Innspill til strategi om psykisk helse

Transkript

1 FELLESORGANISASJONEN MEDLEM AV LANDSORGANISASJONEN I NORGE Helse- og omsorgsdepartementet Postboks 8011 Dep OSLO Deres referanse Vår referanse Vår dato 16/ Innspill til strategi om psykisk helse Fellesorganisasjonen (FO) er fagforeningen og profesjonsforbundet for over barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. En rekke av våre medlemmer arbeider innen psykisk helse i kommune- og spesialisthelsetjenestene. Det er viktig at en strategi for psykisk helse ses som en del av en større helhet. Derfor er det viktig at det blir arbeidet bredt slik at også andre instanser enn de ordinære helsetjenestene inkluderes, som for eksempel barnehagen, skolen, SFO, videregående skoler, NAV, barnevernet, idretten, frivillige organisasjoner, brukerorganisasjoner, redd barna, røde kors, religiøse samfunn og næringslivet. Et psykisk helsevennlig samfunn kjennetegnes av å ha et samfunnsperspektiv på psykiske helseproblemer ved å fremme helsepolitiske temaer om sammenhengen mellom helse, medisin og samfunn. Det vil si å fremme et mer helhetlig syn på helse hvor analyser av livsvilkår er med når forebygging skal drøftes. Hvilke forhold i samfunnet bidrar til psykisk uhelse, og hva kan forebygge en slik utvikling i samfunnet er viktige spørsmål. Begrepet helse defineres av WHO som «en tilstand av komplett fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyte» - og rommer altså mange aspekter av et menneskes liv. Den psykiske (u)helsen henger tett sammen med faktorer som somatisk helse, økonomi, arbeid, bolig, familie, sosiale velvære, deltagelse og inkludering i samfunnet, trivsel på skole, barnehage, nabolaget og opplevelse av mestring. Samfunnets helhetlige arbeid for den psykiske helsen til befolkningen er ikke blitt tatt alvorlig nok, og derfor er den varslede strategien om psykisk helse svært viktig. Departementet etterspør svar på flere ulike utfordringer, men FO vil i dette innspillet først og fremst kommentere på forebyggende og psykisk helsefremmende tiltak. Samhandling og kompetanse Et av dagens store problem når det gjelder psykisk helse er manglende samhandling på tvers mellom kommunehelsetjenestene og spesialisthelsetjenestene. FO håper at de planlagte pakkeforløpene kan være med å bidra til bedre samhandling på tvers mellom FO Besøksadresse: Mariboesgt Oslo Postadresse: Pb Sofienberg 0506 Oslo Telefon: Telefaks: e-post: kontor@fo.no Bankgiro: Bankgiro kontigent: Foretaksnr.: MVA

2 2 de ulike leddene, men det er viktig at dette blir et av satsningsområdene i de planlagte strategiene. FO er opptatt av at rusmiddelavhengighet og psykiske lidelser må sees på både som et helsemessig og sosialt problem. Det forutsetter tverrfaglige, helhetlige og tilpassende tiltak på mange områder. Utfordringer når det gjelder både helse og sosiale forhold må vektlegges. FO mener sosialfaglig kompetanse i tjenestene er helt nødvendig for å ivareta pasientenes og brukernes behov for forsvarlige og koordinerte helse- og omsorgstjenester. Tilstrekkelig kompetanse og kvalitet i tjenestene er vesentlig for forsvarlige tjenester, og avgjørende for gode rehabiliteringsforløp. Vi ser en klar tendens til at helsefaglig personell prioriteres i både spesialisthelsetjenestene og kommunale helse- og omsorgstjenester. Helhetlige og tverrfaglige tjenester og kompetanse i kommunale tjenester til personer med psykiske lidelser må inneholde både helsefaglig og sosialfaglig kompetanse. FO mener tilstrekkelig sosialfaglig kompetanse er et viktig bidrag i tjenester til personer med psykiske lidelser, og andelen sosialfaglige stillinger i barne- og ungdomspsykiatrien, psykisk helsevern for voksne og rusomsorgen må økes. Barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere er godt kvalifisert og kan gi viktige bidrag i psykisk helsearbeid. Kommunene må forplikte seg til å sørge for at ansatte som jobber med tjenester til mennesker med psykiske lidelser har oppdatert kompetanse og kunnskap om hva det er som virker. Brukeren som viktig aktør FO mener brukerperspektiv i tjenester er viktig. Konkrete tiltak for å styrke brukerens og pårørendes medvirkning i tiltak for å bedre tjenester til personer med psykiske lidelser både på individ og systemnivå må iverksettes. Pårørende må vurderes med hensyn til ulike roller og spesielt må mindreårige pårørende ivaretas ut fra egne behov. Det innebærer blant annet at når begrepet pårørende blir brukt om barn, skal ikke barn ivareta foreldrenes behov, men forbli i rollen som barn og møtes på de behovene barn har. Sosialfaglig personell har kompetanse på blant annet samtale som virkemiddel, og slik kompetanse er det viktig at kommunene vektlegger og tar i bruk. Pårørende kan være en ressurs og en aktiv part i pasientens behandlingsnettverk, samtidig som pårørende kan ha egne belastninger og behandlingsbehov. Pårørende med belastninger, plager og bekymringer knyttet til en pasient med psykiske problemer kan selv ha behov for veiledning, råd eller opplæring. Hos pårørende med egne behandlingsbehov, vet vi at det er en høyere forekomst av psykiske og fysiske plager. Det er derfor viktig at denne gruppen både blir selvstendig vurdert med tanke på egne behandlingsbehov og ikke minst iverksatt tiltak for å forebygge behandlingsbehov. Bolig FO mener det må legges til rette for tilskudds- og låneordninger slik at også personer med nedsatt funksjonsevne og lav inntekt får mulighet til å eie egen bolig. Kommunene må disponere tilstrekkelig med kommunale utleieboliger for å ivareta ulike behov som for eksempel overgangsboliger for unge voksne med psykiske lidelser og andre med behov for å leie bolig i kortere eller lengre tid. Videre må det satses på boligsosialt arbeid

