Begrepsmessig innhold; Partnerskap og Governance og sammenhengen mellom dem

Transkript

1 EKSAMEN SAMPLAN 2009 Oppgave 1 a) Gjør kort rede for begrepet partnerskap knyttet til ulike former for samstyring (governance) med utgangspunkt i litteraturen. b) Med utgangspunkt i ovenstående begrepsavklaring og teorier, hvordan blir planlegging forstått knyttet til partnerskap? Illustrer gjerne med eksempler (et eller flere) fra praksis Oppgave 1 a) Begrepsmessig innhold; Partnerskap og Governance og sammenhengen mellom dem Partnerskap kan defineres som et forpliktende samarbeid mellom selvstendige parter i et forhandlet interessefellesskap (Veggeland 2003). Partnerskapene kan opptre både horisontalt og vertikalt innenfor offentlig virksomhet, som rene offentlige eller rene private sammenslutninger eller i samspill mellom offentlig og privat virksomhet. Det eksisterer ingen formelle begrensninger i forhold til hvem som kan delta. Higdem konkluderer imidlertid med at staten ikke bør delta i regionale innovasjonspartnerskap da de med sitt formelle ansvar (kontroll, tilsyn, rettssikkerhet) vil være en hemsko for innovasjonsarbeidet (Higdem 2007). De kan ha svært ulike beveggrunner for etableringen. Veggeland nevner mistillit til hverandre som en årsak og viser til grunnlaget for det partnerskapet som nå er blitt til EU (Veggeland 2003). Like viktig vil det trolig være at parter med felles interesser ønsker å komme sammen for å stå sterkere om et felles mål eller utviklingsstrategier. Partnerskap danner grunnlag for styringsformen Governance som kan defineres som styring i nettverk (Veggeland 2003) eller mer presist som aktuell kapasitet til å organisere kollektive handlinger med sikte på å nå konkrete mål gjennom mobilisering av en lang rekke nettverk og partnerskap som er sammensatt av representanter fra offentlige, private og frivillige organisasjoner. (Amdam, R., 2005). I Norge benyttes også betegnelsen hopehavsstyring og samstyring som fornorskning. Governance brukes oftest om styring innen områder som tradisjonelt har vært styrt og koordinert av offentlige aktører. Partnerskap kan deles inn i to hovedformer, EU-grenen og den Anglo-saksiske grenen (Higdem, 2008) der den Anglo-saksiske grenen i stor grad benytter seg av OPS, (offentlig private partnerskap) som ledd i å reformere og markedsorientere offentlig sektor særlig innen arealforvaltning og infrastrukturtiltak, mens EU-grenen kjennetegnes av at målet i stedet er å oppnå regional økonomisk utvikling med bredere fokus på samfunnsplanlegging. Higdem mener at EU-grenen har hatt stor innflytelse i Norge innen Regional utvikling. Veggeland stiller opp ulike forhold som kjennetegner partnerskap (Veggeland 2005), deriblant at; - de er alltid institusjonsovergripende - basert på arbeidsdeling og dialog - struktur og funksjon er avtalefestet - virkemidler for styring er avtaler og kontrakter - resultatene er avgjørende for legitimiteten (output) 1

2 Kjennetegnene ved struktur/funksjon og bruken av avtaler og kontrakter skiller partnerskapene fra de mer uformelle formene for samarbeid som kan ha løsere struktur og virkemiddelbruk, selv om heller ikke øvrige samarbeidsformer er forhindret fra å benytte seg av avtaler. Dermed blir Governance i partnerskap en form for avtalebasert styring. Kort historisk tilbakeblikk Perioden fra annen verdenskrig og frem til ca 1970 var preget av sterk statlig styring med en intervensjonistisk stat sterkt påvirket av økonomiske prinsipper for styring, utviklet av John Maynard Keyes (Veggeland, 2003). Government er brukt som betegnelse for den dominerende styringsformen i denne perioden. Government er preget av en demokratisk styringsform med hierarkisk struktur der beslutningene fattes ovenfra og ned som er gitt legitimitet gjennom indirekte deltakelse ved valg og regelverksorientert maktbegrensning (input). Den økonomiske krisen på 70-tallet der blant annet Keynes teorier spilte fallitt er av mange angitt som årsak til at den sterke statlig styringen fikk redusert sin legitimitet, inkludert