www. kkph. no Innhold 30 tekster av 21 skrivere hvorav 4 debutanter 24 dikt, 4 prosatekster, 1 novelle og 1 aforisme

Transkript

1 kraftverk46

2 Kraftverk er en antologi med dikt og prosa av uetablerte skrivere. Kraftverk ble utgitt første gang i Fra 2007 ble Kraftverk også lansert som internettbasert tidsskrift. I 2013 kommer Kraftverk med 3 utgaver: Nettutgaver vår og høst (nr. 45 og 46) og papirutgave i desember (nr. 47). Nettutgaver kan leses og papirutgaver bestilles på Kunst, kultur og psykisk helse i Bergen kommune står bak utgivelsene. Et overordnet mål for KKPH er å stimulere til økt kunst- og kulturdeltakelse blant psykisk syke, med fokus på det skapende. Leder for Kunst, kultur og psykisk helse er Livelin Remme. Innhold 4 8 FORORD Fanny Holmin ESSAY Litteratur til trøyst. Om dikting og diagnosar Jan Inge Sørbø 30 tekster av 21 skrivere hvorav 4 debutanter 24 dikt, 4 prosatekster, 1 novelle og 1 aforisme www. kkph. no Dugghjerter Mentale halmstrå Skihytta Irene Anderssen La skje. Det Siri Ansok, debutant Det neste liv Onkel tåke Singel og sånn Harald Juul Fyr Eg kvesser blyanten Evige Internett Johanne Magnus Morgenkor Marjatee To svarte drops Simen Kjærsdalen Unnlaug Oppedal Messaoudi 22 Gløgg gutt Utgiver: Bergen Kommune Kunst, kultur og psykisk helse ved Bergenhus og Årstad kulturkontor Formgivning: Ian J M Holcroft Roast, Bergen ISSN: Kraftverk Redaktør: Fanny Holmin Redaksjon: Henning Bergsvåg Mariann Dalen Husveg Torfinn Langelid Randi Magnussen Gunnar Staalesen Kontakt redaktør Fanny Holmin: E-post: kraftverk@bergen.kommune.no Adresse: Bergenhus og Årstad kulturkontor, Kraftverk ved redaktør, Neumannsgate 1, 5015 Bergen Telefon: Kontakt for salg eller andre spørsmål: E-post: livelin.remme@bergen.kommune.no Telefon: En stor takk til bidragsytere og samarbeidspartnere. Det er ikke tillatt å kopiere fra dette tidsskriftet, uten med samtykke fra forfattere og utgiver Eldrid Dyrset Historie Øyne Alf Kjetil Flatøy Du spurte meg Gunhild Hofstad En kastrert bikkje kan fortsatt logre Joacim Johnsen, debutant Øyeblikkets nakne nærhet Vidar Kolås, debutant Dette er ikke meg Vanja Kvam 1984 Fuglene Helene Larsen Øyekontakt Lise J Libak Gjenskapelse Beate Fjelde Mæland Slik går dagene Ole Pust Jonsok Kolbjørn Støyle, debutant Din storm Om å vaske et vindu Hanne Østhagen Vil du sende oss tekster? Mer informasjon finner du her: 35 En aforisme Rolf Johnsen Avstand Mosaikk bak øyelokk Lindusen

3 OM PLANAR OG DRAUMAR OG MÅL Av Fanny Holmin Kunst, kultur og psykisk helse er så smått i gang med tankearbeidet omkring ein ny kommunal plan for tiltaket. Kraftverkredaktøren er difor i det grublande hjørnet. Eg er her ein stad bak alle stablane. Stablane av kvardagar tett inntil og oppå kvarandre som falleferdige tårn av uhøvla klossar. Stablane av usorterte draumar som namnlause og halvferdige ikkje er i stand til å forklare seg eller stå fram i forklarande lys. Stablane av nederlag og skamfulle små sorger som prøver å gjere seg anonyme i ytterkantane av tilveret. Og stablane av planar og mål som stadig roterer, vender og vrenger seg. Fanny Holmin er poet og scenekunstnar. Ho debuterte med diktsamlinga Song for to stemmer og ein lukka munn på Aschehoug forlag. I mange år arbeidde ho i Bergen med eigne sceneproduksjonar i samarbeid med musikarar, videokunstnarar og dansarar. Ho var også redaktør for Kraftverk i Fanny er no busett i Volda, og arbeider delvis ved høgskulen der, medan ho fullfører masterstudiet Meistring og Myndiggjering. FORORD Vi seier at vi må ha eit mål. Medan målet er noko som vil endre seg medan vi beveger oss mot det. Vi seier at vi må ha ein plan. Medan det alltid finnast fleire vegar til målet. Som også endrar seg. Kanskje nettopp alt etter kva for ein plan vi slår inn på. Planlegginga i ein prosess fram mot ei muligheit, fram mot eit ynskje, ein draum eller ein visjon, dreier seg like mykje om å modne ideen som å velje og føresjå den nøyaktig rette vegen fram mot målet. Eg kan ha lett for å tenke for vanskeleg og for lenge på alle detaljar før eg tør å gå i gang med ei oppgåve, kva det no enn skulle vere, skrive ei fantastisk ny tekst, få orden i den arkivhaugen på skrivebordet, eller delta i utviklingsprosessar på jobb. Men prosessar består av alle dei ørsmå skritta til saman, og det er ikkje alltid så skjebnesvangert kvar ein finn på å setje ned foten akkurat 5

