Online-spill. Knut Augedal og Jo Singstad. Internett i endring 1999

Transkript

1 Online-spill Knut Augedal og Jo Singstad Internett i endring

2 Innhold Innledning Begrepsavklaring og presiseringer Distinksjoner/skillelinjer mellom online-spill 1. Kommunikasjon a) Ingen å kommuniser med b) Ingen mulighet for kommunikasjon c) Fri tekstlig kommunikasjon, men underordnet d) Fri tekstlig kommunikasjon (ikke underordnet) e) Ulike former for tekstlig kommunikasjon f) Andre former for kommunikasjon 2. Varighet 3. Spillets mål 4. Handlingsalternativer/interaktivitet Nye kategorier for online-spill 1. Nettformidlende spill 2. Senderstyrte spill 3. Spill med åpen styring 4. Brukerstyrte spill Litteratur 2

3 Innledning Online-spill er et forholdsvis nytt fenomen. Sporadiske forsøk med slike spill har blitt gjort, 1 men det er først etter at Internett ble tilgjengelig for allmennheten at utviklingen av onlinespill har skutt fart. I tillegg har utviklingen av kraftigere maskiner og bedre nett-oppkobling medført at spillprodusentene kan tilby slike spill til et stort marked. Teknologiutviklingen har gjort spillene mer avanserte og utfordrende å spille. I løpet av de siste tre årene har mange av de store spillprodusentene enten lansert online-spill eller er i ferd med å gjøre det. Grunnen til denne oppblomstringen av online-spill er bl.a. spillprodusentenes problemer med dataspill og kunstig intelligens. Datamaskiner av i dag blottlegger raskt sin mangelfullt utviklede kunstige intelligens, og en av spillprodusentenes viktigste oppgaver er å tilsløre dette forholdet. Det de i praksis søker, er en mest mulig troverdig kommunikasjon og samhandling mellom spillerens og maskinens representasjoner. Sagt annerledes må spilleren få lyst til å delta i spillet. For å omgå problemet med kunstig intelligens har mange spillprodusenter kastet seg på online-bølgen. Det er lettere å la folk spille mot hverandre enn å utvikle den perfekte kunstige intelligens (Nguyen, 1997). Slike spill har til nå falt under sekkebetegnelsen online-spill. Det vil si at alle spill som på en eller annen måte blir spilt via et nettverk, har havnet i denne kategorien. I tillegg blir spillene som regel kategorisert ved hjelp av sjangerbetegnelser hentet fra vanlige dataspill, slik som Action, Adventure, Role-playing og Sport. Dette er sjangre som fokuserer på spillets innhold og ligner mye på de sjanger-kategoriene vi har fra film. Dataspill skiller seg imidlertid klart fra film på flere områder. Bl.a. krever dataspill deltakelse fra brukeren på en helt annen måte enn hva film gjør, samtidig som en gjerne også må forholde seg til andre mennesker i form av spillere som til samme tid befinner seg i spillet. Denne eksisterende kategoriseringen sier lite om hva brukeren opplever i spillet i form av miljøtype, kommunikasjon og måte å spille på, så vi ønsker å lage en kategorisering av online-spill som tar hensyn til nettopp dette. Et problem er å definere hva som utgjør online-spill. Man må på den ene side skille dem fra vanlige single-spill, og på den annen side fra andre nettaktiviteter som MUDs, IRC og grafiske chats. 1 F.eks ble LucasFilms Habitat lansert i

4 Målet for denne rapporten blir å se på hva fenomenet online-spill er i forhold til andre aktiviteter i cyberspace, nyansere benevnelsen av dem og opprette en ny kategorisering som er mer nøyaktig og informativ enn den vi opererer med i dag. Bergrepsavklaring og presiseringer Dataspill er et forholdsvis nytt kulturfenomen, og det er først de siste årene akademikere har begynt å vise interesse for dette området. Forskningen på dataspill har vært ganske begrenset, og man mangler derfor definisjoner på dette og beslektede fenomener. Følgende begreper er sentrale i denne sammenheng: Spill er en form for lek med klart definerte regler og mål (Aarseth, 1998). Dataspill er digitalt spill, dvs. spill som bruker datamaskinen som kanal. Begrepet spill forblir ikke uendret, men påvirkes og endres kulturelt av dataspillenes inntog (Ibid). Online-spill er spill som ligger på en nettoppkoblet server, og hvor spilldata sendes til spillerens/spillerenes klienter eller utveksles mellom spillerenes maskiner over Internett. Det finnes selvsagt mange typer nett, men det vi ser på, er altså spill man spiller via Internett. Spill som er lastet ned fra Internett, og som ikke tar i bruk nettet for å sende data under selve spillingen, er derfor ikke online-spill. MUDs (Multi-User-Dungeon/Dimesions) er programvare som gjør det mulig for brukeren å navigere og snakke med andre mennesker gjennom Internett. Stedet hvor denne aktiviteten skjer, har blitt kalt virtuelle "rom" eller cyberspace. I dette ligger det at det ikke finnes noen fysisk representasjon av disse stedene. Aktiviteten skjer ved at data blir utvekslet mellom hver brukers maskin over Internett. Det finnes mange typer MUDs. Forskjellene ligger først og fremst i programvaren og i hvilket tema som behandles i MUDen. Det finnes alt fra rene prate-muds til mer oppgaveorienterte MUDs i Dungeons & Dragons 2 -stil. Det som er felles for alle MUDs, er måten å kommunisere 2 Dungeons & Dragons: Et brett- og terningbasert fantasi- og rollespill som kom på markedet på 60-tallet. En "dungeonmaster" lager en fantasiverden som deltagerne utforsker med sine fantasikarakterer. 4

