MATERIALE I SIVILPROSESS

Transkript

1 MATERIALE I SIVILPROSESS 1

2 Kurs i sivilprosess Universitetet i Oslo Oppgavesamling Del I. Diverse oppgaver 1. Peder Ås var formann i aksjonskomiteen «Hjelp Fantasia». Aksjonskomiteen var blitt dannet etter Peders initiativ, og han hadde fått med seg tre av sine venner i komiteen. Bakgrunnen var at det hadde vært et jordskjelv i Fantasia, og de fire hadde sammen blitt enige om å samle inn penger til hjelpearbeidene. For å gi informasjon om behovene for hjelpetiltak, ble de fire enige om at det skulle gis ut en liten stensilert avis. Den skulle komme ut tre ganger i uken. Peder Ås sendte 3 januar 1998 en søknad om støtte til Utenriksdepartementet. Departementet svarte den 7. januar at det kunne medvirke til at komiteens avis ble sendt til andre statsinstitusjoner gjennom departementets distribusjonsapparat så lenge innsamlingsaksjonen pågikk. Avisen ble distribuert uten noen problemer en måneds tid. Den 8. februar 1998 mottok imidlertid Peder et brev fra departementet, underskrevet av byråsjef Pettersen og parafert av førstekonsulent Hansen. I brevet het det at departementet ikke lenger kunne distribuere avisen. Etter departementets mening hadde innholdet i flere artikler i avisen etter hvert fått en politisk tendens som sto i strid med den offisielle norske utenrikspolitikken. Departementet fant det derfor lite passende å fortsette distribusjonen. Peder ble meget fortørnet over svaret, og han ville gjerne ha saken fram i offentligheten. Han skrev om saken i en hovedstadsavis den 14. februar 1998, og i avisartikkelen konkluderte han med at han nå skulle prøve saken for domstolene for på den måten å avsløre myndighetenes «lunkne holdninger til fattige folk i den tredje verden». 2

3 Aksjonskomiteen v/ Peder Ås reiste 2 mars 1998 sak mot Staten v/ Utenriksdepartementet. Han påsto at departementet var bundet til å fortsette distribusjonen av avisen helt frem til innsamlingsaksjonen var avsluttet. Staten påsto for det første at saken skulle avvises. Den hevdet at aksjonskomiteen ikke hadde partsevne. Under enhver omstendighet savnet komiteen rettslig interesse i søksmålet, fordi dette var en politisk aksjon. 2. Peder Ås hadde i en årrekke vært medlem av Lilledal Seilforening da han i 1997 ble ekskludert ved et vedtak i foreningens styre. Eksklusjonsvedtaket innebar at Ås mistet alle sine rettigheter i foreningen, herunder retten til båtplass. Vedtaket hadde sammenheng med en lang og bitter strid mellom de to eldste foreningsmedlemmene Ole Vold og Peder Ås med hensyn til retten til å overta avdøde medlem Tastads gamle båtplass - hvilken var den plassen som hadde foreningens beste lokalitet. Tastads plass var av styret blitt tildelt Ole Vold. Tildelingen ble aldri godtatt av Ås, fordi Ås hadde lengre ansiennitet. Ås fortøyet konsekvent båten sin på Tastads gamle plass, noe han mente seg berettiget til. Styret fant ingen løsning på den bitre striden og etter flere advarsler til Ås ble det i styremøte den 10 august 1997 besluttet å ekskludere ham fra foreningen. Ås gikk til søksmål mot foreningen og la ned påstand om at eksklusjonsvedtaket var ugyldig. Lilledal Seilforening har 25 medlemmer og et styre på tre hvor den ene er foreningens kasserer. Foreningen har grunnbokshjemmel til en eiendom på 4 dekar med 90 meter strandlinje med påstående klubbhus og en større flytebrygge. Seilforeningen påsto saken avvist, idet den hevdet at foreningen ikke hadde partsevne. Videre ble det hevdet at Ås under enhver omstendighet ikke hadde rettslig interesse i søksmålet da det måtte være opp til foreningen selv å bestemme hvem som skulle få være medlem i foreningen og hvem av disse som skulle gis adgang til de respektive plassene. a) Drøft og ta stilling til avvisningsspørsmålet. 100 meter fra Seilforeningens klubbhus løper et større kloakkrør ut i sjøen fra et regulert eneboligstrøk med 170 eneboliger. Da tillatelse til utbygging ble gitt, uttalte kommunen at den ville besørge og bekoste et renseanlegg slik 3

4 at kloakken ikke skulle bli sluppet direkte ut i sjøen. Anlegget ble imidlertid av uklare grunner aldri satt igang. I seilforeningen ergret man seg meget over dette, idet man fant tilstanden både sjenerende og miljøskadelig. Foreningen gjorde flere henvendelser til kommunen uten at dette resulterte i noen bedring av forholdene. Seilforeningen reiste deretter søksmål mot kommunen og påsto at kommunen straks pliktet å sette i gang renseanlegget. Kommunen krevde saken avvist, idet den hevdet at foreningen ikke hadde rettslig interesse i søksmålet. b) Drøft og ta stilling til avvisningsspørsmålet. 3. Fisker Peder Ås, Trangvik, eide fiskebåten M/S Sjøbas. Fra 1976 hadde båten vært registrert i registeret over ringnotfartøyer, noe som etter fiskeriforskriftene var et vilkår for å få konsesjon til å drive ringnotfiske. Peder hadde imidlertid ikke benyttet seg av ringnotkonsesjonen de siste 5 år og i forbindelse med sanering av ringnotflåten, ble fartøyet av fiskerimyndigheten 15. februar 1992 slettet fra ringnotregisteret. Peder Ås mente dette ikke var riktig og påklaget vedtaket inn for fiskeridepartementet. Departementet stadfestet underinstansens vedtak. I februar 1993 solgte Peder M/S Sjøbas til fiskeren Hans Tastad. I mai 1994 reiste Peder sak for Oslo Byrett mot Staten v/fiskeridepartementet og la ned følgende påstander: 1. Slettingen av M/S Sjøbas i registeret over ringnotfartøyer kjennes ugyldig. 2. Staten v/fiskeridepartementet dømmes til å betale til Peder Ås en erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til 1 mill - en million - kroner, med tillegg av 15 % renter fra 15. februar 1992 til betaling skjer. 3. Staten v/fiskeridepartementet idømmes saksomkostninger. Av stevningen fremgikk det at erstatningskravet gjaldt tapte inntekter på grunn av inndragningen av ringnotkonsesjonen. I tilsvaret avviste Staten Peder Ås` krav og påsto seg frifunnet fra påstandene 2 og 3. 4

