naturtypekartleggingshåndbøker 13 og 19 til Naturtyper i Norge versjon 1.0

Transkript

1 NiN oversettelsesnøkkel 1 Oversettelse fra Direktoratet for naturforvaltning sine naturtypekartleggingshåndbøker 13 og 19 til Naturtyper i Norge versjon 1.0 Siteres som Halvorsen, R Oversettelse fra Direktoratet for naturforvaltning sine naturtypekartleggingshåndbøker 13 og 19 til Naturtyper i Norge versjon 1.0. Naturtyper i Norge oversettelsesnøkkel 1: Rune Halvorsen Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo Rune Halvorsen Sammendrag En naturtypeoversettelsesnøkkel er en tabell som kobler typenavn i ett naturinndelingssystem til typenavn i ett annet naturinndelingssystem. Viktige grunnbegreper knyttet til oversettelsesnøkling blir definert. Det blir gjort rede for hvordan enhver naturtypeoversettelse kan karakteriseres ved sin følsomhet, det vil si evnen til å fange opp alle arealenheter av naturtypen det oversettes fra, sin spesifiseringsevne, det vil si andelen av arealenheter av naturtypen det oversettes til som utgjøres av naturtypen det oversettes fra, og sin pålitelighet, det vil si sikkerheten for at oversettelsen er riktig. Vektleggingen av ulike hensyn ved valg mellom alternative oversettelser blir drøftet, og det blir konkludert at følsomhet generelt bør vektlegges sterkere enn spesifiseringsevne. En rangering av oversettelser på grunnlag av samlet presisjon (følsomhet og spesifiseringsevne) blir foreslått. En del spesifikke spørsmål knyttet til oversettelse fra andre naturinndelingssystemer (og fra Direktoratet for naturforvaltning sine kartleggingshåndbøker spesielt) til NiN-systemet blir drøftet, blant annet hvordan beskrivelsessystemet i NiN skal utnyttes ved oversettelse. På grunnlag av drøfting av prinsipielle og spesifikke problemstillinger, er et sett av retningslinjer for oversettelsesnøkling formulert. Disse retningslinjene blir brukt ved utarbeidelsen av en nøkkel for oversettelse fra 2007-utgavene av Direktoratet for naturforvaltning sine kartleggingshåndbøker 13 og 19 til NiN versjon 1.0. Oversettelsesnøkkelen består av en tabell og utfyllende kommentarer, samlet i fire vedlegg til i denne publikasjonen. Egenskaper ved oversettelsesnøkkelen (samlet presisjon, følsomhet, spesifiseringsevne og pålitelighet) blir beskrevet og diskutert kort. Det er mulig å oversette 67 % av de 70 naturtypene i DNs kartleggingshåndbøker godt eller akseptabelt (det vil si at minst 80 % av arealenhetene av naturtypen det oversettes fra fanges opp av typen(e) det blir oversatt til, og at minst 50 % av arealenhetene av typene det blir oversatt til utgjøres av typen det blir oversatt fra) til NiN versjon 1.0. For de 231 utformingene er det tilsvarende tallet 61 %. Hovedårsaker til oversettelser med lav presisjon er (a) grunnleggende forskjeller i begrepsbruk og/eller overordnete inndelingskriterier mellom inndelingssystemene, (b) utforminger som er definert på grunnlag av et kriterium for dominans eller objektinnhold som ikke er inkludert i beskrivelsessystemene for dominans og/eller objektinnhold i NiN versjon 1.0, og (c) elementer som burde vært inkludert i beskrivelsessystemene for hovedtyper i NiN, men som ikke er med i versjon 1.0. De to sistnevnte årsakene kan avbøtes ved oppgradering av NiN med nye versjoner. Den første årsaken gjenspeiler reelle forskjeller i egenskaper ved inndelingssystemet i Håndbok 13 i forhold til NiN-systemet. Presisjonsnivået på oversettelsene i oversettelsesnøkkelen blir vurdert som akseptabelt i forhold til andre feilkilder ved kartlegging etter DNs kartleggingshåndbøker (Gaarder et al. 2007), og det blir konkludert at oversettelsesnøkkelen kan være et godt grunnlag både for (a) oversettelse FRA arealenheter (naturtypepolygoner) kartlagt etter DNs kartleggingshåndbøker TIL et felles nasjonalt innsyn til naturtypeinformasjon med NiN som grunnlag, og (b) revisjon av DNs naturtypekartleggingssystem med sikte på harmonisering med NiN. 1

2 Innhold Sammendrag 1 A Innledning 3 B Oversettelsesnøkling : begreper og generelle retningslinjer 4 B1 Begrepsapparat 4 B2 Generelle retningslinjer 8 C Oversettelse fra 2007-utgavene av Direktoratet for naturforvaltning sine kartleggingshåndbøker 13 og 19 til NiN versjon 1.0: Materiale og metoder 10 C1 NiN versjon C2 Direktoratet for naturforvaltning sine kartleggingshåndbøker 14 C3 Retningslinjer for oversettelse fra 2007-utgavene av Direktoratet for naturforvaltning sine kartleggingshåndbøker 13 og 19 til NiN versjon D Oversettelse fra 2007-utgavene av Direktoratet for naturforvaltning sine kartleggingshåndbøker 13 og 19 til NiN versjon 1.0: Resultater og diskusjon 18 D1 Resultater: Beskrivelse av presisjon og pålitelighet ved oversettelsene fra Direktoratet for naturforvaltning sine kartleggingshåndbøker 13 og 19 til NiN versjon D2 Diskusjon 22 Referanser 24 Vedlegg 1 Oversettelsesnøkkel 25 Vedlegg 2 Kommentarer til oversettelse fra Håndbok 13, 2. utgave, oppdatert versjon 2007 til NiN versjon Vedlegg 3 Kommentarer til oversettelse fra Håndbok 19 revidert versjon 2007 til NiN versjon Vedlegg 4 Kommentarer til oversettelse fra Håndbok 13, 1. utgave 1999 til NiN versjon

3 A Innledning Høsten 2009 ble første versjon av det nye naturtypeinndelingssystemet for Norge, Naturtyper i Norge (NiN), offentliggjort. Da ble Naturtypebasen, nettstedet for NiN ( artsdatabanken.no), åpnet for alment innsyn. NiN er et system for typeinndeling av natur og for detaljert beskrivelse av naturvariasjon. NiN, som dekker hele Norge inkludert de arktiske øyene og havområdene under norsk suverenitet, er basert på en ny naturtypedefinisjon og nye inndelingsprinsipper. Disse prinsippene og det teoretiske grunnlaget de er basert på, er inngående beskrevet i Artikkel 1, en av de 29 bakgrunnsartiklene i dokumentasjonen for NiN som er nedlastbar fra (Disse artiklene vil bli referert til med fet skrift i denne publikasjonen, mens den øvrige dokumentasjonen i Naturtypebasen vil bli referert til som NTB: Nøkkelord der Nøkkelord kan være en naturtypebetegnelse eller et annet begrep, gjerne knyttet til en spesifikk kilde til naturvariasjon, som eksplisitt er beskrevet i NTB.) En kortfattet beskrivelse av NiNsystemet finnes i kapittel C1. NiN-systemet er utviklet på initiativ fra Artsdatabanken med hovedformål å utvikle et vitenskapelig basert grunnlag for norsk offentlig og privat arealforvaltning... basert på en oppdatert kunnskapsstatus (Artikkel 1: A). Som kunnskapsgrunnlag for forvaltning av natur er NiN tenkt brukt til en rekke ulike formål knyttet til arealkartlegging og arealbruk. Et viktig premiss for arbeidet med NiN har vært at det nye systemet skal bygge på eksisterende kunnskap om naturvariasjon i Norge og eksisterende naturinndelingssystemer slik at det skal være mulig å oversette fra systemer som er i bruk i Norge i dag til NiN. Utarbeidelse av slike oversettelsesnøkler fra relevante systemer var en del av det opprinnelige mandatet for ekspertgruppa som utarbeidet NiN versjon 1.0, men ble i sluttfasen av arbeidet med inndelingssystemet utsatt på grunn av tidspress. I brukerdialogen under utarbeidelsen av NiN ble det fra de fleste brukergruppene sterkt understreket at oversettelsesnøkler fra systemer som er i bruk er en forutsetning for at NiN skal bli tatt i bruk. Først når slike oversettelsesnøkler finnes, kan NiN komme til å bli et felles språk for naturtypevariasjon som blir brukt av brukergrupper og samfunnssektorer som fram til i dag har benyttet sektorspesifikke naturinndelingssystemer og begreper. Oversettelsesnøkler er også en forutsetning for det viktige målet med NiN, at systemet skal danne grunnlag for felles kartinnsyn til arealtypeinformasjon. Den foreliggende publikasjonen inneholder et begrepsapparat (definisjoner) for oversettelsesnøkling og en drøfting av prinsipper og generelle retningslinjer for oversettelse mellom naturinndelingssystemer (kapittel B). Disse retningslinjene blir deretter tilrettelagt for bruk til oversettelse til NiN versjon 1.0 fra det kanskje mest benyttete kartleggingssystemet for praktisk naturkartlegging i Norge de siste årene, Direktoratet for naturforvaltning sine håndbøker for kartlegging av naturtyper (Håndbok 13 og Håndbok 19) (om kartleggingshåndbøkene, se kapittel C). Oversettelsesnøkkelen tar primært utgangspunkt i siste versjon (2007-versjonen) av kartleggingshåndbøkene, men inkluderer også naturtypeenheter som bare var med i første utgave av Håndbok 13 fra Sjølve oversettelsesnøkkelen med kommentarer er plassert som vedlegg til denne publikasjonen. 3

