Når lek blir alvor. spesialmagasin om barn og unges psykiske helse. vfb.no INGVILD H. RISHØI. DROP-INmetoden. skriver for å berøre

Transkript

1 vfb.no # spesialmagasin om barn og unges psykiske helse INGVILD H. RISHØI skriver for å berøre SISTE UTGAVE Magasinets historie RUSMØDRE har dårligere samspill med barna sine DROP-INmetoden Støtter elever i faresonen SNAKKEROMMET nettforum som gir håp Bo mathisen Når lek blir alvor

2 MILJØMERKET # 1/2015. INNHOLD 4 Ny studie om adferdsmønster viser at rusmødre har dårligere samspill med barna sine. 10 Snakkerommet nettforumet som gir håp og styrke til barn med psykisk syke foreldre. 14 Kamuflasje gir dårlig beskyttelse Jan Steneby holder kurs i barneperspektivsamtalen. 14 alltid. 20 Tett på: Bo Mathisen Han er prisbelønt som fotograf og synes det er ekstra sterkt å ta bilder av små, sårbare mennesker. 28 Skriver for å berøre Ingvild H. Rishøi er forfatteren som i 2014 fikk Brageprisen for «Vinternoveller». Hun skriver mye om barndom og om mennesker som har det vanskelig. 7 I bagasjen Birgit Valla om profesjonell hjelp og annen hjelp. 27 Bøker Omtaler og anmeldelser av aktuelle bøker. 31 Enqueten Fem i Oslo om sine forbilder. 36 Kjære Voksne for Barn Bekymringstjenesten svarer. Magasinet Voksne for Barn Utgiver Organisasjonen Voksne for Barn Adresse Stortorvet 10, 0155 Oslo Telefon Telefax e-post vfb@vfb.no Internett vfb.no Bankgiro Ansvarlig redaktør Generalsekretær Randi Talseth Redaktør Birthe Bratvold birthe.bratvold@vfb.no I redaksjonen Mari Valen Høihjelle, Mona Vaagan., Ingebord Wiese, Nicki Twang, Bo Mathisen, Karoline O. A. Pettersen, Marie Laland Ekeli og Heidi Kristiansen. Forsidefoto Bo Mathisen DESIGN & Produksjon hans@kolbjornsrud.com Trykk Grøset Abonnement Kr. 300, pr. år for 4 nummer medlemskap Kr. 390, pr. år Løssalg Kr. 90, pr. magasin Opplag ISSN Det må ikke kopieres fra dette blad i strid med ånds verk loven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Husk å oppgi abonnements nummer ved adresseforand ring eller ved oppsigelse. Magasinet Voksne for Barn har tidligere hatt navnene «Sinnets Helse» og «temamagasin for foreldre OM» magasinet voksne for barn Trykksak

3 «Vi vil at du som er medlem og engasjert i det samme som oss, skal få nyttig informasjon i posten! Vi vil dele med deg hva vi faktisk gjør som organisasjon, samt informere om saker vi mener fortjener oppmerksomhet.» leder. Randi talseth Foto: Bo Mathisen Nye tider også for medlemskommunikasjonen! Du som mottar Magasinet medlemmer og lesere, er Voksne for Barns viktigste målgruppe. Det er viktig for oss å nå ut til deg med informasjon om barn og unges psykiske helse, hva organisasjonen gjør og hvilke tema vi mener må løftes frem. Målet er å sørge for at barn og unge får en god nok oppvekst og at voksne ser sitt ansvar og sørger for dette. Du og alle våre medlemmer er våre ambassadører lokalt utover hele landet! Voksne for Barn har i alle sine 55 år arbeidet for å bryte ned tabu og øke befolkningens kunnskap om hva barn trenger for å ha en god psykisk helse. Vår viktigste kanal for dette har vært forløperen til Magasinet bladet Sinnets helse, som organisasjonen utga fra 1975 til slutten av 1990-tallet. Sinnets helse var et banebrytende temamagasin som tok opp mange spennende saker. I denne utgaven finner dere mer om hvordan vi har arbeidet. Bladet var også ganske alene i mange år om å formidle kunnskap om barns psykiske helse og bidro i stor grad til en folkeopplysning rundt tema. Det har vi fortsatt med i Magasinet Voksne for Barn. Bladet er profesjonelt og flott, og har tatt for seg svært mange viktige saker i den tiden vi har utgitt det. Bladet når ut til cirka 3000 lesere. Nettsidene våre har gjennomsnittlig besøkende hver måned og her formidler vi fortsatt kunnskap og reportasjer om barn og unges psykiske helse. Når vi nå har besluttet å stoppe utgivelser av Magasinet vil vi fortsette å opplyse voksne og bryte tabuer. Via Facebooksiden vår med over følgere når vi veldig mange, og får toveis dialog med mange av dere som er opptatt av barn og ungdom. Vi vil at du som er medlem og engasjert i det samme som oss, skal få nyttig informasjon i posten! Vi vil dele med deg hva vi faktisk gjør som organisasjon, samt informere om saker vi mener fortjener oppmerksomhet. Voksne for Barns standpunkter skal ha som utgangspunkt det barn og unge selv formidler av erfaringer. Vi har nå i flere år publisert rapporter hvor vi presenterer nettopp barn og unges egne stemmer f.eks. ved skilsmisser, mobbing på skolen, barnefattigdom osv. Dette ønsker vi å gi deg innsikt i ved at du får tilsendt automatisk slike publikasjoner når du er medlem i Voksne for Barn. Endringer kan oppleves forskjellig, jeg håper du vil oppleve denne som til det bedre! Vi har mange viktige saker i vårt videre arbeid som jeg håper du vil stå sammen med oss i. Viktige saker er at barn og unge finner sin plass i sine miljøer, at de opplever seg inkludert både på skolen, i fritida, i samfunnet. Videre at særlig ungdom som står i fare for å falle ut av videregående skole får god oppfølging. Ungdom og psykisk helse er vårt hovedtema fremover. Dere vil få høre mer om hva vi ønsker å fremheve her! Da hører du fra meg igjen. Jeg vil legge ved et brev fra meg som generalsekretær til deg som medlem ved neste utsending Sammen kan vi gjøre en forskjell for barn i Norge. magasinet voksne for barn 3

