Varsel - pålegg om retting av Telenors standardavtaler for nasjonal gjesting og MVNO-tilgang

Transkript

1 W Telenor Norge AS Postboks FORNEBU Vår ref.: Vår dato: Deres ref.: Deres dato: Saksbehandler: Øystein Sundsbø Varsel - pålegg om retting av Telenors standardavtaler for nasjonal gjesting og MVNO-tilgang 1 Innledning Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) viser til våre brev av 4. juni 2013 og 11. februar 2015 i tilknytning til Telenor Norge AS (Telenor) sine standardavtaler for nasjonal gjesting og MVNO-tilgang. Nkom ga i brevet av 4. juni 2013 uttrykk for at flere av avtalevilkårene i utkast til nye standardavtaler var problematiske. Nkom har i ettertid mottatt klager fra tilgangskjøpere på at standardavtalene strider mot forpliktelser Telenor er pålagt gjennom Nkoms vedtak av 5. august (marked 15-vedtaket). Vi viser her til brev av 3. juli 2013 og 11. april 2014 fra TDC AS (heretter TDC/Get), og til brev av 5. juli 2013 og 19. desember 2014 fra Tele2 og Network Norway AS (heretter samlet omtalt som TeliaSonera). Telenor ble i Nkoms brev av 11. februar 2015 bedt om å gi eventuelle kommentarer til de ovennevnte brev og om å besvare konkrete spørsmål fra Nkom. Nkom mottok Telenors kommentarer i svarbrev av 5. mars. TeliaSonera og TDC/Get har gitt merknader til Telenors 1 Nkom (tidligere Post- og teletilsynet) sitt vedtak av 5. august 2010 om utpeking av tilbyder med sterk markedsstilling og pålegg om særskilte forpliktelser i markedet for tilgang til og samtaleoriginering i offentlige mobilkommunikasjonsnett (marked 15). Nasjonal kommunikasjonsmyndighet Besøksadresse: Nygård 1, Lillesand Postadresse: Postboks LILLESAND Tel: Fax: firmapost@nkom.no NO

2 svarbrev i brev av henholdsvis 20. og 27. mars Telenor har 14. og 16. april gitt kommentarer til henholdsvis TDC/Gets og TeliaSoneras merknader. I dette varselet behandler Nkom enkelte forhold knyttet til Telenors standardavtale for MVNOtilgang og nasjonal gjesting. Dette gjelder ensidig endringsadgang, eksklusivitet og avtalevarighet, som er regulert i henholdsvis punkt 15, 2.3 og 13.1 i de gjeldende standardavtalene. Nkom behandler disse spørsmål etter eget tiltak, og anser at dette også innebærer behandling av TDCs klage på nevnte punkter. Klagene på Telenors standardavtaler har også omhandlet såkalt «dekningsavgift» og «hastighetstillegg». Nkom vil behandle disse spørsmålene i et påfølgende brev til dette varselet. TeliaSonera har trukket klagen fra 5. juli Nkom finner det i all hovedsak ikke hensiktsmessig i denne omgang å vurdere forhold som fremgår av klagen TeliaSonera har trukket. TeliaSoneras klage av 19. desember 2014, nærmere bestemt spørsmålet om SIM-avgift i migrasjonsperioden, vil bli behandlet i påfølgende brev til dette varselet. Etter Nkoms vurdering er Telenors standardavtaler på flere punkter ikke i samsvar med de forpliktelser som Telenor er pålagt gjennom Nkoms vedtak av 5. august 2010 (marked 15- vedtaket), jf. nedenfor. Følgelig varsler Nkom i medhold av ekomloven 10-6, jf. forvaltningsloven 16, pålegg om retting av Telenors standardavtaler. Nkom presiserer for ordens skyld at vi kun har tatt stilling til de deler av Telenors standardavtaler som er vurdert i varselet. Nkom utelukker ikke at det på et senere tidspunkt kan være aktuelt å ta opp andre spørsmål knyttet til standardavtalene for nasjonal gjesting og MVNO-tilgang utover forholdene Nkom vil behandle i påfølgende brev, jf. ovenfor. 2 Rettslig grunnlag Telenor ble i marked 15-vedtaket utpekt som tilbyder med sterk markedsstilling, jf. ekomloven 3-1 og 3-3 og pålagt en rekke særskilte forpliktelser, jf. ekomloven 3-4, jf. kapittel 4 for å bøte på faktiske og potensielle konkurranseproblemer i det relevante markedet. Den sektorspesifikke konkurransereguleringen bygger på en antagelse om at virksomheter som har sterk markedsstilling har mulighet og incitamentet til å misbruke sin markedsstilling på bekostning av potensielle konkurrenter og kunder. 2 Av lovens forarbeider fremgår det i tråd med dette at hensikten med å pålegge særskilte forpliktelser er å legge føringer for den dominerende 2 Ot.prp.nr.58 ( ) punkt

3 virksomhetens adferd, slik at markedsstillingen verken brukes til å begrense eller vri konkurransen i det relevante markedet eller i et tilgrensende marked. For at reguleringen skal virke etter sitt formål, jf. ekomloven 1-1 og 3-4, er det derfor sentralt at den legger til rette for at tilgangsavtalene er av en slik art som en ville kunne forvente å finne dersom markedet var preget av konkurranse. Vurderingen av faktiske og potensielle konkurranseproblemer i det relevante markedet er gjort i marked 15-vedtaket kapittel 5. Det fremgår der at konkurranseproblemene særlig består i vertikal overføring av markedsmakt og enkeltmarkedsdominans, jf. punkt 56: «Konkurranseproblemene [ ] er etter PTs syn først og fremst knyttet til vertikal overføring av markedsmakt og enkeltmarkedsdominans. Med hensyn til vertikal overføring av markedsmakt, utgjøres de potensielle konkurranseproblemene først og fremst av ulike former for adferd som kan sidestilles med tilgangsnektelse. Dette kan være knyttet både til pris og til andre forhold enn pris, som for eksempel tyngende kontraktsbetingelser.» Av vedtaket fremgår det at Nkom med hensyn til valg av særskilte forpliktelser mener det er hensiktsmessig å sondre mellom tre strategier for vertikal overføring av markedsmakt. En av strategiene er «overføring av markedsmakt ved hjelp av variabler som ikke er relatert til prissetting». Det følger av vedtaket at en slik strategi blant annet omfatter forskjellige typer diskriminerende adferd, og at Nkom mener effekten av denne typen adferd i praksis kan regnes for tilgangsnektelse (punkt 35 og 36). «Utilbørlige krav» er også vurdert som et potensielt konkurranseproblem knyttet til overføring av markedsmakt ved hjelp av variable som ikke er relatert til prissetting (punkt 40): «40. Denne kategorien dekker alle kontraktsvilkår som krever en spesiell opptreden fra kjøperen av tilgang som ikke er nødvendig for å selge grossistproduktet, men som øker konkurrentens kostnader eller begrenser salget. Slike utilbørlige krav kan tenkes i tilknytning til alle de relevante typene av tilgang. Eksempelvis kan selskaper som ønsker samlokalisering bli møtt med krav til utbygging av lokalene som ikke står i forhold til hva som faktisk er nødvendig. Tilbydere som ønsker tilgang kan også måtte akseptere unødvendig store garantistillelser, urimelige kompensasjonskrav og lange oppsigelsestider i sine avtaler.» Også ved vurderingen av særskilte forpliktelser knyttet til den andre hovedkategorien av konkurranseproblemer, altså enkeltmarkedsdominans, har Nkom sondret mellom tre potensielle strategier, herunder «etableringshindrende atferd». Eksklusivitetsavtaler er i vedtaket fremholdt som mulig etableringshindrende atferd, jf. punkt 51: 3