5 Staten la videre ned påstand om at saksøkerens påstand nr. 1 skulle avvises, fordi det her ikke forelå rettslig interesse. Båten var nå solgt og aktualitetskravet i tvml 54 var dermed ikke innfridd. Peders interesser var ivaretatt gjennom erstatningssøksmålet hvor gyldigheten av slettingen fra ringnotregisteret ville være et prejudisielt rettsforhold. Peder hevdet på sin side at han hadde selvstendig interesse i å få dom på ugyldighet. En dom på ugyldighet ville medføre at M/S Sjøbas fremdeles måtte anses å stå i ringnotregisteret. I avtalen der han overførte M/S Sjøbas til Hans Tastad var det tatt inn et tillegg om at Hans Tastad mot et vederlag på skulle få overført ringnotkonsesjonen i tilfelle slettingen av M/S Sjøbas fra ringnotregisteret ble satt til side som ugyldig. En slik overføring mente Peder at ringnotforskriftene gav hjemmel for. Rettsvirkningene av en ugyldighetsdom tilsa derfor at vilkårene i tvml 54 var til stede. I prosesskriv svarte staten at det påberopte tillegget i avtalen med Hans Tastad var nytt for dem og at Peder Ås måtte sannsynliggjøre dette. Staten stilte seg videre avvisende til at ringnotforskriften gav rett til overføring av ringnotkonsesjon ved salg av fartøy som var innført i ringnotregisteret. Peder mente at dette var forhold som det hørte under hovedforhandlingen å belyse. I forhold til søksmålsbetingelsene i tvml 54 måtte domstolen forholde seg til hans pretensjoner. Hvordan ville du som dommerfullmektig forholde deg til partenes anførsler vedrørende avvisningsspørsmålet? 4. Odin har stevnet Tor inn for Trondheim byrett. Han påstår at Tor uaktsomt har kullseilt med seilbåten hans, og at Tor derfor må erstatte seilbåtens verdi, kr Tor har ingen innvendinger mot erstatningsbeløpets størrelse i tilfelle vilkårene for erstatningsansvar foreligger, men hevder bestemt at han ikke har opptrådt uaktsomt. Tor påstår seg derfor frifunnet. Dommeren finner at Tor har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt, men han er gjennom hovedforhandlingen blitt overbevist om at båten ikke var verd mer enn kr Likevel går domsslutningen ut på at Tor må betale Odin kr Har dommeren avgjort tvisten korrekt? 5

6 5. I et selskap hjemme hos skipsreder Peder Ås kommer professor Holm til å støte bort i en statue, forestillende en tidligere statsråd, med den følge at statuen ramler i gulvet og påføres store skader. Holm beklager hendelsen og forsikrer at han skal betale for skaden. Et år senere stevner Ås professor Holm for Bergen byrett med et krav på kroner. Som begrunnelse anfører Ås at Holm handlet culpøst med den følge at statuen selv etter en reparasjon bare kunne stå som torso. Under hovedforhandlingen gjør Holm gjeldende at han ikke har forpliktet seg til å betale kroner i forbindelse med ulykkeshendelsen med statuen. I sin prosedyre berører Ås bare såvidt Holms eventuelle betalingstilsagn. Retten finner det ikke sannsynliggjort at Holm har opptrådt culpøst, men den anser det klart at Holm på avtalerettslig grunnlag har påtatt seg å betale kr a) Kan Holm i denne situasjonen dømmes til å betale kr ? b) Det forutsettes nå at dommeren under hovedforhandlingen spør Ås om han vil påberope seg som alternativt grunnlag for kravet at Holm forpliktet seg til å betale de kronen straks etter at statuen ble knust. Skal, kan og/eller bør dommeren gi slik hjelp/veiledning under forhandlingen? c) Anta at Ås under hovedforhandlingen som tillegg til det som er anført i stevningen alternativt vil gjøre gjeldende at Holm er skyldig til å betale ham kr pga en forpliktelse Holm har påtatt seg før hendelsen med statuen. Hvordan skal retten stille seg til denne anførselen? 6. Avdøde Ole Vold hadde i testamentet inntatt blant annet følgende klausul: «Alle mine likvider skal ved min død gå til Peder Ås.» Det oppstod skiftetvist mellom legalarvingene og legataren Peder Ås om tolkningen av klausulen. Legalarvingene hevdet at klausulen bare omfattet de kronene som Ole Vold hadde oppbevart i skrivebordsskuffen. Peder Ås hevdet at klausulen i tillegg måtte omfatte obligasjoner til en verdi av kroner, som også lå i skrivebordsskuffen. Lillevik skifterett fant det godtgjort at klausulen kun tok sikte på rede penger, dog ikke bare kontantene i skrivebordsskuffen, men også kroner på en bankkonto. 6