4 Ikke nok å bli Ei nybakt mor med rusproblemer trenger støtte og hjelp over lang tid og til mye mer enn å bli rusfri, sier psykolog og forsker Torill Siqveland. tekst sidsel skotland foto colourbox Nybakte mødre med rusproblemer er oftere yngre, har lavere utdanning, er fattigere og er oftere alene med ansvaret for barnet, enn andre grupper nybakte mødre. Risikofaktorer som må tas tak i samtidig med rusproblemene, dersom de skal makte et godt samspill med barna sine. Sårbar dyade I november publiserte Siqveland og ei gruppe medforskere studien Patterns of mother infant interaction from 3 to 12 months among dyads with substance abuse and psychiatric problems. Tre grupper mødre ble observert i samspill med babyen sin (se faktaboks) første gang da den var tre måneder og deretter da den var ett år gammel, og studien viser at mødrene med rusproblematikk hadde dårligere samspill med barnet da det var ett år enn da det var tre måneder. Vi ser at denne gruppa mødre over tid viser en negativ utvikling. Det kan tyde på at de får for lite oppfølging over tid. Hun påpeker at kvaliteten på samspillet nok kan variere også innen rusgruppa det har de ikke gått inn og undersøkt spesielt. Men i gruppa som helhet viser altså samspillkvaliteten å utvikle seg negativt. Var barna til gruppe 1-mødrene vanskeligere enn de andres barn? Vi undersøkte ikke forskjeller mellom barna, men barna i alle tre gruppene var velskapte. Ingen var født med abstinens og ingen hadde symptomer på føtale alkoholeffekter (FAE). Disse barna hadde likevel en dårligere fødselsstatus (fødselsvekt og svangerskapslengde) enn kontrollbarna, noe som kan tyde på at de nok har vært utsatt for andre ting i fosterlivet de kan ha blitt påvirket av som stress, dårlig ernæring og røyk. Barn født av mødre med rusproblemer er oftere sårbare og har samtidig sårbare mødre. Dette kan medføre vanskelige samspillsirkler. Bærer med seg mye Det varierte hvor lenge mødrene var i institusjon før og etter Samspill. Mødre med rusproblematikk hadde dårligere samspill med barna da de var ett år enn da de var tre måneder, sier psykolog og forsker Torill Siqveland. Foto: Sidsel Skotland fødselen, men det ble ikke undersøkt om det var en sammenheng mellom lengden på oppholdet og kvaliteten på samspillet ved 12 måneders alder. Vi kontrollerte ikke for det. Til det hadde vi for små grupper, men det hadde vært interessant å vite, sier Siqveland. Det er logisk å tenke at samspillet mellom mor og barn hadde hatt en positiv utvikling mellom tre og 12 måneder dersom mor hadde fått behandling, tett oppfølging og støtte under hele det første året etter fødselen. Men sånn behøver det nødvendigvis ikke være, forteller psykologspesialist Frid Hansen ved Borgestadklinikken, som også huser Kompetansesenter rus region sør, der Hansen er fagsjef. Hun kjenner igjen denne negative utviklinga fra behandlingssituasjoner. For å forstå at det faktisk kan være naturlig at mødrene samspiller dårligere med barna ved 12 måneders alder enn ved tre måneder, er det viktig å forstå hvor tung rusproblematikk er. Forstå hva kvinnene strever med. For mange handler det om annengenerasjons rusproblemer. Mange har sjøl vokst opp i dysfunksjonelle familier med foreldre som ruser seg. Og som det kommer fram av studien, og som vi ser hos oss, er mødrene ofte unge, fattige og alene. Samspillet og sammenhengen mellom alt kvinnene bærer med seg inn i svangerskapet, og inn i behandlinga, er det viktig å få en større forståelse for, sier hun. Og som Siqveland understreker også hun at det langt fra er nok å bli rusfri. Det er mye som skal på plass for å skulle kunne klare omsorgen for et barn. > 4 magasinet voksne for barn

5 rusfri Barnevernet vil gjerne avslutte oppfølging når det går bra for mor, men det er ikke alltid det lureste. For uten barnevernet i ryggen blir hun stående helt alene. magasinet voksne for barn 5

6 > Endre perspektiv. Å vinne tilbake evnen til empati, lære å se verden fra andres, og særlig sitt eget barns, perspektiv, er av de tingene de skal få hjelp til på institusjoner som Borgestad, forteller psykolog Frid Hansen. Foto: Sidsel Skotland Første året uten flukt Studien forteller ikke hvor lenge mor har vært i behandling, men dersom hun kom inn seint i svangerskapet og forble i institusjonen det første året, vil det første året med barn også være det første året i behandling, påpeker Hansen. Det blir det første året på lenge at rusen, som for mange har blitt brukt som flukt, ikke beskytter henne mot vanskeligheter, smerter og traumer. Hun skal kjenne på og bli bevisst, egne følelse og egen situasjon, og psykiske problemer kan bli aktiviser. Hun vil for en periode kunne få det mye vanskeligere enn hun hadde det mens hun rusa seg. Dermed vil hun også fungere dårligere som mor. Og samtidig som hun får det vanskeligere vokser barnet til og blir mer krevende. Samspillet med en tre måneder gammel baby krever ikke så mye, men en ettåring begynner å bli sjølstendig, kommuniserer mer aktivt, og det begynner å bli nødvendig å sette grenser. Det gjør det enda vanskeligere for en mor som har det vanskelig nok med seg sjøl. Mødrene i studien har også en problematikk med lavere empati de rapporterer i større grad antisosiale trekk enn de to andre gruppene. Ruskulturen har sin egen logikk. De som er en del av den har først og fremst lært seg å overleve der ute, forteller Hansen. Å vinne tilbake evnen til empati, lære å se verden fra andres, og særlig sitt eget barns, perspektiv, er av de tingene de skal få hjelp til på institusjoner som Borgestad. Det mener Frid Hansen de lærer nå i større grad enn for ti år sia. Det er viktig å være klar over at flere av dataene i denne studien er ganske gamle. De første observasjonene ble gjort i Dette var omtrent samtidig med av mødre med rusproblemer ble løfta fram, og tidlig intervensjon ble satt på dagsorden. Etter dette har det blitt satt i gang kompetansehevingstiltak overalt hvor en har med disse gruppene mor og barn å gjøre. Nok kapasitet? Studien gir oss ingen innsikt i sammenhengen mellom sam spillet mellom mor og barn og hvilken institusjon de var på, og det blir ikke skilt på hvilke mødre som var på tvang under svangerskapet og hvem som var innlagt frivillig. I følge Helse- og omsorgstjenesteloven 10-3 kan nemlig gravide i Norge holdes tilbake på institusjon mot eget samtykke. Vi får heller ikke vite når de dro og hvorfor de dro. Dro de frivillig eller fordi det ikke lenger var plass til dem på institusjonen? Dersom det er ledige plasser på familieavdelingene og barnevernet anbefaler opphold, får de i prinsippet bli. Men det er køer, og noen må reise ganske raskt etter fødselen. Om det er sånn over hele landet, er ikke Hansen helt sikker på, men stiller spørsmål ved om det finnes kapasitet nok til å ivareta denne problematikken på gode nok måter i dagens behandlerverden. Frid Hansen understreker at forskning som dette er svært viktig. Sjøl om det er en del viktige ting vi ikke får svar på i denne studien, viser den at langtidsoppfølging av mødre med rusproblematikk er helt nødvendig og at rusfrihet vanligvis ikke er nok. Barnevernet vil gjerne avslutte oppfølging når det går bra for mor, men det er ikke alltid det lureste. Jeg har snakket med kvinner som har blitt fortvila over det. For uten barnevernet i ryggen blir hun stående helt alene. Studie om adferdsmønster hos mødre med rusavhengighet og psykiske lidelser Tre grupper mødre og barna deres ble sammenlikna i studien Patterns of mother infant interaction from 3 to 12 months among dyads with substance abuse and psychiatric problems : n Gruppe 1 besto av 26 mødre med rusproblematikk. De var innlagt ved ulike institusjoner under siste del av svangerskapet, og ble rekruttert til studien gjennom disse. Ingen av mødrene i studien var i Lar (legemiddelassistert rusbehandling). n Gruppe 2 besto av 22 mødre med psykiske problemer. De var rekruttert fra Nic Waals poliklinikk i Oslo der de fikk behandling for angst og depresjon under graviditet. Om de var under behandling også på observasjonstidspunktene forteller ikke studien noe om. n Gruppe 3, kontrollgruppa, besto av 30 mødre uten kjente belastninger rekruttert under graviditeten fra ulike helsestasjoner i Oslo. n Mødrene i gruppe 1 rapporterte om angst og depresjon (mindre enn de i gruppe 2, men mer enn de i gruppe 3), og både mødrene fra gruppe 1 og mødrene fra gruppe 2 rapporterte om personlighetsforstyrrelser (borderline og antisosial forstyrrelse) i tillegg til angst og depresjon mødrene med rusproblematikk hadde mer antisosiale trekk enn mødrene med psykiske vansker. n Observasjonene av mor/barn-samspillene ble gjort i tidsrommet Kilde: Studien Patterns of mother infant interaction from 3 to 12 months among dyads with substance abuse and psychiatric problems er publisert i Infant Behavior & Development 37 (2014) magasinet voksne for barn

