NEDRE ROMERIKE TINGRETT

Transkript

1 NEDRE ROMERIKE TINGRETT -----DOM Avsagt: Saksnr.: i Nedre Romerike tingrett, TVI-NERO Dommer: Dommerfullmektig Annette Rygg Saken gjelder: Krav om erstatning etter tømming av tankbil i kommunalt overvannsnett Skedsmo kommune Advokat Hans Tore Hoff mot Høytrykks-Vakta AS Advokat Toril Dale Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

2 DOM Saken gjelder krav om erstatning/refusjonsplikt etter forurensningsloven. Framstilling av saken Sakens bakgrunn er en hendelse som fant sted 29. oktober 2009 i Svelleveien i Skedsmo kommune. En tankbil fra saksøkte; Høytrykksvakta AS, tømte ca liter vann med klorid i en grøft, og ned i det kommunale overvannsnettet. Høytrykksvakta AS er et selskap som blant annet driver med spyling av vannledninger og spyling/tømming av septiktanker. Bilen, en kombinert spyle og sugebil med flyttbart skott, var på vei til Dynea for å utføre et oppdrag. Bilen var fylt med vann til å spyle med, og utslippet skal ha skjedd fordi bilen var for full og mistet sugeevnen. Det aktuelle utslippet skjedde i et område der det var et såkalt fellessystem hvor det både går rør med overvann (fra blant annet regnvann og takrenner) og spillvann (kloakk fra hus). Det var ikke mulig å vite hvilket rørsystem utslippet gikk ned i uten kunnskap om systemet. Det viste seg at utslippet gikk ned i en overvannsledning ca 175 meter fra et naturvernområde. I naturvernområdet; Gullaugdammen, befant det seg blant annet en rødlistet spissnutefrosk. Det var videoovervåkning av området på grunn av at saksøker, Skedsmo kommune i lengre tid hadde hatt mistanke om dumping i ledningsnettet etter funn av olje og slam. Politiet og kommunen ble tilkalt til stedet, og kommunen tilkalte også Karl Dietrichs, konsulent i TT-teknikk, som hadde bistått kommunen i dens tidligere arbeid med forurensning i rørene. Det er ikke bestridt at det luktet klor i området der utslippet skal ha skjedd. Det ble tatt en vannprøve fra bilen som viste en brunlig farge. Det er uklart om denne prøven ble tatt av politiet eller en ansatt ved Dynea. Det ble også tatt en vannprøve i et vannpumpehus like i nærheten. Karl Dietrichs fikk stengt overvannsledningen med en tilbakeslagsventil, og det ble senere besluttet å pumpe ut vannet. Det ble vurdert som vesentlig at det klorholdige vannet ikke ble sluppet ut i naturvernområdet. Arbeidet med å tømme vannledningen pågikk over 2-3 dager. Det ble pumpet ut store mengder avfallstoffer som ble deponert blant annet på Veolia. Vannprøven fra bilen og pumpehuset ble innsendt til analyse ved NGI, og det viste seg senere at disse kun inneholdt mindre mengder klorid TVI-NERO

