Museumsnytt GRATIS MUSEUM GA NYTT PUBLIKUM KLP OG MOMS KVELER REFORMEN BRUK ELLER BEVARING?

Transkript

1 Museumsnytt Årgang 51 Nr 4: 2002 KLP OG MOMS KVELER REFORMEN GRATIS MUSEUM GA NYTT PUBLIKUM BRUK ELLER BEVARING?

2 Innhold En ringerunde rundt om til et knippe norske museer viser at holdningene til reformen er sprikende. Mange er misfornøyde med selve prosessen omkring reformen. Andre nærer dyp mistillit til om staten og fylkes - kommunen vil holde løftene sine. s. 4 Intensjonen er selvsagt å følge opp museumsreformen, sier Valgerd Svarstad Haugland. Museumsnytt har møtt en forbeholden kulturminister til intervju om museumspolitikk og oppfølging av museumsreformen. s. 10 Museumsreformen: Fra festtaler til konkret handling... s. 4 KLP og moms kveler reformen... s. 6 Hva er det med Bergen?... s. 8 Lurt å være tålmodig. Intervju med kulturministeren... s. 10 Vi har vært tålmodige lenge nok! Intervju med Ågot Gammersvik... s. 14 Innkjøpsfond for norske museer?... s. 15 Lyngheisenteret «opplevelsesland» eller museum?... s. 16 Tone Skedsmo... s. 19 Nytt fra Norges museumsforbund... s. 20 Gratis museum ga nytt publikum... s. 21 Museumsfestivalen i Stavanger, arena for utstillingsdebatt... s. 23 Skal det være en nettutstilling?... s. 26 Bruk eller bevaring?... s. 28 Mangfold og samlingsbasert forskning... s. 30 Museumsnytt nr årgang Museumsnytt arbeider i henhold til reglene for god presseskikk slik de er nedfelt i Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten Utgiver Norges museumsforbund i samarbeid med Norsk ICOM Utgitt med støtte fra Norsk museumsutvikling Redaksjonen: Leif Anker (ansv. red.) Inger Anne Hovland Redaksjonsråd: Karin Hellandsjø Roy Høibo Hans Arne Nakrem Per B. Rekdal Annonser: Hans K. Ellefsen Tlf: E-post: n-ku@online.no Redaksjon og abonnement Ullevålsvn Oslo Telefon: Telefaks: E-post: museumsnytt@museumsforbundet.no Sats og repro: RenessanseMedia AS Trykk: PDC Tangen Pris abonnement: kr 180 Pris annonser: 1/1 side kr 7000,- (farge) / kr 5000 (s/hv) 1/2 side kr 4500,- (farge) / kr 3000 (s/hv) 1/4 side kr 3000,- (farge) / kr 2000 (s/hv) Bankgiro Museumsnytt kommer ut 6 ganger i året ISSN Opplag 2800 Museumsnytt 5/2002 kommer ut ca 25. november Manusfrist 15. oktober Museumsnytt tar intet ansvar for ubestilt innsendt materiale. Ettertrykk bare etter avtale Forsiden: Madonnaskulptur fra Hedalen i Valdres ca Svein Wiik, Universitetets Kulturhistoriske Museer, Oslo med original og kopi. ( og foto: Universitetets Kulturhistoriske Museer, Oslo. Fotograf Eirik Irgens Johnsen) 2

3 Markedsliberalisme og kulturarv Noen museumsdirektører i hovedstaden skaffet seg avisoppslag i sommerheten med angrep på Nasjonalgalleriet. Gratis adgang for publikum er tyveri av markedsandeler, heter det. En tidligere og to yrkesaktive museumsdirektører røper ufrivillig en kulturpolitisk horisont som ikke strekker seg lenger enn til lommebøkene foran billettluka. Nasjonalgalleriet har forsvart sin pulikumspolitikk, og skal ha all ære av det. Taushet fra andre museer får en anta skyldes overbærende høflighet. For spørsmål om inngangspenger er et svært viktig kulturpolitisk spørsmål. Adgang til kunnskap og opplevelse av egen og andres kulturarv er et spørsmål om demokratisk deltakelse i samfunnet. På Historiska Museet i Stockholm har forsøk med gratis adgang fra januar til mai tredoblet besøket (se side 21). Store deler av publikum var nykommere på museum. Tendensen sammenfaller med erfaringene fra England, hvor det ble innført gratis adgang på statsstøttede museer i fjor. En sluttrapport om forsøket i Stockholm skal foreligge i februar neste år, men de foreløpige resultatene er tankevekkende og utfordrer den stilltiende konsensus som råder om adgangs - penger i norsk museumsverden. Norske museers billettpriser har økt jamt og trutt gjennom år, i takt med mangelfulle offentlige tilskudd. I takt med dårlig økonomi og omseggripende markedsliberalisme har diskusjonen rundt adgangspenger ved museene avtatt. Illustrerende nok innførte universitetsmuseene i Oslo betalt adgang i vår. Billett - inntektene ved landets museer utgjør om lag 150 millioner kr. årlig, og er en betydelig og høyst tiltrengt inntektskilde. Prisene avgjøres i prinsippet av den enkelte institusjon, men premis sene legges gjennom størrelsen på den offentlige støtten. I dét lyset er dagens adgangs - penger ved museene i stor grad kulturpolitisk diktert. Med dagens situasjon vil bortfall av billettinntekter ramme mange museer hardt. Det er knapt tenkelig at det kan la seg gjøre uten full kompensasjon fra det offentlige. Fra før har storting og regjering lovet en betydelig opptrapping av museumstilskuddene over en femårsperiode. Så langt har mye blitt spist opp av moms og økte pensjonsforpliktelser. Kulturministeren signaliserer at det kan bli vanskelig å følge opp løftene til neste år (se s. l0). Da vil det ikke bli mye igjen å drive museumsreform med. Det vil i såfall være en kulturpolitisk fallitt for regjeringen. Men spørsmålet om oppfølging av museumsreformen må ikke skygge for erfaringene utenlands med gratis adgang til museene. Her må det være mulig å ha flere tanker i hodet samtidig. For spørsmål om gratis adgang rommer også spørsmålet om hvem som går på museum, og derigjennom museenes rolle og funksjon i samfunnet. Så kan det til og med hende at forståelsen for museenes situasjon i samfunnet vil øke i takt med besøket. En god begynnelse ville være at alle statlige museer fjerner billettskranken, og at skoleklasser og elever får gratis adgang til øvrige museer. De t ville være et kulturpolitisk grep som gir innhold til alt snakk om kulturmøte og adgang til kulturarven. Le if Anke r Schøyensamlingen nok en gang De afghanske manuskriptene i Martin Schøyens samling har vakt internasjonal oppmerksomhet. Lord Renfrew, leder av McDonald Institute for Archaeolocial Research i Cambridge oppfordrer i The Times (22.juni) Schøyen å donere det afghanske materialet til det UNESCO-godkjente Afghanistan Museum i Bubendorf, Sveits. Museet er opprettet i 1998 med tilslutning både fra Taliban og fra den afghanske Nord-alliansen. Formålet er å sikre afghanske kulturgjenstander med sikte på tilbakeføring når forholdene tillater det. Men Schøyen har tidligere uttalt at det er uaktuelt å returnere de omdiskuterte manuskriptene til Afghanistan (Museumsnytt nr. 1/02). Manuskriptene ble helt eller delvis kjøpt av det engelske firmaet Sam Fogg. Proveniensen og omsten dighetene rundt manuskriptene er fremdeles uklar. Også andre gjenstander i Schøyensamlingen har uklar proveniens. I følge Dagens Næringsliv (19/7) har egyptiske myndigheter bedt om å få tilbake en krukke som skal være stjålet og siden solgt på auksjon hos Sotheby s i New York. Schøyen sier at den er ervervet på lovlig vis. Schøyensamlingen inneholder num - re. Bare en liten del er lagt på nettsidene til Nasjonalbiblioteket, og ikke alle har like klar eller udiskutabel proveniens. Det gjelder særlig materiale fra Asia og Midt-Østen. Martin Schøy - en bør selv ta initiativ til å redegjøre for proveniensen til sin samling. Bare slik kan uberettiget tvil tilbakevises. 3

4 Museumsreformen Fra festtaler til konkret handling Enhetlig profil er viktig, også innen museumsformidling. Når det gjelder sammenslåing med Skogbruksmuseet, ligger nok utfordringen særlig her, sier direktør ved Glomdalsmuseet, Jan Hoff Jørgensen (t.h.). Yngve Astrup, direktør ved Skogbruksmuseet, til venstre. Foto: Knut Fjell, Østlendingen. T E K S T : I N G E R A N N E H O V L A N D Friske midler og omstrukturering går hand i hand. Vi er inne i en operativ fase som betyr store forandringer for mange museer, sier Espen Hernes, seniorrådgiver i Norsk Museumsutvikling (NMU). Den siste tida har han reist land og strand for å møte museer og snakke om reformen. Hadde de re ve nte t m e r m o tstand o g pro te ste r? Ja, egentlig. I det store og hele har det gått bedre enn vi forventet på forhånd, sier Hernes. Kort fortalt er utgangspunktet for museumsreformen kvalitetsheving, i følge NMU. De ser fylkeskommunen som sine sentrale samarbeidspartnere, og millionene med statlige midler skal kanaliseres til konsoliderte enheter basert på regional sam - organisering av de mange små og mellomstore museene. NMU skisserer en stillingsramme for en konsolidert enhet på minimum 8 til 10 stillinger. Det er et overordnet mål at de konsoliderte enhetene skal ha en så sterk faglig basis og økonomisk plattform, at de kan bidra til å utvikle ulike nasjonale nettverk tuftet på museumsfunksjoner og metodikk, samt tematisk baserte nettverk. Ta broene som de kommer En ringerunde rundt om til et knippe norske museer viser at holdningene til reformen er sprikende. Mange er misfornøyde med selve prosessen omkring reformen. Det er altså m åte n reformen iverksettes på som er problemet. Andre nærer dyp mistillit til om staten og fylkeskommunen vil holde løftene sine. Noen mener at museumsreformen er dårlig forberedt, og at staten burde gjort bedre håndverk for å hjelpe museene med de praktiske utfordringene som reformen påfører dem. Det hersker imidlertid utbredt enighet om at en omstrukturering måtte til. Vi gleder oss til å få etablert nye fagmiljøer. Dette er det mest positive ved konsolideringen, sier Vibeke Mohr, direktør ved Telemark museum. Fylkestinget i Telemark vedtok i juni at fylket skulle ha tre museumsenheter: Vest-Telemark, Øst-Telemark, inkludert Norsk Industriarbeidermuseum, og Nedre Telemark. For alle tre enhetene gjelder det at eierforholdene blir som de har vært, men at driften ivaretas av den konsoliderte enheten. Den største utfordringen vi står ovenfor er å bygge institusjonell frihet og styrke det lokale engasjementet, samtidig som vi skal skape lojalitet til helheten, sier Mohr. Hvo rdan har sam arb e ide t m e d fylke t gått? Vi hadde nok sett at vi fikk anledning til å diskutere mer underveis, men begge parter har bestemt seg for å nullstille seg i forhold til tidligere konflikter. Bare slik kan vi komme i gang. Jeg har egentlig grunnleggende tro på denne reformen. Så får vi ta krigen under marsjen, og broene som de kommer, avslutter hun. 4

