Litteraturtidsskriftet LASSO 2012 #4, CTRL

Transkript

1 Litteraturtidsskriftet LASSO 2012 #4, CTRL

2 Redaksjon Tuva Stranger (redaktør), Thea Trøen Bjertnes, Ida Amalie Svensson, Victoria B. Sellevoll, Ida H. Lerkerød, André Kåsen, Malene Berthelsen Lindgren, Heidi Tengesdal, Ida F. Monhof, Kristin Lorentsen, Didrik A. Lundgaard, David Sviland, Charlotte Sørvald, Silje Bidragsytere Alexander Bertin (f. 1984) er poet, og redaktør i Post Forlag. Eirik Bergesen Dalen (f. 1983) kommer fra Sandnessjøen og bor i Ulvik. Går på forfatterstudiet i Tromsø, og jobber ved Olav H. Hauge-senteret. Nils-Øivind Haagensen (f. 1971) er forfatter. Bor i Oslo. Siste utgivelse: God morgen og god natt (Forlaget Oktober, 2012). Maria Dorothea Schrattenholz (f. 1980) bor i Tromsø. Studerer samtidskunst og går 1.året på Forfatterstudiet ved Kunstakademiet i Tromsø. Jobber ved Nordnorsk Kunstmuseum. Kristoffer Skarstein (f. 1992) går på forfatterstudiet i Bø, Høgskolen i Telemark. Felicia Stenroth (f. 1990) går på Litterär gestaltning i Göteborg. Unnveig Aaserud Stokke (f. 1990) studerer ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Øystein Vidnes (f. 1976) er forfatter, overset- Alberto Caeiros poesi (Flamme Forlag, 2012), og 2 dikt om modernitet (Flamme Forlag, 2009) av Fernando Pessoa. Illustrasjon Tomas Nilsson (f.1981) bor i Stockholm och fack. och Layout/design Mari Kvale (f. 1987) studerer Art Direction ved Westerdals School of Communication. Innhold Leder Tuva Stranger...3 Land I, Land II, Destinasjon Maria Dorothea Schrattenholz...4 CIRKA 10 SPØRSMÅL, DELT I 5, til Kjersti Annesdatter Skomsvold André Kåsen Uten tittel Alexander Bertin...10 Egypt Kristoffer Skarstein Å forlate kaoset David Sviland Population growth, ny Unnveig Aaserud Stokke...23 Gäster vid Etnefjorden Felicia Stenroth God morgen og god natt Ida H. Lerkerød...29 (09:20), (et øyeblikk), (02:23) Nils-Øivind Haagensen Når de døde skriver Firkantet Malene Berthelsen Lindgren...39 Lord Franklin Eirik Bergesen Dalen...40 Uriks: Caeiro og Wittgenstein, nymfer og kaf- Øystein Vidnes Uriks: Utdrag fra Alberto Caeiros poesi Fernando Pessoa

3 3 CTRL + F Tusenvis av ord, og jeg skal ha / har / har hatt eksamen og jeg blir ør og varm i hodet av å tenke på det. Det er årets siste måned og alt er travelt og alt er mye, det er mange tekster, så mange mennesker, så mange bøker hver dag, og Tine har sluttet å ha nisser på melka si. I årets siste utgave av Lasso har vi valgt temaet «Kontroll». Og når vi nå endelig har fått på plass alle tekstene som dere kan lese bak denne, er kontroll et beskrivende ord for den endelige følelsen jeg sitter med. Men før resultatet er klart, er alt annerledes. Prosessen er alltid mer spennende enn den er trygg: den vokser seg frem fra en idé på et redaksjonsmøte, der alt fra zombie, gøy, undervannsbåter og ruter (eller Ruter?) er blant forslagene. Jeg tror vi gjorde et godt valg. Jeg tror det er under kontroll nå. ekstra ettertenksomt minutt på trikken. At kanskje du liker det du leser så godt at du vil gi bort et eksemplar som ekstrajulegave (perfekt for studenter uten de tjukkeste lommebøkene). Fra Sverige har vi fått med oss Tomas som illustratør denne gangen, der vi tidligere har hatt ei bra dame som heter Frøydis. Det er stas. Mari fra Westerdals fortjener også oppmerksomhet her i hele år har amazing tidsskrifts. Skryt til dem. Og til alle dere som har sendt inn tekster til oss. Og til mamma, pappa og julenissen. Håper du God lesning! Tuva Stranger, redaktør Jeg vil la tekstene stå på egne ben denne gangen, uten å kommentere dem her. For det vet jeg at de makter. Og blar du om, og om igjen og om igjen, vil likk, morsomme så vel som tragiske, og forhåpentligvis uansett: en utgivelse du måte. Du har kanskje dårlig tid. Det er desember. Jeg håper at dette nummeret kan gi deg som leser det en god pause eller et lite