7 Illustrasjon: Marie Laland Ekeli Birgit Valla er psykolog og leder for Familiehjelpa i Stange, Hedmark. I denne spalten deler hun tanker og erfaringer fra mange år som kommunepsykolog. Birgit har mann og tre barn og bor på Hamar. Meningen som uttrykkes er ikke nødvendigvis sammenfallende med Voksne for Barns synspunkter. Voksne for barn i bagasjen Unger er vidunderlige. De er små mirakler som kommer til denne verden, åpne og nysgjerrige på å ta del i livet. Så er det opp til oss da, vi voksne, å gi dem det beste mulig utgangspunktet til et godt liv. Så enkelt, og likevel så vanskelig. Når barn strever er terapi ofte en løsning som prøves, og slike som meg oppsøkes. Men er psykoterapi egentlig for barn? Dette spørsmålet stiller Lars Rasborg, dansk barnepsykolog, seg i februarnummeret til Tidsskrift for Norsk psykologforening. Kanskje det er mer virkningsfullt at barn får hjelpen fra sine omsorgspersoner i hverdagen. Dette er også vår erfaring i Familiehjelpa i Stange. Å snakke med barn gir ikke på langt nær så gode resultater som å hjelpe omsorgspersoner til å hjelpe barna, også med såkalte indre problemer. Noen barn gir dessuten etter hvert litt opp, etter å ha snakket med mange voksne, når ikke årsakene til deres streven (konteksten) endrer seg. For hver profesjonell de snakker med mister de litt mer troen på at noe kan bli annerledes. Derfor er det så viktig at vi hjelpere hjelper de voksne til å hjelpe barna. Etter flere år med foreldreveiledning er det tre ting som har utpekt seg som viktig for alle barn. Det første handler om kjærlighet. Foreldre flest har det til felles at de elsker barna sine. Oppgaven deres er å få barna til å kjenne dette langt inn i hjerteroten. Da kan de også bli glade i seg selv, og de menneskene de har rundt seg. Da min yngste datter Lise var 3 år var hun veldig opptatt av å fortelle folk at hun likte dem, og øste av seg kjærlighetserklæringer titt og ofte. Hun kunne ramse opp samtlige medlemmer av familien vår, og fortelle hvor godt hun likte oss. Og til slutt slo hun seg på brystet og sa Og så liker jeg meg sjøl! Ubetinget kjærlighet gir oss god selvfølelse. Barn med god selvfølelse kjenner seg verdifull uansett om de mestrer eller feiler, og kan be om hjelp om det er noe de ikke får til. Man blir rett og slett mer robust desto mer full kjærlighetstanken er gjennom barndommen. Det andre barn trenger er tillitt til egne vurderinger og valg. Det betyr at vi må utfordre dem til å klare ting selv. Det som på fint omtales som proaktivitet. Min midterste datter Astrid er slik helt av seg selv. Hun har aldri likt at vi har gjort ting for henne, og vil bestemme det meste selv. Men da må hun også ta ansvar for egne handlinger, og det er her den største lærdommen ligger. Å lære barn ansvarlighet er også en måte å sette grenser på, og de greier å sette grenser for seg selv. De lærer at det de gjør får konsekvenser, og kan ta valg ut fra dette. Med en solid selvfølelse i bunn kan de også gi seg selv rom for noen feiltrinn. Som Astrid sier til meg når jeg prøver å gjøre for henne. Mamma, ikke hjelp meg! Du vet jo at jeg liker å eksperimentere! Og til slutt må barn få lov til å være forskjellige, og vi voksne må verdsette ulike kvaliteter som like viktige og like gode. Som Elaine Aron skriver i sin bok om særlig sensitive barn Det blir ingen store operadivaer uten barn med intense følelser; ingen store innovatører uten barn som ikke vil tilpasse seg; ingen store oppdagelser uten barn som lett lar seg distrahere, og ingen store atleter uten svært aktive barn Vi må være voksne for barn. Da kan barn være barn, helt seg selv, underlige, utfordrende og vidunderlige. magasinet voksne for barn 7