4 i augeblikket, for det er det som held ein gåande. Det minste skrittet skal ikkje nedvurderast, om det så er eit snublande skritt til side, så må det til for å vinne att balansen. Du kan aldri sette deg for små mål. For alt er ein del av ein større plan. Men kva er planlegging? Å planlegge både er ei handling og handlar om å handle. Å planlegge og å handle og vere i aktivitet er ein kontinuerlig prosess som skal dra nytte av kvarandre. Gjennom å planlegge og konkretisere nettopp slike saker som er vanskelege å planlegge og konkretisere, veks nye erkjenningar fram. Tåka lettar og det blir lettare å forstå og sjå for seg dei ulike mulige framtidige scenario. Og det blir råd å gå i gang med å stige inn i landskapet, tørre setje foten ned på i alle fall dei tre fyrste sikre plankane som ligg framfor ein i myra. tilbake. Og hugse på alt det gode som ein har fått gjort, så langt som ein har gått. Og då ser det veldig ofte ut som om det har vore ein plan med det heile likevel. Ein god plan. Tusen takk til alle bidragsytarar i Kraftverk 46. Heilt utan at vi i redaksjonen har kunna planlagt det, men nettopp slik som vi drøymer om, har de velvillig overøst oss med tekster og gode ord. No har vi nådd målet vårt, for denne utgåva. Ein plan ser alltid så skråsikker ut der den ligg ferdig. Men all den tvil og usikkerheit som den har oppstått under, lurer under overflata. Planen er eit forslag, handlingsforslag, til stadig justering. Den gode planen har ingenting i mot verken å hoppe bukk over seg sjølv eller legge seg flat, og målet er både ein veg og eit kvilepunkt. Om ikkje anna så kan planane vere gode å sitje på. Alle desse planane som det aldri vart noko av. Ein kan tove dei saman og legge dei under baken når ein tar seg den velfortente kaffikoppen etter å ha plumpa med begge føtene i myra. Så kan ein sjå seg Fanny Holmin 7

5 LITTERATUR TIL TRØYST OM DIKTING OG DIAGNOSAR Av Jan Inge Sørbø I romanen Juloratoriet av Göran Tunström står det nokre linjer som eg har tenkt mykje på. Romanen opnar med ei tragedie: Den lyse og gode Solveig blir drepen i ei ulykke, ho blir trampa i hel av ein flokk kyr. Resten av boka handlar i grunnen om korleis dei ulike familiemedlemmene kjem til rette med det. Om ektemannen Aron blir det fortalt at han vandrar omkring på garden, «på utsiden av søvnen». Verda er blitt uforståeleg for han. «Ganske sakte, viss det i det hele tatt skjer, glir egenskapene frem av tingene, tar form, legger seg til rette, blir ett med sine navn. Men det finnes som oftest et hvitt øyeblikk rett før, som kan vare i flere minutter, da steinen nekter å bli stein, hånden nekter å bli hånd, da man ikke engang kan dø, siden man ikke lever.» (Tunström 1984, s. 23) Jan Inge Sørbø er professor ved Høgskulen i Volda, faglitterær og skjønnlitterær forfattar. Han gir ut boka Til trøyst. Å gje språk til psykiske kriser hausten ESSAY Den sørgjande Aron opplever at språket blir borte, og dermed blir også verda borte. Ting og namn skil lag. Grunnen er inne i han. Det indre livet er så sterkt at verda utanfor blir uforståeleg, namnlaus og kvit. Aron er i eit tomrom, der han verken lever eller er død. Det er ei kjent sak at psykiske påkjenningar kan verka inn på språket. Er det indre livet i for sterk rørsle, kan talen blir manisk, full av sprang og merkelege overgangar. Er det frose ned i sorg eller kvide, kan språket også frysa, og ein finn ikkje orda. Og framfor alt kan det bli vanskeleg å finna ord for det ein opplever. Ved sterke psykiske smerter, vil ein kanskje ikkje finna ord heller, for ein vil ikkje levera ut til andre det ein kjenner inne i seg. I slike krisesituasjonar får ein ofte bruk for diagnosar. Ein fagmann kan prøva å tolka situasjonen, og fortelja deg at du har ein kjent 9