4 4 LAND I du snur alle steinene jeg snur ingen du snur dem en gang til og alt er som før LAND II jeg legger meg på kartet ruller meg inn suger på hjørnene DESTINASJON seilene står høyspente som trommeskinn mot våte hender vinden er ikke lydløs ingen hører meg le den gylne byen synker idet jeg når frem portene lukker seg så sakte at jeg rekker av Maria Dorothea Schrattenholz

5 5 foto: Anne Kathrine Halvorsen CIRKA 10 SPØRSMÅL, DELT I 5, til Kjersti Annesdatter Skomsvold. av André Kåsen 1. Kjersti Annesdatter Skomsvold, du har skrevet en roman om å skrive en roman. Hva var idéen bak? Når jeg ser tilbake på notater jeg gjorde da jeg begynte å skrive den første boka mi, så ser jeg allerede der at det ligger en mulighet for at jeg frem i tid ville skrive om denne perioden i livet mitt. Og Monstermenneske er på en måte delt i to; Det å skrive den første boka (Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg), og så det å skrive den andre (Monstermenneske). Første delen handler om veien fra sykesenga og ut i verden som forfatter. I andre del begynner hun å skrive på dette forholder Monstermenneske seg, egentlig, til «virkeligheten»? En roman er aldri virkeligheten uansett hvor mye man later som den er det, så blir den noe annet. Fordi romanen er mitt blikk på hvordan ting er for meg idet jeg skriver den. Alt er jo foranderlig. Hadde jeg begynt å skrive om denne tiden i livet mitt nå, ville boka sett helt annerledes ut. Og så bearbeider man den og jobber så mye med den. Man begynner å tenke på språk og hva som fungerer helhetlig. Alt er like sant, men om det ikke gagner romanen, så fjerner man det. Så blir det hele en eneste stor løgn. Suzanne Brøgger skriver: «Mange føler, at - noe som skal være dokumentarisk korrekt. Og når jeg sa at alt er løgn, så er ikke det sant heller, for jeg har jo prøvd å komme så nære meg selv i tanker og følelser, og være ærlig om dette. Det er sånn jeg tenker kommer den jeg er, jo mer vil det jo, kanskje, også gjelde alle andre. Du vil fortelle historien i en rekkefølge du bestemmer selv, fordi du ikke vil at tiden skal bestemme over deg. Ja, jeg vil bestemme selv. Mange spør jo: «Skriver du for en leser?». Når jeg skriver tenker jeg ikke på leseren egentlig, men så er det jo noen ganger jeg henvender meg direkte til leseren, som da jeg sier: «Sorry, kompis, nå har jeg lurt deg. Du trodde at jeg skulle fortelle deg en lineær historie, men siden jeg ikke vil at tiden skal bestemme over meg, bare lot jeg som det var dette jeg gjorde.» Da er det jo åpenbart at jeg har tenkt på leseren, men samtidig bryr jeg meg egentlig ikke om vedkommende, kanskje litt frekt, men. Pause.