3 Skedsmo kommune fremmet krav mot Høytrykksvakta AS den 30. mars 2010 på kroner ,- med forfall 30. april Kravet ble bestridt. Skedsmo kommune tok ut søksmål den 9. mars 2011, og tilsvar ble inngitt 30. mars Hovedforhandling ble avholdt den 12. september Saksøkerens påstandsgrunnlag Skedsmo kommune har anført at utslippet er å betrakte som forurensning etter forurensningsloven 6, og at den ulovlige tømmingen har medført et økonomisk tap tilsvarende kostnadene ved oppryddingsaksjonen. Skedsmo kommune har vist til at Høytrykksvakta AS ikke hadde tillatelse til å benytte kommunens overvannsnett for å tømme bilen, og at det var nødvendig å handle raskt ved mistanke om forurensning blant annet på grunn av nærheten til naturvernområdet. Det er videre vist til at kommunens handlemåte var påregnelig for Høytrykksvakta AS som var kjent med kommunens mistanke om dumping i ledningsnettet og videoovervåkningen. Det er prinsipalt anført at Høytrykksvakta AS er refusjonspliktig på objektivt grunnlag etter reglene i 74-76, og at kommunen på grunn av tidsnød, hadde hjemmel til å iverksette tiltaket uten først å gi pålegg. Kommunen er rett forurensningsmyndighet etter forurensningsloven, jf 81. Utslippet innebar en tilførsel av væske til grunnen som er i strid med forurensningsloven 6 og 7 fjerde ledd jf første og annet ledd. Subsidiært anføres det at det foreligger objektivt ansvar for forurensningsskade, jf 55 jf 53. Det foreligger tap/utgifter som følge av rimelig tiltak for å hindre, begrense eller avbøte forurensningsskade, og oppryddingen var påregnelig, jf 57 litra b. Atter subsidiært er det anført arbeidsgiveransvar etter skadeerstatningsloven 2-1. Det er vist til at skaden var påregnelig og at sjåføren burde og kunnet avverge denne. Anførselen om atter subsidiært ulovfestet culpaansvar etter alminnelige erstatningsrettslige regler ble frafalt i prosedyren. Skedsmo kommune har videre anført at det ikke foreligger grunnlag for lemping. Det er vist til at Høytrykksvakta AS er en aktør i bransjen som foretok en ulovlig tømming som hadde betydelig skaderisiko. Det er videre ikke vist noen vilje til å komme kommunen i møte. Kommunen har også brukt betydelige ressurser på å rense anlegget, blant annet ved installering av oljeutskiller og har således ikke hatt noen fordel av oppsugingen av innholdet i rørene TVI-NERO

4 Saksøkerens påstand 1. Høytrykksvakta AS v/styrets leder pålegges å dekke Skedsmo kommunes kostnader til opprydning i det kommunale ledningsnettet med kroner ,- med tillegg av lovens rente fra forfall og inntil betaling skjer. 2. Høytrykksvakta AS v/styrets leder pålegges å dekke Skedsmo kommunes saksomkostninger med tillegg av lovens rente fra forfall og inntil betaling skjer. Saksøktes påstandsgrunnlag Høytrykksvakta AShar bestridt både at det foreligger ansvarsgrunnlag og adekvat årsakssammenheng. Det er anført at forurensningsloven ikke kommer til anvendelse, og at utslippet ikke er å anse som forurensning etter 6. Det er vist til at utslippet innholdt svært små mengder klor og at det er å sammenligne med rent vann som aldri innebar forurensning eller fare for dette. Det er subsidiært anført at Høytrykksvakta AS ikke er refusjonspliktig ettersom det ikke først ble rettet pålegg. Det er vist til at det var tid til å fremme et slikt pålegg, og til at Høytrykksvakta AS raskt kunne ha vært på stedet og bistått med sugebiler. Det er videre anført at oppryddingsaksjonen var mer omfattende enn nødvendig, og at det kunne vært benyttet andre løsninger som for eksempel tilsettelse av tiosulfat for å rense ut klorinnholdet. Det er subsidiært anført at forurensningsloven 8 om tillatt forurensning kommer til anvendelse. Det er subsidiært anført at det foreligger grunnlag for lemping av erstatningsansvaret etter skadeerstatningsloven 5-2. Det er vist til Høytrykksvakta AS sin økonomiske bæreevne og at det vil være urimelig tyngende om de måtte bære kostnadene alene. Det er videre vist til at det vil være rimelig at kommunen helt eller delvis bærer skaden ettersom de må anses å ha fått en fordel ved opprensningen av vannrøret. Saksøktes påstand - Høytrykksvakta AS frifinnes. Subsidiært: - Erstatningskravet lempes i tråd med skadeerstatningsloven 5-2. For begge tilfeller: - Høytrykksvakta AS tilkjennes sakens omkostninger TVI-NERO