legitimiteten til staten som planlegger. Dette skapte etter hvert grobunn for reform av det offentlige for å gjøre forvaltningen mer markedsorientert, særlig gjennom reformprosessen kalt New Public Management. Utviklingen førte til at staten inntok en mer tilbakelent og koordinerende holdning enn tidligere (Østerud, Engelstad og Selle, 2003) og ga også grunnlag for en såkalt nyfragmentering av samfunnet blant annet kjennetegnet ved økt krav til direkte deltakelse blant innbyggerne, økt offentlig interesse for samarbeid med private og en økning i bruken av interkommunale samarbeid (Fimreite, Medalen, Aars, 2005). Denne utviklingen kan forklare fremveksten av partnerskap og governance som styringsform ved at det både gjennom mobilisering av innbyggerne, fragmentering av beslutningsorganer og statens holdninger ble lagt til rette for dette. Oppgave 1 b) Planlegging i kontekst med partnerskap og governance Tidligere miljøvernminister Hareide (2005), uttalte på Regjeringens Kontaktkonferanse for fylkeskommunene i 2005; «Regional utvikling er Politikk, arbeidsmåten er Partnerskap og verktøyet er Planlegging». Planlegging kan defineres som framtidsorienterte prosesser hvorigjennom aktørene søker å oppnå kontroll for derigjennom å gjennomføre sine intensjoner (L.Lundqvist, 1977). Det finnes mange definisjoner på planlegging. Friedman uttaler at den sentrale utfordring ved planlegging er hvordan man forbinder kunnskap med handling for å oppnå samfunnsmessige forandringer. Felles for de fleste definisjonene er at de inneholder elementer av framtid, rasjonalitet og handlingsorientering. Har planlegging en sammenheng med partnerskap og Governance? Svaret på det er ja, blant annet illustrert ved Hareides uttalelse. Samtidig er planlegging ikke et nødvendig vilkår for partnerskap (i hvert fall ikke kontinuerlig tilstedeværelse) og partnerskap er heller ikke en nødvendig betingelse for å kunne bedrive planlegging. En skal ikke se bort fra at noen 2

3 partnerskap, i hvert fall i perioder av partnerskapets levetid kan eksistere uten planlegging, der styring i stedet skjer fra sak til sak med sterk ytre påvirkning og kontroll. Planlegging uten partnerskap kjenner vi til fra før-krigstid, særlig kjennetegnet ved rasjonell instrumentell planleggingsmetode, der planleggeren alene gjennom kunnskapsinnhenting finner løsninger på et planproblem som deretter effektueres slik han har bestemt (Amdam, Veggeland, 1998, s. 119). Jeg vil imidlertid prøve å få fram at planlegging er et viktig element ved partnerskap og at det kan ha innvirkning både ved dannelsen av partnerskap gjennom mobilisering og avtaleinngåelse, under partnerskapets levetid som verktøy og metode for styring og som positiv konsekvens gjennom planlagt regional kapasitetsbygging og derigjennom økt institusjonell kapasitet i samfunnet. Sett fra en annen synsvinkel så vil partnerskapsavtaler som styringsform ha betydning for planleggingen og de mål man ønsker å oppnå. Hvilke effekter dette er vil jeg behandle under punkt Mobilisering og avtaler om forpliktende samarbeid Governance er som nevnt vokst frem bl.a som følge av en åpnere samfunnsstruktur og en fragmentert offentlig sektor, noe som gir mulighet for samarbeidsformer mellom ulike grupperinger og større frihet enn tidligere til å finne samarbeidspartnere som vil være nyttige og som kan arbeide for nettopp din sak. Kommunikativ planlegging er en form for deltakerorientert planlegging som vektlegger dialog som virkemiddel for planlegging. Amdam (Amdam, R. 2005) mener at kommunikativ planlegging kan benyttes som en konsensusskapende aktivitet som kan danne forståelse for hvor man står og hva man ønsker å oppnå og som deretter kan danne et grunnlag for videre organisering, jf hans modell 5.1 s 151. Slik jeg forstår Amdam vil slik konsensusskapende aktivitet kunne representere en forberedende fase før partnerskap dannes (organisering) for å finne frem til parter som har samme mål eller ønske om utvikling. Dersom det er snakk om å oppnå store strukturelle