4 «En eksklusiv vertikal forbindelse mellom en tilbyder med sterk markedsstilling og et annet foretak kan utgjøre et konkurranseproblem. [ ] En annen form for eksklusivitetsavtale kan være at en kjøper av tilgang ikke får ha tilgangsavtale med flere netteiere enn med den dominerende tilbyder i grossistmarkedet. [ ] Denne type adferd vil kunne begrense konkurransen i markedet og gjøre det vanskeligere for kjøpere av tilgang å forhandle frem tilgangsavtaler som er tilstrekkelig gode til å kunne konkurrere effektivt i sluttbrukermarkedet». På bakgrunn av de identifiserte konkurranseproblemene i det relevante markedet har Nkom i marked 15-vedtaket kapittel 7 gjort rede for valgene av særskilte forpliktelser, som igjen er grunnlaget for utformingen av pålegg om særskilte forpliktelser for Telenor i kapittel 8. Telenor ble i marked 15-vedtaket pålagt å imøtekomme rimelige anmodninger om tilgang, jf. ekomloven 4-1 følgende, ikke-diskriminering, jf. ekomloven 4-7, standardtilbud og offentliggjøring, jf. ekomloven 4-6, regnskapsmessig skille, jf. ekomloven 4-8, samt samlokalisering til kostnadsorienterte priser, jf. ekomloven 4-9 annet ledd. Telenors tilgangsplikt fremgår av vedtakets kapittel 7.1, jf. 8.1 og innebærer blant annet at Telenor skal imøtekomme enhver rimelig anmodning om tilgang innenfor det relevante markedet. Kravet til ikke-diskriminering fremgår av kapittel 7.2. jf. 8.2 og innebærer i hovedsak at Telenor har plikt til å behandle like tilfeller likt. Ulike vilkår vil likevel være tillatt dersom ulikheten er begrunnet i objektive forhold. Plikten til ikke-diskriminering gjelder både mellom eksterne tilgangskjøpere ( 4-7 første ledd), og mellom eksterne tilgangskjøpere og Telenors egen virksomhet ( 4-7 annet ledd). Kravet gjelder både pris og forhold som ikke knytter seg til pris. Plikten til å utarbeide og offentliggjøre standardtilbud er behandlet i kapittel 7.3 jf Det fremgår der at plikten til å utarbeide standardavtaler er ansett som viktig for å effektivisere øvrige pålagte forpliktelser om tilgang og ikke-diskriminering, jf. punkt 193. De særskilte pliktene som Telenor er pålagt, setter skranker for hvilke vilkår og betingelser Telenor kan kreve i sine standardavtaler. Under punkt 7.3 fremgår det at avtalene ikke skal inneholde vilkår som utilbørlig reduserer tilbydernes mulighet til å skifte vertsoperatør eller utilbørlige vilkår som oppstiller forbud mot å operere i andre nettverk enn Telenors: «197. Hva gjelder avtaler om nasjonal gjesting og MVNO-tilgang, mener PT avtalene ikke skal inneholde klausuler som utilbørlig reduserer tilbydernes mulighet til å skifte 4

5 vertsoperatør. Slike vilkår vil kunne skape hindringer for en bærekraftig konkurranse. Det samme gjelder utilbørlige vilkår som oppstiller forbud mot å operere i andre nettverk enn Telenors.» Det fremgår videre av punkt 7.3 at standardtilbudet i størst mulig grad skal utgjøre underlag for en komplett avtale, og skal kunne tjene som et utgangspunkt for kommersielle forhandlinger Nkom har på nærmere vilkår kompetanse til å pålegge endringer i standardtilbud, jf. marked 15- vedtaket punkt 196, jf. ekomloven 4-6 fjerde ledd. At Nkom har kompetanse til å pålegge retting av avtalevilkår i standardavtalen som ikke er i samsvar med ekomloven eller marked 15-vedtaket, følger videre av ekomloven 10-6 som lyder: «Myndigheten kan gi pålegg om retting eller opphør av ulovlige forhold og fastsette vilkår som må oppfylles for at virksomheten skal være i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av denne lov. Herunder kan myndigheten gi pålegg om avtaleinngåelse og om utforming av avtalevilkår i avtaler mellom tilbydere og mellom tilbyder og sluttbruker.» 3 Nkoms vurderinger 3.1 Ensidig endringsadgang Innledning Standardavtalen for MVNO-tilgang punkt 15 «Endringer» lyder slik: Telenor Norge kan endre vilkårene, herunder pris, i Avtalen med tre (3) måneders skriftlig varsel. Slikt varsel kan tidligst gis 5 mnd er etter avtalens ikrafttredelse. Dersom endringene endrer Avtalen til Tilgangskjøperens ugunst, har Tilgangskjøperen rett til å si opp Avtalen med skriftlig varsel innen en (1) måned etter mottatt varsel fra Telenor Norge, og med seks (6) måneders oppsigelsesperiode. Nye vilkår gjøres ikke gjeldende i oppsigelsesperioden. Standardavtalen for nasjonal gjesting er i det vesentlige likelydende på dette punkt (og for punktene 6.2, 2.3 og 13.1 nevnt nedenfor). 5

