F FORSVARETS FORUM NR 4 APRIL Tips: Tlf: Mil: Annonser og abonnement: Tlf: Mil:

Transkript

1 annonse B BLAD RETURADRESSE: Forsvarets responssenter Bygning 12 Oslo mil/akershus NO-0015 OSLO Tips: Tlf: Mil: Annonser og abonnement: Tlf: Mil: F FORSVARETS FORUM NR 4 APRIL 2010 NR 4 10 APRIL AKTUELT Grensemarsj SIDE 22 KULTUR Forsvarskunstner SIDE 60 SPORT Gira på fart SIDE 56 RETURUKE 18 INTERPRESS NORGE ISSN X Kr. 39,- Sykepleier Berit Karita Mørseth hjelper en skadet HJELPEN tsjader. Forsvaret har behandlet 5000 pasienter. SIDE 14

2 annonse annonse annonse 2 F APRIL

3 annonse F APRIL

4 Jakten på en pulk I 20 mil så soldatene i «Tropp 1 Charlie» knapt annet enn pulken foran seg. Bli med på øvelse Vinterdrill langs den norsk-russiske grensa. 22 Med hodet først sport & friluft Befalselevene på Jørstadmoen suser ned isen på et akebrett. 56 Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ Hvor var du 9. april? Vi har spurt Wilhelm Mohr og fire andre veteraner hvordan de opplevde aprildagene for 70 år siden. 30 aktuelt Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ Fotoreportasje aktuelt forsvaret & jeg Kokkvolds forsvar Pressens «grand old man» om åpenhet i Forsvaret og Afghanistan-dekningen. 60 Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ Foto: BIRGIT DANNENBERG innhold Forsiden: Feltsykehuset i Tsjad. Pasienten har godkjent bildet. Foto: TORBJØRN KJOSVOLD/FMS AKTUELT 14 Forsvaret har satt spor i Tsjad 28 Mitt tjenestested: KNM Otto Sverdrup TEKNIKK OG VITEN 40 Nye redningshelikoptre i Tester kamera i ballong UTLAND 44 Attachéjobb mer enn bare kanapeer 47 Konflikten er fortsatt låst i Georgia MENINGER 9 Ledelsen: Bernt Brovoll 10 Forsvarets mediegruppe: Harald Høiback 11 Kommentar nå: Aslak Bonde 19 Livet: Leif Tore Michelsen 46 Utsyn: Tor Bukkvoll 52 Kronikk: Lars Reiermark 53 Kronikk: Ingrid Aune KULTUR 60 Norges første forsvarskunstner 64 Skriver bok om skadde veteraner 64 Barnebok om krig på norsk 66 Lager film om Sønsteby FASTE SPALTER 6 Bildet 8 Nyhetsbildet 10 Fire kjappe: Helge Bjørgo 12 Klipp 13 Det skjer i april 36 Portrett: Hilde Solheim 50 Holdt! Hvem der? 51 Miniportrett: Rune Solberg 54 Svar skyldig 58 Treningstipset 63 Perler fra museet 67 Språkspalten 68 Miks 70 Kryssord 71 Hodebry 73 Forsvarets informasjonssider redaksjonelt Eitt år i Tsjad Det norske feltsjukehuset i Tsjad har fått mykje merksemd dei siste vekene. I mai pakkar 148 nordmenn og 21 serbarar saman og dreg heim. Slik var planen alt då regjeringa i 2008 vedtok å sende feltsjukehuset ned som ein del av FN-operasjonen Minurcat i Republikken Tsjad og Den sentralafrikanske republikk. Det norske bidraget har vore feltsjukehuset og ein brønnboreavdeling. FN sin generalsekretær har oppmoda regjeringa om å la det norske feltsjukehuset halde fram til over sommaren. Norske politikarar med ulike partifargar har bede om det same: Fortsett arbeidet i Tsjad. Denne interessa for feltsjukehuset og omtalen i media står i kontrast til det folk frå den første kontingenten uttrykte då dei kom heim etter fullført teneste i Tsjad på slutten av fjoråret. Fleire var skuffa over manglande interesse i norske redaksjonar for arbeidet deira. Dei opplevde at dei var sende ut og så gløymt. Heimkomsten og ein enkel seremoni var i deira augo også ein stusseleg slutt på tenesta. For sjølv meinte dei at dei hadde gjort ei viktig teneste for FN og dei som bur i Tsjad. Republikken er, sjølv om det finst olje der, eit av dei minst utvikla landa i verda. FN-styrken fekk langt færre soldatar enn planlagt. Difor blei det kapasitet til å handsame fleire lokale pasientar. «FORSVARET KAN IKKJE BERRE BEORDRE SIVILT HELSE- PERSONELL» Når soldatar og sivilt helsepersonell vert bedne om bryta opp frå heim og arbeid for å dra på eit oppdrag utanlands, skal det sjølvsagt vere så viktig at det er verdt den personlege oppofringa. At statsråden og forsvarssjefen stilte opp og vitja det norske personellet i Tsjad, var viktig, men rett og slett ikkje nok. Slik sett er det engasjementet som mange no har vist for å fortsette drifta av feltsjukehuset, også eit handslag til dei som har deltatt der. Reportasjen frå Tsjad i denne utgåva av F er òg eit døme på den innsatsen norsk personell har gjort dette året. Det finst humanitære og politiske argument både for og imot å halde fram drifta. Regjeringspartia legg som kjent stor vekt på å bidra til FN-operasjonar. Av og til, når ressursane ikkje strekk til, må vi gjere nokre vanskelege val. Det norske forsvaret slit med å fylle stillingane i internasjonale oppdrag utan at dei same soldatane over tid får urimelege belastningar. På feltsjukehuset i Tsjad er det mange spesialiststillingar. Sivilt helsepersonell kan Forsvaret ikkje berre beordre. Ein måtte ha starta arbeidet med å rekruttere og setje opp ein ny styrke for lenge sidan om feltsjukehuset skulle fortsette. Når regjeringa no held fast ved planen om å trekkje feltsjukehuset ut i mai, er det fordi ho i realiteten ikkje har noko val. Pressens Faglige Utvalg, Rådhusgt. 14, 0158 Oslo, Tlf.: Ansvarlig redaktør: TOR EIGIL STORDAHL Redaktør: ERLING EIKLI Kontorleder: GUNN-HILDE KOLSTAD F er utgitt av Forsvarets forum på oppdrag fra Forsvars staben. Bladet har som oppgave å for midle informasjon og debatt. Redaksjonen har en fri og uavhengig stilling i henhold til lov om redaksjonell fridom i media og Redaktørplakaten. Innholdet behøver derfor ikke være et uttrykk for hva den politiske eller militære ledelsen måtte mene. F Forsvarets forum ønsker å rette seg etter regler for god presseskikk slik disse er nedfelt i Vær Varsom-plakaten. Den som mener seg rammet av urettmessig omtale i bladet, oppfordres til å kontakte redaksjonen. Det er også anledning å reise klage til: DETTE BLADET GIKK I TRYKKEN 26. MARS 4 F APRIL MEDLEM AV European Military Press Association

5 biletet I 2010 utfordrar F ti pressefotografar til å velje eitt bilete frå 1945 og fram til i dag som har betydd noko for dei og som på ein eller annan måte handlar om Forsvaret. Denne gong: Jacques Hvisten dahl, fotograf i Dagbladet. Han har vald eit bilete av Aleksander Nordahl, fotograf og redaksjonssjef i Dagens Næringsliv. DIFOR VALDE EG BILETET JACQUES HVISTENDAHL, fotograf i Dagbladet: Eg tykkjer dette biletet så sterkt skildrar lidinga og fortvilinga i krigen utan at vi ser eit einaste våpen. Krigshandlingane utspelte seg midt i Europa og minte oss om at krig og råskap ikkje berre skjer i land langt unna oss sjølve. Konflikten gjekk føre seg i område der mange nordmenn ferierer og har et nært forhold til. Å sjå gamal fiendskap blusse opp i eit område som hadde så gode sjansar til å utvikle seg i eit moderne Europa, var skremmande. DIFOR TOK EG BILETET ALEKSANDER NORDAHL, fotograf og redaksjonssjef i Dagens Næringsliv: Eg jobba for Dagbladet og var der saman med journalist Einar Hagevaag. Dagane før var det roleg langs grensa. Men så eksploderte straumen av folk, og vi skjønte at det var snakk om etnisk reinsing. Det var tusenar av slitne kosovoalbanarar som gjekk, eller sat, langs skjenene. I serien som biletet er ein del av, la eg mykje vekt på dei mekaniske elementa i fordrivinga, og det er derfor jernbanesporet er så framtredande. HUNDRE METER FRÅ TRYGGLEIKEN: Biletet er teke ved grenseovergangen Blace, mellom Kosovo og Makedonia påsken Den gamle kvinna har berre hundre meter att før ho er i tryggleik, men ho orkar ikkje meir. Gjennom to døgn vart fleire titusen kosovoalbanarar systematisk fordrivne frå heimlandet sitt. Serbarane tok toget og jernbanesporet til hjelp. Biletet vart kåra til årets bilete i Det vann også førstepris i kategorien nyhende. Biletet er ein del av en serie som vann kategorien nyhendereportasje same året. 6 F APRIL