8 Nettforum gir håp og I 2005 opprettet forsker Marianne Trondsen, i samarbeid med Sørlandet sykehus, Snakke rommet. Det er et anonymt nettforum for barn med psykisk syke foreldre, og det eneste tilbudet i sitt slag her i landet. Tekst og foto: Mona Vaagan Mindre alene og mer normale. Det var hva ungdommene selv fortalte Marianne Trondsen hvordan de følte det, etter å ha delt sine tanker og erfaringer på Snakkerommet. De kjenner ikke andre med psykisk syke foreldre. Det er vanskelig å fortelle om det til venner og familie. Så det var en lettelse for dem å oppdage at andre hadde de samme erfaringene og følelsene som dem selv, sier Marianne Trondsen. Hun er sosiolog og seniorforsker ved Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin i Tromsø. I 2005 etablerte hun Snakkerommet som et treårig prosjekt, i samarbeid med ABUP, Avdeling for barn og unges psykiske helse, ved Sørlandet sykehus. Prosjektet var en del av Marianne Trondsens doktorgradsarbeid, der hun blant annet dybdeintervjuet 13 deltakere i alderen år. Anonymitet viktig Det at kommunikasjonen foregikk på nett, anonymt, appellerte til ungdommene. Du kan dele historier og erfaringer på andre måter når du ikke møtes fysisk. For mange var dét helt uaktuelt. De hadde ikke lyst til å dele personlige erfaringer med folk de kanskje møtte på butikken en annen dag, sier Trondsen. For ungdommene hun intervjuet, som kom fra hele landet, hadde Snakkerommet flere funksjoner. De kunne gi hverandre råd og tips, og få ut vanskelige følelser. De endret også syn på seg selv, fra å ha en offerrolle til å ta mer aktive grep. For mange ble Snakkerommet et første skritt til å ta kontakt med trygge voksenpersoner, som et familiemedlem, en helsesøster eller en psykolog. Dette rimer med annen forskning, som viser at nettilbud knyttet til helse ofte er et første viktig skritt på veien til å søke hjelp, sier Marianne Trondsen. For hjelp trenger mange av disse barna, understreker hun. De har opplevd at foreldre har tatt livet sitt eller gjort selvmordsforsøk, blitt lagt inn for psykisk sykdom eller rus, vært deprimerte eller aggressive. Barn som er pårørende kjenner ofte et veldig ansvar, ifølge Trondsen. Noen fortalte de ikke turte å dra på besøk eller være borte fra hjemmet, fordi de følte ansvar for å følge med tilstanden til forelderen hjemme. De tok også på seg mye av ansvaret for småsøsken og mange praktiske ting. Det å være i stadig alarmberedskap er utrolig slitsomt, sier forskeren. Mye redsel Ungdommene fortalte også mye om redsel. Redsel både for at det skulle skje noe med foreldrene, og redsel for at de selv skulle bli psykisk syke. Snakkerommet bidro til å skape motivasjon og tro på at man selv kan gjøre noe med sin situasjon, forteller Trondsen. Ei jente fortalte at for henne hadde det vært viktig med alle de normale tingene de andre på 8 magasinet voksne for barn

9 styrke forumet snakket om, at de hadde kjæreste, eller hadde planer om å studere. Da kan kanskje jeg også leve et normalt liv! Snakkerommet er i dag et fast tilbud, og en del av nettstedet morild.org ved Sørlandet sykehus. Morild er en interaktiv helsetjeneste på nett som ble opprettet i 2001, med basis i et treårig pionérprosjekt ved sykehuset om barn som pårørende. I dag er målgruppen til Morild alle barn og unge som opplever belastninger i familien. Morild tilbyr blant annet Svartjenesten, der de som sender inn spørsmål får svar fra to personer, både en helsefaglig ansatt og en person med erfaringskompetanse, det vil si en som selv har opplevd å være barn og pårørende. Denne kombinerte løsningen er unik, ifølge Agnes Rabbe, tidligere redaktør for Morild og initiativtaker til nettstedet. I dag er hun rådgiver ved Barnehuset i Kristiansand. Det finnes ikke enkle svar når det gjelder psykisk helse. Barn som pårørende. Seniorforsker Marianne Trondsen leder også et nasjonalt forskernettverk i regi av BarnsBeste om barn som pårørende. Meningen var å stimulere til refleksjon. Med både fagbaserte og brukerbaserte svar, øker refleksjonsevnen, sier hun. Nybrottsarbeid I løpet av ti år har Svartjenesten fått 1200 henvendelser. Prosjekt Morild har gjort et viktig nybrottsarbeid, betoner Rabbe. Hun og kollegene var pådrivere for å få opprettet barneansvarlige i helseforetakene og i primærhelsetjenesten. Morild var også med på å berede grunnen for etableringen av det nasjonale kompetansenettverket BarnsBeste i 2007 og for lovendringer som kom i Lovendringene pålegger helsepersonell å ivareta mindreårige barn som er pårørende. Både Agnes Rabbe og Marianne Trondsen mener det har skjedd klare endringer til det bedre på dette feltet. Likevel er det mye som gjenstår når det gjelder kunnskap om og holdninger til disse barna, mener Agnes Rabbe. Jeg er nokså sikker på at innenfor både barnevernet og i sykehussystemet er det fortsatt voksne som forklarer og definerer hvordan hverdagen er for barna. Det teller mer enn barns egne opplevelser. Fremdeles er det mange unge pårørende som opplever at de er alene og ikke blir sett, tror Marianne Trondsen. Utfordringen er å sørge for at alle barn og unge med syke foreldre har informasjon, noen å snakke med og støttespillere slik at de kan håndtere hverdagen. For den er krevende, enten det dreier seg om foreldre med somatisk sykdom, psykisk sykdom eller rus. > magasinet voksne for barn 9

10 Tausheten er det verste Det mest ødeleggende var ikke morens psykiske sykdom, men den manglende åpenheten rundt den, sier Ellen Walnum. I 13 år av hennes barndom var moren innlagt i kortere eller lengre perioder. Tekst: Mona Vaagan FOTO: Colourbox I dag er Ellen Walnum (54) koordinator for barn som pårørende ved Sørlandet sykehus. Den stillingen var det hun selv som hadde idéen til. En dag for noen år siden gikk hun opp til Anders Wahlstedt, klinikksjef ved Klinikk for psykisk helse, og foreslo at det burde opprettes en slik stilling ved sykehuset, og at hun burde få den. Klinikken trengte noen som passet på at barna til pasientene ble ivaretatt, mente hun. Og med sine erfaringer var hun rett person, selv om hun ikke hadde en formell helsefaglig bakgrunn. Hun fikk det som hun ville, og ble på den måten en foregangskvinne. I dag er alle helseforetak pålagt å ha en slik koordinator. Ble selv syk Ellen Walnums mor hadde diagnosen schizofreni og var innlagt i alt åtte ganger. Den siste gangen sammenhengende i syv og et halvt år. Hun døde da Ellen var 16 år gammel. Faren ville skåne Ellen, og fortalte henne derfor aldri hva morens sykdom besto i. Hun fikk vite at moren hadde vondt i hodet. Som voksen har Ellen Walnum skjønt at det ble gjort i beste mening. Men for henne ble det forferdelig feil. Hun mener mangelen på åpenhet rundt morens sykdom fikk større konsekvenser for henne, enn sykdommen i seg selv. Belastningene fra barndommen 10 magasinet voksne for barn

