Minner fra Voldsminde

Transkript

1 Minner fra Voldsminde Erindringsglimt fra Fritt gjengitt etter hukommelsen 1

2 Forord Disse små erindringsglimt fra mine oppvekstår på Voldsminde, er skrevet på bakgrunn av at jeg svarte ja til en utfordring. Ideen, eller rettere utfordringen kom under en kaffeprat med Tore Eid, Sognepresten i Lademoen kirke. Vi satt og mimret litt over oppvekstårene, dvs. årene mellom 1940 og 1960, og samtalen dreide seg om miljøet samt de mange små og store hendelser vi husket fra denne tiden. Tore mente at noen burde fortelle fra denne tiden, da våre opplevelser ville være både historisk interessante og ikke minst et viktig bidrag når historien om Voldsminde en gang skal skrives. Slik ble jeg utfordret til å skrive det jeg husket fra denne tiden. Egil Furunes 2

3 Forandringer og flytting. Med utbruddet av krigen i 1940, ble det for mange familier store forandringer. Mange evakuerte fra byen, til slekt og venner ute på landsbygda. Var de blant de relativt få som eide en hytte eller landssted, så dro de dit. Dette er et minne som har festet seg til tross for at jeg bare så vidt var fylt fem år. Jeg husker at jeg fra stuevindu et så tyske tropper som kom marsjerende på rekke og rad mens andre satt bak på lastebiler som kjørte i full fart, noen inn mot byen, andre ut Osloveien eller mot andre mål. Dette skjedde samtidig som folk i byen begynte å flykte ut av byen. Offentlige transporter som ikke var stoppet, var fulle av folk som ville ut av byen. Det virket som om alle mulige transportmidler ble tatt i bruk. Noen på sykkel med oppakningen både foran bak, enkelte hadde en handkjerre de dro på, også hestevogner var stuet fulle av folk på tur ut av byen. Ryktene og skrekken for at byen ville bli bombet hadde spredd seg som ild i tørt gress og folk flyktet i panikk, ja, det fortelles at enkelte dro fra hjemmet uten å låse dører 3

4 eller ta med seg annet enn det de stod og gikk i. Utover sommeren og høsten roet stemningen seg noe, og flesteparten flyttet tilbake, det gjorde vi også etter å ha tilbrakt noen uker hos familie som bodde på Selsbakk. Det ble en merkbar forandring, offentlige bygninger var beslaglagt og satt under tysk administrasjon, tyske vaktposter så du overalt og fra flaggstengene vaiet hakekorset. Det skjedde også forandringer i folket ved at de som sympatiserte med tyskerne ble synliggjort, nazismens ideologi fikk nå også i Norge et ansikt. På den annen side vokste den norske patriotisme og samlet folket til samhold og motstand. På hver sin side møtte de krigens realiteter, noen som frontkjempere eller i annen tjeneste for tyskerne, samtidig som den norske motstandsstyrken gjorde sine første erfaringer enten i direkte eller indirekte kamp mot angriperne. Etter at den norske militære motstanden var slått ned, trodde vel tyskerne at også kampviljen var slått. Der tok de grundig feil, den nasjonale patriotismen var tvert i mot styrket, og sakte kom den skjulte motstanden i gang, en motstand som vokste både i bredde og styrke. Mange dro over til Sverige i håp om å få organisert motstanden derfra, andre dro til England for delta aktivt derfra. Slik førte også krigen til at familier ble splittet. Vi bodde den gang på Ilevollen 16, hvor mor i tilknytning til leiligheten, også drev sin frisersalong. Huset grenset på baksiden opp mot Ila folkeskole, og da tyskerne hadde okkupert skolen, følte vi en økende uro for naboskapet. Det å ha fienden tett på seg føltes 4

