OSLO TINGRETT. Dommer: Tingrettsdommer Torstein Hellesnes. Rettightstap og brudd på menneskerettigheter

Transkript

1 OSLO TINGRETT DOM Avsagt: Saksnr.: 07. januar 2013 i Oslo tingrett TVI-OTIR/06 Dommer: Tingrettsdommer Torstein Hellesnes Saken gjelder: Rettightstap og brudd på menneskerettigheter Atle Hamre Advokat Ann Helen Aarø v/advokatfullmektig Nils Christian Nordhus mot Det Norske Travselskap Advokat Johan Fredrik Remmen Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

2 DOM Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av voldgiftsdom hvorved saksøkeren Atle Hamre ble fratatt lisensen til å trene og kuske hester for livstid. Fremstilling av saken. Saksøkte Det Norske Travselskap i fortsettelsen benevnt som DNT er ifølge dets lover 1-1 (1) sentralforbundet for travsporten i Norge og etter 1-1 (2) bestående av travforbund og travlag som begge er DNTs medlemmer. Formålet er ifølge 2 å fremme en sunn og koordinert utvikling for norsk travsport og utvikling av slike hesteslag som anses skikket til grunnlag for avl av en for landet nyttig hest. Ordlyden i de siterte bestemmelser var noe annen frem til 01. juli 2007 uten at dette innebærer noen realitetsforskjell. I praksis vil alle travløp, og uansett ethvert totalisatorspill, arrangert i Norge skje i regi av lag tilsluttet DNT og vil være underlagt forbundets lover med avledede reglementer. Regulerende store deler av virksomheten er det såkalte Løpsreglementet. Dette har vært revidert en rekke ganger, og deler av dette synes i de siste år å ha blitt flyttet over til lovene. Retten vil imidlertid i fortsettelsen hense til reglementet, slik det lød pr. 15. mars Som av relevans for saken gjengir retten følgende bestemmelser: 5 Hvem reglementet gjelder for. e. Person som innehar travtrenerbevilling. f. Person som innehar kjørelisens. 6 Person underlagt dette reglement som i ord eller handling direkte knyttet til travsportens virkeområde opptrer på en måte som er egnet til å skade travsportens anseelse, omdømme, tillit eller virksomhet kan ilegges sanksjoner. 7 Bestemmelser for bevillinger og lisenser Bestemmelser for travtrenerbevillinger og kjøre/montelisenser fastsettes av DNTs styre og utgis som særskilte bestemmelser. 8 Utstedelse og inndragning av lisenser. Travtrenerbevilling kan etter søknad på fastsatt skjema utstedes til person som har gjennomført travtrenerutdanning. 9 Utstedelse og inndragning av lisenser For å delta i alle travløp, med unntak av lokale travløp uten totalisatorspill, skal kjører/rytter ha gyldig kjøre- og/eller montelisens utstedt av DNT eller TVI-OTIR/06

3 utenlandsk sentralorganisasjon godkjent av DNT. 90 Sanksjonsbestemmelser Forsettlig eller uaktsom overtredelse av reglementet eller særskilte bestemmelser vedtatt av DNT eller av de arrangerende driftsselskaper/forbund/lag med godkjenning av DNT, medfører ileggelse av sanksjoner i overensstemmelse med sanksjonsbestemmelsene i dette reglement eller særskilte sanksjonsbestemmelser. Sanksjoner: 3. For et bestemt tidsrom eller for alltid fratas retten til 3.1 å kjøre/ri travløp med totalisatorspill. 3.4 å få eller beholde bevilling/lisens som nevnt i 8 og 9 i dette reglement. 3.5 å oppholde seg på områder eller deler av område som benyttes i forbindelse med travløp med totalisatorspill. Straffens/rettighetstapets art og omfang skal avpasses etter overtredelsens art og de omstendigheter den er begått under. Det skal legges vekt på hvilke tap eller hvilken skade, eventuelt fare for samme, overtredelsen har medført eller vil medføre for andre. Gjentagelse skal medføre skjerpelse. Fratagelse av retten til å delta som kjører/rytter eller delta med travhest i totalisatorløp, har virkning for alle norske og utenlandske totalisatorbaner. 91 Sanksjonsinstanser Avgjørelse av og beslutning om ileggelse av sanksjon skal treffes av: DNTs Domskomite,., Voldgiftsrett jf. Kapittel XX. 92 Domskomiteen Domskomiteen behandler og treffer beslutning om ileggelse av sanksjon som første instans i alle saker innen DNTs selvdømmerettsområde hvor saken ikke hører inn under banens dommerkomite Saker som ikke hører inn under en banes dommerkomite. er saker som angår:. - DNTs lover og bestemmelser som ikke har direkte tilknytning til et løpsarrangement - Saker omhandlet i dette reglements TVI-OTIR/06

4 113 Voldgiftsrett Avgjørelser truffet av DNTs dommerkomiteer og DNTs domskomite er underlagt selvdømme, og kan ikke bringes innfor de alminnelige domstolene til avgjørelse. For avgjørelsene gjelder følgende overprøvingsmuligheter:.. Avgjørelser truffet av DNTs Domskomite kan av partene med rettslig interesse bringes inn for Voldgiftsrett, og Voldgiftsrettens avgjørelse er endelig og bindende for partene.. Voldgiftsretten er nøytral og fullstendig uavhengig av DNT.. For voldgiftsretten gjelder reglene om voldgift i tvistemålsloven kapittel Saksøkeren Atle Hamre i fortsettelsen benevnt som Hamre er født i 1960 og hadde sin oppvekst i Bergens-området. Hans familie var engasjert i travsport, og Hamre fattet tidlig interesse for sporten. Hamre opplyser å ha avsluttet sin utdannelse etter grunnskole, etablerte seg etter hvert som kusk og travtrener og har fungert i disse yrker frem til 2009 med de avbrudd som vil bli beskrevet nedenfor. Det er ikke uenighet mellom partene om at han faglig sett har prestert på et meget høyt nivå, og retten ser ikke behov for å beskrive den suksessrike del av karrieren nærmere. I mars 1989 ble Hamre av DNT suspendert fra å delta i totalisatorløp for en periode av 6 uker. Suspensjonen skyldtes politietterforskning mot Hamre i det som er betegnet som en "torpedosak," men som ikke er blitt belyst nærmere for retten. Saken opplyses senere henlagt av politiet. Suspensjonsvedtaket ble imidlertid av Hamre brakt inn for namsretten, som opphevet vedtaket. Namsrettens begrunnelse var manglende nærhet mellom det påstått ulovlige forhold og travsporten og derved mangel av hjemmel for suspensjon i daværende løpsreglements 46. DNT tok namsrettens avgjørelse til etterretning og utbetalte Hamre erstatning dekkende tapte premieinntekter i suspensjonstiden. Ved (daværende) Oslo byretts dom av 8. juli 1996 ble Hamre idømt en straff av 60 dager betinget fengsel for mva- og tollunndragelser. Kort referert fant byretten Hamre skyldig i innførsel av tre hester hvor Hamre oppgav for lave kjøpesummer med unndragelse av mva og toll til følge. Videre ble han funnet skyldig i å i sin omsetningsoppgave ikke ha oppført salg av hest for kr 2,6 million. Etter det opplyste ble det ikke av DNT reist disiplinærsak, hvorpå forholdet ikke fikk yrkesmessige konsekvenser for Hamre. 20. august 2002 avsa Agder lagmannsrett dom i den såkalte Christensen-saken. Hamre ble ved dommen idømt en straff av fengsel i 5 år for forbrytelser mot straffeloven TVI-OTIR/06

