råd til det og for hvem det var naturlig å bruke båt, var det nærliggende å regne båten med. Den døde skulle komme fullt utrustet til det hinsidige. Som tidligere er understreket, kan de slutninger vi trekker om den religiøse bakgrunn for gravskikken neppe verifiseres i arkeologiske kilder. Man vil i høyden kunne si at tolkningene er forenlige eller uforenlige med kildematerialet og derfor sannsynlige eller usannsynlige. Den mest iøynefallende metodiske svakhet er imidlertid at en plausibel forklaring på forholdene i ett område er blitt utvidet til å gjelde båtgraver generelt. Man har ikke i tilstrekkelig grad vurdert om en slik tolkning er forenlig med materiale fra andre områder. I dag synes det nærmest umulig å regne med at en tolkning skal være anvendbar overalt. Under alle omstendigheter mh materialet beskrives og systematiseres ut fra arkeologiske kriterier og med hensyn på forholdet til andre gravformer i mindre områder. Først når dette er gjort vil man igjen kunne ta opp spørsmålet om hvilken betydning båten kan tenkes å ha hatt ved gravleggingene i den lokale kontekst og i en eventuell hinsidighetstro.

20 Jenny-Rita Nass SUhliClXRY This article deals with some of the problems concerning thc Iron Age hoat-graves in Scandinrivia. After discussing the thinking in thc 19th century rind, in particulur, the groupings and theories put forwnrd hg Shetelig in this century, the niithor suggests thnt the term hoat-gruvc- "custom" should be dropped from the archaeologica1 terminology. This is because the interpretation of the role played by the bout in the belief of an iifterlifc in the Iron Age is not sufficiently supported hy urchacologic;il evidence. It is pointed out thit new finds have made the problem of the origin and extent of boat-graves considerably more coniplicated in the last years. The finds from SlusegBrd on Rornholni, wherc the boats were sewn, form an examplc. Boats continued to be sewn far into the Viking Age, and it is only through very accurate excuvations, and on the asumption that one is dealing with inhuniation graves, thr~t siich boats can hc detected. 'I'he author clninis thnt there is a high degree of lociil variation in the construction and treatment of the boats. These variations are part of a general locnl development ond cannot be used as time criteria in connection with boat-graves. It is therefore suggested that the hoat may have hud dinerent meaning hoth loally and up through time. In conclusion, the need for a relippraisal of the boat-gr:ives, with new local studies using the lociil burinl customs as comparison, is pointed out. In the past, the local hurinl customs huve largely been neglected, i~nd the comparisons were bnsed on hout-graves from widelg different arcas. UTVAI.GT LITTERATUR Artikkelen er bygd pi de scntrale verk som for Norges vcdkornmcnde er: Shetelig, H Vert- Inttdske Graver fra Jernalderen, Bergen. Shetelig, H. 1917, Oseberg I, Oslo. 1 disse finnes fyldige littetuturlister over eldre verk som derfor ikke gjentas her. Av nyere litteratur hvor hitgravene behandles kan nevnes: Anvidson, G.: Die Griibwftrrnde von Valsgiirde, Stockholm 1912, 54. Bcrsii, G. og Wilson. D Thrcc Viking Graves in the Isle of illan. The Society for Medietval Arclteology Series No. I. London. Blindlieim. Ch. 1960: *The market pl:ice in Skiringssalu. Acta Arclieologica SXXII. Briice-hIitford. R. I,. S. 1968: *The Strttort Hoo Ship Bitrial*. 1-ondon. Brogger, X. W. og Shctclig, H : Vikittgeskipene, deres forgjen#ere og efterfolgere. Oslo. Fett, I'. 1934: BHtgraven pi Jon i Samdalen. Trondh. Vid. Skr. nr. 3. Hansen, E. H. 1962: Biter der var syet summen. Skalk nr. J. -4rhus. I-lagen,.A. 1912: Forhistorisk tid og Vikingetid. Vdrt folks Itistorie bd. I. Oslo. l-iougen, B. 1941: Islendingen i eika. Viltittg V. Lindqist, C. 1921: Ynglin~aiittens grnvskick. I;i>rt~viintteit. 1-indquist, S. 1958: Fiiskhoger och falske hbtgravar. Tor. Kivikoski, E. 1964: I;ittl(artds forhistoria. Helsingfors. Marstrander, C : Trondelag i forhistorisk tid. ATorges bebyg~else. Fylkeshindet for Trondelxig og Sordland fylker. Oslo. hlyhre. B. 1965: Vikingeskipsgravene frxi Karmoy. Frli hattg ok hridni nr. 1. Stafilnger. Shetelig, H : Vikittg Antiqttities in Great Britain. Oslo. Sjovold, Th. 1941: Studier i Vestfolds vikingetid U. O. Arb Stenhcrger, M. 1964: Det forntida Sverige. Stockholni. Stjcriicliiist. B. 1055: Simris. Acto Arclieologica I.rtttderiria Jo series nr. 2. Lund. Stolpe, H. og Arne, 'l'. J. 1927: Ln Nc'cropole de Vetidel. Stockliolm. Storm - hlunch, G. 1068: Gammel og ny gravform i Steigcn. Viking A'XSII. Oslo. Striimberg, AI. 1961: Untcrsuchungen tu jungercn Eisenteit in Schonen. Acta rlrclteologica. Lrtndensia Jo Series nr. J. BonniLund. Thorvildscn, K. 1957: Ladby-Skibet. Nordiske Fortidsnrittder VI. Kobenhavn. 'I'horvildsen, K. 1961: Den dode Mnnd og Havet. Skalk nr. I. Arhus. Wriinwright, I:. T The Nortltern Isles. Edinburgh. Desuuten er tilvekstlister og szrlig I'. 1;etts registreringsheftcr over fornminncr pi Vestlandet gjennomgbtt.