3 3 og nærmiljøarbeid. Dette er tiltak som er svært viktige i både forebyggende og rehabiliterende henseende, og som krever en egen satsning som bør ivaretas i strategien. Barn i fattige i familier Fattigdom har blitt en av de mest omdiskuterte sosialpolitiske temaene i Norge. Norge er et av verdens rikeste land hvor befolkningen jevnt over har høy levestandard og det vanskelig å forstå at det opereres med beregninger som viser at opp mot 10 % av Norges befolkning er fattige. Flertallet av kommunene i Norge har økt andel barn som lever i fattige familier, med størst økning i de fem største kommunene. Oslo er en «versting» med nesten dobbelt så høy barnefattigdomsrate som resten av landet. Nesten åtte av ti fattige barn i Oslo har ikke-vestlig minoritetsbakgrunn, noe som vanskeliggjør integrering. Foreldrene står ofte utenfor arbeidslivet og er avhengig av sosialhjelp og offentlige ytelser. Det er ofte barnerike familier som bor dårlig i kommunale boliger som ikke er tilrettelagt barnefamiliers behov. Både barna og foreldrene er særlig sårbare på grunn av manglende tilhørighet til landet, språket, kulturen og ikke minst manglende sosial tilknytning til jevnaldrende og andre. Mange er også traumatisert på grunn av opplevelser fra hjemlandet. Flere har pekt på at lavinntekt eller fattigdom i barnefamilier kan ha betydning for barns helsetilstand og på sikt deres levekår og livssituasjoner. Det er videre en tendens at fattigdom påvirker barns livssjanser og til en viss grad går «i arv». Det er godt dokumentert at barn som lever i fattigdom eller lavinntektsfamilier har dårligere livssjanser enn andre barn. Bekjempelse av fattigdom er derfor svært viktig for å bedre barns oppvekstsvilkår. Forskning viser at risikoen for å bli fattig henger sammen med lav utdanning, svak tilknytning til arbeidslivet, trangboddhet og lav deltakelse i fritidsaktiviteter og samfunnsliv forøvrig. Med bakgrunn i disse kjente faktorene er det viktig at tiltak som iverksettes gjenspeiler disse problemområdene. FO mener at der viktig å satse på et bredt spekter av tiltak. Dette gjelder både tiltak i familien og overfor det enkelte barn, og det er tiltak som kan gjennomføres i NAVs gjeldene regelverk, tiltak som må vedas i statsbudsjettet og tiltak som krever lovendring. For å sikre at barns behov blir ivaretatt, mener FO at alle NAV kontor bør ha en egen barneansvarlig. En barneansvarlig som sikrer at barns behov blir ivaretatt i vurdering av hjelpetiltak til familien. FOs innspill til virkemidler i bekjempelse av barnefattigdom: Gode universelle ordninger Gratis barnehage Gratis skole og skolefritidsordninger Gratis fritidsaktiviteter i kommunene Økt barnetrygd Egne barneansvarlige på alle NAV kontor Kommunale oppvekstplaner som må innebefatte arbeid med barnefattigdom Barnehage og skole som forebyggende arenaer Gjennom samhandlingsreformen understrekes kommunenes ansvar for forebyggende arbeid, og dette inkluderer også barn og unge. FO mener at det i et