11 gjorde at Ellen Walnum ble psykisk syk i voksen alder. En periode var hun pasient på samme klinikk som moren i sin tid hadde vært innlagt. Hun har beskrevet dagen hun gikk inn sykehusporten som den verste i sitt liv. Frykten hun hadde båret på om å bli rammet av samme skjebne som moren, slo til. Hun hadde nå selv en sønn, som på dette tidspunkt var ti år gammel, og var bevisst på at historien ikke skulle gjenta seg. Så hun brukte mye tid på å forklare for ham hva sykdommen innebar. Barn klarer ganske mye så lenge de vet hva de har å forholde seg til. Derfor har det blitt en av mine kjepphester å bruke de erfaringene jeg har for å bryte den tausheten. Du kan ikke fjerne det som er vondt for barn, men du kan gi dem verktøy til å takle det som er vanskelig, sier Ellen Walnum. Da Morild-prosjektet ble etablert, ble hun først bedt om være med i referansegruppen og senere i styringsgruppen som erfaringskonsulent. De trengte å ha med noen som hadde hatt skoene på og som visste hvor de trykket, sier hun. Hvordan gi pasienten fullgod behandling hvis du ikke ser at det viktigste i livet for pasienten er barna? Da Morild tok initiativ til å starte Andungen, samtalegrupper for voksne barn av psykisk syke, ble hun engasjert her også. Erfaringskonsulent var for øvrig også en tittel hun skapte selv og som nå er etablert i fagmiljøet. Byggesteiner for tanker Ellen Walnum har i flere år vært en mye brukt foredragsholder. Hun er fortsatt tilknyttet Morilds svartjeneste og har også vært involvert i Snakkerommet. Når hun forteller sin historie til barn med de samme erfaringene, har hun merket at det fungerer som en døråpner. At det setter i gang en tankeprosess hos dem. Det som har vært viktig for meg, er å bruke min historie for å skape byggesteiner for tanker, som en god kollega av meg en gang kalte det. Hvorfor er det så viktig å se og ivareta disse barna? Jeg pleier å si at hvis de som jobber innenfor psykisk helse vil være sikre på å ha jobb om 20 år, så er det bare å glemme disse barna. For da får de dem som pasienter. Det psykiske helse vesenet har alltid vært opptatt av barndommen som forklaringsfaktor, men ikke sett neste generasjons barn. Det er merkelig. Så det handler om å forebygge psykisk uhelse hos barn og voksne. I tillegg handler det om å gi god pasientbehandling til den voksne syke. Hvordan kan du klare å gi pasienten fullgod behandling hvis du ikke ser at det viktigste i livet for pasienten er barna? Verdien av Morilds tilbud som Svartjenesten og Snakkerommet mener hun ligger i mottoet nærhet på avstand. Barn er så lojale. Hadde de ikke vært anonyme, så hadde de ikke fortalt det de forteller. Selv om det er vondt for voksne som jobber med dette å vite at de ikke kan hjelpe dem direkte, så vet de at barna får hjelp ved å snakke med hverandre, og ved å gå videre i hjelpeapparatet. Motgang gav styrke. Ellen Walnum tror den tunge ballasten hun fikk i barndommen ga henne styrke som voksen. Foto: Gunder Christophersen, BarnsBeste magasinet voksne for barn 11

12 10 år med følelser på Idesember 2014 feiret vi ti år med skoleprogrammet «Zippys venner» på norske skoler. Jubileumsfesten fant sted i Bergen med brask og bram! Her var ballonger, boller og brus, og foredrag og musikalske bidrag. Tekst og foto: Mona Vaagan 66 personer fant veien til jubileumskonferansen som ble holdt på Scandic Bergen City. Blant foredragsholderne var Mette Ystgaard som var med på å etablere Zippy i Norge, forsker Solveig Holen fra RBUP øst og sør og Arne Holte fra Folkehelseinstituttet. Sistnevnte understreket viktigheten av å satse på psykisk helse i skolen. Førsteklassinger fra Kjøkkelvik skole bidro med sang og demonstrerte deler av en Zippy-time Kolleger. Hilde og Lena er henholdsvis rektor og lærer ved Eikanger skole i Hordaland. Sang og rollespill. Lena og Hilde er henholdsvis rektor og lærer ved Eikanger skole i Hordaland. sammen med sin lærer Maria Martinsen. HELHETLIG TENKING To av deltakerne på konferansen var Hilde Martinussen og Lena Fyllingen. De var fornøyde med dagen. Foredraget med Arne Holte likte jeg veldig godt. Han satt fokus på det vi driver med, at det er viktig å fokusere på psykisk helse i førsteklasse. Det har betydning for den psykiske helsen senere i livet, og det synes jeg er veldig godt å høre, sier Martinussen. Hun er lærer på førstetrinn ved Eikanger skole i Lindås kommune. Også rektor fra den samme skolen var på jubileumsseminaret. Hun synes det var interessant å høre om hvor viktig det er å tenke i større perspektiv. Vi MÅ tenke helhetlig, og ikke være så opptatt av hvem som driver med hva, sier Lena Fyllingen. PROGRAMMET VIRKER I løpet av disse årene har programmet gjort hverdagen bedre for nesten hundre tusen norske barn. Programmet er løsningsorientert og hjelper elevene til å takle dagliglivets utfordringer, støtte andre og snakke om følelsene sine, sier Nina Grindheim i Voksne for Barn. Hun er nasjonal programleder for «Zippys venner». Forskning viser at programmet virker. En effektevaluering foretatt av Regionssenteret for barn og unges psykiske helse (R- BUP Øst og Sør) viser at Zippy fører til bedre klassemiljø, mindre mobbing og økt mestring også faglig. STØRST I HORDALAND Feiringen ble lagt til Bergen da Hordaland er det fylket som 12 magasinet voksne for barn

13 timeplanen Alle skal med. Mange ivrige Zippy-lærere deltok på jubileet og var med på både sang og dans. har desidert flest Zippy-skoler hele 90 skoler, mot 54 i Rogaland som har nest flest. Hordaland fikk sine første Zippy-skoler i Først ut var alle skolene i Fjell kommune. Fjell blir regnet som en foregangskommune innen barnehage og skole, og det kan være noe av årsaken til at Hordaland står så sterkt. De startet med Zippy, og dette ga ringvirkninger i fylket, forklarer Nina Grindheim, nasjonal programleder for Zippy i Norge. HØRING MED SMÅ SKOLEBARN Høringsheftet «Hvis noen er redde er det viktig å høre hva de har å si og følge med» ble også lansert under feiringen. Voksne for Barn har snakket med elever på første trinn i Vest-Agder, på slutten av skoleåret. Elevene vi møtte hadde da et års erfaring med Zippy. Leirfigurer. En førsteklasse i Vest-Agder har laget leirfigurer for å illustrere følelser. Disse var utstilt på jubileumskonferansen. Ved å bruke metoder som var kjent for barna og tilpasset deres aldersgruppe, slik som tegning, forming og dialog/samlingsstund, har vi arbeidet med ulike spørsmål knyttet til skolemiljøet. Et hovedprinsipp i Zippys venner er at barna er aktivt deltakende og at de voksne lytter til dem, sier Nina Grindheim i Voksne for Barn. Hun er nasjonal programleder for «Zippys venner». Målet med høringen var å få frem barnas refleksjoner og meninger om hva som skal til for å ha det bra på skolen. De fortalte at det aller viktigste for dem var trygghet, venner og det å få hjelp og trøst når man trenger det. Du kan bestille heftet på vfb.no/nettbutikk. magasinet voksne for barn 13