6 3.1.2 Anførsler TDC/Get anfører at standardavtalen gir Telenor en ensidig og ubetinget rett til å endre ethvert vilkår i avtalen. Dette skaper kommersiell usikkerhet og begrenser ifølge TDC/Get selskapets evne til å konkurrere effektivt. TDC/Get kan ikke se hvorfor Telenor skulle ønske å innta en så vidtgående bestemmelse dersom ikke selskapet også har til hensikt å benytte seg av de rettigheter bestemmelsen gir. Bestemmelsen innebærer at standardavtalen i praksis har en varighet på kun tre måneder. Etter TDC/Gets oppfatning må bestemmelsen fjernes, dersom selskapet skal kunne opprettholde konkurransekraften. Telenor bestrider at endringsbestemmelsene i standardavtalen punkt 15 og 6.2 er i strid med gjeldende regulering. Tvert om er slik endringsadgang nødvendig både for å sikre muligheten til å gjennomføre endringer som følge av offentligrettslig regulering, og for å sikre overholdelse av blant annet kravet til ikke-diskriminering dersom det foretas endringer i en tilgangsavtale som følge av forhandlinger eller lignende. Dette fordi slike endringer regelmessig vil måtte implementeres i andre avtaler. Telenor kan ikke se at gjeldende regulering er til hinder for å avtalefeste en slik endringsadgang. Bestemmelsen overholder varslingsfristen på to måneder etter marked 15- vedtaket punkt 215 og gir også tilgangskjøperne adgang til å avslutte avtaleforholdet før ordinært utløp dersom endringene er til ugunst Nkoms vurderinger I henhold til standardavtalens punkt 15 har Telenor en ubetinget rett til ensidig å endre avtalens innhold og vilkår. Endringsadgangen er ikke knyttet til noe underliggende forhold og kan i prinsippet danne grunnlag for gjennomføring av enhver endring basert på en rekke forhold, herunder som følge av kommersielle vurderinger, regulatoriske forhold eller Telenors behov, og uavhengig av om det er til gunst eller ugunst for tilgangskjøper. Som det fremgår av marked 15-vedtakets punkt 7.2 er plikten til ikke-diskriminering pålagt blant annet for å avbøte Telenors mulighet til å kunne utvise ekskluderende adferd. Ekskluderende adferd er i vedtaket beskrevet som forsøk på å forhindre tilgang og/eller begrense konkurrenters virksomhet gjennom å operere med priser og/eller vilkår for tilgang som favoriserer egen virksomhet. Det fremgår videre av punkt 7.2 at ikke-diskrimineringsforpliktelsen skal skape forutsigbarhet for alle tilbydere, og derigjennom bidra til å legge til rette for bærekraftig konkurranse i markedet. Kravet til ikke-diskriminering må særlig ses i sammenheng med formålet med tilgangsbestemmelsene og skal kompensere for de konkurranseproblemer som oppstår ved at 6

7 tilgangskjøpere i motsetning til Telenor er avhengig av å leie tilgang til infrastruktur for tilbud av elektroniske kommunikasjonstjenester. 3 Den ubetingede og ensidige endringsadgangen skaper etter Nkoms oppfatning en klar uforutsigbarhet for en tilgangskjøper sammenlignet med Telenors interne tjenesteleverandør. Den kommersielle usikkerheten standardavtalen skaper på dette punktet er etter Nkoms vurdering å anse som en kostnad som tilgangskjøperen vil måtte ta i betraktning når han skal prise sine tjenester i konkurranse med Telenor. Ettersom tilsvarende uforutsigbarhet ikke gjør seg gjeldende for Telenor, mener Nkom at bestemmelsen er egnet til å begrense tilgangskjøperes mulighet til å konkurrere med Telenor på likeverdige vilkår, og dermed til å favorisere Telenors egen sluttbrukervirksomhet. Nkom mener således at bestemmelsen om ubetinget og ensidig endringsadgang har en diskriminerende virkning. En ubetinget og ensidig endringsadgang slik punkt 15 nå gir grunnlag for, fremstår videre som et urimelig avtalevilkår. Nkom viser i denne forbindelse til marked 15-vedtakets punkt 7.2.2, hvor urimelige avtalevilkår er fremhevet som et eksempel på diskriminering på andre forhold enn pris. Nkom kan ikke se hvilket legitimt behov Telenor skal ha for en slik ubetinget og ensidig endringsadgang. Telenor har i tilknytning til bestemmelse om ensidig endringsadgang fremholdt et ønske om å unngå tvister. Sett i forhold til de negative virkninger den ubetingede og ensidige endringsadgangen har på tilgangskjøperes konkurranseevne, kan Nkom ikke se at dette er et tungtveiende hensyn i den foreliggende saken. Samlet sett er det følgelig Nkoms vurdering at innholdet i standardavtalenes punkt 15 ikke er i samsvar med kravene i gjeldende regulering. Nkom mener at en rett for tilgangskjøper til å si opp avtalen dersom avtalen endres vesentlig til tilgangskjøpers ugunst, ikke kan bøte på dette. Når utgangspunktet for reguleringen er å bøte på Telenors mulighet til å utnytte sin sterke markedsstilling ved å gi tilgang til en nødvendig innsatsfaktor for å kunne drive konkurransedyktig virksomhet i nedstrømsmarkedene, fremstår en rett til å si opp avtalen på tilgangskjøpers hånd som et lite hensiktsmessig virkemiddel for å realisere formålet med reguleringen. Telenor har vist til at varslingsfristen i standardavtalen punkt 15 er i samsvar med marked 15- vedtaket punkt 215, som fastsetter at Telenor må varsle senest to måneder før endring til ugunst gjennomføres. Bestemmelsen om utvidet varslingsfrist er uttrykk for at reguleringen anerkjenner at endringer av tilgangsavtalene til ugunst for tilgangskjøper vil kunne skje, og skal ivareta tilgangskjøperens behov for å gjennomføre nødvendig varsling av egne sluttbrukere. 3 Ot.prp. nr. 58 ( ) s