5 på: skriftlig dialog i sanntid. Dette gjør det mulig å bygge små samfunn der mennesker møtes og kommuniserer. MUDs er per sé ikke et dataspill, da det ikke nødvendigvis foreligger noen klart definerte regler og mål. Det finnes som nevnt flere sorter MUDs, og disse er ulik i grad konstruert med tanke på spill. En programmerbar MUD kan brukes til å lage spill. På en måte blir MUDs derfor et metamedium som kan romme ulike former for spill. Med andre ord et metaspill. IRC (Internet Relay Chat) er en Internett-formidlet pratekanal hvor brukerne kan kommunisere med hverandre via tastaturet. Hovedbeskjeftigelsen er uformelle samtaler mellom brukerne. Dette mediet brukes sjelden til spilling på grunn av dens statiske karakter. Som nevnt kan MUDs brukes som en IRC. Grafisk chat er i bunnen en IRC, men den er modifisert med et grafisk grensesnitt. Brukerne kan med andre ord se en grafisk representasjon av hverandre enten i 2D eller 3D. Det gis mer rom for spill her enn i tekstbaserte IRCs, fordi rammen brukerne opererer innenfor, er mye mindre statisk. Man har et grafisk grensesnitt, gjerne i 3D. I forhold til en IRC som består av kun en side med tekst, vil et grafisk miljø gi mye mindre føringer på spilleraktiviteten. Dette er fordi rommet man opererer i, er mye løsere definert. Eventuelle spill må initieres av brukerne selv. Slik sett kan grafiske chats ses på som metamedier på samme måte som MUDs. Vi vil i denne rapporten konsentrere oss om dataspill og ikke de tre siste fenomenene. Distinksjoner/skillelinjer mellom online-spill Vi vil i denne delen presentere forskjellige distinksjoner som kan brukes til å skille mellom online-spill. 1 Kommunikasjon Denne distinksjonen dreier seg om mulighetene for kommunikasjon mellom ulike spillere i et online-spill. Med kommunikasjon mener vi her både informasjonsutveksling og mer eller mindre uformelle samtaler mellom spillerne. 5

6 Kommunikasjon på nettet har gått fra statisk e-postkorrespondanse til dynamisk tekstlig kommunikasjon i 3D-miljø. Likevel er det stor forskjell på online-spill når det gjelder hvorvidt man kan kommunisere, eller i hvilken grad dette skjer. Vi avgrenser oss her til de former for kommunikasjon som forekommer i spillet mens det pågår. Spillrelaterte diskusjoner på IRC, nyhetsgrupper og nettet for øvrig ligger derfor utenfor vårt definisjonsområde. a) Ingen å kommunisere med I den siste tiden har det vært en sterk økning i tallet på singleplayer-online-spill som er blitt gjort tilgjengelig på forskjellige nettsteder. Dette er gjerne spill som er programmert i Java, som ikke lastes ned til spillerens datamaskin men som spilles gjennom en WebBrowser. De fleste spillene er gratis og krever kun en datamaskin med nettoppkobling og en WebBrowser. Likevel er de gjerne kommersielle i en forstand. Selve spillet kan inneholde reklame for produkter/firmaer, eller nettstedet de ligger på, kan gjøre det. Det er gjerne en konkurranse tilknyttet spillet. En highscore-liste ligger på det samme nettstedet, og kanskje vanker det premier til de som topper lista på angitte datoer. Spillenes intenderte funksjon er derfor også å lokke folk til nettstedene de ligger på. Slike spill er vanligvis singleplayerspill, og det er naturlig nok ikke lagt inn noen mulighet for kommunikasjon da det ikke er noen å kommunisere med. I Norge finnes det flere bedrifter som utvikler slike spill. New Media Science har bl.a. spesialisert seg på reklamespill, og har utviklet spill for storbedrifter som Aftenposten og NSB. 6

7 Bilde 1: På sporet. Et spill for NSB utviklet av Eyeone (en underavdeling av New Media Science). Andre bedrifter, som f.eks. Games AS, utvikler singleplayer online-spill for sin egen webside for å lokke folk dit. Bilde 2: Minigolfspill fra Games AS. b) Ingen mulighet for kommunikasjon Dette punktet tar for seg spill med alt fra to til mange deltakere, hvor de forskjellige spillerne ikke har noen mulighet for å kommunisere med hverandre. Flere typer spill faller inn under dette punktet. En type er tradisjonelle spill som har blitt overført til datamediet, slik som sjakk og ulike typer kortspill. De spilldata som utveksles er spillernes trekk/utspill, og den 7