7 Hva skal domsslutningen gå ut på? 7. I flere år hadde Tastad kjørt frem til sin hytte i Skjåk over tunet til Ole Vold. Tastad mente at han hadde rett til bilvei, og han fortsatte å bruke veien til tross for at Vold protesterte mot bruken. For å sette en stopper for Tastads bruk satte Vold opp en grind som han holdt låst. Tvisten kom opp for Nord-Gudbrandsdal herredsrett. Under hovedforhandlingen dokumenterte Tastad flere gamle skylddelingsforretninger, og han gjorde gjeldende at den veiretten som her var beskrevet gjaldt hans eiendom og at veiretten i dag måtte gi rett til bruk av bil. Vold bestred at Tastad overhodet hadde veirett over tunet hans. Han innrømmet at Tastads familie hadde brukt veien i to generasjoner, men det forelå ikke noe juridisk grunnlag for bruken, idet det kun dreiet seg om såkalt tålt bruk. Etter at saken var tatt opp til doms kom sorenskriveren til at Tastad ikke hadde rett til bilvei, men at han derimot måtte ha rett til gangsti da alle vilkårene for hevd av en veirett med dette innhold forelå. Herredsretten avsa etter dette dom med slik domsslutning: 1. Eier av gnr. 7 bnr 36 i Skjåk kommune, Hans Tastad, har rett til gangsti over gnr. 7 bnr Eier av gnr. 7 bnr. 1, Ole Vold, har plikt til å holde grinden oppsatt på tunets vestre side ulåst. 3. Hver av partene bærer egne saksomkostninger.» Hvilke kommentarer har du til domsslutningen og sorenskriverens håndtering av saken? 8. Lars Holm ønsket å trekke seg tilbake og ville derfor dele gården sin i to, slik at hans to sønner kunne få ett bruk hver. Først ville han imidlertid sette opp nye hus på det utskilte bruket. I den forbindelse fant han det nødvendig å grave en brønn i nærheten av grensen til nabogården. På forespørsel erklærte naboen, Peder Ås, at han ikke hadde noen innvendinger til at brønnen ble anlagt. Det viste seg at den nye brønnen medførte at vannstanden i Peders brønn sank betraktelig. Etter dette hevdet Peder at Lars hadde vært uberettiget til å anlegge den nye brønnen. Lars reiste deretter sak mot Peder for å få sin rett fastsatt og gjorde gjeldende at Peder hadde samtykket til at brønnen ble anlagt. Peder nektet for at han hadde gitt slikt 7

8 samtykke og gjorde subsidiært gjeldende at samtykket under enhver omstendighet var gitt under en bristende forutsetning. Sorenskriveren sier i dommen at han ikke går inn på spørsmålet om hvorvidt Peder har gitt samtykke. Retten til å grave brønn følger i henhold til dommen av Lars alminnelige eierrådighet over sin grunn, og sorenskriveren avgjorde tvisten på dette grunnlag. Har sorenskriveren behandlet og pådømt saken prosessuelt riktig? 9. Kåre stevner Bjarne for Nordhordland herredsrett med påstand om få betalt tilbake et gammelt pengelån. Bjarne innvender imidlertid at lånet er tilbakebetalt og at fordringen iallfall er foreldet. Kvitteringen klarer han imidlertid ikke å finne. Under hovedforhandlingen påberoper Bjarne seg derfor ikke betalingsinnsigelsen, men nøyer seg med å påberope foreldelse. Herredsretten gir Kåre medhold. Bjarne anker og gjør i ankeerklæringen igjen gjeldende foreldelsesinnsigelsen. Like før hovedforhandlingen finner han imidlertid den gamle kvitteringen. Under hovedforhandlingen påberoper han seg derfor også betalingsinnsigelsen og han fører kvitteringen som bevis. Til dette anfører Kåre at det nå er for sent å komme med en slik anførsel og et slikt bevis i lagmannsretten. Bør lagmannsretten prøve Bjarnes betalingsinnsigelse? 10. I en sivil tvist mellom saksøker Lillevik Stenknuseri AS og saksøkte UMA AS var hovedforhandling berammet til formannskapssalen i kommunehuset i Lillevik, mandag 11 januar 1999 kl Klokka 0930 var kun sorenskriveren, disponenten i Lillevik Stenknuseri, og dennes prosessfullmektig møtt opp. Sorenskriveren besluttet at de skulle vente 10 minutter før retten ble satt. Rett ble satt kl Saksøker refererte kort de faktiske anførsler i stevningen og la ned påstand om uteblivelsesdom. Retten ble hevet kl Et par minutter etter at retten var hevet, kom UMA AS prosessfullmektig. Han var forarget over at retten ikke hadde ventet lenger, særlig i betraktning av de rådende værforhold med store snømengder og glatte bilveier. Han fremholdt at det jo var vanlig at retten minst 30 minutter, og at den måtte ha plikt til det. Han ba om at retten måtte settes på ny, noe den måtte ha anledning til da sorenskriveren ennå ikke hadde avsagt dom. 8