6 Foto: ARNE FLAATEN Situasjonen i Afghanistan er slett ikke svart, skriver generalløytnant Bernt Iver Ferdinand Brovold. Kynisk, men sant ledelsen I denne spalten skriver Forsvarets ledelse. Denne gang: Bernt Iver Ferdinand Brovold, generalløytnant og sjef ved Forsvarets operative hovedkvarter. nyheitsbiletet Kort fortalt VART HEIDRA: Det var som ein tsunami av kjensler da Anne-Grete Strøm-Erichsen ringde 2. oktober (2009) og fortalde at far hadde fått utmerkinga, sa Bjørnar Austlid under ein medaljeseremoni på Akershus festning i mars. Statsminister Jens Stoltenberg og forsvarsminister Grete Faremo var til stades. Sytti år etter at Eiliv Austlid fall i strid da han storma ei tysk stilling under andre verdskrigen, fekk han utdelt Krigskorset med Sverd, den høgast rangerte av alle medaljar. Austlid sikra med sin innsats at sentrale medlemer av Nygaardsvold-regjeringa kom seg unna tyskarane ved Dovre. Ifølgje familien var det med stor lette at Austlid endelig fekk påskjøning for innsatsen han gjorde under krigen. Dette er veldig stort sjølv om eg visste det skulle gå bra til slutt, seier Halvor Austlid. Sjå også kronikk på side 52. Etter visninga av «Sabotør i mørke» på NRK Brennpunkt tok fleire til orde for at også medlemmer frå Osvald-gruppa burde bli tildelte Krigskorset. Grete Faremo seier til NRK at det ikkje er noko i ordninga som er til hinder for at dei kan bli vurderte. (øfo) Vedtar forelegg. Forsvar s departementet signaliserte tidlig at de vil vedta forelegget på 10 millioner kroner som politiet ila Staten etter ei dødsulykke på Rena i oktober. En panservogn rygget over en soldat under en øvelse. Det er en berettiget reaksjon på manglende sikkerhetskultur som førte til en tragisk ulykke, sier departementsråd Erik Lund-Isaksen. Det er satt i verk tiltak for å hindre at noe lignende ikke skal kunne gjenta seg. Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ VG skrev 14. januar om hvordan norske soldater støtter afghanske sikkerhetsstyrker som vil ha slutt på ulovlig skatteinnkreving, narkotikaomsetning, tvangsrekruttering og annen illegal aktivitet fra opprørere og kriminelle i Nord-Afghanistan. Dette går rett inn i kjernen av president Barak Obamas nobelforedrag i desember, der han drøftet begrepet «rett - ferdig fred». Der talte fredsprisvinneren rett inn i norsk debatt. Hovedforklaringen på den økte spenningen den siste tid er denne: Nordmenn hjelper og gir råd til de afghanske regjeringsstyrkene, som nå er i ferd med å utvide kontrollen over eget land. Så å si arm i arm med norske soldater er de gått inn i nye områder og har ofte tatt makt fra opprørere. Disse yter mot stand. Økte stridshandlinger kan, paradoksalt nok, være et symptom på suksess. I norske medier er rapportene som oftest preget av negative forhold alt som er vondt og vanskelig for ISAF, for Nato, for Norge og for afghanerne. Slik må det kanskje være, ettersom fremskritt ikke synes å ha den samme nyhetsverdien. Men situasjonen er slett ikke bare svart i Afghanistan. Og da mener jeg: for afghanerne. Våre soldaters nærvær i dette lutfattige og krigsherjede landet utgjør faktisk en forskjell til det bedre. For bare to år siden var verken det afghanske politiet eller den afghanske hæren i Faryab. I dag er opplæringen og rådgivingen kommet så langt at de altså ikke bare er tilstede, men er blitt dyktige styrker. Sammen gir norske og afghanske soldater absolutt sitt bidrag til å skape det president Obama kaller rettferdig fred. 85 prosent av befolkningen bor i et område med helse - tilbud. Andelen i 2001 var åtte prosent. Åtte av ti barn har fått vaksiner og barnedødeligheten er redusert med en firedel. 18 provinser er blitt opiumsfrie kilometer med vei er bygget. Flere og flere har tilgang til rent vann «IKKE Å STØTTE AFGHANISTAN VILLE OGSÅ HA SIN PRIS. FOR OFRENE» Det er vanskelig å hevde at norsk og andre lands innsats gjennom ISAF ikke har en positiv effekt for afghanerne. Det liker ikke de krefter som motsetter seg en fredelig og demokratisk utvikling i Afghanistan. Fredsprisvinneren tar ofrenes perspektiv når han vurderer internasjonale konflikter. Han ser konfliktene «nedenfra». Han løfter opp barn som ikke har håp om skikkelig utdanning eller en jobb som kan brødfø en familie. Mangelen på håp kan få et samfunn til å råtne på rot, slår Obama fast, og peker på at utvikling sjelden finner sted uten at den har sin rot i sikkerhet. Hva ville skje med ofrene hvis vi uten videre trakk ut og avsluttet den internasjonale militære støtten til Afghanistan? Hvis vi gjorde som noen av demonstrantene utenfor Grand Hotel den 10. desember krevde, og «stoppet krigen». To ting er sikkert: Krigen i landet ville fortsette med andre aktører. Og mye av den fremgang vil være en saga blott. Det er brukt mye tid og krefter på å diskutere hva som er en rettferdig krig. Denne debatten kan ikke løsrives fra spørsmålet om hva som er en rettferdig fred. Ikke å støtte Afghanistan ville også ha sin pris. For ofrene. Og kanskje for verdenssamfunnet, fordi det senere må ty til enda mer kostbare tiltak. For igjen å låne noen ord fra Obamas Nobel-tale: «Ondskap finnes i verden. En ikkevoldelig hær ville ikke kunnet stanse Hitlers hærer.» Ei heller Talibans eller Al Qaidas soldater. Men sannelig behøves en «ikkevoldelig hær» i Afghanistan myndigheter, organisasjoner og andre som sivilt kan bygge opp det landet militære styrker bygger sikkerhet for. Det er her vår og verdenssamfunnets største utfordring ligger: Å få sivile og militære krefter til å dra sammen til beste for det afghanske folk. Frikjent i retten. Hålogaland lagmannsrett frikjente Forsvaret Siden 2001 har det internasjonale samfunnet bidratt i søksmålet som var reist etter flystyrten på Grytøya sommeren med 160 milliarder kroner til Afghanistan. Her er 1972, der 17 mennesker i en Twin-Otter omkom. De etterlatte mener flygeren burde vært satt på bakken, fordi han øyensynlig hadde store alkoholproblemer. Dommen kritiserer Forsvaret, men sta- Inntekten per afghaner har økt med 70 prosent på noen positive trekk: Det blir Ørland eller Bodø eller Evenes; eller Ørland og Bodø, eller ten har likevel ikke vist grov uaktsomhet. Nå kan saken ende i åtte år. Høyesterett. Ørland og Evenes eller Bodø og Evenes. Det er i alle høve alternativa Statsbudsjettet er mer enn firedoblet og landets for kvar den eller dei framtidige kampflybasane i Noreg skal liggje, økonomiske vekst anslås til prosent. Gravekritikk. To journalister i Dagens Næringsliv fikk Skupprisen for sin gravejournalistikk knyttet til Forsvarets bruk av fir- ifølgje ein rapport laga av Forsvarsdepartementet. Forsvarsminister er jenter - mot 0 for fem år siden Seks millioner barn går på skole, 2,5 millioner av disse maet OCAS, eid av to tidligere forsvarsansatte piloter. Under prisutdelingen kom journalistene med kraftig kritikk av Forsvarets in- Grete Faremo fekk overlevert rapporten i midten av mars og denne 22 millioner skolebøker er sendt rundt i landet, og mot knapt ett fungerende universitet under Taliban, er det nå 34. formasjonstjeneste. Forsvarets bruk av firmaet blir nå gransket av er no send ut på høyring. Først i haustsesjonen vil politikarane på Pricewater housecoopers på vegne av Forsvarsdepartementet og Innovasjon Norge. Stortinget truleg vedta basevalet. 8 F APRIL