5 første og tredje ledd utpresning - og 270 første ledd nr. 1 jf. annet ledd jf. 271 grovt bedrageri. Straffeutmålingen var tilsvarende (daværende) Sandefjord byretts dom i saken av 1. desember 2000, dog ble Hamre i lagmannsretten domfelt for et ytterligere tilfelle av grovt bedrageri. Med hensyn til det bakenforliggende saksforhold, ble kort skissert - fornærmede Christensen og Hamre kjent gjennom travsporten idet travhester var en av Christensens store interesser. Hamre leide fra 1988 frem til 1994 stallanlegg på en av Christensens eiendommer, og de samarbeidet om å bygge opp en stall for Christensen av høyest mulig kvalitet. De ble etter hvert det i hvert fall Christensen betraktet som nære venner. Etter hvert begynte Christensen å motta trusler mot seg og sin familie, angivelig fra en bande av utenlandsk opprinnelse. Hamre tilbød seg å hjelpe Christensen med å "ordne opp," og Christensen overlot ved gjentatte anledninger Hamre større pengebeløp til videre formidling. Den samlede sum ble av lagmannsretten fastslått å ligge rundt kr 20 million. Lagmannsretten fant i likhet med byretten det bevist at det var Hamre selv som sto bak truslene, og at det var Hamre selv som tilegnet seg pengene overlatt ham av Christensen. Kontakten mellom Christensen og Hamre ble som nevnt etablert gjennom felles involvering i travsporten. Truslene relaterte seg ikke direkte til denne, men den ene av bedrageripostene som Hamre ble domfelt for relaterte seg til en opplysning Hamre gav til Christensen om skyldig toll og mva for import av hester. For å ordne opp i dette overlot Christensen til Hamre et beløp av kr ,- for en videre formidling til myndighetene. Lagmannsretten fant det bevist at kravet ikke eksisterte og at Hamre selv hadde tilegnet seg beløpet. Umiddelbart etter at byrettens dom var falt ble av styret i DNT igangsatt disiplinærsak, hvorpå domskomiteen i møte 22. desember 2000 besluttet Hamre ekskludert for en periode av 10 år. Hamre anket avgjørelsen til Appellutvalget, som i avgjørelse av 14. januar 2001 frifant Hamre med den begrunnelse at dommen ikke var rettskraftig og at en eksklusjon etter komiteens mening derfor ville innebære et brudd med EMK. Etter reaksjoner fra DNTs medlemmer ble det på generalforsamlingen 18. februar 2001 fremmet og vedtatt et mistillitsforslag mot Appellkomiteens medlemmer. Styret sendte deretter saken til Appellkomiteen for ny behandling, hvorpå komiteen ved vedtak av 30. mai 2001 ekskluderte Hamre for et tidsrom av 5 år. Vedtaket ble av Hamre brakt inn for namsretten, som gav ham medhold i at vedtaket skulle oppheves og dette med den begrunnelse at entledigelse av Appellkomiteens opprinnelige medlemmer med valg av nye som deretter gjorde nytt vedtak ikke innebar forsvarlig saksbehandling. Hamre ble i kjennelsen videre gitt frist for å reise sak. Dette ble gjort, men stevningen ble av retten avvist hva angår søksmålet mot styrets medlemmer grunnet formelle mangler. Etter kjæremål stadfestet lagmannsretten denne avgjørelsen. I løpet av 2001 ble det videre avdekket en serie saker omhandlende brudd på dopingbestemmelsenes regler om karenstid etter visse former for veterinærbehandling. Totalt 91 overtredelser ble avdekket, fordelt på 27 personer. Hamre sto imidlertid alene for 58 av TVI-OTIR/06

6 overtredelsene. Domskomiteen ila ham som følge av dette ved vedtak av 28. februar års utestengning. Hamre brakte vedtaket inn for namsretten, som imidlertid ikke gav ham medhold, og Lagmannsretten og senere Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet kjæremål og videre kjæremål. Man sto da i en situasjon med en endelig avgjørelse om 4 års utestengning i karenssaken og en ikke endelig avgjort 5 års utestengning som følge av Christensen-saken. Partene inngikk 25. april 2003 utenrettslig forlik dekkende begge avgjørelser. Hamre aksepterte begge utestengelser mens DNT aksepterte at disse skulle løpe parallelt med oppstart 18. mars 2002 for begge og med bortfall av resttid pr. tidspunktet for Hamres løslatelse etter soningen av dommen i Christensen-saken. Endelig skulle Hamre gis adgang til travbanen fra eventuell iverksettelse av åpen soning mot slutten av soningstiden. Hamre ble overført til åpen soning vinteren 2006 og opplyses å ha tilbrakt mye tid på travbanen frem til løslatelse på prøve i juli Ved Agder lagmannsretts dom av 17. november 2008 ble Hamre idømt en straff av fengsel i 4 år for overtredelse av straffeloven 266 tredje ledd jf. første ledd utpresning. Straffen var en fellesstraff med rest soningstid på 1 år og 264 dager etter prøveløslatelse fra den 5 år lange fengselsstraffen i Christensen-saken. Lagmannsrettens straffeutmåling var for øvrig i samsvar med Kristiansand tingretts dom av 04. januar samme år. Saksforholdet var ifølge lagmannsrettens dom i hovedtrekk som følger: Hamre og fornærmede Trond Willy Wilhelmsen hadde i flere år vært bekjente etter å ha truffet hverandre i forbindelse med hestesport. Våren 2006 lånte Wilhelmsen Hamre USD ,- til kjøp av hest, og Hamre underskrev 03. mai dette år gjeldsbrev dekkende lånet. Lånet var rentefritt og skulle tilbakebetales innen 4 måneder. Lånet ble ikke tilbakebetalt innen fristen, hvorpå Wilhelmsen etter hvert igangsatte forsøk på rettslig inndriving av beløpet. Det ble forsøkt utleggsforretning som imidlertid ble avsluttet 06. mars 2007 idet det ble konstatert at det ikke fantes midler hos Hamre til utlegg. Hamre var i 2006 kommet i kontakt med Robin Bakkejord. Bakkejord ønsket å investere i hester, hvorpå Hamre fungerte som mellommann ved Bakkejords kjøp av hester for til sammen kr 3 million. Hestene ble plassert på stallen Winnerstable, som Hamre tidligere hadde eid men som han nå var ansatt ved. Det oppsto etter hvert uenighet mellom Bakkejord og Hamre idet Bakkejord mente hestene ikke videresolgt raskt nok. 11. januar 2007 møttes Hamre, Bakkejord og Wilhelmsen. Det ble da avtalt at Wilhelmsen skulle kjøpe en av de ovenfor nevnte 6 hestene for en kjøpesum av kr ,-. Videre ble diskutert de økonomiske konsekvensene av det manglende videresalget av hestene og også diskutert hva som var blitt betalt til de amerikanske selgerne av disse. Noen enighet om dette ble ikke oppnådd på møtet. Forøvrig hevdet Hamre under forhandlingene for lag TVI-OTIR/06