5 Toppstyrt Finn Rønning er museumstyrer ved Bø Museum. Han er også positiv til museumsreformen, og ser fram til å få et kollegialt fellesskap å forholde seg til. Den tematiske likheten er da også årsaken til at Bø Museum først og fremst ville slås sammen med Telemark Museum. Bø Museum sto i utgangspunktet foran konsolidering med Norsk Industriarbeidermuseum på Rjukan, men vedtaket ble endret i fylkestinget, slik at Bø Museum ble slått sammen med Telemark Museum i Nedre Telemarksregionen i stedet. Dette er Rønning positiv til. Han mener det er uheldig at regionale hensyn går foran tematisk likhet når museene skal slås sammen, og denne skepsisen deler han med mange museer rundt om i landet. Vi opplever at denne prosessen har vært svært toppstyrt, sier Finn Rønning. Vi var så ulike Norsk Industriarbeidermuseum, ikke bare tematisk, men også ressursmessig! Vi opplevde også at vi ikke fikk anledning til å drøfte saken ordentlig først. Var de t ikke fritt o pp til de re å stå ute nfo r sam - m e nslåinge n de rso m de re ø nske t de t? Det blir for usikkert. I såfall ville vi miste statstilskuddet etterhvert, og det greier vi oss ikke uten, sier Rønning. Hva e r de stø rste utfo rdringe ne so m re fo rm e n står o ve nfo r, e tte r din m e ning? Å sørge for at museene får et reelt økonomisk løft, og berge det frivillige apparatet. NMU uttalte på et orienteringsmøte i Skien at eierskap kunne inngå i den nye konsoliderte enheten. Om så skjer, kan det bli slutt på det lokale engasjementet her, sier Rønning. Ikke opptatt av antall Det er nok sant at vi er bestemt på at sammenslåingene først og fremst skal være regionalt fundert, sier Espen Hernes i NMU. Årsaken er at det ellers vil bli mye reising når museene skal jobbe faglig sammen. Vi mener konsolideringen er bra fordi den danner arbeidsfellesskap. Utgangspunktet er å få til sterkere enheter. Det må ikke bli så mye reising at verdifull tid går bort som kunne vært brukt til å pleie dette arbeidsfellesskapet, sier Hernes. Er du b e kym re t fo r at m use um sre fo rm e n skal sve kke frivillighe tse ngasje m e nte t? Sammenslåingene er ment å føre til at museene skal fungere bedre. Reformen skal ikke slå beina under frivillighetsarbeidet. Den er ment å løfte den permanente drifta, og vi ønsker ikke å skyve de frivillige til side, sier Hernes. Da re fo rm e n b le lanse rt, antyde t state n at fylke ne kunne b e stå av o m tre nt se ks ko nso lide rte m use um se nhe te r. Nå vise r de t se g at e nke lte fylke r, so m Te le m ark, har ko nso lide rt se g ne d i tre e nhe te r. Har fylke t vært fo r ivrig? Vi er ikke så opptatt av antall. Vi ønsker å bidra til levende museer, og vi har skissert en ramme på rundt ti stillinger ved den enkelte enhet. Noen fylker har hatt urealistiske forventninger om hvor mange enheter det vil være økonomisk grunnlag for å ha. Når det gjelder Telemark, mener vi at de har vært realistisk i forhold til reformens intensjoner og midlene som ligger der. Vi håper og tror selvfølgelig at de vet hva de har gått inn på når teori skal omgjøres til praksis og avtaler skal settes ut i livet, sier Hernes. Skogbruksmuseet og Glomdalsmuseet For 50 år siden fløy gjøkungen Skogbruksmuseet ut av reiret til Glomdalsmuseet. Den skulle vise seg å bli større enn sitt forhenværende vertsskap i dag har Skogbruksmuseet et budsjett på 20 millioner kroner, og 20 ansatte. Glomdalsmuseet har 8 millioner og halvparten så mange ansatte som Skogbruksmuseet. Glomdalsmuseet har større samling, mens Skogbruksmuseet har 10 ganger flere besøkende. Betydningen av profil understrekes stadig mer innen moderne markedsføring. Dette har konsekvenser også for museene. En klar profil krever at man spisser budskapet ut mot publikum, og da kan det være vanskelig hvis museet favner om mange forskjellige tema. Derfor er det naturlig å tenke seg at en sammenslåing mellom Skogbruksmuseet og Glomdalsmuseet ikke er helt problemfri. Utfordringen ligger nok særlig i faglig profil, ja, sier Jan Hoff Jørgensen, direktør ved Glomdalsmuseet. Vi er et tradisjonelt museum, kulturhistorisk i videste forstand, mens Skogbruksmuseet har hovedfokus på jakt, fiske og skog. En sammenslåing gjør at den konsoliderte enheten må presentere seg med et bredere budskap. Jeg forstår at dette kan få konsekvenser for Skogbruksmuseets profil, sier Jan Hoff Jørgensen. Men han mener Glomdalsmuseet har mye å tjene på en sammenslåing. Økonomien har vært vanskelig gjennom hele 90-tallet, og reformen kan bidra til å gi museet et løft. Hva tro r du Sko gb ruksm use e t m e ne r o m å b li ko nso lide rt m e d e t m use um so m har ø ko no - m iske pro b le m e r? Hvis staten holder det den lover, tror jeg ikke dette bli et stort problem. Er du b e kym re t fo r stillinge n din inne nfo r e n ny m use um sstruktur? Nei. Reformprosessen tvinger oss til å vende et par steiner og tenke annerledes. Jeg er etnolog, og jeg tror det er plass til meg også innenfor en ny museumsenhet. Tross problemene som ligger foran oss, tror jeg dette er en reform for framtida. Jeg tror Elverum er tjent med å få ett stort museum, avslutter Hoff Jørgensen. Vi må nullstille oss og tenke framover. Jeg ser problemene som ligger foran oss, men jeg ser også det positive. Jeg gleder meg for eksempel til at vi får etablert nye fagmiljøer, sier Vibeke Mohr, direktør ved Telemark museum. 5

6 KLP og moms kveler reformen Høyere pensjonsinnbetaling og momsutgifter. Dette er to utgiftsposter som har økt formidabelt som følge av museumsreformen. For Sunnmøre Museum betyr det at reformpengene nesten er oppspist før de synes på budsjettet. T E K S T : I N G E R A N N E H O V L A N D Sunnmøre Museum er et friluftsmuseum. Museet har blant annet en stor båtsamling med kopier og originaler fra forskjellige tids - epoker. Bildet viser en modell av vikingskipet Borgundknarren. (Foto: Sunnmøre Museum) Thor Erik Standal er i harnisk. Han er direktør ved Sunnmøre Museum, og ser museumsreformen som både riktig og viktig, men er oppbragt over at staten ikke har beredt grunnen bedre for iverksetting av museumsreformen. Vi involverte oss tidlig for å unngå uklarheter, og for at de ansatte skulle få større eierskap til det som foregikk. Jeg ser imidlertid prosessen som en papirtiger. Saken er vedtatt i Stortinget, men den er ikke praktisk forberedt. Det er nesten så man begynner å tvile på den politiske viljen til å få gjennomført dette, sier han oppgitt. Samarbeidet med fylket har gått greit, men reformens innhold er stort og tungt. Han savner en vaskeseddel fra sentralt hold som gir retningslinjer og hjelp. Det å overta arbeidsgiveransvar for arbeidstakere er en omfattende oppgave. Dette vet staten godt. Denne prosessen er lik over hele landet, noe som betyr at museene gjør arbeidet dobbelt. Jeg savner sentral drahjelp for slike ting, sier Standal. Han regner med at de kommer til å bruke om lag kroner på konsulenttjenester i forbindelse med iverksetting av museumsreformen. Siden tjenester ble momsbelagt for en stund siden, får museene også mindre tjenester for pengene. Eksterne konsulenthonorarer er blitt momsbelagt, noe som gjør at fagfolkene koster 20 prosent mer. Museumsreformen har gjort at behovet for f.eks. juridisk bistand har økt. Joda, vi har fått høre at det skattefrie beløpet for gave til kulturinstitusjon er blitt hevet, men dette har ingen relevans for oss. Vi mottar knapt nok gaver, sier Standal. Null til investering KLP skaper også hodepine. Pensjonsfondet har tapt penger, noe som har medført at innbetalingene er økt flere prosent det siste året. Sunnmøre Museum har fått økte utgifter på fem til seks hundre tusen kroner fordi det kommer til flere arbeidstakere, fordi disse er knyttet til KLP og fordi KLP har tapt penger. Kommunene har jo klaget, og blitt lovt kompensasjon for de økte utgiftene. For oss stiller det seg annerledes, sier Standal. En lobbyrunde på Stortinget har hittil ikke kastet av seg konkrete løfter. Med museumsreformen får vi nå ti nye ansatte. Disse har ikke tidligere vært medlem av KLP, og dette kommer til å koste oss kroner ekstra. Disse pengene er ikke hos oss slik situasjonen er i dag, sier Standal oppgitt. Han setter pris på at det er lagt inn reformpenger til drift, men når det gjelder investering er brønnen tom: Hvis vi skal ha rollen som nav i et konsolidert museum, behøver vi kontorplass, magasiner og mer. Her ligger det imidlertid ikke et rødt øre før Hva skal vi gjøre fram til da? 6