6 6 Jeg måtte være oppriktig mot meg selv mens jeg skrev, men plutselig går det opp for meg, eller Kjersti om du vil, at noen kanskje vil lese det jeg/hun skriver, og den tanken slår henne i bakken, for skal hun virkelig være oppriktig mot alle som måtte bestemme meg for å drite i det, og ikke bry meg om all angsten som fulgte med. I skriveprosessen opplever jeg ofte at boka bestemmer selv og nærmest tar kontroll og blir et monster. Og jeg mener ikke sånn: «Åhh!, det kommer inspirasjon fra oven», men det føles virkelig som jeg følger etter boka noen ganger, at den vet og vil mer enn hva jeg gjør. 2. Når man leser Monstermenneske kan det virke som den både har en lineær og en ikke lineær bevegelse? På en måte er det lineært, men jeg har også tenkt på tiden som vertikal. Fortiden kaster lys over den litterære nåtiden, og det gjør fremtiden også. Når jeg sitter og skriver så kan jeg fortelle noe som Kjersti ikke viste på den tiden, men som farger min opplevelse av dette tidspunktet. Det er jo det som er så fælt med at man i virkeligheten ikke vet noe om fremtiden. Når man er i nåtiden så har man ikke den etterpåklokskapen som gjør at man kan tolke nåtiden og derfor oppleves nåtiden ofte vanskeligere enn det den trenger å være. (La oss ta et eksempel:) Det er en viss brødbakemaskin i Monstermenneske. Når den dukker opp igjen, så skjønner jo Kjersti at det er noe feil med minnet hun mange år senere, så nå har hun fortalt noe som om det er sant, og så kommer det et utsagn som sier at det ikke kan være sant likevel. Det er det samme med at jeg lyver om tiden. Og dette har jeg lært av Monstermenneske: hvordan bryte leserkontrakten, Fordi nå skal jeg fortelle deg noe sant, og så sier jeg: «Men det var ikke egentlig sant likevel!». 3. Både forfatteren og karakteren Kjersti er veldig nærværende i teksten. Karakteren er selve historien, mens forfatteren, ja, bryter den opp. Hvordan tenker du leseren skal forholde seg til vekslingen mellom disse to stemmene? Her er et viktig poeng ved det å skrive om seg selv. Når en leser leser det, handler det ikke lenger om meg, det handler om leseren hva leseren legger i det og det er jo det som er god litteratur, sjokket av gjenkjennelse. Man leser noe, og så er det deg, samme om det er om en mann eller en dame eller, uansett hvem det er du leser, det er deg selv det handler om. Derfor blir det på en måte ikke så sårbart, egentlig, å vil bli skuffet om de leser denne boka for og fremst handler om den som leser. Og det merker jeg når jeg snakker med folk om det jeg skriver med hver leser er det forskjellige lesninger. Alle forteller egentlig noe om seg selv når de sier noe om bøkene mine. Monstermenneske skriver Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg inn i seg. Det kommer til uttrykk hvor bekymret du er for at folk skal tror du er Mathea, men det er en slående likhet mellom henne og Kjersti, er det ikke? Jo, og det er interessant fordi jeg tenker: om jeg er Mathea? Ja, en del av meg, en blir denne karakteren. Når jeg sier jeg er

7 7 bekymret for om folk tror dette om meg, må det vel bety om de tror det er meg, hele meg, at det ikke da er en fremdyrket karakter. Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er skrevet av en som heter Kjersti Annesdatter Skomsvold, og derfor heter karakteren i den neste romanen Kjersti Annesdatter Skomsvold. Det ble veldig sånn det måtte bli. Nå tenker jeg jo på hvor bekymret jeg er for om folk tror jeg er Kjersti, fordi jeg på en måte ikke bare er Kjersti i Monstermenneske lenger, man forandrer seg hele tiden. Og når jeg nå leser om for eksempel Kjersti i Bergen, som er deprimert, kan jeg kjenne igjen følelsene og leve meg inn i dem, men jeg er ikke på det stedet lenger, og jeg har bearbeidet det. Altså er det en annen utgave av meg. Akkurat som Mathea. Og det er det jeg synes er så utrolig med å skrive: at man kan sitte alene i et rom, uten egentlig å få noe ytre påvirkning, bare stirre inn i et Word-dokument, og gjennom dette forandre den man er. Man blir en annen av selve den prosessen det er å skrive en bok. Når Kjersti er i Bergen har jeg-fortelleren forsvunnet, og det meste skjer i tredjeperson. Hva skjedde med jeg-fortelleren? Det var en hendelse som ikke er med i boka som er opphavet til dette. Moren min kjørte meg og alle tingene mine over fjellet til Bergen. Det var et veldig dårlig punkt i livet, husker jeg, og jeg tenkte: «prøv å se dette utenifra». Da virker det ikke så ille: «Kjersti blir kjørt til Bergen av moren sin, hun skal begynne på Skrivekunstakademiet og vil gjøre ferdig sin første roman». Så det ble en måte å være i det på, å distansere seg. Den eneste måten jeg klarte å skrive om meg selv på, var å skrive i tredjeperson. I denne tredjeperson-delen blir vi bedre kjent Hilde, som blir viktig for Kjersti. Kanskje for viktig? Hilde ser jo Kjersti, og ser at hun kan skrive. Det blir så sterkt. Mye av historien om Hilde handler vel egentlig mest om Kjersti. Hun er en forlengelse av Kjersti som var nødvendig for å fortelle historien. Det interessante er at også oppgjørene med Hilde er med på å gjøre Kjersti til forfatter, løsrivelsen blir også veldig sterk for henne. 4. Av Hilde lærer vi at språket til forfatteren må møte språket til forfatteren i boka. Av Kjersti lærer vi at språk er noe svært personlig, språk er lik kropp og en kropp er et stykke sannhet og derfor er den nesten alltid et sørgelig og motbydelig syn? Ja. Og så blir da spørsmålet om det er språket som avgjør om det er sant eller ikke, nærmest. Jeg har tenkt mye på det Hilde sier. Språket i Monstermenneske er jo i utvikling. Fra Kjersti er syk og det er tungt og vanskelig å komme inn i dette språket. Så blir hun friskere og språket sklir mye lettere, og gjennom dette tenker jeg at det avspeiler en person i forandring. Det var - Å skrive selve historien om at hun går til butikken og sånn var jo ganske lett. Det var da jeg først skjønte at hun velger rare formuleringer, rare ord, og så videre at hun ble en karakter. Men så er det jo det at forfatteren og Kjersti er den samme i Monstermenneske språk handler jo også om at forfatteren og karakteren skiller helt lag.

