Innhold. 2 Aspekter Nr Spekterkonferansen Arbeidsgiverbarometeret Leder 5 Inntektspolitikkens dilemmaer

Transkript

1 AEt magasin fra Arbeidsgiverforeningen Spekter 1:2011 Inntektspolitikkens dilemmaer Side 5 Kollektivtrafikken må få en tydelig plass i NTP Side 19 Forenkling for verdiskapning Side 28 Arbeidslivet går «mot normalt» Side 21 Norges nye statistikksjef Side 16

2 A 9 Vil ha felles dugnad for frontfaget 16 Norges nye statistikksjef Utgis av Arbeidsgiverforeningen Spekter 4 ganger i året Ansvarlig redaktør: Lars Haukaas Adresse/ kontaktperson: Arbeidsgiverforeningen Spekter Postboks 1511 Vika 0117 Oslo Ved: Wendy Bjønness Tlf.: Faks: Abonnement: post@spekter.no Internettadresse: Grafisk design/layout: Kommunikasjonshuset Signatur, Trykk: 07 Gruppen Forsidefoto: Helene Dannevig, Spekter. Skulptur av Leif Juster laget av Nina Sundbye. (stort bilde) Åsmund Lang, Spekter (lite bilde) Opplag: Forenkling for verdiskapning Innhold 3 Leder 5 Inntektspolitikkens dilemmaer 9 Vil ha felles dugnad for frontfaget 13 Dager for dilemmaer 16 Norges nye statistikksjef 19 Kollektivtrafikken må få en tydeligere plass i NTP 21 Arbeidslivet går «mot normalt» 33 Kvinnesykefraværet er utfordringen 24 Spekterkonferansen Arbeidsgiverbarometeret Forenkling for verdiskapning 33 Kvinnesykefraværet er utfordringen 35 Når ungdom vil jobbe med «noe med media» 39 Spekter intensiverer IA-arbeidet 40 Norge særinteressenes eldorado 2 Aspekter Nr

3 Arbeidslivets dilemmaer Av administrerende direktør, Lars Haukaas, Spekter Annerledeslandet Norge går så det suser. Vi lever på toppen av all tenkelig velstand og det kan være vanskelig å få øye på noen truende skyer. Vi surfet gjennom finanskrisen og finanskrisens konsekvenser i realøkonomien følger vi med på i Dagsrevyen på betryggende avstand fra der begivenhetene skjer. Det er sysselsatt 2,6 millioner i Norge. Aldri har det vært flere i arbeid. Arbeidsledigheten er lav, og norske bedrifter klarer seg fremdeles bra i den internasjonale konkurransen. Reallønnsutviklingen har vært eventyrlig de siste 10 årene, vi har hatt og vil fremdeles en stund ha en lav rente og vi vinner ski-vm på turbogir. Kan vi ha det bedre? Dilemmaene står allikevel i kø, men vi nøler med å forholde oss til dem. Kvinnene har for alvor rykket inn i arbeidsmarkedet og i utdanningsinstitusjonene. Store deler av innvandrerbefolkningen er i arbeid, og vi importerer arbeidskraft som aldri før, for å gjøre de jobbene nordmenn ikke vil ha og litt til. Mens det stadig blir flere aktører i arbeidsmarkedet går den gjennomsnittlige arbeidstiden ned og nærmer seg nå seks timer per arbeidsdag. Det er også rekordmange på ulike trygdeordninger utenfor arbeidslivet. Samtidig viser alle prognoser og fremskriv inger at vi vil kommer til å mangle arbeidskraft i årene som kommer. Det er arbeid som bærer velferdsstaten og det er vår evne til å mobilisere arbeidskraft, som vil være suksesskriterium nummer en. Vi er i dag midt oppe i en diskusjon om retten til heltid. At flere jobber heltid er et riktig og viktig grep. Men det er jo ikke likegyldig når folk jobber. I helsesektoren er det for eksempel mangel på arbeidskraft i helgene. Dersom vi får de ansatte til å jobbe litt mer i helgene vil deltidsutfordringen forsvinne som dugg for solen. Men i diskusjonen om deltid og heltid, vil flere og flere gjennomføre tiltak uavhengig av når brukere og pasienter har behov for hjelp og når arbeidsgiver trenger kapasitet og kompetanse. Det vil jo ikke styrke velferdsstaten, dersom vi bemanner opp på dagtid langt mer enn hva det er behov for, uten å løse helgeproblemet. Det bør ikke være så vanskelig å forstå. Vi oppfører oss ikke lenger som våre foreldre gjorde. Vi snakker om livsfasepolitikk og endrede behov for å balansere arbeidsliv og privatliv gjennom disse fasene. Sannheten er at disse fasene heller ikke kommer likt for alle. Det er jo ikke uvanlig å snuble over en 55-åring i barnehagen som Mens det stadig blir flere aktører i arbeidsmarkedet går den gjennomsnittlige arbeidstiden ned og nærmer seg nå 6 timer per arbeidsdag. Det er også rekordmange på ulike trygdeordninger utenfor arbeidslivet. Samtidig viser alle prognoser og fremskrivinger at vi vil kommer til å mangle arbeidskraft i årene som kommer. 3

4 Pensjonsreformen og AFP som skulle være en reform for sliterne har blitt en reform for dealerne. Det kan spilles i rettigheter til fritid og arbeid, det kan tas ut inntekt både fra pensjon og arbeid. For mange representerer dette «all time high» inntekt. skal hente barn etter arbeidstid, og at det ikke er barnebarnet som skal hentes. Pensjonsreformen og AFP som skulle være en reform for sliterne har blitt en reform for «dealerne». Det kan spilles i rettigheter til fritid og arbeid, det kan tas ut inntekt både fra pensjon og arbeid. For mange representerer dette «all time high» inntekt. Mens «dealerne» rigger seg til med egne og personlige rådgivere utvikles personalpolitikk og seniorpolitikk som nesten utelukkende kan tilby mer fritid med full lønnskompensasjon. Det kan virke som om 68-erne aldri får nok. Vi tjener mer enn noen andre. Norske lønninger ligger 50 % over våre viktigste handelspartnere. Og inntektspolitikken og lønnsoppgjørene maler videre, som de alltid har gjort. De siste 10 årene er mye forandret. Mens Norge importerer billige ferdig produkter fra Kina og andre land, kan vi selge dyre råvarer. Inntektspolitikken bygget på at det var et slags logisk samsvar mellom lønninger, ledighet og priser. Enkelte husker kanskje logikken bak solidaritetsalternativet. Lave lønnskrav skulle sikre arbeidsplassene og dempe prisveksten. Denne sammenhengen er over. Vi kan heve lønningene uten at det slår ut på prisene. Men vi gjør ikke noe med inntektspolitikken. Inntektspolitikken bygget også på at det var en slags logisk sammenheng mellom høye lønninger, høye priser og økende ledighet. Handlingsregelen i finanspolitikken har vernet oss for denne tillærte og logiske konsekvens, men vi gjør ikke noe med inntektspolitikken. Vi gjør som vi alltid har gjort. Vi later som vi forstår sammenhengene og kan gjøre det konsekvensfritt og det har gått bra til nå. Utbygging av infrastruktur og nye familiemønstre har skapt nye arbeidstakere. Arbeidstakere som vi før bare hadde innenfor bygg og anlegg og i oljesektoren. Jeg var innom en avdeling på Oslo Universitetssykehus forleden dag. Der jobbet det folk som bodde i Bergen, i Tønsberg, i Sverige, i Danmark, i England og i Brasil. Deres etterspørsel etter arbeid og arbeidstid er helt i motsatt ende av dem som bare vil jobbe dagtid fem dager i uken og definitivt ikke i helger. Disse arbeidstakerne møter vi med en foreldet arbeidsmiljølov med arbeidstidsbestemmelser, som ble etablert i en tid da det snaut nok gikk an å bo i Kongsvinger og jobbe i Oslo. Disse endringene skaper enorme muligheter for å videreutvikle velferdsstaten, men vi er ikke i nærheten av å tenke nytt. Snarere tvert i mot. Vi utvikler velferdsstaten med å gi folk juridiske rettigheter. Vi utvikler flere og flere rettigheter til de ansatte. Vi etablerer kontrollsystemer som skal sikre at det ikke gjøres feil. Advokatfirmaer vokser seg store på feilsøking. Vi har fått 40 tilsyn på relativt kort tid, vi har internrevisjoner, eksternrevisjoner, tillitsvalgte, ombud og konsulenter, alle i jakten på feil, eller med oppgaver for å sikre at det ikke gjøres feil. Over offentlig ansatte har kontroll og tilsyn som sine oppgaver. Antallet blir fort større i bedriftene for å kunne svare opp. Norge er et lite land med mange journalister og få nyheter. Skjer det en feil, blir det fort overskrifter av det. Blir vi sjokkerte nok, blir det bevilget nye stillinger hos tilsynene. Også denne utviklingen må snart evalueres. Siste maktutredning kalte det å gå i en retning mot amerikaniserte tilstander. Jeg trodde ikke det var det som var ledestjernen for den norske modellen. I dette nummeret av Aspekter setter vi mange av arbeidslivets dilemmaer på dagsorden. Vi vil forstette og gjøre det fremover. Vi vil gjøre det på Spekterkonferansen «Mot normalt» i juni og vi vil fortsette å gjøre det til vi får de resultatene som er nødvendige. Vi har fått 40 tilsyn på relativt kort tid, vi har internrevisjoner, eksternrevisjoner, tillitsvalgte, ombud og konsulenter, alle i jakten på feil eller med oppgaver for å sikre at det ikke gjøres feil. Over offentlig ansatte har kontroll og tilsyn som sine oppgaver. 4 Aspekter Nr