7 mannsretten at han hadde overført kr ,- til Bakkejord for Wilhelmsens kjøp av hesten, hvilket Wilhelmsen bestred. Høsten 2006 møttes Hamre og Raymond Gundersen på et treningsstudio i Sandefjord. Deretter fulgte mellom 14. november og 14. mars mobilkontakter mellom dem, men ingen etter sistnevnte dato. 15. mars 2007 ble Wilhelmsen mens han befant seg på sitt kontor i Kristiansand oppringt av Gundersen, som på dette tidspunkt var på vei til Kristiansand i bil sammen med 4 øvrige involverte. Gundersen presenterte seg som politibetjent Halvorsen og opplyste å ønske Wilhelmsens forklaring i en narkotikasak der Bakkejord var involvert. Wilhelmsen ringte umiddelbart til Hamre for å få avklart hva dette dreide seg om, men Hamre svarte blant annet at Wilhelmsen ikke måtte snakke med journalister. Etter å ha ankommet Kristiansand oppsøkte Gundersen sammen med en av de andre involverte lokalene til Wilhelmsen. Begge var utstyrt med falske politiskilt. De forlot lokalene sammen med Wilhelmsen og gikk til hotell Caledonian, hvor de spiste på hans bekostning. Wilhelmsen ble der bedt om å gi fra seg mobiltelefonen idet han ble opplyst at den skulle tappes. Wilhelmsen ble deretter beordret til å sette seg inn i den ene av bilene idet de han ble opplyst å skulle kjøres til politihuset. Wilhelmsen var nå begynt å bli mistenksom og nektet, men ble da forevist håndjern og satte seg deretter inn. Han ble kjørt til Fjordkroa i Lillesand og der presentert for en ferdig utfylt kjøpekontrakt. I henhold til denne skulle Wilhelmsen skylde Bakkejord kr ,- for kjøp av 4 eller 5 av de hester Hamre hadde formidlet til Bakkejord. Da Wilhelmsen nektet å skrive under, ble han tatt med videre til en grusvei, hvor alle gikk ut. Wilhelmsen nektet fortsatt å underskrive, men gikk med på å bli å bli kjørt til bankens lokaler i Kristiansand, hvor han tok ut kr ,- i kontanter og fikk utskrevet en bankremisse på kr ,- med en av de involverte, Bendik Grindvik Knudsen, som mottaker. Så vel kontantene som remissen ble overlevert til Gundersen, som sammen med de andre involverte ventet i bilene utenfor. Remissen ble innløst av Gundersen og Grindvik Knudsen 16. mars. Lagmannsretten har lagt til grunn at kr ,- ble fordelt mellom de 5 involverte nevnt ovenfor, mens kr ,- er forsvunnet på annen måte. Lagmannsretten har videre lagt til grunn at utpresningen var skjedd på bestilling fra Hamre, som også hadde diktert innholdet i den kjøpekontrakt som ble presentert for Hamre, og som var satt i pennen av Gundersens daværende samboer. Før lagmannsrettens dom i Wilhelmsen-saken forelå ble Hamre ved Sandefjord tingretts dom av 27. mars 2008 idømt en straff av fengsel i 30 dager for overtredelse av straffeloven 270 første ledd nr. 1 jf annet ledd jf 271 grovt bedrageri. Saken gikk som tilståelsessak i lys av Hamres erkjennelse av straffeskyld. Kort referert ble Hamre funnet skyldig i ved import av en travhest The Seeker fra USA 28. mai 2006 å ha forevist til tollmyn TVI-OTIR/06

8 dighetene to signerte oppgjørskvitteringer visende en kjøpesum for hesten på USD 4.700,- mens reell kjøpesum var USD ,-. Bedrageriet medførte en unndragelse av toll og mva på kr ,-. Med henvisning til Wilhelmsen-saken anmeldte styret i DNT Hamre til Domskomiteen 29. mai Ved midlertidig avgjørelse av 09. juli samme år vedtok komiteen å suspendere Hamres kjøre/trenerlisens samt å nekte ham adgang til totalisatorkjøring og andre travarrangementer inntil endelig avgjørelse i straffesakene forelå. Slik endelig avgjørelse forelå da Høyesteretts kjæremålsutvalgs i kjennelse av 24. juni 2009 nektet Hamres anke i Wilhelmsen-saken fremmet. Domskomiteen traff deretter 25. juni 2009 vedtak med følgende slutning: " Atle Hamre, født 26. januar 1960 dømmes for overtredelse av DNTs løpsreglement 6. I medhold av løpsreglementets ledd nr 3 ilegges følgende sanksjoner: a) Atle Hamre fradømmes retten til å kjøre/ri travløp med totalisatorspill for en periode på 10 ti år. b) Atle Hamre fradømmes retten til å få eller beholde travtrenerbevilling for en periode på 6 seks år. c) Atle Hamre fradømmes retten til å være til stede i hesteringen og stallområder ved totalisatorkjøring og andre travstevner for en periode på 6 seks år. Det tidsrom Atle Hamre har vært suspendert går til fradrag slik at utgangspunktet for fastsettelse av det tidsrom han utelukkes er 30. mars 2007." Både Hamre og DNT begjærte voldgift for overprøvelse av Domskomiteens vedtak. Muntlige forhandlinger for voldgiftsretten ble avholdt 28. og 29. oktober Voldgiftsdom ble avsagt 25. november 2009 og hadde følgende slutning: " 1. Atle Hamre, f , fradømmes for overtredelse av Det Norske Travselskaps Løpsreglement 6 for alltid a) retten til å inneha kjøre-/trenerlisens, og b) retten til å benytte travbaner og treningsanlegg eid eller disponert av travlag, travforbund eller Det Norske Travselskap eller disses aksjeselskaper, og c) Retten til å være til stede i hesteringen og stallområder ved totalisatorkjøring og andre travbaner. 2. Hver av partene pålegges å betale en halvpart av omkostningene til voldgiftsretten som blir å fastsette i egen omkostningsavgjørelse." Ved stevning av 26. februar 2010 brakte Hamre saken inn for Oslo tingrett idet han påsto Domskomiteens dom av 24. juni 2009 og voldgiftsrettens dom av 25. november 2009 opphevet. Han krevde seg videre tilkjent erstatning og oppreisning. Ved tilsvar av 24. mars TVI-OTIR/06