omveltninger ligger dette nærmere teorier om såkalt mobiliserende planlegging dvs planlegging nedenfra og opp, gjerne for å overvinne en form for krise. Også her kan inngåelse av partnerskap være en form for organisering etter at mobiliseringsarbeid har skapt forståelse for behovet for utvikling og samarbeid, jf f.eks (Amdam, Veggeland, 1998, s 167, flg). Avtaler som ligger til grunn for etablering av partnerskap kan være relatert til samarbeidsform og struktur men også til mål for utvikling og samarbeid. Særlig det sistnevnte vil kreve planleggingsaktivitet med fokus på fremtidsorienterte prosesser.. jf definisjonen av planlegging fra Lundqvist som omtalt over. 2. Planlegging som verktøy og metode for styring i partnerskap Styring i partnerskap gjennom Governance kjennetegnes ved at partene er gjensidig avhengig av hverandre og at de i utgangspunktet oppfattes som likeverdige parter. Bruk av planlegging som metode vil kunne bidra til at partene i nettverket kan oppnå sine mål for samarbeidet. Bruk av instrumentelle metoder for planlegging vil i ren form ikke kunne fungere i en slik setting fordi denne formen for planlegging forutsetter en ovenfra og ned styring der planlegger/oppdragsgiver fatter beslutninger på vegne av et større fellesskap og ikke som et likeverdig prosjekt. Derimot vil kommunikativ planlegging enten i ren form eller som en kombinasjon med instrumentell tilnærming (mixed scanning, strategisk planlegging) jf (Amdam, Veggeland, 1998, s 197, flg) være verktøy som kan fungere som styringsredskap samtidig som forutsetningene for samarbeidet ivaretas. 3

4 Kommunikativ planlegging bygger på maktlikevekt og begrunningstvang (dialogen) jf (R. Amdam, 2005) og er sterkt influert av teorier utviklet av Jørgen Habermas. Den rene formen for kommunikativ planlegging har fokus på prosess og ikke på resultatet veien blir til mens man går gjennom den frie dialog mellom likevektige parter. I rendyrket form kan denne formen for planlegging være i strid med selve grunnlaget for partnerskapet som samarbeidsform. Partnerskap skaper sin legitimitet og eksistensberettigelse ved de resultater som oppnås (out-put) som nevnt over. Behovet for legitimitet og fra hvem kan variere avhengig av organisering. Men det gjelder uansett at dersom partnerskapet skal benytte verktøy som ikke har fokus på mål og oppnådde resultater vil partnerskapet ha en uviss fremtid. Dermed kan det synes som om kombinasjonsformene mixed scanning eller strategisk planlegging der det er akseptert å oppstille en visjon, langsiktig mål eller annen form for overordnet målstyring passer bedre som styringsverktøy i partnerskap. 3. Regional kapasitetsbygging Dette henspeiler på en konsekvens av mange velfungerende partnerskap i en region, hvilket kan styrke den regionale kapasiteten jf (Higdem 2008.) det vil si regionens evne til problemløsning og til å skape utvikling og vekst. Jo større institusjonell tetthet jo bedre mener Higdem. Veggeland beskriver institusjonell tetthet som begrepet for maktpotensial som skapes i disse knutepunktene og viser til at det i disse knutepunktene oppstår det som i økonomisk teori kalles næringsklynger (cluster). (Veggeland, 2003) En slik konsekvens kan også finnes som resultat av planlegging med et mål/strategi for utvikling og styrking av regioner der partnerskap som arbeidsform er brukt som bevist strategi. Et eksempel på dette er regjeringens regional- og distriktspolitikk der det er oppgitt klare forventninger til dannelsen av regionale partnerskap jf (St.meld 25, ) som et ledd i planene om å utvikle sterkere og levedyktige regioner. 