Norge fra nedgang til vekst. Bedre tider. Norge fra nedgang til vekst

Transkript

1 Norge fra nedgang til vekst Bedre tider Norge fra nedgang til vekst 1

2 Omkring 1400 var både folketallet og økonomien i Norge svekket etter svartedaudens herjinger, og landet ble en stadig svakere part i unionen med Danmark. I ble reformasjonen innført, først i Danmark, dernest i Norge, som tapte sin politiske suverenitet. Innføringen av eneveldet fra 1660 førte til omfattende endringer i administrasjonen av Norge, og som ved reformasjonen ble grunnlaget for forandringene lagt i København. På tross av at Danmark-Norge på og 1600-tallet var innblandet i en rekke kriger med Sverige gikk Norge inn i en ny oppgangstid. Folketallet tok til å stige igjen, og landet ble også påvirket av den internasjonale utviklingen som fant sted innen økonomi og handel. Nye næringer som bergverk og sagbruk vokste fram, skipsfarten tok seg opp, og i byene foregikk det en betydelig vekst. Veksten i norsk økonomi var en forutsetning for å brødfø den økende befolkningen i landet. Samtidig ble den danske kulturelle innflytelsen i Norge stadig sterkere. Sammendrag Reformasjonen blir innført i Norge Fredrik 1. var konge i Danmark-Norge fra Han var inspirert av protestantene og hadde et ønske om å innføre protestantisme, og han startet med å fjerne eiendom og klostre fra de katolske biskopene, noe som i Danmark var enkelt grunnet den høye andelen protestanter i landet, men i Norge møtte han mer motstand. Den norske kirkeledelsen så på kongens handlinger som maktovergrep. Erkebiskop Olav Engelbrektsson så det som sin oppgave å beskytte kirkens og rikets selvstendighet i unionen med Danmark. I 1533 brøt det ut borgerkrig i Danmark om hvem som skulle arve tronen, og etter tre år vant Fredriks sønn hertug Kristian. Han ble valgt til konge og fikk tittelen kong Kristian 3. Det norske riksrådet var splittet i kongespørsmålet. Erkebiskop Olav, som satt i riksrådet, var ikke fornøyd med resultatet og søkte hjelp hos den tyske keiseren Karl 5. for å få en egen katolsk konge og bryte med unionen. Reaksjonen fra Kristian 3. og det danske riksrådet var uten nåde: Norge skulle opphøre som eget rike. 2

3 Erkebiskopen hadde satset alt for stort på ett kort. Han fikk ikke samlet bønder på sin side, og kunne dermed ikke ta viktige festninger sør i landet. Karl 5. sendte ikke militær hjelp. Til slutt rømte Olav fra landet, og i 1536 gjennomførte Kristian 3. en kirkelig nyordning i Danmark hvor biskoper ble arrestert og kirkegods beslaglagt. Kongen skulle være kirkens øverste leder, og bare den lutherske religionen gjaldt. Sommeren 1537 inntok danskene Trondheim, og med det ble den kirkelige nyordningen innført også her, hvor biskopene ble erstattet med tilsynsmenn. Det norske riksrådet ble avsatt, men i motsetning til tidligere vedtak fortsatte Norge som eget land i union. Med tiden ble det bygget opp flere styringsorganer i Norge, men landet forble tvunget til å følge alt som ble vedtatt i København. Politikk mer enn tro Politisk og juridisk grunnlag for en reformasjon og Norges statusendring ble lagt av Kristian 3. høsten 1536, mens den nye kirkeloven ble ferdigstilt først høsten Kristian var nå den øverste lederen for kirken, og han fjernet alt av spor etter biskopene, men vedrørende tro, lære og seremonier var han litt mer forsiktig. Han ville ikke få hele folket på nakken, så han ventet tålmodig på at folk etterhvert skulle få en bedre forståelse. Dette manglende kravet til streng disiplin førte til at mye fortsatte som før. De politiske og økonomiske endringene ved reformasjonen ble raskt