5 ubehagelig samtidig som at det var uro og støy til alle døgnets tider. Da ryktene begynte å fortelle at tyskerne aktet å okkupere også omkringliggende hus, spesielt de med større leiligheter, da var også tiden inne for vår familie å søke etter annet husvære. Tidlig på våren 1941 flyttet vi inn i Lademoen kirkeallé 8, og en ny og annerledes tilværelse var begynt. Den første tiden Voldsminde var et relativt nytt boligområde, de siste byggene ble innflytningsklare i slutten av 1940 og vi var blant dem som fikk flytte inn her i en helt ny leilighet. I hver oppgang var det seks leiligheter på to rom og kjøkken, hver leilighet var ca 45-50m2. Det var familier av ulik sammensetting som flyttet inn, alt fra barnløse til familier med 5 6 unger. Det var mennesker med både sosial og yrkesmessig forskjellig bakgrunn som nå skulle bo seg til som naboer. Å være det en kan kalle fattig var den gang ikke noe uvanlig, og slett ikke noen skam. I den tiden var gjenbruk også ganske alminnelig og som vistes ved at de fleste hadde en blanding av både nyere og eldre møbler, de eldste var ofte arv etter besteforeldre, og var av uslitelig kvalitet. Også klær og andre ting kunne bære preg å ha gått i arv flere ganger. Vi ungene brydde oss ikke om den sosiale statusen, vi verdsatte de personlige egenskapene, bl.a. kameratskap og dyktighet, enten det var i sport eller andre ferdigheter. Samholdet var godt, og det var heller ikke uvanlig at den ene familien hjalp den andre når det trengtes. Det 5

6 sosiale fellesskap ble sterkt på grunn av at vi bodde tett på hverandre, men også fordi krigen manet til felles front. Ett var sikkert, det var et barnerikt område med stadig tilvekst og økende kameratflokker, eller gjenger som det ble kalt. Disse grupperingene (gjengene) oppstod fort innenfor de forskjellige blokkområder. Det var trolig et behov for trygghet, samt på en måte å vise samhold på som skapte gjengene. Hvor du bodde var avgjørende, men du måtte også bli akseptert ved å vise at du var dem likeverdig, det var den sosiale likheten som knyttet oss sammen. Det var derfor ikke så enkelt for en ny innflyttet Ilagutt, da han i pene klær ble sendt ut på gata for å møte hverdagen. Et nytt fjes betydde automatisk både spørsmål og konfrontasjon, både språk og klesdrakt ble vurdert, og provoserte til litt knuffing for å avklare nykommerens karakter. Etter å ha blitt provosert til å måle krefter med et par utfordrere, fått revet skjorte og slått hull på både strømpe og kne, men også forsvart meg såpass at også utfordrerne var preget, skjedde forandringen. Jeg husker at før jeg selv ble lagt i bakken, så hadde den ene fått seg en nesestyver slik at han blødde. Så plutselig var mottagelsen over, jeg hadde tydeligvis vist såpass motstand at jeg ble godtatt. Duellantene forentes i ettertid over en pose med drops og var senere de beste venner. Når en var akseptert som en av flokken, og stilt under dens kollektive beskyttelse, så betydde det også at en måtte tute med de ulver en var sammen med. Enten 6

7 det var å stille opp for en kamerat som trengte hjelp eller det var å delta på slang eller annet fanteri, så ble det forventet av deg at du var med. Skolegang Det året jeg begynte på skolen var både Lademoen og Lilleby skole okkupert av tyskerne. Jeg som tilhørte Lilleby krets, fikk beskjed om å møte på Finnes barnehjem, som nå skulle fungere som skole. Bygningen var en herskapelig grå murgård med preg av opprinnelig å ha vært en privat bolig og den lå riktig så idyllisk til ned mot Ladebekken. Der møtte jeg for første gang vår lærerinne, frk. Setsaas, som kom til å herske over oss i fem lange år. Frk. Setsaas var en streng og myndig dame som ikke tålte noe tull, men hun kunne også samtidig være både mild og elskelig, ja direkte moderlig enkelte ganger. Det jeg husker best var den daglige utdelingen av tran, en for meg uforglemmelig seanse, og som resulterte i at jeg fikk en evigvarende avsky for dette stoffet. Vi ble stilt opp i en rekke og med medbrakt skje gikk vi imot det uunngåelige, en spiseskje breddfull av en heslig gul veske som ble 7