7 Ingen løfter Espen Hernes i NMU svarer slik på spørsmål om hvorfor staten ikke har beredt grunnen bedre for iverksettingen av museumsreformen: Staten har lagt opp til en reform som skal heve kvaliteten. Midlene er lagt inn som styrking av drift. I arbeidet ønsker vi å forholde oss til fylkeskommunen, samtidig som det ofte er stiftelser det er snakk om. Stiftelsene er selvstendige juridiske enheter. I denne sammenhengen er det viktig å se på rollefordelingen. Det er opp til stiftelsene selv å forholde seg til arbeidstakerforhold. Man kunne kanskje tenkt seg en fullstendig statlig regi på dette, men det har ikke staten lagt opp til. Jeg mener det ville gjort det hele mer toppstyrt. Et stort sentralt apparat ville ikke gavne prosessen. Når det gjelder problemene som moms og KLP skaper, er ikke dette noe nytt, men det er riktig at disse utgiftene øker i forbindelse med museumsreformen. De økte driftsmidlene skal kompenser for dette, og merkostnadene må man finne rom for her. Når det gjelder manglende penger til investeringer, ser jeg poenget. Dette er noe staten er oppmerksom på. Det er viktig å melde fra om behov, slik at vi får kartlagt situasjonen og så få klarhet i hvordan vi skal forholde oss til dette, sier Hernes. Det er riktig at utgiftene til moms og KLP øker i forbindelse med museumsreformen. De økte driftsmidlene skal kompensere for dette, og merkostnadene må man finne rom for her, sier Espen Hernes, seniorkonsulent i NMU. (Foto: IAH) Mye gjenstår I det store og hele er han imidlertid positiv til reformen. Han tror den vil gavne både de ansatte og museene. Reformen vil gi et arbeidsfellesskap for folk som kan bli fruktbart. Men han er oppbragt over at reformen har kostet dem over en halv million kroner det siste halvannet året. En million ABM-penger er lite når så mye spises opp av KLP og moms. Egentlig forstår jeg ikke hvorfor museumsfolk har gått så stille i dørene når det gjelder disse tingene. Jeg synes det ligger dårlig politisk håndverk bak denne reformen, men det er ennå ikke for sent å gjøre noe med det. Har de re vurde rt å stå ute nfo r pro se sse n? Vi har diskutert om prosessen ikke stopper opp hvis vi ikke blir tilført investeringsmidler. Vi ble ikke spurt om vi ville være med. Som regionsmuseum er vi tillagt rollen som nav. Dette ser vi på mange måter som en interessant oppgave. Jeg har tro på at forandring må til, men det gjenstår fremdeles mye for å få prosessen på skinner, avslutter Standal. Reformprosessen kan komme til å stoppe opp hvis ikke museene blir tilført investeringsmidler. Jeg har tro på at forandring må til, men det gjenstår fortsatt mye for å få prosessen på skinner, sier Thor Erik Standal ved Sunnmøre Museum. Bildet er hentet fra en av museets utstillinger. (Foto: Sunnmøre Museum) 7

8 Museene i Bergen forholder seg til en aktiv kommune og en styringsvillig fylkeskommune. Dette gjør at de står i fare for å måtte tjene to herrer. Eller gir dem anledning til å sale to hester, alt etter hvordan man ser det. Tryggve Fett, direktør ved Gamle Bergen museum. Foto: Ørjan Deiz, Bergens Tidende. Hva er det med Bergen? Bergen kjennetegnes ved en styringsvillig kommune som vil bestemme i museumspolitikken, men NMU ønsker først og fremst å forholde seg til fylkeskommunen. I denne trekanten går ikke samarbeidet alltid friksjonsfritt. T E K S T : I N G E R A N N E H O V L A N D Et problem som har dukker opp i forbindelse med museumsreformen er den latente striden mellom forvaltningsnivåene. Hvem skal bestem - me; fylket eller kommunen? Denne konflikten er mer eller mindre uttalt avhengig av hvilket fylke man tar for seg. Ser vi på Bergen kommune og Hordaland fylke, er situasjonen spesiell. I slutten av juni sendte NMU et brev til Bergen kommune der de skriver at det er behov for ytterligere dialog mellom forvaltningsnivåene i forhold til museumsutviklingen i fylket og Bergen kommune. Det var kommet så langt at kommunen satt med sin museumsplan, mens fylket jobbet med sin egen. I verste fall kunne dette ført til at Bergensmuseene måtte tjene to herrer, og ble avkrevd lydighet og lojalitet fra to instanser. Kommunen vil ha nærhet Bjørn Holmvik er kommunaldirektør i Bergen kommune. Han er full av iver når han skal beskrive museenes stilling i Bergen. Han forteller at kommunen vedtok en museumsplan i 1999, og at denne er grunnlaget for alt kommunen foretar seg når det gjelder museene i Bergen. Det er viktig for oss å ha nærhet til museene. Vi har ofte møter der vi drøfter ulike ting. Vi har hatt rimelig god kontakt både med NMU og fylket, sier han. Samarbeidsprosessen med fylket får litt lavere karakter når han blir gått på klingen: Vi har nok andre ambisjoner enn fylket når det gjelder museene. Vi har for eksempel sterkere synspunkter på hvem som skal konsolideres. Museene er viktige i kulturpolitikken vår, og 8

9 derfor har vi lagt inn økte bevilgninger, sier han. Holmvik føler ikke at fylket deler de samme ambisjonene som han. Slik situasjonen er i dag, bevilger de mer til museene enn fylket gjør. Bymann og stril Hva e r de t m e d Be rge n, Tryggve Fe tt? Tryggve Fett er direktør ved Gamle Bergen Museum, og har sett konflikten mellom forvaltningsnivåene fra innsiden og utsiden. Konsolideringsprosessen kan sees som en parallell til prosessen bak tilskuddsordningen som vi fikk på 70-tallet. De tidligere fylkene Hordaland og Bergen var da nettopp slått sammen, og gikk nå inn i den nyopprettede Hordaland Fylkeskommune. Der rådet det stor frykt for bergensk overdominans, og fylkeskommunen har hele tiden siden markert sin distriktsvennlige profil, blant annet ved å håndheve sitt nynorske administrasjonsspråk også i rene Bergens-saker, forklarer Fett. Men det er ikke bare forholdet mellom bymann og stril som gjør seg gjeldende i den pågående museumsdebatten, mener han. Et annet moment er maktforholdet som pengetildelingen fra kommunen skaper. Når kommunen bidrar med så mye penger, mener de seg også berettiget til innflytelse på det museumspolitiske feltet. Bergen kommune har dessuten en aktiv og kompetent konsulent i William Hazel. Han målbærer kommunens museumspolitikk, er tydelig, og har meninger som av og til går på tvers av fylkeskommunens oppfatninger, sier Fett. Ønsker ikke bilaterale avtaler NMU ønsker ikke bilaterale avtaler med kommunene. De vil først og fremst forholde seg til fylkeskommunene og ønsker at prosessen skal forankres der. Vi kan ikke sitte med en rekke bilaterale avtaler med ulike kommuner, derfor har vi holdt oss til fylkekommunenivået. Vi har imidlertid vært på møter med fylkeskommunen der kommunen også har vært til sted, sier Espen Hernes i NMU. Det er riktig at vi har mottatt to brev fra henholdsvis kommune og fylkeskommune når det gjelder museene i Bergen og Hordaland. Dette betyr nok at kommunikasjonen mellom de to forvaltningsnivåene må bli bedre, sier Hernes. Konstituert fylkeskultursjef Svein Schrøder Amundsen er enig i at Bergen kommune er spesielt aktiv når det kommer til museumspolitikk. Vi synes det er flott at kommunen engasjerer seg. Det er ikke plagsomt om kommunen skulle gå oss i næringa. Museene har en viktig plass i samfunnet, det er bra med debatt. Vi tåler dette, sier han. Han mener ikke at Bergensituasjonen er knyttet til en stril-bymann-konflikt, men at den skyldes måten kommunen er politisk organisert på. De har innført parlamentarisk styring, noe som gjør kommunepolitikerne mer aktive, sier Amundsen. HORDALANDS MUSEUMSPLAN TRUKKET TILBAKE I sommer la fylkeskommunen fram en museumsplan som ble lagt ut på internett. Sjøfartsmuseet gikk aktivt og raskt ut og kritiserte planen i Bergens Tidende, noe som bidro til at den ble sendt tilbake til arbeidsgruppen «for justerin - ger», i følge konstituert fylkeskultursjef Svein Schrøder Amundsen. Kritikken gikk særlig på at konsolideringene ikke var tilstrekkelig tematisk fundert, skriver Bergens Tidende. I og med at planen forsinkes, kan utfallet bli at den først får konsekvenser for budsjettet i Opprinne - lig hadde man sett for seg at saken skulle sluttbehandles i høst. Vi ønsker Norges Museumsforbund hjertelig velkommen til Bergen! 9