5 Med fokus på inntektspolitikken Inntektspolitikkens dilemmaer Av administrerende direktør, Lars Haukaas, Spekter Når vi skal beskrive hvorfor det går så bra i Norge, trekker vi ofte frem den norske modellen. Vi sier at den bidrar til høy sysselsetting og lav ledighet, sikrer et velutbygget velferdssamfunn med universelle goder, og den skiller ikke mellom dem som har lite og dem som har mye. Det er denne modellen som gjør at vi kan kombinere høy kompetanse og produktivitet slik at vi har et næringsliv som er konkurransedyktig selv med verdens dyreste arbeidskraft. «Alle representerer selvsagt sine medlemmer, men når de først har sagt ja til å gå inn i dette rommet er det også for å ta ansvar for helheten. De som ikke har med seg dette perspektivet, burde ikke møte opp,» mener Lars Haukaas. Foto: Åsmund Lang, Spekter Dette er en samarbeidsmodell hvor ansvaret for den økonomiske politikken er delt mellom Regjeringen (finanspolitikken), Norges Bank (pengepolitikken) og partene i arbeidslivet (inntektspolitikken). Alle bekjenner vi oss til den norske modellen, som vi jevnlig stimulerer og smører med oljepenger. Hvem er så disse partene som har ansvaret for inntektspolitikken? Vi snakker egentlig om åtte organisasjoner. På arbeidstakersiden er det LO, Unio, YS og Akademikerne. På arbeidsgiversiden er det NHO, KS, Spekter og HSH. I tillegg kommer selvsagt staten selv, ikke i rollen som selveste Staten, men i rollen som arbeidsgiver for nesten over arbeidstakere. Det er disse åtte organisasjonene som møter opp i Regjeringens Kontaktutvalg for å diskutere inntektspolitikken, og som frivillig påtar seg ansvaret for å sikre at lønnsoppgjørene blir gjennomført med fornuftige resultater. Ansvaret er altså å føre en inntektspolitikk som støtter opp under de andre delene av den økonomiske politikken, og slik at Norge fremdeles skal være et av verdens beste land å leve i. Når disse organisasjonene tropper opp i regjeringsbyggets toppetasje for å møte statsministeren og andre regjeringsmedlemmer, er det for å ta sin del av ansvaret for inntektspolitikken. Alle representerer selvsagt sine medlemmer, men når de først har sagt ja til å gå inn i dette rommet er det også for å ta ansvar for helheten. De som ikke har med seg dette perspektivet, burde ikke møte opp. Dette helhetsansvaret innebærer også å sette et troverdig mål for inntektspolitikken, og å bli enige om tjenelige virkemidler. Partene har deretter ansvar for å lede lønnsoppgjørene på en slik måte at resultatene sikres. De siste ti årene har finans- og pengepolitikken endret seg vesentlig. 5

6 Frontfaget var egentlig én tariffavtale, nemlig Verkstedsoverenskomsten. Den historiske og viktige Verkstedsoverenskomsten bar høy legitimitet fordi den virket innenfor Frontfaget Frontfaget er betegnelsen på overenskomsten for arbeidere i konkurranseutsatt industri. Frontfaget omfatter fem overenskomster hvorav Verkstedoverenskomsten er den klart største. Parter i disse overenskomstene er Norsk Industri (NHO) og Fellesforbundet (LO). Frontfaget omfatter ca arbeidstakere hvorav ca følger Verkstedoverenskomsten. Dette var den første landsomfattende overenskomsten i Norge, etablert første gang i I mellomoppgjør og samordnede hovedoppgjør utgjør hele LO/NHO området frontfaget. I noen sammenhenger nyttes også begrepet «det utvidede frontfaget». Da inkluderes også funksjonærene i konkurranseutsatt industri. På 90-tallet hadde vi ikke handlingsregelen eller inflasjonsmålet. Inntektspolitikken derimot, ser dessverre ut til å være vaksinert mot fornyelse. Bevegelige mål Målarbeidet i inntektspolitikken kan i moderne tid sammenlignes med høydehopp, hvor listen eller avstanden til våre handelspartnere, gradvis flyttes oppover. På 90-tallet var målet «å sikre en lønnsutvikling på linje med handelspartnerne». Gjennom 2000-tallet var målet «å sikre en lønnsutvikling ned mot handelspartnerne». Nå ser det ut til at målet er «å sikre en lønnsutvikling som ikke ytterligere øker avstanden til våre handelspartnere». Over tid har vi altså, nærmest i det stille, akseptert at lønnsutviklingen i Norge tåler å øke i forhold til våre viktigste handelspartnere. Per nå ligger vi 50 prosent over, og SSB påpeker at vår konkurranseevne er kraftig svekket. Dette bør få noen og enhver til å våkne og spørre seg selv om vi faktisk har inntektspolitiske mål og virkemidler som er bærekraftig på sikt. Samtidig er det skremmende at noen helt ser ut til å glemme at det er noe som heter konkurransekraft og handelspartnere. Det eneste målet de synes å ha, er en lønnsvekst for sine grupper som er høyere enn gjennomsnittet. Man trenger ikke være mattegeni for å skjønne at det blir krevende hvis alle skal ha mer enn gjennomsnittet. At resultatet av denne utviklingen er et lønnsnivå som er 50 % høyere enn våre handelspartnere i EU og skyhøyt over våre handelspartnere i andre land, bør heller ikke være egnet til å overraske. Når det gjelder det overordnede målet for inntektspolitikken, er jeg redd sannheten er at vi ikke lenger har noe felles mål å styre mot. Hva dette i så fall betyr, og hvilke konsekvenser det har om vi fortsetter å bevege oss lengre og lengre bort fra dem vi konkurrerer med, er det lite interesse for å se på. 6 Aspekter Nr