8 8 5. Inn i alt dette er det jo morsomt hvordan bøkene står sammen og hver for seg. Ja, jeg tenker at de hører sammen, men at de samtidig står for seg selv. En del av Monstermenneske er jo skrevet før Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Og det er mulig jeg lyver, men jeg føler at det er en tredje bok inne i alt dette. Så lurer jeg på om jeg må skrive den tredje boka før jeg kan starte på noe annet. Noe helt annet. Det kan jo være at den tredje boka egentlig blir den første boka. - du deg i Frankrike og fortellingen har fått et liv utenfor Monstermenneske, selv om den kanskje egentlig er med? - Jeg måtte på en måte vekk til det rommet i Normandie og senere i Paris for å kunne skrive ferdig. Noe av målet med å stermenneske, og til slutt fåltes som om den var overalt.

9

10 10 vi er ikke lenger fostre vi er hud strukket over stavkirker vi er enkeltmannsforetak med hukommelser malt i stykker av spastiske signaler som ikke riktig husker hva de har gjort for å fortjene dette vi sitter på café mens den mekaniserte mosen brer seg utover landskapet vi snakker om været selv om vi vet at hjertene våre til enhver tid kan eksplodere vi lytter i ørene til spedbarna for å minne oss på lyden av det som ennå ikke vet at det skal forsvinne det suser av Alexander Bertin

11 11 EGYPT (Utdrag fra en lengre prosatekst) Trine stakk av med alt, men jeg beholdt huset. For huset hadde jeg heldigvis sengen hadde hun tatt med seg og alle bildene, bortsett fra det av min mor. Trine tok rammen, for den hadde hun kjøpt. Egentlig følte jeg meg ganske heldig. Jeg kunne ha stått der med to unger, masse møbler og ting, men ikke noe hus. i hendene. Tenkte nok at kontorlandskapet ikke ble det samme uten hans beste revisor. Han prøvde å holde på meg, få meg til å i alle fall jobbe hjemmefra. Jeg stod på mitt, selskapet måtte nok komme i andre rekke. - Slapp helt av, Jonas. Vi klarer oss, sa han. Men jeg kunne se det i blikket hans, frykten for fremtiden. Huset var tomt uten Trine, ikke så mye som en tampong lå igjen etter henne. De to første døgnene gikk med til å se på fjernsyn. Etter ti timer med Nyhetskanalen strakte jeg hånden etter fjernkontrollen: National Geographic. Havnet rett inn i et Air Crash Investigation-maraton. Forsonet meg med tanken sov lite, snakket ikke med noen. Da jeg våknet opp til tredje dagen var jeg stiv som faen, både i rygg og nakke. Genseren jeg hadde tullet sammen for å ha som frem mobiltelefonen min fra lommen; jeg måtte skaffe meg en seng. Om ikke annet, en enkel madrass; en midlertidig løsning. Hei, Trine, hvordan går det? - Jonas, ikke nå. Vi kan snakkes om noen dager. - Lurte på om du hadde en madrass jeg kunne fått låne, noe midlertidig. - Hva? Ta det med noen andre. - Jammen, Trine da. Hva skal jeg gjøre? Jeg har jo ingenting her. Plutselig forsvant stemmen til Trine ut i en massiv dur av summetone. Jeg ringte opp igjen. - Tror du forsvant. - Jeg forsvant ikke, Jonas. Jeg la på. Vi kan snakkes når det har roet seg litt, snakke om ungene. - Jeg vil ha gutten, han er ikke så komplisert som jenta. Denne gangen ringte jeg henne ikke opp igjen, skulle hun være så jævlig