8 Nkom kan imidlertid ikke se at reguleringens krav om utvidet varsling får betydning for spørsmålet om hvor vidtgående endringsadgang Telenor kan betinge seg. Nkom anerkjenner at Telenor i visse sammenhenger vil kunne ha en legitim interesse i ensidig å kunne gjennomføre endringer i selskapets tilgangsavtaler, eksempelvis som følge av endrede regulatoriske forhold. En slik betinget endringsadgang er imidlertid allerede nedfelt i standardavtalens punkt 6.2 «Endringer som følge av offentligrettslige krav». Nkom nevner avslutningsvis at Telenor synes å forstå kravet til ikke-diskriminering mellom eksterne tilgangskjøpere slik at alle tilgangskjøpere må ha identiske vilkår til enhver tid, og at reguleringen dermed ikke gir handlingsrom for å gjøre individuelle tilpasninger for å kunne imøtekomme tilgangskjøperes ulike behov. Dette synes i sin tur å medføre at Telenor anser det nødvendig å kunne endre tilgangsavtalene uten at endringene er knyttet til et spesifisert underliggende forhold mellom partene. Etter det Nkom forstår, bygger Telenors oppfatning på en forståelse av Nkoms vedtak 23. mars 2012, jf. SDs klagevedtak 20.desember Som Telenor tidligere er gjort kjent med, er Nkom ikke enig i at kravet til ikke-diskriminering skal forstås på denne måten. Etter Nkoms syn gir verken ekomloven 4-7 eller marked 15-vedtaket som sådan holdepunkter for at tilgangskjøpernes vilkår må være identiske. Tvert i mot fremgår det at det sentrale innholdet i ikke-diskrimineringsplikten er at likeartede situasjoner skal behandles likt, og at forskjeller som er begrunnet i objektive forhold er tillatt. På bakgrunn av ovennevnte finner Nkom at Telenor ikke gjennom standardavtalen kan betinge seg ubetinget og ensidig endringsadgang. Nkom varsler at Telenors standardavtaler ikke kan omfatte bestemmelser som gir selskapet ubetinget og ensidig endringsadgang og at Telenor vil bli pålagt å endre punkt 15 i selskapets standardavtaler om nasjonal gjesting og MVNO-tilgang i tråd med dette. 3.2 Eksklusivitet Innledning Standardavtalens punkt 2.3 «Begrensninger i rett til bruk av annet nett» første avsnitt lyder slik: «Tilgangskjøperen kan i avtaleperioden ikke gjøre bruk av annet nett enn Telenor Norges Nett for tilbud til sine Abonnenter for tilsvarende bærertjenester som er omfattet av denne Avtalen. Dette gjelder uavhengig av om slik bruk er knyttet til ett eller flere SIM-kort. Denne begrensning gjelder også Tilgangskjøpers Konsernselskap, og eventuelle MVNOer og/eller Tjenesteleverandører som Tilgangskjøperen eventuelt 8

9 måtte videreselge til, jf. pkt Tilgangskjøper skal sikre gjennomføringen av denne forpliktelsen.» Partenes anførsler TDC/Get anfører at klausulen i praksis pålegger selskapet en absolutt eksklusivitetsforpliktelse. Klausulen er utvidet fra forrige avtale, og TDC/Get kan ikke se legitime forhold som skulle begrunne dette. En slik forpliktelse er problematisk da den skjermer Telenors grossistvirksomhet fra konkurranse. I merknader til Telenors svarbrev fremholder TDC/Get at betegnelsen «dobbeltroamingforbud» er villedende. Selskapet har videre utdypet tidligere anførsler om eksklusivitet, herunder går bestemmelsen ifølge TDC/Get langt utover Telenors angitte formål og virker innelåsende ved at TDC/Get forhindres fra å inngå avtale med andre leverandører av tilgang, og at det danske morselskapet forhindres fra å etablere nye, selvstendige virksomheter i Norge som kjøper tilgang hos TeliaSonera eller ICE. TDC/Get har videre anført en rekke forhold som etter selskapets syn tilsier at dommen fra Asker og Bærum tingrett av 29. november 2012 som Telenor har vist til, er av mindre interesse for denne saken. TDC/Get har også vist til SDs klagevedtak av 20. desember Ifølge TDC/Get er eksklusivbestemmelsen i strid med marked 15-vedtakets forpliktelser knyttet til transparens og standardvilkår. Basert på en konkret vurdering er bestemmelsen «utilbørlig». Telenor bestrider at begrensningen til å bruke annet nett enn Telenors nett, som selskapet omtaler som «dobbeltroamingforbud», er i strid med reguleringen. Gyldigheten av et dobbeltroamingforbud ble langt på vei prøvd i Asker og Bærum tingretts dom av 29. november Retten fant at dobbeltroamingforbudet ikke var i strid verken med marked 15-vedtaket eller konkurranseloven, fremholdt at dekning var en avgjørende konkurranseparameter og at dobbeltroamingforbudet fremstod som rimelig og godt begrunnet. Retten gikk langt i å stadfeste at bestemmelsen også er «rimelig». Telenor har en legitim interesse i å sikre at tilgangskjøperne ikke oppnår en dekning som ingen av mobilnettilbyderne kan konkurrere med. I merknader til TDC/Gets brev av 27. mars 2015 fremholder Telenor at dekningshensynet ikke er tilstrekkelig ivaretatt med begrensning på SIM-kortnivå. En tilgangskjøper vil for eksempel kunne oppnå bedre dekning gjennom å tilby spesialtilpassede bedriftsavtaler og slik få et konkurransefortrinn som ingen av nettoperatørene kan konkurrere med. Det er nødvendig å knytte forpliktelsen opp mot hele tilgangskjøperens konsern for å sikre mot omgåelse. Telenor er videre uenig i TDC/Gets rettslige anførsler. Marked 15-vedtakets pålegg om å utarbeide og offentliggjøre standardtilbud oppstiller intet forbud mot å avtalefeste et dobbeltroamingforbud, og ekomloven 4-6 ville heller ikke hjemle et slikt forbud. Ekomloven og marked 15-vedtaket oppstiller heller ikke noen «tilbørlighetsstandard». Når marked 15-vedtaket 9