10 Kulturministeren om oppfølging av museumsreformen: Lurt å være tålmodig T E K S T : L E I F A N K E R Intensjonen er selvsagt å følge opp museumsreformen, sier Valgerd Svarstad Haugland. Museumsnytt har møtt en forbeholden kulturminister til intervju om museums politikk og oppfølging av museumsreformen. Svarstad Haugland varsler mer samarbeid mellom departementene på museumsfeltet i kulturmeldingen til våren. Og hun mener det må mye til før hun vil sensurere museumsutstillinger, men noen dato for når Norge ratifiserer UNESCO-konvensjon om ulovlig handel med kulturminner, vil hun ikke gi. Jeg tror folk som arbeider i museumssektoren er vant til å være tålmodige. Det tror jeg det er lurt at de er. En må ikke slutte å ha ambisjoner og jobbe for dem. (Foto: Inger Anne Hovland) ABM-m e ldinga o g b udsje tte t fo r inne være nde år har skapt sto re fo r- ve ntninge r til å få lø st o ppgave ne i m use um s- No rge. Hvo rdan vil de re fø lge o pp m use um sre fo rm e n? Intensjonen er selvsagt at den skal følges opp, noe vi har gjort så langt. Jeg tror budsjettet til neste år blir ganske tøft, men det er ikke det samme som at vi ikke ønsker å følge opp målsetningen i ABM-meldinga. Om det går litt mer trått ett år enn andre år, vet vi ikke ennå, men det jeg vet er at budsjettet for neste år blir noe av det tøffeste ja, det blir veldig tøft. Jeg skal hverken si ja eller nei om vi klarer å følge opp på kronen. Intensjonene er klare og hvis vi ikke klarer det fullt ut til neste år, må vi ta det igjen i årene som kommer. Sikrings- o g ko nse rve ringsspø rsm ål e r av de stø r- ste pro b le m e ne i m use um sse kto re n. Vil de t b li satt inn sæ rskilte tiltak? Jeg kan ikke svare på budsjettiltak nå, det må en se når budsjettet kommer, men det ligger i ABM-meldinga at dette skal følges opp. Inte rim sstyre t fo r nasjo nalt kunstm use um har fo re slått e n ø kning på m illio ne r kro ne r fo r de se ks b e rø rte institusjo ne ne fo r at de skal kunne lø se dage ns o ppgave r. Sum m e n e r stø rre e nn de stim ule ringsm idle ne so m b le b e vilge t til e nke ltm use e r på m use um sre fo rm e n inne være nde år. Skal de t nye nasjo nale kunstm use e t finansie re s ute no m m use um sre fo rm e n? Jeg ønsker ikke å komme inn på økonomien i dette, det er noe vi får komme tilbake til i statsbudsjettet Men at en slik satsing som interimsstyret foreslår vil koste penger, er jeg ikke i tvil om. Er de t m ulig å o ppre ttho lde tro ve rdighe te n til m use um sre fo rm e n o g til de t nye nasjo nale kunstm use e t inne nfo r de ram m e r so m e r trukke t o pp i ABM-m e ldinga? Jeg gjentar gjerne, jeg vil ikke kommentere økonomien i det hele. Det er for tidlig. Men jeg har lagt merke til hva interimsstyret har sagt, og så får vi jobbe videre med økonomien i dette. Det er utrolig hva en får til hvis en vil, også innenfor rammene av hva en allerede har. Er du b e kym re t fo r at m use um sre fo rm e n o g fusjo ne n kan m iste le gitim ite t de rso m fram drifte n stanse r o pp? Jeg tror folk som arbeider i museumssektoren er vant til å være tålmodige. Det tror jeg det er lurt at de er. En må ikke slutte å ha ambisjoner og jobbe for dem, ha målene i sikte. Riksutstillinge r vil ikke være m e d på fusjo ne n til nasjo nalt kunstm use um. Er du re dd fo r at de tte e r e t dårlig signal? Signalet er ikke dårlig. Jeg har ikke tatt noe standpunkt til interimsstyrets forslag, her må jeg se på de argumentene som blir brukt. De skal uansett med på sikt. Du har tatt til o rde fo r at fo rske rne m å ta m use - e ne m e r i b ruk. Me n hva m e d fo rskninge n i m use e ne? Ja, forskningen må ligge i bunnen for at en skal kunne formidle på en god og pedagogisk måte. Jeg tror ikke vi klarer å få det slik at alle museer har sin forsker, men at det som blir lagt 10

11 fram på museene blir formidlet på en riktig måte utfra den forskinga som allerede er gjort og som blir gjort i framtiden. En av m use e ne s o ppgave r e r b lant anne t å fo r- m idle på grunnlag av fo rskning knytte t til sam - linge ne. Muse um sfo lk se lv e r b e kym re t fo r at grunnle gge nde o ppgave r so m fo rskning o g ko n- se rve ring e r e n sal de ringspo st fo rdi all aktivite t m åle s i fo rho ld til pub likum stall. Jeg skjønner bekymringa. Slike oppgaver må følges opp bedre enn det har vært gjort. Det er mange uløste oppgaver i forhold til konservering og registrering. Sam o rdningsb e ho ve t m e llo m de parte m e nte ne på m use um sfe lte t har vært e t gje nno m gangste m a. De t var faste m ø te r på statsse kre tærnivå m e llo m b e rø rte de parte m e nte r i Åse Kle ve lands tid. Har du no e n plane r o m å institusjo nalise re sam arb e ide t m e llo m de parte m e nte ne? Det er ikke nødvendig å institusjonalisere dette, men samarbeid på tvers av departementene er svært viktig, noe også denne regjeringa har mye av. Kulturdepartementet og Miljøverndepartementet samarbeider nært. På Sem diskuterte vi å se på samordning mellom miljø og kultur. Vi har ikke gjort noe med det ennå. For meg er det viktigste ikke hvem som gjør det, men at det blir gjort en skikkelig jobb på feltet. Poenget er at vi må samarbeide, ikke hvordan det er organisert. Be dre sam arb e id e tte rlyse s, b lant anne t fra de fire m use e ne unde r Sam fe rdse lsde parte m e nte t. Po stm use e ts fram tid e r uviss nå i kjø lvanne t av at Po ste n b lir aksje se lskap. No rsk Olje m use um ve n- te r på svar fra Olje - o g e ne rgide parte m e nte t o m årlige tilskudd. Mange fagde parte m e nte r ve t knapt no k at de har fo rplikte lse r i fo rho ld til unde rligge nde e tatsm use e r. Kulturde parte m e n- te t har e t o ve ro rdne t ansvar, hvo rdan tar de re tak i pro b le m e t? Dette må vi ta på alvor. Jeg er glad for hver krone som går til museer fra andre departementer. Samtidig må vi ta det overordnete ansvar på alvor. Onde tunge r har sagt at de t m å e t sto rtingsve d- tak til fø r de t b lir o rde n på de tte. De t vil du de m e nte re? Vi trenger ikke noe stortingsvedtak. Men et gjennomgående problem er knapphet på ressurser. Hadde ressursene vært der hadde det vært lettere å følge opp. Det er utfordringen og det er ikke noe nytt. Fo r de m so m kje nne r de tte på kro ppe n e r de t ikke fø rst o g fre m st pe nge ne, m e n sam o rdning m e llo m de parte m e nte ne so m e r pro b le m e t? Det er naturlig at vi tar en gjennomdrøfting av fragmenteringen og ansvaret i kulturmeldingen som vi vil legge fram til våren. Vil de n inne ho lde no e anne t nytt fo r m use e ne? Ja, jeg går utfra det. Det blir en veldig god melding (latter). Når det gjelder museene har vi tatt de store grepene for museene i ABM-meldingen ganske nylig, som gjør at museumssektoren ikke vil få så stor plass. Hvilke n ro lle se r du fo r de g m use e ne skal ha i sam funnsutviklinga, hvo rdan kan de b idra? For det første er det viktig at vi tar vare på historia vår og at kommende generasjoner kan danne seg et bilde av hvordan forfedrene og -mødrene har hatt det. Museene er på en måte en del av vårt kollektive samfunnsminne og er med på å belyse utviklinga. Samtidig synes jeg det er viktig å ha samtidsmuseer, at vi får både det gamle og det nye. Fo lke m use um stanke n e r o ve r 100 år gam m e l, o g e n re kke sto re nasjo nale institusjo ne r b le e tab le rt i e t anne t sam funn e nn dage ns. Hvo rdan b ø r m use e ne takle de t? Det er flere ting som slår meg. For det første hadde de råd til å bygge slike museer den gang da midlene var mindre. Det er et lite paradoks når vi skal i gang å bygge opera. Med de midlene vi har til rådighet har vi liksom ikke råd, sier en del motstandere. Det er en tankevekker for meg, her har vi noe å lære. Det må være noe som står etter oss også, vår generasjon. Materielt sett har vi aldri hatt det bedre. Vi må fornye oss også på museumsfronten, få tidsriktige museer som er bedre tilpasset dagen i dag. Vi har en del museer som trenger opprustning. Da No rsk Fo lke m use um b le e tab le rt var no rdm e nn no rdm e nn. I dag e r sam e ne ane rkje nt so m urfo lk, No rge har fe m nasjo nale m ino rite - Jeg tror de tingene må gå seg til av seg selv langt på vei, sier kulturministeren om museene og den flerkulturelle utfordringen. (Foto: Inger Anne Hovland) t 11