5 Rettens vurdering Retten vil først vurdere om utslippet omfattes av begrepet forurensning i forurensningsloven 6. Forurensning er definert i forurensningsloven 6 som; 1) tilførsel av fast stoff, væske eller gass til luft, vann eller i grunnen 2) støy og rystelser 3) lys og annen stråling i den utstrekning forurensningsmyndigheten bestemmer 4) påvirkning av temperaturen som er eller kan være til skade eller ulempe for miljøet. Etter annet ledd regnes som forurensning også noe som kan føre til at tidligere forurensning blir til økt skade eller ulempe, eller som sammen med miljøpåvirkning som nevnt i nummer 1 til 4, er eller kan bli til skade eller ulempe for miljøet. I dette tilfellet er det snakk om tilførsel av væske til grunnen/vannet gjennom det kommunale ledningsnettet. Væsken er klorholdig vann. Det ble tatt to prøver; en fra bilen som viste et klorid innhold på 22 mg/liter og en prøve fra vannstasjonen (POF-8-prøven) som viste et klorid innhold på 59 mg/liter. I en uttalelse fra NGI beskrives dette som lave klorid tall, og det opplyses at sjøvann til sammenligning har 19 g/liter med klor. Det er videre opplyst at innholdet av klor ikke er mer enn det som er tilsatt i enkelte drikkevann. I Hans Christian Bugges bok Forurensningsansvaret, 1999, utgave 1, side fremgår det at ikke er noe vilkår for forurensning at væsken er fremmed i naturen eller i vedkommende resipient: Det blir forurensning når menneskelig virksomhet medfører sterkere konsentrasjoner eller større mengder av naturens egne stoffer i miljøet enn det som er naturlig. ( ) I visse tilfeller kan endog tilførsel av ren luft være å anse som forurensning og det samme vil etter mitt skjønn også måtte gjelde for rent vann for eksempel ved lekkasje fra et vannrør for utledning av regnvann selv om jeg ikke har funnet klare holdepunkter for dette. Det er ikke stoffet i seg selv, men forholdet mellom stoffet og resipienten som er avgjørende Det er ikke noe vilkår etter loven at det først må fastslås at det aktuelle utslippet er forurensende, i det loven også benytter uttrykket kan være til skade eller ulempe for miljøet. Det vises videre til at det i juridisk litteratur i Forurensningsansvaret side 233 legges til grunn at: Myndighetene ikke skal måtte dokumentere mulige virkninger fullt ut for å kunne gripe inn; selve muligheten er nok. Det er videre, på samme side, vist til at det i Lovutredning side 112 er uttalt at for at en tilførsel av stoffer og lignende til miljøet ikke skal regnes som forurensning, må man imidlertid kunne utelukke skade eller ulempe med rimelig sikkerhet TVI-NERO