7 internasjonalt konkurranseutsatt sektor. Uten klare mål, kan fort tradisjonelle virkemidler bli satt under press. Det enste virkemidlet partene kjenner er frontfaget. Foto: Colourbox De siste ti-årene har finans- og pengepolitikken endret seg vesentlig. Inntektspolitikken derimot, ser dessverre ut til å være vaksinert mot fornyelse. Frontfaget under press Uten klare mål, kan fort tradisjonelle virkemidler bli satt under press. Det eneste virkemidlet partene kjenner er «frontfaget». Frontfaget var egentlig én tariffavtale, nemlig Verkstedsoverenskomsten. Den historiske og viktige Verkstedsoverenskomsten bar høy legitimitet fordi den virket innenfor internasjonalt konkurranseutsatt sektor. Partenes virkemiddel er altså kollektivavtalen. Det er jo også til å forstå, det er jo gjennom tariffavtalene det er mulig å bære et kollektivt ansvar for en helhet. Men frontfaget, definert som Verkstedsoverenskomsten, fikk problemer. Alle så at de sentrale tilleggene som ble gitt i denne overenskomsten bare var en liten del av den sannheten det skulle styres etter. Det skulle suppleres med lokale tillegg basert på bedriftenes inntjening. Norsk industri har gjennomgått store endringer de siste tiårene. Industri som ikke har klart vårt høye lønnsnivå er lagt ned. Flere og flere av de bedriftene som omfattes av Verkstedoverenskomsten driver nå innenfor oljeindustrien i en eller annen form. Noen av disse har svært god inntjening. Innovasjonsevnen og produktiviteten er stor, og kravet til avkastning av investert kapital er høyt. Dette har bidratt til at lønninger ikke lenger er en like belastende del av de samlede driftskostnadene. Det gis lokale tillegg så det holder, og gjennomsnittslønnen for arbeiderne innenfor Verkstedsoverenskomsten øker. Andre tariffavtaler med innebygde garantibestemmelser, kan sitte Timelønnskostnader i industrien (endring i prosent) Norge og handelspartnere i EU Norge Handelspartnere EU Kilde: Det tekniske beregningsutvalg for inntektsoppgjørene 7

8 Når et så viktig politikkområde som inntektspolitikken mangler klare mål, mangler tjenelige virkemidler og er uten synlig ledelse som sikrer resultater, er min mening at vi bør gå gjennom dette på nytt. helt rolig og se på. Uavhengig av de fire kriteriene drives lønnen oppover når det går bra i oljerelatert industri. Dessverre slutter det ikke her. Arbeiderne bærer bare i underkant av 50 prosent av lønnskostnadene. Funksjonærene, som ikke omfattes av Verkstedsoverenskomsten, er uansett en del av kostnadsbildet, som viser hva norske bedrifter tåler når det skal konkurreres mot utlandet. Mange funksjonær grupper får sin lønn fastsatt i markedet. I tider med mangel på arbeidskraft eller mangel på en viss type kompetanse, finnes det ikke mange reguleringsmekanismer i dette markedet som understøtter helhetsansvaret i inntektspolitikken. Regnemesterne blir profeter På begynnelsen av 2000-tallet ble målegrunnlaget for inntektspolitikken endret til: «den samlede lønnsveksten for alle grupper dvs. tillegg som gis både sentralt og lokalt». I tillegg var det noen som syntes at Verkstedsoverenskomsten omfattet litt for få arbeidere i forhold til hele det norske arbeidsmarkedet som den skulle styre. Det ble derfor vedtatt at frontfaget skulle utvides med noen flere overenskomster, slik at vi skulle begynne å snakke om frontfagene. Dette grepet var selvsagt helt irrelevant i forhold til styring. Den siste definisjonen av målegrunnlaget for inntektspolitikken forårsaket at vi nå er innenfor et inntektspolitisk regime, hvor det er regnemesterne som rår grunnen. Med sylskarp fokus i sladrespeilet regnes det ut på tiendedelen hva resultatet blir når arbeiderne er ferdige med sine lokale forhandlinger og når markedet har fått virke på funksjonærene. Disse regneferdighetene er så presise at de representerer en selvoppfyllende profeti. Styring ligger med størst kraft i historien og minst i hva som er godt for Norge fremover. På en litt halvgal måte er det styring i dette også. Hvis frontfagsaktørene sier for eksempel 3 prosent i mai, kan alle andre legge på ca ett prosentpoeng, og så har vi resultatet. Styringssignalene fra frontfagsaktørene er derfor svært forutsigbare i forhold til resultatet. Mitt spørsmål er om dette er en ansvarlig og bærekraftig inntektspolitikk? Noen av aktørene som frivillig møter opp hos statsministeren for å ta ansvar for inntektspolitikken, agiterer sterkere og sterkere i det offentlige rom for at frontfaget er irrelevant som virkemiddel i inntektspolitikken. Det må de få lov til, men det må kunne stilles krav til at de kan presentere noen ideer og styringskraftige alternativer. Men det slipper de. Ingen stiller en gang spørsmålet. I stedet kan de argumentere sterkt for egne grupper når lønnsoppgjøret begynner, og ikke ofre helheten en tanke. Jeg lurere oftere og oftere på hva de mener om reguleringsambisjonen i forhold til å styre lønnsdannelsen, som egentlig er en konsekvens av det å være en av aktørene som skal ta ansvar innenfor inntektspolitikken. Nye mål, virkemidler og synlig ledelse For å lykkes innenfor et politikkområde har vi behov for gode og ambisiøse mål, effektive virkemidler og handlekraftig ledelse. Vi mangler nå klare mål for inntektspolitikken. Vi anvender virkemidler som verken virker eller har legitimitet, og vi har overlatt ledelsen til regnemesterne. Det kan virke som de ansvarlige for frontfaget rykker ut av ledelsen på det tidspunktet de generelle og sentrale tilleggene i frontfagene er levert. Min erfaring med ledelse er at det ikke er mulig å nå ambisiøse mål hvis lederne ikke deltar synlig i hele prosessen, helt til resultatene er sikret. Når et så viktig politikkområde som inntektspolitikken mangler klare mål, mangler tjenelige virkemidler og er uten synlig ledelse som sikrer resultater, er min mening at vi bør gå gjennom dette på nytt. De som deltar må være villige til å ta ansvar både for sine egne grupper og for helheten. Vi som representerer partene vet også at det er tariffavtalene som er vårt mest effektive virkemiddel. Det er derfor ingen grunn til å legge frontfaget til side i denne diskusjonen. Aktørene i treparts-samarbeidet 8 Aspekter Nr