12 Det er utrolig hva en får til hvis en vil, også innenfor rammene av hva en allerede har. (Foto: Inger Anne Hovland) te r o g innvandre re fra he le ve rde n. No rdm e nn e r ikke le nge r b are hvite i hude n, o g no e n snakke r ikke no rsk. Hvilke utfo rdringe r gir de t fo r m use e ne? Jeg tror de tingene må gå seg til av seg selv langt på vei. Mange av museene våre viser ikke bare norske ting heller, vi har jo også innslag av andre nasjonaliteter i våre museer idag. Men vi er nok ikke bevisste nok i forhold til våre nye landsmenn. Integrering må bli en naturlig utvikling i museumsbildet. Se r du fo r de g no e særskilt b idrag fra m use e ne kan gi i sam funnsutviklinga o g sam funnsde b atte n? Kunstindustrimuseet viser gjenstander vi bruker til daglig. Når vi handler inn, tenker vi ikke mye på at det står en kunstner, en designer bak det vi kjøper. Museene er med å løfte fram mye flott design, også norsk, som vi mer eller mindre ikke observerer. Det gjelder bruksting, smykker, og arkitektur. Museer kan få oss til å løfte blikket litt. På en måte vil museene være med å fornye oss selv i takt med den tida vi lever i. Bille dkunstne re n Bjarne Me lgaard hadde e n utstilling i Tyskland i m ai so m b le fo rsø kt se nsure rt. Hva e r din re aksjo n? Jeg har ikke sett utstillingen, men jeg tror det skal veldig mye til før en får en slik sensur i Norge. Jeg har forståelse for at det var en diskusjon om jussen. Vi i Norge sensurerer ikke, men vi har også et lovverk som utstillere må holde seg innenfor. Slik jeg har skjønt Melgaard-utstillingen var det ulike syn på om han holdt seg innenfor tysk lov. Først ble det sagt nei og så ble det sagt ja. I tyske aviser sto det at jeg ville gripe inn overfor tyske myndigheter, men det ville jeg ikke gjøre, det bygget nok på feiloversettelse av en uttalelse til Aftenposten. Hvis tyske politikere hadde begynt å blande seg inn i hva vi tillot, ville vi ikke ha likt det. På samme måte vil ikke jeg blande meg inn i hva andre land gjør, vi har forskjellig lovverk. I andre sam m e nhe nge r ve nte r e n m e d straffe re - aksjo ne r til lo vb rudde t e r e t faktum? Det du sier der er at folk kan gjøre hva som helst fordi en ikke griper inn før etter at utstillingen er ferdig, og slik kan vi ikke ha det. Når de t gje lde r ytringsfrihe t e r de t ikke fo r- håndsse nsur. I pre sse n står fo r e kse m pe l re daktø re r o g jo urnaliste r til ansvar fo r de t so m pub lise re s. Re daktø ransvare t e r de t pre sse o rgane ne se lv so m utø ve r? Jeg tror nok en må finne en løsning som gjør det mulig å stanse en utstilling som en vet er ulovlig. Har vi ikke lov til det, så er det egentlig fritt fram. Det hjelper ikke stort å bli dømt i ettertid dersom en allerede har fått vist fram det som er ulovlig. Men som sagt, jeg tror det skal mye til i Norge før vi sensurer en utstilling. Er de t ikke naturlig at avgjø re lse n o m hva so m kan vise s, ikke ligge r ho s påtale m yndighe te ne, m e n i de e nke lte institusjo ne r? 12

13 Jo, egentlig kan jeg være enig i det. Og jeg tror det skulle mye til før jeg som politiker gikk inn å stanset en utstilling. Me n du har inge n prinsipie lle m o tfo re stillinge r m o t å gjø re de t? Jeg synes det er viktig å vite hvor ansvaret ligger, og det er hos de som arrangerer utstillinger. Fo to utstillinge n «Ecce ho m o» so m b le vist i Oslo rådhus i m ai 1999 vakte m ye de b att. Er de t e n utstilling so m ikke b urde vært vist? Nei, det tror jeg ikke. Nå har jeg ikke sett den, heller, men jeg har lest og hørt om den. At noen mente den ikke burde vært vist, har jeg skjønt. Den var ganske utfordrende, men til sjuende og sist må det være opp til Oslo rådhus hva de vil vise, hvis utstillingen holder seg innenfor norsk lov. Det var en del diskusjon blant Oslos politikere, der noen av våre folk var forholdsvis kritiske. Men det går mer på hva de som politikere følte var blasfemi og anstendighet. Er de t viktig at m use e ne o g kunstinstitusjo ne ne vise r slike utstillinge r so m ve kke r de b att? Ja-a, hvis alt er like snilt blir det jo kjedelig. Men en skal kanskje være litt forsiktig der det tenderer mot blasfemi. Noen synes ingenting er blasfemisk, men andre har snevrere grenser. Men å vekke oppsikt for oppmerksomhetens skyld, er ikke så mye å trakte etter. Hige r no rske m use e r e tte r o ppm e rkso m he t fo r de ns e ge n skyld? Nei, museene må prøve å nå publikum og da er de avhengige av oppmerksomhet. Hvis det bare var kjedelige utstillinger, ville ingen se dem. Muse e ne skal spe ile sam funne t. Er m use e ne fo r snille, fo r passive? Jeg tror ikke jeg er den rette til å svare på det. En kan ikke karakterisere hele museums-norge under ett. De t e r lite de b att rundt no rske m use e r o g utstillinge r. Er de t fo rdi de e r upro b le m atiske e lle r sø ke r de fo r sto r grad av ko nse nsus? Hadde vi tre ngt e n de b att i No rge tilsvare nde de n rundt Me lgaard i Tyskland? Ja-a, jeg er ikke redd for debatter, men ser ingen verdi i debatt for debattens skyld. Jeg synes jo... en del som blir presentert som kunst... Nå skal jeg være forsiktig... av og til føler jeg kunstnere gjør narr av oss. Fordi du har et navn kan du gjøre stort sett hva du vil, og så skal vi synes at det er bra. Jeg tror nok at de av og til ler på kammerset óg (latter). Schø ye n-sam linge ns afghanske m anuskripte r har igje n aktualise rt No rge s tilslutning til UNESCO-ko nve nsjo ne n o m ulo vlig hande l m e d kulturgje nstande r. Ansvare t fo r de tte arb e ide t e r o ve rfø rt til Kulturde parte m e nte t. Hvilke n te m - po plan har de re fo r når No rge kan ratifise re? Vi hadde UNESCOs generaldirektør på besøk nylig. Han var svært glad for at vi arbeider med dette. Vi har ingen dato ennå, men prøver å bli ferdig så fort som mulig. Er de t ikke e t parado ks at de t fra o ffisie lt no rsk ho ld ikke gjø re s no e fo r å sikre afghansk kulturarv, sam tidig so m vi de ltar i e n krig i lande t? Jeg vil ikke sette de to tingene opp mot hverandre. Det forhold at vi er inne i krigshandlinger er en side av diskusjonen. Schøyen-samlingen er en annen. Manuskriptene kom til Europa lenge før krigen startet. Jeg aner ikke bakgrunnen for at samlingen er kommet til Norge. Å kjøpe samlingene, er det ikke 800 millioner det er snakk om, så mye penger har vi ikke. Kulturbudsjettet er på 4-5 milliarder, så skjønner en kanskje at det blir et for stort løft. Det er det ene. Det andre er diskusjonen om hvor disse samlingene bør være. Her kommer arbeidet med UNESCO-konvensjonen inn, som er helt nødvendig å ha i bunnen i forhold til slike kulturminner. Det er for enkelt å si de skal være i Norge. De t e r tatt initiativ i Sve its fo r o ppkjø p av afghanske kulturgje nstande r m e d sikte på tilb ake fø ring når fo rho lde ne tillate r de t. Er de t e t initiativ so m Kulturde parte m e nte t vil stø tte? Det må jeg vite mer om før jeg kan svare. Det er naturlig at vi gjør hva vi kan for at det internasjonale samfunnet ikke utnytter et land som er i krig i forhold til kulturminnene deres. At vi må ha et våkent øye i forhold til hva vi kan være med på å bygge opp landet på, er jeg forholdsvis bevisst på. En bør også stille spørsmål ved hvordan og hvorfor kulturminnene blir solgt ut av landet. Bør ikke Norge som deltaker i krigen være med å bygge opp Nasjonalmuseet i Kabul? Vi må se nærmere på hvordan Norge best kan være med på å bygge opp igjen landet. Hvor er Jeg synes jo... en del som blir presentert som kunst... Nå skal jeg være forsiktig... av og til føler jeg kunstnere gjør narr av oss. (Foto: Inger Anne Hovland) 13