6 sjukdom, og at det finst meir eller mindre gode hjelpetiltak mot den. Då er det fagmannen som får definisjonsmakta, det er han som avgjer kva slags ord som skal brukast: Bipolar, paranoid, tungt deprimert eller kva det måtte vera. Somme kan kjenna det som ein lette å få vita kva det er, særleg om dei blir tekne godt hand om. Andre kan oppleva dette diagnostiske språket som ei ekstra belastning. Uansett er det at det er fagmannen som eig dette språket. Det haltande, stotrande språket, der det tek tid frå tingen viser seg og til den får namn, blir endå meir haltande, eller det blir noko av grunnlaget for diagnosen. Fagmannen blir meir fagmann, pasienten meir pasient. Det siste året har eg arbeidd med ei bok som søkjer andre språklege kjelder enn dei diagnostiske, når kriser og liding skal skildrast. Eg er utdanna i litteraturvitskap, og har undervist i litteratur i mange år. Svært mange skjønnlitterære bøker handlar om kriser i ein eller annan forstand; det er ofte motoren i ei forteljing. Og mange fortel om erfaringar med psykisk liding eller sjukdom. I boka ser eg på tekstar av ein ti-tolv forfattarar, som eg meiner gir språk til psykiske kriser av ulikt slag. Mange skriv om eigne røynsler, som pasientar, deprimerte eller som pårørande. Somme har i periodar av livet blitt definerte som sjuke og vore innlagde, som Olav H. Hauge, Beate Grimsrud, Gunvor Hofmo og Amalie Skram. Andre byggjer på andre kjelder, eller dei har røynsle som pårørande. Lars Amund Vaage har skrive vakkert og skarpt om å vera pårørande til eit barn med ei sterk funksjonshemming. Det er tekstar om angst, depresjon og syner som somme ville kalla psykotiske. Det som har interessert meg, er kva som skil desse tekstane frå det meir diagnostiske språket. Det første, og mest slåande, er at dei litterære tekstane ikkje har noko klart skilje mellom sjukt og friskt. Dei skildrar sjølvsagt sjukdomstilstandar, og dei skildrar folk som blir friske. Men dei er ikkje opptekne av å dra skiljelinjer mellom dei to tilstandane. Og når ein tenkjer seg om, ser ein at desse skiljelinjene ikkje finst i livet sjølv. Dei oppstår i forhold til pengar, makt, arbeid og praktiske spørsmål. Når er eg så sjuk at eg ikkje kan arbeida? Når må eg få medisin? I den litterære skildringa er ein ikkje så oppteken av det. Snarare synes utfordringa for ein del av desse tekstane å vera at ein vil kjenna att det menneskelege i det som ved første augnekast verkar som rein galskap, som sjukdom og forvirring. Om vi held oss til Juleoratoriet, så skildrar den fleire sjukdomsutbrot. Sonen til Aron, Sidner, blir på eit tidspunkt lagt inn på sjukehus, og med god grunn. Men når vi les forteljinga om han, så tenkjer vi først og fremst: Dette var jo ein lett forståeleg reaksjon. Slik ville kanskje eg også reagert, om eg opplevde dei påkjenningane han gjekk gjennom. Hamlet sin ulykkelege kjæraste Ofelia blir kanskje skildra som «gal», og ho fører ein tale som er vanskeleg å forstå, før livet får ein trist slutt. Men Olav H. Hauge hentar henne inn att i det menneskelege, når han skriv: Du er ingi gåte, Ofelia Berre den gåta eit liv og eit hjarte er. 11