4. Partnerskap og Governance som styrke for planleggingen Higdem nevner 10 gode grunner for å inngå regionale partnerskap (Higdem, 2008). Slik jeg oppfatter det er flere av disse relatert til økt effekt og styrke for planlegging. Hun mener blant annet at fremforhandling av avtaler og kontrakter vil øke graden av involvering mellom partene i planleggingen samt at dette også vil bidra til å sikre implementering (gjennomføring) av planene. Hun nevner også at sammensetningen i partnerskap av flere ulike aktører i større grad fører til innovative løsninger og økt skreddersøm. Dette vil igjen kunne skape bedre kvalitet i planleggingen. Til slutt nevner hun regional kapasitet som er behandlet over. Vurdering av planlegging i partnerskap styrker og svakheter Den viktigste kritikken mot governance som styringsform er det demokratiske underskuddet. Veggeland viser til Keatings negative definisjon av governance som det som eksisterer når government is weak and fragmented. (Veggeland, 2003) og dermed implisitt at governance innebærer demokratisk underskudd. Partnerskapene kritiseres ofte for manglende offentlighet (transparency) og medvirkning i sine beslutningsprosesser. Mengden av ulike partnerskap og andre nettverks- og samarbeidsformer for styring (fragmentering) gjør at det er svært vanskelig å holde oversikt. Gjennom utforskning av tre governancesituasjoner i Kristiansand, konkluderer Fimreite og Aars (Fimreite, Medalen, Aars, 2005) med at muligheten til se ting på tvers og samordne beslutninger tapes for kommunen. Muligheten for demokratisk kontroll ved å stille noen til ansvar for de beslutninger som fattes reduseres også. Forskerne kritiserte særlig opprettelsen 4

5 av stiftelsen Cultiva som hadde overtatt ansvar for et politikkområde med stort politisk handlingsrom (kultur og kompetanse) slik at kommunens politiske makt på dette området ble vingeklippet. Dermed peker de også på at valg av virkeområde for partnerskap kan ha betydning for om governance anses å fungere som styringsform eller ikke. Forfatterne ser imidlertid også fordelene ved partnerskapene som er undersøkt og konkluderer med at avveiningen av gevinst og tap ved slik nettverksstyring vil være en politisk beslutning. Positive effekter er til dels nevnt men vil i korte trekk utgjøre fleksibilitet i planleggingen, legitimitet og eierforhold blant deltakerne. Partnerskap kan også bidra til økt handlingskapasitet og styringsrepertoar, jf (Higdem 2008). Oppgave 2: Særpensum HVO Gjør rede for kjennetegn ved klyngestrategien og vis med eksempel hvordan denne strategien blir praktisert i regionalt/kommunalt utviklingsarbeid. Klyngestrategi definisjon, forankring Michael Porter introduserte på 1990-tallet begrepet om næringsklynger som han knyttet til grupper av koblede og relaterte bedrifter og bransjer i verdikjeder og verdikjedesystemer. Klynge eller cluster på engelsk betyr sammenklumping jf (Isaksen og Onsager i Arbo og Gammelsæter, 2004). Det er ulike oppfatninger av hva som ligger i begrepet, men det er fremholdt to sentrale kriterier som avgrenser fenomenet; for det første at det er sammenklumping av bedrifter i samme eller nærliggende bransje til et geografisk område, ved at bransjene har relativt mange arbeidsplasser i området. I tillegg at det skal eksistere en samhandling mellom bedriftene, enten som flyt av produkter og tjenester eller av informasjon og kompetanse (NOU 2004:2, Effekter og effektivitet). Porter modifiserte senere kravet om geografisk nærhet med bakgrunn i nye teknologiske verktøy som gjør geografisk nærhet mindre avgjørende. Isaksen og Onsager fremhever at den uklare avgrensningen av begrepet trolig har bidratt til at det oppfattes som relevant innen mange leire og at det derfor har blitt populært i politikk og næringsliv i mange land. Populariteten skyldes trolig også at begrepet ble introdusert i en periode da flere land avviklet tradisjonelle former for støtte og så etter nye former for innovasjonsutvikling (Arbo og Gammelsæter, 2004). Norge har hatt en fremvekst av næringsklynger særlig innenfor områdene energi og maritim virksomhet og marin sektor. Petroleumsrelatert klynge i Stavanger-regionen og maritim klynge i Ulsteinvik (båtbygging, design, redskap, service) er eksempler på dette. Klyngestrategien er godt forankret i nasjonal politikk for regional- og næringslivsrettet utvikling. I St. meld 25 ( ) om distrikts- og regionalpolitikken slår regjeringen fast at det er et overordnet mål å oppnå sterke regional- og lokalpolitiske nivåer som kan ta ansvar for å mobilisere og utnytte lokale ressurser og engasjement. Et virkemiddel for å oppnå dette er å støtte opp under og videreutvikle eksisterende klynge- og nettverksprogram og å søke å utvikle klyngeeffekter (pkt 7.3). 5