8 kommunikasjon som er nødvendig for å kunne avtale/starte opp et spill, finner sted før spillet starter. 3 En annen type er spill som minner om de under punkt a), men som er designet for flere spillere. Disse finnes det foreløpig ikke så mange av, og de som finnes, er ofte enkle m.h.t. design og kompleksitet da all spilldata må overføres gjennom spillerenes Webbrowsere. Et eksempel på et slikt spill er Burning Metal, utviklet av New Media Science. 4 En tredje type, som kanskje er den (kommersielt sett) mest vellykkede, er spill som tv-kanaler holder utenfor vanlig sendetid. Spesielt TV 2 og TVNorge har i den senere tid sendt slike spill. 5 Her behøver ikke spillerne egen datamaskin, da spillet ligger på en server hos tvkanalen. Spillerene angir sine 'kommandoer' pr. telefon, mens selve spillet kan sees på tvskjermen. Dette medfører at andre fjernsynsseere som ikke deltar i spillet likevel kan følge med på spillets gang. tvkanalenes inntekter på spillet kommer i form av tellerskrittene spillerene bruker, og vanlig pris å betale for å spille ligger på rundt ti kroner pr. minutt. Eksempler på slike spill er Tanks og Starwars, begge fra TVNorge, som egentlig er ganske like. I Tanks styrer hver spiller en liten tankslignende figur rundt på et brett som ikke er større enn at hele brettet er synlig på skjermen til enhver tid. Spillet er todimensjonalt, og spillerne kan styre tanksen til venstre, høyre, opp og ned. I tillegg kan de skyte i kjøreretningen, og målet med spillet er å skyte ned flest mulig av de andre spillerne. Det er ingen tidsbegrensning bortsett fra den tid en selv velger å være inne i spillet. Opptil 32 spillere skal kunne spille spillet samtidig, men spilldesigneren innrømmer at om dette skulle skje, ville det bli ganske kaotisk. Fire retningsbevegelser samt skyting er de eneste valgmulighetene en spiller har i Tanks. Det er m.a.o. ikke lagt opp for noen muligheter for kommunikasjon mellom forskjellige spillere. I Starwars styrer spillerene sine romskip over en bakgrunn av planeter, stjerner og kometer. Prinsippene er de samme som for Tanks, men romskipene kan også rotere rundt sin egen akse. 3 Det finnes imidlertid slike typer spill der det er mulig å kommunisere med tekstlige meldinger under spillets gang, men de vil falle inn under en annen kategori. 4 Sistnevnte er i skrivende stund ikke lansert for spill over Internett. Denne delen er fremdeles under utvikling. 5 De nevnte kanaler opererer også med singleplayerspill alá Tetris. De vil imidlertid falle inn under kategori a). 8

9 c) Fri tekstlig kommunikasjon, men underordnet I de fleste nye online-spill har spillerne muligheter for å sende hverandre tekstlige meldinger. En spiller skriver en tekst som sammen med navnet til avsenderen blir synlig på de andre spillernes monitorer. Det finnes også varianter der en kan velge hvilke spillere som skal motta ens melding. En tredje variant er at kun de spillere som befinner seg i den umiddelbare nærhet av ens karakter, vil kunne motta meldingen. I noen spill kan en også velge mellom to eller flere av de nevnte varianter når en skal sende en melding. At muligheten for tekstlig kommunikasjon foreligger, betyr ikke nødvendigvis at den blir benyttet i særlig grad av spillerene. Quake er et eksempel på et slikt spill. Quake er et actionspill fra idsoftware der poenget er å utslette andre og overleve selv. Spillet følger tradisjonen fra spillene Wolfenstein3D og Doom 1 og 2. Disse er det nærmeste man kommer klassikere innen sjangeren actionspill. Spilleren har førstepersonsperspektiv til en figur som går rundt i en labyrint hvor han skal drepe andre som befinner seg i veien. Spilleren kan benytte seg av våpen, ammunisjon og rustninger som han/hun finner i labyrinten. Bilde 3: Grensesnittet i Quake. Eventuelle meldinger fra andre spillere vil komme opp som tekst øverst til venstre på bildet. 9