12 12 skulle jeg virkelig begynne å leve. Svømmehallen ville kanskje gjøre meg godt, friske meg opp litt. Jeg tok på meg skoene og gikk ut døren, ut i verden. Jakken gav jeg faen i. Lukten av klor rev meg i nesen idet jeg tok steget inn i svømmehallen. Badebuksen satt fortsatt som et skudd, selv om det var et par år siden sist jeg hadde brukt den. Gikk sporenstreks bort til skranken og kjøpte meg noen svømmebriller, en erfaren svømmer trenger svømmebriller. Tok løpefart mot - Kan du ikke lese? - Joda, sa jeg. - Så da vet du vel at det ikke er lov å løpe i bassengområdet. Jeg nikket, det var like greit ikke å si noe, bare svømme forsiktig bort. Fikk øye på noen jenter som stod i det ene hjørnet av bassenget. Kunne skimte brystvortene gjennom bikinistoffet. Sank under vann som en ubåt og la på svøm mot dem. Hoftene deres glinset i det klare vannet. Lente meg galant mot bassengstigen, bød meg fram. De la på svøm, jeg tok det var jeg kastet ut av bassenget. Dagen var min, livet var en gave. Bestemte meg for å spise ute. Bestilte meg en Big Mac, drakk Cola. Men snart ble Cola for svakt, var på tide å besøke puben. Det var lenge siden sist. tilfeldig over den da jeg var yngre, blitt godt kjent med eieren: Kalle. Stedet lå usjenert til i et smug bak et av Thons store hoteller i sentrum. Satte meg bakerst i et hjørne. De brune stolene virket så beroligende på meg; følte meg som hjemme. Spurte om å få snakke med innehaveren, men Kalle hadde dratt hjem. Visstnok jobbet han bare på formiddagen, barjentene tok over på kveldstid. Bestilte meg en øl, en øl til, enda en øl, jeg mistet tellingen. Nøt synet av jentene i baren. Lukket øynene, så hvordan de kledde av hverandre, tok på hverandre. - En til, ropte jeg. En av jentene tok ned et glass, presset det mot tappekranen. Hun ville ha meg, jeg kunne se det i blikket hennes. - Jeg tror nok dette blir ditt siste glass i dag, sa hun og satte det foran meg. - Hva? Det kan du ikke si! - Jo. Vi får ikke lov til å servere overstadig berusede folk, vi kan miste løyvet av sånt, vettu. Kalle ville ikke likt det. - Overstadig berusa? Ser jeg overstadig berusa ut? Fuck Kalle!

13 13 En fyr satte seg ned ved meg, sa han kunne bestille for meg, at det bare var hyggelig med litt selskap. Det tok ikke lang tid før jentene oppdaget oss og vi ble bedt om å forlate lokalet. Gjorde ikke meg noe, min nye kompis hadde visstnok masse godt å drikke på hjemme. Jeg våknet av lysstrålene som snek seg mellom gardinene og sved meg i ansiktet. Rommet var ukjent, men det brydde jeg meg ikke om. Jeg smilte, tanken på at jeg kanskje hadde blitt med en av jentene fra baren hjem gav meg energi. Jeg følte meg i toppform. Da jeg skulle trekke beina til meg kjente jeg det. Stikkingen mot leggene mine. Jeg stupte ut av sengen og landet på gulvet. I andre enden av sengen lå det noen. Etter noen sekunder i vill panikk nede på gulvet, tok jeg mot til meg og reiste meg opp og listet meg bort til det snorkende dyret. Løftet litt på dynen, det var en mann. Jeg fant en bukse, den var ikke min. Fikk på meg genseren, jakken, skoene og forsvant ut. Jeg hadde våknet opp med en mann jeg aldri hadde sett før, i alle fall kan jeg ikke huske at jeg hadde sett ham før. Tanken på hva jeg kunne ha gjort med mannen, visste ikke om jeg skulle le eller gråte. store blokkbokstaver på et vindu. Jeg stoppet opp. Kanskje jeg skulle bestille meg en billett på danskebåten og se hvor den førte meg. Jeg var fri, for faen, ingen kjerring som stod over meg og gaulet om unger og husvask. Jeg kunne jo invitere Trine og ungene med på en sydenferie, eller enda bedre, overraske dem med en! Trine hadde jo alltid snakket om hvor mye hun drømte om å dra til Egypt, se pyramidene. Jeg kunne sitte der med minstemann på fanget og en smilende Trine ved siden av, mens kamelene gryntet rundt oss. Det lille lokalet var kledd i hvitt, og midt i rommet stod en stor moderne kontorpult med en datamaskin. På veggene hang det plakater med bilder av klart vann og smilende jenter i bikini. Bak dataskjermen kunne jeg så vidt skimte noen grå hårtuster. - Bare vent et lite sekund er du snill, sa hun. bare være, jeg hadde ikke tid til å vente. - Jeg kunne tenkt meg en liten utenlandstur jeg, sa jeg. - Javel. Hvor da? - Jeg vet ikke, har tenkt på Egypt, men er åpen for forslag. Damen rullet over til andre enden av kontorpulten og løftet opp en katalog, bladde litt og rakte den til meg. Hun var høy, tynn, hadde briller. Myndig holdning, som en lærer, som en inspektør. - Det er det vi kan tilby i Egypt, sa hun.

