Forfatterskap: Sir Arthur Conan Doyle - En studie i rødt

Transkript

1 Forfatterskap: Sir Arthur Conan Doyle - En studie i rødt Fakta om boka: «En studie i rødt» er skrevet av Sir Arthur Conan Doyle og er en av hans mange kriminalnoveller. Den ble først utgitt i England i «Beeton s Christmas Annual» i 1887-utgaven. Den originale tittelen er «A study in scarlet». Min omsetning ble derimot utgitt i 1986 av Norild Forlag, og er omsett av Nils Nordberg som også har omsett dei fleste andre bøkene om Sherlock Holmes. "En studie i rødt" var den første novella om Sherlock Holmes, og Arthurs debuthistorie. Ein lesar frå John H. Watsons synspunkt, da historia er oppbygd slik at det skal verke som det er John sjølv som har skrevet den ut i frå sine eigne opplevingar. Boka begynner med at ein får vite litt om John før han møtte Sherlock, om da han var i krigen og korleis han slit med å venje seg til det fredelege livet utan fare kvar enn ein snur seg. Han møter ein gammal studentkamerat på ein spasertur, og forteljar om sine planar om å finne nokon å dele ei lita leilegheit med. Kameraten introduserer han til Sherlock, da han også leiter etter ein å dele husleige med. Dei blir einige, og innan kort tid bor dei saman i ein leilegheit, nett som begge ønska. Det visar seg at Sherlock er ein besynderleg mann, og John får etterkvart vite at hans lidenskap er kriminalsakar. Etterkvart blir han sjølv med på å løyse mysteria saman med denne merkelege skikkelsen, som har utrolege deduksjonsevnar. Side 1 av 7

2 I akkurat denne novella blir en mann funnet død i eit gammalt hus, og med "Rache" skrevet over kroppen hans på veggen med blod. Det viser seg at det er en lang historie bak mordet, og saman finn Sherlock og John kvifor mannen ble myrda. Litterær periode: Sir Arthur Conan Doyle (22. Mai Juli 1930) skreiv novellene om Sherlock Holmes og John Hamish Watson under Naturalismen, og ein menar at detektiven Sherlock Holmes på mange måtar var den første superhelten. Han kom før Spider-Man og Supermann og var mange barns forbilde. Han var fasinerande og mystisk, og nesten overmenneskelig flink i sitt fag. Måten han skriv på bær sterkt preg av tida han levde i. Novellene er skrevet rimeleg formelt og med ord som vi ikkje brukar like mykje i dag. Også forholdet mellom de to frendane er annleis enn korleis kameratskapane er i dag. Sjølv om novellene ikkje er veldig typisk naturalistisk, så skildrar han verkelegheita på en heller dystrare og meir formell/tyngre måte enn vi gjer i dag. Om forfattaren: Sir Arthur Conan Doyles mor var Irsk, og faren født i England, men hadde irske anar. Han vaks opp i Edinburgh i Skotland. Da han fylte 9 år ble han midlertidig sendt på Stonyhurst, ein skule drevet av ein katolsk presteorden, grunna farens alkoholproblemar. Doyle hadde eit mellomnamn han ikkje brukte, "Ignatius", og det er svært truandes at foreldra var katolikkar. Han begynte seinare på Stonyhurst college. Etter nokre år ordna det seg igjen og alle familien samla seg igjen i Edinburgh i ein leilegheit. Arthur begynte å studere medisin ved Edinburgh Side 2 av 7

3 Universitet. Til tross for at han gjekk på religiøs skule, fornekta han seinare religion og var ein agnostikar. Det var mens han studerte medisin at han begynte å skrive novella som han fikk utgitt i nokre magasiner. Han fikk etterkvart stilling som lege på fleire skip, blant anna eit som skulle til Afrika. Tida på skipa skulle seinare vere ein viktig inspirasjon for fleire av bøkene og novellene hans. Da han endeleg slo seg ned og opna si eiga legepraksis gjekk det ikkje så godt som han hadde håpa, og han fekk mykje tid til å skrive mens han venta på pasientar. Etter det gjekk det litt opp og ned, og en periode ville han kvitte seg med Sherlock Holmes for å gjøre "viktigare" ting i livet sitt. Dette ble møtt med stor protest, og han ble til slutt halvvegs tvunge til å gjenopplive den høgt elska detektiven. Arthurs mest kjente verker er de om Sherlock Holmes, men han har også skrevet ein serie om Professor Challenger, i tillegg til historiske romanar og ein heil del noveller og enkeltromanar. Refleksjon: Jeg for min del elsker novellene om Sherlock Holmes, og også de fleste filmadapsjonene som har blitt laget gjennom årene. Det som jeg synes er litt spesielt med disse er at selv om de er over 120 år gamle, blir de fortsatt flittig lest. Jeg har lest alle flere ganger, og hver gang tar det ikke mer enn en side før jeg er inne i språket og historien igjen; det er ikke noen vanskelig overgang pga. måten de er skrevet på, altså er det en veldig god flyt i dem. Det er klart at det er en del ord og utrykk som man ikke bruker like mye i dag som gjentar seg, men om man har lest litt eldre litteratur før merker man det så vidt. En annen ting er gåtene eller mysteriene, som er spektakulært skrevet. Alt er meget gjennomtenkt, og når jeg leser må jeg av og til bare ta en Side 3 av 7