gjennomført. Vi kan si at reformasjonen i Norge med det første omhandlet politikk heller enn tro og lære. Totalt sett hadde ikke den nye læren sunket inn før ultimo Dansk kulturell innflytelse Kirkens tilsynsmenn ble snart kalt biskoper igjen. De ledet kirken innenfor sine stift, og førte an i kampen for den lutherske tro. Noen av dem hadde til og med hoppet over fra å være katolske biskoper. Mellom 1537 og 1640 ble det utnevnt 24 lutherske biskoper i Norge, men bare fem var norske. De kom derfor til å fremme dansk kultur og språk sammen med mange av prestene, fordi de hadde studert i Danmark. En viktig del i den lutherske kirken var at alt skulle skje på det lokale språket. Det styrket skriftkulturen i for eksempel Tyskland og Danmark, men i Norge var det motsatt. Dansk var så likt norsk at folk forsto det. Bibelen ble derfor bare oversatt til dansk. Alt innen offentlig administrasjon ble skrevet på dansk, og lest opp på dansk til befolkningen. Reformasjonen styrket det danske språket i Norge, og svekket bare det norske ytterligere. Kampen om Norden På 1500-tallet økte Sveriges økonomiske og militære styrke. I 1520 brøt de ut av unionen med Danmark og Norge, og kampen om makten i Norden ble intensivert. Mellom 1563 og 1660 var Danmark-Norge deltager i seks kriger der Sverige var hovedfienden. Det endte med at Sverige hadde fått utvidet sitt territorium, og i løpet av de neste 200 årene ble de også en nordeuropeisk stormakt. Det at Sverige hadde blitt en av Europas største 3

4 jernprodusenter ga dem store inntekter som hjalp dem å vokse til hva de ble. Landet var overlegent. Danmark-Norge tapte store områder til Sverige, blant annet i Skåne og hele vestkysten opp til Østfold, samt Jemtland og Herjedalen ved Midt-Norge. Krigene rammet de sivile hardt. Soldatene trampet i stykker åkrene og forsynte seg av avlingene, buskap og verdigjenstander. Staten la dyre skatter på normale folk. Overklassen slapp billig unna fordi de selv skulle beskytte befolkningen, men problemet var at adelens riddere til hest hadde lite å stille opp med mot artilleri og fotsoldater, så begrunnelsen for standens særstilling i samfunnet forsvant på 1600-tallet. Eneveldet Krigene ga en enorm statsgjeld og økonomisk krise i Danmark-Norge, og skattene måtte igjen økes. Kongen turde ikke ta denne beslutningen uten støtte, så han kalte inn stendene til et møte i København i Den største delen av befolkningen - bøndene - var ikke representert. Dette møtet startet en uforutsigbar utvikling som skulle ende med statskupp og full omveltning i løpet av fire måneder. Bakgrunnen for endringene var at adelen ikke ville gi slipp på sin skattefrihet, noe som satte sinnet i kok hos de to andre stendene. Borgerne og de geistlige bestemte seg for å svekke adelens makt én gang for alle: De skulle tilby kongen arverett til tronen. Hittil hadde det vært adelen i riksråd som valgte ny konge, og de valgte ham først etter at han hadde lovet dem visse privilegier. Dette ville de andre stendene få en slutt på. Adelen ville naturlig nok ikke gå med på arveretten, men Fredrik 3. svarte med å erklære militær unntakstilstand, stenge Københavns byporter og fange adelen innenfor. Adelen så perspektivet, og 13. oktober 1660 tilbød alle de tre stendene kongen og hans etterkommere arverett til tronen. Å gå fra valg til arv betydde at forfatningen måtte revideres, og 10. januar 1661 sendte kongen ut den såkalte enevoldsarveregjeringsakten, den nye «grunnloven». Den gikk mye lengre enn hva stendene hadde sett for seg, for den innførte eneveldet, som kom til å bli værende frem til 1814 i Norge, og 1849 i Danmark. Kongen