4 B Oversettelsesnøkling : begreper og generelle retningslinjer B1 Begrepsapparat Med en oversettelsesnøkkel mellom naturinndelingssystemer menes en tabell av oversettelser, det vil si koblinger mellom typenavn i én naturinndeling og typenavn i én annen naturinndeling. En oversettelse er en relasjon eller et sett av relasjoner FRA en enhet i det typesystemet som utgjør utgangspunktet for oversettelsen, TIL én eller flere enheter i det typesystemet det oversettes TIL (jeg vil konsekvent bruke store bokstaver for FRA- og TIL-sidene av oversettelsen mellom de to naturinndelingssystemene det oversettes mellom). Fordi ulike naturinndelingssystemer er basert på ulike prinsipper for inndeling, skiller slike systemer seg blant annet ved at mer eller mindre tilsvarende enheter kan være avgrenset på forskjellige måter. Én enhet i ett system kan derfor måtte oversettes til en gruppe enheter i det andre systemet, eller omvendt. Av den grunn er det ikke hensiktsmessig å oversette mellom to systemer (det vil si FRA det første TIL det andre, og FRA det andre TIL det første) i én operasjon. Fordi behovet for oversettelsesnøkler mellom eksisterende systemer og NiN først og fremst er knyttet til oversettelse TIL NiN, er derfor fokuset utarbeidelse av oversettelsesnøkler med NiN som TIL-system. En oversettelsesnøkkel (mellom naturtyper) kan ses på som en samling modeller som relaterer arealenheter med ett sett av spesifiserte egenskaper (som gjør at disse blir typifisert som naturtypen a i naturinndelingssystemet det oversettes FRA) til arealenheter med ett annet sett av spesifiserte egenskaper (som gjør at disse blir typifisert som naturtypen b i naturinndelingssystemet det oversettes TIL). Som grunnlag for drøfting av prinsipper for oversettelsesnøkling, vil vi her utvikle et begrepsapparat på grunnlag av statistisk modellering og mengdelære. La oss ta utgangspunkt i en naturtype a i FRAsystemet og en naturtype b i TIL-systemet. La oss videre anta at disse finnes innenfor et større kartleggingsområde. Disse naturtypene vil da være representert med et antall arealenheter, det vil si konkrete småområder som kan avgrenses som polygoner på et kart, innenfor kartleggingsområdet. Eksempler på aktuelle kartleggingsområder kan for eksempel være en kommune, et fylke eller hele Norge. Alle arealenhetene innenfor et gitt kartleggingsområde som blir typifisert som a utgjør til sammen en mengde av arealenheter. Denne mengden kaller vi for A. Hver av arealenhetene som inngår i mengden A kaller vi a i, der i er et tall som løper fra 1 til n a, som er det totale antallet arealenheter av type a i systemet det oversettes FRA. A kan for eksempel være alle arealenheter i en del av Vågå kommune (Oppland fylke) 4 som gjennom den kommunale naturtypekartleggingen er identifisert som naturbeitemark etter DNs kartleggingshåndbok 13. La oss som eksempel anta at det er identifisert 4 arealenheter av type a i kartleggingsområdet. Disse blir da nummerert a 1, a 2, a 3 og a 4. Mengden A kan beskrives ved hjelp av egenskaper som totalt antall arealenheter (n a, som i eksemplet vårt er lik 4), totalt areal av arealenhetene og gjennomsnittlig areal. NiN-systemet inneholder ingen naturtypeenhet som heter naturbeitemark, og det finnes flere måter å karakterisere naturbeitemark med typebegreper fra NiNsystemet. Det finnes altså flere alternative oversettelser fra naturbeitemark i DNs Håndbok 13 til NiN versjon 1.0 (dette blir drøftet i oversettelsesnøkkel-delen av publikasjonen; se Vedlegg 1 og 2). Én av disse alternative oversettelsene er å oversette naturbeitemark TIL kulturmarkseng i NiN versjon 1.0. Kulturmarkseng er en hovedtype på natursystem-nivået (se kapittel C1 for forklaring). La oss gå tilbake til eksemplet vårt. Dersom kartleggingsområdet i Vågå kommune ble kartlagt på grunnlag av definisjonen av kulturmarkseng i NiNsystemet, ville sannsynligvis noen av arealenhetene som tidligere var kartlagt som naturbeitemark også blitt kartlagt som kulturmarkseng, men kanskje ikke alle. Dessuten ville kanskje noen arealenheter som ikke tidligere var kartlagt som naturbeitemark bli kartlagt som kulturmarkseng. På samme måten som hver av arealenhetene av naturbeitemark blir betegnet a i og utgjør mengden A, betegner vi arealenhetene av NiNtypen kulturmarkseng b i. Alle b i utgjør mengden B. La oss anta at det ble kartlagt tre arealenheter av kulturmarkseng. Da kan kartleggingsområdet deles inn i fire kategorier av arealenheter (Fig. 1): A B [ A gitt B ] = arealenheter som hører til i mengden A (det vil si som er typifisert som a i ), men som ikke også hører til i mengden B B A [ B gitt A ] = arealenheter som hører til i mengden B (det vil si som er typifisert som b i ), men som ikke også hører til i mengden A A B [ A snitt B ] = arealenheter som hører til i begge mengdene A og B (det vil si som er typifisert både som a og som b) X = resten av området, det vil si det samlete arealet som verken er typifisert som a eller som b En oversettelse fra én type i ett naturinndelingssystem til én eller en gruppe typer i ett annet naturinndelingssystem er presis dersom mengden A B er identisk med (hele) A og med (hele) B. Målet med oversettelsesarbeidet er å finne presise oversettelser. Men når kriteriene for inndeling og avgrensning av typer i de sammenliknete naturinndelingssystemene er ulike, er det ofte slik at det ikke finnes én type (eller en samling av typer) b i TIL-systemet som fanger opp hele a. Da vil heller ikke

5 Fig. 1. Illustrasjon av begreper knyttet til oversettelse FRA ett naturinndelingssystem TIL et annet naturinndelingssystem (se teksten for utfyllende beskrivelse). Den brutte linja avgrenser kartleggingsområdet. Arealenheter typifisert som naturtypen a i FRA-systemet er nummerert a 1, a 2, a 3 og a 4 og utgjør mengden A, mens arealenheter typifisert som naturtypen b i TIL-systemet er nummerert b 1, b 2, og b 3 og utgjør mengden B. De fire kategoriene av arealenheter som området kan deles inn i, er markert med ulike farger; A B rød; B A blå, A B fiolett og X grå. mengden B av arealenheter overlappe fullstendig med mengden A. Da kan det være at vi, for å fange opp hele A, må definere en så vid samling av typer b at A bare utgjør en liten del av B fordi alternativet vil kunne være å akseptere at ikke hele A kommer med i B. Ingen av disse alternativene er gunstige, men ved valget mellom dem vil noen framstå som mindre ugunstige enn andre. Den ideelle oversettelsesnøkkelen skal gi en mest mulig presis oversettelse FRA ett system TIL ett annet. For å kunne definere hva vi skal mene med presisjon i denne sammenhengen, vil vi ta utgangspunkt i modellen og eksemplet som er beskrevet ovenfor og som er vist i Fig. 1. Det er størrelsen på mengdene av arealenheter i hver av de fire kategoriene som kartleggingsområdet kan deles inn i, som bestemmer om en oversettelse er hensiktsmessig eller uhensiktsmessig. Tabell 1 viser hvordan disse fire kategoriene kan settes i sammenheng på en måte som kan brukes til å definere oversettelsespresisjon. På grunnlag av mengdebegrepene A, B og X og de fire kategoriene av arealenheter som kartleggingsområdet kan deles inn i, A B, B A, A B og X, kan vi definere vi to uttrykk for oversettelsespresisjon: følsomhetspresisjon eller bare følsomhet (FP) = (A B)/A; det vil si hvor stor andel av arealenheter Tabell 1. Krysstabell som viser sammenhenger mellom fire kategorier av arealenheter ved oversettelse mellom naturinndelingssystemer. Arealenheter typifisert som type a i systemet det oversettes FRA + (mengden A) (ikke-a) Arealenheter typifisert som type b i systemet det oversettes TIL + (mengden B) A B B A (ikke-b) A B X 5