9 2010 påsto DNT seg frifunnet. Under saksforberedelsen besluttet retten etter anmodning fra partene pådømmelsen delt slik at en eventuell pådømmelse av erstatningskravet utstår inntil gyldigheten av de ovennevnte avgjørelser er blitt prøvd. Saken var for øvrig stanset for tingretten i perioden 15. oktober 2010 til 22. januar 2012 etter begjæring fra partene. Hovedforhandling i saken ble avholdt 30. oktober 2012 med fortsettelse de to påfølgende dager. Hamre møtte sammen med sine prosessfullmektiger. For DNT møtte partsrepresentant og prosessfullmektiger. Det ble ført til sammen 4 vitner og ellers foretatt den dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Hamres påstandsgrunnlag og påstand. Retten bemerker innledningsvis at det gjennom en langvarig saksforberedelse fra Hamres side har vært gjort en rekke anførsler for å underbygge Hamres oppfatning av voldgiftsdommens som ugyldig. Uten uttrykkelig å ha vært trukket ble flere av disse anførsler ikke påberopt under hovedforhandlingen, eller de fremsto med et noe endret innhold. Retten henholder seg da til det som retten har oppfattet som gjenstående av Hamres anførsler etter avsluttede prosedyrer. Det er Hamres oppfatning at voldgiftsdommen skal oppheves idet det foreligger relevante feil ved saksbehandlingen, ved lovanvendelsen og ved utmålingen av reaksjon. Hva angår saksbehandlingen, er det Hamres oppfatning at DNT ikke hadde kompetanse til å påstå domskomiteens reaksjon skjerpet idet dette vil innebære at DNT angriper "seg selv" i lys av Domskomiteens posisjon som et av DNTs organer. Videre har voldgiftsretten ikke vurdert reaksjonen i lys av EMK samt EØS-loven, hvilket retten pliktet å gjøre av eget tiltak. Således foreligger mangelfulle domsgrunner på dette punkt. Hva gjelder lovanvendelsen under "skyldspørsmålet," er det Hamres oppfatning at voldgiftsretten har tolket løpsreglementet 6 feil. De handlinger fra Hamres side som danner grunnlaget for reaksjonen er begått uten tilknytning til hans virke som kusk eller trener, og vil da ikke være "direkte tilknyttet travsportens virkeområde." Hamre viser til voldgiftsrettens mindretalls bemerkninger omkring dette. Uansett må reaksjonens styrke anses som åpenbart urimelig holdt opp mot de handlinger som danner grunnlaget for reaksjonen. Hamre fratas varig muligheten for å trene og kuske hester, hvilket har vært hans levevei siden ungdommen. Han har ingen utdannelse utover grunnskole, og Hamres alder - 50 år vil utelukke en alternativ yrkeskarriere. Hamre påpeker at tapet av de aktuelle lisenser også vil stenge ham ute fra travbaner i andre europeiske land. Videre vil han ikke ha mulighet for noen fremtidig rettslig prøving av TVI-OTIR/06

10 spørsmålet om reaksjonen skal opprettholdes, hvilket vil være tilfellet på andre områder hvor rettighetstap idømmes. Hamre påpeker videre at så vel EMK protokoll 7 artikkel 4 som protokoll 1 artikkel 1 vil stenge for den reaksjon som voldgiftsretten har fastsatt. Hva angår førstnevnte bestemmelse, foreligger her såkalt dobbeltstraff. Hamre har allerede mottatt straffedom for de samme forhold som danner grunnlaget for voldgiftsrettens reaksjon. En utelukkelse fra yrket må videre anses som "straff" i den betydning EMK tillegger begrepet. Hamre bestrider at forbudet mot dobbeltstraff kun omfatter pønalreaksjoner fastsatt av offentlig myndighet. Hva angår sistnevnte bestemmelse, må de aktuelle lisenser bli å anse som "eiendom" i bestemmelsens forståelse. Hamre fremhever at skjenkebevillinger er ansett for å gå inn under begrepet, og det da ikke grunn til å sette kuske- og trenerlisenser i annen stilling. Ytterligere anføres at reaksjonen vil stride mot EØS-lovens artikler 28 og 31. Bestemmelsene sikrer borgere av medlemsstatene henholdsvis retten til å ta arbeid og til å drive næringsvirksomhet. Disse rettigheter kan kun innskrenkes av grunner som er angitt i loven. Hensynet til DNTs omdømme henhører ikke til disse grunner. Det er Hamres oppfatning at de ovennevnte mangler ved voldgiftsrettens behandling hver for seg eller samlet vil få dommen til å virke støtende mot rettsordenen. Etter voldgiftsloven 43 annet ledd alternativ b) skal dommen oppheves. Omtrentlig de samme ugyldighetsgrunner hviler over Domskomiteens avgjørelse, hvorpå også denne skal oppheves. Hamres påstand: 1. Det Norske Travselskaps domskomites dom av 24. juni 2009 og voldgiftsrettens dom av 25. november 2009 oppheves. 2. Atle Hamre tilkjennes sakens omkostninger for alle instanser. DNTs påstandsgrunnlag og påstand. Det er DNTs oppfatning at voldgiftsbehandlingen har foregått fullt ut etter de krav voldgiftsloven fastsetter. DNTs lover fastsetter voldgiftsbehandling som siste instans ved avgjørelse av tvister av denne karakter, og Hamre har ved å søke og opprettholde medlemskap i DNT bundet seg til denne prosedyre, som også er innarbeidet og allment akseptert i idretten og frivillige organisasjoner forøvrig. Hamre begjærte for øvrig selv voldgift og protesterte aldri på voldgiftsrettens legitimitet. Med hensyn til DNTs status som part og forbundets kompetanse til å kreve reaksjonen skjerpet, fremgår av lovenes 113 at det er "partene med rettslig interesse" som kan bringe domskomiteens avgjørelser inn for voldgift. De tvister Domskomiteen avgjør er nettopp tvister som berører medlemmene som TVI-OTIR/06

11 gruppe, og DNT er den naturlige ivaretaker av disse interesser. Med en rekvirentstatus følger også en rett til å nedlegge påstand den eneste grunnen for DNTs rekvirentstatus vil jo være ønsket om en sanksjon hvis domskomiteen har frifunnet og en skjerpet sanksjon hvis DNT finner komiteens sanksjon for mild. Hva angår mangelfulle domsgrunner i form av en uteblitt vurdering av anførslene tilknyttet EMK samt EØS-loven, ble slike anførsler aldri fremsatt for voldgiftsretten. Voldgiftsretten har da ingen plikt til å foreta slike vurderinger av eget tiltak, tvert imot forbyr loven voldgiftsretten å gå utover partenes anførsler. Spørsmålet vil for øvrig ikke få betydning dersom herværende rett finner ovennevnte bestemmelser ikke anvendelige. DNT understreker at en voldgiftsavgjørelse er ment å være endelig. Voldgiftsloven 43 annet ledd alternativ b) tillater en opphevelse kun hvis voldgiftsrettens saksbehandling eller avgjørelse fremstår som støtende mot rettsordenen. Således skal ikke voldgiftsdommen oppheves kun med den begrunnelse at tingretten ville ha kommet til et annet resultat. Hva angår lovanvendelsen, er det DNTs oppfatning at voldgiftsretten korrekt har ansett Hamres forutgående handlinger som omfattet av løpsglementets 6. Det påpekes at handlingene har sin klare tilknytning til travsporten idet mva- og tollbedrageriet hadde som gjenstand nettopp en løpshest som Hamre hadde importert og at utpresningen av Wilhelmsen hadde sin oppstart i travmiljøet og at en av gjenstandene brukt under utførelsen var en fingert kjøpekontrakt til travhester. Men også det betydelige tap av omdømme som travsporten ville lide hvis Hamre fikk fortsette i travsporten etter en ytterligere dom for alvorlig kriminalitet må ligge innenfor ordlyden "virkning for travsporten." Med hensyn til sanksjonens styrke, er det kun Hamres fremtid som kusk som elimineres. Han kan fortsatt bistå i å trene hester, han kan importere hester og han kan bidra med rådgivning som ansatt/konsulent. Det står Hamre fritt til å tiltre i ethvert annet yrke, og det må forventes at en 50-åring vil kunne skaffe seg en alternativ yrkesfremtid hvis han virkelig går inn for dette. Reaksjonen må videre gjenspeile alvoret i de handlinger som Hamre har begått og ikke minst at han etter å ha sonet en lengre fengselsstraff for tidligere alvorlig kriminalitet og også ha vært utestengt fra travsporten igjen begår alvorlig kriminalitet. DNT understreker det arbeid som er gjort for å endre Travsportens omdømme som tidligere ikke helt "stuerent" og påpeker den skade for dette arbeidet som ville oppstå om Hamre igjen måtte slippe til som kusk eller trener. Erfaringen viser også en manglende evne til hos Hamre å avstå fra kriminell virksomhet med dertil hørende gjentagelsesfare. DNTs omdømmetap ville bli ytterligere større om Hamre fikk returnere til kuske- og treneryrket og deretter begår nye straffbare handlinger. Således anser DNT voldgiftsrettens reaksjon som den korrekte. Med hensyn til mulig brudd på EMK protokoll 7 artikkel 4, påpeker DNT at bestemmelsen kun omfatter offentlige instansers adgang til å ilegge såkalt dobbeltstraff. DNT er en privat TVI-OTIR/06