4 pause for å medgi hvor fantastisk løsningen var. I noen bøker, og filmer for den saks skyld, kan man være med å løse mysteriet; det vil jeg si at man ikke kan her. Jeg prøvd, flere ganger, men ikke lykkes enda. En av grunnene til det er jo at vi heller ikke får vite om alle Sherlocks utflukter, eller hva han har funnet ut som han ikke forteller John. Men selv om vi ikke er direkte med og løser mysteriet, er det aldri kjedelig eller lett å legge fra seg boken, og det igjen beviser hvor godt den faktisk er skrevet. Kanskje er nettopp det at vi ikke får vite alt som skjer det som gjør det så spennende å lese Sherlocks løsning på mysteriet. Man sitter igjen med en haug av fakta, og sakte, mens Sherlock forteller, kan man sette inn små ting man tidligere har lest. Oi, så det var derfor han hadde søle på frakken, selv om det ikke regnet! Oi, så det var egentlig ikke hennes klokke fra begynnelsen! Slik blir det sakte men sikkert klarhet i mysteriet, og man sitter igjen med en tilfredsstillende følelse av ro. "Så det var det som skjedde!" Jeg tror at noe av det som fasinerer leserne er hvor godt skildret de små tingene man egentlig ikke legger merke til er i boken, og man har et veldig tydelig bilde av hvordan karakterene er og oppfører seg fra øyeblikket de viser seg. Dette gjelder også stedene og rommet de er i. Det er veldig mye dialog, og det er noe jeg liker, ettersom de også er godt skrevet. Det er velveide ord, og interessante samtaler. Når man leser merker man fort at det er en intelligent og velutdannet mann som har skrevet dette. Jeg tror også han baserte John H. Watson på seg selv, og som han selv sa, sin universitetslærer, Joseph Bell, på Sherlock. Om man ser på illustrasjoner ved siden av faktiske bilder av Arthur, ser man med en gang stor likhet. Som under her. Side 4 av 7

5 John H. Watson til venstre, Sherlock Holmes til høyre. Illustrasjon av Sidney Edward Paget I "En studie i rødt" (blant andre) skifter vi også synspunkt til noen helt andre, ofte noen vi ikke en gang får vite navnet på før man er et stykke inn i kapittelet, og de første sidene kan man være litt forvirret. Hva skjedde nå? Er dette samme historie, eller har han begynt på en ny en? Men sakte kjenner man igjen navn og hendelser, og det kobles opp mot mysteriet. Dette er enda en av midlene han bruker for å holde på leseren. Trangen til å få vite hvem som "forteller" og "ser" er for stor til å legge fra seg boken med det første. Jeg har lest alle novellene om Sherlock Holmes, men få av hans andre bøker, derfor har jeg dessverre ikke så mye å sammenligne med. Likevel merker man godt at det er et stort skritt fra "En studie i rødt" til den siste novellen om Sherlock "Den krypende mann og andre Sherlock Holmessaker". Det virker som han er mye mer vant til å skrive i sistnevnte, og det er litt bedre flyt i språket. Side 5 av 7

6 Så alt i alt må jeg bare medgi at dette for det første er en fantastisk forfatter, og en veldig klok en. Han har skrevet stykke etter stykke med nydelig litteratur, og forhåpentligvis vil han ikke bli glemt med det første, men fortsette å bli hedret i mange, mange år til. Oline Rotås Side 6 av 7

7 Kilder: Wikipedia.com - Både den norske og engelske artikkelen om Sir Arthur Conan Doyle Snl.no - Artikkelen om Sir Arthur C.D En studie i rødt - Sir Arthur Conan Doyle Resten stammer fra mitt eget hode, som igjen har plukket opp fragmenter fra dokumentarer, hans andre bøker om S. H og historier/artikler jeg har lest. Side 7 av 7