6 typifisert som enheten a i systemet det oversettes FRA som blir typifisert som enheten b i systemet det oversettes TIL spesifiseringspresisjon eller bare spesifiseringsevne (SP) = (A B)/B; det vil si hvor stor andel av arealenheter typifisert som enheten b i systemet det oversettes TIL som utgjøres av arealenheter som er typifisert som enheten a i systemet det oversettes FRA Følsomhet og spesifiseringsevne kan beregnes på grunnlag av antallet arealenheter eller på grunnlag av det totale arealet av hver av arealkategoriene A B, B A og A B. Her vil vi, dersom ikke annet er oppgitt, alltid legge (anslag for) totalareal til grunn når vi bruker begrepene følsomhet og spesifiseringsevne. Presisjonsbegrepene følsomhet og spesifiseringsevne springer ut av teorien for modellevaluering ved bruk av ROC-kurver ( receiver operator curves ); se Hanley & McNeil (1982), Fielding & Bell (1997) og Pearce & Ferrier (2000). Denne kan kort forklares som følger: Vi har en modell som predikerer forekomst av ett gitt fenomen (for eksempel naturtypen a) i et kartleggingsområde. Oversettelsen FRA naturtype a i ett naturinndelingssystem TIL naturtype b i et annet naturinndelingssystem er ett eksempel på en slik modell. En måte å vurdere hvor god modellen (oversettelsen) er, er å velge ut at stort antall (n) tilfeldige observasjonspunkter i kartleggingsområdet vårt, å oppsøke disse i felt, og i hvert punkt registrere om naturtypene a og/eller b forekommer. Disse observasjonene kan grupperes i fire kategorier, akkurat som vist i Tabell 1: (1) Punkter der modellen predikerer forekomst av a (det vil si at b forekommer) og der a virkelig finnes, n 1 ; (2) punkter der modellen predikerer ikke-forekomst av a (det vil si at b ikke forekommer), men der a likevel finnes, n 2 ; (3) punkter der modellen predikerer forekomst av a (det vil si at b forekommer) og a mangler, n 3 ; og (4) punkter der modellen predikerer ikke-forekomst av a (det vil si at b ikke forekommer) og a mangler, n 4. ROC-kurveanalyse innebærer at antallet observasjoner i de ulike kategoriene (n 1, n 2, n 3 og n 4 ) brukes til å tallfeste modellgodhet. Det finnes mange ulike måter å kombinere de fire tallene n 1, n 2, n 3 og n 4 til slike godhetsmål, men det er to mål som særlig ofte blir brukt. Modellens sensitivitet er andelen av punkter der a virkelig forekommer (n 1 + n 2 ) og hvor modellen predikerer forekomst (n 1 ), det vil si n 1 /(n 1 + n 2 ). Modellens spesifisitet er andelen av punkter der a ikke forekommer (n 3 + n 4 ) hvor modellen predikerer ikkeforekomst (n 4 ), det vil si n 4 /(n 3 + n 4 ). Begrepet følsomhet som definert ovenfor svarer eksakt til sensitivitet; andelen av observasjonspunkter der modellen korrekt identifiserer naturtypen a. Begrepet spesifisitet slik det er definert i ROC-kurveanalysesammenheng (forholdet mellom X og det totale arealet som ikke hører til a) er imidlertid ikke direkte relevant for oversettelsesnøkling fordi mengden X (arealet som ikke er a og som heller ikke er b) er uinteressant i oversettelsessammenheng. I stedet har vi redefinert begrepet spesifiseringsevne som n 3 / (n 1 + n 3 ); andelen av observasjonspunkter der modellen predikerer at naturtypen a finnes (det vil si at b finnes) og der a virkelig finnes. I norsk språk betyr begrepene følsomhet og spesifiseringsevne omtrent det samme; de er begge synonymer av presisjon. Andre begreper, som for eksempel nøyaktighet, diskrimineringsevne, identifiseringesvne eller avgrensningsevne kunne kanskje like gjerne vært valgt. Jeg har imidlertid, i håp om å unngå å skape unødvendig begrepsforvirring, valgt å ta utgangspunkt i innarbeidete statistiske begreper. Dersom vi kjenner, eller kan anslå, totalarealet av hver av naturtypene a og b i et kartleggingsområde og størrelsen på arealet som både hører til a og b, kan vi beregne følsomheten (FP) og spesifiseringsevnen (SP) til en oversettelse. Eksakte data for naturtypers arealdekning finnes i Norge bare for ytterst få naturtyper, slik at vi i praksis vil måtte bruke ekspertvurderinger for å anslå FP og SP. Det er derfor hensiktsmessig å angi presisjonsmålene på en passelig grov klassedelt skala. I denne publikasjonen blir følsomhetspresisjon angitt på en femdelt skala: god følsomhet (FP4): typen a i inndelingssystemet det oversettes FRA fanges mer eller mindre fullstendig opp av typen b i systemet det oversettes TIL; det anslås at > 95 % av arealet av a også er typifisert som b akseptabel følsomhet (FP3): en stor del av arealet med typen a i inndelingssystemet det oversettes FRA fanges opp av typen b i systemet det oversettes TIL; det anslås at % av arealet av a også er typifisert som b lav følsomhet (FP2): størstedelen arealet med typen a i inndelingssystemet det oversettes FRA fanges opp av typen b i systemet det oversettes TIL; det anslås at % av arealet av a også er typifisert som b dårlig følsomhet (FP1): under halvdelen av arealet med typen a i inndelingssystemet det oversettes FRA fanges opp av typen b i systemet det oversettes TIL; det anslås at % av arealet av a også er typifisert som b ingen følsomhet (FP0): typen a i inndelingssystemet det oversettes FRA fanges ikke eller nesten ikke opp av typen b i systemet det oversettes TIL; det anslås at < 20 % av arealet av a også er typifisert som b Spesifiseringsevnen er angitt på en tilsvarende skala: svært god spesifiseringsevne (SP4): mer eller 6

7 Fig. 2. Følsomhet (FP) og spesifiseringsevne (SP), to egenskaper ved oversettelse FRA naturtype a i ett naturinndelingssystem til naturtype b i et annet naturinndelingssystem, illustrert ved graden av overlapp (A B, fiolett farge) i forhold til ikke-overlapp (A B, rød farge, og B A, blå farge) mellom mengdene av arealenheter typifisert som henholdsvis a og b. Både følsomhet [= (A B)/A] og spesifiseringsevne [= (A B)/B] er uttrykt på en skala fra 4 (høyest) til 0 (lavest). (a) er et eksempel på en god oversettelse, (b c) er eksempler på akseptable oversettelser og (d) eksemplifiserer en dårlig oversettelse. Se teksten og Fig. 3 for utfyllende forklaring. mindre hele arealet som er typifisert som enheten b i systemet det oversettes TIL utgjøres av arealenheter som er typifisert som enheten a i systemet det oversettes FRA; det anslås at > 95 % av arealet av b også er typifisert som a god spesifiseringsevne (SP3): størstedelen av arealet som er typifisert som enheten b i systemet det oversettes TIL utgjøres av arealenheter som er typifisert som enheten a i systemet det oversettes FRA; det anslås at % av arealet av b også er typifisert som a akseptabel spesifiseringsevne (SP2): en stor del av arealet som er typifisert som enheten b i systemet det oversettes TIL utgjøres av arealenheter som er typifisert som enheten a i systemet det oversettes FRA; det anslås at % av arealet av b også er typifisert som a lav spesifiseringsevne (SP1): bare en mindre del av arealet som er typifisert som enheten b i systemet det oversettes TIL utgjøres av arealenheter som er typifisert som enheten a i systemet det oversettes FRA; det anslås at

8 % av arealet av b også er typifisert som a dårlig spesifiseringsevne (SP0): en ubetydelig del av arealet som er typifisert som enheten b i systemet det oversettes TIL utgjøres av arealenheter som er typifisert som enheten a i systemet det oversettes FRA; det anslås at < 20 % av arealet av b også er typifisert som a Begrepet kongruens (og ulikhets- og likhetstegnene, =, < og >) brukes til å beskrive oversettelsens geometri : =: kongruent relasjon; typene a og b er identiske (FP4 og SP4) <: usymmetrisk relasjon med god følsomhet; type a fanges i sin helhet opp av type b (FP4 og SP0 SP3) >: usymmetrisk relasjon med svært god spesifiseringsevne; mer eller mindre hele arealet som typifiseres som b blir også typifisert som type a (SP4 og FP0 FP3) : inkongruent relasjon: type a fanges ikke helt opp av type b og type b innbefatter ikke hele type a (FP0 3 og SP0 3) Ofte hersker usikkerhet om hvordan en naturtypebeskrivelse skal oppfattes, for eksempel fordi begrepene som brukes til å karakterisere og avgrense naturtypen er upresise. Slik usikkerhet påvirker oversettelsens pålitelighet (sikkerhet). Det er ikke mulig å tallfeste pålitelighet eksakt. I dette dokumentet er følgende grove klasseinndeling brukt for å angi pålitelighet på grunnlag av ekspertvurdering: 4: helt sikker oversettelse 3: rimelig sikker oversettelse 2: tentativ oversettelse 1: usikker oversettelse B2 Generelle retningslinjer Det selvfølgelige målet for arbeidet med oversettelsesnøkler er å finne et sett kongruente, helt sikre oversettelser mellom de to naturinndelingssystemene som blir sammenliknet. Dersom vi ser på hver enkelt oversettelse som en modell, kan målet omformuleres til en ambisjon om å finne et sett modeller med maksimal følsomhet og maksimal spesifiseringsevne. Som ved all annen økologisk modellering, representerer denne målsettingen et uoppnåelig ideal. Det finnes ofte mange alternative oversettelser FRA samme naturtype, som er mer eller mindre gode med hensyn til følsomhet og spesifiseringsevne. Før det er mulig å velge mellom disse alternativene, er det nødvendig å bestemme seg for hvor stor vekt som skal legges på følsomhet og hvor stor vekt som skal legges på spesifiseringsevne; det er ikke gitt at følsomhet og spesifiseringsevne er like viktige. Sannsynligvis vil de fleste brukere av en oversettelsesnøkkel være enige i at følsomhet må vektlegges sterkere enn spesifiseringsevne ved valg mellom alternative oversettelser. La oss returnere til eksemplet i B1 med naturbeitemark i Vågå. Vi ønsker å lage et naturtypekart for Vågå med NiN-systemet som inndelingsystem, med resultatene av kartlegging etter Håndbok 13 som datagrunnlag. Da vil vi først og fremst ønske at en størst mulig andel av arealenhetene som er kartlagt som naturbeitemark virkelig blir fanget opp av typen det oversettes TIL, for eksempel kulturmarkseng, mens det vil være mindre viktig om TIL-typen også omfatter andre typer i inndelingssystemet det oversettes FRA. Grunnen til dette er at en oversettelse med lav følsomhet medfører direkte feiltypifisering av alle arealenheter som ikke tilfredsstiller definisjonen av typen det oversettes TIL; i eksemplet betyr det at noen av arealenhetene som oversettelses TIL kulturmarkseng i virkeligheten ikke tilhører denne typen. Lav spesifiseringsevne, som betyr at en del av den spesifikke informasjonen om arealenheter typifisert som a går tapt ved oversettelse til en større enhet b, er heller ikke ønskelig. En slik oversettelse medfører tap av informasjon, men det introduseres ingen feil. Ved valg mellom alternative oversettelser blir derfor følsomhet prioritert framfor spesifiseringsevne. Likevel er det en grense for hvor lav spesifiseringsevne en oversettelse kan ha før oversettelsen blir verdiløs. Enhver naturtype a i ethvert naturinndelingssystem kan oversettes TIL en naturtype b i et annet inndelingssystem med høyest mulig følsomhet dersom vi bare definerer b vidt nok. Dersom vi i stedet for natursystem-hovedtypen kulturmarkseng velger å oversette naturbeitemark med natursystemhovedtypegruppa fastmarkssystemer, kan vi være helt sikre på at all naturbeitemark blir fanget opp. Men samtidig fanger vi med et slikt valg av TIL-type opp nakent berg, skogsmark, åkre, industriområder og fjellhei og mange andre natursystem-hovedtyper, så oversettelsen blir for upresis til å ha noen nytteverdi. Oversettelsen av naturbeitemark til kulturmarkseng har følsomhet 3 og spesifiseringsevne 2, mens oversettelsen til fastmarkssystemer har følsomhet 4 og spesifiseringsevne 0. Avveiningen mellom følsomhet og spesifiseringsevne vil vanligvis måtte gjøres som en ekspertvurdering, det vil si på grunnlag av beste skjønn. Oversettelsesnøkkelen i dette dokumentet er laget på grunnlag av en rangering av oversettelser etter samlet presisjon, det vil si en kombinasjon av følsomhet og spesifiseringsevne, som er vist i Fig. 3. Denne rangeringen er et kvantitativt uttrykk for denne forfatterens skjønn. Oversettelser med svært god følsomhet (FP4) og svært god eller god spesifiseringsevne (SP4 eller SP3) blir betegnet gode. Andre oversettelser med svært god (FP4) eller god følsomhet (FP3) og akseptabel, god eller svært god spesifiseringsevne (SP2 8