10 uttrykker at avtaler om nasjonal gjesting ikke skal inneholder klausuler som «utilbørlig reduserer tilbydernes mulighet til å skifte vertsoperatør», er det knyttet til ekomloven 4-6 og standardtilbud, og gir ikke hjemmel til å fastsette endringer i det materielle innholdet utover det som er nødvendig for å sikre overholdelse av andre forpliktelser etter markedsreguleringen. Bestemmelsen åpner således ikke for noen generell «rimelighets- eller tilbørlighetssensur», og de øvrige bestemmelsene i ekomloven kapittel 4 ville ellers langt på vei vært overflødige. Etter Telenors vurdering er dobbeltroamingforbudet heller ikke i strid med ekomreguleringen for øvrig. Heller ikke ekomlovens formålsbestemmelser eller reelle hensyn underbygger TDC/Gets rettsforståelse. Det er ikke noe som tilsier at det er nødvendig å gi tilgangskjøperne tilgang til flere nett parallelt, og slik tilgang vil også kunne svekke nettoperatørenes investeringsincentiver. Telenor finner at SDs klagevedtak ikke kan tas til inntekt for TDCs syn. I saken fant SD etter en konkret vurdering at det forhold at Network Norway hadde påtatt seg en mer omfattende eksklusivitetsforpliktelse enn TDC/Get «ikke [kunne] sies å utgjøre en objektiv grunn til ulikheten i tilgangsavtalen». Telenor fastholder at dommen fra Asker og Bærum er relevant, og har blant annet vist til uttalelser i rettens behandling knyttet til konkurranseloven 11 samt til at avtalevarigheten med 4 år var vesentlig lenger enn i gjeldende avtaler Nkoms vurderinger Standardavtalen punkt 2.3 første avsnitt fastsetter at kjøpere av tilgang i Telenors mobilnett ikke kan ha samtidig avtale om tilgang til annet mobilnett som dekker de tjenester som omfattes av tilgangsavtalen med Telenor. Bestemmelsen fastsetter videre at denne begrensningen også gjelder ovenfor tilgangskjøpernes konsernselskap og tilbydere som tilgangskjøperen videreselger til. Bestemmelsen fastsetter således krav om eksklusivitet, og vil i det følgende bli omtalt som eksklusivitetsavtale/eksklusivitetsklausul, noe som også er i tråd med språkbruken i marked 15-vedtaket, jf. blant annet vedtaket punkt 51. Spørsmålet Nkom skal ta stilling til i det videre er om marked 15-reguleringen setter skranker for at Telenor kan innta den aktuelle eksklusivitetsklausulen i selskapets standardavtaler for nasjonal gjesting og MVNO-tilgang. Nkom har i marked 15-vedtaket redegjort for at bruk av eksklusivklausuler er et aktuelt konkurranseproblem i det relevante markedet. Nkom viser i den forbindelse til drøftelsen av konkurranseproblemer i vedtakets kapittel hvor krav om at kjøpere av tilgang ikke kan ha tilgangsavtale med flere netteiere enn den dominerende tilbyderen, er oppgitt som eksempler på potensiell etableringshindrende adferd. Av vedtaket fremgår det videre at kontraktsvilkår som 10

11 begrenser konkurrenters mulighet til å kjøpe eller selge innsatsfaktorer i det aktuelle markedet også til dels dekkes av konkurranseproblemet utilbørlige krav, jf. vedtaket At bruk av eksklusivklausuler er et aktuelt konkurranseproblem følger også av vedtakets punkt om tilgangsplikt for nasjonal gjesting. Nkom vurderer der hvilken betydning det har for hvorvidt en anmodning om nasjonal gjesting er rimelig, at den anmodende part allerede har avtale om nasjonal gjesting med annen nettverkstilbyder. I vurderingen fremholder Nkom at manglende forhandlingsstyrke på etterspørselssiden er et fremtredende trekk ved det relevante markedet og at å tillate tilgangskjøper å inngå tilgangsavtale med flere netteiere vil kunne bedre konkurransedynamikken ved at tilgangskjøperen oppnår større forhandlingsmakt. Som konklusjon oppgir Nkom et utgangspunkt om at det forhold at en part som anmoder om tilgang har avtale om nasjonal gjesting med en annen netteier, i seg selv ikke innebærer at en anmodning ikke vil være rimelig, og videre at den nærmere rimelighetsvurderingen vil være så vidt sammensatt at den må bero på en konkret og helhetlig vurdering. 4 Det fremgår av marked 15-vedtaket punkt 7.3 at Nkom mener pålegg om offentliggjøring og standardtilbud blant annet vil kunne bøte på problemer knyttet til «utilbørlige krav». Nkom har videre vist til sin kompetanse til å presisere innholdet i standardavtalene nærmere i medhold av ekomloven 4-6 første ledd, jf. 4-6 fjerde ledd, og har blant annet pålagt Telenor å ikke innta utilbørlige vilkår i standardavtalene som oppstiller forbud mot å operere i andre nettverk enn Telenors, jf. vedtaket punkt 197: «Hva gjelder avtaler om nasjonal gjesting og MVNO-tilgang, mener PT avtalene ikke skal inneholde klausuler som utilbørlig reduserer tilbydernes mulighet til å skifte vertsoperatør. Slike vilkår vil kunne skape hindringer for en bærekraftig konkurranse. Det samme gjelder utilbørlige vilkår som oppstiller forbud mot å operere i andre nettverk enn Telenors.» Det følger av dette at marked 15-vedtaket fremholder bruk av eksklusivitetsklausuler som et aktuelt konkurranseproblem i det relevante markedet, at Nkom har gitt uttrykk for at en anmodning om tilgang til Telenors mobilnett som et utgangspunkt vil være rimelig selv om den anmodende part har tilgangsavtale med en annen netteier og at Telenor er pålagt å ikke innta utilbørlige vilkår i standardavtalene som oppstiller forbud mot å operere i andre nettverk enn Telenors. De særskilte pliktene som Telenor er pålagt om tilgang og ikke-diskriminering, setter skranker for hvilke vilkår og betingelser Telenor kan ha i sine standardavtaler. Telenor skal, som en 4 Marked 15-vedtaket punkt

12 respons på en rimelig anmodning, kunne møte tilgangskjøper med slike vilkår som følger av den relevante standardavtalen. Etter gjeldende regulering skal standardavtalen i så stor grad som mulig kunne danne grunnlag for faktiske avtaler. Reguleringen bygger imidlertid på at partene, med utgangspunkt i standardavtalen, skal inngå faktiske avtaler etter kommersielle forhandlinger. Nkom er enig med Telenor i at marked 15-vedtaket punkt 197 ikke innebærer en «generell «rimelighets- eller tilbørlighetssensur»». Etter Nkoms vurdering må imidlertid punktet ses i sammenheng med de øvrige pliktene Telenor ble pålagt, herunder tilgangsplikt og plikt til ikkediskriminering. Nkom kan i tilknytning til tilgangsplikt stille krav om rettferdighet, rimelighet og overholdelse av frister. 5 Nkom viser i den forbindelse til marked 15-vedtaket punkt 156 om tidsbruk for tilgangsanmodninger: PT mener at ekomloven 4-1 jf. 4-6 gir tilstrekkelig hjemmel for å fastsette regler om tidsbruken. Det fremgår dessuten eksplisitt av tilgangsdirektivet artikkel 12 nr. 1 annet ledd at tilsynsmyndigheten skal kunne pålegge en aktør slike plikter. Etter Nkoms vurdering har punkt 197 i marked 15-vedtaket tilstrekkelig hjemmel i ekomloven 4-1, jf. 4-6, og innebærer at Telenor i sine standardavtaler ikke kan ha utilbørlige vilkår som oppstiller forbud mot å operere i andre nettverk enn Telenors. Krav om eksklusivitet kan stilles på ulike nivåer herunder på konsern- og selskapsnivå, på SIMkortnivå og overfor ulike typer av tilgangskjøpere. Ulike hensyn vil kunne gjøre seg gjeldende for ulike typer av eksklusivitet. Eksklusivitetsklausulen i Telenors standardavtaler er å anse som den mest vidtgående formen for eksklusivitet og innebærer at tilgangskjøperen inkludert tilgangskjøperens konsernselskap, er forhindret fra å ha avtale om bruk av annet nett for de tjenestene som følger av avtalen. Klausuler som skaper slike eksklusivitetsbindinger ikke bare vanskeliggjør men umuliggjør at tilgangskjøper kan kjøpe trafikk hos andre netteiere enn Telenor. Nkom mener en slik form for eksklusivitet vil kunne svekke tilgangskjøpers mulighet til å utøve kjøpermakt og er egnet til å begrense dynamikken om å tilby tilgang, og således til å forhindre at formålet om bærekraftig konkurranse oppnås. 6 5 Tilgangsdirektivet artikkel 12 nr. 1 siste ledd lyder i dansk språkversjon: «De nationale tilsynsmyndigheder kan i tilknytning til de nævnte forpligtelser stille krav om redelighed, rimelighed og rettidighed. 6 Markedsanalysen (vedlegg 1 til marked 15-vedtaket ) punkt