14 T E K S T : L E I F A N K E R Ågot Gammersvik: Vi har vært tålmodige lenge nok! Vi må være en kritisk røst i forhold til konsolideringssprosessen, sier Museumsforbundets leder Ågot Gammersvik foran landsmøtet i Bergen september. Hun er redd for at konsolidering er blitt synonymt med fusjon, samtidig som gulroten i museumsreformen er i ferd med å bli spist opp av momsreform og pensjonsutgifter. Museumsforbundet forventer at kulturministeren følger opp løftene sine, løfter som to tid ligere regjeringer har avgitt med tilslutning fra et bredt stortingsflertall, sier Ågot Gammersvik, leder i Museumsforbundet. For enkelte museer er det snakk om over 1 million i økte utgifter. Det er satt i gang en reform som er i ferd med å stanse opp fordi midlene blir spist opp av utenforliggende faktorer som er politisk bestemt. Museumsforbundet forventer at kulturministeren følger opp løftene sine, løfter som to tidligere regjeringer har avgitt med tilslutning fra et bredt stortingsflertall. Museene har vært altfor tålmodige altfor lenge, de har godtatt å være salderingspost i årevis. Resultatet ser vi med forfall og uløste oppgaver, advarer Gammersvik og utfordrer kulturministeren: Svarstad Haugland er utydelig i sitt budskap. Dersom hun hadde forstått museenes store potensiale, ville hun gitt oss et løft. Og hun kunne følge opp med at grunnleggende kulturtilbud skulle være gratis. I dag er den statlige kulturpolitikken uforutsigbar. Gratis museer er et fint mål, men det gjør også museene enda mer sårbare for svingninger i de offentlige bevilgningene. Det er en utfordring for statsråden. Hvo rdan se r Muse um sfo rb unde t på pro se sse n rundt m use um sre fo rm e n? Jeg blir stadig mer overbevist om at det er viktig med en kritisk holdning. Museene har blitt stilt overfor store krav til å tenke nytt, og har gått åpent inn i prosessen. Nå ser vi at det strammer seg til, og det er tydelig at det dreier seg om rene fusjoner også for institusjoner som har langt over minimumsbemanningen på 8 10 årsverk. De juridiske og økonomiske konsekvensene burde være utredet på forhånd. Manglende konsekvensanalyse gir ikke museene grunnlag for å gjøre riktig valg. Vi ser også tilbakegang i turistbesøket og dårligere inntjening for svært mange museer. Her håper jeg på en åpen diskusjon på landsmøtete om museenes plass i mediene. Vi ser at de museene som lykkes med besøk også er de som får medieoppmerksomhet. Jeg tror det er svært nyttig å få dette opp med aktører i media. Vi må lære oss å bli proffe på området for å nå fram. Hvilke andre m use um spo litiske utfo rdringe r se r du fram o ve r? Friluftsmuseene og kulturminnevernet er en viktig sak. Disse museene sitter på viktig kompetanse om vedlikehold og restaurering. Nå ser vi at det skal etableres etterutdanning på høyskolene for kommunale saksbehandlere i stedet for at kommunene knytter seg til eksisterende kompetanse ved museene. Vi har også vært opptatt av å være utadvendt mot samfunnet, og dette har gått på bekostning av forskning og dokumentasjon som stiller store faglige krav. Om museene skal være til stede i samtiden, må vi også kunne forske på den og dokumentere den. Her ligger det en folkeopplysningstanke som vi må holde fast ved, men budskapet må nok presenteres på nye måter som passer for vår tids mennesker. De t e r ve l o gså ulike inte re sse r b lant m use e ne i fo rho ld til m use um sre fo rm e n? For oss er det viktig å se at det er små, mellomstore og store museer. Det er en fare for at de store kan bli enda større, så får vi noen små igjen som faller helt utenfor. Museumsforbundet vil jobbe for å være den samlende kraften. Vi må ha dialog med medlemmene og formidle viktige spørsmål og debatt i forhold til offentligheten og myndighetene, sier Gammersvik. 14

15 Innkjøpsfond for norske museer? Interimsstyret for nasjonalt kunstmuseum foreslår å opprette et innkjøpsfond på 1,5 milliarder kroner til innkjøp av kunst til norske museer med statsstøtte. I praksis vil det si knutepunktinstitusjoner og nasjonale institusjoner. Fondet skal komme i tillegg til dagens innkjøpsbudsjetter og sikre ekstraordinære innkjøp. Forslaget høster applaus blant lederne for landets kunstmuseer. T E K S T : L E I F A N K E R Dette er gnistrende godt forslag som må komme alle kunstmuseer med statsstøtte til gode, sier direktør Svein Olav Hoff ved Lillehammer Kunstmuseum. Fondet må få et bredt sammensatt styre, slik at det ikke blir forfordeling verken av visse institusjoner eller visse typer kunst. Vi ønsker det foreslåtte fondet meget velkommen, sier Hoff. Fungerende direktør ved Sørlandets kunst - museum Randi Jessen sier at et fond vil gjøre det mulig å fylle store hull i samlingene som er oppstått, fordi det over år har manglet innkjøps - midler. En flott idé som jeg håper blir realisert, sier direktør Anne Aaserud ved Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø. Det er ønskelig at fondet kunne gjelde alle museer, ikke bare kunstmuseene, men da må det bli større en det som er foreslått, sier Aaserud videre. Direktør Øyvind Storm Bjerke ved Norsk museum for fotografi i Horten mener et innkjøpsfond må komme alle museer til gode: Skal et slikt fond få gjennomslag, må det ikke isoleres til innkjøp til kunstmuseene, men omfatte innkjøp for alle museer uavhengig av arbeidsområde, sier Storm Bjerke. Han gir ellers forslaget full støtte: Men det er viktig ikke å blande kortene. Museene må opprettholde sine egne innkjøp og budsjetter. Fondet må være for de store ekstraordinære innkjøpene det i dag ikke er midler til, sier Storm Bjerke. Han får følge av direktør Åsmund Thorkildsen ved Drammens Kunst- og Kulturhistoriske Museum: Fondet er ikke bare en god idé, men helt nødvendig. Midlene må ikke spres tynt utover, men alle museer må kunne søke på faglig grunnlag, sier Thorkildsen. Positivt og nødvendig, istemmer direktør Jan Åke Petterson ved Haugar Vestfold Kunstmuseum. Ågot Gammersvik, direktør på Maihaugen og leder av Norges museumsforbund støtter forslaget fullt ut: Et slikt fond bør gjelde innkjøp til alle museer. På grunn av økonomisk tørke har man ikke kunne sette av midler til innkjøp på de kulturhistoriske museene på lang tid. Dersom et slikt fond kommer på plass, vil det være svært positivt for alle museer, sier Gammersvik. Kulturminister Svarstad Haugland har stilt seg positiv til fondet, men vil ikke gi noen signaler om når det eventuelt blir opprettet: Jeg er såpass realist, at jeg vet at vi ikke får dette til med første budsjett, sier Svarstad Haugland til Aftenposten. Forslaget om innkjøpsfond har sin parallell i Kulturminnefondet som ble opprettet av Stortinget i vårsesjonen med en forvaltningskapital på beskjedne 200 millioner kr. Et innkjøpsfond for museene i størrelsesorden 1,5 millarder vil kreve betydelig politisk vilje i gjerningsøyeblikket. Behovet for et innkjøpsfond er imidlertid stort, skapt gjennom årrekker med underbudsjettering i museumssektoren. Interimsstyret for nasjonalt kunstmuseum har dermed satt en viktig sak på den å den kulturpolitiske dagsorden. Stavkirkeportal fra Tuddal Bygdetun. Innkjøpt for kroner i Var i privat eie fra 1760, der den ble brukt som sengebunn i ca. 150 år. (Foto: Tuddal Bygdetun) «Læstadius preker for samene» av François-Auguste Biard (1799? 1882). I Nordnorsk Kunstmuseums eie. 15

16 Lyngheisenteret «opplevelsesland» eller museum? Informasjonsbygget er tegnet av arkitektene Bertram Brochman og Arne Ingvaldsen. Landskapsarkitekt Jan Feste er ansvarlig for terrengplasseringen. T E K S T : Å S E E N E R S T V E D T Ravnene letter fra myra. Høyt oppe stilner lerkesangen mens hegrene i skogbrynet trekker til seg sine lange halser. En ørn flyr lavt over lyngheiene. Brått mekrer et lam, ørnen stiger og ravnene vender tilbake. Sauekadaveret som ravnene slåss om, var sannsynligvis i live så sent som i går kveld. I dag er bare beingrinda igjen. Det mekrende lammet er morløst. I steingjerdet som kranser veien geilen ned til informasjonsbygget, har landskapsarkitekten plassert lamper for at ikke lyktestolper skal forstyrre utsynet. Direktør Mons Kvamme midt i sitt lyngheirike, ivrig opptatt med å studere spirende, ny lyng. Denne villmarkshistorien oppleves kanskje av en ensom fjellvandrer i solide støvler og slitt vindjakke, en som søker de store vidder og ensomheten der. Feil! Opplevelsen kan bli din, mindre enn en times kjøring fra Bergen sentrum. Antrekket kan godt være søndagstøy og italienske, håndsydde sko. Film eller video? Feil igjen. Både ørnen, ravnene, hegrene og sauene befinner seg på Lyngheisenteret i Lindås. Like frie og selvfølgelige som om de skulle være på Finnmarksvidda. Mennesker sørger for at det finnes en villsaubestand på beite året rundt i lyngheiene. Mennesker svir av gammel lyng for at ny og frisk lyng skal bli saftig vinterbeite. Dyr og fugler ordner resten. Litt museumshistorie. Som en av dem som på og 90-tallet strevde med et trangt budsjett som holdt mange dristige ideer i tømme, var jeg ikke overvettes glad da det ble lagt et gjøkeegg i museumsredet i Hordaland. Når krybben er tom, bites hestene. Det var vanskelig å se noe positivt og nødvendig i å bygge enda et museum i Hordaland. Og langt ute i ødemarken! Hvem ville finne veien dit? Jeg besøkte området noen ganger og forsøkte å forestille meg hvordan det kom til å bli utstillingsbygg, parkeringsplasser og hva mer? Nysgjerrighet og andre oppgaver enn mu - seums administrasjon førte meg i året 2002 tilbake til «gjøkungen» som har fått navnet Lyngheisenteret. Jeg kom, jeg så - og Lyngheisenteret vant! Museum økomuseum senter. I Norge bruker vi ordet museum om enhver institusjon som har en samling gjenstander som vises for publikum. I 1975 ble det gjort et forsøk på å følge ICOM s museumsdefinisjon, og på den måten stille visse krav til museer som skulle få statlig økonomisk støtte. Ett av kravene var at ledelsen skulle ha akademisk utdannelse, slik at man var sikret faglig styring og en rimelig grad av forskningsvirksomhet. Dette ble en skinnregel, for enhver som har kjennskap til småmuseene i Norge, vet at tid til forskning blir det lite av når man sitter som eneste vitenskapelig ansatt, og i tillegg til administrasjon og formidling, må ta en hånd med i alt fra rengjøring til snekring. Et annet kriterium i museumsdefinisjonen er at museet skal bygges og utvikles omkring en gjenstandssamling. Det er kanskje det eneste alle norske institusjoner som kaller seg museum, har felles. Men så dukker et nytt fenomen opp: økomuseet. I den opprinnelige ideen, utviklet blant den fattige befolkningen i Sør-Amerikas storbyer, skulle ikke økommuseet samle gjenstander. Det var publikum selv som skulle presentere sin hver- 16