4 4 forebyggingsperspektiv vil være naturlig at det også satses på tverrfaglig kompetanse både i tjenestene til barn og unge, og på deres oppvekstarenaer. Særlig tverrfaglig kompetanse på oppvekstarenaer som barnehage, skole og SFO vil legge til rette for tidlig intervensjon og mulighet til å forebygge psykososiale problemer. Barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere har god kompetanse i forebyggende og endringsrettet arbeid, og bør derfor være en naturlig del av personalet i barnehage, skole og SFO. I tillegg vil det være naturlig at barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere med klinisk videreutdanning eller annen relevant tilleggsutdanning (jf. kompetansekravet i familievernet) er representert i pedagogisk psykologisk tjeneste, på helsestasjonen og i skolehelsetjenesten. Tverrfaglig barnehage Gjennomsnittlig befinner over 90 % av alle barn mellom 1-6 år seg i barnehagen. Barnehagen er samtidig også den samfunnsinstitusjonen som har mest kontakt med foreldrene/foresatte knyttet til oppdragelsen av barna. Barnet bringes og hentes daglig i barnehagen og er dermed en sentral arena for foreldre og samarbeidet om oppdragelse av barn. Ikke minst er barnehagen en sentral arena for tidligst mulig å fange opp barn og familier som av ulike årsaker strever, og den er sentral når det gjelder å kunne forebygge og bidra når barn lever i vanskelige livssituasjoner. Barnehagen kan og skal også legge til rette for en positiv utvikling hos barnet og for foreldrenes omsorgsferdigheter. FO mener en tverrfaglig barnehage er et viktig virkemiddel for at alle barn skal få best mulige tilbud. De kompetansebidragene FOs profesjoner representerer er derfor et viktig supplement til barnehagelærerens kompetanse, og med på å sikre at barn som av ulike årsaker er sårbare og utsatte, blir identifisert og får den hjelpen de har krav på tidligst mulig. FO vil særlig peke på barnevernspedagoger og vernepleiere som viktige profesjoner i barnehagen. Ansatte i barnehagen er i en særstilling når det gjelder å observere og få informasjon om omsorg, helsetilstand og livssituasjonen til barn under skolepliktig alder. Dette er særlig kompetanse som våre profesjoner besitter. Å tilføre barnehagen kompetanse i å kunne identifisere barn som ikke har tilfredsstillende utvikling vil bidra til å forebygge problemer og sikre at tiltak blir satt inn så tidlig som mulig. Vernepleiere har særlig kompetanse på barn med funksjonsnedsettelser, både i å identifisere hjelpebehov og i å gjennomføre faglig, gode tiltak. Barnevern i barnehagen FO er, sammen med mange andre aktører, opptatt av temaet barnevern i barnehagen. Forskning viser at 35 % av barna i barnehagen mangler trygg tilknytning til egne foreldre. Det er viktig at barnehagen har kompetanse til å trygge disse barna og å initiere/drive foreldrestyrkende arbeid, gjerne i samarbeid med andre instanser. Tidlig innsats overfor sårbare og utsatte barn og deres familier er et viktig tverrpolitisk mål. Det berører både kompetansen i barnehagen og barnevernet knyttet til tverrfaglig samhandling, men også kunnskap og kompetanse om barnevernfaglige perspektiver i hverdagsmøtet med barn og familier i barnehagen. Barnehagens totale kompetanse kan økes ved at barnevernspedagoger arbeider i barnehagen. Deres kompetanse omhandler blant annet