9 11. A reiste søksmål mot B for Oslo byrett ved stevning datert 23. juni Stevningen ble ved hovedstevnevitnet forkynt for B den 28. juni Ved rettens påtegning ble det satt en frist på 4 uker til å inngi tilsvar. Det vanlige formular om at parten risikerte uteblivelsesdom dersom fristen ble oversittet, fulgte med. I stevningen var det nedlagt påstand om uteblivelsesdom. Den 1. september 1999 var det fremdeles ikke kommet inn noe tilsvar, og dommerfullmektig Holm avsa uteblivelsesdom samme dag. Dommen ble forkynt for B 7 september Den 7. oktober 1999 begjærte B oppfriskning. B påberopte seg blant annet at domstolen måtte ha tatt feil, da en tilsvarsfrist ikke løper i rettsferien. Videre gjorde B gjeldende at det ikke kunne være riktig å pålegge ham saksomkostninger i tilknytning til uteblivelsesdommen uten hensyn til hvilket utfall oppfriskningssaken får. Drøft og ta stilling til oppfriskningsbegjæringen og spørsmålet vedrørende fordelingen av omkostningsansvaret. 12. Peder Ås eide en fabrikk som fremstilte stålbjelker. Ved avtale med grosserer Moe solgte han til denne en del bjelker av standard type som Moe skulle anvende til et nytt kontor- og lagerbygg. Bjelkene ble montert og byggene satt opp. Den påfølgende vinter kom det usedvanlig mye snø og taket på lageret tålte ikke presset, men falt ned. Foruten taket som ble ødelagt ble det gjort skader på en del varer, noe som førte til at Moe ble hindret fra å oppfylle en kontrakt med en kunde. Ved den tekniske undersøkelsen som ble foretatt, viste det seg at et par bjelker hadde støpefeil der bruddet hadde skjedd. Moe reiste da søksmål mot Peder Ås med krav om erstatning for det ødelagte taket, skadene på varene og tapet ved at salget til kunden gikk over styr. Søksmålet ble reist ved Moes eget verneting. Moe hevdet at saken bl a gjaldt erstatning for skade på fast eiendom, og derfor måtte reises der eiendommen lå. Ås var ikke enig i dette, idet han anførte at søksmålet gjaldt følgene av påstått mislighold av en kontrakt og derfor måtte anlegges ved hans hjemting. Han hadde dog ikke noe å innvende mot at saken i sin helhet kunne versere i Moes rettskrets hvis den for noen av kravenes vedkommende skulle finnes å høre hjemme der. 13. Et par dager etter at Constantine, som bodde i Kristiansand, forlot denne verden, oppdager hennes nærmeste slektninger, som bor i Bergen, ett brev. Dette var skrevet noen uker før Constantines død. I dette brevet leser de at hun aldri hadde likt noen av dem og at de derfor ikke skulle få hennes penger. Hun skriver at hun har testamentert alt bort til sin elskede jungmann Janson, som er pensjonist og bosatt i Kristiansand. Testamentet finnes hos 9

10 advokat Peder Ås, Kristiansand. Constantines bror Petter skrev straks til jungmann Janson og fremholdt at slektningen ville bestride testamentet. Jungmann Janson svarte ikke på brevet, men han leverte det til advokat Peder Ås som for sin del svarte Petter at testamentet var gyldig. Slektningene v/advokat Marte Kjiperud stevnet deretter Janson for Bergen byrett og påsto at testamentet måtte settes ut av betraktning pga Constantines mentale tilstand da hun forfattet det. For det tilfelle at Janson ikke innga tilsvar, ble det begjært avsagt uteblivelsesdom. a) Skal søksmålet avvises av byretten ex officio uten at stevningen engang forkynnes for Janson? b) Forutsett at stevningen blir forkynt for Janson, men at Janson ikke inngir tilsvar når tilsvarsfristen går ut. Hvilken avgjørelse skal byretten ta? c) Forutsett at tilsvar inngis, men at Janson først under byrettens hovedforhandling fremsetter innsigelse om at han ikke plikter å motta søksmål ved Bergen byrett. Hvordan skal byretten forholde seg til denne innsigelsen? 14. Peder Ås var 20 år gammel da han i 1991 ble påkjørt. Han brakk armen og han fikk dessuten brudd på flere ryggknokler. På grunn av varige og til tider store rygg- og migreneplager ble han erklært 30% ervervsmessig ufør. I et søksmål mot forsikringsselskapet Hvis... ble han ved endelig dom av Borgarting lagmannsrett den 20. januar 1995 tilkjent kr i lidt tap, kr for fremtidig økonomisk tap og kr i ménerstatning. Sommeren 1999 fikk Peder Ås uvanlig store ryggsmerter og senere på høsten fikk han lammelser over store deler av kroppen. Han ble tvunget til å bruke rullestol og han ble nå erklært 100 % ervervsmessig ufør. Under henvisning til den sterkt negative sykdomsutviklingen reiste Peder søksmål mot Hvis... med krav om tilleggserstatning. Forsikringsselskapet krevde saken avvist, idet man gjorde gjeldende at tvisten var rettskraftig avgjort. 15. Nils døde 3 juni Han hadde ingen livsarvinger. Ved testament tilgodeså han sin gode venn og nabo Lars Vold med alt han eiet. Testamentet var dog blitt skrevet på et tidspunkt da han var aldersdomssvekket og det var tvilsomt om testamentet var gyldig. Det ble skiftet privat. 10