17 dag, sitt liv og sine interesser gjennom ad hoc utstillinger i samarbeid med en faglig ledelse. Denne formen for økomuseum ble etter hvert mer kjent som «senter» i tilknytning til en spesifiserende betegnelse. En annen form for økomuseum er den som delvis var inspirert av Nordens folkemuseer. Her var tanken at et bestemt miljø skulle «fryses» og fungere som en levende demonstrasjon av livs- og arbeidsforhold. Landsbyen Le Creusot i Frankrike var økomuseenes flaggskip, men bl.a. Nordisk Museologi har hatt en artikkel om hvordan prosjektet med tiden er gått i oppløsning. Flere norske museer har valgt betegnelsen økomuseum, men her, som med museumsbegrepet, blir navnet brukt mer eller mindre tilfeldig. Det er ikke nok at man har en samling gamle bygninger der det avholdes aktivitetsdager med demonstrasjon av gamle arbeidsteknikker. Heller ikke holder det at det leves et «liksomliv» i husene med utkledde mennesker som skal forestille beboere på og 1800-tallet. Økomuseum er det først når stedet er bebodd av mennesker som har virksomheten som levevei, enten det er jordbruk eller håndverk. Lyngheisenteret økomuseum? Lyngheisenteret er et positivt bidrag til den norske museumsfloraen. Men skal jeg akseptere betegnelsen museum for denne institusjonen, må det være økomuseum. Lyngheisenteret består av fem gårdsbruk med hver sin driftsform. Gården som ligger nærmest lyngheiene, har valgt 1940 som en omtrentlig tidsbestemmelse. På denne gården kan folk se gamle redskapstyper, både for hest og handemakt, i daglig bruk. Gårdens drift er helt og holdent basert på den gamle jordbruksformen, selvfølgelig med offentlig støtte, noe som gjelder alle norske bønder. I fellesskap eier gårdene sauene og kyrne som skal holde lyngheiene ved like som beitemarker. Dyra tilhører de gamle, norske rasene villsau eller utegangar og raudkolle. Kombinasjonen natur og gamle kulturtradisjoner har Lyngheisenteret lykkes med her. Direktøren, botaniker Mons Kvamme, er ikke et øyeblikk i tvil om at Lyngheisenteret er et museum: «Vi tar vare på, viser fram og demonstrerer gamle redskaper og gamle arbeidsformer. Vi verner et naturområde som er et menneskeskapt kulturmiljø. Vi driver forskning og undervisning, og formidler kunnskapene på alle nivåer fra undervisning av skoleklasser via omvisninger for allment interesserte besøkende til forskerseminarer og konferanser.» Mens han sier dette, går vi gjennom de lange hesjene som er tunge av gult høy, klart til å bli lempet på høyvogna og kjørt inn på låven som vinterfòr. Ved enden av hesjene er et steingjerde, og bak dette, inn mot en skråning i terrenget, ligger informasjonsbygget. Trass i store dimensjoner det ser en først når en kommer inn er bygget ikke påtrengende eller dominerende. Stein, glass, skifer og tre i naturfarger og en naturvennlig plassering viser at arkitektene har forstått formålet med Lyngheisenteret. Jeg må innrømme at det først og fremst var naturen og opplevelsen der med ørnen og sauekadaveret som gjorde inntrykk på meg, noe som burde glede naturforskerne som står bak dette prosjektet. Men jeg er også imponert over rekken av vitenskapelige avhandlinger som Lyngheisenteret har vært i sentrum av. Det er dertil en bragd å ha fått i stand et kulturelt og økonomisk samarbeid med fem forskjellige grunneiere samt en rekke offentlige myndigheter. Lyngheisenteret har da også fått en europeisk kulturpris nettopp på grunn av samarbeidsformene. Forført av naturen og Mons Kvammes inspirerende femtimers omvisning, forsømte jeg min plikt som etnolog til å undersøke hvordan de materielle kulturminnene var behandlet. Det slo meg ikke straks i øynene om de restaurerte bygningene kunne vært annerledes, eller at det var gjort eventuelle brudd mot dagens museale konserveringsregler. La gå at steingjerdene i geilen ned til museet er laget av flathogde, moderne stein og at jeg ett sted reagerte på en litt hjelpeløs reparasjon av en gammel steingard. Det kan også godt være at det er noe å sette fingeren på både i fjøs og låve, men det gjorde ikke jeg. Nå er det ikke denne delen av virksomheten som publikum kommer til å legge mest merke til, for det formidlingen legger vekt på, er arbeidsformene og lyngheienes utseende med spor etter eldre virksomhet. Og der er det sannsynligvis ikke gjort noen yrkesmessige feilgrep. Det er neppe noen som vet mer om lyngheienes historie og stell enn professor Peter Emil Kaland og direktør Mons Kvamme som har ansvaret for prosjektet. Hva jeg derimot ikke kunne unngå å reagere negativt på, var utstillingen i informasjonsbygget. Førsteinntrykket var: «dette har kostet penger»! Det neste var at hele utstillingen ga en klaustrofobisk opplevelse. Høye, skrånende vegger i stål klemmer seg sammen om den stakkars besøkende som i tillegg snubler i skrånende «scenegulv». Vanligvis har jeg stor sans for symbolikk, men selv om jeg fikk forklart symbolikken her, er Mold tørkes i huset i bakgrunnen. Brukes til underlag i båsene i fjøset. Andre steder i lyngheiene finnes også torvfelt. 17

18 Til venstre: Raudkoller på sommerbeite. Til høyre: Fra utstillingen. (Foto: Lyngheisenteret) jeg fortsatt i sterk tvil om sammenhengen er riktig mellom effektene og utstillingens motto «Det stig av hav...». For den som kjenner fortsettelsen, er det ikke lett å kombinere begrepet «alveland» med denne industrialismens hovedelementer: stål, glass og betong. Utstillingens uhyre få gjenstander forsvinner helt i effektene. Hva er egentlig utstillingens formål? Med litt velvilje oppdager man selvfølgelig budskapet. Historien om lyngheiene, landskapets natur- og kulturhistorie presenteres her ved hjelp av modeller og fotografier. Lokalet er ikke stort, og mesteparten av rommet er brukt til inndeling i flere «båser». Et fiffig påfunn er å presentere en rekke påstander om miljøbevaring ved utgangen, som en tankevekker på veien ut. Likevel, jeg savnet gjenstandene som kunne vitne om den femtusenårige virksomheten. En ting er å være ute i kulturlandskapet. Noe annet er det å stå overfor gjenstander som bærer preg av mange henders slitasje. I møtet med gjenstanden kan en besøkende oppleve at det knyttes bånd med forfedrene. Slik utstillingen er formet, gir den i dag ingen utfyllende eller annerledes kunnskap i tillegg til det en kan lese seg til i Lyngheisenterets utmerkete brosjyrer. Denne utstillingen er et bevis på at innhold og form må samsvare. Her er innholdet druknet i formen. Altfor mange utstillinger er bare en opphopning av ting. Manglende kunnskap om utstillingsog formidlingsteknikk kan være et hinder i forsøket på å nå publikum. Men det må heller ikke være slik at museumsekspertisen blir overkjørt av designeren. En kan ikke uten videre overføre normer for scenografi, vindusutstillinger eller salgsmesser til museene. En lydhør forståelse fra designerens side om hva som skal formidles, er nødvendig for en vellykket museumsutstilling. Ved inngangen til utstillingen er det derimot en «installasjon» som andre museer burde lære av. I stedet for bastante figurer som viser bruken av et verktøy, er det her to ståltrådfigurer som i sin letthet og gjennomsiktighet og ikke minst abstraksjon, virkelig lar gjenstanden bli det sentrale. Synd bare at denne holdningen ikke ble gjennomført i resten av utstillingen. Stiftelsen Lyngheisenteret grunnlagt av Hordaland fylkeskommune, Universitetet i Bergen, Lindås kommune, Regionrådet for Nordhordland og Gulen, Nordhordland handverk- og industrilag, Grunneierne på Ytre Lygra. Åpnet 26. mai Formål bl.a. å ivareta autentisk drevne kyst - lyngheier for fremtidige generasjoner og sikre aktiv drift på de 5 involverte gårdene i samarbeid med grunneierne. 30 eldre bygninger samt moderne administarsjons- og utstillingsbygg. Driftstilskudd fra Hordaland fylkeskommune, Lindås kommune, andre varierende private og offentlige tilskudd foruten egeninntekter. Årsbudsjett: 2002: Årlige besøkende (medregnet skoleelever): 2001: faste og ca. 6 årsverk på engasjement/sesongbasis (inkl. gårdsdriften). Adresse: Stiftinga Lyngheisenteret, Lygra, 5912 Seim. Arrangere konferanse eller møte? Vi hjelper dere med: Prosjektledelse Planlegging Kontakte arrangørsted/ Hotell Inngå avtaler med underleverandører Deltakerhåndtering Budsjett/regnskap Vi har gode erfaringer med landsmøte i Norges museumsforbund de siste fire årene. Thue & Selvaag Forum AS Storgt Postboks Lillehammer Tlf Fax post@tsforum.no 18