12 aktør og omfattes ikke av forbudet. Uansett er en utelukkelse ilagt for å beskytte DNTs omdømme ikke "straff" i relasjon til bestemmelsen. Heller ikke kan en kuske- eller trenerlisens anses som "eiendom" slik EMK protokoll 1 artikkel 1 forstår begrepet. Når det motsatte standpunkt er inntatt hva skjenkebevillinger angår, er dette fordi disse er knyttet til bestemte lokaler hvis inntjening vil avhenge av eksisterende bevilling knyttet til disse. Uansett vil ikke bestemmelsen omfatte lisenser utstedt av en privat part. Hva endelig angår anførslene knyttet til EØS-loven artiklene 28 og 31, har disse kun som mål å sikre borgerne av medlemslandene den samme adgang til og vilkår for arbeid og næringsvirksomhet i annet medlemsland som dette landets egne borgere. Det er imidlertid opp til myndighetene/organisasjoner i landet å fastsette vilkårene for den aktuelle yrkesutøvelse. Således ser DNT ikke grunner til at voldgiftsrettens dom skal oppheves. Det påpekes for øvrig at en opphevelse av denne ikke skal føre til noen opphevelse av Domskomiteens avgjørelse idet en opphevelse av voldgiftsdommen i stedet skal gi ny adgang til å begjære voldgift med domskomiteens avgjørelse som tema. DNTs påstand: 1. Det Norske Travselskap frifinnes. 2. Atle Hamre tilpliktes å betale sakens omkostninger til Det Norske Travselskap med tillegg av lovbestemt forsinkelsesrente fra oppfyllelsestidspunktet til betaling finner sted. Rettens vurdering. Hamre har gjort anførsler til flere sider av voldgiftsrettens behandling. Dette gjelder så vel saksbehandling, lovanvendelse og utmåling av reaksjon. I det fellesnevneren vil være spørsmålet om Hamres sak er blitt undergitt en forsvarlig vurdering, finner retten det hensiktmessig fremfor å vurdere de enkelte angrepspunkter løsrevet fra sammenhengen å foreta en total vurdering av behandlingen for voldgiftsretten hvorunder vil inngå de punkter Hamre finner kritikkverdige. Hva angår anførslene tilknyttet EMK og EØS-loven vil disse bli vurdert avslutningsvis TVI-OTIR/06

13 Ad Domskomiteens og voldgiftsrettens legitimitet som rette instanser for en avgjørelse samt voldgiftsrettens saksbehandling. Retten påpeker innledningsvis at Hamre ved søknad om kjøre- og trenerlisenser og ved opprettholdelse av disse vil ha forpliktet seg til å underkaste seg DNTs løpsreglement, jf. ovenfor siterte 5 e) og f) i reglementet. Retten konstaterer videre at de sanksjoner som er fastsatt av Domskomite og voldgiftsrett tap av lisenser samt forbud mot opphold på travbaner er blant de sanksjoner som hjemles i reglementets 90, som også hjemler disse sanksjoner gjort varige. Av reglementet 92 fremgår at Domskomiteen er rette første instans ved vurdering av sanksjoner av den aktuelle art, hensett til at den aktuelle sanksjonsgrunnen ikke er knyttet direkte til et løpsarrangement og at en anvendelse av reglementets 6 fremsto som aktuell. Reglementet 113 fastsetter endelig en rett for partene til å bringe Domskomiteens avgjørelser inn for voldgiftsrett. Retten vil dertil bemerke at begge parter ved å begjære voldgift uansett etter voldgiftsloven 10 må anses å ha inngått avtale om å la tvisten få sin avgjørelse ved voldgift. Endelig vil partene ved ikke å gjøre innsigelse mot voldgift som rettmessig tvisteløsning ha tapt sin rett til slik innsigelse, jf. voldgiftsloven 4. Hamre har imidlertid stilt spørsmål ved DNTs kompetanse til for sin del å bringe Domskomiteens avgjørelse inn for voldgift med påstand om en hardere reaksjon idet dette etter Hamres oppfatning, og basert på at Domskomiteen er en del av DNT, vil være å kreve overprøvd sin egen avgjørelse. Dette vil utløse spørsmålet om voldgiftsretten har kompetanse til å fastsette en for Hamre strengere reaksjon enn Domskomiteens idet volgiftsloven 32 binder voldgiftsretten innenfor de krav som er reist i saken og pålegger en domsslutning innenfor de påstander som partene har lagt ned. Retten bemerker til dette at en slik begrensning av domsmyndigheten aldri ble gjort til tema for voldgiftsretten, og for så vidt først er reist på et sent tidspunkt under herværende sak. Retten henviser da til voldgiftsloven 4, hvorav fremgår en plikt for partene til uten unødig opphold å reise innsigelser ved manglende samsvar mellom voldgiftsbehandlingen og voldgiftsavtalen da slike innsigelser ellers vil gå tapt. Videre henviser retten til lovens 18, hvoretter voldgiftsretten selv avgjør spørsmål om sin egen domsmyndighet, videre at innsigelse om at voldgiftsretten mangler domsmyndighet til å avgjøre saken eller kravet må gjøres gjeldende senest i partens første innlegg til realiteten i kravet. Ut fra de ovenfor nevnte bestemmelser synes således innsigelser vedrørende voldgiftsrettens domskompetanse å ha gått tapt allerede under innledningen til voldgiftsprosessen. Utover dette vil retten bemerke at det på forvaltningsrettens område kan fremstå som uvanlig at forvaltningsorganer kan påklage avgjørelser foretatt av overordnet forvaltningorgan, dog slik at dette ikke er ukjent på områder hvor enkelte organer har til oppgave å ivareta spesielle hensyn. Imidlertid står man i herværende sak overfor en privatrettslig selvdømmeordning som det i utgangspunk TVI-OTIR/06