9 Fig. 3. Rangering av oversettelser fra 1 (best) til 16 (dårligst) på grunnlag av samlet presisjon, det vil si kombinasjon av følsomhetspresisjon (FP) og spesifiseringsevne (SP) angitt på skala fra 4 (best) til 0. Gode oversettelser (rang 1 og 2) er markert med mørk rød ramme, akseptable oversettelser (rang 3 6) er markert med rød ramme, dårlige oversettelser (rang 7 16) er markert med rosa ramme og uakseptable oversettelser er markert med tomme, grå celler. eller bedre) blir betegnet akseptable. Øvrige oversettelser med FP 1 og SP 1 blir betegnet som dårlige, mens oversettelser med FP = 0 og/eller SP = 0 blir omtalt som uakseptable. Noen eksempler på gode, akseptable og dårlige oversettelser er vist i Fig. 2. Oversettelsenes pålitelighet blir hovedsakelig bestemt av hvor presist hver enkelt type (a) er karakterisert i naturinndelingssystemet det oversettes FRA, og er vanligvis den samme samme for alle alternative oversettelser FRA én og samme naturtype. 9

10 C Oversettelse fra 2007-utgavene av Direktoratet for naturforvaltning sine kartleggingshåndbøker 13 og 19 til NiN versjon 1.0: Materiale og metoder C1 NiN versjon 1.0 Naturtyper i Norge (NiN; Halvorsen et al. 2009) er Artsdatabankens begrepsapparat for naturtypevariasjon i Norge. NiN versjon 1.0 ble offentliggjort høsten 2009 i og med åpning av Naturtypebasen (NTB), nettstedet for NiN ( no). Naturtyper i Norge (NiN) er en ny, fullstendig arealdekkende naturtypeinndeling for Norge som bygger på definisjonen av naturtype i Naturmangfoldloven som trådte i kraft 1. juli 2009: En naturtype er en ensartet type natur som omfatter alt plante- og dyreliv og de miljøfaktorene som virker der.... I naturen finnes vanligvis ikke naturtypene som klart avgrensete mosaikkbiter. Dessuten endrer naturen seg fra sted til sted og ingen steder har helt like miljøforhold eller inneholder akkurat de samme artene. Derfor blir naturtype, slik begrepet blir brukt i NiN, ikke oppfattet som konkrete og naturlig veldefinerte enheter som kan gjenfinnes i naturen på samme måte som en hvitveis, en bergfrue, en kongeørn eller en isbjørn. Naturtyper er abstraksjoner, idealer som setter standarden for hva naturtypebegreper som blåbærskog, dynetrau og korallskogshardbunn skal bety. Naturen er utrolig kompleks. Hvilke naturtyper en observatør ser når han eller hun skuer utover et landskap, avhenger av observatørens personlighet (sans for detaljer eller for det store bildet ), interesser og bakgrunn. Ulike naturobservatører kan se ulike naturtyper i det samme landskapsbildet, ikke minst fordi de ofte vil betrakte naturen med ulike zoomstyrker (på ulike romlige skalaer). Noen ser fjorden, elva og en vestlandsdal som snører seg sammen bak i synsfeltet, andre ser ei elv med åpen flommark langs bredden, småhusbebyggelse, et grustak, ei kulturmarkseng og skrinn furuskog foran en bergvegg, mens den som har sans for detaljer tar fram forstørrelsesglasset, bøyer seg ned og ser en morken mosegrodd stokk eller en stor stein i skogbunnen rett framfor føttene sine. Ingen av disse betraktningsmåtene er riktige eller gale. Det finnes rett og slett ingen fasit for hvordan naturtypevariasjonen skal tolkes. NiN har til hensikt å gi grunnlag for en beskrivelse av natur som er så fullstendig som mulig (NiN skal dekke hele det norske fastlandet, de arktiske øyene og havområdene under norsk suverenitet), samtidig som systemet fyller behovene til flest mulig brukere og, ikke minst, gjenspeiler hvordan variasjonsmønstrene i naturen egentlig er. Det er et mål at 10 NiN skal egne seg som pedagogisk verktøy i undervisning om natur fra grunnskole- til doktorgradsnivå, og som utgangspunkt for forskning om naturtypevariasjon. All tilgjengelig kunnskap om hvordan ulike naturegenskaper varierer, og inngående drøfting og tolkning av naturtypedefinisjonen, utgjør det teoretiske grunnlaget for NiN. På grunnlaget av eksplisitt formulerte prinsipper blir så definert hundrevis av begreper som trengs for å beskrive variasjonen i naturen og for å definere naturtyper. Grunnlaget for naturtypene i NiN er tallrike vitenskapelige naturbeskrivelser fra de siste 100 årene. Det teoretiske grunnlaget for den nye naturtypeinndelingen, inkludert prinsippene for inndeling, er samlet i Artikkel 1, én av 29 bakgrunnsartikler som inngår i dokumentasjonen av NiN. Beskrivelser av naturtypene og forklaring på alle begrepene som brukes til å beskrive naturtypevariasjonen er samlet i Naturtypebasen NTB. Bruk av oversettelsesnøkkelen i dette dokumentet forutsetter en viss kjennskap til hvordan NiN-systemet er bygd opp. For å tjene dette formålet, er introduksjonen til NiN-systemet i NTB gjengitt nedenfor, i tilrettelagt form. Oppbygningen av NiN-systemet kan oppsummeres i én figur, naturtypefiguren (Artikkel 1: Fig. 68), som blir brukt som inngangsport til informasjonen i Naturtypebasen. Denne figuren er gjengitt som Fig. 4 i dette dokumentet. De av hovedpunktene i det teoretiske grunnlaget for NiN som anses nødvendige for å forstå naturtypefiguren, kan oppsummeres som følger: Gradvis variasjon. Det finnes skarpe grenser i naturen, for eksempel som resultat av menneskenes mangfoldige aktiviteter (mellom en åker og vegen langs åkeren, eller mellom en golfbane og skogen som omgir den). Men det meste av variasjonen i naturen er kontinuerlig; artssammensetningen (hvilke arter som finnes sammen på et gitt sted) endrer seg gradvis når miljøforholdene endrer seg gradvis. At gradvis variasjon er regelen i naturen, er den egentlige grunnen til at det ikke finnes naturlig avgrensete naturtyper. Økoklinbegrepet. Ifølge naturtypedefinisjonen skal naturtyper defineres på grunnlag av både miljøforholdene og artssammensetningen, på en gang. I naturen varierer mange miljøfaktorer sammen (for eksempel surhetsgraden og innholdet av kalsium og nitrogen i jorda) og danner komplekse miljøgradienter. Det er variasjonen langs de komplekse miljøgradientene som bestemmer hvilke arter (planter, dyr, sopp, mikroorganismer) som kan leve på hvilket sted, fordi artene forholder seg til summen av alle de viktige miljøfaktorene på levestedet. Det

11 Fig. 4. Naturtypeinndeling på fem naturtypenivåer (skilt av horisontale linjer), hvert med inntil tre generaliseringsnivåer (som er plassert over hverandre mellom de horisontale linjene som avgrenser hvert naturtypenivå). Hovedtype-nivået er vist som røde bokser og hovedtypegruppe-nivået som grønne bokser. Variasjon på generaliseringsnivået under hovedtype fanges opp av et beskrivelsessystem som er basert på et standardisert begrepsapparat for seks kilder til variasjon. Dette beskrivelsessystemet har (inntil) tre elementer: (1) inndelingen i grunntyper (mørk blå bokser) basert på trinndeling av de viktigste lokale basisøkoklinene (oransje bokser med svart skrift); (2) variasjon langs andre økokliner (oransje bokser); og (3) andre kilder til variasjon (lys blå bokser). Kategorien objektinnhold omfatter enheter som er definert ved forekomst av naturtyper på et lavere naturtypenivå (og/eller spesielle naturforekomster ), som vist med svarte piler. Bokser omgitt av stiplet linje blir ikke beskrevet eksplisitt i NiN versjon 1, men er i prinsippet relevant for å beskrive variasjon på det aktuelle naturtypenivået. er noen få, viktige komplekse miljøgradienter som bestemmer artssammensetningen på hvert enkelt sted. Hvilke komplekse miljøfaktorer som er viktige, varierer mellom ulike typer av natur. Et av de mest sentrale begrepene i NiN er økoklin. En økoklin er den gradvise endringen i artssammensetning langs en kompleks miljøgradient. Ett eksempel på en økoklin er variasjonen, for eksempel på det sentrale Østlandet, fra en furuskogskledd kolletopp til den grandominerte lisida nedenfor [denne økoklinen har fått navnet uttørkingsfare (UF) i NiN versjon 1.0]. Langs denne økoklinen endrer jorddybden seg og faren for tørke avtar mye fra kollen nedover lisida. De ulike planteartene som vokser i skogen har ikke samme toleranse for tørke. Det er ikke så mange arter som vokser både på furukollen og i granskogslia; artssammensetningen er forskjellig. For å kunne leve på furukollen, må en art tåle hard tørke. Tørketoleranse kan være resultatet av en rekke tilpasninger, men lyngarter (røsslyng, krekling og tyttebær) er typiske furuskogsarter. Dette er saktevoksende vedplanter med små, tørre blader. I granskogen trives urter (maiblom, marimjelle, gullris, skogstjerne med flere) og blåbær. Urtene er med saftfulle og vokser raskere enn furuskogsartene, men tåler ikke langvarig tørke. På kollen dominerer lav, i granskogslia dominerer moser. Også jordfaunaen og soppartene er forskjellige. Overgangen mellom furuskogen på kollen og granskogen i lisida er imidlertid gradvis. Uttørkingsfare er én blant 38 lokale basisøkokliner i NiN versjon 1.0 som danner grunnlaget for å beskrive naturvariasjon. Å identifisere de viktigste økoklinene er fundamentet som all beskrivelse av naturvariasjon i NiN hviler på. Naturtypenivåene. Eksemplet med betrakterne som ser ulike egenskaper ved naturen viser at naturvariasjonen er kompleks, på flere ulike måter. En av de viktigste formene for kompleksitet i naturen er variasjon på ulike romlige skalaer; fra den fine skalaen der vi finner stokken og skogbunnen, til den grove skalaen der vi finner 11