10 Det finnes to hovedtyper for spill: singelspill, der man spiller mot datastyrte monstre og multispill der man spiller mot andre spillere over Internett, via direkte kabel, eller over lokalt nettverk. Det finnes flere varianter av multispill. De mest populære er en-mot-en (head 2 head), to-motto, alle-mot-alle (frag-feast) og lagspill. I lagspill slår flere spillere seg sammen til et lag og spiller mot et annet lag. I Quake går alt veldig fort for seg, og selv om en skulle ønske det, har en neppe tid til å sende meldinger til de andre spillerene. Et unntak er lagspill, der det ofte vil være nødvendig å kommunisere med de andre på laget for å kunne koordinere samhandlingen. Knapphet på tid er imidlertid et problem også her, så kommunikasjonen foregår gjerne gjennom egendefinerte tekstmakroer og dreier seg som oftest om å opplyse om hvor i labyrinten en selv og andre spillere befinner seg. At mulighetene for tekstlig kommunikasjon stort sett ikke benyttes i spill en-mot-en og allemot-alle, betyr ikke at Quakespillere ikke prater sammen. Det gjør de derimot før og etter et spill, gjennom andre kanaler slik som f.eks. IRC (Augedal, Lüders & Singstad, 1998). d) Fri tekstlig kommunikasjon (ikke underordnet) Noen spill har muligheter for tekstlig kommunikasjon, men til forskjell fra Quake blir disse mulighetene benyttet i mye større grad. Det kan være flere grunner til dette. Deler av spillet kan foregå i et roligere tempo, noe som gjør det enklere å ta seg tid til å kommunisere. Samarbeid kan være mer utbredt enn i Quake, eller andre forhold som gjør kommunikasjon mer nødvendig eller naturlig, kan være til stede. Diablo er et eksempel på et slikt spill. Diablo er et spill fra Blizzard og er i sjanger en hybrid mellom rollespill, som Dungeons & Dragons, og skytespill à la Quake og Doom. Spilleren spiller en av tre karaktertyper, 6 men det åpnes for en viss grad av personlig preg, f.eks. med tanke på hvilke egenskaper man vil vektlegge, hvilke våpen man foretrekker, og hvordan man interagerer med andre spillere i multispill. Dette er rollespillelementer, mens den store vekten på vold, og at vold er det eneste som gir poeng, er trekk fra skytespill. Det at flere spillere kan spille i det samme spillet, sammen og samtidig, åpner for kommunikasjon spillerne imellom. Blizzards uttalte mål med multispill-opsjonen er å oppmuntre til samarbeid spillerne imellom (GDR-juni 1997). 10

11 Bilde 4: Fra landsbyen i Diablo. Det er flere måter å spille Diablo på. Man kan velge å samarbeide med, ignorere, eller bekjempe de andre spillerne. Man kan opptre som en omreisende handelsmann, en tyv som stjeler andres utstyr, en snylter som plukker opp penger og utstyr fra monstre andre spillere har drept, en «Playerkiller» (PK) som dreper andre spillere for å få utstyret deres eller bare fordi spilleren synes det er gøy - mulighetene er mange. En overveldende del av kommunikasjonen spillerne imellom, både under spill og ellers, dreier seg om fusk. Så snart noen logger seg inn på et spill, blir det gjerne spurt om vedkommendes forhold til ulike grader av uhederlig oppførsel. Viktigst av alt er selvsagt å få brakt på det rene om vedkommende er en PK. En del har heller ikke lyst til å delta i spill der det finnes karakterer som ikke er bygd gjennom ærlig arbeid. Disse avslører seg ofte ved å være i besittelse av mistenkelig stor styrke, uten å kunne vise til en erfaringsgrad som rimer med denne. Noen lar andre gjøre grovarbeidet, mens de selv forsyner seg med objektene fra døde 6 Vi skiller mellom «spiller» og «karakter». Spilleren er personen ved datamaskinen, og karakteren er hans representasjon på skjermen. Disse begrepene tilsvarer Befrings begreper spillersubjekt og spillsubjekt. 11

12 monstre uten risiko. Heller ikke disse er det særlig interessant å spille med, selv om de ikke direkte har jukset. For den ærlige og iherdige spiller finnes det altså en mengde spillere han godt kunne klart seg foruten. Klarest blir den følelsen når man treffer medspillere som har samme innstilling. Et spill vi deltok i, illustrerer dette: Etter først å ha deltatt i ett spill der det finnes såvel PKer som fuskere av ulike slag, blir vi etter kort tid temmelig lei. Vi logger derfor av, og går inn i et nytt spill omtrent samtidig som den som opprettet spillet, logger av. Vi er alene et par minutter før en ny spiller logger på. Han fusker ikke. Vi blir enige om å gå til første brett. Etter litt kommer to til, som heller ikke fusker. En stund holder hver av spillerne på med sitt, men etter hvert blir det gradvis mer samarbeid, uten at noen legger for mye vekt på det. Tonen er tørr og knapp: «Anyone let the Butcher out yet?», «No» kommer svarene fra oss andre. Slakteren er brettets hovedfiende, og lei å få has på. Etter at de andre monstrene er ryddet av veien, samarbeider spillerne om å ta knekken på ham. Etter dette blir tonen stadig lettere. Det blir litt småprat, og vi får rede på at våre medspillere sitter i henholdsvis Australia, USA og England, og at de alle er gutter rett over 20. «4?» spør en, «K» svarer vi, og går sammen til fjerde nivå. Kommunikasjonen får her en mye større betydning enn i f.eks. Quake. Ikke bare fordi det finnes roligere perioder som gjør kommunikasjon enklere, men også fordi spillerene står friere i forhold til spillets mål og derfor gjerne er interessert i å avklare om medspillerenes holdninger er kompatible med deres egne. Samarbeid er også mye mer utbredt i Diablo. I tillegg forekommer mye kjøp, salg og bytting av våpen og annet utstyr som ens karakter kan bruke i spillet. Alle disse momentene gjør at kommunikasjon blir langt viktigere i Diablo enn i spill som Quake og Unreal, og dermed også at det er langt mer vanlig å kommunisere med andre spillere. Det finnes også egne IRC-kanaler for Diablo, men til forskjell fra Quake foregår mye av kommunikasjonen i selve spillet i stedet. IRC-kanalene benyttes mer til prat om andre ting enn selve spillet (Augedal, Lüders, Mykland, Singstad & Sverdrup, 1997). e) Ulike former for tekstlig kommunikasjon De former for tekstlig kommunikasjon som hittil er nevnt, er kommunikasjon mellom forskjellige spillere i sanntid. Med dette menes at de tekstlige meldingene oppfattes og leses umiddelbart etter at de sendes. Etter hvert har det dukket opp spill som opererer med flere former for tekstlig kommunikasjon. Ultima Online fra Origin er et eksempel på et slikt spill. 12