hadde forhandlet frem en god deal for å få igjennom en slik endring i maktforholdet mellom monarken og folket. På denne tiden greide han å få bønder og stormenn i Norge til å gå sammen og avgi suvereniteten over det norske folk, fra folket selv til den eneveldige kongen. Riksrådet forsvant, og med det også det siste av adelens regjeringsmakt. I dag lurer en kanskje på hvorfor stendene kunne gå med på ideen om eneveldet, men grunnen er primært fordi de var opptatt av å svekke adelens makt, ikke av å begrense kongens. I tillegg ble eneveldet sett på som en styreform som var moderne. Den ble innført i mange europeiske stater på denne tiden, og i tillegg slapp man mye byråkrati. Sentralmakt og statlig styring Det nye styringssystemet var pyramideformet med kongen på toppen. Under han satt en sentraladministrasjon med faglige organer kalt kollegier - litt som departementer i dag. Administrasjonen av Norge ble delt inn i fire hovedamt med underliggende amt. De var igjen inndelt i fogderier, ledet av en fogd eller fut, som igjen hadde underordnede medhjelpere kalt (bonde)lensmenn. Amtene ble ledet av en amtmann. 4

5 Før hadde lensherrene hatt nærmest all makt innenfor sitt len, mens nå lå flere oppgaver hos fagetater rett under kongen. Trådene i samfunnet ble samlet hos administrasjonen i København, men selv med begrenset makt kunne embetsmennene fortsatt påvirke avgjørelser hos kongen gjennom anbefalinger og rapportering angående kritikkverdige forhold ute i lokalsamfunnet. Stadig tok kongen tak i sakene og gjorde nesten ordrette vedtak etter embetsmennenes anbefalinger. Kongen fulgte ofte råd fra embetsmennene, men han var ingen nikkedukke. Ut fra egne meninger førte han riket i akkurat den retningen han ønsket, som da Kristian 6. sørget for at helligdagene virkelig ble holdt hellige, og da han innførte konfirmasjon i 1736 fordi han ønsket at ungdommen skulle få en bedre opplæring i kristendom. Det igjen krevde bedre lese- og skriveferdigheter, som førte til lover om skolegang for alle i 1739 og i Befolkningen i Norge Hyppig tilbakevendte pestepidemier etter 1350 holdt befolkningstallet nede, og i årene frem mot 1500-tallet mistet Norge kanskje 60 % av befolkningen. På og 1600-tallet ble Norge fremdeles rammet av pestepidemier, men angrepene var mildere og frekvensen sank. I tillegg begynte myndighetene på 1600-tallet å legge forhåndsregler til grunn for å sikre at friske ble holdt utenfor smittefare, blant annet med bestemmelser rundt karantene i 40 dager for mannskap og skip som kom fra pestherjede områder. I perioden var rundt 90 % av befolkningen knyttet til bondenæringen. Arbeidsmetodene endret seg lite, og heller ikke produksjonsnivået økte betydelig. Befolkningsveksten i denne perioden kom derfor ikke av avansering innen jordbruk og fedrift, men heller av at andre næringer vokste frem som ga flere tilleggsinntekter. Korndyrkingen gikk drastisk ned i fra 1350 og ut på 1400-tallet. Det er flere grunner til det. En av dem er at arealet brukt til åkere minket, mens fedrift ble mer utbredt. Det å drive dyr krevde færre arbeidere enn hva jordbruket krevde, og etter 1350 var det ikke akkurat overskudd på mennesker her til lands. Ødegårder ble brukt til beite, setrer og slått mark. Det var god plass, fordi presset på arealene lettet når mengden som presset, minket. Manntall og folketellinger Tallet er usikkert, men en antar at Norge rundt 1500 hadde innbyggere. Fra ca begynte myndighetene å registrere antall menn i manntall, og beregninger med dette som utgangspunkt tilsier at Norge hadde ca innbyggere i 1660 og i I 1801 ble det gjennomført folketelling, hvor alle menn og kvinner ble talt opp. De tilsier at Norge hadde et innbyggertall på i 1801, omtrent seks ganger så mange som i Det var likevel store regionale forskjeller. I hele det området som i dag er Troms og Finnmark bodde det ca i 1660, bare litt over to prosent av landets befolkning. For å markere norsk kontroll i området ble det derfor viktig for myndighetene å bosette folk her oppe. I 2006, 346 år senere, bodde det 4,9% av befolkningen her. 5