12 dalen og fjellvidda. Jo større utsnitt av naturen vi betrakter, desto mer kompleks kan naturen virke antallet arter øker fordi vi inkluderer mer miljøvariasjon og flere typer av relasjoner; mellom arter, mellom miljøfaktorer og og mellom arter og miljø. Variasjonen på et gitt skalanivå innbefatter variasjonen på alle finere skalaer. Naturmangfold ( biomangfold ) kan derfor ses på som et kompleksitets- og skalahierarki med mange nivåer ( organisasjonsnivåer ). Rekka gen (protoplasma celle vev organ) individ populasjon (art) samfunn økosystem landskap region inneholder navn som ofte blir benyttet for disse nivåene. En enhet på ethvert nivå i dette hierarkiet kan inneholde mange enheter på nivået under og kan, sammen med andre enheter på samme nivå utgjøre en enhet på nivået over. Et hierarki som er bygd opp på denne regelmessige måten, sier vi at består av nøstete nivåer. Et eksempel på nøstete nivåer i dette naturmangfoldhierarkiet er samfunnet (artssammensetningen) i en blåbærskog, som består av populasjonene av blåbær, tyttebær, etasjemose og alle de andre artene som finnes der. Hver artspopulasjon består igjen av mange individer. NiN har til hensikt å beskrive variasjonen i naturen over hele spekteret av skalaer og naturkompleksitet. NiN-inndelingen består derfor av fem parallelle naturtypeinndelinger, en for hvert av fem nivåer i naturmangfoldhierakiet. Disse fem nivåene livsmedium, natursystem, landskapsdel, landskap og region kalles naturtypenivåer. Naturtypenivå er en av tre dimensjoner i NiN-systemet. Generaliseringsnivåene. Også innenfor hvert og ett av naturtypenivåene finnes variasjon fra finere til grovere kategorier som kan systematiseres i et hierarki. Det klassiske eksemplet på et slikt generaliseringshierarki (et hierarki der nivåene representerer ulike grader av likhet eller slektskap, med breie, generelle, enheter på høyere nivåer, som er delt i smalere, mer spesielle, enheter på lavere nivåer) er klassifikasjonen av organismer med art som grunnenhet. Artene er ordnet i slekter (hovednivået over art), som igjen er ordnet i familier (hovednivået over slekt). Et liknende generaliseringshierarki for naturtyper kan for eksempel bestå av blåbærskog og høgstaudeskog, som begge tilhører skogsmark. Enheter på samme nivå i et generaliseringshierarki behøver ikke forekomme sammen i naturen, men hører sammen fordi de har mange viktige felles egenskaper. Et generaliseringshierarki kan inneholde få eller mange nivåer, og oftest finnes ingen klare retningslinjer for hvor mange nivåer et slikt hierarki bør inneholde. I NiN brukes et generaliseringshierarki med tre nivåer som i utgangspunktet er de samme i alle inndelingene, uansett naturtypenivå (se Fig. 4). Hovedenheten på hvert naturtypenivå kalles hovedtype. Hovedtypene skal være lette å kjenne igjen og skal: ha utseendemessig særpreg [eksempler på natursystem-hovedtyper er åpen ur og snørasmark, strandberg, driftvoll (= tangvoll), tareskogsbunn og snøleie]; bindes sammen av fellesskap i artssammensetning (for eksempel ved at samme livsform dominerer gjennom hele hovedtypen, slik trær gjør i natursystemhovedtypen fastmarksskogsmark som omfatter all skogsmark som ikke er våtmark eller ligger i flomsonen langs elver og innsjøer); og være så klart som mulig skilt fra andre hovedtyper på samme naturtypenivå. Ingen av disse kriteriene er entydige. Hver og en kan legge ulike betydninger i ord som særpreg, fellesskap og klart skilt. For inndelingene på naturtypenivåene livsmedium, natursystem og landskapsdel brukes i NiN i tillegg et helt spesielt kriterium som i de aller fleste tilfeller entydig avgjør hva som er en hovedtype (og hva som ikke er det): De samme økoklinene skal være viktige gjennom hele hovedtypen, slik at natur som hører til samme hovedtype kan deles videre opp ved hjelp av det samme settet av viktigste økokliner. Et eksempel på hvordan dette kriteriet kan brukes til å avgjøre hva som fortjener status som hovedtype og hva som ikke gjør det, er fuglefjell. Hvorfor finnes ikke noen natursystem-hovedtype som heter fuglefjell? Jo, fordi det finnes to distinkte typer natur innenfor fuglefjellet, med ulike sett av viktige økokliner: fugleberg ; nakent (ikke jorddekt) berg med variasjon i artssammensetning forårsaket av variasjon i graden av fuglegjødsling [økoklinen naturlig gjødsling (NG)] og bergets surhetsgrad og kjemiske sammensetning [økoklinen kalkinnhold (KA)]; og fuglefjell-eng, jorddekt mark der variasjon i artssammensetningen i tillegg til økoklinene naturlig gjødsling (NG) og kalkinnhold 12

13 (KA) bestemmes av variasjon i jordfuktighet [økoklinen vannmetning (VM)]. De fleste fuglene i fuglefjellet hekker i fugleberget, men spill av mat og gjødsel bidrar til at det utvikler seg jorddekt mark med fuglefjell-enger ved foten av berget. På grunn av den funksjonelle økologiske sammenhengen mellom fugleberget og fuglefjell-enga er imidlertid fuglefjell en hovedtype i inndelingen på naturtypenivået landskapsdel, mens fugleberg og fuglefjell-eng er hovedtyper på naturtypenivået natursystem. På naturtypenivået natursystem, som først og fremst adresserer marka i landsystemer og bunnen i vannsystemer, er det i NiN versjon hovedtyper. Generaliseringsnivået hovedtypegruppe sørger for en praktisk ordning av disse i fem grove og lett gjenkjennelige grupper, saltvannssystemer, fjæresonesystemer, ferskvannssystemer, våtmarkssystemer og fastmarkssystemer. Det tredje nivået i generaliseringshierakiet (under hovedtype) kunne vært type eller undertype, for eksempel blåbærskog som type innenfor hovedtypen fastmarksskogsmark. Men også innenfor blåbærskog finnes stor variasjon i artssammensetning og miljøforhold. Den vanlige måten å fange alle disse fine nyansene i naturvariasjonen opp i et naturinndelingssystem, er å dele typene i finere og finere enheter av undertyper og under-undertyper og underunder-undertyper, det vil si ved å utstyre generaliseringshierarkiet med mange nivåer. EUNIS, EUs habitatinndelingssystem, har 6 nivåer i generaliseringshierarkiet og nesten typer blir beskrevet (EUNIS-habitater svarer mer eller mindre til natursystem-nivået i NiN)! Men uansett hvor mange nivåer som tillates i et generaliseringshierarki for naturvariasjon, og uansett hvor mange naturtyper som blir beskrevet, vil likevel utrolig mye av naturvariasjonen ikke fanges opp av systemet. Egentlig er hver flekk i naturen unik. Dessuten blir det lettere og lettere å miste oversikten over relasjoner (likheter og forskjeller) mellom enhetene når antallet nivåer i generaliseringshierarkiet (og antallet typer) øker. Særlig stort blir dette problemet når det finnes mange og usammenliknbare årsaker til at enhetene er forskjellige, slik tilfellet ofte er med naturtypevariasjon! Mens livstreet illustrerer hvordan evolusjonen har skapt et mangfold av arter langs én gradient tidsaksen finnes et stort mangfold av årsaker til naturtypevariasjon (det skal ikke underslås at også evolusjonen kan være svært kompleks, for eksempel når nye arter oppstår ved hybridisering mellom eksisterende arter). Livstreet skaper oversikt og fremmer innsikt fordi det setter sammenhenger mellom organismene i system. Med naturtypevariasjon kan det lett bli motsatt. Fordi det i naturen finnes så utrolig mange ulike og usammenliknbare kilder til variasjon, vil ett stort hierarki av typer, undertyper, under-undertyper etc. lett kunne tilsløre årsakene til naturtypevariasjonen og motvirke oversikt og innsikt. Som følge av dette blir variasjon innenfor hovedtypene beskrevet på en helt ny måte i NiN, ved at det tredje nivået i generaliseringshierarkiet (innenfor hovedtypene på hvert naturtypenivå) er et ikke-hierarkisk beskrivelsessystem. Begrepene som brukes til å betegne nivåer i generaliseringshierarkiet (hovedtypegruppe, hovedtype, grunntype) er grundig drøftet i Artikkel 1 (hovedtypegruppe i kapittel E5b, hovedtype i E5a, beskrivelsessystemet generelt i E5c og grunntypeinndelingen spesielt i E5d). Beskrivelsessystemet. Beskrivelsessystemet (den fulle betegnelsen er det fleksible beskrivelsessystemet for fullstendig karakteristikk ; se Artikkel 1: kapittel E5c) i NiN tar utgangspunkt i at variasjonen i naturen kan fordeles på seks kvalitativt prinsipielt forskjellige kategorier, som kan samles i to hovedkategorier: variasjon langs økokliner (for det meste gradvis variasjon i miljøfaktorer og artssammensetning; 3 kategorier) andre kilder til naturvariasjon (3 kategorier) De viktigste lokale basisøkoklinene står i en særstilling blant de seks kildene til variasjon. Med lokal basisøkoklin menes den parallelle, mer eller mindre gradvise variasjonen i artssammensetning og miljøfaktorer (komplekse miljøgradienter) som kommer til uttrykk på en relativt fin romlig skala (for eksempel markfuktighet, jordas kalkinnhold og snødekkets varighet i fjellet). I NiN brukes de viktigste lokale basisøkoklinene innenfor hver hovedtype til å dele hovedtypene inn i grunntyper. Grunntypene kan ses på som firkantete bokser i et akseskjema der trinnene langs hver av de viktigste økoklinene blir krysset med hverandre. Grunntypefigurer som viser hvordan hovedtypen deles i grunntyper finnes for alle hovedtyper som består av mer enn én grunntype. En fullstendig beskrivelse av et område (begrepet arealenhet brukes om et område som tilhører én og samme naturtype) etter NiN-systemet består derfor av hovedtypeog grunntypetilhørighet samt en beskrivelse av 13