13 På mange måter er UO en videreføring av Dungeons & Dragons-spillene som har eksistert i mange år. Men ulikt tradisjonelle Dungeons & Dragons-spill, hvor den enkelte spilleren er i sentrum, blir en deltager i UO bare en av tusen. Spillet ligger på rundt ti servere plassert i USA. På hver server er opptil 3000 mennesker logget på samtidig, og de kan kommunisere med hverandre via tastaturet. I tillegg til de vanlige spillerne befolkes Britannia, som landet heter, av datastyrte mennesker, dyr og monstre. Britannia er stort. Det tar seks-syv timer å gå fra sør til nord. Mye av spillet foregår i de tolv-tretten byene. Her finnes det butikker hvor man kan kjøpe eller selge forskjellige ting. Det er også her mye av den sosiale interaksjonen foregår. Her finnes det vertshus, torg og parker hvor folk møtes og prater sammen. Byene bindes sammen av et veisystem som går gjennom villmarken utenfor byene. For å kunne overleve i spillet er man nødt til å samarbeide med andre spillere. På grunn av spesialiseringen som skjer i begynnelsen av spillet, vil man måtte basere seg på å henvende seg til andre spillere for råd eller konkrete arbeidsoppdrag. En smed kan be en skredder om å sy en fin kappe til ham mot at skredderen får en rustning. Et annet utslag av spillets sosiale side er gruppedannelse. Spillere har gått sammen og dannet klaner hvor de samarbeider om ulike ting. Man står sterkere sammen enn alene (Augedal & Singstad, 1998). Britannias størrelse er imidlertid med på å vanskeliggjøre kommunikasjonen mellom spillerne i Ultima Online. Spillprodusentene har lagt vekt på å lage en realistisk ramme rundt kommunikasjonen. Dette betyr at tekstlige meldinger fra en spiller kun blir sett av andre spillere om de befinner seg i den umiddelbare nærhet. Dette kan en selvfølgelig omgå ved å bruke ICQ ved siden av spillet, noe som også gjøres i stor skala. For de hardbarka rollespillerne vil nok bruk av ICQ legge en demper på spillopplevelsen, så produsenten har lagt inn oppslagstavler inne i selve spillet. I vertshusene i hver by i Britannia finnes slike oppslagstavler. Her kan en spiller legge igjen beskjeder som andre spillere kan lese når de senere stikker innom det samme vertshuset. Kommunikasjonen er fremdeles tekstlig, men ikke lenger i sanntid. I Ultima Online blir også informasjon formidlet fra spillprodusenten til spillerne gjennom tekstlig kommunikasjon. De store byene i Britannia har såkalte Town Criers, som er datastyrte karakterer som roper ut budskap til de spillere som befinner seg i nærheten. Dette er ikke det første spillet som har datastyrte karakterer en kan kommunisere med, men i de fleste spill vil disse karakterenes meldinger være statiske. Ultima Onlines Town Criers informerer om 13

14 aktuelle hendelser i spillet, som f.eks. at byen er i ferd med å bli angrepet av monstre, eller at en ond spiller herjer områdene utenfor byen. Dette er meldinger som er aktuelle der og da, og neste gang en møter en Town Crier, kan det være andre ting han har å formidle. Kommunikasjon i Ultima Online er m.a.o. minst like essensielt som spill under punkt e), men mulighetene for tekstlig kommunikasjon er flere. f) Andre former for kommunikasjon Som et siste punkt må det nevnes spill hvor det kan benyttes andre former for kommunikasjon enn tekstlig. De mest aktuelle formene er henholdsvis visuell og auditiv kommunikasjon. I mange spill styrer spilleren en karakter rundt i spillet. Denne karakteren er synlig for andre spillere, og kan sies å være den grafiske representasjonen av spilleren i spillet. Det at karakteren kan sees av andre spillere, åpner for visuell kommunikasjon, selv om bare et fåtall spill har benyttet seg av dette. Ultima Online, som nevnes under forrige punkt, er et eksempel på et slikt spill. Karakterer i Ultima Online vises i skrått fugleperspektiv som vist i bildet under. Bilde 5: Ultima Online. En spiller (i blå kappe midt på bildet) slåss mot et troll 14