7 10 4 kjappe Navn: Helge Bjørgo (49) Stilling: Oberstløytnant, Personellstaben Aktuell: Skjerper øvingsbegrepet Dere har bedt avdelingene skjerpe inn øvingsbegrepet hvorfor? Forsvaret har fritak for arbeidsmiljø - lovens vernekrav i forbindelse med øvelser. Forsvarsstaben har over tid sett en tendens til at øvingsbegrepet prakti - seres mer liberalt enn hva forskriftene egentlig tillater. Dette betyr at ikke alle aktiviteter som gjennomføres under påskudd av å være øvelser, faktisk er øvelser. Hva er konsekvensen av feil betegnelse på en aktivitet? Dersom man definerer en tjeneste til å være øvelse som faktisk ikke er det, vil lovens vernekrav gjelde for denne aktiviteten. Det hjelper altså ikke å kalle det en øvelse eller å kompensere tjenesten med øvingstillegg. Er retningslinjene ikke bra nok, eller er det øvingstillegget som frister? Økonomien er ikke vårt hovedfokus, vi tror vel heller at øvingsbegrepet brukes for å lette gjennomføringen av tjenesten. Vi mener at retningslinjene er klare, men erkjenner samtidig at bestemmelsene rundt dette kan virke komplisert for de linjelederne som er ansvarlige for å planlegge aktivitetene ute ved avdelingene. Vår hovedmålsetning er å rettlede lokale sjefer, slik at vi kan unngå unødvendige brudd på loven. Hvordan defineres en øvelse? Med øving menes aktiviteter som på en realistisk måte skal forberede personellet på stridsutfordringer i et stridslignende miljø. Øvelser som står oppført i forsvarssjefens øvingsdirektiv eller treningsaktiviteter som har samme karaktertrekk som øvelsene som er nevnt i direktivet, vil være en god rettledning. TORBJØRN LØVLAND tl@fofo.no Foto: TORGEIR HAUGAARD/FMS Arkivfoto: TORBJØRN KJOSVOLD/FMS tall forsvarsverk fra den kalde krigen ligger an til å bli vernet. Det er Meløyvær fort og deler av Frøyanlegget i Troms, Bolærne fort i Oslofjorden og Herdla i Askøy med sine undervannsbatterier, samt Oddane fort i Vestfold. Det er en forutsetning at i alle fall deler av anleggene blir tilgjengelige for folk flest, forteller underdirektør Berit Strand i Forsvars - departementet. Det er vanskeligere å avslutte en krig enn å starte den, skriver oberstløytnant Harald Høiback. I 1971, da amerikanerne spekulerte på hvordan de i all verden skulle komme seg ut av Vietnamkrigen, utga Fred Charles Iklé boken «Every War Must End». Mange kloke hoder hadde gjennom årene tenkt på hvordan og hvorfor væpnede konflikter starter, men svært få hadde ledere i Forsvaret, Forsvarsdepartementet, Forsvarsbygg og FFI tjener over én millioner kroner i året. Forsvarssjefen selv er helt på topp med sin årslønn på 1,354 millioner kroner. Lederlønnssystemet i staten består av grunnlønn og et personlig tillegg. Ledere på dette nivået gis ingen tillegg som overtid og øvingstillegg, forklarer avdelingsdirektør Morten Larsen i Forsvarsdepartementet. Nærmest general Harald Sunde i lønn kommer direktør Frode Sjursen i Forsvarsbygg (1,23 millioner) og direktør Paul Narum (1,2 millioner) ved Forsvarets forskningsinstitutt. BRENT JORDS TAKTIKK: Slik så det ut da irakerne tente på oljeinstallasjoner i Kuwait i FORSVARETS MEDIEGRUPPE: Når kriger tar slutt tenkt systematisk gjennom hvordan og hvorfor de ender. Det ville han gjøre noe med. Det fører for langt å presentere alle Iklés poeng her, men vi skal se nærmere på det jeg oppfatter å være hans viktigste. Nærmest som en ryggmargsrefleks vil mange hevde at den sikreste veien til seier i krig er å gi de militære så få begrensinger som mulig. Iklés poeng er det motsatte. Skal man lykkes med bruken av væpnet makt, må man kunne begrense energimerkede leiligheter har Forsvarsbygg overtatt på Rena. De koster 80 millioner kroner. Eiendomssjef i Forsvarsbygg for markedsområde Østlandet, Åge Mohaugen, sier det vil spares mellom 10 og 20 prosent energi på de nye leilighetene. Det årlige CO2-utslippet vil være 100 tonn lavere enn i ordinære leiligheter. både de militære midler og de politiske mål. Det må være samsvar mellom det man ønsker å oppnå, og det man makter å oppnå. Man kan altså lykkes bedre om man evner å begrense målsetningene framfor å øke midlene. Avveiningen mellom mål og midler kompliseres av at både mål og innsatsvilje har en tendens til å endre seg i uforutsigbare retninger underveis i konflikten. Om beslutningen om å søke en avslutning på konflikten bare hviler på en kjølig analyse av hvilke alternativer man vil tjene mest på, skulle det i prinsippet ikke være vanskeligere å avslutte en krig enn det var å starte den, men slik er det ikke. Iklé siterer Lord Asquith, uniformsplagg har Forsvaret reklamert på etter en serieproduksjon av M/04 arbeidsuniformer. Produksjonsserien ble startet litt for kjapt i Kina, og etterpå oppdaget man at sømarbeidet ikke var gjort godt nok. Derfor ble uniformene sendt tilbake til fabrikken. Dette er den største reklamasjonen jeg kan huske, normalt godkjenner vi en produksjonsprøve før det trykkes på «den store knappen», sier oberstløytnant Arne Reke, som er kontorsjef for soldatsystemer i Forsvarets logistikkorganisasjon. Forsvarets høgskoles mediegruppe Bistår mediene og andre interesserte med fagmilitære vurderinger i aktuelle konfliktområder. Bidrar med fagmilitære opplysninger, kommentarer og analyser i form av seminarer, kurs, forelesninger og publikasjoner. britisk statsminister under innledningen av første verdenskrig, for å illustrere poenget: «De militære holder seg med tre sett av fakta, ett for å forlede befolkningen, ett for å forlede politikerne og ett for å forlede seg selv.» Kompliserte spørsmål kan følgelig bli så vanskelig at man heller diskuterer tidspunktet for en avgjørelse enn innholdet i den. De som tror at krig som fenomen, og ikke bare den enkelte krigen, også vil ha en ende, i den forstand at menneskeheten før eller siden går trøtt av krig, finner liten støtte hos Iklé. Og her drister jeg meg til å slippe ham til med egne ord: «Yet there has never been a period in history without men acquiring positions of power who were willing to die, and to see others die, for causes that they themselves invented and which were espoused by only a few of their henchmen». I så fall hadde Platon rett da han hevdet at bare de døde har sett slutten på krig. Skribenten HARALD HØIBACK (40) er oberstløytnant og doktorgradsstipendiat ved Forsvarets stabsskole med militær idéhistorie og doktrineutvikling som spesial - områder. kommentar nå F inviterer gode skribenter fra norsk presse til å kommentere aktuelle temaer. Denne gang Aslak Bonde. «Aldri mer 9. april», sa krigsgenerasjonen og virket stadig mer gammelmodig. Nå kommer parolen tilbake via Natos nye medlemsland. 9. april igjen Selv om Russland til tider rasler med sine sabler, er det ikke mange lenger som reelt frykter et russisk angrep på norsk territorium. I hvert fall ikke et massivt angrep, slik Norge opplevde fra tysk side i aprildagene i Etterkrigstidens slagord om at vi måtte ha et sterkt forsvar for å hindre et nytt 9. april, brukes ikke lenger. Tankegangen bak slagordet står imidlertid sterkere enn på lenge ikke for Norge, men for Nato. Alliansens nye strategiske konsept kommer til å legge økt vekt på den tradisjonelle hovedoppgaven nemlig å forsvare egne lands territorier. Statssekretær Espen Barth Eide sa på et seminar i regi av atlanterhavskomiteen rett før påske at han tror «det er liten sjanse for «out of area operations» i fremtiden». Det sies ikke rett ut, men Afghanistan-engasjementet har åpenbart ikke fristet til gjentagelse. Dessuten er det globale bakteppet annerledes nå enn da Nato-landene i sin tid bestemte seg for å være verdenspoliti på Balkan. Resten av verden godtok det den gangen, man kan ikke regne med at Nato blir anerkjent som verdenspoliti i fremtiden. «AFGHANISTAN- ENGASJEMENTET HAR ÅPENBART IKKE FRISTET TIL GJENTAGELSE» Den kanskje viktigste grunnen til at Nato kommer hjem igjen, er at forsvars - alliansen må konsentrere kreftene. I mange av de nye medlemslandene er det fortsatt en reell frykt for Russland de har alle sine 9. april-er i overført eller direkte forstand. Disse landene vil ikke godta at Nato gir dem en sikkerhets - garanti som alliansen kanskje ikke er i stand til å oppfylle. Dersom Russland hadde forsøkt seg med et begrenset militært angrep mot et baltisk land nå, er det tvil om Nato ville ha hatt styrker nok til å komme landet raskt nok til unnsetning. I norsk politikk er sikkerhetsbegrunnelsen interessant ikke minst fordi det for en del år siden var en del militære av den gamle skole som nettopp pekte på våre garantiforpliktelser da de argumenterte i mot Afghanistan-engasjementet. De ble avfeid, blant annet med den begrunnelsen at man kunne bruke de samme styrker og våpen enten det var hjemme eller ute. De gamle offiserer forsto ikke at fremtidens kriger ville bli utkjempet mellom høyteknologiske og flyttbare enheter. Nå er tonen annerledes. Det sies rett ut at vi trenger andre typer kapasiteter i Afghanistan enn i territorialforsvaret vi må velge hvor vi skal sette inn ressursene. De hadde kanskje rett de gamle gubber. F APRIL

8 klipp Afghanistan I Tålmodigheten begynner å ta slutt etter mer enn åtte års krigføring mot Taliban og deres lokale allierte. I land etter land øker uroen for at det militære engasjementet skal trekkes ut på ubestemt tid. Aftenposten på lederplass Afghanistan II Dersom ikke utviklingen snur i år, kan situasjonen bli uhåndterbar. FNs avtroppende spesialutsending til Afghanistan, Kai Eide, til NTB Norge og Russland Norge kan ikke basere eget lands sikkerhet på at forholdet til Russland skal fortsette å være godt for all framtid. Natos nærvær i nord er igjen ønskelig. Avisa Nordland på lederplass Penger Vi får høre at vi bruker så mye penger utenlands. Jeg synes ikke en milliard av forsvarsbudsjettets 35 milliarder er for store utgifter i forhold til vår kollektive sikkerhet. Forsvarssjef Harald Sunde til Østlendingen Krisehjelp Hæren er nå så liten at heimevernssoldater må rekrutteres til tjeneste i Afghanistan. Snart er det vel Sivilforsvarets tur. Minileder i Verdens Gang 20 år siden Ei av dei mest trafikkerte sjukestovene i landet, den på Bardufoss flystasjon, er i elendig forfatning. På grunn av brannfare, plassmangel og dårlege sanitærforhold har sjukestova berre seks senger å tilby dei sjuke. Dette er altfor lite til nærmare 2000 soldatar, fastslår sanitetssjefen i garnisonen major Erik Grongstad. Sidan 1984 har Sjøforsvaret hatt nedgang i talet på soldatar med godkjend fysisk form frå innrykk til dimisjon. Forsvaret kan for skams skuld ikkje levere frå seg soldatane sine i dårlegare fysisk form enn da de møtte til førstegongstenesta, sa forskingsleiar Paul Glomsaker ved Forsvarets avdeling ved Idrettshøgskolen. Å ta liv Så du mener faktisk at det kan være situasjoner hvor det må tas liv? Ja. Det finnes situasjoner hvor det er etisk forkastelig å ta liv, og det finnes situasjoner hvor det er svært betenkelig å ikke ta liv. Forsvar for etikken Når det framstilles at vi er en gjeng som fester og bedriver fyllerør og GSVsjefen må forsvare en fyllefest i beste sendetid på NRK, så må jo noe gjøres. Sjefen for Garnisonen i Sør-Varanger, Jørn Erik Berntsen, som har plukket ut en håndfull befal som får utdanning innen etikk, til Sør-Varanger Avis FAKSIMILE: Forsvarets forum nr 9, 28. april Krigssone i nord Nordland er i ferd med å bli en krigssone. Interne kamphandlinger om jagerflybasen kan hjelpe Trøndelag til seier når gnistregnet legger seg. Jan-Eirik Hanssen, sjefredaktør i Avisa Nordland Den nye tid Mediene er den nye slagmarken. Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen til Dagens Næringsliv 50 år siden Mannskapsavisa melder at det i 1959 var 386 ulykker og større uhell i Forsvaret. Det er det lågaste talet sidan statistikkforma vart innført i Ein tredel av ulykkene skjedde i fritida, og det var spesielt skyteulykker som har vorte monaleg redusert (22 i 1959 mot 59 i 1956). Køyreuhell har auka i omfang. Kan kantina bli avdelinga sitt «klubblokale»? Det spørsmålet stiller kontorsjef Edvard Eriksen i Forsvarets Kantiner (FK). Eriksen varslar at FK ville gi premiar til befal Feltprest, major John Bjerkeli i intervju med Hamar Arbeiderblad Før og nå Militæret er i krigen. De brukte i hvert fall å være det. De bruker sverd og våpen og så legger de feller for hverandre. I gamle dager brukte de å skyte med våpen, men da var jeg ikke født. Andreas Eliassen Grønaas (6) til Tidens Krav FAKSIMILE: Mannskapsavisa nr 7-8, 4. april og mannskapar som kan bidra med gode idear og forslag til korleis ein kan auke trivselen i kantinene i de ulike leirene. Arkivfoto: NORSOF TG FELTSOLDATAR: Nokre av karane som med sin innsats påførte Hitler det første nederlaget våren Foto: HELGE P. HEMMINGSEN «Narvik 1940» er det første bokverket som gir ei samla oversikt over felttoget i Ofoten. Det finst fleire bøker som tar føre seg sektorar eller enkeltbataljonar, oftast skrivne av tidlegare offiserar. Eg prøver å gje ei heilskapleg oversikt over det som hende då Nazi-Tyskland gjekk på sitt første tilbakeslag. Og mange av bileta på dei 152 sidene er ikkje publiserte før, seier forfattaren Oddmund Joakimsen (64). Han er pensjonert professor i medisin, men har vore krigshistorisk interessert heile livet. Faren hans deltok i felttoget i Ofoten saman med 4000 andre soldatar frå Nord- og Midt-Noreg. Dei som deltok i harde kampar i nord, blei gløymde, og måtte søkje for å få Deltakarmedaljen. Dei var lusete, skitne og blakke etter to månader i felten. General Dietl sine soldatar var pressa opp mot svenskegrensa, men Noreg demobiliserte då våre allierte trekte seg ut. Det var vanskeleg å svelgje at ein ukrona siger resulterte i kapitulasjon. Boka er eit forsøk på å gje dei eigentlege sigerherrane oppreisning. Av desse er det berre nokre titals i live no, seier Joakimsen. Det er lokale museum som står som utgjevar av boka. Bokidéen vart fødd i arbeidet med Krigshistorisk landskap for eit par år sia, og Hæren har sponsa prosjektet med eit vesentleg beløp. Det er også laga ein film der veteranar fortel om felttoget. «Kampen om Noreg» vart nylig vist på NRK. Eit opplag av «Narvik 1940» skal også prentast på engelsk. Hans Majestet Kong Harald får bok nummer ein når brigadesjef Arild Thobiassen har audiens på Slottet 9. april. På dagen 28. mai skjer den store markeringa av den allierte sigeren i Ofoten. Med mange prominente gjestar frå inn- og utland skal 70-årsdagen for gjenerobringa av malmbyen minnast. TORBJØRN LØVLAND tl@fofo.no 15. april er søknadsfrist for militær leiarutdanning. 12 F APRIL NB! dette skjer APRIL Lanserer bok 9. april MØTE & SEMINAR 9/4: Seminar med kransnedlegging og paneldebatt på Oscarsborg festning på 70-årsdagen for senkinga av «Blücher» med stortingspresident og statssekretær. 12/4: Generalløytnant Bernt Brovold i Oslo Militære Samfund /4: Toppmøte om kjernefysisk tryggleik i Washington. 13/4: Forsvars - industrikonferanse i Oslo /4: CBRN-konferanse Sessvollmoen. 14/4: Landsrådsmøte i Heimevernet, Bodø /4: Landsmøte i Brigade Nord Veteranforbundet på Terningmoen. 19/4: Ekspedisjonssjef Fridtjof Søgaard om ressurssituasjonen i Forsvaret, Oslo Mili - tære Samfund, deretter generalforsamling /4: Sentralt totalforsvarsforum på Lillestrøm /4: Uformelt Nato utanriksministermøte i Estland. 26/4: EU held forsvarsministermøte i Luxembourg. 26/4: Kai Eide i Oslo Militære Samfund. 27/4: FFI-forum i Oslo. 4/5: Atlanterhavskomiteens årsmøte. 4-5/5: Geo-militær konferanse på Kolsås. KULTUR 7/4: Forsvarets musikk Vestlandet: Soger frå festninga. 8-17/4: Hurtigruteturné for Forsvarets Musikkorps Nord- Noreg. 9/4: Markering ved bautaen på Karljohans - vern i Horten over den første som fall under angrepet på Noreg. 9/4: Gamle Logen i Oslo: 70 år sia Gull - transporten. Foredrag og myntutstilling. 15/4: Tine Thing Helseth og Marine - musikken i Bakken - teigen kulturhus /4: Olsenbanden med Stabsmusikken i Bærum, Ullensaker og Lillestrøm kulturhus. 24/4: Luftforsvarets musikkorps med opningskonsert på Byscenen i Trondheim /4: Forsvarets musikk Nord-Noreg med Olsenbanden i Heggelia og Harstad /4: Luftforsvarets musikk: Metallophonic på Ørlandet og Byscenen, Trondheim. IDRETT 11/4: Noregs Reserve - offiserers forbund sin opne NM i pistollangrenn på Lygna skisenter. 17/4: Reistadløpet i Indre Troms, med militære merkeprøver /4: NM i marinetrekamp og marinefemkamp på Sjøkrigs - skolen i Bergen. 24/4: Reserveoffiserane si vårtevling i skyting på Setermoen, Steinkjer og Evjemoen. ØVINGAR 19-29/4: Øving Faryab i Østerdalen. ANDRE HENDINGAR 7/4: Besøk av den svenske forsvarssjefen. 10/4: Dåp av KV Bergen /4: Den finske forsvarssjefen vitjar Noreg. 15/4: Medaljeseremoni på Sessvollmoen for OMLT /4: Forsvars - sjefen på offisielt besøk i Kina. 20/4: Statsråd Grete Faremo vitjar Sverige /4: Norsk-russisk sjefsmøte i Kirkenes.