6 Den samiske befolkningen Norge fra nedgang til vekst Det eksisterer ulike teorier om hvor samefolkets forfedre kom fra og hvilke folkegrupper de er i slekt med. Samiske myer forteller om en todelt innflytting, én fra sør og én fra nord. I dag bor flesteparten av samene i nord, men i flere hundre år bodde det sørsamer så langt sør som ned til Hedemark. Man vet ikke helt sikkert når de kom hit, men noen mener de inntok områdene på 1400-tallet, når det lå øde etter svartedauden. Andre tror heller på gamle lovtekster som tyder på at det fantes samer på Østlandet på 1100-tallet. Flertallet av samene som levde i nord på 1400-tallet levde på jakt, fangst og fiske. Etterhvert ble belastningen av jakt på villreinen så står at dyret nesten ble utryddet. Derfor begynte de rundt 1500 å holde tamrein for kjøttproduksjon. Grensene mellom samefolkets og naboenes områder var klare frem til utpå 1200-tallet. Folkene i området hadde gjensidig nytte av hverandre og samarbeidet godt, men nå endret dette seg. Danmark-Norge, Sverige og Russland startet å legge under seg samiske områder og kreve inn skatt. Noen steder krevde til og med alle tre skatt fra de samme samene. Mellom 1550 og 1750 var det mange uenigheter om hvem som skulle råde over de samiske områdene. Hver enkelt stat etablerte hver sine lover for samene, og alle ønsket kontroll over handelen. Slik ble samene trukket inn i eksisterende handelsnettverk og utsatt for påvirkning utenfra. Samene ble utsatt for intens misjonering fra slutten av 1600-tallet. Norske og svenske prester hadde stor interesse av å konvertere flest mulig samer over til kristendommen, og utrydde samens avguderi, overtro og trolldom. Blant annet ble instrumenter, hellige steder og offerplasser som alle inngikk i samenes religiøse kultur, ødelagt. I 1751 ble grensene i nord mellom Norge og Sverige fastsatt, og de samiske områdene ble endelig klart fordelt mellom de to landene. Denne tiden var et vendepunkt for den samiske historien, for fra nå av måtte de akseptere at deres områder var oppdelt av statlige grenser og at råderetten over ressursene ble begrenset av ulike stater. Også samenes religiøsitet ble kanalisert inn i to forskjellige, statelige kirker. Selveiere og husmenn Rundt 1350 var jordfordelingen i Norge omtrent slik: Adel 20 %, Kirken 40 %, kongen 7 % og bøndene 33 %. Når reformasjonen trådde i kraft endret dette seg betydelig, for kongen overtok alt land kirken hadde eid. Han beholdt derimot ikke dette lenge, for staten skyldte rikmenn store summer for deres finansiering av krigene mot Sverige. Kongen måtte selge unna områder, og de som kjøpte var pengesterke byborgere og embetsmenn som kjøpte landområder de selv kunne drive industri på. I løpet av to perioder, 1680-årene og 1720-årene, solgte staten unna mesteparten av sin jord, mens bøndene kjøpte jord og ble selveiere. Likevel, variasjonene var store: På Østlandet eide de fleste bøndene sin egen går, mens i nord var det bare 4-6 % selveiere, fordi det var de som ville ha kontroll over handel med fisk som kjøpte eiendommene i stede. Husmenn het de som ikke kunne kjøpe seg egen jord, men som måtte