15 I tillegg til de vanlige retningsbevegelsene er det også lagt inn muligheter for å vise ulike former for kroppsspråk. Blant annet er det mulig for en karakter i Ultima Online å sette seg ned, å bukke og å stå i giv akt. Dette gir flere muligheter til å formidle budskap til andre spillere enn i spill der tekstlig kommunikasjon er det eneste alternativet. Spill med andre spillerperspektiver enn Ultima Onlines fugleperspektiv vil igjen kunne benytte seg av andre former for visuell kommunikasjon. Bl.a. foreligger det planer om spill med førstepersonsperspektiv der det skal være mulig å formidle forskjellige ansiktsuttrykk. Et annen form for kommunikasjon som er aktuell i dagens spill, er den auditive. Så vidt vites er ikke dette gjennomført i noe spill til dags dato, men flere spillprodusenter har vært inne på tanken. Blizzard har utredet mulighetene for å legge inn muligheter for sanntidsstemmekommunikasjon i Diablos oppfølger, DiabloII (DiabloII Newsletter, 1998). En spiller skal på denne måten kunne prate i en mikrofon tilknyttet sin PC, og lyden vil bli overført til de andre spillernes maskiner. Ny VoxWare-teknologi skal kunne komprimere lydfiler såpass mye at overføringshastigheten minimeres i forhold til de komprimeringsteknikker som har vært benyttet til nå. DiabloII forventes lansert sommeren 1999, og i skrivende stund har ikke Blizzard vedtatt om auditiv kommunikasjon vil bli en del av spillet. Uansett er nok dette noe som vil bli utbredt innen online-spill i fremtiden. Innføring av visuell og auditiv kommunikasjon i online-spill tydeliggjør at parallelt med den økende grafiske realismen som preger dagens spill, forsøkes realismen økt også på andre områder. 2 Varighet For å skille online-spill fra hverandre er det viktige å se på spillets varighet/bestandighet. Med bestandighet menes det at miljøet eksisterer uavhengig av om noen spillere er der eller ikke, med andre ord slutter spillet aldri å eksistere. Om en f.eks. legger igjen en gjenstand et sted, skal en neste gang en spiller, kunne finne igjen gjenstanden på det samme stedet, om da ingen andre har plukket den opp i mellomtiden. Bestandigheten gjør derfor at deltakerne har mulighet til å skape en personlighet som de andre deltakerne kan kjenne igjen og bli kjent med over en lengre tid. Ikke-bestandige spill vil nullstilles hvis man logger seg av spillet og går inn igjen. Foreløpig er det svært få spill som kan tilby et bestandig miljø. Ultima Online er et eksempel på spill som har denne egenskapen. Her vil den virtuelle verdenen rulle og gå uavhengig av 15

16 om man er i spillet eller ikke. Ultima kan sees på som et stort spill der spillerne kommer og går uten at spillet på noen måte avsluttes. I tillegg får brukerne anledning til å konstruere en karakter som vil kunne utvikles over en lengre periode. Et bestandig spill får derfor et mer kontinuerlig preg, der spillerne blir en del av en helhetlig historie. Dette åpner for byggevirksomhet, samt drift av virksomheter med et langsiktig nytteperspektiv. Dette har man vært vitne til i Ultima, der butikker drevet av spillere har grodd opp som paddehatter. På den andre siden har vi spill som ikke er bestandige. Her finner vi de fleste online-spillene fra NMS og Games, Quake og Diablo. Spillene starter når man logger seg på og forsvinner når spillet er ferdigspilt. I de helt enkle spillene fra Eyeone har man ikke mulighet til å utvikle seg i det hele tatt, utenom å bli bedre rent motorisk. Navnet til spillerne blir kanskje lagret på en highscore-liste, men det er også alt. I spill som Quake kan man derimot forbedre sin karakter i hvert enkelt spill. Utviklingen omfatter først og fremst tilegnelsen av bedre våpen eller rustning. Man kan ikke spare seg opp en god karakter over f.eks. et par uker. Karakteren vil nullstilles hver gang man blir drept eller logger av. Diablo har noenlunde lik plattform som Quake, hvor hver spiller har en karakter med ulike egenskaper. Men i dette spillet kan man utvikle karakteren sin over tid, man kan bli sterkere, få bedre magiske evner osv. Selve spillet forsvinner ved avlogging, men karakteren blir lagret. På den måten kan man si at Diablo er noe mer bestandig enn Quake. Dette har nødvendigvis noe å gjøre med at karakteren blir lagret på maskinen etter hvert spill. I Quake skjer ikke dette. Selv om Diablo har denne skinnbestandigheten mangler det mye i forhold til f.eks. Ultima Online og EverQuest. En kan si at TVNorge-spill som Tanks og Starwars også har en form for skinnbestandighet. Disse spillene fortsetter å eksistere selv om ingen spillere befinner seg i spillet, og opphører først når dagens TV-sendinger tar til. Dette er imidlertid spill der det ikke finnes andre objekter enn spillerne selv, og det forekommer ingen utvikling av karakterenes egenskaper underveis i spillet utover ferdigheter hos spilleren selv. Dette betyr at spillet til enhver tid er nullstilt, og om det hadde vært bestandig, ville det ikke gjort noe fra eller til for spillerne. 3 Spillets mål Spill varierer i hvilke mål som er lagt inn i det. Med mål menes hva produsenten mener brukerne skal gjøre i spillet, altså å føye seg etter fiksjonuniverset som blir presentert. Vi 16