9 Med fokus på inntektspolitikken Vil ha felles dugnad for frontfaget Intervjuet av direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt Gunnar Larsen og spesialrådgiver Åsmund Lang, Spekter Jeg innrømmer at Norsk Industri og Fellesforbundet ikke har vært presise nok når vi har tolket og formidlet ut hva vi tåler av lønnsøkning. Dette bidrar ikke til å styrke frontfagets troverdighet overfor dem som skal forhandle etter oss, og er noe vi må ta på alvor, sier Stein Lier-Hansen i Norsk Industri. Både som industrileder og tidligere politiker er Lier-Hansen bekymret for at det norske folk og våre politikere har gått inn i en kollektiv psykose der vi tror at penger kan løse alle problemer. Det er Norsk Industri som sammen med Fellesforbundet i LO har ansvaret for å legge den såkalte «ramma» for hvilke lønnsøkninger AS Norge kan innvilge seg, uten å svekke konkurransekraften vår. Tanken bak front faget er at industriarbeiderne, som er de som er mest konkurranse utsatt i Norge, skal definere denne rammen som et tak på lønnsøkningen i Norge, men de siste årene har den mer dannet et «gulv», som alle andre lønnstakere anser som et minimum når de går inn i sine forhandlinger. Slik sett er det lenge siden frontfaget har virket etter intensjonen, og dette er altså grunnen til at Norge, år for år taper konkurransekraft mot utlandet. Jeg innrømmer at Norsk Industri og Fellesforbundet ikke har vært presise nok når vi har tolket og formidlet ramma, og dette bidrar ikke til å styrke troverdigheten til frontfaget, sier Lier-Hansen. Når det er sagt, mener jeg at vi har en langt større utfordring i at flere av dem som forhandler etter oss, ikke er lojale i forhold til ramma. De utnytter bevisst at vi «bommer» og legger for sikkerhets skyld på litt ekstra. Mange liker også bedre å sammenligne seg med industrifunksjonærene fordi denne gruppa de siste årene har forhandlet frem høyere lønnstillegg lokalt, enn ramma tilsier. Stein Lier-Hansen Administrerende direktør i Norsk Industri (var også adm. dir. i Prosess industriens Landsforening, som var en av forgjengerne til Norsk Industri) Var statssekretær i Miljøverndepartementet i Regjeringen Stoltenberg fra mars Før dette var han bl.a. direktør i Direktoratet for naturforvaltning De ti neste årene MÅ vi vise at vi er i stand til å bite oss fast på linje med våre handelspartnere. 9

10 Dermed blir det til slutt mange grupper som får høyere lønnstillegg enn industriarbeiderne, og når vi møter industriarbeiderne til forhandlinger neste år, vil de kreve ekstra tillegg for å ta igjen det de andre har fått. På den måten driver vi oss selv inn i en spiral hvor vi hele tiden tar ut for høye lønninger. Denne spiralen er vi nødt til å komme ut av, men foreløpig har vi ikke greid det. Norsk Industri er beredt til å ta vår del av ansvaret for å få en bedre tolkning av hva som er den riktige ramma, men vi må samtidig få en langt høyere disiplin og lojalitet overfor frontfaget, sier han. Uenig med Unio Lier-Hansen har mildest talt også svært liten forståelse for særlig Unio og Anders Folkestads argument om at offentlige og private ansatte bør ha tilnærmet samme lønn ut fra hvor lang utdanning de har tatt. Utdanningslengde har aldri vært et lønnskriterium i norske lønnsforhandlinger. Vi har ikke en politisk styrt lønn i Norge, men derimot frie forhandlinger mellom partene. Når man aksepterer denne modellen har man også akseptert at det er markedet som skal styre lønnsdannelsen. I industrien er det knapphet både på arbeidskraft generelt og noen fagområder spesielt. Dette Vi har kommet til et stadium hvor oljepengene psykologisk er med i bakhodet på hver enkelt av oss, og uansett hva vi støter på av problemer, så tror vi det kan løses med mer penger bidrar til at noen yrker blir lønnsledende, og det betyr ikke at alle andre automatisk skal løftes opp på deres nivå lønnsmessig, understreker Lier-Hansen. Han har også lite til overs for argumentet om at industriarbeiderne nå er så få, at de ikke bør få være de som utgjør frontfaget. Da jeg vokste opp på Rjukan var det rundt 2000 industriarbeidere som gikk inn porten på Norsk Hydro, men mange av disse var elektrikere, rørleggere og andre yrkes faglige arbeidere, som i dag i stor grad er skilt ut og jobber hos underleverandører og dermed regnes som en del av servicesektoren. At antall industriarbeidere har falt, betyr ikke at industriens lønnsevne ikke lenger er viktig for å definere Norges konkurranseevne. Vi må huske at norsk industri fortsatt bidrar til å sysselsette svært mange også utenfor den rene industrisektoren. Norge må hele tiden måle seg mot utenlandske aktører for å se at vi har konkurransekraft nok til å selge varer og tjenester internasjonalt. Denne «benchmarkingen» er det de konkurranseutsatte industriarbeiderne som må stå for. Dette er helt avgjørende, men det ser ut til at færre og færre er villige til å ta dette inn over seg, sier Lier-Hansen. Han frykter at dugnadsånden og følelsen av et skjebnefellesskap, som preget Solidaritetsalternativet på 1990-tallet er ferd med å forvitre. Særlig i et år hvor mange nasjoner i Europa kutter både i ansatte, lønninger og pensjoner er det nærmest skremmende å se hvor lite realitetsorientering som gjør seg gjeldende i Norge. Realist på frontfagets vegne Når vi spør om Lier-Hansen tror frontfaget kan vinne tilbake sin opprinnelige rolle, fremstår han som en nøktern realist. Jeg innser at den konkurransekraften vi har tapt de siste årene neppe kan hentes inn igjen. Samtidig er vi nødt til å komme tilbake til en lønnsutvikling som ikke svekker konkurransekraften vår ytterligere. Selv om norsk industri har greid seg forbausende godt i den perioden vi har tilbakelagt, må vi innse at vi lever over evne og at dette er en utvikling som ikke kan fortsette. De ti neste årene MÅ vi vise at vi er i stand til å bite oss fast på linje med våre handelspartnere, understreker han. Kollektiv tro på at penger skal løse alt Det ser nesten ut til at både arbeidstakere, politikere og hele det norske folk tror at vi har hevet oss over naturlovene, og at Norge ikke lenger trenger å effektivisere, forske eller utvikle teknologi og infrastruktur for å sikre oss fortsatt konkurransekraft i næringslivet. Vi har kommet til et stadium hvor oljepengene psykologisk er med i bakhodet på hver enkelt av oss, og uansett hva vi støter på av problemer, så tror vi det kan løses med mer penger. Som lønnstakere forventer vi økt reallønn hvert år, vi vil ha flere og bedre velferdsgoder og politikerne vet at de må love stadig nye goder for å høste oppslutning. Vi er rett og slett inne i en slags kollektiv psykose, der alle roper på mer og mer velstand. På mange måter er jeg enig med foreningen «Framtiden i våre hender», som vil ha en debatt om når nok skal være nok. Hadde hele verden levd slik vi gjør, hadde kloden kollapset. Er det ikke på tide å ta en grundig debatt om både bedriftenes og samfunnets overskudd fortsatt skal brukes til å pøse på med penger til en befolkning som egentlig burde ha fått nok for lenge siden? spør Lier-Hansen. 10 Aspekter Nr