7 Skiljet mellom friskt og sjukt blir mindre opplagt når ein skildrar menneska, og ikkje skal gjera noko med dei. I mange litterære tekstar er det også slik at personane, om det no er forfattarane sjølve eller dei fiktive personane, hentar innsikt i erfaringane med sjukdom og krise. Olav H. Hauge deler dikta inn i tre slag: Dei som er skrive i den daglege, vanlege verda, dei som er skrivne i lyset frå hi sida, og dei som er blitt til heilt inne på den andre sida i det vi omtaler som sjukdom eller forvirring. Dei siste er skjelsynte, om dei i det heile teke finst, seier han. Dikt frå det kvardagslege livet er det derimot mange av. Men sjølv er han nok mest oppteken av dei som er skrivne i lyset frå hi sida ikkje frå døden eller det evige, men i psykisk forstand. Sjølv må han vakta seg for ikkje å koma for nært denne andre sida når han skriv, elles misser han kontrollen. Hauge hadde fleire opphald på Valen psykiatriske sjukehus, somme av dei langvarige. Men denne andre sida av han sjølv, som i diagnostisk språk må karakteriserast som sjukdomsperiodar, spela ei viktig rolle i diktarlivet hans. Det er vanskeleg å skriva nyansert nok om dette. Psykiske lidingar er harde og vonde, og det er ingen grunn til å romantisera dei. Men den andre sida av dette, ser ut til å vera at røynsler i grenselandet ser ut til å gje folk innsikter dei elles ikkje ville hatt. I dagbøkene skriv Hauge svært nyansert om dette. Eg argumenterer ikkje for den romantiske myten om at ein må lida for å skriva godt, det blir for enkelt. Men det ser samstundes ut til at ei spennvidde i erfaring, store svingingar i stemning og røynsler med kriser i nokre tilfelle spelar ei rolle for kreativ verksemd. Det diagnostiske språket kan, som eg skreiv, kjennast både frigjerande og bindande. Det kan vera godt å få svar på kva som plagar ein. Men det kjennest ikkje alltid godt å ha eit kaldt, vitskapleg blikk på seg. Tekstane i journalar kan vera både upersonlege og kalde, noko Beate Grimsrud skildrar godt. Dei kan også vera usanne, som når spesialistane diktar opp ein framgang hos det autistiske barnet som ikkje finst, slik Vaage skildrar det. Men eitt trekk ved det litterære språket er interessant i denne samanhengen. Mange gir uttrykk for at det å formulera seg, det å leita seg fram til eit uttrykk for det ein opplever, i seg sjølv har lækjande og lindrande verknad. Det uformulerte er tungt å bera på. Men det som er formulert, flyt fort over vatnet, som Oskar Stein Bjørlykke seier det i eit dikt. Den som opplever ein indre dramatikk, leitar etter ein måte å fortelja om det. Finn han eller ho det ikkje, aukar det smerta, og blir trykket for stort, kan det føra til utbrot av andre slag. Men finn ein ei forteljing som rommar smerta, kan det vera første steget mot betring. Det handlar om å finna fram til si eiga røyst. Det siste elementet eg vil peika på, er at det finst trøyst i mange av desse tekstane. Eg har lese Eidslott-dikt som tek deg med frå den nattsvarte botnen og opp i livet i fortetta forløp på nokre linjer. Dei kjennest truverdige, for dei kjem frå ein stad i verda. Eg har lese Skrams hospitalromanar som fortel om kunstnaren Else Kant som blir lagt inn og halden på sjukehuset mot si vilje, men som opplever tilfriskning på paradoksalt vis: Ho blir betre etter kvart som ho greier å interessera seg for dei andre pasientane 13