leie et lite stykke land og betale leie i form av penger eller arbeid, ofte i en kombinasjon. Noen husmenn leide mye nok jord til å drive litt jordbruk, men likevel måtte flesteparten av husmennene ha ekstra arbeid som sto for størsteparten av inntektene, for eksempel som sagbruksarbeidere, håndverkere, fiskere, sjømenn eller som jordbruksarbeidere hos gårdeieren. På begynnelsen av 1700-tallet var det husmenn i Norge, og hundre år senere var det økt til mens gårdsbrukene talte ca Primo 1800 var husmennene altså en av de største sosiale 6

7 gruppene i landet. I tillegg tjente stadig flere til livets opphold som tjenestefolk boende på gården de jobbet på. Stor befolkningsvekst og manglende jord til alle var hovedgrunnen til at forskjellene økte såpass i samfunnet. Fiske I 1432 var en handelsmann fra Venezia på Røst. Han funderte på hvordan noen kunne overleve så langt nord, og kom til konklusjonen at det var fordi nordlendingene dro til Bergen for å bytte fisk mot varer de trengte. Fiske etter gyteferdig torsk var det viktigste sesongfisket. Rundt 1660 deltok 3000 fiskere fra Namdalen i sør til Finnmark i nord i det årlige Lofotfisket. Mesteparten ble til tørrfisk og eksportert. På og 1700-tallet handlet fiskerne fra nord mest med kjøpmenn i Bergen, men også handelsmenn fra Trondheim var med i konkurransen. Ofte sto fiskerne i gjeld til bestemte handelsmenn, og måtte derfor selge fisken sin til dem og godta betalingen de fikk. En positiv side var at om fisket slo feil kunne fiskerne få nødvendige varer på kreditt for å overleve, og betale tilbake neste sesong. I bosatte skotter seg på Nordmøre og begynte produksjon av klippfisk hvor de delte fisken på langs, renset og saltet den og hengte den til tørk. For denne fisken fikk både bearbeiderne og eksportørene bedre betalt enn for tørrfisken. Fisket var viktig for de som bodde i nord, men mange slo seg ned ved områder langs kysten hvor de også kunne drive jordbruk og ha dyr. De var fiskebønder. Mens mannen var på sjøen drev kona og barna gården. Slik sikret de i større grad mat og klær til seg selv, samtidig som at de var del av en større økonomi gjennom eksport av fisk. Husstanden Kjøpmenn og håndverkere drev bedriften sin enten fra der de bodde, eller rett i nærheten, og de ansatte bodde sammen med sin overordnede. På gårdene levde folk i et arbeids- og bofellesskap hvor gjerne hele familien bodde sammen med tjenestefolk og andre som fikk mat og husrom mot betaling. Det var husbonden som representerte husstanden utad så fremt han var myndig, altså minst 25 år, og mens kvinner aldri var myndige hadde de mye å si innenfor husets vegger. Husbonden hadde ansvar for arbeidet som foregikk, mens kona ledet det daglige stell av dyr, folk, mat og klær. Dette var uhyre viktig arbeid i et samfunn hvor hungersnød alltid var en trusel. Når husbonden eller hans kone døde var det en alvorlig situasjon for alle, og det var viktig å få inn en erstatning. Den vanligste løsningen var at den gjenlevende giftet seg på nytt. Det var husstandene som var de minste byggeklossene i samfunnet. Her vokste barn opp, og varer ble produsert. Gamle og syke ble tatt hånd om. Barn som ikke giftet seg når de var gamle nok var derimot ikke velkomne, for de var bare en belastende ekstra utgiftspost. EkteskaP Det var ulovlig å få barn utenfor ekteskap, og fikk du det ble du straffet med bøter til kongen og med irettesettelse fra prestene. Handlet du mot kirkens ord mistet du all ære. Disse straffene ble ytterligere skjerpet i 1617 hvor både menn og kvinner måtte betale dyrt for 7