11 Norsk Industri er beredt til å ta vår del av ansvaret for å få en bedre tolkning av hva som er den riktige ramma, men vi må samtidig få en langt høyere disiplin og lojalitet overfor frontfaget, sier Stein Lier-Hansen i Norsk Industri. Foto: Åsmund Lang Samtidig innser han at det er en stor pedagogisk oppgave å forsøke å helle kaldt vann i årene på en befolkning som nettopp har fått bekreftet både fra SSB og sentralbanksjefens årstale, at norsk industri fortsatt går så det suser, til tross for at lønnsut vik lingen de siste ti årene har svekket industriarbeiderens konkurransekraft med 20 prosent i forhold til land vi samhandler med. Da er det viktig å huske at vi i hele denne perioden har hatt innovasjon og utvikling av ny teknologi som har gjort at vi kan bruke mindre arbeidskraft pr. produsert enhet og være mindre arbeidsintensive enn andre land. Målt i timelønnskostnader per produksjon har vi derfor ikke svekket vår konkurranseevne så mye som når vi ser på selve industriarbeiderlønnen i forhold til de landene vi konkurrerer med. Men det er ingen naturlov at den teknologiske utviklingen alltid vil holde tritt med lønnsutviklingen. I Borregård har de følgende slagord: «Vi må Utdanningslengde har aldri vært et lønnskriterium i norske lønnsforhandlinger. Vi har ikke en politisk styrt lønn i Norge, men derimot frie forhandlinger mellom partene. Når man aksepterer denne modellen har man også akseptert at det er markedet som skal styre lønns dannelsen. ha så mye innovasjon i våre produkter at kundene vil betale litt mer». Dette synes jeg er en god beskrivelse på den tenkningen norsk industri er tuftet på. Men om du tenker deg at Norge også taper i konkurransen om innovasjon, forskning og utvikling, har vi i framtiden ikke lenger de produktene som kundene er villig til å betale litt ekstra for. Hvordan skal vi da greie å forsvare en industriarbeiderlønn som allerede ligger 50 prosent over for eksempel svenske industriarbeidere, og hvor skal inntektene til stadig nye velferds ordninger, hentes fra, spør Lier-Hansen. Norsk Industri Organiserer ca medlemsbedrifter med ca ansatte innenfor et bredt spekter av industrinæringer. Er NHOs største landsforening Ved forbundsvise forhandlinger er det Norsk Industri og motparten Fellesforbundet i LO som forhandler først i det såkalte «frontfaget». 11

12 Vi skjuler en dramatisk utvikling ved å bruke av oljepengene til å sysselsette en stadig voksende offentlig sektor. Dermed pådrar vi oss en økende kostnadsbase som ikke kan reverseres. Mens industrien er innrettet slik at vi kan skalere ned produksjonen og antall ansatte i nedgangstider, er det nærmest umulig å få til noe tilsvarende i offentlig sektor. Jo mer offentlig sektor vokser, jo viktigere blir faktisk frontfaget, mener han. Jens Stoltenberg tar feil Selv om Lier-Hansen har en fortid som statssekretær for Arbeiderpartiet i Stoltenbergs første regjering fra , og dermed var med på å innføre handlingsregelen, tar han kraftig til motmæle når statsministeren i dag hevder at den rødgrønne regjeringen benytter handlingsregelen i tråd med forutsetningene. Handlingsregelen inneholdt både forutsetningen om at vi ikke skulle bruke mer enn fire prosent av overskuddet fra oljesektoren årlig, samt at pengene skulle brukes til å investere i framtidig vekstkraft gjennom forsking, innovasjon, og utvikling av infrastruktur, eller vekstfremmende skatte- og avgiftsendringer. Det vi ser, er at handlingsregelen til en viss grad har fulgt målet om fire prosent, men at vi ikke har brukt pengene til å investere i vekstfremmende tiltak. I stedet har altfor mye gått til å ansette flere i offentlig sektor, og å innføre Akkurat som industrien har brukt teknologi for å utvikle seg, er det store muligheter for å oppnå gevinster for eksempel i sykehusene, i kommuneomsorgssektoren og en rekke andre områder. Teknologisk utvikling gjør oss i stand til å utvikle både nye og bedre varer og tjenester på en mer effektiv måte. I tillegg bidrar det til å utvikle og forbedre arbeidsmiljøet. Derfor er dette et viktig fokus for framtida, mener han. Stein Lier-Hansen slår i den forbindelse gjerne et slag for at moderniseringen og omstillingen av offentlig sektor ikke må stoppe opp. Siden 2006 har vi på mange måter opplevd en reformpause. Det er kanskje Det ser nesten ut til at både arbeidstakere, politikere og hele det norske folk tror at vi har hevet oss over naturlovene, og at Norge ikke lenger trenger å effektivisere, forske eller utvikle teknologi og infrastruktur for å sikre oss fortsatt konkurransekraft i næringslivet. nye og bedre velferdsordninger, eller til å øke lønningene. Jeg mener tiden er moden for en debatt også rundt målet om fire prosent innfasing av overskuddet fra oljeinntektene. Mye tyder på at også dette målet nå bør justeres ned, sier Lier-Hansen. Offentlig sektor må moderniseres Han mener også at tiden er moden for at hele norsk arbeidsliv tar inn over seg de muligheter som ligger i å effektivisere og utvikle ny teknologi som kan gjøre ulike oppgaver mindre arbeidsintensive. naturlig at man tar en periode for å konsolidere og se at det man har gjort er riktig, men jeg mener det er helt nødvendig at også offentlig sektor hele tiden utvikler seg videre og finner mer effektive måter å gjøre ting på. I noen tilfeller kan det bety at man overfører oppgaver til et privat marked, såfremt det finnes eller kan skapes et velfungerende marked. Aktører som opererer i et marked er ofte en forutsetning for økt innovasjon og konkurransekraft. Samtidig er det viktig at vi hele tiden passer på at offentlig sektor, eller skjermede næringer ikke får vokse seg for store på bekostning av de konkurranseutsatte virksomhetene, sier han. 12 Aspekter Nr

13 Dager for dilemmaer Vårkonferansen 2011 «Arbeidslivets dilemmaer» Hver gang vi gjennomfører tiltak i arbeidslivspolitikken for å sikre en rettighet for individet, oppstår det utfordringer på den enkelte arbeidsplass, som den enkelte leder må håndtere. Det som ser riktig ut i makro, blir dilemma i mikro. Lederens ansvar for å navigere i dette krysspresset av forventninger og krav, var ett av hovedtemaene på Spekters tradisjonelle vårkonferanse på Sundvolden i mars. Tohundre representanter fra medlemsvirksomhetene deltok ivrig i diskusjonene om alle arbeidslivets dilemmaer. Arbeidslivspolitikkens dilemmaer Når lederen på en enhet med døgnkontinuerlig drift, tilrettelegger arbeidstiden for 62-åringen for at han skal stå lenger i jobb, må de andre medarbeiderne jobbe flere ubekvemsvakter. Når en av disse igjen ber om tilrettelegging fordi arbeidstiden en periode blir for krevende, må lederen omorganisere driften for at ikke belastningen skal bli for stor på de resterende. Når den nye IA-avtalen legger opp til at gradert sykemelding skal være hovedregelen, oppstår det mange hull i turnusen som skal fylles med deltidsansatte vikarer. Samtidig fremmes det krav om at alle skal ha rett til heltid. I denne situasjonen står lederen med det ofte umulige ansvar for å tilrettelegge arbeid for den sykemeldte, med ansvar for å tilby størst mulig stillingsprosent for vikaren og med ansvar for å holde budsjettet. Når AFP-ordningen utviklet seg fra å være en ordning som skulle sikre en «verdig» avgang for «sliterne» til å bli en økonomisk ytelse ALLE kan ta ut, samtidig som de Fra salen: Vårkonferansen er Spekters årlige medlemskonferanse hvor fokus er rettet mot det kommende lønnsoppgjøret. For 15. gang samlet den tradisjonsrike konferansen på Sundvolden Hotell over 200 deltakere fra Spekters medlemsvirksomheter. (Alle foto: Åsmund Lang, Spekter) 13