14 Kamuflasje er dårlig Hvordan kan en som ligger på sofaen hele dagen være så sliten? kan et barn lett undres over der mamma eller pappa ligger dagen lang. Snakk med barna om den egentlige grunnen, oppfordrer Jan Steneby. Tekst: sidsel skotland foto: Bo mathisen Hva er det egentlig å være sliten? Er ikke det noe man blir etter en hektisk arbeidsdag eller en lang skitur? Ofte kamuflerer foreldre egne problemer for å beskytte barna sine. Men kamuflasje er ikke en god måte å beskytte barn på, mener Jan Steneby. Steneby er fagkoordinator i Voksne for Barn, og reiser rundt i landet som kursholder i Barneperspektivsamtalen for helsepersonell og kommunalt ansatte. På kurset gir han dem metoder og verktøy til å snakke med foreldre om barna deres og å involvere barna i samtale. Barn blir ofte påvirket av det som skjer i familien og av foreldrenes problemer. Jeg tror vi må bli flinkere til å snakke med barn om det de kan ha sett og opplevd. Den som ikke vet dikter Når vi voksne blir dårlige blir vi ofte sjølopptatte ikke i betydningen egoistiske, men litt smale, mister kanskje kontakten med verden rundt oss. Ungene kan bli mer overlatt til seg sjøl både når det gjelder det å forstå, og å klare seg. Og frustrasjonstoleransen vår blir lavere, vi blir fortere sinna. Han forteller at foreldre ofte tror de klarer å ta seg sammen når de er sammen med barna. Men barn senser at noe er annerledes, understreker fagkoordinatoren. Og får de ikke noe å vite helt konkret, så dikter de. Setter sammen det lille de har fått med seg og lager sin egen historie. Den kan være verre enn virkeligheten, og kan inneholde elementer av at de har skyld. Noen barn tar også på seg mye ansvar. Det kan stå i veien for sosial omgang og nettverk, og undersøkelser viser at barn som pårørende av foreldre med rusproblemer eller psykiske lidelser har stor risiko for å utvikle egne problemer. Forebyggende samtale Barneperspektivsamtalen er tenkt brukt av dem som jobber innenfor spesialisthelsetjenesten, og av ansatte på helsestasjoner, barnehage, skole og skolefritidsordninga. Det er ikke en terapeutisk samtale, men en forbyggende samtale med terapeutisk effekt. Ved å snakke med foreldrene om måten de møter barna på er målet å gjøre dem bevisst på barnas perspektiv. Fra 1. januar 2010 ble det nedfelt i Helsepersonelloven ( 10a) at alt helsepersonell i Norge skal bidra til at mindreårige barn av pasienter med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade, blir ivaretatt. Og alle helseinstitusjoner som reguleres av spesialisthelsetjenesteloven skal ha barneansvarlig personell (Spesialisthelsetjenesteloven 3-7a). Steneby har et generelt inntrykk av at personellet etter dette har blitt flinkere til å snakke med barna, men at det mange steder fortsatt handler mer om personlig egnethet enn om kompetanse. Det er denne kompetansen Voksne for Barn ønsker å heve, og det er mange som ønsker å gå på kurs. Det er mange barneansvarlige rundt omkring som sender folka sine på kurs, forteller han, og påpeker at det er viktig å ha klart for seg at den barneansvarlige ikke nødvendigvis er den som skal snakke med barna, eller hjelpe foreldrene å snakke med barna den barneansvarlige skal se til at blir gjort. Anerkjenn at det er tøft Andre som benytter seg av kurstilbudet er barnehager, skoler og SFO, barnevernet og helsestasjoner. Også for tannhelsesekretærer har Steneby hold kurs. Voksne for Barn tilbyr både éndags- og to dagers kurs, og kursleder mener alle som har kontakt med unger der familien er i vanskelige livssituasjoner kunne trenge dette eller tilsvarende kurs - de som har med arbeidsledige og fattige å gjøre, med foreldre som er involvert i kriminalitet, eventuelt sitter i fengsel, eller med familier som er rammet av samlivsbrudd eller død. På kurset anbefaler de å avholde tre samtaler: Først bare med foreldren(e), så med barn og foreldre sammen, og så til slutt en oppsummerende samtale med bare foreldren(e) igjen. Målet med den første samtale er å motivere og mobilisere foreldrene der de ikke allerede er det på forhånd, forteller Steneby. For de må være i stand til å ta i mot barnets perspektiv og opplevelse av situasjonen når de snakker med barna. Vi snakker med foreldrene om hvordan de tror problemene familien står i arter seg for barna. Samtalen er ofte som å banke på ei dør, og vi må tune oss godt inn på den frekvensen foreldra er, og anerkjenne at både situasjonen de er i, og det å snakke med barna om den, er tøft for foreldene. Han forteller at denne første samtalen er ganske ulik om den foregår i forbindelse med innleggelse i psykiatrien/rusinstinstitusjon eller innskriving i en poliklinikk, eller om den skjer > 14 magasinet voksne for barn

15 beskyttelse v magasinet voksne for barn 15

16 Det er viktig at foreldre får velge sjøl hva de skal fortelle når du viser bekymring. Ikke forvent at de skal fortelle om egne problemer. Kanskje de ikke har det. > i barnehagen, på skolen eller helsestasjonen. Er foreldren på institusjon eller i poliklinisk behandling vet vi hva som er problemet, og kan ta utgangspunkt i det helt konkret. I en barnehage, skole eller på helsestasjonen vet ofte personalet lite. De bare aner at noe er galt, og bekymringa handler vanligvis om atferdsendring. Det er den bekymringa vi må snakke med foreldra om. Han forteller videre at det kan være lurt å rydde litt vei for dette helt generelt på foreldremøter. Fortelle at her gjør vi det sånn at er vi litt bekymra for noe tar vi kontakt. Han anbefaler også å informere generelt om hva det er som påvirker barn når det gjelder ting som skjer i familien. Det er viktig at foreldre får velge sjøl hva de skal fortelle når du viser bekymring. Ikke forvent at de skal fortelle om egne problemer. Kanskje de ikke har det. Han advarer sterkt mot å dra slutninger om at det er problemer i familien. På kursene er de to personer med ulik bakgrunn: Steneby med bakgrunn og kompetanse fra den kommunale sida med barnehage og skole, og Gunnar Eide/Anne Helgeland med bakgrunn fra psykiatrien. Rollespill skaper ydmykhet De fleste foreldre ønsker å gå videre til samtale 2, og det virker ofte stimulerende om foreldrene sjøl opplever at de styrer samtalen. Det anbefales at både foreldre og barn deltar i denne særlig hvis barna er små. Et poeng er nemlig å bygge på og styrke, en god relasjon mellom foreldre og barn, og å hjelpe foreldren med å fortelle barnet vanskelige ting. Uansett skal samtalen skje i samråd med foreldren om den er med eller ei. Samtale 3 foregår igjen bare med foreldren. Den skal handle om veien videre, og om hvilke tilbud som finnes til barnet på hjemstedet. På kurset går kursholderne systematisk gjennom samtalene og det teoretiske grunnlaget for at dette er viktig. Deltakerne får også praktisk trene på samtalesituasjonen gjennom rollespill. Rollespillet skaper ganske reelle og genuine erfaringer. Deltakerne blir mer ydmyke overfor situasjonen av det, mener Jan Steneby. Det får han støtte på fra kursdeltakere. Både Gry Janne Bringsvor og Anne Lise Starheim har vært på Barneperspektivsamtalekurs, og begge framhever det å få øve seg gjennom rollespill som særlig nyttig. Jeg har hatt stor glede av å lære meg denne anvendbare metoden og denne åpne måten å stille spørsmål på, legger Starheim til. Hun er psykiatrisk sykepleier i rus- og psykiatritjenesten i Vestvågøy kommune i Lofoten, og deltok på kurs i Hun opplever at det har gitt henne større trygghet i arbeidet, og kunne tenke seg å gå på kurset igjen. Også Bringsvor tror det kan være lurt å gå på kurset med jevne mellomrom for å få friska opp kompetansen. I små kommuner der det kanskje er lite «mengdetrening» med tung problematikk, er det viktig å ha kunnskapen på plass når bekymring dukker opp. Bringsvor er ledende helsesøster i Vanylven kommune på Sunnmøre, og har helt nylig vært på kurset. Hun kunne litt om dette fra før siden hun har vært i denne jobben en stund, men mener det er viktig med en påminning og ikke minst: å få øvd seg. Hun tror det blir lettere å praktisere dette nå etter dette kurset som hun mener utmerker seg med å gå i dybden. Andre kurs jeg har vært på har vært mer overflatiske. På dette kurset ble det pekt på konkrete tegn som kan være indikasjoner på at noe er galt, og vi fikk lære metoder, teknikker og konkrete spørsmål som kan hjelpe oss inn. Spørsmål som ikke virker truende på foreldrene. Alt vi lærte var veldig håndfast. Fakta Barneperspektivsamtalen skal: n styrke barnas evne til å mestre situasjonen ved å gi dem informasjon om problemene til forelderen samt gi dem emosjonell og sosial støtte n styrke foreldrenes kompetanse/foreldrefunksjonen ved å gjøre foreldre bevisst barnas perspektiv og ved å informere om hvilke konsekvenser psykiske problemer og / eller rusproblemer hos forelderen kan ha for barna n bidra til at bekymringer blir meldt i tide dersom barna har eller får problemer n gi råd om ytterligere hjelp og støtte 16 magasinet voksne for barn