6 Retten legger videre til grunn at ikke enhver teoretisk mulighet for forurensning vil være tilstrekkelig for å gripe inn, men den nedre grense for hva som anses å være forurensning er forutsatt å ligge lavt, jf Rt Hvorvidt det forelå eller var fare for forurensning, må vurderes på det tidspunktet da utslippet fant sted. Det er opplyst at det var en merkbar klorlukt i området da kommunens representanter kom til stedet. Vitnet Karl Dietrichs sa i sin forklaring at det luktet badebasseng. Klorlukten er også bekreftet av Høytrykksvaktas sjåfør Ole Fredrik Hoff. Hoff forklarte at det luktet klor av bilen, da denne hadde vært på ett kloringsoppdrag tidligere. Hoff skal imidlertid ha opplyst til politiet at det var rent vann som ble sluppet ut. Dietrichs fortalte at han også hadde observert at oljen i en oljeutskiller like ved utslippsstedet lå oppløst i tanken og ikke oppå vannflaten som normalt. Dietrichs fikk også se vannprøven som var tatt fra bilen og utifra misfargen på denne og de øvrige omstendigheter vurderte han situasjonen som kritisk på grunn av nærheten til naturvernområdet Gullaugdammen. Dette var en følsom resipient hvor det blant annet fantes en sjelden spissnute frosk (rødlistet). Retten finner at den merkbare klorlukten fra utslippet og nærheten til naturvernområdet tilsa at det her forelå en tilstrekkelig fare for forurensning som foranlediget en inngripen fra Skedsmo kommune, som rett forurensningsmyndighet. Etter rettens vurdering tilsier også førevar prinsippet at et slikt utslipp omfattes av forurensningslovens 6. Det er ikke ukjent at væske som inneholder klorid kan medføre skader i miljøet, og det må etter rettens oppfatning være anledning til å sette inn tiltak for å begrense/hindre mulige miljøskader ved mistanke om slike utslipp. Retten finner videre at det ikke er nødvendig å fastslå hvorvidt utslippet isolert sett, var forurensende, jf RG Det vises til at utrykket kan være til forurensning også omfatter en enkelt tilførsel som ikke er så betydelig at den medfører eller kan medføre skade eller ulempe isolert sett, dersom summen av flere tilførsler av den samme type, eller i kombinasjon med andre tilførsler, kan medføre skade eller ulempe, jf 6 annet ledd. Retten viser til at kommunen over tid hadde slitt med forurensning, særlig olje og slam, i ledningsnettet. Da arbeidet med å suge opp vannet ble påbegynt ble det oppdaget flere døde frosker og salamandere i vannet. Dette var observasjoner som ikke var gjort i forbindelse med tidligere arbeid. Etter en konkret helhetsvurdering har retten på denne bakgrunn kommet til at utslippet er omfattet av begrepet forurensning i forurensningsloven TVI-NERO

7 Retten kan ikke se at forurensningsloven 8 om tillatt forurensning kommer til anvendelse. Høytrykksvakta AS og det aktuelle utslippet kan etter rettens vurdering ikke karakteriseres som vanlig forurensning fra en virksomhet som er omfattet av 8. Det er anført at det er grunnlag for å anvende den generelle unntaksbestemmelsen i 8 tredje ledd om at forurensninger som ikke medfører nevneverdige skader eller ulemper kan finne sted uten tillatelse etter 11. I Rt i en kjennelse som omhandler forrensning av Alnaelven viste Høyesterett til forarbeidene, Ot.prp.nr.1 ( ) side 3, når det gjaldt anvendelsen av 8 tredje ledd : Det gjelder for mange virksomheter og tiltak m.v. at de hver for seg bare medfører minimal skade eller ulempe. Når de forekommer i større antall kan derimot de samlede skadevirkningene bli store. Eksempelvis kan mange små enkeltutslipp til et vassdrag tilsammen gi ødeleggende skadevirkninger. Til illustrasjon kan også nevnes tilfellet med en fabrikk som slipper ut klorfluorkarboner, et stoff som kan skade ozonlaget som omgir jorden. Det er tvilsomt om et enkelt utslipp vil gi merkbar effekt, mens det etterhvert er blitt relativt klart at de samlede utslipp kan sette ozonlaget i fare. Det er ikke meningen at bestemmelsen i 8 siste ledd skal omfatte tilfeller av denne typen Høyesterett la i kjennelsen til grunn at dette både gjaldt flere små utslipp fra samme virksomhet og små utslipp fra flere virksomheter. Retten finner på bakgrunn av dette, og det som er vurdert om utslippet under forurensningsbegrepet, at utslippet ikke kan betraktes som lovlig etter forurensningsloven 8 tredje ledd. Refusjonsplikt. Kommunen har krevd refusjon etter reglene i forurensningsloven for de utgiftene opprydningsarbeidet medførte. Det fremgår av lovforarbeidene at refusjonsplikt inntrer uten hensyn til om forurenseren har utvist skyld, og det gjelder en refusjonsplikt på objektivt grunnlag. Det er på det rene at det ikke først ble rettet noe pålegg til Høytrykksvakta AS etter 74 første ledd, og spørsmålet er om iverksettelsen av et slik pålegg ville ha medført at iverksettelsen av tiltaket ble forsinket, jf 74 annet ledd. I vitneforklaringene fra kommunalteknisk sjef Birger Marøy og Karl Dietrichs fremkom det at det ble vurdert at det var begrenset tid til å iverksette tiltak, og at de fant det nødvendig å treffe tiltak uten først å gi den ansvarlige pålegg om dette fordi et pålegg ville medført at iverksettelsen av tiltaket ble forsinket. Marøy forklarte at han ble varslet via en ansatt i avdelingen i tiden samme dag om at en spylebil hadde tømt noe i nettet, og at politiet var på stedet. Han fikk videre informasjon om at Dietrichs i TT-teknikk var på stedet og at det var tatt en vannprøve som luktet klor. Marøy forklarte at han hadde vært på TVI-NERO