8 seksuell omgang utenfor ekteskap. De måtte også skrifte for sine intime handlinger foran hele menigheten. Frykten for straffene førte til at mange kvinner holdt graviditeten skjult, fødte alene og tok gjerne livet av ungen like etterpå. Hvis dette ble oppdaget var konsekvensene halshugging, og hodet ble så satt på stake til skrekk og advarsel. På 1700-tallet giftet menn seg gjerne når de var år mens kvinnen var 25, og den typiske gårdbrukeren fikk sin første sønn da han var 32, og han døde i 60-åra, når en sønn var klar til å ta over gårdsbruket. Omtrent halvparten av kvinnene var gravide når de giftet seg, så det seksuelle samlivet startet når de var trolovet, altså lovet ekteskap i prest og vitners nærvær. Det var forbudt å flytte sammen før bryllupet. Kvinner fra borger- og embetsstanden giftet seg vanligvis tidligere, og hadde derfor ofte ikke uønsket graviditet før bryllupet. Det at de giftet seg i ung alder førte heller til at de fikk mengder av barn i etterkant barn var vanlig blant de øvrige i samfunnet. Nye næringer Tilbakegangen etter Svartedauden ble avløst av nye næringsmuligheter på 1500-tallet. To viktige gjennombrudd som kom var bergverks- og sagbruksdrift. Et voksende næringsliv ga landet økonomiske ressurser som åpnet for omfattende import og vekst i byene. Bergverk og sagbruk Gruvedrift hadde forsiktig startet allerede på 1500-tallet, men det var først utpå tallet at ordentlig vekst i virksomheten kom. I 1623 åpnet sølvverket på Kongsberg, og noen tiår senere var flere kobberverk i virksomhet. Bergverkene var dyre i drift og trengte store investeringer, noe bare kongen og rike kapitalister kunne står for. Fra Tyskland ble det hentet inn fagfolk, og omkring 1650 jobbet mann innen gruve- eller smelteindustrien. Bønder som bodde i nærheten tjente ekstra penger ved å levere trekull til verkene og ellers transportere forsyninger og materialer og selge egne varer til de ansatte. Rundt 1800 hadde bønder også inntekter fra bergverkene. Sterk befolkningsvekst og økt handel med andre deler av verden førte til at Vest-Europa hadde stor etterspørsel på materialer til skipsbygging. I tillegg måtte det byges flere hus, brygger, diker og bruer, og en trengte ved til matlaging og oppvarming. Stor etterspørsel førte til at skoger i England, Nederland og Frankrike ble uthogd, og etterspørselen etter skandinavisk tømmer bare økte. På begynnelsen av 1500-tallet kom oppgangssaga til landet. Den var billig å sette opp, var drevet av vannkraft og var effektiv. Produksjonen steg, og arbeiderne ble spart for mye slit. Trær ble hogd, kvistet, fraktet med hest til nærmeste sag eller elv hvor de kunne sendes effektivt. Treverket ble sagd opp til bor og sendt til bordtomter nær havnene, hvor oppsynsmenn sorterte dem etter kvalitet. Alt dette krevde mange folk i arbeid, og ga dermed levebrød til mange familier, flesteparten fra landsbygda. 8

9 Trelasthandel og skipsfart Norge fra nedgang til vekst Rundt 1550 oppdaget kongen og hans rådmenn at trelasthandelen kunne gi staten et solid økonomisk løft. Skatter og avgifter på både produksjon og eksport av trelast ga staten inntekter som bidro til å holde oppe administrasjon og sentrale enheter. Toll og andre avgifter utgjorde i 1640-årene halvparten av alle statsinntektene. Stor eksport av trelast, metaller og fisk og import av forbruksvarer førte til at de som drev med eksport og import forsto at det ville lønne seg å ha en egen, norsk skipsflåte hvor norske sjøfolk kunne arbeide og tjene penger. På og 1700-tallet var det et stort problem med sjørøvere i Sør-Europa som drev sin virksomhet ut fra stater i Nord-Afrika. I 1746 ordnet Danmark-Norge en