17 velger her å skille mellom spill som har et klart mål, spill der målet er mer diffust, og spill som ikke har noe bestemt mål. I den første kategorien finner vi de fleste online-spillene, alt fra de helt enkle java-spillene fra Eyeone, til de mer avanserte som Quake, Diablo, Unreal og Halflife. 7 For å få noe ut av spillene må man følge føringene som produsenten har lagt for bruk av spillet. Man må bruke spillet i henhold til den fiksjonsverdenen som blir presentert. I et enkelt java-spill som På sporet blir det meningsløst å gjøre noe annet enn å få brusen fra den ene siden av skjermen til den andre. Veien gjennom spillet er definert svært nøyaktig, og må følges for å gi spillaktiviteten merverdi. Det samme gjelder også Quake. Spillet får kun hensikt hvis det spilles på en bestemt måte, dvs. drep motstanderen flere ganger enn han dreper deg. Spillet er laget som en stor gladiatorarena, med rask og forholdsvis dårlig grafikk. Quakes grensesnitt er designet for best mulig formidling av opptil 32 spilleres kamp på liv og død. Til dette er Quake overlegen. Men hvis noen skulle finne på å starte et rollespill i D&D-stil her, ville det fortonet seg underlig, nær sagt umulig. I Diablo er målet å bane seg vei til sjefmonsteret på level 16. Produsenten har lagt vekt på at spillerne skal samarbeide i større grad enn i Quake. Brukeren står noe friere til å regulere sin spillaktivitet etter hva han er interessert i. Spilleren kan stå i byen og prate med andre spillere, han kan dra ned i katakombene sammen med noen eller alene. Noen spillere definerer seg egne mål for spillet og arrangerer konkurranser i henhold til egne regler. Dette kan være slik som å overleve lengst mulig uten å kjøpe hjelpemidler i butikken i spillet, og å samle utstyr til en viss verdi på kortest mulig tid. 8 Likevel spiller de aller fleste på den vanlige måten : å komme seg ned til level 16 for å drepe Diablo. Likevel skjønner man etter hvert at spillet blir best hvis det spilles på en bestemt måte. Implisitt i spillet ligger produsentens ønske om at spillerne skal samle sin krefter om en felles sak. En head-to-head-match (duell mann mot mann) som i Quake, derimot, vil bli ganske så kjedelig pga. grensesnitt og spillerposisjon. Rommet man beveger seg i i Diablo, er like begrenset som i Quake, og handlingsalternativene er alt i alt ganske få. 7 Unreal og Halflife er såkalte Quake-kloner. Spillene bygger på samme prinsipp som Quake, men er mer avanserte (bedre grafikk, lyd osv.) 8 Blizzard tok konsekvensen av dette, og i deres neste spill, Starcraft, er det fra produsentsiden lagt opp til mange forskjellige måter å spille spillet på. 17

18 Spill som Ultima Online, Underlight og EverQuest 9 har ikke så strenge rammer som tidligere nevnte spill. Brukeren blir satt inn i et miljø eller en verden der han kan velge mellom en rekke forskjellige veier gjennom spillet. Spillprodusenten har gjerne lagt noen føringer på hvordan spilleren skal opptre i spillet. Det nye er at spilleren til en viss grad står fritt til å følge disse. Rommet for egendefinert aktivitet blir mye større enn i spill som Quake, Unreal eller Halflife. I Ultima Online kan man drepe drager og troll i henhold til gammel rollespilltradisjon, eller man kan f.eks. starte en butikk og leve som kjøpmann. Rommet spilleren befinner seg i, er også betydelig større enn i de mer enkle online-spillene. Slik får spilleren muligheten til å sette sine egne mål. Dette gir spillet et mer ikke-lineært preg, der følelsen av å bli styrt virker mindre. I Ultima Online har dette ført en rik oppblomstring av spillerstyrt aktivitet. Spillere har gått sammen om å danne teatertropper, handelslaug og spillerstyrte byer. Det har også vært vanlig å bruke spillet som et medium for andre typer spill. Bl.a. arrangeres det ofte sjakkog backgammonturneringer i Britannia. Samarbeid og sosialisering får i slike spill mye bedre vilkår enn i Quake og Starcraft, fordi brukerne ikke er så bundet som i mer lineære spill der fiksjonen styrer det meste av spillaktiviteten. Som en forlengelse av IRC og grafiske MUDs har man i de siste årene sett oppkomme av såkalte grafiske chats. Et eksempel på dette er ActiveWorlds (AW). AW er ikke et spill som Ultima Online, som er et rollespill med tradisjonell fantasysetting hvor det vektlegges å utvikle sin egen unike karakter, som skal dyktiggjøre seg. I AW er det derimot ingen spesielle målsettinger spilleren skal oppnå, foruten dem man selv måtte lage når man er inne i verdenen. Spilleren er (som oftest) ikke en fantasy-figur, men en representant for den personen som karakteren blir styrt av (Antonsen, Barth, Bilden, Flo & Grønli, 1998). Samtalene omhandler som oftest hverdagslige temaer og problemer. En sentral aktivitet i AW er konstruksjon av egne bygninger. Det er lov å bygge i de fleste verdenene. Active Worlds er et univers av virtuelle verdener, eller planeter, som noen velger å kalle dem. Bruker-infoen til dette universet ligger på en universe server i USA, mens de ulike verdenene kjører på forskjellige servere rundt omkring i verden. AW kan vel neppe kalles et dataspill i henhold til vår definisjon, da det mangler klart definerte regler og mål. Vi velger likevel å ta det med som en utviklingstendens. 3D-animasjon tas i bruk på mange forskjellige måter, ikke bare i 9 Underlight og EverQuest er avanserte online-spill som har kommet etter Ultima Online. 18