14 tet står forbundet fritt å utforme og som medlemmet har akseptert ved sin tilslutning til forbundet. Omfanget av adgangen til voldgift vil da være fastsatt av den klausul som statuerer adgangen vil voldgift, i herværende tilfelle løpsreglementets 113. Bestemmelsens tredje ledd har følgende ordlyd: Avgjørelser truffet av DNTs Domskomite kan av partene (understrekningen gjort av retten) med rettslig interesse bringes inn for Voldgiftsrett, Således er adgangen til å bringe saken inn for voldgift etter ordlyden ikke bare tillagt den som sanksjonen er rettet mot, men også den som har begjært sanksjonen. Domskomiteens oppgaver fremgår av reglementets 92, og vil omfatte områder av generell betydning for forbundet. Konkret er nevnt blant annet brudd på reglementets 6. Retten vil ikke utelukke at også enkeltmedlem kan stå som begjærer av sanksjoner, men vil anta at enkeltmedlemmers interesser i høyere grad er knyttet til eventuelle forgåelser i et enkeltstående løpsarrangement og således vil være gjenstand for behandling i dommerkomiteer med Appellkomiteen som instans for overprøving. Hva angår mulige overtredelser av 6, vil DNT som ivaretaker av medlemmenes fellesinteresser stå som naturlig begjærer av slike, og retten finner det ikke tvilsomt at det i begrepet partene i 113 er inkludert DNT. At DNT har rettslig interesse fremstår som selvsagt i kraft av forbundets ivaretakelse av medlemmenes fellesinteresser og at travsportens renomme, som 6 sikter å ivareta, står sentralt blant disse. Retten konstaterer etter dette at saken er behandlet av de instanser som etter løpsreglementet er de rette, og at temaet for deres avgjørelser ligger innenfor det som etter reglementet er deres saklige kompetanse. Etter voldgiftsloven 13 skal voldgiftsdommerne være uavhengige, hvilket også presiseres i løpsreglementets 113. Loven krever videre at de skal være kvalifiserte. I herværende tilfelle var oppnevnt 3 jurister, hvorav to av dem er dommere av yrke. Hensett til at temaet for avgjørelse var av typisk juridisk karakter, kan deres kvalifikasjoner for oppgaven ikke trekkes i tvil. Innsigelse med henvisning til voldgiftsrettens sammensetning skal for øvrig etter lovens 14 gjøres straks og vil ellers gå tapt. Forhandlingene for voldgiftsretten gikk videre over 2 dager. Hamre var representert ved prosesssfullmektig, og han avgav selv forklaring. Hva endelig angår voldgiftsdommens innhold, krever voldgiftsloven 36 annet ledd at dommen skal angi de grunner som den bygger på. Kravene til begrunnelse av en voldgiftsdom har tradisjonelt vært ansett som noe svakere enn hva tilfellet har vært for dommer ellers etter tvistemålsloven/tvisteloven, og denne forskjellen antas ønsket bibeholdt. Den her aktuelle voldgiftsdom gir imidlertid en bred gjengivelse av partenes synspunkter og tilsvarende dommernes så vel flertallets som mindretallets -, og resonnementene synes konsistente og uten logiske feilslutninger. Uten foreløpig å ta stilling til domskonklusjonen konstaterer retten en voldgiftsdom med en bredde som klart ville ha tilfredsstilt også tvistelovens krav, og den vil da også gjøre det etter voldgiftslovens TVI-OTIR/06

15 Rettens konklusjon vil etter dette være at saksbehandlingen for voldgiftsretten mer enn tilfredsstiller voldgiftslovens krav til denne og med hensyn til rettssikkerhet synes å ha vært fullt på høyden med hva som kan forventes ved en behandling også for de ordinære domstoler. Begrensningen med hensyn til rettssikkerhet synes heller å ligge i en begrenset mulighet for overprøving av voldgiftsrettens avgjørelse. Men dette er en følge av de øvrige hensyn voldgiftsordningen skal ivareta og er fullt ut akseptert såvel av norsk lovgivning som internasjonalt. Voldgiftsdommens materielle side. Herværende retts adgang til overprøving av voldgiftsrettens dom vil være regulert av voldgiftslovens 43, hvorav kun annet ledds alternativ c) er påberopt. Retten legger da til grunn at mulig anvendelse av første ledds alternativ c) overskridelse av domsmyndighet med henvisning til en eventuell manglende ankeadgang for DNT alt er behandlet ovenfor. Spørsmålet vil således være om voldgiftsrettens dom virker støtende på rettsordenen. Dette kan være tilfellet ved brudd på basale prosessuelle rettsprinsipper eller brudd på tilsvarende materielle prinsipper. Retten har allerede ovenfor konstatert at voldgiftsbehandlingen synes å ha ivaretatt alle de grunnleggende prinsipper som kan stilles til forsvarlig saksbehandling, hvorpå dommens materielle sider vil bli gjennomgått i fortsettelsen. Hamre anførsler er gruppert mot to sider ved voldgiftsrettens dom: Henholdsvis voldgiftsrettens flertalls tolkning av løpsreglementets 6 og subsummeringen av Hamres opptreden under denne, samt reaksjonen i form av en påstått uforholdsmessighet mellom overtredelser og ilagte sanksjoner. Tilknyttet det siste har Hamre trukket frem flere forbud/rettigheter fastsatt i EMK, nærmere bestemt forbudet mot dobbeltstraff, beskyttelse av eiendomsretten samt beskyttelsen av retten til arbeid. Retten vil i fortsettelsen først vurdere den angrepne dom isolert og således uten sideblikk til EMK for deretter å vurdere de konkrete henvisninger Hamre har gjort til dette regelverket. Retten fremhever da innledningsvis den begrensning i rettens prøvelsesrett som ligger i lovens 43 annet ledd b): Ifølge Høgetveit Berg: Voldgiftsloven side? skal bestemmelsen ha et meget snevert anvendelsesområde, og skal tolkes restriktivt. Selv om denne ugyldighetsgrunnen inviterer til en vurdering av dommens innhold, er det ikke meningen at den skal fungere som en hjemmel for overprøving av voldgiftsdommer. At dommen strider mot en preseptorisk lovregel, betyr ikke uten videre at dommen er ugyldig etter ordre pub TVI-OTIR/06

16 lic-regelen. Det må dreie seg om mer grunnleggende regler eller prinsipper i materiell lovgivning eller om saksbehandlingen. Således er det ikke noen ordinær ankeprøving som herværende rett skal foreta, og voldgiftsdommen skal ikke kunne oppheves kun med den begrunnelse at herværende rett ville ha kommet til et annet resultat. Med hensyn til det faktum voldgiftsdommen bygger på, er dette i samsvar med lagmannsrettens faktumbeskrivelse i Wilhelmsen-saken og tingrettens beskrivelse i toll- og mvasaken. Også med hensyn til domshistorikken før dette har voldgiftsretten basert seg faktum beskrevet i de aktuelle dommer. Det som faktisk er passert ble ikke gjort til tvistetema for voldgiftsretten og er det heller ikke for herværende rett. Således vil tvistetemaet være ren lovtolkning, nærmere bestemt om Hamre ved sine handlinger i Wilhelmsen-saken og tollog mva-saken har overtrådt løpsreglementets 6. Ytterligere presisert vil spørsmålet være om de handlinger som Hamre er dømt for har "direkte tilknytning til travsportens virkeområde." Flertallet og mindretallet har tolket setningen klart forskjellig: Flertallet har vektlagt at Hamre og Wilhelmsen fikk kontakt med hverandre gjennom felles interesse for trav, videre at Hamres etterfølgende utpresning utvilsomt var initiert av den gjeld til Wilhelmsen som var oppstått som følge av Wilhelmsens lån til Hamre for kjøp av hest, og som Hamre ikke kunne tilbakebetale. Videre var det objekt som Wilhelmsen ble forsøkt presset til å underskrive nettopp en fiktiv kontrakt om kjøp av travhester. Endelig har flertallet vektlagt den skadevirkning for travsportens omdømme som Hamres handlinger vil medføre. Mindretallet har i større grad vektlagt selve utpresningshandlingen, som klart fant sted utenfor det som kan innbefattes i begrepet "travsportens område." Således synes den reelle uenighet å være knyttet til begrepet "virkeområde" idet flertallet i større grad enn mindretallet synes å ha tolket begrepet som en kontrast til det som måtte benevnes som "kjerneområde" og trukket inn under begrepet situasjoner som ikke i sin helhet, men hvor kun elementer, ligger i dette kjerneområde. Herværende rett bemerker at noe som kan betegnes som forarbeider til bestemmelsen ikke foreligger og uansett ikke er blitt presentert for retten. Retten har imidlertid merket seg at 6 noen år tidligere var blitt endret dithen at "direkte" var blitt tilføyd. Retten anser ikke tilføyelsen i særlig grad klargjørende idet også elementer i et handlingsforløp kan ha slik direkte tilknytning selv om det dominerende handlingsforløp ligger klart utenfor travsportens kjerneområde. Således vil tolkningen av begrepet "virkeområde" fortsatt være det sentrale. Retten ser imidlertid i tilføyelsen et klart ønske om en innsnevring av bestemmelsens nedslagsfelt, hvilket mindretallet riktig har påpekt og også lagt til grunn. Konsekvensene av en snever tolkning vil imidlertid være at DNT hindres i å nekte en travtrener og/ eller kusk å fortsette som den frontfigur for sporten disse posisjoner innebærer uansett de negative assosiasjoner til sporten hans handlinger måtte gi et publikum, bare disse handlinger ligger i tilstrekkelig avstand fra travsportens kjerneområde. Denne situasjon vil TVI-OTIR/06