9 aktuelt TSJAD Libya Egypt 150km Niger Nigeria N Djamena Abéché Sudan Kamerun Den sentral afr. rep. GRAPHIC NEWS Tsjad har 10,8 millioner innbyggere, er et av verdens fattigste land, er syv ganger større enn Norge i areal og har mindre enn 30 mil asfaltert vei. Gjetord fra Tsjad Vi dro til Abéché for å se hva Forsvaret har gjort der. 14 KONTAKT: Major Bent Anders Salberg og Moussa Yousouf har fått god kontakt utenfor det lokale sykehuset i Abéché. Gutten, som er svaksynt, bor i nærheten og er nærmest blitt kjæledegge blant nordmennene. Til høyre står den lokale tolken Ngar. F APRIL

10 ETT ÅR I TSJAD aktuelt SÅRSTELL: Den serbiske militærlegen Goran Milojkovic tar seg av en ung pike fra lokalbefolkningen. (Alle bilder av pasienter er tatt med deres tillatelse.) 16 BYGATE: En kjøretur inn til byen Abéché byr på humper og støv. Og det gjør inntrykk å se fattigdom og enkle kår midt i Afrika. Selv om hoveddøren er sørgerlig sort, gir inngangspartiet til Norwegian Deployable Hospital et vennlig inntrykk. På plassen utenfor vaier norsk og serbisk flagg på stengene sammen med det FN-blå silkestykket. En rullestolrampe er lagt ut som om det var en rød løper. Den sandgule teltveggen virker lun, og et par hvite treski med skikkelige trinsestaver er festet på høyre side av døren som en stor spøk. På innsiden fortsetter vennligheten med hvite vegger, vinduer, sval luft og ventestoler. De som har kommet på egne ben, har kanskje blitt møtt av Torbjørn Fallet i mottakelsen. Sanitetssoldaten er en av dem som holder orden på be - søkende, enten de skal til røntgen, allmennlege eller tannlege. Dagene her kan variere med hensyn til aktiviteten, forteller han. Det mest hektiske var da vi fikk inn fem eller seks sivile sikkerhetsvakter med skuddskader. FN-ros. Det er ingen tvil om at den norske innsatsen i Tsjad har vært en suksess, selv om Norge ikke fortsetter FN-oppdraget utover det ene året som var avtalt. Jeg har hele tiden ment at dette sykehuset er et av de beste. Det kom på plass i rekordfart og er blitt drevet på en imponerende måte. Det har vært svært oppmuntrende å se hvordan det har fungert, uttrykker styrkesjefen for Minurcat, generalmajor Elhadji Mouhamedou Kandji fra Senegal. «Vi har flere solskinnshistorier der pasientene kunne ha dødd om de ikke hadde kommet til oss i tide» Det knaser av grus og småstein under de blankpussede støvlene, som ikke kan unngå å trekke støv der generalen vises rundt på sykehusområdet sammen med blant andre statssekretærer fra Norge og Serbia. Jeg ville helst ha sett at sykehuset fortsatte, for det er jo investert mye i det. Men vi vil helt sikkert finne en løsning, selv om det vil være noe med lavere standard, sier general Kandji, som er fornøyd med det Minurcat har fått til i Tsjad. Oppdraget har vært en suksess og har skapt bedre sikkerhet for omgivelsene, mener han. At sykehuset har vært en suksess, er leder for intensivavdelingen Anne Gjefsen enig i. Hun har vært med fra starten og opplevd gleder og sorger, særlig med sivile pasienter fra lokalbefolkningen. Vi har flere solskinnshistorier der pasientene kunne ha dødd om de ikke hadde kommet til oss i tide, for eksempel en ung pike med stivkrampe. Etter behandling kunne hun forlate sykehuset på egne ben, forteller Gjefsen, og forklarer at mange blant lokalbefolkningen blir liggende syke hjemme. Det er først når det blir svært kritisk, at de oppsøker hjelp. Derfor har sykehuset også hatt flere dødsfall. Hovedoppdraget er å stå i beredskap for Minurcat, likevel er avtalen at sykehuset tar i mot sivile pasienter. Men det er legene på det lokale sykehuset for distriktet som sender pasientene. Ingen sivile får på egen hånd banke på sykehusdøren. FN-styrken Minurcat (The United Nations Mission in Central African Republic and Chad) ble opprettet 15. mars Minurcat overtok oppdraget etter EUFOR. Militære deltakere: 3500 personer fra 14 nasjoner. Mandat: Skape trygghet, hindre fiendtlige handlinger, se til at frivillige organisasjoner (NGO-er) kan gjøre innsats i området og beskytte FN-personell, NGO-er og flyktninger. «JEG VILLE HELST HA SETT AT SYKEHUSET FORTSATTE, FOR DET ER JO INVES- TERT MYE I DET» ELHADJI MOUHAMEDOU KANDJI, GENERALMAJOR ANNE GJEFSEN, LEDER FOR INTENSIVAVDELINGEN Norge og Serbia. Det er ingen på sykehuset som prøver å skjule at de har stor kapasitet med hensyn til hovedoppgaven. FN har nemlig ikke klart å oppfylle mandatet med i alt 5200 soldater. På det meste er Minurcat oppe i Derfor er det ikke FN-personell som har løpt ned dørene på sykehuset. Likevel, det har ikke vært aktuelt å redusere bemanningen. I en beredskap vet man aldri hva som kan skje. Og trolig ville det ikke være så mye å spare når sykehuset først var etablert og man var i gang, ifølge Anne Gjefsen, som forsikrer at hun ikke har kjedet seg en dag. Hun skryter også av samarbeidet med serbiske kolleger. I første kontingent var de bare representert med et kirurgisk team. Nå teller de 21 personer, med kompetanse på flere områder, sier Gjefsen. Serberne som F snakker med, bekrefter suksessen. Dette samarbeidet Forsvaret i Tsjad Det norske bidraget er delt i to: feltsykehus og brønnborerlag. Etablering av feltsykehuset ble påbegynt i april. Operativt fra 15. mai Sykehuset teller totalt 150 personer (129 norske, 21 serbiske). Brønnborerlaget består av 19 personer. Sykehuset: 40 pasientsenger. Sykehuset har siden starten behandlet (stort og smått) i alt mer enn 5000 pasienter (FN-personell over 3000, NGO-er nær 100, sivile nær 2000). Oppdrag: Ha medisinsk beredskap for Minurcat på såkalt Nivå to (kirurgisk kapasitet) og i den grad kapasiteten tillater det, støtte lokalt sykehus for sivile. F APRIL