8 skjenket fra en grønnaktig flaske. Konsistensen og lukt minnet mye om det jeg hadde sett fiskerne på Frøya brukte sammen med tjære til å impregnere alt fra lærstøvler til seil samt til erstatning for linolje, jeg syntes den var forferdelig. Det ble å lukke øynene, klype for nesen og svelge unna og håpe på at en ikke spydde, jeg kan enda i dag fornemme smaken. Å forsøke å snike seg unna ved og glemme å ta med skje var ingen god løsning, hun hadde alltid en eller flere i beredskap. Tran skulle vi ha og jeg har lurt litt på om denne tvangsforingen kom av omtanke eller av en bakenforliggende årsak. Jeg så aldri at hun selv drakk dette stoffet. Vi startet dagen med, stående å synge fedrelandssangen, men den ble etter kort tid byttet ut med Alle fugler små og lignende nøytrale sanger. Også sang var det nå restriksjoner på. Før vi fikk spise den medbrakte matpakken, sang vi bordbønn I Jesu Klassebilde fra tiden på Finnes barnehjem 8

9 navn går vi om bord--- vi lærte tidlig den forvrengte versjonen, men nåde oss om frøken hørte oss. Ellers så var Finnes barnehjem et greit sted å være, spesielt den høsten vi var der, for rett utenfor gjerdet vokste det flere sorter grønnsaker, både gulrot, neper og kålrabi samt at det også var noen bærbusker og epletrær. Det forsvant nok en del under friminuttene, men på den annen side så vi heller ingen andre som høstet inn avlingen før snøen kom og dekket over. Etter nyttår ble vi sendt til et nytt sted for å holde skole. Vi var til stadighet på flyttefot, fra lokale til lokale, Jeg husker vi var innom både Gråmølna og Trondheim Husmorskole, samt flere andre lokaler som fortsatt var tilgjengelig. Jeg husker ikke alle stedene, men vi endte til sist opp på Strindheim skole hvor vi ble værende til krigen sluttet. Toalettforholdene på disse tilfeldige stedene som ble brukt som skole var ikke av de beste. De var oftest ikke beregnet for mer enn til noen få, og ikke til en flokk unger og hygienen ble da også deretter. Utedo var ikke uvanlig, heller ikke at det var overfylte stamper, og slik var det også på Finnes barnehjem. Jeg husker at doet var et rødmalt hus i en etasje og med en fem seks dører som førte inn til hver sitt do. Stampene var som regel fulle og benken med et hull i innbød ikke til å sette seg, det var ordentlig grisete. Når stampen en gang i blant ble tømt, dvs. skiftet ut med en ny, kom dokjørerne. Den fulle stampen ble med et grep om den ene hanken svingt opp på ryggen og så båret ut og plassert på lastebilplatten. Nå var det sjelden at det var lokk på stampene så det skulle ikke 9

10 så mye til før innholdet skvulpet over, resultatet behøver ingen beskrivelse. Skolegangen og undervisningen ble preget av all flyttingen, men også av at det etter hvert ble mangel på det meste av undervisningsmateriell. Bøker ble lappet og reparert etter beste evne, pennesplitter var rasjonert, og de blyanter vi fikk var av så dårlig kvalitet at de brakk eller delte seg for et godt ord. I ettertid er det all grunn til å berømme frøkna vår som klarte å administrere en stor klasse med gutter, stadig på flyttefot og allikevel i stand til å gi oss noe lærdom i alle de fag vi skulle ha. Jeg minnes henne både i respekt og i takknemmelighet, hun må ha hatt en utrolig energi kombinert med en god porsjon yrkesstolthet og vilje av jern. Fritid og lek Som unger flest gikk fritiden med til ulike aktiviteter som fotball og annen sport, samt, ikke minst, litt rampestreker. Området mellom blokkene i Hans Nielsen Hauges gate var en yndet lekeplass. Det var store lerketrær til å klatre i og en åpen plass til både fotball, kappløp og basse. For ikke å glemme og kast land som foregikk ved at vi tegnet opp en sirkel som ble delt inn i like mange felt som deltagere. Etter tur kastet vi en kniv fast i bakken inne i en av de andres felt for å røve land fra han. Falt kniven eller bommet du, da var det nestemann sin tur. På den åpne plassen vi spilte fotball var målene i begynnelsen markert med to steiner, men etter en tid lånte vi 10