14 området med hensyn til alle kilder til variasjon som er relevant for den aktuelle naturtypen. Beskrivelsessystemet gjør det mulig å karakterisere naturområder i svært stor detalj ved hjelp av NiNsystemet, uten at systemet blir uoversiktlig. De tre dimensjonene. NiN-systemet har altså tre dimensjoner: de fem naturtypenivåene, de (inntil) tre generaliseringsnivåene innenfor hvert naturtypenivå og de seks kildene til variasjon. Hvordan variasjon langs disse dimensjonene kommer til uttrykk i NiN-systemet, er vist i naturtypefiguren (Fig. 4). I Naturtypebasen (NTB), som dokumenterer NiN versjon 1.0, finnes over 1000 sider med beskrivelser, over 1000 bilder og mye annen dokumentasjon av naturtypemangfoldet. Men sjøl om kunnskapen om naturvariasjonen er mye bedre i Norge enn i mange andre land, er fortsatt mye av den norske naturen dårlig utforsket. Dessuten mangler svært mye viktig informasjon i NiN versjon 1.0 og i NTB fordi ressursene som sto til disposisjon for NiN-arbeidet tross alt var begrenset. Eksempler på områder der det er muligheter for store forbedringer, er koblingen mellom informasjonen i Naturtypebasen og kunnskapen (vitenskapelige artikler, rapporter og observasjoner) den bygger på. Denne koblingen burde vært mye tydeligere. Dessuten burde NTB inneholdt beskrivelser av alle grunntyper etter mønster av beskrivelsene av underenheter innenfor natursystem-hovedtypen kulturmarkseng, den burde inneholdt tabeller som viser hvilke arter som kjennetegner (og skiller) de ulike hovedtypene og grunntypene (slike tabeller finnes for kulturmarkseng og for fastmarksskogsmark ), og den burde inneholdt eksempler på arealenheter, typiske og utypiske for de ulike naturtypene, med kart, bilder, artslister og miljømålinger. Forhåpentligvis vil disse og mange andre brikker falle på plass i åra som kommer og dermed også bidra til økt fokus på naturtypevariasjon i Norge. NiN versjon 1.0 er første framlegg til naturtypeinndeling basert på det teoretiske grunnlaget som er beskrevet ovenfor, og på en ny naturtypedefinisjon. NiN versjon 1.0 oppsummerer dagens kunnskap og identifiserer store kunnskapshull. Det er stort behov for systematisk utforsking av naturvariasjonen i Norge. Slik forskning vil medføre behov for å revidere naturtypeinndelingen. NiN-systemet kan lett bygges ut med nye moduler. Det foreligger planer om jevnlig oppdatering av NiN-systemet, men noen timeplan og rutiner for oppdateringsarbeidet er ikke fastlagt. Endringer i NiN-systemet vil medføre behov for oversettelsesnøkkel fra NiN versjon 1.0 til seinere versjoner. C2 Direktoratet for naturforvaltning sine kartleggingshåndbøker Direktoratet for naturforvaltning (DN) har gjennom en tiårsperiode fra slutten av 1990-tallet ledet en omfattende prosess med naturtypekartlegging i kommunal regi. Det faglige grunnlaget for denne kartleggingen har vært to kartleggingshåndbøker, den generelle kartleggingshåndboka, Håndbok 13, og håndboka for marin kartlegging, Håndbok 19. Håndbok 13 har kommet i tre utgaver; første utgave i 1999 (Anonym 1999), annen utgave i 2006 (Anonym 2006) og en revidert versjon av 2. utgave i 2007 (Anonym 2007a). Den marine håndboka har kommet i to utgaver; første utgave kom i 2001 (Anonym 2001a) og en revidert utgave i 2007 (Anonym 2007b). Håndbøkene vil i den foreliggende publikasjonen bli referert til som Håndbok 13 og Håndbok 19. Dersom ikke annet er presisert, betyr Håndbok 13 og Håndbok utgavene av håndbøkene. Øvrige utgaver blir referert til som Håndbok , Håndbok og Håndbok DNs kartleggingshåndbøker har hatt et praktisk siktemål å bidra til å oppfylle målsettingen i St. meld. 58 ( ) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling (Anonym 1997) om at alle landets kommuner skal gjennomføre kartlegging og verdisetting av viktige områder for biologisk mangfold på sine arealer, som det står i forordet til Håndbok 13. Håndbøkenes kartleggingsenheter har aldri skullet utgjøre fullstendige naturinndelingssystemer; tvert i mot har hensikten vært å sortere ut arealenheter av kategorier av natur som er så verdifulle for det biologiske mangfoldet at de krever forvaltningsmessige hensyn. Dette forklarer hvorfor kartleggingshåndbøkene ikke bygger på et sett av eksplisitte prinsipper, men er en samling enheter som etter Direktoratets beste, pragmatiske skjønn er funnet verd å kartlegge. Naturtypene som beskrives i kartleggingshåndbøkene kan ikke relateres til én definisjon av naturtype, og de har heller ingen entydig plassering i et naturtype- eller generaliseringshierarki. I Håndbok 13 (s. 3 3) karakteriseres naturtypene slik: Naturtypene som skal kartlegges har elementer både av vegetasjon, geologi, zoologi og landskap i seg. Det sier seg da selv at det er umulig å operere med et stringent kriteriesett fra en av de klassiske disiplinene innen naturfagene. Naturtypene er et slags minste felles multiplum der en prøver å fange opp de viktigste variasjoner på økosystemnivå. Vegetasjonen er oftest brukt som grunnlag for klassifisering.... To konsekvenser av et slikt naturtypebegrep er at: 1. Naturtypene som er beskrevet i kartleggingshåndbøkene kan gjenfinnes på flere naturtypenivåer i NiN-systemet. De 14