11 Slektsarvingene til Nils Ås, hans tre søsken Peder, Ola og Kari Ås reiste søksmål for å få testamentet kjent ugyldig. De tre søsken tapte saken både i herredsretten og i lagmannsretten. Etter lagmannsrettens dom var søsknene uenige om saken burde forfølges videre. Peder Ås bestemte seg for ikke å anke. Tvisten ble derimot anket inn for Høyesterett av Ola og Kari. I Høyesterett ble testamentet erklært ugyldig. Etter høyesterettsdommen meldte Peder Ås seg som arving, men Lars Vold hevdet at testamentet måtte anses gyldig i relasjon til ham, idet lagmannsrettsdommen måtte anses rettskraftig i forholdet mellom Lars Vold og Peder Ås. 16. a. Peder Ås farfar, Konsul Tobias Ås, var en meget velstående mann. Han eide bl.a. Åsøen, en øy på ca 70 da i innseilingen til småbyen Lillevik. Her hadde han oppført en herskapelig sommerbolig. Under nedgangstidene i slutten av 1920-årene fikk imidlertid Tobias Ås problemer med økonomien. Han bestemte seg da for å utparsellere størstedelen av øya til feriehus, idet han beholdt en tomt på ca 10 da, Fredly, for sitt eget hus. Ved fradelingen av parsellene sørget han for at de ble påheftet tinglyste bestemmelser bl a om bebyggelse, bruk og forbud mot oppdeling. I en av de påheftede klausuler het det: "Hver tomt skal bare bebygges med ett hus samt tjenerbolig" De fraskilte tomtene ble solgt og bebygget med feriehus i løpet av få år. Peder Ås arvet i 1990 Fredly fra sin far. Omtrent samtidig kjøpte Lars Holm en av de fraskilte parseller, Knatten, fra dens tidligere eier. Knatten hadde ikke felles grense med Fredly, men lå like i nærheten, i utsikten fra Fredly. Holm hadde voksne barn med småbarn, og fant snart ut at det far strevsomt å ha disse boende i samme hus når de var på feriebesøk. Han bestemte seg derfor for å oppføre et anneks med en kombinert stue og soverom, et ytterligere soverom samt et lite kjøkken. Med betydelig egeninnsats fra ham selv, barn og svigerbarn hadde han huset ferdig sommeren Peder Ås ble oppmerksom på byggearbeidet da det hadde pågått en tid, og protesterte da overfor Holm, idet han viste til den påheftede klausul med forbud mot mer enn ett hus. Holm hevdet imidlertid at annekset måtte kunne 11

12 aksepteres som tjenerbolig, da hans barn og barnebarn hjalp ham med vedsjau, maling og annet forefallende arbeid. Han fremholdt at begrensningen til "tjenerbolig" måtte tolkes liberalt ut fra dagens forhold. Ved henvendelse til Lillevik kommue fikk Peder Ås opplyst at Holm ikke hadde søkt om byggetillatelse for annekset. Ås oppfordret kommunen til å gripe inn overfor det ulovlig oppførte byggverket, men sjefen for kommunens tekniske etat ga uttrykk for at det ikke knyttet seg noen vesentlig kommunal interesse til Åsøen, som var fullstendig utparsellert og i det vesentlige ble disponert av velstående Oslo-folk. Peder Ås gikk derpå høsten 1991 til søksmål mot Lars Holm for Stor- og Lillevik herredsrett, med påstand om at Holm skulle dømmes til å fjerne det nybygde huset. Som grunnlag for kravet anførte Ås dels den påheftede servitutten, dels at bygget var oppført uten byggetillatelse. Herredsretten avsa dom i mai Den drøftet først spørsmålet om servitutten, og ga Holm medhold i at begrensningen til "tjenerbolig" i tidens medfør måtte gis en liberal tolkning, slik at oppføringen ikke var i strid med den påheftede klausul. Dernest drøftet retten spørsmålet om byggetillatelse. Holm hadde for retten erkjent at han hadde bygget uten byggetillatelse, men hevdet at der her var tale om offentligrettslige regler som bare kunne håndheves av kommunen, og iallfall ikke av Ås. På dette punkt ga retten Ås medhold, og Holm ble dømt til å fjerne huset. Holm unnlot å påanke dommen, men han unnlot også å fjerne huset. I stedet søkte han bygningsrådet i Lillevik om byggetillatelse. Bygningsrådet besluttet i september 1992 "under sterk tvil" å gi byggetillatelse til Holm. Det pekte på betenkelighetene ved å gi byggetillatelse etter at byggherren egenrådig hadde opprørt bygget, men anførte samtidig at Holm ville ha fått byggetillatelse om han hadde søkt på forhånd, og at det ville representere et urimelig spill av verdier om han måtte fjerne huset. Hvorvidt Holm privatrettslig hadde adgang til å oppføre huset, kunne ikke være bygningsmyndighetenes sak, og spørsmålet måtte dessuten anses avklart gjennom herredsrettens dom. Etter at det var klart at Holm ikke ville etterkomme dommen, gikk Ås til namsretten og krevde kjennelse for rett til å fjerne annekset på Holms bekostning, jf tvangsfullbyrdelsesloven av 26. juni 1992 nr første ledd. Han hevdet at Holm måtte være bundet av dommen til tross for det 12