14 kollektiv kompensasjon for de andre, for å «rette opp skjevheter», ser man hvilke utfordringer den enkelte leder har når alle hensyn skal forenes. Direktør Arild Bryde og fagsjef Anne Turid Wikdahl innledet om disse temaene. Innledningene avstedkom intens og engasjert debatt på konferansebloggen. Administrerende direktør i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen. jobber fra de er 62 år, oppstår det en ekstrem forskjell mellom de som har helse til å jobbe og de som ikke klarer jobben lenger. De sistnevnte tar ut AFP og avslutter karrieren, de førstnevnte har krav på tilrettelegging av arbeidssituasjonen, har seks ukers ferie pluss ofte ekstra fritid som er avtalt i tariffavtalen, full lønn og AFP på toppen. De seniorene som har helse og overskudd til å jobbe har dermed sine beste inntektsår på slutten av karrieren, mens de som ikke har helse og overskudd får redusert inntekten sin til det AFP-ordningen utgjør. Når halvparten av de ansatte på en avdeling har redusert stilling p.g.a. omsorg for små barn, må de andre være forberedt på å jobbe mer, eller det må tas inn ekstrahjelp eller leie inn fra vikarbyrå. Da får førstelinjelederen problemer med pålegget om å begrense bruken av vikarbyråer. Når det som begynte som tilpasninger for individet, ender med krav om utjevnende, Inntektspolitikkens dilemmaer Inntektspolitikkens dilemma ble også behørig omtalt. Når det er et faktum at de fleste opplever at norsk økonomi går så det suser, er det krevende å få aksept for at Norge på sikt trenger mer moderate oppgjør for å sikre konkurranseevnen og velferdsnivået. Det er et dilemma at lønnsveksten i Norge de siste 10 årene har vært på 60 prosent, mens tilsvarende vekst i Eurosonen var på 20 prosent og i Tyskland 7 prosent. Det er også et dilemma at det kan se ut som det eneste virkemiddelet vi kjenner i inntektspolitikken, nemlig frontfaget, får lavere og lavere legitimitet. Industrien i Norge, frontfaget, representerer nå i underkant av arbeidere. Høyskole gruppene som driver med viktig velferds produksjon og som mener de får for dårlig betalt, representerer mange hundre tusen arbeidstakere. Dette er et nytt dilemma som ble belyst på konferansen. Både Unioleder Anders Folkestad og Norsk Industris administrerende direktør Stein Lier-Hansen holdt engasjerte innlegg der ingen etterpå var i tvil om hvor store disse dilemmaene er. Viseadministrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten. Spekters administrerende direktør Lars Haukaas. 14 Aspekter Nr

15 Økonomiprofessor ved Handelshøyskolen BI, Hilde C. Bjørnland. Anders Folkestad, Unio-leder. Spekters viseadministrerende direktør Anne-Kari Bratten innledet med å peke på hvordan inntektspolitikkens mål de siste årene har vært i bevegelse som en OL-øvelse i skyting på løpende villsvin. Hun viste også til det dilemmaet at både finanspolitikken og pengepolitikken slik de fleste ser det, har levert tilfredsstillende på måloppnåelsen de siste årene, men at det samme neppe kan sies for inntektspolitikken, som er partenes ansvar. Professor Hilde C. Bjørnland fra Handelshøyskolen BI tok opp dilemmaet som gjør det nødvendig å stramme inn selv i gode tider. Dette som følge av nedgangen i oljeproduksjonen. Hun viste til at vi nå går over i en periode med utfasing av oljeproduksjonen, og mente at tiden er inne for å ta nødvendige grep som sikrer fremtidig verdiskapning, slik at vi unngår kraftige kutt i velferdsordningene i fremtiden. Spekters administrerende direktør Lars Haukaas tok for seg hvordan streikene har utviklet seg i Norge og hvilke dilemmaer dette medfører. Streik er definert som en arbeidsstans, som iverksettes for å tvinge frem en løsning av en tvist mellom fagforening og arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening. Streiker som er ment å ramme andre enn arbeidsgiverne, er ikke streik i tradisjonell forstand. Unio- og YS streikene ved sykehusene i sommer hadde andre motiver enn å ramme arbeidsgiver og det stilte oss som arbeidsgivere overfor flere dilemmaer. Fagsjef Anne Turid Wikdahl i Spekter. Direktør Arild Bryde i Spekter. 15

16 Med fokus på inntektspolitikken Norges nye statistikksjef Intervjuet av spesialrådgiver Helene Løken og sjeføkonom Stein Gjerding, Spekter Norge bør vurdere å bruke mindre oljepenger nå, slik at vi sikrer oss et større handlingsrom når de virkelige store kostnadene kommer tjue år frem i tid, mener den nye administrerende direktøren for Statistisk sentralbyrå Hans Henrik Scheel. Han deler heller ikke bekymringen til dem som mener Norge kan havne i en økonomisk bakevje når det norske oljeeventyret går mot den uunngåelige slutten. Avkastningen av oljeformuen vil trygge norsk økonomi i mange ti-år framover. Det viktigste Norge kan gjøre for å sikre fremtiden, er å sørge for at vi har nok arbeidskraft, og en arbeidskraft som er godt kvalifisert, påpeker Scheel. SSBs viktigste oppgave er å levere god statistikk og gode analyser, sier Hans Henrik Scheel som har inntatt lederrollen for de vel ansatte i byrået. Fra sitt ærverdige kontor i Kongens gate 6, med møbler som gir assosiasjoner til fordums tider, gir den nye SSB-sjefen et lite innblikk i jobben det er å lede dem som innhenter, knar og analyserer all offisiell statistikk om nasjonen Norge. Byrået, som ble etablert i 1876, er underlagt Finansdepartementet og har et tett samarbeid med fagfolkene i finanspolitikkens høyborg. Men Scheel understreker at byrået er faglig uavhengig. Vi har et tett og godt samarbeid med departementet i bl.a. bruk og utvikling av økonomiske modeller. Formelt sett er vårt hovedformål fastsatt i statistikkloven, som gir oss en lovfestet rett og plikt til å samle inn, bearbeide, men også til å forske på og analysere data, understreker Scheel. Ved siden av jobben med å tilgjengliggjøre statistikk om alt, fra antall felte hjort til norske husholdningers forbruk i løpet av et år, er byrået opptatt av at omverdenen bruker statistikken deres mest mulig korrekt. Oppdages det at statistikken brukes galt, og at dette i vesentlig grad vil kunne påvirke oppfatningen i samfunnet, bidrar byrået med korrigeringer. Det har både statsministeren og NHO nokså nylig fått merke, sier Scheel med et smil, og viser til hhv. nyttårstalen og NHO-konferansen. Samtidig er han rask til å understreke at SSB ikke inntar noen partsrolle. Makroøkonomisk kvadrat Før Scheel inntok sjefsstolen for statistikkens høyborg har han solide 25 års arbeidserfaring fra Finansdepartementet. Selv da Scheel studerte sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo jobbet han i departementet. Jeg er nok den eneste, eller i hvert fall en av svært få sjefer i SSB, som har kommet utenfra og ikke gått gradene i byrået, påpeker Scheel. Flere vil nok hevde at en bakgrunn fra Finansdepartementet knapt kan regnes som å komme «utenfra». De tette båndene mellom nettopp departementet, SSB og Norges Bank har blitt omtalt som jerntriangelet i norsk økonomi. Vi spør Scheel om de tette forbindelsene mellom de tre institusjonene bidrar til økt stabilitet i økonomien. Frontfagsmodellen bidrar til å tilpasse lønnsveksten etter hva konkurranseutsatt sektor tåler. Finansdepartementet og byrået deler viktige økonomiske modeller som vi benytter for å utføre våre beregninger. Opprinnelig besto triangelet av departementet, Universitetet i Oslo og SSB, så nå kan man vel heller snakke om et kvadrat hvor også Norges Bank inngår. Fordelen ved at det finnes koblinger er at vi får et felles utgangspunkt for en bred faglig diskusjon, og dermed får vi som regel også enighet om forutsetningene for beregningene. Teknisk 16 Aspekter Nr