13 Det forhold at flere tilgangskjøpere over tid har oppfattet eksklusivitetsbestemmelsen som problematisk, er etter Nkoms vurdering en indikasjon på at den vide eksklusivitetsbestemmelsen er egnet til å redusere tilgangskjøpernes forhandlingsstyrke. Etter Nkoms vurdering vil den vide eksklusivklausulen i gjeldende standardavtaler dessuten i betydelig grad kunne være egnet til å hemme tilgangskjøpers kommersielle handlefrihet, herunder ved å kunne hemme nyetableringer, konsolidering og omorganisering, noe som er hyppig forekommende i bransjen. Nkom mener på denne bakgrunn at det et utilbørlig vilkår når Telenor, for å gi slik tilgang som selskapet er pålagt i marked 15-vedtaket, stiller som vilkår at konsernet tilgangskjøper tilhører, må gi avkall på å kunne inngå tilgangsavtale med en annen netteier, selv om dette skulle skje gjennom enheter som drives selvstendig eller tar sikte på å tilby sluttbrukertjenester i ulike segmenter. Nkom mener videre at en anmodning om tilgang til Telenors mobilnett normalt vil være rimelig selv om den anmodende parts konsernselskap har tilgangsavtale med annen netteier. Når det gjelder Telenors henvisning til at avtalelengden på 18 måneder er kortere enn tidligere, finner Nkom at dette momentet er av underordnet betydning i denne sammenheng. Nkom konkluderer etter dette med at Telenor i selskapets standardavtaler ikke kan betinge seg eksklusivitet på konsernnivå, og således at Telenors standardavtaler for nasjonal gjesting og MVNO-tilgang ikke i samsvar med gjeldende regulering. Etter Nkoms oppfatning gjør hensynene som er vurdert i tilknytning til eksklusivitet på konsernnivå seg i det vesentlige også gjeldende for eksklusivitet på selskapsnivå. En anmodning om tilgang til Telenors mobilnett vil etter Nkoms vurdering således normalt være rimelig selv om det anmodende selskapet allerede har avtale om tilgang med annen netteier. Nkom konkluderer etter dette med at Telenor i sine standardavtaler ikke kan innta en forpliktelse om eksklusivitet på selskapsnivå. Telenor har anført at eksklusivitet på selskapsnivå er nødvendig for å unngå at tilgangskjøper, skal kunne tilby spesialtilpassede bedriftsavtaler med bedre dekning enn det Telenor kan tilby selv. Nkom er enig i at dekning er en sterk konkurranseparameter i bedriftssegmentet. Etter Nkoms vurdering er det imidlertid klare holdepunkter for at kunder i bedriftssegmentet har en sterk preferanse for Telenor-dekning. Nkom viser i den forbindelse til at Telenor har en særlig høy markedsandel i dette segmentet. Nkom kan etter dette ikke se at en eventuell mulighet for å tilby såkalte spesialtilpassede bedriftsavtaler skulle innebære noe vesentlig konkurransefortrinn. 13

14 Telenor vil etter Nkoms vurdering imidlertid ha et legitimt behov for å unngå at tilgangskjøpere på ett og samme SIM-kort kan tilby bedre dekning til sine sluttbrukere enn hva Telenor kan tilby selv. En anmodning om tilgang som gir tilgangskjøper dekning til flere nett på samme SIM-kort vil etter Nkoms vurdering gå utover hva som er nødvendig for å kunne tilby konkurrerende tjenester og således ikke være rimelig. Nkom konkluderer på bakgrunn av ovenstående med at Telenor i sine standardavtaler ikke kan innta eksklusivitetsklausuler som går utover SIM-korteksklusivitet Betydningen av dom fra Asker og Bærum tingrett Telenor har på flere punkter vist til uttalelser i dom fra Asker og Bærum tingrett av 29. november Saken omhandlet i hovedsak om Network Norway hadde brutt bestemmelsen om eksklusivitet (dobbetroamingsforbudet) i tilgangsavtalen med Telenor om kjøp av nasjonal gjesting, og dermed om Network Norway etter avtalen var forpliktet til å etterkomme Telenors krav om tilleggsbetaling på om lag 165 millioner. I saken vurderte retten også om eksklusivitetsbestemmelsen var i strid med ikkediskrimineringskravet i marked 15-reguleringen, jf. ekomloven 4-7. Etter rettens vurdering innebar det forhold at Network Norways avtale om nasjonal gjesting inneholdt en eksklusivitetsklausul mens en slik klausul ikke inngikk i Telenors standardavtale for nasjonal gjesting, ikke diskriminering i strid med reguleringen. Retten kom videre til at det ikke uten videre innebar diskriminering at eksklusivitetsklausulen i Network Norways tilgangsavtale gjaldt på konsernnivå mens eksklusivitetsklausulen for MVNO gjaldt på SIM-kort nivå og således var vesentlig mindre omfattende. Retten viste i den forbindelse til det er forskjeller mellom MVNOtilgang og nasjonal gjesting som kunne begrunne en videre eksklusivitet for nasjonal gjesting og fremholdt at det er «gode grunner» til at Telenor bør kunne operere med en eksklusivitetsbestemmelse i tilgangsavtalen med Network Norway om nasjonal gjesting. Retten konkluderte etter dette med at eksklusivitetsklausulen i tilgangsavtalen med Network Norway ikke innebar diskriminering i strid med marked 15-reguleringen. Etter Nkoms oppfatning har dommen begrenset betydning for spørsmålet om eksklusivitetsbestemmelsen i gjeldende standardavtale er i samsvar med marked 15- reguleringen. Nkom viser i den forbindelse til at retten ikke tok stilling til om marked 15- reguleringen setter skranker for Telenors mulighet til å innta eksklusivitetsklausuler i selskapets standardavtaler for regulert tilgang, men derimot om eksklusivitetsklausulen i Network Norways tilgangsavtale innebar at Network Norway ble diskriminert. Det følger videre av dommen at retten ved den konkrete vurdering av om Network Norway ble diskriminert bygger på en helhetlig vurdering av alle vilkår i den konkrete tilgangsavtalen. Nkom viser i den forbindelse til 14