13 senere vedtak i bygningsrådet. Holm påsto at begjæringen om tvangsfullbyrdelse ikke skulle tas til følge. b. Vi forutsetter at namsretten nektet å ta begjæringen om tvangsfullbyrdelse til følge. Peder Ås gikk deretter til nytt søksmål mot Lars Holm for Stor- og Lillevik herredsrett og påsto Holm dømt til å fjerne annekset idet dette var oppført i strid med den negative servitutt. Holm påsto saken avvist. Han hevdet at kravet måtte anses rettskraftig avgjort. Del II. Eksamensoppgaver i sivilprosess, 5 avdeling Universitetet i Oslo, (Kun de prosessuelle spørsmål skal løses.) 1. Høst 1990 del II I juni 1990 sette direktør Lars Holm båten sin - ein Draco inn på Lilleviks mekaniske båtverkstad A/S for å få reparert motoren. Han bad om at dette måtte ordnast før ferien hans i byrjinga av juli - då han og familien skulle på båttur langs svenskekysten. Men skipsmekanikar Hans Tastad fann at motorskaden var større enn dei hadde trudd. Vidare fann han ei rekkje andre feil ved båten. Verkstaden freista å kome i telefonisk kontakt med Holm, men denne var på ein shippingkonferanse i London, og var ikkje tilgjengeleg. Då verkstaden rekna med at Holm ville ha båten i førsteklasses stand til ferien, utbetra dei alle feil. Rekninga lydde på kr ,-. Men Holm ville ikkje betale meir enn kr ,-, svarande til det han hadde tinga. Etter dette nekta båtverkstaden å utlevere båten. Direktør Holm tok straks kontakt med den faste advokaten sin, som 2. juli s.å. fremja krav om mellombels tiltak (midlertidig forføyning) for Lillevik namsrett med krav om at båten straks skulle utleverast til Holm. Ved ordskurd (kjennelse) frå namsretten av 16. juli fekk Holm medhald. Samstundes sette retten ein frist på 3 veker for han til å reise søksmål om utleveringskravet. Holms advokat tok vidare 30. juli ut stemming for Lillevik heradsrett med påstand om rett til utlevering. Stemminga vart ferda ut utan førehands 13

14 forliksbehandling. Onsdag 1. august møtte Holm opp hjå båtverkstaden for å hente båten. Det synte seg at den då var stolen same natt. I tilsvar av 3. september påstod verkstaden seg frifunnen. I prosesskriv datert 27. september - som også inneheldt kommentarar til tilsvaret frå verkstaden - fremja direktør Holm eit alternativt krav på kr ,- til utleveringskravet. Den alternative påstanden svara til båtens listepris. Vidare fremja han eit krav på kr ,- til dekning av utgifter som han hadde hatt til leige av båt i juli måned. For ingen av krava vart det nemnt noko om renter. I byrjinga av oktober vart det utveksla eit par prosesskriv mellom partane sine advokatar, utan at advokaten til verkstaden kom inn på dei nye krava, bortsett frå å nekte for ansvar. Det lykkast for heradsretten å fastsetje tid for hovudforhandling alt onsdag 31. oktober. På dette tidspunktet var båten enno ikkje komen til rette. Under hovudforhandlinga møtte verkstaden med prosessfullmektigen sin. Ingen av styremedlemene eller dagleg leiar var til stades. På denne bakgrunnen kravde direktør Holms prosessfullmektig - advokat Berg - at det skulle seiast uteblivelsesdom. Han la ned påstand om at verkstaden måtte dømast til å betale det alternative kravet på kr ,- med tillegg av 18% morarenter p.a. av hovudstolen frå 2. juli 1990 og inntil betaling skjedde. Advokaten heldt og fast på kravet på kr ,- for leige av båt. Advokat Hansen nekta for at det var høve til å seie uteblivelsesdom. Subsidiært nekta han for at det kunne seiast uteblivelsesdom for morarentekravet. Vidare gjorde han no gjeldande at direktør Holm ikkje hadde prosessuelt høve til å fremje dei krav som her var gjort. Han la ned påstand om at retten måtte avvise saka, subsidiært avgrense forhandlinga til utleveringskravet som nemnt i stemminga. 14

15 2. Vår 1992 del I Brødrene Peder og Tobias Ås var ansatt i farens bedrift, Lillevik Trevarefabrikk A/S, siden Faren, Henrik Ås, eide alle aksjene og var bedriftens enestyre og daglige leder. Samarbeidet mellom brødrene var det beste de første årene, men etter 1980 begynte en rivalisering mellom dem. Høsten 1987 ble Henrik Ås rammet av hjerneslag og plassert på sykehjem. Han ble umyndiggjort i januar Henrik Ås hadde i flere år før han fikk hjerneslag hatt bistand i ledelsen av pensjonert rådmann Hans Tastad. Denne ble i forbindelse med umyndig- gjøringen oppnevnt som verge for Henrik. Etter oppnevnelsen overtok Tastad den daglige drift av fabrikken i nært samarbeid med Peder Ås. Tastad ble valgt til enestyre. Dette førte til en tilspissing av konflikten mellom brødrene, som igjen førte til at Tobias saksøkte Lillevik Trevarefabrikk A/S v/styreformannen. Saken ble imidlertid hevet under hovedforhandlingen i Lillevik herredsrett i desember 1988, i det partene inngikk rettsforlik med forbehold om overformynderiets godkjenning. Overformynderiet godkjente senere rettsforliket. I realiteten innebar forliket en deling av det uskiftede boet som Henrik hadde sittet i siden hans kone døde i Forliket gikk ut på at Peder overtok aksjene i Lillevik Trevarefabrikk A/S, mens Tobias fikk det meste av løsøret i foreldrehjemmet og kr ,- i kontanter. Rettsforliket ble undertegnet av Hans Tastad i egenskap av bedriftens styre og av Tobias. Et par dager etter at rettsforliket var inngått og saken hevet, tilføyde Peder med hånd i en utskrift av rettsboken: "Ovenstående godtas som forpliktende for meg. Peder Ås." Høsten 1989 ble Tobias kjent med at da rettsforliket ble inngått, hadde bedriften store utestående fordringer som ikke fremgikk av regnskapet, i det bedriften i alle år hadde lagt til grunn kontantprinsippet. Han mente at rettsforliket dermed var inngått under uriktige forutsetninger og derfor ikke var bindende for ham. Den 6. april 1990 utferdiget Tobias Ås forliksklage til Lillevik forliksråd mot 15