15 Tabell 2. Oversikt over de ni hovednaturtypene i 2007-utgavene av DNs kartleggingshåndbøker, samt antall naturtyper og utforminger på lavere generaliseringsnivåer. Tall i parentes angir antall naturtyper som ikke er videre delt i utforminger. * markerer at hovednaturtypen og/eller én av naturtypene omfatter andre spesielle forekomster som ikke er å betrakte som naturtype slik dette begrepet er oppfattet i NiN. Disse typene er derfor ikke talt med i oversikten. Hovednaturtype Antall naturtyper Antall utforminger A Myr og kilde 5 (1) 12 B Rasmark, berg og kantkratt 5 (0) 19 C Fjell 1 (0) 5 D Kulturlandskap 14 (3) 71 E Ferskvann/våtmark 12 (0) 33 F Skog 13 (0) 45 G Kyst og havstrand 6 (1) 18 H Annen viktig forekomst 0* (0) I Marine naturtyper 14* (3) fleste enhetene svarer imidlertid til enheter på natursystem-nivået, men noen svarer til enheter på landskapsdel-nivået og noen ytterst få svarer til enheter på livsmedium-nivået. Det finnes også naturtyper i kartleggingsghåndbøkene som ikke svarer til enheter på noe naturtypenivå i NiN, men som er beskrevet som objektenheter (sammensatte livsmedium-objekter) eller landformenheter (under kilder til variasjon) i NiN-systemet. Kartleggingshåndbøkenes naturtypeenheter overlapper ofte; mange arealer kan i prinsippet tilordnes flere naturtyper (på samme måte som inndelingen på landskapsdel-nivået i NiN). I noen tilfeller inneholder kartleggingshåndbøkene informasjon som hjelper brukeren (kartleggeren) å velge mellom alternative, overlappende naturtyper, men i de fleste tilfellene blir dette valget overlatt til kartleggerens eget skjønn. Dersom kartleggingens formål først og fremst er å registrere arealenheter som krever spesielle forvaltningstiltak, er det ikke så farlig om den avgrensete arealenheten blir kalt X eller Y bare den blir utfigurert og forekomsten tatt hensyn til. Men dersom formålet er å få oversikt over utbredelse og forekomst av naturtyper, blir dette en kilde til redusert oversettelsespresisjon og -pålitelighet. Uavhengig av hvilket teoretisk grunnlag en naturtypeinndeling tar utgangspunkt i, så er det presisjonen på typebeskrivelsene og kriteriene for avgrensning fra typer av natur det er mulig å forveksle med, som bestemmer hvor presist det er mulig å oversette typebegreper FRA ett inndelingssystem TIL et annet inndelingssystem (og presisjonen på et naturtypekart). DNs kartleggingshåndbøker er skrevet med sikte på å nå ut til et breit spekter av brukere, inkludert kartleggere med svært varierende naturfaglig kompetanse og bakgrunn. Dette formålet har krevd en balansegang mellom faglig presisjon, som betinger et stort (men mindre lett tilgjengelig) begrepsapparat, og praktisk anvendelighet, som vektlegger et enkelt begrepsapparat slik at terskelen for å ta systemet i bruk blir lav. Denne balansegangen har resultert i beskrivelser av typene som ofte er generelle, og med en tilsvarende redusert presisjon i begrepsbruken. Dette var nok en vesentlig årsak til at naturtypekartleggingen i Norge kom raskt i gang og har fått stort omfang, men det er også en hovedårsak til at kartleggingsresultatene har variabel kvalitet (Gaarder et al. 2007). Det bidrar også sterkt til å redusere oversettelsespresisjonen og påliteligheten av oversettelsene fra Håndbok 13 og Håndbok 19 til NiN versjon 1.0. I mange tilfeller har det vært nødvendig å utøve betydelig skjønn ved tolkningen av naturtyper i håndbøkene. Naturinndelingssystemet i DNs kartleggingshåndbøker er et hierarkisk system med tre generaliseringsnivåer, hovednaturtype, naturtype og utforming (i resten av denne publikasjonen vil jeg bruke enkle anførselstegn... når jeg bruker disse begrepene om spesifikke typenavn (bortsett fra i overskrifter i oversettelsesnøkkelen; se Vedlegg 2 4), slik at det er lett å skille fra allmenn bruk av disse begrepene (i teksten). Dersom Håndbok 13 og Håndbok 19 ses på som ett system og siste reviderte utgave av de to kartleggingshåndbøkene legges til grunn, inneholder kartleggingssystemet 9 hovednaturtyper med til sammen 70 naturtyper (Tabell 2). Til sammen blir det bekrevet 231 utforminger (noen naturtyper blir ikke delt i utforminger ). Beskrivelser og karakteristikker er hovedsakelig knyttet til naturtypene, mens utformingene oftest bare er angitt som ei liste hvis innhold må tolkes på grunnlag av navnet alene eller, i noen tilfeller, ved henvisninger til litteratur der utformingen er beskrevet mer presist. Den absolutt viktigste kilden til mer presise karakteristikker, både av naturtyper og utforminger, er Fremstad (1997) sin Vegetasjonstyper i Norge. Oversettelse FRA DNs kartleggingshåndbøker kan derfor ses på som et forarbeid til en oversettelse FRA Fremstad (1997) til NiN versjon 1.0. Fremstads naturinndelingssystem er en pragmatisk inndeling som tar utgangspunkt i variasjonen i artssammensetning, først og fremst av karplanter, men også av moser og lav. Fremstad (1997) skriver da også (s. 5) at systemet er uttrykk for en pragmatisk tilnærming til forholdene i natur- og kulturlandskapet og er laget for å kunne kategorisere fenomener.... Pragmatikken kommer blant annet til uttrykk ved at inndelingen ikke er basert på et eksplisitt teoretisk grunnlag, for eksempel med hensyn til skala eller vektlegging på ulike kilder til variasjon ved inndelingen på ulike hierarkiske nivåer. Inndelingssystemet har tre hierarkiske nivåer, gruppe (eller vegetasjonsgruppe ), type (eller vegetasjonstype ) 15

16 og utforming ( vegetasjonsutforming ). Antallet grupper er 24, antallet typer 137 og antallet utforminger er 403. Natur uten vegetasjon av karplanter, moser og/eller lav er stort sett ikke behandlet (kransalgedominert vegetasjon er ett unntak); det vil si at verken ferskvannssystemer eller saltvannssystemer nedenfor grensa for forekomst av karplanter eller moser er typeinndelt av Fremstad (1997). Natur dominert av lav og moser (for eksempel bergvegger) er vesentlig mindre vektlagt enn karplantedominert natur. C3 Retningslinjer for oversettelse fra 2007-utgavene av Direktoratet for naturforvaltning sine kartleggingshåndbøker 13 og 19 til NiN versjon 1.0 Oversettelsesnøkkelen FRA DN sine kartleggingshåndbøker TIL NiN versjon 1.0 er basert på retningslinjene for oversettelsesnøkling i kapittel B2. I tillegg til å forholde seg til generelle retningslinjer, må enhver oversettelsesnøkkel håndtere de spesielle utfordringene som følger av egenskaper ved systemet det oversettes FRA og systemet det oversettes TIL. Følgende spesifikke retningslinjer er lagt til grunn for den foreliggende oversettelsesnøkkelen: 1. Hva oversettelsesnøkkelen omfatter. Hver naturtype og hver utforming i 2007-utgavene av DNs kartleggingshåndbøker er gjort gjenstand for oversettelse TIL NiN. I tillegg er naturtyper og utforminger i tidligere utgaver av håndbøkene, men som ikke er videreført i 2007-utgavene av håndbøkene, gjort gjenstand for oversettelse. Disse naturtypene og utformingene er, i likhet med naturtypene og utformingene i 2007-utgavene, utstyrt med SOSI-standardiserte kodenavn. I noen tilfeller er koder og typenavn i 2007-utgavene videreført fra tidligere versjon(er) av håndbøkene til tross for (oftest mindre) justeringer av karakteristikk og/eller avgrensning. Slike endringer er normalt ikke kommentert i oversettelsesnøkkelen, som fullt og helt er basert på siste utgaver av håndbøkene dersom ikke annet er sagt eksplisitt. 2. Krav til TIL-typer. Når en TIL-type svarer for en svært liten andel av arealenhetene av FRA-typen, vil det ikke være hensiktsmessig å inkludere den i oversettelsen. Det er ikke mulig å definere ei fast arealandelsgrense for når en TIL-type bør inkluderes og når den ikke bør inkluderes, men som rettesnor for oversettelsesnøkkelen er lagt til grunn at TIL-typer som antas å fange opp mindre 2 % av arealenhetene av FRA-typen vanligvis ikke 16 er inkludert i oversettelsen. 3. Subjektivitet, pålitelighet og dokumentasjon. Når det ikke er mulig å gjøre en pålitelig oversettelse, har oversetteren tydd til tolkning og beste skjønn. Jeg har forsøkt, konsekvent, å bruke jeg-form i kommentarene for å tilkjennegi når en oversettelse bygger på mine egne tolkninger og mitt eget skjønn. Særlig har jeg være nøye med dette i tilfeller der det er sannsynlig at det vil finnes andre oppfatninger. Sjølve oversettelsesnøkkelen er en tabell (Vedlegg 1) med spesifisering av typenavn (FRA og TIL), presisjon og pålitelighet. Følgende forklaring gjelder til kolonnene i tabellen: FRA, kolonne 3 Versjon : Kode som viser til versjon av håndbøkene der den aktuelle enheten er beskrevet: 1 = enheten er bare med i første versjoner av kartleggingshåndbøkene (1999 og 2001) 2 = enheten er uendret med fra første til siste reviderte versjon (2007) 2* = enhetens kode er uendret fra første til siste reviderte versjon (2007), men navnet er endret og også avgrensningen og/eller karakteristikken kan være modifisert 3 = enhet som har ny kode i siste reviderte versjon (2007); enten fordi enheten er helt ny eller fordi den er resultatet av overflytting fra annen enhet på et høyere generaliseringsnivå TIL, kolonne 1 Linje : Viser til at oversettelsen består av flere elementer (TIL-typer), gjerne på ulike naturtypenivåer. TIL, kolonne 2 Naturtypenivå : Viser hvilket naturtypenivå i NiN FRA-typen er oversatt TIL: LD = landskapsdel NA = natursystem LI = livsmedium *: FRA-typen oversettes til en objektenhet eller landformenhet i det generelle beskrivelsessystemet i NiN versjon 1.0 Når flere typer (hovedtyper eller grunntyper) er listet opp i kolonnene 3 og 4, betyr dette at TIL-typen omfatter summen av alle enhetene som er listet opp. I de få, spesielle tilfellene der TIL-typen består av en spesifisert naturtype på et gitt naturtypenivå som forekommer i en spesifisert naturtype på et gitt, høyere naturtypenivå, for eksempel en natursystem-hovedtype som forekommer i en spesifikk landskapsdel-