6 Regionalpolitikk definisjon, utviklingstrekk Oppgaven etterspør klyngestrategiens plass i regional/kommunalt utviklingsarbeid. Dermed er det relevant å se på hva slikt utviklingsarbeid innebærer. Utviklingsarbeid er åpenbart ikke en statisk faktor. Jeg vil derfor også vise kort til utviklingstrekk som kan gi en bedre forståelse for dagens fokus på klyngestrategi i uviklingsarbeidet. Kommunene er geografisk avgrensede enheter. Dermed er det ikke tvilsomt hva som ligger i dette begrepet. Av interesse i denne sammenheng kan det konstateres at distrikts- og regionalpolitikken har hatt en dreining fra fokus på de mindre enhetene og områder med svak vekst (utkantkommuner) til nå å ha større fokus på å støtte opp om vekstkraftige regioner. Regionene har ikke samme klare geografiske avgrensning i regionalpolitikken er det ikke nødvendigvis samsvar mellom regioner og fylkesinndeling. Amdam viser til fire hovedformer for regioner; økonomiske (eks BAS-regioner), historisk/etniske, administrative (fylke) og politiske regioner (Amdam, R. 2005). Regionalpolitikken eller fokus på utvikling av regionene har to hovedregimer. Opprinnelig hadde man i etterkrigstiden et sterkt fokus på fordeling av vekst og dermed fokus på å støtte opp om svake regioner og områder med størst behov for utvikling. Det forutsatte direkte støtteordninger og en sterk nasjonal stat. Som vist i oppgave 1, ble statens sterke stilling etter hvert redusert, herunder ved innføring av New Public Management, NPM. I tillegg opplevde man utover 80-tallet en økende arbeidsledighet. Dermed trengte det seg frem argumenter om at man trengte veksten der den kunne komme. Dette førte til at legitimiteten til de store distriktsoverføringene ble svekket. Dette dannet grunnlaget for det andre regimet for regionalpolitikken som fokuserte på å stimulere veksten der den er. Regimet la opp til en nedenfra og opp mobilisering ved at regionene ble forventet å ta større ansvar for egen utvikling. Dermed spiller staten en mye mer tilbakelent rolle ved dette regime. Utviklingen i regionalpolitikken gjenspeiles i utviklingen fra government til governance (om utviklingstrekk, Amdam, R. 2005). Dagens regionalpolitikk har sterkt fokus på å stimulere vekst. Samtidig fokuserer regjeringen også på å sikre fordeling og likeverdige rammer gjennom ulike distriktspolitiske virkemidler. På denne bakgrunn sier regjeringen at den ønsker å føre en regionalt differensiert politikk (St. meld 25, ). Regjeringens fordelingspolitikk er imidlertid under press gjennom den økende globaliseringen av økonomien og overnasjonale avtaler om enhetlig økonomisk politikk (NOU 2004:2, Effekter og effektivitet). Dermed får stimuleringspolitikk som ikke virker konkurransevridende, økt fokus. Herunder også fokus på utvikling av dynamiske næringsklynger. Utvikling av dynamiske næringsklynger Teoriene om næringsklynger legger til grunn at sammensetning av samarbeidende bedrifter innen nærliggende bransjer i seg selv skaper en merverdier og synergier og dermed bidrar til å øke regionens konkurranseevne og økonomiske vekst. Erfaring viser likevel at en sammenklumping av bedrifter i seg selv ikke er noen garanti for suksess. Det er pekt på ulike oppgraderingsmekanismer som har vist seg avgjørende for om næringsklyngene lykkes eller ikke. Disse er relatert til komplementaritet i sammensetningen av bedriftene slik at disse 6