17 Jeg er nok den eneste, eller i hvert fall en av svært få sjefer i SSB, som har kommet utenfra og ikke gått gradene i byrået, sier Hans Henrik Scheel, som flyttet inn i sitt nye ærverdige kontor i Kongens gate 6 ved nyttår. Han mener det tette samarbeidet mellom SSB, Norges Bank, Finansdepartementet og økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo bidrar til bred enighet om forutsetningene for statistiske beregninger i Norge. Foto: Åsmund Lang, Spekter beregningsutvalg, som hvert år fremlegger tall for lønnsveksten i Norge, ble jo nettopp opprettet for å unngå diskusjoner rundt tall. En mulig ulempe er at vi kan bli «modellfattige», i den forstand at vi ikke får konkurrerende syn på den økonomiske politikken. Men koblingene har ikke hindret at det finnes andre miljøer som representerer alternative syn, men de er nok ikke like store og ofte er de mer teoretisk anlagt. Tid for økt sparing? I forbindelse med fremleggelsen av Økonomisk utsyn på nyåret, som viste byråets utsikter for norsk og internasjonal økonomi, ble Scheel tolket dithen at han anbefalte at handlingsregelen skulle nedjusteres fra å bruke 4 prosent av avkastningen på fondet til å anvende 3 prosent. SSB gir ikke konkrete politiske råd, men vi peker på sentrale aspekter knyttet til oljepengebruken, understreker Scheel. I Økonomisk utsyn tegner vi et positivt bilde av norsk økonomi frem mot 2014, selv om det selvsagt finnes usikkerhetsmomenter. De neste tre årene anslår vi en økonomisk vekst i fastlandsøkonomien på 3 til 4 prosent. Det er en vekst som spesielt drives av investeringer i oljebransjen, boligsektoren og næringslivet for øvrig, samt av husholdningenes konsum. Det forventes også vekst i offentlig konsum. De økte oljeprisene er ikke bare vekstfremmende for Norge. I tillegg til å dempe den 17

18 økonomiske veksten i utlandet, øker det også norske husholdningers kostnader til blant annet drivstoff og fyringsolje. Selv om de nærmeste årene ser bedre ut enn dem vi har lagt bak oss, vet vi at veksten i offentlige utgifter kommer til å øke betraktelig det neste tiåret. Spesielt er dette knyttet til pensjonsforpliktelser og veksten i pleieog omsorgsbehovet når andelen av befolkningen over 80 år øker. Ut i fra dette kostnadsbildet peker vi på fordeler ved å anvende mindre oljepenger i de nærmeste årene, slik at man står bedre rustet når et mer krevende utgiftsbilde møter oss. Hvor mye vi bruker av oljeformuen nå kontra frem i tid, avhenger selvsagt av politiske avveininger også, understreker Scheel og legger til at slike avveininger for eksempel har stor betydning for hvem som får nyte godt av formuen. Løp og kjøp eller? På bakgrunn av SSBs vekstprognoser var Hegnar ute i fete typer og anbefalte kjøpelystne nordmenn til å kjøpe bolig nå. SSB forventer at både boligprisene og renten vil stige i takt med de gode tidene, og at det på sikt kan bli ubehagelig for dem med høy boliggjeld. Scheel småhumrer når Hegnars råd trekkes frem. Det er krevende å forutsi boligprisene. Nettopp fordi det er vanskelig å fastslå hvordan husholdningene opptrer. Vil potensielle boligkjøpere være mindre tilbøyelige til å ta økonomisk risiko nå på grunn av varsler om økt rente eller handler de ut fra dagens gunstige lave renter? Med henvisning til økonomisk teori har man tradisjonelt antatt at personer opptrer mer rasjonelt enn de kanskje i realiteten gjør, påpeker Scheel. - Vi forventer renteøkninger fremover. En av årsakene til at vi først forventer en renteøkning i juni er at flere europeiske land fortsatt sliter med virkningene av finanskrisen og derfor holder igjen rentehevinger. En høyere norsk rente enn renten i eurosonen innbærer risiko for en sterkere krone, noe som har stor betydning for konkurranseutsatt virksomhet og dermed for norsk økonomi i et lengre tidsperspektiv. Frontfaget bidrar til stabilitet Norge har hatt reallønnsvekst uavbrutt siden 1990 og byrået tror denne trenden fortsetter de nærmeste årene, om enn ikke like høy som under forrige konjunkturoppgang. SSB legger frontfagsmodellen til grunn i sin beregning av lønnsveksten. Scheel mener trepartssamarbeidet spiller en viktig rolle for å sikre stabiliteten i norsk økonomi, og trekker frem frontfagsmodellen og den flate lønnsstrukturen som sentrale ingredienser. Frontfagsmodellen bidrar til å tilpasse lønnsveksten etter hva konkurranseutsatt sektor tåler. Fra 1960-tallet og utover har Norge gjennom utdanningssystemet sikret seg nødvendig påfyll av godt kvalifiserte arbeidstakere, som i et system med fri lønnsdannelse i første omgang kunne ha oppnådd høyere lønn. Det er ikke like lønnsomt å ta høyere utdanning i Norge som i en del andre sammenlignbare land. Det betydelige innslaget av sentral lønnsdannelse kan nok også bidra til at arbeidstakere med høy kompetanse har mindre incitamenter til å bytte jobb, noe som igjen kan virke hemmende på produktivitetsutviklingen. På den annen side har den flate lønnsstrukturen bidratt til å sikre et nødvendig omstillingstempo gjennom at virksomheter som ikke er liv laga legges ned eller tvinges til å innovere for å overleve. Det kan forklare den høye verdiskapningen i de nordiske landene. Også de høyt utdannete kan ta del i denne gevinsten. Norsk industrihistorie er historien om avviklinger Scheel tror ikke Norge havner i en økonomisk bakevje når oljealderen en gang tar slutt. Samtidig mener han at debatten rundt hva Norge skal leve av etter oljen, i liten grad bidrar til å nyansere hva vi egentlig snakker om. Hva mener vi egentlig med begrepet «Norge etter oljen». I dag er investerings nivået på sokkelen rekordhøyt selv om vi ser og fortsatt vil se en svak nedgang i produksjonen. SSB mener etterspørselen knyttet til oljerelatert virksomhet på norsk sokkel vil være om lag uendret minst 10 år frem i tid. Også om 20 år vil aktiviteten i petroleumssektoren ha et betydelig omfang. Samtidig må vi ikke glemme at vi gjennom Statens pensjonsfond utland har sikret oss en høy, og også en fremtidig høy, avkastning fra denne sektoren. Norsk industrihistorie handler om avviklinger. Vi har lagt ned et mangfold av industrier: produksjonen av sko, tekstiler, hvitevarer, tv, radio, datamaskiner og mobiltelefoner. Men historien dreier seg selvsagt også om innovasjon, omstilling og nyetableringer. Så jeg deler ikke bekymringen Norsk industrihistorie handler om avviklinger. Vi har lagt ned et mangfold av industrier: produksjonen av sko, tekstiler, hvitevarer, tv, radio, datamaskiner og mobiltelefoner. Men historien dreier seg selvsagt også om innovasjon, omstilling og nyetableringer. til dem som mener Norges fremtid ser mørk ut «etter oljen». Jeg har liten tro på at vi i dag kan «designe» oss en alternativ næring som skal erstatte oljenæringen. Det aller viktigste er at vi har nok arbeidskraft som samtidig er godt kvalifisert. Fremtiden er ikke alltid like lett å beregne, fremhever Scheel. Det er som om man skulle spurt noen på 1960-tallet om hvor Norge går de neste 50 årene. Da er det nok få som ville plassert oss der vi er i dag, sier byråets nye sjef avslutningsvis. 18 Aspekter Nr