17 hovedtype, er de to naturtypenivåene forbundet med & i TIL-kolonne 2, f.eks. LD&NA. Tegnet Σ angir at typen oversettes TIL summen av oversettelsene FRA alle typer på neste lavere generaliseringsnivå. TIL, kolonner 3 og 4 Hovedtypekode og Grunntypekode : Viser til kode for NiN-typer i henhold til Artikkel 1: Vedlegg 2. I tilfeller der det er grunn til å anta at det er betydelig forskjell mellom arealandeler av arealenhetene av FRA-typen som skal oversettes TIL hver av de spesifiserte TIL-naturtypene, er dette angitt som følger: hoved/grunntype som antas å fange opp en klar overvekt (> 50 %) av arealenhetene av FRA-typen er understreket hoved/grunntype som antas å fange opp mindre enn 10 % av arealenhetene av FRAtypen er satt i parentes TIL, kolonner 5 10 Kilder til variasjon : Viser til kode for angivelse av kilde til variasjon [LØ = Lokal basisøkokin; TØ = tilstandsøkoklin; RØ = regional økoklin; DO = dominansutforming; OI = objektinnhold; LF = landformenhet] i henhold til Artikkel 1: Vedlegg 3. Tilfeller der FRAtypen er definert på grunnlag av et kriterium for dominans eller objektinnhold som ikke inngår i NiN versjon 1.0 er markert som følger: inkluderer bruk av beskrivelsessystemet i NiN. I tilfeller der ikke beskrivelsessystemet har kunnet nyttes til å øke oversettelsespresisjonen, er verdiene for FP A og SP A satt inn i de respektive kolonnene. Røde tall indikerer at det er foreslått endringer i NiN-systemet som vil forbedre oversettelsespresisjonen. TIL, kolonne 13 K : Kongruens, se kapittel B1. TIL, kolonne 16 Pålitelighet : Pålitelighet på skala fra 4 til 1, se kapittel B1. TIL, kolonne 17 Kommentarer : Henvisning til kommentarer til oversettelsen. Kommentarene, som er samlet i Vedlegg 2 4, er ordnet tematisk og forsøkt organisert så systematisk som mulig. Naturtypene det oversettes FRA, er listet i den rekkefølgen de blir omtalt i Håndbøkene 13 og 19, også når denne rekkefølgen avviker fra nummerrekkefølgen av typene. Kommentarene har underpunkter (a, b, c) og under-underpunkter (i, ii, iii) for å gjøre presise krysshenvisninger mulig. I kommentarene er naturtypebegreper i inndelingssystemene det oversettes FRA (og andre begreper), det vil si kartleggingshåndbøkene og Fremstad (1997), satt i enkle anførselstegn (... ) for å skille dem fra generell bruk av begrepene naturtype og utforming. Naturtypebegreper fra NiN er understreket og/eller kursivert i tråd med praksis i NTB. Alle sitater er satt i doble anførselstegn (... ). +D: dominansutforming som ikke eksplisitt er inkludert i beskrivelsessystemet for dominans i NiN versjon 1.0; +RL: FRA-enhet definert på grunnlag av forekomst av rødlisteart(er); +R: FRA-enhet definert på grunnlag av forekomst av høy karplanteartsrikdom; +AS: FRA-enhet definert på grunnlag av spesiell artssammensetning; +NA: FRA-enhet definert på grunnlag av innhold av spesifikke naturtyper på et annet naturtypenivå TIL, kolonner 11 og 14 FP A og SP A : Følsomhetspresisjon og spesifiseringspresisjon på skala fra 4 til 0 (se kapittel B1), basert på oversettelse TIL hoved- og grunntype i NiN versjjon 1.0. Røde tall indikerer at det er foreslått endringer i NiN-systemet som vil forbedre oversettelsespresisjonen. TIL, kolonner 12 og 15 FP B og SP B : Følsomhetspresisjon og spesifiseringspresisjon på skala fra 4 til 0 (se kapittel B1), basert på oversettelse TIL en presisert angivelse som også 17

18 D Oversettelse fra 2007-utgavene av Direktoratet for naturforvaltning sine kartleggingshåndbøker 13 og 19 til NiN versjon 1.0: Resultater og diskusjon D1 Resultater: Beskrivelse av presisjon og pålitelighet ved oversettelsene fra Direktoratet for naturforvaltning sine kartleggingshåndbøker 13 og 19 til NiN versjon 1.0 Oversettelser FRA alle de 70 oversettbare naturtypene, med til sammen 231 utforminger, fordelt på 8 hovednaturtyper i 2007-utgavene av DNs kartleggingshåndbøker 13 og 19 (se Tabell 2) TIL NiN versjon 1.0, er samlet i Vedlegg 1. Ni av disse til sammen 301 oversettelsene består av to elementer (rader i Vedlegg 1) og tre består av tre elementer. Oversettelsesnøkkelen består derfor til sammen av 316 oversettelseselementer (rader i Vedlegg 1). Disse 316 oversettelseselementene fordeler seg med 227 på natursystem-nivået i NiN versjon 1.0, 53 på landskapsdel-nivået og 6 på livsmedium-nivået. Tre oversettelseselementer består av kombinasjoner av landskapsdel og natursystem (forekomst av spesifikke natursystem-typer i spesifikke landskapsdel-typer) og åtte oversettelseselementer består av sammensatte livsmediumobjekter som i NiN versjon 1.0 er objektenheter som inngår i beskrivelsessystemene for hovedtyper, først og fremst på natursystem-nivået. De resterende 20 oversettelseselementene er samleoversettelser FRA naturtyper (angitt med Σ i oversettelsesnøkkelen). Naturtypen oversettes da TIL summen av oversettelsene fra alle utformingene som naturtypen består av. Det er først og fremst naturtyper og utforminger i hovednaturtypene A myr og kilde og E ferskvann og våtmark som blir oversatt TIL landskapsdel-nivået i NiN versjon 1.0, men også noen marine naturtyper ( hovednaturtype I) oversettes TIL landskapsdel-typer. Mer enn halvparten av alle oversettelser fra naturtyper og utforminger i disse hovednaturtypene er TIL landskapsdel-nivået; fra A til hovedtypen våtmarksmassiv, fra E til elveløp og innsjø, og fra I til fjord og fjæresonesjø. Oversettelsesnøkkelen inneholder karakteristikker av hver av de 301 oversettelsene med hensyn til presisjon (følsomhet og spesifiseringsevne) og pålitelighet. Ved oversettelse FRA enhver type er den oversettelsen valgt som er best tilfredsstiller de forhåndsfastlagte kriteriene (ved avveining mellom følsomhet og spesifiseringsevne) som er gitt i kapittel B2 og Fig. 3. Fig. 5 viser fordelingen av de 70 oversettelsene FRA naturtyper i DNs kartleggingshåndbøker TIL NiN versjon 1.0 på de fire kategoriene av samlet presisjon. Uten bruk av beskrivelsessystemet i NiN versjon 1.0 er 20 % av oversettelsene gode og 39 % gode eller akseptable. Når Fig. 5. Fordeling av oversettelser FRA naturtyper i DNs kartleggingshåndbøker TIL NiN versjon 1.0 på fire klasser av samlet presisjon. Se teksten for utfyllende forklaring. 18

19 Fig. 6. Fordeling av oversettelser FRA naturtyper i DNs kartleggingshåndbøker TIL NiN versjon 1.0 på fem klasser etter følsomhet (a) og spesifiseringsevne (b). Se teksten for utfyllende forklaring. også beskrivelsessystemet benyttes for å spesifisere TIL-typer, er 28 % av oversettelsene gode og 67 % gode eller akseptable (det vil si at minst 80 % av arealenhetene av naturtypen det oversettes FRA fanges opp av TIL-typen(e) og at minst 50 % av arealenhetene av TIL-typene utgjøres av FRAtypen). Oversettelsene i Vedlegg 1 er et kompromiss mellom følsomhet og spesifiseringsevne. Fig. 6 viser hvordan oversettelsene FRA de 70 naturtypene i DNs kartleggingshåndbøker TIL NiN versjon 1.0 fordeler seg på følsomhets- og spesifiseringsevneklasser, uten (grå søyler) og med (røde/blå søyler) bruk av beskrivelsessystemet i NiN versjon 1.0. Fig. 6a viser at bruken av beskrivelsessystemet for å øke spesifiseringsevnen medfører en liten reduksjon i følsomheten, men Fig. 6b viser at denne oppveies av en sterk økning i spesifiseringsevnen. Fig. 6a viser at det finnes oversettelser FRA de aller fleste naturtyper til NiN som har høy følsomhet; uten bruk av beskrivelsessystemet har 87 % av oversettelsene akseptabel eller god følsomhet. Presisering av oversettelsene ved bruk av beskrivelsessystemet reduserer følsomheten litt, men fortsatt har 76 % akseptabel eller god følsomhet. Fig. 6b viser at bruken av beskrivelsessystemet i NiN til å spesifisere oversettelsene er avgjørende for den samlete presisjonen. Uten bruk av beskrivelsessystemet har hele 38 % av oversettelsene dårlig spesifiseringsevne og ytterligere 20 % har lav spesifiseringsevne. Det betyr at naturtypen det oversettes FRA vil utgjøre mindre enn henholdsvis 20 % og halvparten av arealenhetene av grunn- og hovedtypen(e) i NiN versjon 1.0 som det blir oversatt TIL. Størstedelen av oversettelsene som har lav eller dårlig spesifiseringsevne dersom ikke beskrivelsessystemet trekkes inn, er oversettelser FRA hovednaturtypene D kulturlandskap og F skog. Fig. 6b viser imidlertid at det i de aller fleste tilfeller er mulig å spesifisere disse oversettelsene ved bruk av beskrivelsessystemet. Når beskrivelsessystemet blir brukt har 51 % av oversettelsene svært god eller god spesifiseringsevne og ytterligere 36 % har akseptabel spesifiseringsevne ( naturtypen det oversettes FRA antas å utgjøre mer enn halvparten av arealenhetene av TIL-typer i NiN versjon 1.0). Fig. 7 viser at 79 % av oversettelsene FRA naturtyper i DNs kartleggingshåndbøker TIL NiN versjon 1.0 anses som rimelig sikre eller helt sikre. 19

20 Fig. 7. Fordeling av oversettelser FRA naturtyper i DNs kartleggingshåndbøker TIL NiN versjon 1.0 på fire klasser etter pålitelighet. Se teksten for utfyllende forklaring. Fig. 8. Fordeling av oversettelser FRA utforminger i DNs kartleggingshåndbøker TIL NiN versjon 1.0 på fire klasser av samlet presisjon. Se teksten for utfyllende forklaring. Oversettelsene FRA de 231 utformingene i DNs kartleggingshåndbøker fordeler seg på nesten nøyaktig samme måte på kategorier for samlet presisjon som oversettelsene FRA naturtyper, men andelen av gode oversettelser er litt lavere (19 mot 29 %; se Fig. 8). 61 % av oversettelsene fra utforminger til NiN versjon 1.0 er vurdert som akseptable eller gode når beskrivelsessystemet blir benyttet ved oversettelsen (Fig. 8). Det tilsvarende 20