19 underholdningsøyemed, men også som kommunikasjonsbærer. AW og dets like kan ses på, i likhet med MUDs, som datamedier der det gis rom til mange typer aktivitet, deriblant spilling. Bilde: Grensesnittet i ActiveWorlds Det spesielle med et slikt fenomen som AW er som tidligere nevnt det totale fraværet av retningslinjer for hva man skal gjøre. Atferden til brukerne blir styrt av et sett med uttalte og uuttalte normer og regler som brukerne selv har kommet frem til over tid. AW har en høyere grad av brukerstyring en f.eks. Ultima Online og lignende. Dette legger også mer ansvar over på brukeren, som ikke blir ledet rundt i den virtuelle verdenen, men er avhengig av å samhandle med andre for at oppholdet i cyberspace skal bli meningsfylt. 4 Handlingsalternativer/interaktivitet Hensikten med dette punktet er å se på rommet for handling i de forskjellige online-spillene. Det er stor forskjell fra spill til spill på hvor mange handlingsalternativer brukeren rår over. Handlingsalternativer dreier seg om interaktivitet. Våre andre distinksjoner sier også noe omhandlingsalternativer. Denne siste distinksjonen kan derfor sies å være overordnet. For å se på nærmere på dette vi vil trekke inn Laurels tanker om interaktivitet (Laurel 1993). Hennes utgangspunkt er å se på strukturen i dataspill som en parallell til hva som foregår på en teaterscene. Mens Laurel ser på all databehandling, er vår fremstilling naturlig nok konsentrert om dataspilling. Dataspill åpner muligheten til å representere en handling som mennesket kan ta del i. Både dataspillet og teaterscenen presenterer objekter og miljø som en kontekst til handling. Scenen i dataspill er en virtuell verden der både mennesket og dataspillet er elementer, og som danner 19

20 basisen for den handlingen som skal utspille seg. Stikkordet er hele veien den interaktiviteten som foregår mellom mennesket og maskinen. Laurel setter dataspill i båsen eksperimentell dataaktivitet, til forskjell fra produktiv aktivitet. Produktiv aktivitet har til hensikt å skape et resultat som kan benyttes i virkeligheten. Eksempler er ordbehandling og bruk av regneark. Dataspill er derimot motivert av den opplevelsen man oppnår under selve spillingen. Det er forholdet til den virtuelle verden som betyr noe, og som spilleren lever seg inn i. Spillerens valg og handlinger skal få umiddelbare konsekvenser for spillets videre utvikling. Laurel har også påpekt hvor viktig det er at interaktiviteten skjer på «felles grunn»; at spillets og spillerens representasjoner fremstår som likeverdige i dramaet. I tillegg «måler» hun graden av interaktivitet etter visse begreper: «frekvens», «omfang» og «signifikans» (Laurel, 1993:s 20). Med «frekvens» menes hyppigheten av interaksjoner. Med «omfang» menes det antall alternativer man kan velge mellom. «Signifikans» uttrykker den innvirkning de valgene man foretar, har på spillets utvikling. De enkle java-baserte online-spillene, som På sporet og Carpet Golf, har forholdsvis dårlig interaktivitet. Hyppigheten av interaksjoner er lav. I På sporet kan man interagere forholdsvis lite; man kan velge hvor man skal plassere skinnene, men det er også alt. Antall valg man står overfor, er også få. Spilleren kan starte spillet, spille det og avslutte det. Utenom dette er det lite man kan gjøre. Signifikansen er også lav. Man kan jo si at feilplasserte skinner vil avslutte spillet. På den måten har valgene man gjør en innvirkning, men den innvirkningen har bare å gjøre med om spillet avsluttes eller ikke. Ser vi på spill som Burning Metal, og TVNorges Tanks, noterer vi at disse har et noe høyere interaktivitetsnivå. Man kan bevege seg i alle retninger, og man kan velge å skyte/ikke skyte. På tross av dette velger vi å behandle disse spillene under denne delen. De gir ikke spillerne noen mulighet til å kommunisere seg i mellom. De andre spillerrepresentasjonene i spillene kunne like gjerne ha vært styrt av en datamaskin uten at man hadde merket noen særlig forskjell. Ser vi på spill som Quake, vil vi se at graden av interaktivitet er betydelig høyere enn i tidligere nevnte spill. Frekvensen er forholdsvis høy i og med at man kan skyte andre spillere, prate med dem eller plukke opp objekter fra bakken. Når det gjelder omfanget er den også noenlunde høy. Man kan gå hvor man vil i labyrinten, og man kan velge hvilke objekter man ønsker å plukke opp eller nyttegjøre seg. Det du gjør i spillet, får også konsekvenser. Er du ikke kjapp nok til å skyte eller bevege deg, vil du bli drept og måtte starte på bar bakke igjen. 20