11 materiale til ordentlige mål. Her ble det utkjempet fotballdueller og her skaptes lovende talenter som senere, etter krigen, ble fremtredende spillere på lagene til bl.a. Idrettslaget Nidar. Løkkefotballen var uten tvil det som engasjerte mest, og spilte i mange sammenhenger en viktig rolle, ikke minst etter at alle sportsklubber var stengt av tyskerne. Her fikk de gamle samlet ungdommen og her fikk de som tilskuere anledning til å møtes og vedlikeholde interessen for bl.a. fotball, men det vedlikeholdt også gammelt vennskap. Ved de uformelle kampene ble lagene tatt ut ved at to utvalgte, annen hver gang fikk rope til seg en spiller og prosessen med å velge lag gikk både på trynefaktor og dyktighet. Reglene for spillet ble Glade gutter bestemt før hvert oppgjør, og varierte litt etter hvor viktig kampen 11

12 var. Jeg husker bl.a. at en av de mest brukte var at tre cornere resulterte i straffespark. Under kampen var alle dommere og enkelte ganger ble avgjørelsene vel harde, som den gang jeg sto i mål og ikke klarte å berge en ball med skru i. Takken for denne tabben var grov kjeft samt at en eller annen understreket sin vrede ved å kaste en solid stein. Den traff meg midt i pannen og jeg gikk ned for telling. Jeg hadde fått et kraftig sår som nå silblødde. Støttet av to spillere ble jeg avlevert hjemme uten at noen forklaring ble gitt. Etter plastring og ansiktsvask stilte jeg igjen på banen, men nå som tilskuer. Familiene som bodde i første etasjen bak det ene målet, trakk seg av erfaring bort fra kjøkkenvinduene når fotballen begynte å rulle. Det var ikke direkte sjelden at en ball tok knekken på ei rute eller to, og det var av naturlige årsaker heller ingen fornøyelse og måtte gå og be om å få igjen ballen som nå befant seg innendørs. En kan si det slik, vi lærte å ta imot grov kjeft og enkelte ganger lærte vi også noen nye ord. Med hjelp av tomflasker, tigging hjemme og litt til, ble ny rute som regel ordnet i løpet ev en dag eller to. Foruten å delta som aktiv spiller, tok jeg frivillig på meg jobben med å lappe sammen fotballen når den revnet i en søm. Med ei spesialnål og beket tråd ble revnene sydd sammen. Ballen vi hadde var godt brukt og det var ikke uvanlig at den revnet i en søm, det skjedde nesten daglig og det er vel synd å si at ballen hadde sin opprinnelige form etter en del gangers lapping, Ufasongen gjorde at spretten ble helt uberegnelig og det kunne på sin side skape komiske situasjoner. 12

13 Ballen spratt ofte dit du ikke ventet den, og da kunne det bli både bom og sleivspark. I sine perioder tok basse over for fotballen, og her var det spillerens kombinasjon av både taktikk og god teknikk som var avgjørende, men i visse spill var det også rå makt som gjaldt. I de harde og groveste spillene var enkelte av deltagerne utstyrt med støvler eller solide beksømsko, og da kunne det gå hardt for seg. Stamp og sleivspark mot legger og føtter resulterte i mange oppskrapete og såre legger, og hinkende ex-spillere. Den outrerte basse var ikke et spill for pyser, da var det både ære og prestisje som ble lagt i spillet, det var nesten på nivå med seire eller dø. I det vanlige spillet gikk det stort sett pent for seg, og hvor de dyktigste kunne gå med bassen og holde den i luften lenge inntil de med et velrettet skudd plassert den i motpartens ring. Det var både et morsomt og spennende spill som da foregikk. Den leken som var mest utfordrende foregikk i de tre store lerketrærne som stod i den øvre delen av plassen. Bare det og komme seg opp i de digre trærne var en prestasjon og nærmest umulig hvis du ikke Konfirmanter fra 50 årene kjente til hvor festene for fot og hender var. Oppe blant de svære grenene ble det bl.a. 13