11 ETT ÅR I TSJAD I denne spalten inviterer vi ulike bidragsytere til å skrive om det å være menneske. Har du spørsmål om tro, etikk, filosofi eller andre områder, send dem gjerne til oss. E-post: desken@fofo.no eller: F Forsvarets forum, Oslo mil/akershus Oslo. livet LEIF TORE MICHELSEN OM: ONDSKAP vil de gjerne fortsette i fremtiden. Noe den serbiske statssekretæren Zoran Vesyc uttrykte da han fulgte Espen Barth Eide til Tsjad, men understreket at de ikke var modne for å ta over et sykehusansvar nå. Flyttbart. Det knaser i grus og småstein igjen selv om senegalgeneralen for lengst har forlatt området. Hverdagsskrittene høres når noen beveger seg mellom rekken av gule hustelt med kurs for matsalen, eller noen skal tilbake til hospitalet. Det var et arbeidslag, det såkalte «Theatre Enabling Force», som gjorde en jobb det går gjetord om da leiren skulle anlegges. For at ikke hele leiren skulle bli et gjørmehull i regntiden, ble bakke - nivået hevet, og det ble kjørt på med skikkelig pukk og stein etter at kabler og rør var lagt ned. Resultatet er et ryddig og trivelig område der hospitalet bokstavlig talt kunne brettes ut fra sine konteinere. I tillegg kom brønnborerlaget, som sørget for egen vannforsyning. Så effektivt var dette laget, som i dag teller 19 mann, at FN sporenstreks sørget for å engasjere dem til mer boring. Det har ført til flere vellykkete brønner for lokalbefolkning og flyktninger, særlig lenger nord i Tsjad. Dette systemet har jeg tro på, sier sykehussjef major Bent Anders Salberg, som sikter til det flyttbare hospitalet, tilsvarende et han fikk erfaring med i Afghanistan. Norge har nemlig i alt tre slike sett, som kan etableres hvor det skal være. Nå gjelder det bare at Forsvaret tar vare på spesielt kirurger og anestesi - leger for fremtiden, slik at systemet kan fungere, sier majoren. I Tsjad har han nærmest vært en forbindelsesoffiser til det lokale sykehuset. Nesten daglig avlegger han det en visitt. Han understreker hvor viktig det er at legene der henviser pasientene. Vi skal jo ikke være konkurrenter, påpeker Salberg, som forteller at 15. mai blir sykehusdøren låst og pakkingen for hjemreise et faktum. Ingen klager. Når sykehuset har vært en suksess, er det ikke minst takket være trivselen blant dem som deltar, mener Knut Vidar Mathiassen på drivstofflaget. Han er også tillitsvalgt for en del av styrken. Alle blir godt kjent med hverandre. Det har vært lite gnisninger, og ingen klager til meg som tillitsvalgt. Vi er godt ivaretatt her nede med velferdstilbud. Vi kan ringe gratis hjem, bruke Internett, se fotball på tv og bruke godt utstyrt trimrom, forteller han. Mathiassen skulle gjerne sett at det var noe mer å gjøre i jobben som drivstoffansvarlig. Ellers synes han tjenesten i Tsjad ikke er ulik den han har erfart i Afghanistan. Men det er forskjell på de to operasjonene. Når vi jobber for FN, må jeg si at logistikken ikke er god. Alt tar tid, påpeker han, og får støtte fra flere blant nordmennene. Likevel, å følge FN-sporet skremmer ikke dem som gjerne vil ha flere oppdrag i utlandet. JAHN RØNNE jr@fofo.no Foto: TORBJØRN KJOSVOLD/FMS Ondskapens ansikter Leif Tore Michelsen er kommandørkaptein og seniorprest i Sjøforsvaret Ingen vei tilbake Det er å beklage at det norske FN-sykehuset i Tsjad ikke kan fortsette når det viser seg at FN ønsker at det blir, sier statssekretær Espen Barth Eide i Forsvarsdeparte mentet. Han besøkte sykehuset i mars. Han forklarer at det hadde latt seg gjøre om avgjørelsen kunne vært tatt på et tidligere tidspunkt. Nå er «toget gått», mener han, fordi det ikke lar seg gjøre å erstatte det personellet som er der på så kort tid. Da vi påtok oss oppdraget og etablerte sykehuset i fjor, var det for ett år, sier Eide. Han viser til at det var FN innforstått med, og at organisasjonen mente at Russland skulle overta. For sent ble det klart at dette ikke ble noe av. Fra norsk side var ett år det man mente å kunne klare på en forsvarlig måte. Espen Barth Eide tror at FN finner en løsning innen 15. mai, datoen for Norges hjemreisestart, selv om det kan bli et sykehus med lavere kapasitet. Rett før påske var aktiviteten i New York høy for å finne en løsning. Samtidig er hele FN-operasjonen Minurcat i ferd med å gå mot slutten. Myndighetene i Tsjad mener at det ikke er bruk for styrken mer, KREVENDE STRØM: Knut Vidar Mathiassen tilhører drivstofflaget, og spruter vann til ære for foto- grafen. Han forteller at det går med 2500 liter drivstoff i døgnet mest til strøm aggregatene. NB! Se portrett - intervju med tidligere kontingentsjef Hilde Solheim på side Se også kronikk på side 53. IMPONERT: Statssekretær Espen Barth Eide er imponert over det norske sykehuset i Tsjad og beklager at oppdraget ikke ble forlenget. men har gått med på å forlenge mandatet med to måneder frem til 15. mai. I praksis kan det bety at oppdraget avsluttes før jul. Stats sekretæren roser den norske innsatsen i Tsjad og er glad for at Norge er tilbake på FN-sporet. Vi vil definitivt takke ja til flere FN-oppdrag i fremtiden. Det kan komme i Sør- Sudan, men det er for tidlig å si om det vil skje. Egentlig har vi fulgt FNsporet helt siden vi forberedte Darfur-oppdraget for fire år siden selv om det ikke ble noe av. Men vi deltok med MTB-er i Libanon i 2006, påpeker Eide. Han ser betydningen av at Norge deltar både i Nato-oppdrag og FNoppdrag, fordi det er to ulike måter å samarbeide på innenfor organisasjonene. Tsjad-oppdraget har gitt oss FN-kompetanse tilbake, sier han. Jeg har lest en bok og sett en film. Begge heter «Shake Hands with the Devil». Boken er skrevet av den kanadiske generalen Romeo Dallaire som på begynnelsen av 1990-tallet tjenestegjorde som øverstkommanderende for FN-styrken i Rwanda, og har undertittelen «The Failure of Humanity in Rwanda». Filmen med undertittelen «The Journey of Romeo Dallaire» ble vist på norsk fjernsyn for ikke lenge siden og forteller historien om folkemordet i Rwanda gjennom general Dallaires øyne. I løpet av noen få måneder på forsommeren 1994 ble mer enn mennesker myrdet av landsmenn som hørte til en annen folkegruppe. Ti år etter at han ledet en FN-styrke som stod maktesløse overfor massakrene i landet, uten tilstrekkelig utstyr og med alt for få soldater, drar den pensjonerte generalen tilbake til Rwanda for å gå i sine egen fotspor. General Dallaires historie er historien om hvordan han så situasjonen utvikle seg i Rwanda. Det er fortellingen om hvordan han forgjeves forsøkte å vekke verdenssamfunnets oppmerksomhet for å forhindre en massakre han så komme. Det er en grotesk beskrivelse av menneskelig bestialitet og ondskap, men også en fortelling om at ondskap ikke bare dreier seg om handlinger, om mennesker som lemlester og dreper. I like stort monn viser ondskapen seg i unnfallenhet, likegyldighet og feighet. Det er historien om et verdenssamfunn som toet sine hender, snudde ryggen til Rwanda og rettet blikket annet steds hen. Og når en først tok inn over seg hva som faktisk foregikk, var det for å bruke general Dallaires egne ord: «Too much, too late». Vi markerer i disse dager at det er 70 år siden Norge ble okkupert under andre verdenskrig. Og om en måneds tid skal vi feire at det er 65 år siden krigen sluttet. Frigjøringen av Europa avdekket nazistenes menneskeforakt. Rapportene fra konsentrasjonsleirene ble møtt med sjokk og vanntro. Den gang, som etter folkemordet i Rwanda, var parolen: Aldri mer! Vi vil ikke at det skal skje igjen, men det kan se ut som om det er lettere å framsette fromme ønsker i ettertid enn det er å håndtere ting i forkant. Historien gjentar seg og Rwanda er ikke det eneste eksemplet på det. Men hva gjør vi når vi som i Rwanda er vitner til det som faktisk skjer? Det trengs politisk arbeid på tvers av grensene for å hindre at historien skal gjenta seg. Men mer enn mye annet trenger vi mennesker som general Dallaire. Mennesker, som når normer og verdier feies til side; når respekten for menneskeverdet drukner i råskap, brutalitet og hat; når likegyldigheten og mitt eget ve og vel fortrenger medmenneskelighet og solidaritet, står oppreist og insisterer på at aldri mer må bety noe mer enn at det ikke skal dø jøder i konsentrasjonsleir i Auschwitz, noe mer enn at hutuer ikke skal få drepe hundretusener av tutsier i Rwanda i løpet av noen uker. Men kan hende enda viktigere, om general Dallaire har rett i at ondskap også handler om de som toer sine hender: Hva gjør jeg med mine hender? 18 F APRIL

12 annonse annonser 20 F APRIL

13 Fotoreportasje aktuelt Prøveturen Vi ble med «Tropp 1 Charlie» på oppdrag: Gå hele grensen til Russland på ski. Sinnsykt bra jobba, gutta, roper lag - fører og sersjant Sindre Haugerud Wold. «Tropp 1 Charlie» har nettopp ankommet Harefoss, sør for Elvenes grensestasjon, etter åtte knalltøffe timer på ski. Det knitrer i feltrasjonene. Wold snakker fort: Få på dere varme klær først. Så gjør Nilsson klar teltene, dere andre tråkker. Er vi effektive nå, får vi mange timer søvn, sier han. Det er tett snødrev og skumring. Laget på seks setter i gang. Rutinene sitter. 20 mil. Det er vinterdrill på Garnisonen i Sør- Varanger. Over 200 soldater og befal skal gå den 196 km lange russergrensa på ski. Jeger - aspirantene skal gjennom isbading og skyting. De skal innom et operasjonstårn for å lære. Og de skal gjennom et overlevelsesdøgn, med nødslakt av reinsdyr. I tillegg til å gå 20 mil på ski. Det er ingen konkurranse; målet er at flest mulig skal komme frem. Forsøkskaniner. Soldatene i lag 1C har fått hver sin nye pulk, pulsklokker, GPS og høydemåler. De sover i kaldbivuakk og har nye soveposer. Et annet lag sover varmt og bærer alt de har med seg i sekk. Dermed kan folk fra Forsvarets forskningsinstitutt se på fordeler og bakdeler med pulk og sekk og kald- og varmbivuakk. Forsvarets logistikkorganisasjon vil også forske: Lag 1C har fått en annen type feltrasjon, med mye fett. De gomler sjokolade og peanøtter hele dagen. Med hver vår pulk går vi mye fortere, i hvert fall når det er flatt. Og det er deilig å sove i kaldbivuakk, så vi slipper å sitte primus - vakt. Men jeg er veldig lei av peanøtter nå, sier Thomas Bjørnevold. Motiverte. Wold samler laget til en kveldsbrif før de legger seg. Han oppsummerer dagen: Det viktigste av alt er at vi har gått fra alle de andre lagene. Jeg er sikker på at vi er noen av de første som kommer frem til havet, sier han. Gutta nikker. De er gira. Selv om det ikke er noen konkurranse, da. CHRISTIAN NØRSTEBØ cn@fofo.no (tekst og foto) 22 F APRIL

14 GRENSEMARSJEN FRIVILLIG FRYSING: Som en del av øvelsen, måtte en soldat fra hvert lag gå gjennom isen. Jegeraspirant Martin Engstad meldte seg frivillig, og «tok en for laget». 24 F APRIL