8 på avdelingane der ho er. Og ho blir nok også frisk gjennom sin eigen vilje til kamp. Eg har lese Alfred Hauge, som sender ein av sine karakterar nedover i tilværet, og erfarer at «på bunnen av tungsinnet bor tomheten». Men også han kan bli rørt av ei forteljing som har rom for hans eiga smerte. Alfred Hauge fortel også, sjølvbiografisk, om eit samanbrot som førte han ut av yrkeslivet og inn på institusjon eit halvt års tid. Der møtte han eit eigenarta fellesskap mellom dei som hadde berre det til felles at dei ikkje meistra sitt eige tilvære ein periode. Men som fann fram til kvarandre, og lyfte kvarandre opp. Frå denne tida formulerer han ei hardt tilkjempa trøyst: I din mørkaste time skal du vita at det kjem lysare tider. Det høyrest ut som ei triviell trøyst, men det kjem an på kven som seier det. Hauge fekk høve til å seia det til mange, og mange var det også som søkte han i vanskelege tider. Når dei kjente att erfaringane frå ein medlidande, hende det at dei trudde på han, og fekk nytt mot. Skal ein så avskaffa det diagnostiske språket, og heller lesa romanar? Fullt så enkelt er det nok ikkje. Medisinen må arbeida med sitt, og på sin måte, sjølv om fleire nok burde vita kor usikre og skiftande dei ymse diagnosane og kriteria kan vera. Men det trengst diagnostisk kunnskap og diagnostisk språk. Men både for dei som diagnostiserer og dei som får diagnosane kan det vera bruk for det andre språket, det som skildrar utan å skilja mellom frisk og sjuk, som ikkje skil mellom meg og deg, mellom behandlar og pasient, det språket som handlar om å vera menneske. Og her kan ein ausa av den gode skjønnlitteraturen. Jan Inge Sørbø 15

9 16 17

10 dugghjerter solen strømmer lune smil på dugget vindu der jeg kneler puster varmere tegner deg i hjerter IRENE ANDERSSEN mentale halmstrå mellom virkelighet og drøm tegner jeg broer i luften slår hormoner baklengs salto jeg blir en foss av ord og latter IRENE ANDERSSEN 19

11 skihytta fjellets ro kler tankene nakne uten blygsel de vandrer over vidder fjerner dagens stress solvarme drypp fra hyttetaket IRENE ANDERSSEN La skje. Det skje. Det var menn. Det var mann. Det var en. Det var vår. Årstid. Liv. Den som dro. Den som dro ut av meg. Den som dro meg ut på jordene. Ut av årstid. Det var vår og mer enn vår, og vi gjorde Du dro meg ut og du dro ut av meg, du forlot meg Og jordroten roterende rundt meg. Et år dratt ut av bane Dratt ut på et jorde og gravlagt. Lagt frem. Til fremsyn. Det var frivillig, det var ille. SIRI ANSOK 21

12 Gløgg gutt Gutten var så interessert i teknikk Biler og kjøretøy Hadde eget rom utallige leketøy av det slaget. Gikk bort til mannen i elektrisk rullestol Beundret og sa: Hvor har du fått tak i den? ELDRID DYRSET 23

13 historie jeg er ikke deres jesus du er ikke min gud jeg er et eventyr ALF KJETIL FLATØY øyne veien som virket så lang tok ikke ett skritt forbauset over øyeblikket da tiden snudde og du farget mitt blikk ALF KJETIL FLATØY 25

14 DU SPURTE MEG HVA JEG TRODDE JEG GA DEG MITT ÆRLIGE SVAR I GJENSKINNET DITT SÅ JEG AT GULL BLE TIL GRÅSTEIN GUNHILD HOFSTAD 27