8 befaring da han fikk informasjonen, og at det først var da han kom på kontoret ca kl 1400 at han fikk oversikt over hvor dette hadde skjedd og i hvilket ledningsnett. Det ble vist til at Dietrichs, som gjennom sitt arbeid i TT-teknikk hadde bistått kommunen i det tidligere arbeidet med forurensning, var på stedet og hadde detaljert kunnskap om det aktuelle ledningsnettet. Dietrichs kjente til plasseringen av vannpumpehuset og oljeutskilleren der det var mulig å stenge røret midlertidig med en tilbakeslagsventil. Det ble anslått at man kun hadde 5-10 timer før man ville få problemer med rørene. Partsforklaringen fra Rune Andersen viste at selv om Høytrykksvakta AS trolig ville hatt mulighet til å bistå ved en oppryddingsaksjon, hadde de ikke en slik detalj kunnskap om forholdene som Dietrichs, som også kom til stedet etter kort tid. På denne bakgrunn besluttet Marøy ca kl 1500 å iverksette oppsugning av vannet. Nærheten og sårbarheten til naturvernområdet ble videre fremhevet som sentralt. Retten vurderer på denne bakgrunn at et pålegg ville ha forsinket iverksettelsen av tiltaket, og at kommunen hadde hjemmel til å iverksette tiltaket etter 74 annet ledd. Det er videre et vilkår for refusjonsplikt at tiltaket må være gjennomført med rimelig aktsomhet, jf 76 annet ledd. Verken kommunen eller Dietrichs skal ha snakket med sjåføren fra Høytrykksvakta AS, og de ble heller ikke meddelt informasjonen om at det skulle ha vært rent vant som var sluppet ut fra politiet. I sin forklaring i retten uttalte Birger Marøy at dette neppe hadde endret kommunens vurdering da det var foretatt en ulovlig tømming og det var en merkbar klorlukt. Marøy opplyste videre at han uansett aldri ville ha tillatt en eventuell anmodning om et slikt utslipp fra en suge- og spylebil i en slik nærhet til naturvernområdet Gullhaugdammen. Marøy og Dietrichs forklarte videre at man hadde vurdert alternative løsninger. Marøy hadde ringt til Rismyr i NRA( Nedre Romerike vannverk) for å sjekke om vannet kunne pumpes over i spillvannsnettet. Rismyr hadde besvart benektende på dette ettersom han fryktet at klorinnholdet ville kunne ødelegge nitrogenrenseprosessen av spillvannet (kloakk). Dietrichs forklarte at de også hadde undersøkt hvorvidt det ville være mulig å tilsette tiosulfat for å rense ut klorinnholdet i vannet. Dietrichs hadde da fått opplyst at dette ikke ville være mulig på grunn av oljeinnholdet i vannet. Det ble videre forsøkt å ta en hurtig test for å måle klorinnholdet av vannprøven som ble tatt på pumpehuset, men denne hadde bare vist blanding av olje og ikke klorinnholdet. På denne bakgrunn besluttet Marøy at det klorholdige vannet måtte suges opp. Oppryddingsaksjonen pågikk over 2-3 dager. Retten vurderer det slik at kommunen, alle de opplyste forhold tatt i betraktning, iverksatte en aktsom oppryddingsaksjon TVI-NERO