14 14 Det var bilde av en strand redigert i enden av en ørken. Midt i bildet stod det prisen. - Fem tusen per person, for en uke? - Ja, svarte hun. - Men det inkluderer vel alt, da? Hotell, frokost, middagsbuffet? Det er faktisk tilbud nå. - Du har ikke noe billigere, da? - Noe spesielle ønsker? - Egentlig ikke, bare syden. - Nå er jo ikke syden et land, min gode mann. Jeg sa jeg var fornøyd så lenge det var litt varme der. Jeg kunne reise billig til et sted i Syria, sa hun. Veldig billig akkurat nå. Jeg kunne dra i over i morgen. Så lo hun. Jeg gikk for Egypt. Damen skrev ut en haug med papirer, jeg signerte i vilden sky. Bildene var vakre, blodet bruste og jeg var kåt. Kåt på å reise, kåt på Trine, kåt på damen på andre siden av kontorpulten. Jeg takket for meg og nærmest løp ut i gaten igjen. han alltid. Jentene var tydeligvis ikke så opptatt av det, for hver formiddag ble Kalle stående og rydde. - Jasså! Lenge siden, sa han. - Hvorfor forlanger du ikke at de rydder før de stenger om kvelden? spurte jeg. - Jentene har nok med sitt. Etter å ha blitt klådd på av gamle enslige knarker hele kvelden skal de få slippe oppryddingen. - Ja. Det er kjipt med disse grisene. Sikle over sånne smårips, sa jeg. Kalle nikket. - Skal du ha noe eller? spurte han. - En øl. Bare en. - Å... På vannvogna? - Trine gikk fra meg. Kalle satte ølen foran meg, bøyde seg over bardisken og gav meg et klapp på skulderen, før han sa at den var på huset. - Hva har du tenkt å gjøre nå da? spurte han. Jeg klemte rundt glasset, nøt synet av boblene som smøg seg opp fra bunnen - Jeg vet ikke, jeg. Sitte her. Har bestilt sydentur til meg, Trine og ungene. Fortalte ham om turen i svømmehallen, han lo. Lurte på om det hadde skjedd noe spesielt i det siste. Han ristet på hodet. - Nei, jentene sier ikke så mye.

15 15 Jeg slo meg til ro med det. Et glass ble til syv, og plutselig hadde jeg Kalles hånd på skulderen. - Jeg har bestilt en taxi til deg. Slapp av, på huset. Dra hjem og hvil deg litt. Jeg gav sjåføren adressen, nå skulle jeg hjem til fyren fra kvelden før og betale for buksene jeg hadde tatt. Jeg gikk inn hoveddøren og opp til tredje etasje, såpass husket jeg i alle fall. Jeg banket på. Det tok noen sekunder før jeg hørte noen på andre siden av den store, blå ståldøren, men til slutt stod jeg ansikt til ansikt med en dame jeg i hvert fall aldri hadde sett før. - Hvem er du? spurte jeg, mens jeg konsentrerte meg om å ikke se ned i kløften hennes. - Hei. Nei, jeg bor her, Kari, sa hun og holdt ut hånden sin. - Bor det en mann her? - Ja. Kjæresten min, Kristian. Hva tenkte du på? Kjenner du ham? - Ja. Eller nei. Vi hadde sex. Er han her? - Hva faen er det du sier? Du er full. Hvem er du egentlig? Hun så oppgitt ut, som om hun ikke trodde et ord av det jeg sa til henne. Så, for å overbevise henne, dro jeg frem lommeboken, bladde opp tre hundrelapper og holdt dem frem for henne. - Disse er for buksen jeg tok fra ham. Plutselig endret ansiktsuttrykket hennes seg. - Ha deg vekk nå, du er full! Nå skrek hun til meg, øynene hennes var smale og hun veivet med armene. Den natta hadde jeg verdens mest fantastiske drøm. Både jenta fra baren, Trine og damen fra turoperatøren ville ha meg, de bød seg frem, jeg pulte hver og en av dem. Trine var ikke sjalu engang da jeg dundret løs på bartenderens bakende. Blikket hennes hadde bare vært sultent, ikke dødt og tilslørt slik det ofte var. Da jeg våknet var jeg svett, jeg hadde virkelig jobbet i natt, jeg var fornøyd med meg selv. Om et døgn dro jeg på chartertur med Trine og ungene. Jeg lukket øynene og så for meg hvordan Trine pakket, hvordan hun hadde men klar. Togstasjonen lå fem minutters gange fra sentrum. En kald, åpen murbygning okkupert av duer, kofferter og sure konduktører. Jeg hadde ikke før kom- - Vi går nå! gaulet han. En småbarnsfamilie hastet mot toget i vill panikk med barnevogn og bagasje på slep. Jeg småjogget etter, noe som egentlig var langt over min grense. Det var jo klart at når jeg hadde betalt for billetten hadde de bare å vente, men nå hadde til å presse meg litt ekstra. Det lille toget var allerede fult av skoleelever, eldre og småbarnsmødre med