14 lekt tatt n ; en ikke ufarlig lek som foregikk mellom grenene og hvor kunsten var å bevege seg opp og ned mellom grenene på en slik måte at den som jaget ikke fikk fatt i deg. I det midterste treet var det festet et solid tau, og var du så heldig å ha fått tak i dette, kunne du nå svinge deg over til det borteste treet og sitte der. Med et godt grep om tauet, var det nå ingen som fikk tak i deg. En annen yndet lek var kappkjøring rundt kirka, en var hest og en var kusk. Den som var hest fikk et tau tredd bak nakken og under armene og kusken hadde tampene til å styre med. Her gjaldt det ikke at bare hesten var rask til bens, men kusken måtte også kunne løpe like fort. Det var som på travbanen, fellesstart hvor starteren med lange lyder ropte: klaarr eeeen toooo kjøøør, også bar det avsted. Vi løp runde på runde så fort vi kunne og den seirende fikk sin ros og heder. Jeg kan ikke huske at det var noen form for premier, men det var moro og stor stas å vinne. Kirken med sin spesielle byggestil, murt opp av grove rektangulære steinblokker, var som skapt til å klatre i. De grove fugene mellom steinen ga godt feste både for føtter og fingrene. I begynnelsen var målet å klatre rundt kirken på den lave gesimsen uten å falle ned. Senere ble det å klatre oppover kirkeveggen, som ble utfordringen. Å komme høyest opp var målet, og det er rart at ingen falt ned. Enkelte var fryktesløs for høyde, og det var ikke sjelden at noen kom seg helt opp på 14

15 taket. Sporten fikk imidlertid sin ende etter at kirketjeneren en gang til sin store forskrekkelse så en yndling helt oppe ved klokken. Han ble kommandert ned, og fikk sin lekse opplest. Neste gang måtte han regne med at det var politi, prest og brannvesen han ville få med å gjøre. (Vår Herre ble visst ikke nevnt). Leksen ble visst både lang og varm for synderen holdt seg i ettertiden langt bort fra både kirke og kirketjener. En yndet vintersport var å henge bak på trikken, oftest var det god gli på snøen mellom trikkeskinnene og da ble det en artig og spennende tur. Fullt så artig var det ikke når vi ble knepet av konduktøren, som avkrevde oss både navn adresse og hvilken skole vi gikk på. Den som her ikke var kjapp til å bløffe, risikerte brev fra politiet og etterfølgende konsekvenser, men som regel gikk det bra. Skøytebilen, som gikk under navnet uvelta, var en enkel konstruksjon, to planker i kryss som en T. På den bakre og tversgående planken var det i hver ende en fastspikret treklosse med en skøyte på. På den planken som vendte fremover, var skøyten monter helt fremst og påen svingbar kloss slik at den kunne styres med. De gjevest hadde panserskøyter både fordi de hadde best gli, men også var sikrere i svingene. Enkelte hadde flottet opp skøytebilen med flere 15

16 lag med strisekker slik at den ble behagelig å ligge på. Skøytebiler hvor det var montert en kasse til å sitte i var bare skøytebil, ikke uvelta. På uvelta lå vi på magen og kjørte, det ga god stødighet og også større fart og fort kunne det gå. Enkelte ganger så fort at fremskøyta ikke fikk feste i svingene og det gikk rett frem isteden. Æss Æss an dvs. Veimester Krohgs gt, var både bratt og krevende med sine svinger, og med hornskøyter under bilen gikk det ikke alltid helt bra. Min bil var utstyrt med skruskøyter bak og en gammel hornskøyte foran. Ned den siste bakken gikk det fort, alt for fort og der veien møter Gamle Kongevei, der gikk det galt. Den gamle hornskøyte fikk ikke tak og isteden for å svinge gikk det rett frem. Et gammelt gjerde med morkne sprosser stoppet ferden. Hodet mitt stakk ut på baksiden av gjerde etter å ha knekt et par sprosser. Jeg lå der, fortsatt delvis på skøytebilen, kroppen på ene siden og med hodet tredd gjennom gjerdet. Et komisk syn, men jeg var for ør i toppen til å reagere på latteren og spørsmålet; åssen greide du dette? Du må da skjønn at du mått sving. Jeg ble dratt frem og plassert på en sparkstøtting og deretter fraktet hjem for plastring og litt skjenn. En stor kul i hodet og litt hodepine ble resultatet av for stor fart, men største skylden hadde fremskøyte som ikke fikk feste i svinge. At det ikke gikk verre, skyldes trolig at toppluen min var dobbel strikket og hadde en stor dusk på toppen og at sprossen var morken. 16