19 TONE SKEDSMO til minne Med Tone Skedsmo er en nær og kjær venn og kollega gått bort, og norsk museumsvesen har mistet en markant støttespiller og pådriver. Helt fra hun avla sin magistergradseksamen i kunsthistorie i 1976 har Tone Skedsmo hatt sitt virke i og for norske museer, de siste årene som direktør for Nasjonalgalleriet. Kreftsykdommen gjorde imidlertid at hun altfor tidlig måtte trekke seg tilbake fra et aktivt yrkesliv og nå til slutt måtte gi tapt i kampen, bare 56 år gammel. De fleste vil nok forbinde Tone Skedsmo med Nasjonalgalleriet og det var der hun hadde hoveddelen av sitt virke etter først å ha vært tilsatt ved Munchmuseet som museumsassistent og lektor fra Hun var dessuten redaksjonssekretær for Norsk Kunstnerleksikon fra 1977 til 1978, da hun tiltrådte som konservator ved Nasjonalgalleriet. Hun arbeidet aktivt videre i redaksjonskomiteen for kunstnerleksikonet frem til dets avslutning i 1986, og bidro sterkt til den høye vitenskapelige standard som preger dette grunnleggende verk i vår kunsthistoriske litteratur. Hun var også i flere år i redaksjonen for tidsskriftet Kunst og Kultur, et annet viktig organ for kunsthistorisk formidling. I sin tid som konservator og fra 1986 som avdelingsleder for maleriavdelingen ved Nasjonalgalleriet, arbeidet Tone Skedsmo aktivt både som forsker og formidler. Faglig var hun forankret i den norske «gullalder» innen billedkunsten, tiden rundt forrige århundreskifte, men det forhindret henne ikke fra også å være svært opptatt av samtidskunsten. Hun var interessert i andre fagfelt utover Nasjonalgalleriets rammer og påtok seg mange verv innen norsk museumsvesen. Bl.a. var hun fra 1989 til 1991styreleder i Kunst på arbeidsplassen og fra 1987 til 1991 leder av Seksjonen for kunst-og kunstindustrimuseer i det daværende Norske Kunst- og Kulturhistoriske Museer (NKKM). Tone Skedsmo var styremedlem i kulturutvalget for OL 94 og medlem av utstillingsutvalget. Hun deltok også aktivt under arbeidet med opprettelsen av Museet for samtidskunst, satt flere år i museets styre, og fulgte alltid med stor interesse med i museets aktiviteter. Hennes støtte og engasjement avfødte stor respekt og takknemlighet. Men Tone Skedsmos hjertebarn var og ble Nasjonalgalleriet. I 1995 tok hun opp arven etter Knut Berg og ble galleriets første kvinnelige leder. Hennes store fanesak ble arbeidet for en utvidelse av galleriet på Tullinløkka. En sak som etter at nok en arkitektkonkurranse i galleriets historie strandet, utviklet seg til å bli den sammenslåingen av 6 institusjoner, kalt Nasjonalt Kunstmuseum, som det legges frem innstilling om i disse dager. Det var ikke uten bitterhet Tone Skedsmo måtte trekke seg tilbake fra alt dette og vie sine siste krefter til kampen mot sykdommen. Både for henne selv og for oss andre syntes dette urimelig. Hennes usedvanlige menneskelige styrke og pågangsmot skulle være eslet til noe annet. Likevel rakk hun mye, og norsk museumsvesen har mye å takke henne for. Tone Skedsmos effektivitet, nærvær og omtanke satte sitt preg på hennes arbeid så vel som hennes omgang med kolleger. Hun var uegennyttig i sitt virke i kunstformidlingens tjeneste være det seg i politisk kamp eller i den direkte kontakt med publikum. Vi som har fulgt henne i hele hennes lange og særdeles aktive yrkesliv både som nær venn og som med- og motspiller bøyer oss i respekt og takknemlighet for hennes store innsats. Karin He llandsjø Sje fko nse rvato r Muse e t fo r sam tidskunst K ( 19

20 N Y T T F R A N O R G E S M U S E U M S F O R B U N D Landsmøtet Hvorledes gjøre museene synlige i mediesamfunnet? Som nevnt i forrige nummer av Museumsnytt har vi arbeidet for å få et reklamebyrå til å komme og presentere et kampanjeopplegg for et av Oslomuseene. I tillegg vil IdaLou Larsen, tidligere mangeårig kulturredaktør i Nationen, holde innledning. IdaLou Larsen har arbeidet i Nationen siden 1986 og de siste 10 årene har hun dekket små og store kulturaktiviteter på sine 2 sider året rundt. Avisa har vært et «must» for store deler av landets kulturliv, og ikke minst kulturpolitikerne på Stortinget. Nå har hun begynt som leder i prosjektet «Kommunikasjon Informasjon Scenekunst», som skal spre informasjon om profesjonell scenekunst på tvers av institusjons- og gruppebarrierene. I vinter var det en del medieoppmerksomhet rundt lave besøks - tall på Munch-museet. Dette førte til at museet utfordret reklamebransjen til å lage en kampanje for kr. Hele 13 reklame- og mediebyråer responderte på utfordringa. Til topps gikk «Folk» som utkonkurrerte flere av de mer kjente firmaene. De hevder bl.a. «at norsk kulturarv e r blitt me r og me r usynlig og at muse e ne miste r sin rolle som kulturformidle re. De har få e lle r inge n inte re ssante budskap å formidle. Muse - e ne e r «ne dstøve de» statiste r i e t samfunn som stadig utvikle r se g. Dårlig økonomi kombine rt me d for få ansatte, lite n forståe lse fra kommune /stat, publikumssvikt (for mange ) og lite n inte re sse blant sponsore r skape r e n ond sirke l. Mange l på visjon og e n klar målse tting gjør at muse e ne blir ståe nde stille. Vi tre nge r de dike rte bidragsyte re og formidle re av historie og kultur». Maya Lie og Inger Døskeland fra «Folk» vil presentere sitt opplegg for Munch-museet på landsmøtet. Museumsstatistikk T R O N W I G E L A N D N I L S E N, G E N E R A L S E K R E T Æ R 15. juli presenterte Statistisk Sentralbyrå hovedtallene fra museumsstatistikken for Den omfatter 521 museer som hadde vel 8,5 millioner besøk. Statistikken fra 2000 omfattet 511 institusjoner som hadde vel 9,2 millioner besøk. Museumsforbundet har tidligere vært ute med uoffisielle besøkstall som viser ca. 10% nedgang ved de største museene fra 1999 til 2001 (se Museumsnytt 2/2002). Selv om det er variasjoner i hvilke institusjoner omfattes av museumsstatistikken, bekrefter dette en nedgang i museumsbesøk. Revidert nasjonalbudsjett Det er med stor beklagelse Museumsforbundet konstaterte at Regjeringa ikke fulgte opp Stortingets budsjettinnstilling før jul. I forbindelse med statsbudsjettbehandlinga vedtok Stortinget følgende (kap. 328): Ko m ite e ns fle rtall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser med uro på de økede kostnadene som rammer mange institusjoner som en følge av momsreformen, og økede premier til Kommunal Landspensjonskasse. Fle rtalle t er bekymret for at disse kostnadene svekker institusjonenes evne til å følge opp reformarbeidet som er under iverksettelse på museumsfeltet, og vil påpeke det særlig uheldige sammenfall i tid mellom museumsreformen og momsreformen. Fle rtalle t ber derfor Regjeringen kartlegge virkningene av momsreformen med sikte på å komme tilbake med forslag til tiltak i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Det er ikke mindre skuffende at stortingsflertallet ikke fulgte opp sin egen budsjettinnstilling, med unntak av SV og Kystpartiet. Museumsforbundet har i sommer mottatt tilbakemeldinger fra museer som vil få ytterligere premieøkning fra KLP. For Trøndelag Folkemuseum vil økninga bare de to siste årene komme til å utgjøre over en 1 million kr. Forbundet konstaterer derfor at store deler av budsjettøkninga på 40 millioner til museene blir spist opp av økte pensjonsutgifter og momsreformen. Dette beklager vi meget sterkt, og vil fortsette å syn- GODBITER FRA MUSEUMSSTATISTIKKEN 2001 Også i år byr museumsstatistikken på pussige godbiter her taktfullt anonymisert av NMU. Dyrt besøk Et mindre museum på Vestlandet hadde besøkende, hvorav 15 betalte. Til gjengjeld var billettinntektene kroner! gjenstander de fikk inn, men blir ikke «overraska» om det dreier seg om mellom 20 og 30 - og legger til at det «reint konkret gjeld ei kasse med gamalt verkty.» Hvor var de? Et lite museum i en stor by rapporterer at det har ingen verneverdige bygninger, ingen gjenstander, ikke åpningstider, ingen årsverk, null kroner i inntekter og null i utgifter, men det hadde besøk av 250 voksne personer som alle kom i grupper. Dårlig korttidshukommelse? Et bygdemuseum har med en ukes mellomrom sendt inn to statistikkskjemaer for 2001, undertegnet av samme person. På bokmål har de 172 besøk og på nynorsk har de 257 besøk. Mange bekker små I 2001 fikk et bygdemuseum 10 kroner i prosjektmidler og ekstraordinære tilskudd fra det offentlige. Kontraster Et stort museum skriver at det i 2001 hadde hele 82 millioner kroner i inntekter, mens et lite museum anmerker at de ikke helt vet hvor mange Tallproblemer I statistikken ber vi museene oppgi antall årsverk med en desimal. Et mindre museum beskriver sine problemer slik: «Forstår ikke hva som menes med en desimal. Vi hadde 395 årsverk.» Et annet museum hadde ansatt 6 personer på deltid og 2 faste på fulltid til sammen 0,8 årsverk, mens et annet museum summerer stillingene sine slik: = 5. I 2001 ervervet et museum 10 gjenstander og 100 fotografier, av dette var 200 fotografier fra perioden Et museum hadde besøk av 170 voksne og 70 barn, noe som til sammen ble 100 besøk, mens et annet hadde besøk av 125 enkeltpersoner og 100 i gruppe, og her ble det 375 personer totalt. Tungnemme byråkrater Et museum oppgir følgende besøkstall: voksne barn og summerer dette til besøk. Per telefon ber NMU museet sjekke tallene, og svaret kommer raskt per e-post: «... sender de nye utregningene på besøk som kanskje er litt mer lettfattelig.» 20