17 Støtter elever i faresonen Drop-In er et nytt verktøy som støtter elever med utfordringer i skolehverdagen. Vi jobber sammen med elever for å forebygge at de kommer i faresonen, forklarer Jorunn H. Midtsundstad som har utviklet Drop-In-metoden. Tekst: Irene Bergwitz-Larsen Jeg ønsker meg en venn, sier ei jente i 6. klasse. Jeg vil bli en av gutta i klassen, sier en gutt 8. klasse. Jeg vil tørre å si fra, forteller ei jente 5. klasse. Jeg vil få kontroll på sinne mitt, sier en gutt i 6. klasse. Jeg vil klare å følge med, sier en gutt 4. klasse. Dette er elever som har fått støtte av Drop-In-metoden; elever som har skaffet seg nye venner, som har lært å si fra, har fått kontroll på sinnet sitt og blitt flinkere til å følge med. Drop-In-metoden tar utgangspunkt i en bekymring, ofte fra en lærer, som følges opp i en samtale med eleven. Eleven blir bedt om å komme med et ønske om endring. Målet er å bidra til en elevrolle som gir god psykisk helse, trivsel og læring. Det kan være de ønsker seg en venn, eller å slutte å fly på de andre eller at de vil klare å følge med eller få bedre karakterer. Elevene skal selv ta valget. Det skaper motivasjon, og uten det kommer vi ingen vei, mener Jorunn H. Midtsundstad postdoktor i pedagogikk ved Universitetet i Agder. Samarbeider med elever Drop-In er i utgangspunktet fra 4. til 10. klassinger, men det er lærere som har prøvd det på yngre elever også. Elever trenger en del refleksjonsevne for å få dette til. Lærere ber elever om å se etter hva andre gjør som er lurt. Hvis Kristin er veldig flink til å følge med, og Tom ikke er det, kan Tom observere Kristin og lære av hvordan hun gjør det. En elev fikk til å konsentrere seg da han begynte å observere hvordan Kristin gjorde det. Foreldrene lurte på hva som hadde skjedd. Plutselig hadde han begynt å gjøre lekser og konsentrere seg. Det blir veldig konkret når de kan se etter hva andre gjør, sier Midtsundstad. Når de ber dem sammenlikne seg med andre barn, er det ikke for å bli lik dem, men for å finne en løsning på et problem. Det er for mange vanskelig å finne sin elevrolle. Midtsundstad har erfaring med dette som mor til en som hadde utfordringer på skolen. Jeg opplevde at skolen hadde lite de kunne tilby når det gjaldt å øke trivsel på skolen. Jeg har selv en sønn som har slitt på skolen, sier hun. Hva gjør denne metoden så effektiv? Vi samarbeider med eleven og bruker elevens perspektiv til å få til forandring. Det er en forandring eleven selv ønsker seg. Som voksne har vi en tendens til å irettesette, men vi velger i stedet å samarbeide for å finne ut hva de kan gjøre for å få til forandringen. Elevene opplever seg sett og hørt, og vi bygger på deres forståelse, forklarer Midtsundstad. Unngår drop outs Drop-In-metoden er utviklet på bakgrunn av Anja Skaiå, SLT-koordinator Midtsundstads doktorgradsarbeid i I 2012 fikk hun midler fra Krimi nal itetsforebyggende råd for å videreutvikle metoden, og i 2013 fikk hun midler fra Helsedirektoratet under satsningen Psykisk helse i skolen. Navnet Drop-In spiller på å forebygge drop out. Vi tenker at hvis man får en god sosial rolle i ulike sammenhenger tidlig kan de få en god skoletid. Dette er også viktig for hvordan de klarer seg i yrkeslivet senere, forteller Midtsundstad. Nå er Drop-In-metoden lagt til Aktiv Ung Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelse. Det > magasinet voksne for barn 17