9 Det er ikke bestridt at Høytrykksvakta AS som innehaver og eier av spyle- og suge bilen er å anse som den ansvarlige etter 76. Retten finner etter dette ikke grunnlag for å gå inn på de subsidiære anførsler om ansvar etter 55 og arbeidsgiveransvaret. Skadeerstatningsloven 5-2: Det følger direkte av forurensningsloven 76 fjerde ledd at reglene om lemping etter skadeerstatningslovens 5-2 gjelder tilsvarende. Lemping etter bestemmelsen beror på en helhetsvurdering der blant annet skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, skyldforhold eller forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige. Det samme gjelder når det i særlige tilfeller er rimelig at en skadelidt helt eller delvis bærer skaden. Det er på det rene at utslippet skjedde uten at dette på forhånd var klarert med kommunen. Styreleder Rune Andersen i Høytrykksvakta AS forklarte at det vanligvis ble klarert med oppdragsgiver eller kommunen hvor innholdet fra oppdrag skulle tømmes, og at han ville ha anmodet sjåføren, dersom han hadde kontaktet ham, om å foreta utslippet hos Dynea. Retten finner, i relasjon til skyldforhold, at det må karakteriseres som uaktsomt at en som er i bransjen, og vet at det er mistanke om dumping i vannsystemet, foretar et utslipp med merkbar klorlukt uten tillatelse. Andersen har forklart at saken og medieomtalen fikk store konsekvenser for selskapet, blant annet i form av redusert omsetning. Det ble vist til at idømmelsen av et erstatningskrav vil være en stor belastning for selskapet, selv om de trolig ville klare seg. Forholdet har skjedd i forbindelse med næringsvirksomhet, men det er opplyst at selskapet ikke har forsikringer som dekker skaden. Høytrykksvakta AS har anført at Skedsmo kommune også hadde en fordel av å få renset opp røret, og det er på det rene at deler av kostnadene dreier seg om deponering av blant annet olje og annet forurensende materiale som ikke stammet fra Høytrykksvakta AS. Skedsmo kommune har på sin side anført at de hadde brukt ca 6 millioner på forurensningsarbeid blant annet på installering av en oljeutskiller, slik at det i utgangspunktet ikke ville vært nødvendig å suge opp dette avfallet. Skedsmo kommune har også anført at det taler mot lemping at Høytrykksvakta AS har vært helt avvisende til å komme kommunen i møte for å finne en løsning. Når retten likevel er kommet til at det er grunnlag for å lempe kravet er det fordi retten mener det må være adgang til under den brede helhetsvurderingen etter 5-2 å vektlegge at utslippet rent faktisk hadde et svært lavt klor innhold og at en stor del av kostnadene ved TVI-NERO