15 at retten blant annet uttrykker at den «legger til grunn at dobbeltroamingforbudet kan ha hatt en positiv innvirkning på prisen for Network Norway». Nkom finner heller ikke at dommens vurderinger knyttet til konkurranseloven 11 gir nærmere veiledning for vår sak. Det forhold at ex-ante reguleringen skal forebygge misbruk av dominerende stilling, mens vurderingen etter konkurranseloven 11 er om dominerende stilling har blitt misbrukt, innebærer at vurderingene i noen grad vil kunne avvike. Et særlig forhold i denne saken er at Nkoms vurderinger knytter seg til hvilke skranker marked 15-reguleringen setter for Telenors mulighet til å innta eksklusivitetsklausuler i selskapet standardavtaler. Nkom bemerker videre at rettens vurdering i stor grad synes å være knyttet til om eksklusivitetsbestemmelsen ville skape vanskeligheter for NetCom som selger av tilgang, herunder om NetCom ville måtte forlate markedet, og i mindre grad til behovene til aktuelle kjøpere av regulert tilgang Oppsummering og konklusjon Nkom har ovenfor konkludert med at eksklusivitetsbestemmelsen i Telenors standardavtaler for nasjonal gjesting og MVNO-tilgang, jf. avtalenes punkt 2.3, er mer omfattende enn hva marked 15-reguleringen tillater og at Telenor har anledning til å betinge seg eksklusivitet på SIM-kort nivå. Nkom varsler at Telenor vil bli pålagt å endre standardavtalen i tråd med dette. 3.3 Avtalens varighet Innledning Standardavtalen for MVNO-tilgang punkt 13.1 lyder slik: «Denne Avtalen trer i kraft fra []. Avtalen skal løpe i 18 måneder fra [], eller dersom det er avtalt en overføringsfase, jf. pkt. 2.3, 18 måneder fra utløpet av denne, eller dersom det dreier seg om en nyetablert Tilgangskjøper, 18 måneder fra Kommersiell Lansering, hvoretter Avtalen opphører (Sluttdato). Tilgangskjøper skal innen seks (6) måneder forut for sluttdato skriftlig varsle Telenor Norge om hvorvidt Tilgangskjøper ønsker å forhandle om å inngå ny avtale med Telenor Norge om MVNO-tilgang.» 15

16 3.3.2 Anførsler TDC/Get fremholder at kunder i bedriftsmarkedet etterspør langsiktige avtaler og at normal varighet er på to år med opsjon på forlengelse i ytterligere to år. En avtalelengde på 18 måneder gir ikke tilstrekkelig forutsigbarhet. Telenor bestrider at bestemmelsen er i strid med marked 15-vedtaket eller ekomreguleringen for øvrig. Marked 15-vedtaket fastsetter ingen eksplisitte krav til tilgangsavtalenes varighet. Videre har Telenor vist til at varigheten blant annet må ses i sammenheng med dobbeltroamingforbudet og Telenors ønske om å sikre seg mot nye anførsler om brudd på konkurranseloven. Tilgangskjøperne vil være sikret fortsatt tilgang så lenge Telenor er underlagt tilgangsplikt, og Telenor vil også uavhengig av slik plikt være interessert i å tilby nye tilgangsavtaler gitt enighet om kommersielle vilkår Nkoms vurderinger Telenors standardavtaler angir en avtalevarighet på 18 måneder. Problemstillingen Nkom skal ta stilling til blir om denne avtalevarigheten innebærer brudd på krav i marked 15-reguleringen til å utarbeide standardavtaler for MVNO-tilgang og nasjonal gjesting. Nkom har i marked 15-vedtaket uttrykt at det er hensiktsmessig å stille relativt detaljerte krav til standardtilbudets innhold, blant annet for å effektivisere kravet til ikke-diskriminering, og har oppgitt en rekke elementer som standardavtalene som et minimum må innehold 7. Nkom har i den forbindelse ikke oppstilt eksplisitte krav til minimum eller maksimum avtalevarighet i Telenors tilgangsavtaler. Nkom er således enig med Telenor i at spørsmålet om avtalevarighet ikke er uttrykkelig behandlet i marked15-vedtaket og videre i at dette forholdet ikke er behandlet i ekomloven. At reguleringen ikke oppstiller eksplisitte krav til avtaletid i Telenors avtaler om kjøp av regulert tilgang innebærer ikke at avtaletid ikke er relevant for pliktene Telenor er underlagt i reguleringen av marked 15. Innholdet i Telenors standardavtale skal speile et tilbud om tilgang til de tilgangsformer som omfattes av Telenors tilgangsplikt på ikke-diskriminerende vilkår. En rimelig anmodning om tilgang skal dermed kunne imøtekommes med slike vilkår som følger av standardavtalene. Det følger av marked 15-reguleringen at standardavtalen i så stor grad som mulig skal kunne danne grunnlag for faktiske avtaler. Reguleringen bygger imidlertid på at partene med utgangspunkt i standardavtalen, skal inngå faktiske avtaler etter kommersielle forhandlinger. 7 Jf. marked 15-vedtaket kapittel