16 16 Jenta ved siden av meg rykket litt nærmere vinduet, som for å være sikker på at vi ikke var borti hverandre. Hun hadde det nok ikke så bra, kanskje hun slet sosialt. Følte meg litt frekk som hadde presset meg på henne, var jo ikke meningen at hun skulle føle selskapet ubehagelig. - Hei, sa jeg, og satte opp et smil mot henne. Hun hadde lagt hodet mot glassruten, hadde ørepropper i ørene. Kinnet hennes så så forferdelig mykt ut, kanskje det var sminken hennes. Jeg kunne ikke dy hennes. Hun rykket til på nytt, dro ut proppene og så opprørt på meg. - Hva var det for noe? - Ikke noe, ville bare si deg noe, sa jeg. - Javel? - Du trenger ikke føle at jeg trenger meg inn på privatlivet ditt selv om jeg sitter her, det var ikke andre ledige seter, skjønner du. Der. Der hadde jeg oppklart alt for henne. - Fint, sa hun, og dyttet proppene inn i ørene igjen. Toget akselererte igjennom tunnelen, vi var allerede halvveis på den korte turen til Arna. - Jeg skal møte kona mi, sa jeg. Hun reagerte ikke, så jeg strøk henne over kinnet på nytt. - Hva faen er det?! Nå skrek hun, og holdt den ene hånden i luften i mellom oss, som for å beskytte seg. Jeg var jo ikke farlig, hun misforstod alt. - Eller hun er ikke kona mi lenger, Trine gikk fra meg. - Så synd for deg, sa hun. - Ikke rør meg. - Hun tok med seg ungene og stakk, mente jeg bare brydde meg om meg selv. Jenta svarte ikke, bare satt og stirret ut vinduet. Hun var nok stresset, det var masse folk på toget, folk med angst blir stresset da. Det spraket i høyttalerne og vi ble informert om at toget nå skulle stoppe i Arna, avstigning ble på venstre side, og konduktøren ønsket oss en fortsatt god dag. Gjett om, tenkte jeg, og tok steget av toget og la i vei mot Trines nye bopel. Det hvite huset lå et par høydemeter over togstasjonen. Kunne kjenne at jeg ble litt svett på ryggen, likte det ikke. Trine så overrasket og irritert ut da hun åpnet døren, men hun slapp meg inn. Ungene satt i sofaen og så på en eller annen barnekanal, de vinket til meg da jeg kom inn uten å ta fokus fra apparatet. Trine spurte om jeg ville ha noe, jeg takket ja til et glass juice. Appelsinjuice. Hun likte at jeg drakk appelsinjuice, mente alltid det var godt for meg. Hun så på meg idet hun gav meg glasset. Dypt inni de øynene var det et savn, det var jo helt klart, hun kunne ikke lure meg. Hun så bare bedre og bedre ut for hvert år som gikk. Hun hadde riktignok