5 5 å avdekke, ivareta og handle i forhold til utrygge barn, og barn som utsettes for omsorgssvikt, vold og overgrep. Tverrfaglig skole Skolen er unik ved at alle barn og unge mellom 6-15 år - og deres foreldre er der. Dette gir muligheter for å skape gode felleskap og arbeide inkluderende og forebyggende, både på et overordnet nivå og for elever som av ulike årsaker strever. Det kan være ulike grunner til at barn og unge har det vanskelig. Noen har foreldre som strever med rus og/eller psykiske lidelser, familien kan leve i en utsatt livssituasjon, barnet kan ha uavdekkede behov eller tilstander, og det kan være forhold på skolen som skaper mistrivsel, ensomhet og utestenging. FOs profesjoner har kunnskap og kompetanse om hvordan psykososiale vansker oppstår, og hva som kan dempe disse og forhindre at barns situasjon og utvikling påvirkes negativt. FO har gjentatte ganger spilt inn betydningen av barnevernsfaglig-, sosialfaglig- og vernepleiefaglig kompetanse i skolen. FOs profesjoner besitter kompetanse og verktøy som fremmer godt psykososialt skolemiljø og som er viktig for blant annet godt antimobbearbeid. Samtidig er kompetansen disse profesjonene innehar, sentral når det gjelder å sikre at barn, med ulike utfordringer som hindrer god utvikling, kan oppdages tidlig og få rask og adekvat hjelp. Vi vurderer at skolens totale kompetanse øker gjennom systematisk bruk av barnevernspedagogers, sosionomers og vernepleieres kompetanse. Dette gjelder både for den enkelte elevs opplæring og trygghet og for skolemiljøet i sin helhet. Oppsøkende virksomhet blant barn og unge Den primære målgruppa for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid, er ungdom med hjelpebehov som det ordinære hjelpeapparatet av ulike grunner har vanskelig for å nå. Oppsøkende sosialt arbeid handler om å jobbe med sosial integrering og bidra til gode oppvekstmiljø for målgrupper som sentrale myndigheter hevder er høyt prioritert. Utekontakter og oppsøkende tjenester er eksempler på tjenester som både kan avdekke svikt i et oppvekstperspektiv, og som binder hjelpetjenester sammen og fører til at barn, unge og familier får nødvendig hjelp. De driver oppsøkende sosialt ungdomsarbeid, og er tilstede både på formelle og uformelle arenaer der barn og unge er. Oppsøkende tjenester, fritidsklubber, aktivitetshus og lignende er gratis tiltak som treffer uorganisert ungdom og som har unike muligheter til å fange opp ungdom som av ulike årsaker sliter. Det er viktig at kommunene har et forebyggende apparat som kjenner disse risikosituasjonene og som hurtig kan komme i kontakt med ungdommen slik at man så tidlig som mulig kan komme inn med hjelpetiltak og snu en negativ utvikling. FO mener også at det er avgjørende at det er ansatt kompetente fagfolk med sosialfaglig eller sosial pedagogisk kompetanse i slike tiltak. Personer med utviklingshemning Det er en gruppe som ofte faller utenfor i mange sammenhenger og som bør nevnes særskilt. Personer med utviklingshemning, både barn, unge og voksne utvikler de samme psykiske lidelsene som hos normalbefolkningen i tillegg har de høyere forekomst

6 6 av psykiske lidelser enn i befolkningen forøvrig. Personer med lett utviklingshemning har opptil 50 % større risiko for å utvikle en psykisk lidelse, mens personer med moderat til alvorlig utviklingshemning har 3 til 5 ganger så høy risiko enn vanlig. I tillegg vet vi at det er større utfordringer knyttet til diagnostisering og mindre kompetanse i hjelpeapparatet. Å oppdage, gjenkjenne og utrede en psykisk lidelse hos personer med utviklingshemning er komplisert og krever samarbeid både med personen selv, familien og hjelpeapparatet. I NOUen «På lik linje» som nylig ble overlevert statsråd Horne, ble det trukket frem nettopp denne økte sårbarheten og de levekår personer med utviklingshemning ofte lever under. Livssituasjoner preget av uforutsigbarhet, lite stabilitet og liten grad av selvbestemmelse øker stress og belastninger og utløser psykiske lidelse. I tillegg er det svært liten kompetanse i de samme tjenestene, så forebygging, gjenkjenning og behandling av psykiske lidelser hos personer med utviklingshemning blir nesten umulig. Dette krever at det tilføres budsjettmidler og at det må inn krav om høyskolekompetanse i tjenestene til personer med utviklingshemming, og her er vernepleieres kompetanse uunnværlig. Øremerking av midler Vi vet at skadereduserende (helsefremmende) tiltak ofte ikke er lovpålagte, og dermed blir det ofte kuttet i tilbud som er med på å redusere farene for blant annet redusert psykisk helse når kommuner skal gjøre sine budsjettprioriteringer. Eksempler på dette er kutt i oppsøkende tjenester, kutt i bevilgningene til ungdomsklubber, for få ansatte i barnevernet og på skolene, miljøterapeuter på skolen er ikke prioritert for å nevne noe. Dette er en av grunnene til at FO, til det kjedsommelige, påpeker at tiltak må øremerkes. For eksempel hadde Klassekampen nylig et oppslag der de har gått igjennom budsjettene i de største byene med tanke på hvordan de 400 millionene til rusfeltet hadde blitt brukt. Eksempelvis i Oslo ble halvparten (44 millioner) brukt på andre poster i budsjettet. I Trondheim ble kun 4,3 millioner av 13 millioner brukt til rusfeltet. FO forstår argumentasjonen mot øremerking, ingen er tjent med en stort byråkrati, men på en eller annen måte må det sørges for at pengene brukes i henhold til intensjonen. Med vennlig hilsen Mimmi Kvisvik Forbundsleder Andreas Pedersen Kikvik Rådgiver