17 Reguleringen legger dermed opp til at det kan gjøres relevante tilpasninger til tilgangskjøperens behov og fremholder at ulike vilkår som bygger på objektive og konkrete grunner er forenlig med ikke-diskrimineringskravet. Kravet om ikke-diskriminering kan således ikke forstås som et krav om at alle tilbydere skal ha identiske vilkår, og vil således ikke nødvendigvis være til hinder for at Telenor kan inngå avtaler som er tilpasset den enkelte tilgangskjøpers behov. Hvilke behov den enkelte tilgangskjøper har med hensyn til varighet på tilgangsavtalene vil kunne variere. TDC/Get har fremholdt at kunder i bedriftsmarkedet etterspør langvarige kontrakter og at normal avtalevarighet er to år med mulig opsjon på tilsvarende forlengelse av avtaletiden. Etter TDC/Gets oppfatning innebærer en avtaletid på 18 måneder derfor en økt kommersiell usikkerhet for selskapet. TDC/Get er den nærmeste til å vurdere selskapets kommersielle behov. Nkom legger således til grunn at TDC/Get ut i fra kommersielle vurderinger ser seg tjent med lengre avtaletid enn 18 måneder. Nkom anerkjenner at korte avtaletider er egnet til å gi økt kommersiell usikkerhet for kjøpere av tilgang. Usikkerheten knytter seg til at tilgangskjøperen i økt grad risikerer å måtte påta seg forpliktelser ovenfor egne sluttkunder som har lengre varighet enn avtalen tilgangskjøperen har med tilgangsselgeren om kjøp av nødvendige innsatsfaktorer for oppfyllelse av sluttbrukeravtalen. Slik usikkerhet kan sees som en kostnadsulempe for tilgangskjøperen og dermed kunne svekke tilgangskjøperens konkurransekraft i forhold til Telenor. Korte avtaletider vil videre kunne innebære at tilgangskjøpere ikke oppnår tilstrekkelig forutberegnelighet for sine rammebetingelser og dermed påføres en konkurranseulempe sammenlignet med Telenors egen sluttbrukervirksomhet. Korte avtaletider vil således kunne innebære diskriminering i strid med marked 15-reguleringen. Utfordringer knyttet til avtaletid vil imidlertid også kunne være knyttet til at avtalevarigheten er lengre enn tilgangskjøperen i utgangspunkt ønsker. Lange avtaletider vil særlig være problematisk ved at det gir innlåsende effekter og derfor vil kunne være egnet til å begrense konkurransen. Kravet til ikke-diskriminering gjelder mellom eksterne kjøpere av tilgang samt mellom Telenors egen virksomhet og kjøpere av tilgang, og omfatter både pris og andre forhold enn pris. Kravet til ikke-diskriminering gjelder således også spørsmålet om avtaletid. Telenor er vertikalt integrert og tilbyr tjenester både i grossistmarkedet og sluttbrukermarkedet. Det foreligger dermed ikke et eksplisitt utgangspunkt som Nkom kan legge til grunn ved vurderingen av om avtaletiden i Telenors standardavtaler innebærer brudd på kravet til ikke-diskriminering. Problemstillingen blir etter dette om det er andre grunnlag for å anse at 18 måneders avtaletid innebærer brudd på plikten til ikke-diskriminering. Som angitt ovenfor anser TDC/Get at en 17

18 avtaletid på 18 måneder er for kortvarig til å ivareta selskapets kommersielle behov. Nkom kan imidlertid ikke se at det nødvendigvis skulle innebære at andre kjøpere av tilgang ikke vil kunne se seg tjent med 18 måneders avtaletid. Etter Nkoms vurdering er det rimelig å legge til grunn at enkelte tilgangskjøpere finner at 18 måneders avtaletid er passende, mens andre vil kunne ønske seg en avtaletid som er enten mer langvarig eller kortere. Etter Nkoms vurdering vil behovet for forutberegnelighet dessuten ikke kunne løses ved parameteren avtalevarighet alene. Et eksempel i så henseende kunne være at tilgangskjøperen inngår en toårig sluttbrukeravtale med rett til to års forlengelse når det gjenstår to år av en fireårig tilgangsavtale. Nkom konkluderer på bakgrunn av ovenstående med at 18 måneders avtaletid i Telenors standardavtaler ikke i seg selv kan anses som et brudd på kravet til ikke-diskriminering i marked 15-reguleringen. Telenor er i marked 15-reguleringen pålagt å imøtekomme rimelige anmodninger om tilgang til blant annet nasjonal gjesting og MVNO-tilgang. Problemstillingen knyttet til avtaletid er også relevant i tilknytning til Telenors tilgangsplikt. Problemstillingen blir i den forbindelse om en anmodning om tilgang til slike tilgangsformer som omfattes av reguleringen, og med lengre varighet enn 18 måneder, kan anses for å være rimelig. En slik vurdering vil måtte foretas ut i fra de kriterier som følger av ekomloven 4-1 andre ledd som ikke uttømmende angir momenter det skal tas hensyn til. Nkom kan ikke se at det er grunnlag for Telenor til å avvise enn ellers rimelig anmodning om tilgang alene på det grunnlag at tilgangskjøper anmoder om lengre avtalevarighet enn 18 måneder. Nkom viser i den forbindelse også til at Telenor tidligere har inngått tilgangsavtaler med kjøpere av regulert tilgang med betydelig lengre varighet enn 18 måneder. Nkom anerkjenner imidlertid at det finnes en øvre grense for hvor lang avtalevarighet en tilgangskjøper kan forvente å oppnå i medhold av reguleringen. Etter Nkoms vurdering vil det imidlertid ikke være hensiktsmessig å søke å fastslå på generelt grunnlag hvor en slik grense måtte gå. Nkom finner på bakgrunn av dette at 18 måneders avtaletid i Telenors standardavtaler ikke innebærer brudd på kravene Telenor er underlagt i marked 15-reguleringen til å utarbeide standardavtaler for nasjonal gjesting og MVNO-tilgang. Etter Nkoms oppfatning vil Telenor imidlertid ikke kunne avslå en ellers rimelig anmodning om tilgang til Telenors mobilnett, alene på det grunnlag at det anmodes om tilgang med en avtaletid som i noen grad avviker fra 18 måneder. Nkom presiserer i denne forbindelse at reguleringen legger opp til at tilgangsavtalene i utgangspunktet skal kunne dekke relevante behov hos tilgangskjøperne og at reguleringen ikke pålegger Telenor at samtlige tilgangsavtaler må ha samme avtalevarighet, likevel slik at samtlige tilgangskjøpere skal ha samme mulighet til å velge ulik avtalevarighet. 18

19 3.4 Avslutning Nkom anser at Telenors standardavtaler på flere punkter ikke er i samsvar med marked 15- vedtaket, jf. ovenfor. Nkom varsler derfor om at selskapet vil bli pålagt å rette standardavtalene når det gjelder punkt 15 om ensidig endringsadgang og punkt 2.3 om eksklusivitet. Eventuelle kommentarer til dette varsel bes gitt innen 14 dager. Med hilsen Irene Åmot (e.f.) avdelingsdirektør Hans Jørgen Enger seksjonssjef Kopi til: TDC/Get 19