17 17 fått noen søte stressrynker i fjeset, men ellers var hun som da jeg traff henne. Brystene stod der de skulle, rompa hadde ikke tatt noe skade av tyngdekraften, og det mørke håret hennes var enda mer virilt og sexy enn noen gang tidligere. Vi pratet litt om løst og fast. Hun mente at jeg ikke burde dukke opp slik, at ungene kunne bli forvirret. Jeg ba om å få låne toalettet før jeg gikk, la billettene til å gå varmt nedover magen og ned i buksa. Det kom ikke til å ta lang tid før hun ringte, jeg visste det. Hun kom vel snart til å sitte med billettene i hånden og smile, kom sikkert til å fortelle barna om det med en gang. Jeg kom til å bli forgudet av Trine og hyllet som en helt av ungene. Den skinnende ridderen. Tanken på å miste Trine eksisterte ikke, det det jo praktisk talt hennes feil at jeg mistet lysten også. Toget tilbake til sentrum var nesten tomt, rushet var over, verden stod stille igjen. Satt der med mobiltelefonen i hånden, når hun ringte skulle jeg vente hun overtaket med en gang. Gikk av i sentrum, men hun hadde fortsatt ikke ringt, kanskje ungene hadde blitt så gira at hun måtte roe dem ned først. Det begynte å skye over, det duskregnet, men det gjorde ingenting. Hettejakken min ble fuktig, kulden nappet i rygghårene mine, men det gjorde ingenting. Jeg gikk inn i en butikk, smilende fra øre til øre. Damen i kassen smilte tilbake, så jeg tok hånden mot munnen, kysset den og slengte den mot henne. Hjertet mitt pumpet, følte meg i toppform, klar til å løpe maraton. Hentet meg selvsikkert forbi hyllen med herreblader uten å titte. Damen i kassen hilste hø- - Pose, spurte hun. - Nei takk, jeg tar den bar i dag. - Godt humør i dag? - Gjett om! Så tok jeg pakken og forsvant ut av døren. Trine hadde ikke ringt enda, men det bare bekreftet det faktum at hun ville overraske meg. Hun drev nok nå og pakket som en galning med ungene. til å bikke over. Herregud, jeg følte meg fantastisk! Jeg smilte. Hun kom faen av Kristoffer Skarstein

18

19 19 Å forlate kaoset av David Sviland Jeg går fra Blindern og ned mot Marienlyst. Jeg har forlatt lesesalen, det stedet du sitter når du skal bli smartere, men i dag nådde jeg et punkt hvor jeg bare ble dummere. Kirkeveien, en lang gate med utallige historier, en gate med villaer, blokker og bygårder som man bor og lever i, men som i dag minner mest om en motorvei som ikke skal spaseres. Så jeg tar en avstikker og lar tankene krinse rundt det å gå. Tomas Espedals Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv har gitt meg griller i hodet. Jeg slentrer nedover Bogstadveien, og ugjennomtrengelige pensumbøker blir et fjernt og vagt minne, og plutselig står jeg utenfor et drikkested, og det er akkurat hit jeg skal nå, i impulsivitetens og Tomas Espedals navn. Tomas Espedals Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv har gitt meg griller i hodet. Hjertet hans er fortsatt sårt etter at døden tok fra ham de to sentrale kvinnene i hans liv; hans mor og hans kone. På toppen av det hele har kjæresten, hun han trodde han skulle greie det med, forlatt ham. Tomas elsker de enkle og hverdagslige gledene som å våkne, tenke, sitte ved skrivebordet, skrive, mens man røyker. Men akkurat nå har det enkle mistet sin glans: «Idag har jeg mistet troen. Troen på noe nytt/det som gjenstår er å gjenta seg selv./hvor ble det av gledene?/gleden ved å gjenta seg selv?» (s. 20). Da er det seg i baren er som å legge ut på en reise. Å drikke er som å reise uten å bevege seg fra stolen» (s. 17). Nedbrutt og lei av det meste setter Tomas seg i baren og begynner på arbeidet med å ødelegge seg selv, og han nyter det. I en skitten gate i Bergen blir han slått av en uventet glede som han sliter med å begrunne. «Jeg holder på å ødelegge meg selv, et hardt og alvorlig undergangsarbeide, drikker og går i oppløsning, og plutselig er jeg lykkelig. Hvorfor? [...] Langsomt går det opp for meg, du er lykkelig fordi du går» (s. 12). Her starter Tomas bok han bestemmer seg for å gå fra det problematiske. Å gå er han handling hvor noe forlates til fordel for noe annet. Denne bevegelsen til det aller største, man går fra sitt hjem og kommer til en venn, eller man går fra Oslo til Trondheim i pilegrimenes fotspor. Bevegelsen er den samme; fra det kjente til det mer eller mindre ukjente. Tomas går fysisk fra A til B, men viktigst er kanskje hans vandring fra A til B i seg selv. Parallelt med indre utvikling, landskapet akkompagnerer dets følelser og tanker. «Tankene forandrer seg i fjellet. Tankene blir færre og mer konsentrerte etter hvert som fjellet åpner seg og blir større» (s. 60). I de vestlandske fjellene er Tomas fortsatt i startfasen av turen, men det er her han for alvor går i gang med å gå. Her i fjellene blir han en dristig og prinsippfast mann til sinns, og de fysiske konsekvensene blir ubetydelige. «Flere enn to venner er uanstendig, falskt, tenker jeg i fjellet. [...] Hvis jeg skulle falle ned i en av disse sprekkene, skli utfor kanten og opphøre, så ville det ikke gjøre meg