15 GRENSEMARSJEN MIDDAG: Laget har problemer med å få i gang primusene på Harefoss. Etter hvert får de hjelp av Rune Gjeldnes, tidligere marinejeger, nå eventyrer og polfarer. Soldatene kan lære mye av en som blant annet har krysset begge polene, hvorav en av turene var på 4800 km. 2 VANNPATRULJE: Håvar Mjøs Nilsson (t.v.) og Thomas Bjørnevold har boret hull i isen, og henter vann til laget. Her fyller de vann på hverandres camelback. 3 UTKJØRT: Etter syv timers hardkjør er jegeraspirant Martin Engstad helt utslitt, og har smerter i korsryggen. Lagfører Sindre Haugerud Wold bestemmer seg for å dra Engstads pulk den siste timen. 4 NØDSLAKT: Soldatene fikk en leksjon i nødslakt av dyr. Etterpå fikk de flå reinsdyret, koke og spise kjøttet. SE LYDBILDESERIE PÅ Fotoreportasje aktuelt F APRIL

16 Vil bli Mona Gundersen (20) gikk om bord i september. Nå vil hun ikke i land. mitt tjenestested F besøker vernepliktige i deres tjeneste. Hvor: KNM Otto Sverdrup, Bergen. Tidligere har vi besøkt: Bodø hovedflystasjon (F3) Kort om Mona Navn: Mona Gundersen Alder: 20 Hjemsted: Skjåk, i Gudbrandsdalen. Sivil status: Singel Rekruttskole: Madla Tjenestetillegg: meter: 13:18 Merker: Skyttermerket i bronse. Idrettsmerket. Det beste: Uniformen. Man slipper å tenke hva man skal ha på seg. Mange gode venner om bord. Mest pes: Lite fritid. Vasking. Dimmedato: 27. juli. Skriver da mest sannsynlig matroskontrakt. Nettsted: Facebook og VG, pluss Pondus. Spill: På dataen? Kabal, kanskje? Fritidsinteresse: Håndball. Spiller sammen med gutta i bedriftslaget «Ankeret» Bok: Liker Dan Brown, og tegne - serier. Utdanning: Allmennfaglig videregående skole, med realfag. Blogg: monamatros.blogspot.com TRIVES PÅ SJØEN: Lettbåten er heist om bord, og KNM Otto Sverdrup kan fortsette ferden ut Bergensfjorden. Mona Gundersen trekker inn sjølufta og er klar for minst ett ekstra år til havs. SE LYDBILDESERIE PÅ «Klart skip! Systemsjekk!» KNM Otto Sverdrup er på vei ut Byfjorden utenfor Bergen. Mona Gundersen tar plass i torpedorommet. Ikke mye å rapportere om derfra; bare en øvingstorpedo er med i dag. Jeg var ferdig på videregående og hadde lyst til å prøve noe helt nytt, sier Mona. Hun kommer fra Skjåk i Gud - brands dalen. Og bor man i Skjåk, er en førstegangstjeneste på sjøen definitivt noe helt nytt. Såpass spesielt er det at lokalavisen hjemmefra lagde reportasje om henne. Over skriften derfra ble selvfølgelig kallenavnet hennes: «Mona matros.» Sprenger ubåter. Men hun er ikke matros. Ennå. Hun dimmer i slutten av juli, men ønsker å bli. Da må hun gå på kurs og skrive matroskontrakt. Våpenteknisk, undervann, heter kurset som hun startet på i januar. Mona lærer i disse dager å finne og sprenge ubåter. Men denne uken har jeg fri fra kurset og skal være med å seile. Jeg skal gå rundt og se på hvordan ting fra kurset fungerer i praksis, sier hun. Det betyr å tilbringe mye tid i operasjonsrommet og få innføring i knapper og prosedyrer, bruk av sonarer, prober og ubåttelefon. I dag blir det derimot rolig; det er noe galt med arbeidsstasjonene. Totre matroser klør seg i hodet, for denne feilen har de ikke sett før. Rett på. Mona stepper inn der det trengs. Hun er med i Sjøbjørnen TAKTISK BILDE: I operasjonsrommet skal Mona tilbringe mye tid det neste året. lettbåten når fartøyet drar fra kai. Mannskapet i Sjøbjørnen løsner fortøyningene og samler inn trossene som er festet til kaia. Det er tåke, tett snødrev og noen minusgrader: Kaldt på beina, men gøy, er kommentaren når hun heises om bord i fregatten igjen. Hun kom første gang om bord i september. Det ble et strabasiøst møte: En av de første dagene kjørte vi en havariøvelse, og jeg skulle spille skadet. Problemet var at ingen fant meg, og jeg ble liggende en time nede i en sjakt, sier hun. Etter hvert kom det over høyttaleranlegget: «Umm er det noen som har sett UM Gundersen?». Jeg hadde fått påsminket et åpent sår i magen, men det fikk så hard medfart at det datt av, sier hun, og ler. Helikoptertur. Frem til nyttår var hun i gruppa som heter «takkel». Da er man dekksmann og jobber for det meste med vedlikehold av fartøyet. Profilbildet på Facebook viser henne når hun pusser rust, hengende i et tau på utsiden av fartøyet. Det var ingen andre som ville gjøre det, og jeg syntes det var kult, sier hun. Noe annet hun kommer til å huske er en helikoptertur: Vi øvde på å ta imot helikopter på fregatten. Jeg var med i hjelpelaget, og helikopteret skulle lande flere ganger. Da fikk jeg være med å sirkle noen runder rundt fartøyet, sier hun. Hvorfor vil du bli værende? Jeg trives om bord og har fått gode venner her. Det er knall folk å jobbe sammen med, sier hun. «JEG VAR FERDIG PÅ VIDERE - GÅENDE, OG HADDE LYST TIL Å PRØVE NOE HELT NYTT» MONA GUNDERSEN Matros-luksus. Egentlig skal hun bo på kaserne på Håkonsvern mens hun går på kurs, men når fregatten ligger til kai, sover hun heller der. Jeg har vennene mine her, og det er ikke noe særlig å gjøre på kasernen, sier hun. Om bord på Sverdrup har man det meste, bare i en mindre skala: to treningsrom, tv-stue, oppholdsrom, datarom og et lite bibliotek. Det venter også fordeler med å bli matros. Blant annet en langt mer levelig lønn. Også får jeg flytte inn i firemannslugar istedenfor seksmannslugar. Luksus! CHRISTIAN NØRSTEBØ cn@fofo.no (tekst og foto) 28 F APRIL

17 ENGLEVAKT: En britisk skvadron som opererte fra Lesjaskogsvatnet, blir angrepet av tyske fly 28. april Tilbake på isen står de sønderskutte flyskjellettene. Wilhelm Mohr unnslapp den samme skjebnen like etter. Arkivfoto: NORGES HJEMMEFRONTMUSEUM aktuelt Skuddene på Lesja Wilhelm Mohr om 9. april, motstandskampen og flukten til England. 30 F APRIL

18 9. APRIL 1940 aktuelt 332-SKVADRONEN: Wilhelm Mohr på North Weald flyplass utenfor London. Etter flukten fra Norge ble han sjef for 332-skvadronen i Her står han med det norske (t.v.) og Royal Air Force sitt flagg i bakgrunnen. Det er natt til 9. april En stor tysk flåtestyrke er på vei nordover langs norskekysten. I ly av mørket glir den store krysseren Admiral Hipper inn Trondheimsfjorden. Ombord er 1700 soldater som skal okkupere den sovende byen. Ikke langt unna, på Værnes flyplass, ligger Trøndelags speiderving. Midt på natten blir mannskapene brått vekket av alarmen. Tyske styrker er alt på vei da ni norske fokkere og en Tiger Moth tar av i grålysningen. Pilotene lander på den islagte Selbusjøen og blir stående og se på en jevn strøm av tyske fly som passerer over dem i retning Værnes. En av dem er Wilhelm Mohr, løytnant og nestkommanderende ved Trøndelag flyavdelings speiderving. Jakt etter reservedeler. Det er bare en kort kjøretur til Værnes som er i ferd med å bli okkupert av tyske styrker. Pilotene setter derfor kursen videre sørover og lander ved Aursundet i nærheten av Røros. Men det er ikke bare tyskerne som skaper problemer. Også mildværet gjør flyoperasjoner vanskelig. Tøvær fører til at en Fokker synker ned i den råtne snøen og tipper rundt på nesen slik at propellen knekker. Mohr tar på seg jobben med å returnere til Værnes for å skaffe reservedeler til flyet, men der møter han et absurd Hvordan opplevde du aprildagene i 1940? Helge Solvang (96), Balsfjord Vi seilte med ammunisjon og drivstoff, og jeg var vitne til at mange båter ble torpedert og gikk ned i Atlanterhavet. Men jeg har aldri vært så redd som da vi ble sendt ut i skogen nær Setermoen for å lete etter tyske fallskjermsoldater. Sjømannen Helge Solvang (96) fra Balsfjord befant seg i Svolvær 9. april Han tilhørte den delen av ungdomskullet som slapp militærtjeneste, men etter krigsutbruddet startet han rekruttutdanning på Setermoen, og det var da det oppsto rykter om at tyske fallskjermsoldater hadde landet i nærheten. Foto: FORSVARSMUSEET «JEG HADDE KOMMET MEG PÅ VINGENE OG FLØY LAVT OVER TYNSET KIRKE DA DET PLUTSELIG SMALT I DEN ENE VINGEN» syn. I vakta står en norsk og tysk soldat side om side, de er attpåtil behjelpelige når det gjelder å finne stasjonssjefen, major Vetlesen. På det tidspunktet var situasjonen fortsatt svært kaotisk, og ikke alle visste hvordan de skulle forholde seg til tyskerne. Det var en underlig krig, sier Mohr. På Værnes var det ingen reservedeler, men Vetlesen uttrykker bekymring for at de norske soldatene på Hegra festning skal skyte på flyplassen. Dette er opplysninger Mohr mener kommandanten på Hegra må få greie på og setter straks turen mot Stjørdal. Hegra. 70 år etter invasjonen er Wilhelm Mohr tilbake på Værnes flyplass. Med klingende bergensdialekt forteller den tidligere skvadronsjefen om sine opplevelser for en gruppe kadetter fra Luftkrigsskolen. En time senere sitter den gamle generalløytnanten i Da var jeg kjemperedd, men vi fant ingen heldigvis. Da Norge demobiliserte, haiket jeg hjem uten å ha vært aktiv i krigen. Men vårdagene 1940 bodde finansminister Oscar Torp på nabogården vår med én million kroner i en koffert, og jeg ville også over til England. Den turen ble svært lang, men jeg endte i handelsflåten, først i Asia, senere på Atlanterhavet. Fra høsten 1942 til freden kom seilte jeg i seks konvoier fra New York til Liverpool. Fem av dem ble angrepet av ubåter. Jeg var skytter om bord og tilhørte egentlig Marinen. En gang var vårt fartøy svært nær ved å bli torpedert, men et polsk eskortefartøy klarte å renne i senk den tyske ubåten før den fikk skutt. en bil som følger Stjørdalselva østover. Gjennom vinduet kikker Mohr oppover de skogkledde åsene. Etter en halvtime svinger veien brått til høyre, og vi følger en liten grusvei som snirkler seg oppover blant slanke furutrær. Mange bratte høydemeter senere står vi foran Hegra festning. Utenfor de tjukke festningsmurene står en statue av Hans Reidar Holterman. Mohr stopper opp et øyeblikk og kikker på bronsefiguren av mannen som ledet kampen fra festningen i Han går sakte inn gjennom porten og kikker seg nysgjerrig rundt. Plutselig peker han mot en mørk hule i bergveggen. Disse tunnelene virker kjent. Jeg tror det Anker Elverum (92), Målselv De første døde og skadde kom til Setermoen før vi kom oss ut. Tyskerne var i Gratangen, noen kilometer sør for oss, forteller Anker Elverum. Han var i ferd med å bli dimittert fra nøytralitetsvakt da Norge ble overfalt. I stedet for å dra hjem fra Setermoen, gikk turen på ski sørover mot Lapphaugen, hvor sykehuset til 6. sanitetskompani ble rigget opp. Tyske fly var stadig på tokt nordover, og en dag kom et bombefly og slapp tre bomber på sykehuset, til tross for at det var merket med Genferkors. Men den dype snøen gjorde at ingen ble skadet. To EN MANNSALDER: Wilhelm Mohr er tilbake på Hegra festning. Bak ham er inngangen til tunnelen hvor han traff kommandant Hans Reidar Holtermann for 70 år siden. var her inne jeg traff Holterman. Inne i tunnelen drypper det fra taket, og de svarte veggene glinser av fuktighet. Slik var det også da Wilhelm Mohr kavet seg gjennom den råtne snøen i april I grunnen var det like fuktig og rått som i dag, sier han, og gnir frosne hender mot hverandre. Da jeg endelig kom opp bakkene, var jeg heldigvis varm, for inne i tunnelene var det svært kummerlige forhold. Jeg måtte låne sjøstøvler og vasset med vann opp over anklene, forteller han. På den nedlagte festningen var det fullt av aktivitet av soldater som var i gang med å flytte kanonene for å bombardere tyskerne. Kommandant Holtermann var fast bestemt på å føre kampen videre og «fighting spirit-en» var på topp til tross for de elendige forholdene, erindrer Mohr. Base på Røros. Vi er tilbake i Oppmuntret av det han har sett på festningen gjenforenes Mohr med resten av vingen i nærheten av Røros. Her er mannskapene i gang med å etablere en ny feltflyplass for å drive rekognosering av tyskernes framrykning i Sør- Norge. Problemet med å gjøre den snødekte flaten klar for flyoperasjoner løser seg da en same kommer forbi med en flokk reinsdyr. Etter litt overtalelse går han med på å bruke flokken som en litt primitiv form for snøskrape. Han går foran med et godt tak i lederreinen og leier den i sirkler som en grammofonplate. Hovene til tre tusen reinsdyr stamper ned snølaget, og flyene enkelt kan ta av. Lander på Dovrefjell. Etter å ha drevet rekognosering fram til midten av april blir det klart at videre motstand i Sør-Norge er håpløst. De tyske styrkene er overlegne. Mohr beslutter derfor å fly til Lesjaskogsvatnet for videre transport til Storbritannia. Jeg hadde kommet meg på vingene og fløy lavt over Tynset kirke da det plutselig smalt i den ene vingen. Da jeg kikket bakover, var det en lang stripe med drivstoff etter flyet. Tyskerne hadde rykket lenger nordover enn forventet og åpnet ild med et maskingevær. Det eneste alternativet var å nødlande. Redningen ble en slette på Dovrefjell. I halen på flyet finner han et skipar og legger i vei mot nærmeste fjellstue. Imens går mekanikeren, som er med på turen, i gang med å reparere bensintanken. Fra Fokkstua fjellhytte ringer Mohr til Dombås og får sendt opp kanner med bensin. I mellomtiden er også flyet blitt reparert. Mekanikeren kunne stolt konstatere at flyet var klart for å få luft under vingene. Om han reparerte med tyggegummi, vet jeg ikke. Det eneste som betydde noe, var at det fløy, ler Mohr. hester ble imidlertid drept, minnes Elverum, som ble korporal og etter krigen befal i Heimevernet. Vinteren 1940 trodde vi nok vi skulle unngå krig. Og etter å ha slått tyskerne i Narvik, var vi veldig skuffet over at Norge ga seg. Vi visste ikke helt hvorfor våre allierte trakk seg ut. Elverum løste aldri skudd med sin pistol og var mest imponert over polakkene som deltok i felttoget i Narvik. Vi i saniteten hadde det nok enklere enn de andre norske soldatene, fordi vi lå mest i ro og slapp å dra opp i fjellene for å møte tyskerne, som hadde mye bedre utstyr enn oss. 32 F APRIL