15 EN KASTRERT BIKKJE KAN FORTSATT LOGRE Kent Radeberg satt ved kjøkkenbordet og smilte, avisen lå utfoldet på bordet og kaffegruten hadde ennå ikke samlet seg i bunnen av kaffekoppen. Avisen fortalte historien til den første rømte fangen fra det innestengte Nord- Korea. Diktatoren Kim Dongbang hadde verken bibel eller samvittighet til rådighet, gjestfrihet derimot hadde han nok av, en hel fangeleir til fulle. Hjelpeløse menn, uskyldige barn, de skrøpelige gamle, alle var velkommen til et liv i lenke. Mat fikk de finne selv, de avmagrede ble knekt og brukt som spisepinner og slik gikk det i generasjoner. Kent så for seg et liv blant små gule menn; som et fremmedlegeme i et dekadent bestialsk samfunn. Kanskje var det bedre sånn, de kjedet seg i hvert fall ikke. Han foldet sammen avisen og skylte ut det som nå hadde blitt en tykk masse i bunnen av koppen. Kent stilte seg ved vinduet. Ute var det like grått som forestillingen Kent hadde av veggene i den nordkoreanske fangeleiren han nettopp hadde lest om. I nabogården sto den gråtkvalte bikkjevalpen til Jens Sørgård og sang. Det ville vært et sørgelig syn for et normalt sinn, men for apatiske Kent Radeberg var det like irriterende som fuglekvitter. Han ble grepet av forakt, forakt mot de tilsynelatende intetanende menneskene. Der ute fantes verken fangeleirer eller psykopatiske diktatorer. De eksisterte kun i tidsskriftene han fikk levert på døren, men den obligatoriske klagingen ble det aldri nok av. Hans egne vegger hylte og bar seg, i tapetstripene kunne han skimte sitt eget ansikt. Kent slengte om seg en gammel polyesterjakke og tok motvillig det første skrittet ut døren. Han kunne høre sengen rope bak seg i den sparsommelig møblerte leiligheten. «God morgen!» Jens Sørgård sto henslengt opp mot gjerdet som skilte de to eiendommene fra hverandre med hunden i bånd og smilte til han. «Ja, god morgen.» Kent svelget stemmebåndene. Det som kom ut var en monoton klynkelyd, det kunne nesten vært hunden som pratet på hans vegne. «Hvor har så du tenkt deg?» Smilet til Jens var byttet ut med en spørrende alfakrøll. «Nei det er vel jobb da tenker jeg, må jo tjene til livets opphold jeg også.» Svarte Kent irritert. Han hadde overhode ingen gode tanker om sin eneste nabo, og hadde helst sett at dette møtet aldri hadde funnet sted. «Du får ha en fin dag da. Hvor jobber du forresten?» Jens var av den pratsomme sorten. Kent lot som han ikke hadde hørt det siste som ble sagt og gjemte seg bort i den hvite Toyotaen han hadde stående i oppkjørselen. Bilen hadde han fått av sin far da han var blitt for gammel til å sitte bak rattet. Den var rusten og hostet som en kols-pasient når den startet, men den hadde i hvert fall lungekapasitet til å komme seg til og fra enn så lenge. Kent jobbet i en liten kontoralkove i hjørnet av det lokale NAV-kontoret. Helt siden han begynte der hadde han hatt frekvente besøk av maur som holdt til i en liten maurtue lokalisert under bygningsfundamentet. Disse pleide han å knuse med stemplet han hadde fått utlevert for å godkjenne 29

16 søknader om trygd. Han gjemte dem under PC-skjermen, en maur for hvert sukk, stønn eller skrik fra køen foran NAV-skranken. Viten om at det var levende organismer som hadde det verre enn han selv hadde en beroligende effekt, dessuten holdt det kjedsomheten i sjakk i noen minutter. Foruten jobben og skribleriene hadde Kent få hobbyer. Dagene var gått inn i hverandre, hver dag var både mandag og lørdag, søndag kunne det ikke være, for det var de dagene han hadde innvilget til et skriveprosjekt han hadde begitt seg ut på, en krimroman om overnaturlige bakterieorganismer som overtok hjernene til intetanende mennesker, med en detektiv som i sitt eget sinn var en buddha-skikkelse, mens resten av verden ble kontrollert av biologiske eksperimenter utløst av den russiske regjeringen i samarbeid med USA og Kina. Etter å ha vasket stempeltrykk av skrivebordet, pakket han sammen. På veien hjem påkostet han seg en six pack. Vel fortjent etter et hardt dagsverk. Han åpnet den første ølen og fant frem dagboken. Dagbokinnlegg - Tirsdag Til min store forargelse våknet jeg i dag også. Det sto skrevet i de aviser jeg får utlevert, at det også i 2013 finnes slaver. Verden råtner dag for dag, mine medmennesker er trangsynte kynikere og de formerer seg som brann i tørt gress. Naboen er attpåtil en påtrengende idiot med et irriterende bikkje-dyr som burde vært sendt til Kina og kvernet til kjøttdeig. Etter å ha lagt dagboken tilbake på bordet, satte han seg foran TV-en og sovnet til det første programmet som kom rullende over skjermen. Kent jobbet vanligvis ikke på onsdager. Han hadde planlagt å sove store deler av dagen, men ble vekket tidligere enn ventet av den ukjente lyden fra dørklokken. Gjennom glassvinduet i døren kunne man skimte lyset fra taklampen Kent hadde glemt å slukke før han sovnet, så det ble for dumt å ikke åpne. «Hallo. Beklager å måtte spørre, men du har ikke tilfeldigvis en dorull å avse?» Det var Jens. Han sto og trippet på dørplanken. Kent irriterte seg over å ha blitt vekket, men det kunne være praktisk å opprettholde et sivilisert forhold til naboen, og en dorull tok han ikke stor økonomisk skade av å dele ut. «Ja, bare et øyeblikk.» Kent hentet dopapiret. «Vær så god.» Han lukket døren bak seg. Nå var Kent våken uansett, så han skrudde på PC-en og satte på kaffevann før han satte seg ned og åpnet et tekstdokument og begynte å skrive. Han klarte ikke lese det han selv hadde skrevet og begynte i stedet å lese nettavisen. Han leste sjelden avisen i digitalt format, men nå orket han ikke gå ut for å hente avisen. Dessuten likte han å delta i de debattene hvor temaet vekket interesse. Her var det lett å delta, ingen forventet noe som helst, og det å lese noen av de på-kanten-tilabsurde innleggene vekket en merverdighetsfølelse hos han. I tryggheten bak blokkbokstavene gjemte det seg et lystbetont ansikt. Han leste om straffedømte pedofile, 31