17 fremstå som særdeles ubekvem så vel for DNT som enhver annen organisasjon i en lignende situasjon. Etter herværende retts oppfatning lar så vel flertallets som mindretallets oppfatning seg forsvare, og ingen av dem kan gis karaktertikken positivt gale. Spørsmålet gjelder tolkningen av klausul i et internt foreningsreglement, og voldgiftsrettens konklusjon vil ikke være i strid med lov og langt mindre med preseptorisk lov. Retten påpeker da det siterte innledningsvis: At det ikke er lovens mening at dens 43 skal hjemle en overprøving av voldgiftsdommer. Herværende rett konstaterer en rettsoppfatning hos flertallet som herværende rett ikke er istand til å konstatere som uriktig selv om den motsatte løsning lar seg forsvare, og den vil uansett ikke være i strid med "mer grunnleggende regler eller prinsipper i materiell lovgivning.." Retten finner etter dette ikke grunnlag for å oppheve voldgiftsdommen grunnet feil lovforståelse i form av en feilaktig tolkning av løpsreglementets 6. Hva videre angår sanksjonens styrke her varig tap av lisenser gjelder den samme begrensning for rettens prøvingsrett som er beskrevet ovenfor: Den eventualitet at herværende rett ville finne en reaksjon av mildere art riktig hjemler ikke en opphevelse av voldgiftsrettens dom. Også hva angår reaksjonen kreves for en opphevelse et brudd på "mer grunnleggende regler eller prinsipper." Når man står overfor en reaksjonsart som ligger innenfor det tillatte i norsk rett og tap av lisenser er ikke, med det forbehold tilknyttet EMK som vil bli behandlet nedenfor, bestridt å være blant disse kan retten se som eneste mulige grunn for opphevelse et eventuelt misforhold mellom de hensyn som begrunner reaksjonen og reaksjonens styrke. Med henvisning til utgangspunktet beskrevet ovenfor måtte dette misforholdet være meget bastant. Selv om reaksjonens pønale karakter er omtvistet, jf. nedenfor, må sentrale hensyn ved straffefastsettelser være et naturlig utgangspunkt, dog med en tilpasning og eventuell utvidelse i relasjon til det formål reaksjonen skal tjene. På den ene side vil da ligge overtredelsens grovhet, dens karakter av gjentagelse, faren for nye overtredelser og den fare for ytterligere skade for skadelidte DNT som Hamres eventuelle tilbakekomst til trav- og treneryrket vil representere. På den annen side vil ligge den skade for Hamre som et varig tap av de aktuelle lisenser vil innebære. Retten vil innledningsvis til dette bemerke at tap av retten til fortsatt utøvelse av yrket ikke er noen ukjent sanksjonsform innenfor yrkeslivet: Eksempelvis vil en polititjenestemann eller en dommer miste retten til fortsatt utøvelse av disse yrker ved forgåelser "på fritid" som må anses som bagatellmessige i forhold til de Hamre er domfelt for. En yrkessjåfør vil miste førerkortet og dermed muligheten til å fortsette i yrket ved grove forgåelser mot vegtrafikkloven, og sannsynligvis for alltid ved gjentatte forgåelser, og dette forutsetter ikke at TVI-OTIR/06

18 forgåelsene er begått i yrkessammenheng. Også en rekke andre yrker åpner for tilsvarende sanksjoner. De hensyn som ligger bak en utestengelse kan variere, men tap av tillit må anses som fellesnevneren. Således må vernet av en rett til fortsettelse i yrket etter utøvd kriminalitet anses som ikke fullt ut til stede i norsk rett selv om kriminaliteten ikke er skjedd som ledd i yrkesutøvelsen. Hva først angår reaksjonens betydning for Hamre, vil lisenstapet bringe til endelig opphør den yrkesutøvelse som må anses som hans hovedsakelige i rundt 30 år, i de senere årene riktignok avbrutt av soninger/utestengelser. Tapet vil være økonomisk meget følbart nettopp i kraft av Hamres egenskaper som kusk og trener, dog slik at retten ikke kan se det riktig at en yrkesutøver med spesiell suksess innen sitt yrke skal være bedre beskyttet mot tap av dette enn en kollega på et mer gjennomsnittlig nivå men dog med en inntjening som forsvarer yrkesvalget. Retten ser videre det generelle tap av livsglede som vil medfølge en manglende mulighet for utøvelsen av et yrke man behersker til fulle. Retten bemerker imidlertid at det kun er kuske- og trenerlisensen Hamre har mistet, og ikke annen yrkesmessig tilgang til travsporten. Hamre vil ha tilgang til å ivareta/trene hester opp til et nivå som ikke fordrer tilgang til travbaner og treningsanlegg eid av forbund eller travlag, og retten er ikke istand til å tolke voldgiftsdommens punkt 1 c) så vidtrekkende som tilsynelatende både Hamre og DNT gjør i form av nektet tilgang til travbaner også som publikum. Hamre har videre over en årrekke i relativt stort omfang fungert som mellommann ved import av hester, en aktivitet voldgiftsdommen ikke forbyr ham og neppe kunne ha forbudt ham å fortsette med. Således kan ikke retten ikke se at voldgiftsdommen innebærer en total utestengelse av Hamre fra travsporten, og retten vil også tro at Hamre nettopp i kraft av de egenskaper han har utvist som kusk og trener også i fremtiden vil være attraktiv for oppdrags/arbeidsgivere. Det ville i så fall være den kriminelle aktivitet som Hamre har utvist og ikke voldgiftsdommen som måtte begrense Hamres attraktivitet på disse tilgrensende områder. Videre vil Hamres tilgang på ethvert annet av yrkeslivets områder være formelt ubeskåret av voldgiftsdommen. Retten ser at Hamre er 50 år gammel, og han har ingen utdannelse og ingen yrkeserfaring utenfor travsporten. Hans straffe- dommer og det de representerer vil heller neppe styrke hans attraktivitet på arbeidsmarkedet. Når tap av yrkesfremtid påberopes, må imidlertid forventes at Hamre ikke utviser kresenhet hva angår alternative arbeidsmuligheter. Retten må konkludere med at et tap av kuske- og trenerlisens vil medføre et klart økonomisk tap for Hamre, og også en klar beskjæring av en sentral livsinteresse. Utelukkelsen begrenser seg imidlertid til et område av arbeidsmarkedet som trygt kan betegnes som en smal nisje, og retten finner ikke å kunne legge til grunn at tapet av kuske- og trenerlisensen nødvendigvis må innebære et endelig farvel med Hamres deltagelse i yrkeslivet. Hva angår den side som begrunner en utelukkelse, vil en beskyttelse av DNTs interesser være det eneste som kan begrunne en utelukkelse. Retten ser det således ikke som innenfor løpsreglementets formål å foreta noen avstraffelse, jf. nedenfor. Travsportens omdømme er således det som har begrunnet så vel DNTs anmeldelse som voldgiftsrettens utmå TVI-OTIR/06