19 Kollektivtrafikken må få en tydelig plass i NTP Av Åge Lien, sektorpolitisk direktør, Spekter Det mangler et kraftfullt nasjonalt grep om hvordan kollektivtrafikken skal utvikles og hvilke mål vi vil oppnå. Kollektivtrafikken må få en langt mer framtredende plass i den kommende Nasjonale Transportplanen (NTP), enn den har i dag. Økt satsing på offentlige kjøp av transporttjenester bør også beskrives her. Dette er noen av innspillene Spekter har gitt til det videre arbeidet med ny NTP for perioden Spekter har sendt et brev til Regjeringen med innspill til det videre arbeidet med NTP. Vårt hovedbudskap er at NTP må tydeliggjøre en visjon for hvor vi skal med norsk samferdsel i et langsiktig perspektiv. Planen må også inneholde konkrete mål og politiske forpliktelser. Samtidig må den håndtere markedets behov på kortere sikt, der det ikke er tid til å vente på at infrastrukturkapasiteten skal utvides. Spekters innspill kan oppsummeres i syv punkter: 1 NTP må være mer enn en statlig infrastrukturplan Nasjonal transportplan må fylle rollen som det grunnleggende dokumentet for utvikling av norsk samferdsel. Spekter ser det derfor som meget positivt at utredningsarbeidet som er gjort for denne planrevisjonen legger grunnlaget for en mer helhetlig samferdselsplan. Det vil nå være avgjørende at bredden i utredningene også speiles i tilsvarende bredde i virkemiddelbruk i selve plandokumentet, slik at dette favner langt mer enn statlige investeringer i infrastruktur. Samferdselsdepartementet må ta et 2 ansvar for helheten I dag er ansvaret for de forskjellige elementene i transportsystemet fragmentert. Vi mener at Samferdsels departementet i større grad må tillegges ansvaret for styring, og herunder koordinering mellom statlig og fylkeskommunalt transporttilbud, spesielt innenfor kollektivtransporten. Det er operatørenes ansvar å møte markedets behov for gods- og kollektivtransport, og samferdselspolitikken bør ta sikte på å gjøre dem i stand til å ta dette ansvaret. Ut fra dette bør NTP være en helhetlig og forpliktende plan for hvordan markedets transportbehov kan møtes, og som tar opp i seg både infrastruktur og transporttilbud. 3 Ferdige prosjekter ikke plan over hvor mye som skal bevilges Det må settes et tidspunkt for når det enkelte utbyggingsprosjektet skal være ferdig, og deretter må det enkelte prosjekt sikres finansiering over hele prosjektperioden. Dette gir planlegging ut fra behov, ikke ut fra rammer, noe som bidrar til raskere og mer rasjonell prosjektgjennomføring. Dermed kan samfunnsnytten ved infrastrukturprosjekter tas ut på et tidligere tidspunkt og vi får mer samferdsel for pengene. 4 Tydelige målsettinger Det må settes tydelige og etterprøvbare mål for hva som skal oppnås gjennom NTP. Dette betyr at man først må drøfte og avgjøre hvilke mål som skal oppnås og deretter avklare hvilke virkemidler og prosjekter som er de rette for å nå disse målene. Eksempler på slike mål kan være reisetidsreduksjoner, kollektivandel, andel av godstransporten fra vei til sjø og 19

20 Det må settes et tidspunkt for når det enkelte utbyggingsprosjektet skal være ferdig, og deretter må det enkelte prosjekt sikres finans - i ering over hele prosjektperioden. Åge Lien er ansatt som sektorpolitisk direktør i Spekter. Lien har de siste ti år vært konsulent innen strategi- og virksomhetsutvikling, med særlig innretning mot offentlig eide selskap og foretak. Før dette har han bl.a. vært assisterende jern banedirektør i Jernbaneverket og divisjonsdirektør i NSB. Foto: Åsmund Lang bane, utslippsreduksjoner fra samferdselssektoren og nedgang i antall hardt skadde og drepte. I dag kommer slike størrelser fram ved at effekten av planlagte tiltak summeres, og ikke ved at det først og fremst settes mål, som deretter styrer valg av virkemidler og prosjekter. 5 Kollektivtrafikken må få en tydeligere plass i NTP Det mangler et kraftfullt nasjonalt grep om hvordan kollektivtrafikken skal utvikles, og hvilke mål vi vil oppnå. Det vil være riktig å samle plangrunnlaget for hele samferdselssektoren i en og samme Stortingsmelding, og kollektivtrafikken må få en langt mer framtredende plass i denne meldingen enn det den har i dag. Offentlige kjøp av transporttjenester bør også beskrives her. 6 Utredningsarbeidet må følges opp i NTP Etatene og NTP-sekretariatet har gjort et godt grunnlagsarbeid i utredningsfasen, og pekt på sentrale utfordringer for det norske samferdselssystemet. Konklusjonene som trekkes i hovedrapporten peker på viktige temaer som vi er enige om at det må fokuseres på i det videre planarbeidet. Vi vil spesielt peke på noen av utfordringene som må ses nærmere på: Hvilken rolle offentlig kjøp kan spille for å utvikle en nødvendig standard på kollektivtilbudet i byområdene. Samordning av bestillerfunksjonen for kollektivtransport på tvers av forvaltingsnivåer. Finansiering som er mer langsiktig enn dagens system med årlige bevilgninger. 7 Flere må inviteres i planprosessen Spekter er av den oppfatning at en god planprosess må invitere inn relevante aktører på ulike trinn i prosessen. Vi mener det bør legges til rette for konferanser og tematiske samlinger underveis, der næringsliv og ulike offentlige aktører og interesseorganisasjoner inviteres til å ta del ved å gi sine bidrag parallelt med samferdselsetatenes arbeid. Samtidig bør det oppfordres og stimuleres til at sentrale aktører spiller inn grunnlagsmateriale gjennom hele prosessen. For at planen skal være dekkende som et helhetlig grunnlag for utvikling av norsk samferdsel, vil det i planprosessen være behov for å formalisere samspillet mellom offentlige og private aktører, og mellom de offentlige aktørene på ulike forvaltningsnivåer. Videre arbeid Nasjonal transportplan for skal legges fram som en stortingsmelding tidlig i februar 2011 la NTP-sekretariatet fram flere utredninger som skal danne grunnlaget for det videre planarbeidet. Statens Vegvesen, Jernbaneverket, Kystverket og Avinor skal nå arbeide videre, og legge fram et planforslag i februar Planforslaget sendes så på høring, før det danner grunnlaget for stortingsmeldingen som legges fram i Spekters sektorråd for samferdsel, som består av 8 representanter fra Spekters samferdselsmedlemmer, vil følge det videre arbeidet med Nasjonal transportplan, og vil i den sammenhengen søke dialog med de ansvarlige departementer, transportetatene og sekretariatet for Nasjonal transportplan. 20 Aspekter Nr