17 homofili-motkjempere og danske B-menneskesamfunn. Det var ikke særlig engasjerende. Mens han satt og skumleste gjennom artiklene, ringte telefonen. Kent reiste seg og vendte seg i den retningen den irriterende lyden kom fra. «Hallo.» «Du må melde deg på kontoret snarest. Tingene dine må ryddes sammen. Som du sannsynligvis har merket har vi et maurproblem. En fuktskade i veggpartiet i den lille kroken din er utløpspunktet. Alt må ut.» Det var den brautende sjefen hans, stemmen hans lød respektløs og befalende. Det tok ikke Kent lang tid å kle på seg og kjøre til arbeidsplassen. Skrivebordet hans var holdt ryddig, men det var en del ting Kent ønsket å ta vare på. Blant annet samlingen med maur. Han løftet på PC-skjermen og maurene åpenbarte seg. Det var en stor haug, flere hundre stykker. Det kunne minne litt om en miniatyrmodell av Auschwitz. Han feide dem ned i en plastikkboks og skrudde på lokket. Han gjemte den straks vekk. Det ville ikke tatt seg godt ut å bli fersket med en boks full av døde insekter. Han kom til å tenke på fangeleiren i Nord-Korea, det var som om han hadde sin egen leir. Riktignok var alle de innsatte døde, han hadde selv godkjent billetten deres til dødsriket. Da slo det han at for diktatoren Kim Dongbang var ikke menneskene han holdt fanget særlig mer enn maur. På mange måter var det Kent hadde gjort langt verre. Han hadde jo drept hele gjengen. Tanken lot seg ikke unnslippe, Kent følte seg svimmel og kvalm. Store deler av sitt voksne liv hadde han følt seg overmenneskelig. En moralsk kodeks, men nå gikk det sakte opp for han at han kun var en pretensiøs tulling. Med tunge vektlodd rundt anklene gikk han ut og satte seg i bilen. Han hadde en vond følelse i magen, det som hadde begynt med en anklagende tanke hadde utviklet seg til en revurdering av hele virkelighetssynet hans. Han visste ingenting lenger. Ute i nabohagen sto Jens, de møtte hverandre med blikket. «Hva er gul?» Jens stirret med blodig alvor over på Kent som om han hadde tilbudt han en nyretransplantasjon og ikke et meningsløst spørsmål han allerede visste svaret på. «Hva? Gul er gul» Jens var forvirret. «Gul er gul. Hva er da alveld?» Kent var rapp. «Neimen om jeg vet.» Svarte Jens. «Alveld er en fargenyanse mellom oransje og gul.» «Ok..?» Svarte Jens, som fortsatt var like forvirret. «Så hvis jeg nå spør deg hva alveld er, hva svarer du?» Spurte Kent. «En fargenyanse, som du nettopp sa selv.» Svarte Jens. «Helt feil. Alveld er en sykdom hos sau som gir leverskade, oppsvulmet ansikt og overfølsomhet for lys.» Det var nå åpenbart for Kent at han slettes ikke visste noen ting selv heller, ingenting annet en subjektiv kunnskap befant seg mellom de ubrukelige hjernedelene hans, det var det overhodet ingen mening i. Han var bare et vanlig menneske, han som alle 33