17 Statsingeniør Dahls gate var en annen av de populære gatene for aking. Det var en ulempe, tyskernes store lastebiler kjørte ofte denne veien til og fra festningen, og var det glatt ble det sakte fart både oppover og spesielt nedover. Den krappe svingen nederst var lei på glatt føre og det hendte at enkelte tyskere fikk besøke grøfta på tur ned. Som sagt, vi akte skøytebil og tyskerne kjørte forsiktig nedover engstelig for å gli ut i grøften. Det ble da heller ikke bedre for sjåføren når en skøytebil suste frem mellom forhjulene på bilen. Det gikk sport i å utføre dette og det var like populært hver gang vi hørte forskrekkete tyskere rope etter oss. Var forholdene de rette, tok vi også akebakken på Kuhaugen i bruk og det gikk like bra med uvelta der også. En vinter, det var i en periode med litt mildvær, hadde aking på buksebaken eller med pappesker som underlag, forandret bakken til en sklie av is. Noen 17

18 prøvde skøytebilen, men jeg hadde lånt en skikkelig kjelke av en nabo. Det var en flott sportskjelke av tre med stålmeier, med polstret setertrekk i plysj, og med snorstyring. Nå var det ikke slik at kjelken ble vridd til den siden når du trakk i snorene for å styre, den hadde isteden en lang styrestang bak, det var omtrent som en hale til å styre med. En kamerat og jeg hadde dratt kjelken helt opp på toppen av bakken, og vi så nå for oss det rittet ned bakken samt at vi etter en liten sving suste ut på veien. Vi regnet med at vi kom til å ha slik fart at vi kom helt frem til Innherredsveien. Vi satte utfor - kompisen fremst, han skulle styre, og jeg bak. Ned bakken gikk det forrykende fort og vi nærmet oss slutten på bakken og det stakittgjerde som vi måtte svinge unna for å komme gjennom åpningen og ut på veien. Da jeg syntes at han ventet vel lenge med å svinge, ropte jeg sving, sving, dra alt du orker. Resultatet ble at snora røyk og styrehalen falt av. Jeg så at dette ikke ville gå bra, vi kom til å kjøre rett inn i gjerde selv om vi nå bremset med begge beina. Jeg hadde reist meg og stod på beina samtidig som jeg hold fast i kjelken. De siste meterne før kjelken braste inn i gjerdet, slapp jeg taket og kjelken for frem og dundret inn i gjerdet. Kompisen som nå lå bakover med spenntak i kjelken, braste med kjelken inn i gjerdet hvorpå han ble slengt fremmover og fikk seg en real trøkk i sammenstøtet med gjerdet. Jeg som nå kom seilende på baken etter kjelken, møtte nå vraket av kjelken som kom i retur. Jeg kjente den traff meg i låret, og det ble skikkelig vondt. Den ene spilen i setet hadde slått hull på buksen og hang fast og buksen ble 18

19 nå ytterligere revet i stykker da jeg frigjorde meg fra kjelken. Min første tanke var; nå ble det skjenn å få for nok en ødelagt bukse. Oppe og stående på en fot konstaterte jeg at jeg blødde fra et stort gapende sår bak på låret. Igjen ble transporten til heimen en sparkstøtting, og med restene av kjelken på slep. Hjemme ble det stor oppstandelse og etter et kjapt besøk hos dr. Schmidt, bar det direkte til Røde Kors. Denne gangen var ikke plaster løsningen, såret krevde både litt «fiksering» og et dusin korssting samt at jeg fikk en diger bandasje over såret. Hjemme ble det frivillig husarrest en ukes tid, og senere flere besøk på sykehuset for stell og kontroll. Stingene ble nappet ut da såret hadde grodd som det skulle. Far, som hadde bakgrunn som snekker og hadde et godt håndlag, reparerte kjelken og den ble som ny igjen, men å låne den igjen, kom aldri mer på tale. Det er rart med unger og leker, det går liksom i perioder og det ene går over i det andre uten at noen egentlig har lagt noe plan, den bare er der. I en periode var det sprettert som fenget, men her var vi avhengig av å ha tilgang til strikk og det var det ikke alltid vi hadde. Strikken som ble brukt til tetting av syltetøyglassene, syltestrikk, var kraftige og derfor populære. Ulempen var at når det minket i mors lager av syltestrikk så var de lett og spore, men ikke like lett å komme unna at du hadde forsynt deg av noe du ikke hadde lov til. Vanlig strikk var mangelvare, men kom vi over en kassert sykkelslange hadde vi strikk i massevis. 19