16 -Peder Ås - Hans Tastad -Lillevik Trevarefabrikk A/S v/styrets formann Hans Tastad -Lars Holm (overformynder) -Per Gulliksen (overformynder) -Lillevik kommune Holm og Gulliksen hadde i egenskap av overformyndere godkjent rettsforliket. Siden overformynderne var valgt av Lillevik formannskap, måtte også Lillevik kommune være ansvarlig. Forliksklagen hadde denne ordlyden: "Jeg var ikke kjent med vesentlige økonomiske opplysninger vedrørende bedriften da jeg inngikk rettsforliket. Rettsforliket er dermed ugyldig og har påført meg store tap. Jeg mener å ha rett til vesentlig mer på skiftet etter mine foreldre enn det jeg fikk i rettsforliket. Under enhver omstendighet er mitt krav etter rettsforliket misligholdt. Jeg har hittil bare fått utbetalt kr ,- til tross for at jeg flere ganger har krevet hele beløpet på kr ,-. Dette har påført meg et rentetap på minst kr ,-. Min påstand er: Samtlige av de innklagede er solidarisk erstatningsansvarlige for et beløp begrenset oppad til kr ,-." Forliksrådet behandlet klagen 8. august 1990 og henviste saken til retten. Tobias mente at Hans Tastad var den som var hovedansvarlig både for at rettsforliket ble inngått under uriktige forutsetninger og for at han ikke hadde fått utbetalt sitt tilgodehavende etter rettsforliket til riktig tid. Han bestemte seg derfor for bare å reise søksmål mot ham og å droppe saken mot de andre innklagede. Han tok derfor ut stevning mot Hans Tastad, men uten å meddele hverken forliksrådet, retten eller de øvrige innklagede om at han ikke ville forfølge saken mot dem. De kunne ha godt av å ha en "trussel" hengende over seg, mente Tobias. I stevning av 13. august 1990 mot Hans Tastad nedla Tobias påstand om at denne skulle dømmes til å betale ham kr ,- i erstatning for det rentetap han hadde lidt fordi han ikke hadde fått rettidig oppgjør i henhold til rettsforliket. Sorenskriveren berammet hovedforhandling til 31. mai Det foreligger således ikke dom i saken. En tid etter at stevningen mot Hans Tastad var tatt ut kom Tobias i kontakt med advokat Marte Kirkerud. Hun mente det var dumt av Tobias ikke å 16

17 forfølge saken mot samtlige som var skyld i det uriktige rettsforliket og den etterfølgende mangelfulle oppfyllelse av dette. Hun mente også at kravet i stevningen mot Hans Tastad ikke burde begrenses slik han hadde gjort. Etter råd fra advokat Kirkerud tok derfor Tobias ut ny forliksklage mot de samme parter som han tidligere hadde innklaget for forliksrådet. Den nye forliksklagen, datert 9. april 1991, lød: "Rettsforliket inngått i desember 1988 er ikke bindende for meg. Jeg var ikke kjent med vesentlige opplysninger vedrørende bedriftens økonomi. Dessuten har jeg rett til å heve avtalen som rettsforliket innebærer fordi det foreligger vesentlig mislighold ved at jeg fremdeles har et tilgodehavende i henhold til rettsforliket som for lengst er forfalt til betaling. De innklagede er ansvarlige for det tap jeg har lidt som følge av at det ble inngått et rettsforlik som ikke er gyldig. Jeg skulle hatt vesentlig mer på skiftet etter mine foreldre enn det jeg fikk. Under enhver omstendighet har jeg krav på å få utbetalt resten av mitt tilgodehavende etter rettsforliket, kr ,- og dessuten renter for forsinket betaling. Jeg har ikke oversikt over hvor store mine tap er, men jeg tror de er vesentlig større enn det jeg antok da jeg tok ut forliksklage 6. april Forliksklagen av 6. april 1990, som ble henvist til retten, er bare fulgt opp med stevning i forhold til Hans Tastad. Jeg nedlegger denne påstanden: 1. De innklagede dømmes til å betale meg erstatning begrenset oppad til kr ,- 2. Rettsforlik inngått ved Lillevik herredsrett 15. desember 1988 kjennes ugyldig." Lillevik forliksråd behandlet klagen i møte 4. september I rettsboken var det, bortsett fra de vanlige opplysninger om forliksrådets sammensetning o.l., protokollert: "Det ble truffet slik beslutning: Forliksrådet er enstemmig kommet til at saken må avvises mot samtlige innklagede. Slutning: Saken avvises." 17

18 Advokat Marte Kirkerud påkjærte avgjørelsen. Det ble gjort gjeldende at klagen med urette var blitt avvist. Det ble videre gjort gjeldende at avgjørelsen måtte oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil vedrørende forliksrådets avgjørelse. Motpartene i kjæremålet engasjerte også advokat som gjorde gjeldende at forliksklagen var avvist med rette, og at det kunne anføres flere grunnlag for dette. Han mente videre at det ikke under noen omstendighet kunne bli tale om opphevelse av avvisningsavgjørelsen på grunn av saksbehandlingsfeil. 3. Høst 1992 del II Peder Ås' sønn, Tobias Ås, var ansatt som kokk ved Lillevik Sentralsykehus. Dette var en fylkeskommunal institusjon, administrert av Sør-Agder fylkeskommune. En dag oppdaget kjøkkensjefen at Ås hadde nasket med seg noen pakker meierismør. Dette ble øyeblikkelig innrapportert til sykehusdirektøren, som i brev av noen dager senere meddelte Tobias at han var oppsagt fra sin stilling. Gjennom sin advokat, Pedersen, tok Tobias ut stevning mot Lillevik Sentralsykehus ved Lillevik herredsrett. Han pasto oppsigelsen kjent ugyldig etter arbeidsmiljøl. 61. Stevningen ble forkynt for sykehuset med svarfrist 15. oktober. Den 20. oktober oppdaget imidlertid Tobias' prosessfullmektig, advokat Pedersen, at han hadde glemt å begjære uteblivelsesdom i stevningen. Han skrev et prosesskrift med en slik begjæring, som han samme dag kl 10 leverte personlig i Lillevik herredsrett. Klokken 11 fikk retten dagens post, som bl.a. inneholdt tilsvar i saken, datert dagen i forveien. I tilsvaret påsto saksøkte prinsipalt at oppsigelsessaken skulle avvises. Advokat Pedersen krevet på sin side uteblivelsesdom avsagt. Saksøkte hevdet at det overhodet ikke var adgang til å avsi uteblivelsesdom i arbeidsrettssaker, og at det i alle fall ikke var adgang til dette i den foreliggende sak. Etter at Tobias Ås' naskeri var oppdaget, gikk kjøkkensjefen gjennom proviantregnskapene et par år bakover i tiden. Det ble oppdaget ganske store svinn, og ut fra dette antok sykehusledelsen Tobias naskeri hadde hatt et 18