18 andre og likevel våget han å irritere seg over den subjektive kunnskapen andre mennesker satt på. For en hyklerisk tosk han hadde vært. Han ønsket ikke lenger å skrive ferdig boken sin. Han ønsket ikke å ta del i dette meningsløse tidsfordrivet mennesker fordyper seg i. Frem til vi dør er vi kun på jakt etter underholdning, fortalte han seg selv. Kent gikk inn til sitt og fant frem dagboken. Dagbokinnlegg - Onsdag Jeg beklager min plutselige bortgang, men jeg er lei av å kjede meg. Jeg er fullstendig klar over den sterke reaksjonen handlingen min vil skape hos de som står meg nærmest. Jeg er en egoistisk mann. Det er lenge siden jeg følte meg tilfreds. Jeg setter pris på de øyeblikkene vi har delt sammen, jeg gjorde det kanskje ikke tidligere, men nå har jeg åpnet øynene. Jeg skal tilbringe resten av livet i det fri slik maurene mine ville ønsket det, (fy faen stakkars maur.) - Kent Josef Radeberg. Tvil er troens sil Ute var det sol. JOACIM JOHNSEN ROLF JOHNSEN 35

19 DET NESTE LIV vi delte synspunkter på spørsmålet om dette livet er det eneste hun spurte meg om hva jeg ville forandret på dersom jeg fikk et neste liv jeg tenkte to sekunder og svarte at da ville jeg hatt helskjegg men det kan du jo anlegge i dette livet kommenterte hun nei det kan jeg ikke skjeggveksten min er altfor sparsom svarte jeg HARALD JUUL 37

20 Onkel Tåke ingen fortalte meg sannheten om hvordan min onkel døde det kommer en dag hvor jeg skal grave dypt i materien jeg akter å granske journaler til jeg finner noe sannferdig min onkel var manisk-depressiv som det het i de gamle tider men sykdommen i seg selv er ingen årsak til at han døde obduksjonsrapporten viste spor av kokain og lsd offisiell dødsårsak var knust skalle og ødelagt hjerne han skal ha hoppet fra niende uten at noen presset ham han var i et særdeles godt humør den kvelden i følge hans gjester spørsmålet er om han ville ta livet sitt eller om han var stein kanskje han trodde han kunne fly? sannheten om onkel tåkes hopp forblir et uløselig mysterium Singel og Sånn ingen venter på meg når jeg kommer hjem den gamle lenestolen står og gjesper av meg i kjøleskapet er det manko på alt spiselig i vinduskarmen står restene av en orkidé jeg roper til meg selv på badet og får svar stuen er nedsauset av nikotin og tjære jeg ønsker meg en dame som er huslig en som tar seg av alle blomstene mine det skader ikke at hun er god til å lage mat hun kan kysse meg når hun er først hjemme livet som enslig er sterkt overvurdert et sted ute i byen vår sitter det en dame og tenker det samme HARALD JUUL HARALD JUUL 39

21 EG KVESSER BLYANTEN Å KVESSE BLYANTEN MED KNIV KJENNE EGGEN SKRAPA GRAFITTEN SOM SOLA SKRAPAR TÅKEFLAKA FRÅ KALANDSVATNET I MORGONTIMANE FYR EG BYGDE FYRET STEIN FOR STEIN MELLOM BÅRER OG BRENNINGAR, FRAKTA KLIPPEBLOKKER FRÅ STEINBROTET RULLA DEI UTFOR SKRENTEN, LITT ETTER LITT REISTE EIN SKUGGE SEG FRÅ BOTNEN, KLØYVDE STORMANE SOM EIN KNYTT NEVE SJØLV TENDE EG ALDRI LYKTA LJOSET BAR EG I MEG SOM EIT DUVANDE BELTE AV MORELD OG SONG SIMEN KJÆRSDALEN SIMEN KJÆRSDALEN 41

22 Dette er ikke meg Øyeblikkets nakne nærhet VANJA KVAM Radioen på furukommoden skurrer nesten lydløst under det skjeve ungdomsbildet av mor med utslått hår og direkte blikk rommet og jeg hviler taust mens nåets eksakte nærhet varer og kaffen er fremdeles ikke blitt kald VIDAR KOLÅS Dette er ikke meg. En viljeløs klump med kjøtt, bein og fett som beveger seg fra sengen til spisesalen og til tv-stuen. Som svelger pillene uten et kny og oppfører seg pent. Som går den faste ruten til butikken, over veien og tilbake igjen uten å stikke av eller gjøre slutt på det hele. Dag ut og dag inn. Drømmer kommer og går. Et venterom med ukeblader sammen med andre som venter. Venter på mening, venter på bolig, venter på livet. Knappen står på pause. Dette er ikke meg. Jeg hadde drømmer, visjoner, ideer og mål! Dette er et annet modus, slow motion. Kjernen i jeget er gått i dvale og den eneste formen for aktivitet er å sige. Sige frem og tilbake. Det går treigt. Dette er ikke meg. 43