19 Svart røyk. Tyske fly har på dette tidspunktet nesten fritt spillerom og svever som rovfugler over det snødekte landskapet. Fra Lesjaskogs vatnet stiger svart røyk mot himmelen. En skvadron engelske fly har blitt overrasket ute på isen, og flere forbrente vrak står igjen etter angrepet. Mohr har akkurat landet da han plutselig oppdager den faretruende silhuetten av tyske bombefly mot himmelen. Han klarer å komme seg ut av selen og hopper ut av flyet. Der blir han stående bom fast med våt snø til magen. De tyske Heinkel 111-flyene har en lett gjenkjennelig glasskuppel i nesepartiet. Liggende i kuppelen er en skytter bevæpnet med et maskingevær. Skuddtakten er mer enn tusen kuler i minuttet. Tre av disse fyrer løs mot Wilhelm Mohr. Kulene pisket rundt meg alle kanter. Utrolig nok ble verken jeg eller flyet truffet, selv ikke da tyskerne svingte rundt for å angripe for andre gang. Det var umulig å bevege seg i den tunge snøen så eneste mulighet var å komme seg tilbake i flyet, forteller han. Da de tyske bombeflyene svinger rundt for tredje gang, klatrer Mohr inn i cockpiten. Utrolig nok står propellen i den posisjonen som er nødvendig for å starte flyet. Han flytter flyet vekk fra den livsfarlige åpne flaten og inn blant trærne, hvor han hopper av og fortsetter til fots. I fjæresteinene. Knapt to uker etter befinner Mohr seg ombord i en båt som tøffer ut fra Molde med kurs mot England. Bak ham brenner det fortsatt i ruinene etter tyske bomber, og de kommer ikke langt før et tysk fly oppdager fiskeskøyta og går til angrep. Skipperen måtte kjøre i sikksakk for å unngå å bli truffet av bombene som falt på alle kanter. Den eneste muligheten var å kjøre båten rett i fjæresteinene og løpe for livet. De finner en ny båt og setter igjen kursen mot de britiske øyer en dag været er så dårlig at de tyske flyene ikke kommer seg på vingene. Noen dager senere ankommer de Storbritannia hvor de fortsetter pilotutdanningen. Det skal gå mange år før Mohr igjen kan vende hjem til et fritt Norge. Men da som skvadronssjef med kamperfaring, ikke som den uerfarne løytnanten som forlot landet fem år tidligere. SVEIN ARSTAD sa@fofo.no Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ 9. APRIL 1940 aktuelt SPESIALFELTET: Tom Kristiansen beskriver det norske Forsvaret på 1930-tallet som en papirtiger i virkeligheten sto det nærmest på bar bakke. Foto: ARNE FLAATEN «Da tyskerne angrep 9. april, hadde Forsvarsdepartementet fremdeles flere millioner kroner på konto» Hva hadde skjedd dersom Forsvaret hadde vært bedre forberedt 9. april 1940? Det er det helt umulig å svare eksakt på, sier Tom Kristiansen, som er seniorforsker ved Institutt for forsvarsstudier (IFS). Når Tyskland først hadde bestemt seg, ville de neppe latt seg avskrekke så lenge målsettingen var å bedre landets strategiske stilling. Men man kan likevel aldri vite om «en liten tue kunne ha veltet et stort lass». Dersom Forsvaret hadde vært sterkere, ville Tyskland ha vært tvunget til å ta omkostningene i betraktning. Den norske militære ledelsen mente at ved å heve terskelen for et angrep på Norge, kunne selv en stormakt bli «avskrekket». Men tyskerne som alle andre visste at Norge hadde et spesielt svakt forsvar. Og norske myndigheter viste liten vilje til å satse på militærmakt. Kystartilleriet. Kristiansen har brukt de siste tiårene på å forske på andre verdenskrig. I 2008 ga han ut boka «Tysk trussel mot Norge?», den handler om forsvarsledelsens trusselvurderinger. I 2001 skrev han og IFS-kollega Rolf Hobson kapitlet «Fra triumf til nederlag: Perspektiver på Norges forsvar » i Norsk forsvarshistorie bind 3. Der drøfter de hvorfor Forsvaret hadde så liten evne til å føre krig 35 år etter at landet hadde fått sin fulle selvstendighet. Det var bare én del av det norske forsvaret som kunne klart å stå mot en første bølge av en tysk invasjon og det var et fullt mobilisert kystartilleri med minefelt og torpedobatterier, forklarer han. Men det var ingen som ventet en tysk invasjon og kystartilleriet var lavt prioritert. «Worst case»-scenarioet den gang var at Storbritannia eller spesielt Tyskland skulle okkupere et marinestøttepunkt et sted mellom Bergen og Kristiansand. Så ble det full krig i stedet med et massivt, koordinert angrep over hele landet. Svakt forvar. Forsvaret hadde to oppgaver: Nøytralitetsvakt var den ene. Den andre var krigsberedskap, forklarer han. Mens nøytralitetsvakten nødvendigvis var spredt langs hele kysten, krevde krigsberedskap styrkekonsentrasjon og moderne materiell. Med de ressurser som ble tildelt Forsvaret i mellomkrigstiden mener «I 1940 HADDE FORSVARET BESTILT PANSERVERN FRA TYSKLAND. DET HADDE BARE IKKE KOMMET ENNÅ» Kristiansen at det var det umulig å forberede begge oppgaver. Han forteller om et forsvar som var så svakt på midten av 1930-tallet at det knapt kunne brukes til noe. På papiret besto Hæren av drøyt personer. I tillegg hadde Marinen en flåte på flere titalls umoderne skip. Forsvaret hadde en imponerende ramme, men det manglet innhold, sier han. Det man hadde av materiell var først og fremst egnet til nøytralitetstjeneste og sikringsoppgaver. Fra første verdenskrig og frem til 1937 ble det gjort svært få investeringer og det ble knapt arrangert store øvelser. De fleste politikerne så på Forsvaret som kostbart og unødvendig. Norge skulle være nøytralt og militære virkemidler egnet seg ikke for annet enn å vokte grensene. Vendepunktet. Så, en gang i siste halvdel av på 1930-tallet, begynte alarmklokkene å ringe. Tyskland truet i sør, Russland i øst. Etter Tsjekkoslovakia-krisen i 1938 ventet de fleste en eller annen form for krig, de visste bare ikke når eller mellom hvem. Da våknet også politikerne, som skjønte at Forsvaret faktisk sto på bar bakke. Resultatet ble masse penger og en hel haug med bevilgninger. Da tyskerne angrep 9. april hadde Forsvars - departementet fremdeles flere millioner kroner på konto. Hvordan er det mulig? Forsvarsindustrien på 1930-tallet var helt annerledes enn den er i dag. Det var lite å få kjøpt på det åpne marked og de landene som hadde våpen å selge ville som regel ha et politisk utbytte. I 1940 hadde Forsvaret faktisk bestilt panservern fra Tyskland. Det hadde bare ikke kommet ennå. Skippertak. Hvordan var Forsvaret anno 9. april 1940? Man hadde fått en viss skikk på nøytralitetsvakten, relativt god kontroll over forsyningssituasjonen og hadde forbedret en del nødvendig infrastruktur. Krigsberedskap derimot hadde man ikke i det hele tatt. Dessuten var myndighetene mentalt dårlig forberedt. De trodde ganske enkelt ikke at landet var utsatt for noen krigsfare. Hva kan man lære av perioden opp mot andre verdenskrig? At et forsvar ikke kan drives på skippertak. På under 20 år greide man å legge Forsvaret nesten operativt dødt. Man prøvde å vekke det til livet igjen når man innså alvoret, men da var det for sent, til tross for at det ble bevilget penger. OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no Reidar Torp (83), Oslo Få timer etter senkingen av «Blücher» 9. april 1940 ble Reidar Torp brått vekket. Han fikk beskjed om å gjøre seg klar for å pakke sakene sine og forberede seg på en reise som til slutt ville føre ham til England sammen med konge og regjering. Reidar Torp var bare 17 år gammel da han og familien flyktet. Min far forsvant tidlig og organiserte turen for oss. Det var først bil til Hamar, Nybergsund og så over svenskegrensa til Sælen 10. april, forteller Reidar Torp, sønn av Oscar Torp som var finansminister i Nygaardsvold-regjeringen. Til tross for at de til tider hadde tyskerne i hælene, opplevde Reidar Torp aldri flukten som skremmende. Tenåringen hadde heller ikke fornemmelse av at Norge kunne bli invadert av tyskerne. Dagen før invasjonen hadde Reidar Torp vært på møte i Hegdehaugen gymnasforbund. Alt var tilsynelatende helt som vanlig. Far snakket sjelden politikk hjemme. Likevel var det tydelig at han hadde en følelse om at noe var i ferd med å skje. Han ønsket å mobilisere to bataljoner i Østfold fordi han mente Forsvaret ikke var godt nok forberedt, sier Torp. 18. mai 1945 vendte Reidar Torp tilbake til Norge etter fem år landflyktighet i England. Jan Ørner (86), Oslo 9. april 1940 var jeg 15 år og elev på Nordstrand gymnas. Jeg våknet av radioen i etasjen under og min mor som satt i trappen og gråt. «Det er krig», sa hun kort. Dagen etter så jeg for første gang tyske soldater i Oslo. Jan Ørner var tidlig aktiv i motstandsarbeidet og var kurer mellom moren og den lokale brannsjefen som drev illegalt arbeid. Gjennom denne kontakten fikk han anvisning på hvordan han skulle komme seg til Sverige. Jeg pleier å si at jeg «glemte» å si fra til foreldrene min før jeg krysset grensen. Jeg ville ut og slåss, forteller Ørner. Etter radioskole i Gøteborg og et år i konvoifart i Atlanter - havet kom han inn på Sjøkrigsskolen i desember Her var han kadett resten av krigen. Deler av utdannelsen var ute i aktiv tjeneste ombord i en canadiske fregatt. Vi senket to tyske ubåter. Den siste utenfor den franske kysten i Den var allerede skadet, og det boblet fortsatt olje opp til overflaten. Vi trakk oss unna og avfyrte små raketter. Et stort oljeflak, litt vrakgods og noen brev var alt som fløt på vannet etterpå, forteller han. 34 F APRIL