7 kan utnytte kompetanse, tjenester og arbeidskraft på bredt grunnlag, videre er det pekt på graden av innovasjonspress som oppstår når et område har krevende kunder og flere lokale leverandører som konkurrerer. Den tredje mekanismen det pekes på er utvikling og spredning av kunnskap. Her påpekes det at såkalte nye sektorer som IKT og bioteknologi har en tendens til å utvikle klynger. Det kan ha sammenheng med at det i disse sektorene ligger mye taus kunnskap som ikke er kodifisert. Dermed blir det viktigere med geografisk nærhet for å kunne overføre kunnskap og kompetanse og slik representere konkurransefortrinn (NOU 2004:2, Effekter og effektivitet). For disse sektorenes del utfordres Porters senere definisjoner om at klyngene ikke fordrer geografisk nærhet. I tillegg vil det være en rekke andre såkalte myke faktorer som kan ha betydning for om man lykkes med utviklingen av dynamiske næringsklynger. Herunder er det pekt på faktoren om det foreligger en entreprenørkultur i regionen kultur for enkeltpersoner og eventuelle kollektiv til å etablere virksomhet, gjennom ønske om profitt og vilje til risiko (Teigen, H, Arbo og Gammelsæter, 2004) samt tilstedeværelse av sosial kapital i samfunnet. Sosial kapital er et begrep opprinnelig utformet av Putnam i Making democracy work, Definisjonen på sosial kapital er egenskap ved en gruppe, eller en befolkning ikke ved et individ. Resultatet av sosial kapital er gruppens evne til problemløsning. Kriterier for høy grad av sosial kapital er deltakelse i to eller flere organisasjoner og høy grad av nettverk blant individene på tvers av organisasjoner. Regionalt/kommunalt utviklingsarbeid for å skape dynamiske næringsklynger Amdam peker på 4 ulike strategier for utvikling av regioner der klyngestrategi er en av strategiene. Statens rolle blir som nevnt av en mer tilbakelent karakter når det er snakk om utvikling av klynger, her skal det skje mobilisering fra regionen selv. Det staten kan gjøre er å skape forhandlingsarenaer, gjennom selektive støtteordninger som skaper gjensidig avhengighet mellom giver og mottaker, herunder midler til regional omstilling, lån- og tilskuddsordninger og etablereropplæring (Amdam, R. 2005). Regjeringens politikk for næringsutvikling har et fokus mot internasjonalisering og ønsker å stimulere til økt kontakt med internasjonal FoU-miljøer og næringer. Videre er det et mål å knytte til seg bedrifter utenfor de etablerte klyngesentrene og på økt samspill mellom de ulike næringsmiljøene i Norge. Innovasjon Norge, Selskapet for industrivekst (SIVA) og Forskingsrådet bidrar med viktige virkemidler i form av ulike støtteordninger. Herunder programmene Norwegian Centres of Expertice (NCE) og Arena som er langsiktige støtteordninger ved lån og tilskudd til allerede etablerte næringsklynger. Det foreligger 9 NCE s i Norge i dag, blant annet NCE Maritime på Møre (Ulsteinvik, Ålesund) og NCE Microsystems i Vestfold. Det er ytterligere planer om fire, fem nye tilslutninger til dette programmet. Regjeringen fokuserer også på Fylkeskommunen som en viktig regional utviklingsaktør som gjennom forvaltningsreformen og delvis eierskap i Innovasjon Norge har fått en styrket rolle. Herunder vil det særlig være viktig at fylkeskommunen kan bidra til samordning av virkemidler nasjonalt og regionalt for å styrke innovasjon, herunder også gjennom næringsklynger (St. meld 25, ). 7

8 Litteraturliste: Amdam, Veggeland, (1998), Teorier om samfunnsplanlegging, Amdam, R, (2005) Planlegging som handling Arbo, P., Gammelsæter, H, (red), (2004), Innovasjonspolitikkens scenograf Fimreite, AL og T. Medalen (red), (2005), Governance i norske storbyer. Mellom offentlig styring og privat initiativ. Higdem, Ulla (2007), Regionale partnerskap som innovasjon med staten som partner? Fra boken Teigen H. og Rønning, R. (2007) Innovasjon. Higdem, Ulla, (2008): Governance og partnerskap i offentlig forvaltning og planlegging i Norge. Artikkel i Kart og Plan. NOU 2004:2, Effekter og effektivitet, Effekter av statlig innsats for regional utvikling og distriktspolitiske mål. Oslo: Kommunal- og regionaldepartementet. St. meld 25, ( ) Lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts- og regionalpolitikken. Kommunal- og regionaldepartementet Veggeland, N (2003): Det nye demokratiet - et politisk laboratorium for partnerskap. Østerud, Engelstad og Selle, (2003), Makten og demokratiet 8