19 langt større omfang. I prosesskrift av 1. november reiste saksøkte derfor motsøksmål mot Tobias, med krav om kr ,- i erstatning. Tobias påsto motsøksmålet avvist, bl.a. under henvisning til at det var reist for sent, og at det under enhver omstendighet ikke ville være adgang til å gjøre motsøksmål av denne typen gjeldende i en arbeidsrettssak. Han hevdet også at sykehusets krav var så løst fundert at det av den grunn måtte avvises. 4. Vår 1993 del II Peder Ås drev i perioden en omfattende forretningsvirksomhet i Lillevik. Denne virksomheten ble organisert gjennom forskjellige aksjeselskaper med et felles styringsselskap - benevnt som A/S Peder Ås Invest. Høsten 1988 overlot han eierinteressene i de selskap han hadde opparbeidet til sine to barn, men han beholdt en mindre aksjepost i styringsselskapet. Han flyttet deretter til Bermuda. I forbindelse med hans uttreden ble det besluttet at "Ås-konsernet" skulle betale Peder pensjon og royalty på 1/2 % av konsernets bruttoomsetning, og at dette skulle utredes av styringsselskapet. Våren 1993 behandlet Lillevik herredsrett en skattesak mellom Ås og Lillevik kommune for årene Under ligningsbehandlingen var det lagt til grunn at utbetalingen av kr ,- i årlig royalty måtte betraktes som aksjeutbytte. Slik skatteavtalen mellom Norge og Bermuda var gjennomført i norsk rett, var aksjeutbytte skattepliktig, men ikke royalty. Ås påsto ligningen opphevet fordi det ikke forelå skatteplikt, mens kommunen påsto ligningen stadfestet fordi utbetalingen måtte anses som skattepliktig aksjeutbytte. Under hovedforhandlingen oppsto det noen prosessuelle spørsmål. I den forutgående korrespondanse under ligningsbehandlingen hadde Ås vedlagt et brev fra en professor i skatterett om skatteavtalen og beskatningsspørsmålet. Dette var ikke berørt under saksforberedelsen for herredsretten. Ås' prosessfullmektig ville dokumentere brevet under sitt innledningsforedrag, men kommunens advokat bestred at det var adgang til det. 19

20 Ås hadde ved en tilfeldighet fått vite at Lillevik kommune - i anledning av ligningsbehandlingen - hadde fått en utredning om skattesaken fra Finansdepartementet. Ås' prosessfullmektig krevde at denne ble fremlagt, noe kommunen motsatte seg. Under hovedforhandlingen forklarte Ås at han bodde på Bermuda, og at han pr. telefax, brev og telefon ga råd til barna om den daglige drift. Dette ble imidlertid ikke kommentert noe nærmere under hovedforhandlingen. Under domsskrivingen kom sorenskriveren på bakgrunn av de faktiske opplysninger som fremkom under hovedforhandlingen til at det her ikke var tale om royalty eller aksjeutbytte, men at utbetalingen til Ås i realiteten var vederlag for dennes rådgivningsvirksomhet overfor selskapet. Dette var således skattepliktig inntekt i Norge. På dette grunnlag ville sorenskriveren frifinne kommunen dersom han hadde prosessuell adgang til det. 5. Høst 1993 del II I januar 1993 anmeldte Marte Kirkeruds naboer Marte til Lillevik lensmannskontor. Naboene hadde i flere år vært plaget med stadige oppringninger der Marte kom med en rekke sjikanøse beskyldninger og slibrige uttalelser. Under etterforskningen ble det foretatt judisiell observasjon av Marte. Konklusjonen var at Marte var sinnssyk i straffelovens forstand. Martes mor begjærte da Marte tvangsinnlagt i Lillevik psykiatriske sykehus. I medhold av lov om psykisk helsevern 5 første ledd bestemte overlegen at Marte skulle tvangsinnlegges. Denne avgjørelsen påklaget Marte til kontrollkommisjonen, jfr. lovens 5 fjerde ledd, men fikk ikke medhold. Ved stevning av 1. juni 1993 reiste Marte sak mot staten i medhold av lovens 9 a, jfr. tvistemålslovens kapittel 33. Påtalemyndigheten på sin side reiste sikringssak mot Marte i medhold av straffelovens 39. Ved dom av 1. september 1993 ble påtalemyndigheten gitt sikringsbemyndigelse i medhold av straffelovens 39 nr. 1 a-e. Etter å ha drøftet saken med overlegen ved Lillevik psykiatriske sykehus, bestemte påtalemyndigheten at Marte skulle sikres ved at hun ble anbrakt i privat 20