20 Å blåse rognebær var en populær aktivitet på høsten, forutsatt at vi fant egnede rør av hundekjeks eller lignende. Det kunne svi ganske bra om du ble truffet på bar hud av en eller flere bær. Den store lidenskapen var imidlertid pil og bue. Å spikke rette piler av oppstrimlet kassebord, var et spørsmål om teknikk og en kvass kniv. Å finne passe emne som dugde til bue var ikke alltid like enkelt. De fleste emnene vi fant av rettvokste greiner i passe tykkelse var enten for myke eller så knektes de når de ble spent. Redningen ble bromlagret til Kuløy, der fant vi stålspiler som opprinnelig hadde vært brukt når de røkte sild. De var ca 60 cm lange, tykk som en strikkepinne og hadde en utmerket spenst. Vi laget langbuer ved at et antall spiler ble lagt i riktig forhold, tykkest på midten og tettsurret med hyssing, da ble det en bue som var hard, men samtidig hadde en fantastisk spenst. Det var ikke noe problem å skyte pilen et par hundre meter av sted. Med dette redskapet gikk vi på jakt etter, - nei, jeg skal ikke si mer om det. Rottefangeren Ett år var vi spesielt plaget av rotter og en populær aktivitet var å redusere bestanden mest mulig. Uten å nevne navn, husker jeg at det var en som var spesielt aktiv. Det var nesten som han hadde en egen glede av å fange disse beistene og utføre det etterfølgende ritual. Jeg husker spesielt en episode, det var mens han hadde en kortvarig karriere som visergutt for en av strøkets kolonialforretninger. Historien var som følger; 20

21 vi var noen stykker som i en av småttene mellom blokkene, kastet mynt på strek. Disse rommene mellom blokkene var vel tenkt som brannsikring, men det var også her søppelspannene var plassert samt at det ofte var lagret favner med ved der. Overfylte søppelspann, dårlig renhold og vedstabler var et ideelt sted for rotter og i perioder vrimlet det av dem. Vi var som sagt opptatt med å kaste på strek da vi plutselig ble var en diger og feit rotte som snuste etter godbiter rundt et av søppelspannene. Vi var ikke et øyeblikk i tvil, den skulle vi ta. Å steine dem var den vanligst måten for avliving og mens vi lette etter passende ammunisjon, kom Klaus (la oss kalle ham det) forbi, han var på vei for å levere kolonialvarer. Varene bar han på ryggen i en stor og rund bastkurv og hvor innpakkingen av varene var som vanlig på den tid, papirposer eller enkle papiromslag. Han oppfattet kjapt vårt forestående, og grep inn i jakten nei, nei, vi tar den levende, sa han og dermed vrengte han kurven av seg og tømte alle varene på bakken. Jakten var i gang og kolonialkurven var nå omgjort til et fangstredskap. Rutinert kommanderte han oss til å skremme rotten frem fra gjemmestedet den nå hadde under ett av spannene samtidig som vi skulle jage den mot han. Rotten kom frem og sprang frem og tilbake for å finne skjul, men Klaus var som et lyn og plasserte kurven over rotta. Med en fantastisk teknikk brukte han kurven i en roterende bevegelse slik at rotta ble kastet rundt og rundt inne i kurven. Da den endelig slapp fri fra kurven var den slått halvt i svime og Klaus grep den straks i halen hvoretter han i trumf veivet den 21