19 ling av sanksjoner. DNT har sterkt trukket frem travsportens i fortid noe blandede rykte og det arbeidet som gjøres for å gjenopprette dette. Det er fremhevet at dette også har en pekuniær side idet hestesporten for å overleve økonomisk er avhengig av spilleinntekter og at publikums (korrekte) inntrykk av travsporten som pr. i dag "stueren" her er et nøkkelord. Kusker og trenere vil fremstå som sportens vindu utad, og en manglende tillit til disse vil være ødeleggende. Herværende rett har ingen problemer med å slutte seg til disse synspunkter og ser således DNTs behov for en distansering fra kriminalitet som beskrevet ovenfor. Behovet vil imidlertid være i forskjellig grad til stede. Det bør fremstå som åpenbart at en kusk som jukser i forbindelse med totalisatorspill skal utelukkes, tilsvarende en trener som doper de hestene han trener, idet en spiller ellers ingen forvissning har om at de løp han setter penger i avvikles med rene midler. I herværende tilfelle har Hamres forbrytelser riktignok forgreninger til travsporten, men de er i hovedsak utført utenfor denne. Forbrytelsene er imidlertid meget alvorlige, og Hamre er for annen gang domfelt for bedragerier. Han er videre tidligere utelukket for brudd på dopingbestemmelsene i form av manglende overholdelse av karantenetid. Retten finner det da naturlig at en spiller stiller seg spørsmål om en treners eller kusks evne til i totalisatorspill å holde seg innenfor spillereglene når vedkommende utenfor travbanen er stand til å begå bedragerier og tilgrensende lovbrudd. En annen side vil videre være hensynet til de i travsportens øvrige ansatte: Disse vil ha krav på en opprettholdelse av sin yrkesstolthet, hvilket også vil reguleres av arbeidsplassens anseelse utad. Som beskrevet ovenfor, vil fortsatt kusking og trenervirksomhet for en person domfelt for alvorlige forbrytelser med forgreninger til travsporten klart svekke sportens anseelse og derved øvrige ansattes stolthet for eget yrke. Også hensyntatt de belastninger en utelukkelse vil innebære for Hamre finner også herværende rett det åpenbart at en riktig sanksjon bør være en utelukkelse for et lengre tidsrom. Med de begrensninger voldgiftsloven legger på rettens overprøving finner retten det klart at en utelukkelse av et innhold som beskrevet av voldgiftsretten og for et lengre tidsrom ikke gir noe grunnlag for opphevelse. Spørsmålet vil endelig være om en varig utelukkelse vil innebære en uforholdsmessig reaksjon. Den belastning en varig utelukkelse vil innebære for Hamre er beskrevet ovenfor. Talende for en varig utelukkelse ser retten to hensyn av forskjellig karakter: DNTs behov for en distansering fra Hamre i lys av den virksomhet han har bedrevet er beskrevet ovenfor og er av retten funnet høyst forståelig. Substansen i en distansering vil være en markering, synbar så vel for øvrige ansatte innenfor travsporten, for det spillende publikum som for omverdenen for øvrig, av DNTs syn på slik virksomhet Graden av markering vil ikke bare ligge i sanksjonenes innhold, men også i deres varighet. Det andre hensyn vil her være graden av gjentakelsesfare idet nye forbrytelser fra Hamres side etter at han igjen har sluppet til som kusk og trener ville innebære en ytterligere svekkelse av omdømmet. Hamre har som beskrevet ovenfor flere straffedommer, hvorav to for alvorlig kriminell aktivitet. Hva imidlertid retten særlig merker seg, er at Hamre etter sommeren 2006 å ha blitt løslatt på prøve fra sin fengselsdom på 5 år i Christensen-saken med tilhørende 4 års TVI-OTIR/06

20 utestengelse som kusk og trener, allerede våren 2007 begår ny alvorlig kriminalitet i form av utpresningen av Wilhelmsen, og dertil et toll- og mva-bedrageri. Således har ikke Hamres erfaring med lengre soning og utelukkelse vært tilstrekkelig til å avholde ham fra ny kriminalitet som han, hvis denne avdekkes, har visst de sannsynlige konsekvenser av. Ut fra disse erfaringer kan ikke retten konkludere med annet enn en nærliggende gjentagelsesfare for et tidsrom fremover dekkende det som i lys av Hamres alder må anses som en naturlig gjenværende tid i yrket. Et varig tap av tap av kuske- og trenerlisensene vil utvilsomt påføre Hamre så vel et økonomisk tap som tap av livsglede. Wilhelmsen-saken ble videre ikke ble utspilt i travsportens kjerneområde. Retten finner imidlertid DNTs behov for en distanse til Hamre som kusk og trener samt en håndfast markering av denne distanse betydelig. Retten finner derunder i lys av fortiden en fare for nye straffbare handlinger fra Hamre klart til stede og et tilsvarende behov for DNT for å gardere seg mot en fremtidig omdømmeskadelig knytning mellom travsporten og kriminell virksomhet. Med utgangspunkt i disse hensyn fremstår voldgiftsdommens slutning som naturlig, og retten finner det da klart at man ikke står overfor noen markert uforholdsmessig het mellom handlinger og reaksjon. Med basis i voldgiftsloven 43 de spesielle anførsler tilknyttet EMK og EØS-avtalen fortsatt ikke vurdert - finner retten etter dette ikke grunnlag for å oppheve voldgiftsdommen. Retten vil nedenfor og derved avslutningsvis vurdere de spesielle anførsler som er gjort med hensyn til voldgiftsdommens forenlighet med enkelte forpliktelser i EMK og EØSloven. Ingen av disse anførsler ble fremsatt for voldgiftsretten, og det kan med tyngde stilles spørsmål om det er en feil ved dommen at voldgiftsretten ikke av eget tiltak tok disse forpliktelser til vurdering. Retten henviser i den anledning til voldgiftsloven 32 første ledd annen setning: "Avgjørelsen må ligge innenfor rammen av de påstander partene har lagt ned, og retten kan bare bygge på de påstandsgrunnlag som er påberopt." I lys av de konklusjoner retten kommer til nedenfor finner retten det unødvendig å ta stilling til spørsmålet. Innebærer voldgiftsdommen en såkalt dobbeltstraff? Det er Hamres oppfatning av realiteten i voldgiftsrettens dom innebærer en straff i tillegg til de som alt er idømt ham i de aktuelle straffedommer og således vil være i strid med forbudet mot såkalt dobbeltstraff inntatt i EMK protokoll 7 artikkel 4 nr. 1. DNT bestrider at forbudet inkluderer tilleggsreaksjoner ilagt av annet enn offentlige myndighet og anfører videre at tapet av kuske- og trenerlisenser uansett ligger utenfor begrepet "straff" i den betydning EMK tillegger dette TVI-OTIR/06