10 oppryddingen skyldes deponering av avfallsstoffer som ikke stammer fra Høytrykksvakta AS. Det følger av forurensningsloven 59 tredje ledd at: Dersom det blir godtgjort at andre skadeårsaker i overveiende grad har bidratt til skaden, kan ansvaret for en mindre betydelig skadeårsak falle helt bort eller settes ned forholdsmessig så langt det er rimelig. Ved vurderingen skal det tas hensyn til skadevolderens bidrag til skaden, arten og omfanget av skadevolderens virksomhet og forholdene ellers. Bestemmelsen skiller seg fra 5-2 ved at det er årsaksforholdet som er grunnlaget for eventuell lempning, mens det etter 5-2 er avgjørende om ansvaret ut fra en bred vurdering virker urimelig tyngende eller at det i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden. I forbindelse med vedtakelsen av 59 tredje ledd ble det i Ot.prp. nr 33 s. 111 vist til at tredje ledd må ses på som et supplement til den alminnelige lempingsregel i skadeerstatningsloven 5-2, idet 5-2 ikke i alle tilfeller vil være tilstrekkelig ved forurensning: Dette vil f.eks være aktuelt ved vassdragsforurensninger der mindre utslipp fra privatpersoner kan forekomme ved siden av større næringsutslipp. Situasjonen kan også oppstå ved utslipp av røyk fra boliger som har virket inn sammen med omfattende, giftige industriutslipp. Retten finner det riktig at en slik vurdering også inngår i denne saken ved spørsmålet om lemping etter 5-2 for refusjonskostnader etter forurensningsloven 76 fjerde ledd. Retten finner på bakgrunn av dette grunnlag for å foreta en lemping av ansvaret for kostnader knyttet til deponeringen hos Veolia. Retten finner at kommunens investeringer i blant annet oljeutskiller vil gjøre det urimelig om ansvaret for denne posten falt helt bort. Den skjønnsmessige lempingen foretas derfor slik at kostnadene på kr deles på to, slik at det totale erstatningsansvaret reduseres med kr ,-. Refusjonsansvaret for Skedsmo kommunes kostnader settes etter dette til kr ,-, med tillegg av forsinkelsesrenter. Saksomkostninger: Retten vurderer at Skedsmo kommune har krav på full erstatning for sine saksomkostninger fra motparten jf tvisteloven 20-2 (1), jf 20-2 (2). Retten har vurdert at selv om det er foretatt en mindre lemping i erstatningsansvaret må Skedsmo kommune anses å ha fått medhold i det vesentligste. Skedsmo kommune tilkjennes etter dette saksomkostninger TVI-NERO

11 DOMSSLUTNING 1. Høytrykksvakta AS dømmes til å betale Skedsmo kommune sekshundreogfemtitusennihundreogtrettito- kroner med tillegg av lovens rente fra forfall og inntil betaling skjer. 2. Høytrykksvakta AS dømmes til å betale førtifiretusenogåtti- kroner i saksomkostninger, inkludert rettsgebyr, til Skedsmo kommune. 3. Oppfyllelsesfristen er 2 to- uker fra forkynnelse av denne dom. Retten hevet Annette Rygg Dommerfullmektig Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges TVI-NERO

12 Rettledning om ankeadgangen i sivile saker Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger. Ankefristen er 1-en- måned fra avgjørelsen er forkynt eller meddelt. Ankefristen løper ikke i rettsferiene som er f.o.m. siste lørdag før palmesøndag t.o.m. annen påskedag, f.o.m. 1. juli t.o.m. 15. august og f.o.m. 24. desember t.o.m. 3. januar, jf domstolloven 140. Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales. Anke til lagmannsretten over dom i tingretten Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen. Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av ankegjenstanden er under kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken. I tillegg kan anke uavhengig av verdien av ankegjenstanden nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til enkelte krav eller enkelte ankegrunner. Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke. I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes, og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis. Ankeerklæringen skal angi: - ankedomstolen - navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger - hvilken avgjørelse som ankes - om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den - det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende parten krever - de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes - den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil - de bevisene som vil bli ført - grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det - den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken Anke over dom avgjøres normalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten. Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet og tvilsomme når saken står for lagmannsretten TVI-NERO

13 Anke til lagmannsretten over kjennelser og beslutninger i tingretten Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grunn av feil i bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan avgjørelsen for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. En beslutning kan bare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Kravene til innholdet i ankeerklæringen er som hovedregel som for anke over dommer. Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen. Anke over kjennelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren skriftlig behandling i lagmannsretten. Anke til Høyesterett Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser. Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av Høyesterett. Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling. Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta til behandling anker over kjennelser og beslutninger dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende bevisspørsmål. Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett. Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg TVI-NERO