22 rundt i luften. Fortsatt svingene med rotta småløp han opp mot Innherredsveien, rotta som sannsynligvis nå var død eller helt utslått ble nå plassert på trikkeskinnen, rett ut for Voldsminde fargehandel, samtidig som trikken startet fra holdeplassen nedenfor Rosendal Kino. Det ble en spesiell lyd da trikken kjørte over rotta, men den var ingen ting mot det som kom fra butikksjefen på fargehandelen da han kom farende ut og fikk øye på oss. Det ene utstillingsvinduet var oversprøytet med blod og fastklistrede tarmer, og reaksjonen fra butikksjefen var ikke til å ta feil av. Hans opphisselse glødet i luften, og vi skjønte årsaken til det. Resultatet hadde blitt et helt annet enn det vi hadde regnet med. Vi trakk oss skyndsomt tilbake mens truslene om represalier fortsatt haglet etter oss, vi tilbake til myntkastingen og Kurt til kurven og varene. Kundene fikk da varene sine, noe forsinket og ikke helt lytefrie etter håndteringen. Kurt fikk derimot sparken samme dag, men pytt, hva var vel det mot en slik opplevelse? Senere måtte jeg be pent om unnskyld til butikksjefen, mitt nærvær til historien var rapportert, og mor var ikke nådig selv om hovedpersonen var en annen. Mobbing og rampestreker Mobbing og rampestreker var heller ikke den gang noe ukjent fenomen. Det var alltid et eller annet offer som fikk gjennomgå, enten så hadde vedkommende brutt en av de mange og uskrevne lovene innen gjengen 22

23 eller noe annet som krevde straff. På vinters tid var det oftest en hardhendt døping i snø gjerne i kombinasjon med at det ble dyttet store snøklumper innenfor skjortehalsen, den tapende var ikke bare ydmyket, men ble også ganske våt når snøen på innsiden smeltet. Ble du i tillegg satt i fotlås rundt en lyktestolpe, ja da satt du der inntil du fikk hjelp til å komme deg løs. Om sommeren kunne avstraffelsen bestå i å bli tvangsforet med stor og sur rabarbra, valget var mellom å spise eller å få den gnidd inn i ansiktet. Å fylle en boks med vann og plassere den på dørklinka eller stille en flaske vann på skrå mot ytterdøra før vi ringte på, var ustyrtelig moro. Jo da, vi var ikke Guds beste barn, for mye verre ting foregikk også uten at jeg skal røpe det her. En av de mer uskyldige rampestreker vi gjorde, var å feste et tau med litt slakke i mellom ytterdøren på to leiligheter i samme etasje og så ringe på dørklokka til begge. Da dørene gikk innover var det ingen som kom seg ut da begge dro for å få åpnet døra og slik stod de og slamret med dørene inntil de forstod at bare en kunne løse problemet. Å spille på vindusruta med sugekopp, sytråd og harpiks, var moro i en periode, og så lenge vi ikke ble oppdaget. Flaskesamlere og skjærsliperne som ofte var på farten, fikk til sine tider også gjennomgå. En strisekk med flasker, hvor noen flasker var fylt med vann eller det som verre var, ga alltid resultat når den ble slengt over skulderen. En stakkars skjærsliper gikk også lenge og lette etter slipeutstyret sitt, som ble borte 23

24 mens han leverte nyslipte kniver til en kunde i en av oppgangene. Han var en omstreifer, tater kan hende, i alle fall var språket han brukte ukjent, men gløden og faktene tilsa at det var langt i fra noen aftenbønn han messet på. Når ofrene for vår sprett prøvde å fakke oss, berget vi oss som regel ved å flykte inn på Jernbetong sin lagerplass som lå midt mellom byggene. Når sant skal sies så var lageret til Jernbetong både lekeplass og en viktig kilde til gratis materiale når det var hyttebygging på gang. Klubbhuset ble reist i løpet av et par dager, levde en kort stund, for så å møte sin skjebne ved at de opprinnelige eierne av materialet eller engstelige naboer fikk det revet og restene tilbakeført til dit det kom fra. Vi slapp som regel unna med kjeft og en lusing, i verste fall husarrest i et par dager. Det var da ikke vår feil at materialene lå så lagelig til og fristet unge sjeler til litt kreativ innsatts. Jentene Forholdet mellom kjønnene var ikke den gang som i dag. Det var et klart skille hvor jentene hadde sitt med mor og barn lek, eller hoppe paradis eller tau, mens guttene spilte fotball, klatre i trær eller bedrev med fantestreker. Jeg tror at dette skillet ikke bare kom av ulik lek, men også ble forsterket ved at skolen delte elevene i rene jente- og gutteklasser. Dette kjønnsskille skapte en slags frykt eller sjenerthet som sikkert preget guttene langt mer enn jentene. For eksempel å bli plassert i en jenteklasse når du skulle 24