avtale med Algerie og andre stater om at danske og norske skip skulle beskyttes fra sjørøvere. Dette var av stor økonomisk betydning fordi norske skip kunne ta på seg fraktoppdrag mellom havner i Sør-Europa, noe de tjente stort på. Dette ga økonomisk vekst hos et stort antall nordmenn. Profesjonell handel og byvekst Fra 1662 hadde noen byer med spesielle rettigheter enerett til å drive trelasthandel innenfor en gitt radius. I tillegg hadde de fortrinnsrett på handel innenfor et enda større område. Rundt disse kjøpstedene lå det ladesteder som etterhvert fikk rett til å drive trelastutførsel og annen handel såfremt kjøpmennene hadde borgerskap i en kjøpstad. Hensikten med dette var at at bønder ikke skulle drive direkte handel med utlandet, og at staten skulle ha kontroll over handelen for tjene mest mulig på toll og vareomsetningen. Det var klart at prisene sank når tilbudet var stort, så trelasteksportørene og sageierne fikk kongen til å komme med et regelverk i 1688 for Øst- og Sørlandet som sa at andelen lovlige sagbruk skulle halveres. På denne måten forsvant det lille som var igjen av sagbrukbønder, mens den økonomiske situasjonen til de bestod ble styrket. Andelen som bedrev sagbruk gikk ytterligere ned da skogene som lå lettest tilgjengelig for sagbruksdrift begynte å tynnes ut. Bare de rikeste handelsborgerne hadde økonomisk evne til å utnytte skogene lengre inn i landet. Trelasthandelen bidro til sterk byvekst i Norge, og mellom 1660 og 1800-tallet ble bybefolkningen mer enn tredoblet, og det oppsto 25 nye byer i landet. Frem til 1800 var Bergen Norges suverent største by med over innbyggere, omtrent det dobbelte av hva Kristiania hadde. Den store virksomheten ved bergverket på Kongsberg gjorde byen til Norges nest største omkring Mangesysleri, handel og bedre levestandard Svært få husstander livnærte seg uavhengig av jordbruket, men veksten i fiskeri, skipsfart, bergverk og trelast åpnet for at folk kunne få inntekter fra flere forskjellige aktiviteter - såkalt mangesysleri. Innenfor jordbruket produserte folk først og fremst det de selv trengte, selv om produksjonen også var rettet mot et marked hvor de tjente penger på varer de hadde overskudd av. På markedene kunne de også skaffe seg varer de selv ikke produserte. Kystbefolkningen solgte fisk til innlandsbefolkningen, og kjøpte med seg korn og meieriprodukter hjem. Stigende etterspørsel førte til økt produksjon, og utviklingen oppmuntret til mer spesialisering både lokalt og regionalt, slik at folk kunne selge unna mye av 9

10 et større overskudd på én vare fremfor å selv trenge det lille de produserte av hver vare i et variert utvalg. Import av luksusvarer økte, som på for eksempel tekstiler. Mote fra Paris nådde opp til Hammerfest, og røde toppluer fra den franske revolusjonen er funnet i Østerdalen. Rundt 1800 ble sukker og tobakk vanlige varer. Vinduer, utvendig maling og takstein ble mer vanlig, og sammenlignet med andre europeiske land var Norge egentlig preget av lite fattigdom. 10

11 Tidslinje Inndelingen til kapitlet er hentet fra boka Tidslinjer 1+2, Jørgen Eliassen, Ola Engelien, Tore Eriksen, Egil Ertresvaag, Ole Grimnes, Synnøve Hellerud, Lene Skovholt, Knut Sprauten, Herdis Wiig og Andreas Øhren, Aschehoug 1. utgave, 1. opplag Ved uhell kan det ha endt med at noe tekst i sammendraget er meget lik det i læreverket. Forsidebildet er hentet fra Google uten spesifikk tillatelse, og jeg understreker at jeg ikke eier eller innehar noen form for rettigheter til å antyde at det er mitt. Direkte kopiering av tekst fra dette dokument er ikke tillatt. Erlend C. L. Birkeland