20 portrett 36 Én fot i Tsjad Det føltes ikke riktig å dra hjem, sier Hilde Solheim. Det er den sedvanlige tjukke marsgrøten som møter oss på vei til Holmen - kollen. Og barn med flagg. Norske flagg. Skoleklasser på vei til nasjonalanlegget for å heie frem skiskytterne. Hegle Svendsen og Bjørndalen skal gjennom første konkurranse på ny og forbedret standplass. Men vi skal bare en kjappis fra Frognerseter til Ullevålseter. På langrennsski. Knappe fem kilometer én vei. «Vi» er Hilde Solheim (43), landets nest siste kontingentsjef i Tsjad, og Fs utskremte. Presis møtes vi på parkeringsplassen. Akkurat det vil nok overraske mange som kjenner henne. Jeg har dessverre et noe veiledende forhold til tid. Klokke på armen har jeg ikke hatt på lang tid, sier hun. Men i dag er hun faktisk før tida, hele 15 minutter. Fotografen stikker i vei som Northug sjøl. Vi småsklir forsiktig fram i de isete sporene og kjører så vidt over skia til en verdensmester og kjent maratonløper. Ingrid Kristiansen står der og smiler. Nå viker hun løypa for Solheim. Vi er på vei mot vår meter i Oslomarka. Vi skal snakke om Tsjad. Og om personen Hilde Solheim. Det blir tøft. Skituren altså. To-tre kjappe stavtak senere ser vi ryggen hennes forsvinne foran oss i løypa. Det føltes ikke riktig å dra hjem fra Tsjad. Så smaker oberstløytnanten litt på det hun har sagt. Jo da. Kontingentsjefen i Tsjad var ikke «heeelt» klar for å dra hjem i februar. Fire måneder gikk for fort. Det var så meningsfylt arbeid, og det var så mye mer hun og kollegene ville ha gjort. Men det var nok greit for alle parter at det ble avsluttet også. Det var en god erfaring å få tillit til å tjeneste - gjøre som norsk kontingentsjef sam - tidig som familien opplevde det som en god tid. Det gir meg kanskje en mulighet for å dra ut igjen senere. Nå er hun uansett hjemme. Andre har tatt over. Og om en snau måned er resten av det norske styrkebidraget også hjemme. FN-styrker fra mange andre land er igjen. Burde Norge bli der lengre? Solheim vegrer seg for å svare. Det blir for politisk. Det er politikerne som avgjør. Hilde og de andre i de norske styrkene har bare gjort det politikerne har bestemt. Har vi ikke gjort jobben vår i Tsjad? Jo, det har vi. Vi har gjort akkurat det vi sa vi skulle gjøre, og det er riktig og viktig å ha en exitstrategi understreker Solheim, og trekker pc-en fram fra ryggsekken. Det er første og siste gang sier hun at hun har med seg den på lang rennstur. Vi er kommet frem til Ullevålseter. Nå nyter vi solbærtoddy og nybakte og varme skillings boller med melis. Noen plussgrader, og sugeføret har vi knapt merket på turen. Det har nemlig stort sett gått nedover. Solheim smiler og nærmest koser med den varme solbærtoddykoppen. Tankene går tilbake til over 40 grader i Tsjad. Der var det definitivt ikke klisterføre. Jeg skal ikke idyllisere det å tjenestegjøre i Tsjad, men du har stort sett to ting å tenke på: jobben din og medarbeiderne dine. Hjemme er det noe helt annet selv om sikkert sjarmen med det å være i Tsjad nok hadde avtatt mer enn hva jeg oppdaget etter fire måneder. Det var både utfordrende og svært givende å være med å bidra til en bedre hverdag for både FN-personell og lokalbefolkningen. Med vann og helseleveranser har vi virkelig gjort en forskjell for mange, og en stor del av arbeidet vil kunne ha effekt ut over den tiden bidraget er i Tsjad. Det har vært både lærerikt og utfordrende å arbeide i et FN-oppdrag hvor ulike kulturer, språk og erfaringer møtes. Spesielt spennende var det å samarbeide med nasjoner vi normalt ikke står skulder ved skulder med. Jeg mener at norsk personell og avdelinger absolutt har noe å tilføre FN, kanskje spesielt i forhold til en del prosedyreforbedringer. Hilde Solheim er hjemme igjen, hjemme hos mannen, bergenseren Odin Johannessen (48), hos de tre barna og retrieveren Happy (1), hjemme hos venninner, venner, frisørtimer, t-banetider, foreldresamtaler, trening, kjøring og henting, kolleger, rapportskriving, jobben på Forsvarets høgskole, til hastverk... og hjemme til snøen og lange deilige skiturer. Jeg elsker å gå på ski, sier den tidligere aktive langrennsløperen. Det er mange år siden hun i ungdommen la karrieren på hylla, men Navn: Hilde Solheim Født: 22. mai 1966 Sted: Harstad Sivil status: Gift med krigsskolesjef Odin Johannessen, har tre barn. Aktuell: Kontingentsjef i Tsjad frem til februar i år. Om en måned reiser det norske bidraget hjem. «FOR DE TO MINSTE VAR TSJAD BARE ET STED PÅ GLOBUSEN. DE BLE GANSKE SKUFFET DA VI SNAKKET PÅ TELEFON, DE TENKTE PÅ LØVENES KONGE SIMBA OG ELEFANTER» hun husker godt da støtteapparatet smurte henne fullstendig bort under et renn i Alta. Guri meg. Det var forferdelig. Jeg tror ikke jeg har opplevd større smørebom. Faren la på klister under skia. På fjellet var det tørr snø. Det måtte gå galt. Det ble kladder av dimensjoner. På tur hjem til Harstad satt en sur tenåring i baksetet på bilen. Landsdelsmester - skapet og selve løpet gikk i vasken. I Tsjad kladdet det ikke særlig mye for 43-åringen. Engasjert forteller hun om alle oppdragene, møtene, menneskene fra de internasjonale styrkene, ansiktene, det norske feltsykehuset, brønnborringen, de gamle og nye konfliktene, det afrikanske kontinentets historie og Darfur. Enkelt sagt: Afrika. Og det norske oppdraget i Tsjad. Fra november til februar i år var hun Forsvarets operative hovedkvarters øyne og ører i oppdraget. Før hun dro hadde hun ikke særlig erfaring fra verdensdelen. Jeg var på backpackertur i Kenya og Tanzania for 20 år siden. Det ga meg et mentalt bilde av hvordan Afrika så ut. Men Kenya for 20 år siden var et velutviklet land sammenlignet med Tsjad av i dag. Så går hun i dybden. Historier om elveleier, deltaer og jordbruk. Hun forteller om de første kulturene, kontakten mellom Europa og Asia, om isolasjon i Afrika på grunn av Sahara, om vestkysten, den første slavehandelen. Om politisk struktur der kolonimaktene forsøkte å lede landene. Og om oberster som kuppet landet og satte seg selv i førersetet som keiser på livstid. Jeg var jo oberst der nede selv, sier hun spøkefullt... før hun igjen alvorlig fortsetter: Afrika trenger kunnskap og penger for å få til utvikling. Dette er ikke så lett så lenge mange av landene ikke har det vi mener er en godt fungerende statsadministrasjon. Tsjad og Den sentralafrikanske republikk, der vi er, er av FN rangert som noen av de mest fattigste og korrupte landene i verden, og skårer svært lavt på indikatorer som levealder, utdanning og legedekning, forteller hun og taster seg raskt gjennom Tsjad-brifen hun har gitt etter at hun kom hjem. Opplevde du utfordringer fordi du var kvinnelig kontingentsjef? Personell fra nasjoner som tradisjo- F APRIL