18 > første kurset i Drop-In ble holdt på Gardermoen. De inviterte lærere, helse-, sosial- og miljøarbeider og ansatte i spesialisthelsetjenesten for å introdusere dem for den nye metoden. Fram til nå er det Vennesla kommune som har jobbet med Drop-In, men fra og med mars vil også Elverum ta metoden i bruk. Vi kurser alle lærere på skoler i Elverum, PP-tjenesten og spesialisthelsetjenesten og ansatte i oppvekstsektoren i kommunen. Vi tror at når folk i ulike sektorer i en kommune kan samme metode, vil det lette samhandlingen på tvers av profesjonene, forklarer hun. Vennesla er fornøyde Vennesla kan fortelle om svært gode erfaringer med Drop-Inmetoden. Den benyttes nå på alle ungdomsskolene og flere av barneskolene i Vennesla kommune. Vi synes det er en veldig bra metode som er lett å jobbe med. Elever kan ha ulike utfordringer på skolen. Gjennom Drop-In kan de finne ut hvordan de kan få til noe bedre. Drop-In har gitt oss muligheten til å komme mer inn på skolene og treffe elevene der, sier Anja Skaiå, SLT-koordinator i Vennesla kommune, faglig leder på Moonlight ungdomsklubb og leder av miljøarbeiderteamet i kommunen. Drop-In er en av metodene som benyttes i miljøarbeiderteamet i Vennesla kommune. Det starta med at vi hadde kontakt med Jorunn og at hun skulle prøve ut metoden. Vennesla ble valgt og fikk midler. Vi har bestemt oss for å fortsette med den og betale for det selv, opplyser Skaiå. Hvem kan ha nytte av Drop-In? Barn som ikke helt finner sin plass i klassen, som føler seg litt utestengt, har utagerende atferd, er deprimerte eller av andre grunner synes det er vanskelig å være på skolen. Drop-In er en støtte til elever for at de skal klare seg bedre på skolen. Vi hjelper dem for å hindre at de dropper ut, sier SLTkoordinatoren. Hun er ikke i tvil om at hun vil anbefale metoden til andre. Det gir en konkret metode til bruk i skolen. Vi ønsker å hjelpe elever til å fungere bedre i miljøet, og det er utrolig viktig å få et redskap til ungdommer som er utfordring for de andre i klassen. Vi tror ikke det hjelper eleven å ta dem ut av klasserommet. Drop-In kan bidra til et integrerende miljø, mener Skaiå. Skaper inkludering Midtsundstad forteller at Drop-In-metoden er en alternativ måte å jobbe med inkludering på. Mange ungdomsskoleelever sliter med å komme på skolen, og noen ganger handler det om psykiske utfordringer. Vi har hatt noen elever som har blitt plassert mye på et grupperom. Det hender at spesialundervisning praktiseres slik, men 18 magasinet voksne for barn

19 «Jeg har jo blitt mer motivert for skole arbeid da» (Gutt, 10. klasse). «Før sa jeg ofte stygge ting til lærerne nå sier jeg fine ting fordi jeg ser at de blir glade også sier de fine ting til meg også» (Gutt, 4. klasse). «Jeg får en sånn god følelse inni meg når jeg klarer å si fra» (Jente, 5. klasse). «Ja, jeg synes det har blitt bedre alle kan være venner» (Jente, 7. klasse). Hva sier elevene om effekten av Drop-In? «Det er fortsatt vanskelig, men har blitt lettere» (Gutt, 7. klasse). «Før var jeg litt lei meg og litt redd nå er jeg glad og har Cathrine» (Jente, 6. klasse). elevrollen blir ikke bedre av det den utvikles sammen med andre. Det er mye mer effektivt å bruke Drop-In enn å sette noen ut, forklarer pedagogen. Hvilke resultater kan du vise til? Vi har klart å skape forandring for de 30 elevene som har vært med i forskningsprosjektet. Det som har blitt et veldig viktig forskningsfunn som jeg publiserer internasjonalt er at fagpersoner senker forventninger til elever med utfordringer. Å bli fritatt for forventinger som andre elever i klassen må følge, får dem til å føle seg annerledes og definere seg ut av elevrollen. Når elever ikke avkreves å gjøre lekser, begynner de å lure på om det er noe rart med dem. De trenger de samme forventningene som de andre for å utvikle en god rolle både faglig og sosialt, sier forskeren. Hun mener at nøkkelen til Drop-In-metodens suksess er det positive elevsynet. Vi går ut fra at alle elever ønsker seg å innfri skolens forventninger. Det er utrolig moro å jobbe sammen med elever for de har så mye å bidra med selv, understreker hun. Les mer på Siden inneholder flere små filmer og lettfattelig informasjon. Den henvender seg til elever, foreldre, lærere, skoleledelse, helse-, sosial- og miljøarbeidere og ansatte i spesialisthelsetjenesten. Fakta Hva er Drop-In metoden? Drop-In-metoden skal forebygge at elever utvikler en elevrolle som kan hindre læring, helse og trivsel. Metoden er et svar på hvordan man kan tenke og handle for å innfri opplæringsloven. Ifølge opplæringsloven har alle elever en rett til et godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring. Forandring er fokuset i Drop-In metoden. Elever som vekker bekymring veiledes i retning av deres eget ønske om forandring. Elevene er selv aktive i veiledningssamtalene og skal selv skape sin egen endring, med støtte fra for eksempel læreren. Når eleven blir spurt om hvilken forandring han eller hun ønsker, får læreren tak i en indre motivasjon. Drop-In metoden har som mål å få fokuset i samhandlingen over fra diagnoser og problemer til hvordan elever kan være aktive og deltakende i sin egen positive forandringsprosess. Tenkningen bak Drop-In metoden: n Elever ønsker å innfri skolens forventninger til elevrollen, men noen trenger støtte fra voksne for å klare det n Elevrollen kan bare utvikles ved å være sammen med andre elever i klasserom og skolegård, ikke på grupperom alene med en voksen. n Gjennom veiledning via sammenligning og øvelser kan alle barn utvikle en positiv elevrolle som fremmer psykisk helse, trivsel og læring. n Tidlig intervensjon i skolen betyr at vi må sette inn tiltak når elevene begynner å miste tilhørighet i klassen sin. magasinet voksne for barn 19

20 Når voksne blir apatiske og fortviler, kan barn leke og gjøre det beste ut av situasjoner. Men noen ganger slutter de å leke, og det er vanskelig å tenke seg hva som er lagret bak mørke, tomme øyne. Det er ekstra sterkt å ta bilder av små, sårbare mennesker, sier fotograf Bo Mathisen (55). tekst Irene Bergwitz-Larsen foto Bo mathisen I stua til Bo Mathisen henger reportasjebilder av arbeidere fra sukkerrørsplantasjene i Den dominikanske republikk og indianere i Amazonas. Han har reist verden rundt og tatt bilder av alt fra sultkatastrofer til barn i krig. Det føles bra når jeg som fotograf kan belyse deler av verden og samfunnet som kan være viktig å få fram. Jeg kan beskrive hvordan folk har det og gi en stemme til dem som ellers ikke blir hørt, sier frilanseren som de siste tre årene blandt annet har tatt bilder for Magasinet Voksne for Barn og Barn i Norge-rapporten. Ønsker å bidra Bo har selv en sønn, og det gjør møtet med barn i kriser ekstra gripende. Å oppleve barn som har det vanskelig, og kanskje så vanskelig at livet blir fratatt dem, blir enda sterkere når jeg har min egen sønn å sammenlikne med, forteller han. Fotografen var allerede som liten gutt bevisst betydningen av å bidra. Han har selv en mor som var barne- og ungdomspsykolog. Hun inspirerte han til å vise omtanke for andre mennesker. Jeg ble tidlig vant til å gi av egne penger til veldedige organisasjoner, og jeg skulle ønske jeg hadde bidratt enda mer som fotograf. Jeg har i hvert fall laget fotoboka «Mayday». Den er et Når lek b 20 magasinet voksne for barn 2 // 2014