Standardavtaler som rettskildefaktor

Transkript

1 Standardavtaler som rettskildefaktor Kandidatnummer: 761. Leveringsfrist: 25. april Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Presentasjon av tema og avhandlingens problemstilling Nærmere om temaet og avgrensninger Kort om metodebruk STANDARDAVTALER - BAKGRUNN OG FORMÅL Begrepet standardavtale Hensyn som taler for anvendelse som rettskildefaktor Hensyn som taler mot anvendelse som rettskildefaktor KORT OM ALMINNELIGE BEGREPER I RETTSKILDELÆREN Innledning Relevans og vekt Harmoniseringsprosessen Uskreven lov Sedvane / kutyme Bransjepraksis Reelle hensyn Avhandlingens videre oppbygning STANDARDAVTALERS RELEVANS SOM RETTSKILDEFAKTOR En rettskildefaktor må ha legitimitet Legitimitet som rettskildefaktor ved hjelp av kompetansenormene Legitimitet gjennom derivert relevans Legitimitet ved avledet relevans fra uskreven lov Legitimitet ved avledet relevans fra kutyme Legitimitet ved avledet relevans fra bransjepraksis Legitimitet ved avledet relevans fra reelle hensyn Kort oppsummering av de lege ferenda BRUKEN AV STANDARDAVTALER I PRAKSIS EKSEMPLIFISERT VED ENTREPRISEFORHOLD Innledning Relevante dommer Rettsteoretiske synspunkter i

3 6 KONKLUSJON PÅ RELEVANSSPØRSMÅLET Vurdering av om de lege ferenda har holdepunkter i de lege lata Oppsummering STANDARDAVTALERS RETTSKILDEMESSIG VEKT Innledning Standardavtalers egenvekt Vekt avledet fra uskreven lov Vekt avledet fra kutyme Vekt avledet fra bransjepraksis Vekt avledet fra reelle hensyn Oppsummering UTVIKLING OVER TID OG VEIEN VIDERE LITTERATURLISTE ii

4 1 Innledning 1.1 Presentasjon av tema og avhandlingens problemstilling Bruken av standardavtaler er i stadig fremvekst. Slike avtaler benyttes oftere og oftere i dagens samfunn hvor effektivitet er en fremtredende faktor. Innenfor flere bransjer er det i tillegg et økende behov for spesialregulering og slike avtaler benyttes derfor særlig på enkelte livsområder. 1 For eksempel benyttes ofte standardformular Norsk Standard (NS) innenfor entrepriserettens område. I forbindelse med tilvirkningsoppdrag på norsk kontinentalsokkel benyttes ofte Norsk Fabrikasjonskontrakt (NF) og Norsk Totalkontrakt (NTK). Innenfor ITsektoren brukes Statens Standardavtaler (SSA) i stor grad. 2 Anvendelse av standardavtale er ikke problematisk hvis partene selv har gjort standardavtalen til del av avtaleforholdet. Situasjonen blir en annen dersom det ikke er henvist til en relevant standardavtale. Kan den relevante standardavtalen likevel komme til anvendelse på avtaleforholdet? Dette er et spørsmål om standardavtalers status som rettskildefaktor 3 under norsk rett. Hovedproblemstillingen for avhandlingen er hvilken status, om noen, standardavtaler har som rettskildefaktor under norsk rett. Dette vil eksemplifiseres med rettspraksis fra entrepriseforhold. 4 Forutsatt at standardavtaler har relevans som rettskildefaktor under norsk rett behandles også spørsmålet om hvilken rettskildemessig vekt slike avtaler kan tillegges i en harmoniseringsprosess Nærmere om temaet og avgrensninger Som nevnt ligger avhandlingens hovedtyngde på standardavtalers relevans og vekt. Dette er omdiskuterte temaer som særlig er interessante med tanke på utviklingstendensene på livsområder. Bruken av standardavtaler blir stadig mer fast og strekker seg over flere og større livsområder. At standardavtaler spiller en viktig rolle i juridisk argumentasjon er det liten tvil om. Temaet er ikke omdiskutert fordi det er tvil om den faktiske anvendelsen av standardavtaler. Det som er problematisk er at det hersker ulike syn på hvordan rettskildefaktorbegrepet skal forstås. 1 Listen er lang og en uttømmende oppramsing anses ikke nødvendig for denne avhandlingen. 2 Det finnes også standardavtaler som kan brukes til anvendelse overfor privatpersoner. Sentralt her står tariffavtaler som regulerer lønn og andre arbeidsvilkår, jf. arbeidstvistloven 1 e). 3 Med rettskildefaktor menes et argument som er tillatt å ta i betraktning i juridisk argumentasjon. Se nærmere punkt Se kapittel 5. 5 Med harmoniseringsprosess menes en prosess hvor man foretar vekting av relevante rettskildefaktorer for å harmonisere dem til å kunne komme frem til sluttproduktet rettsregel. Se nærmere om dette i punkt 3.3 og kapittel 7. 1

5 Standardavtaler kan teoretisk sett deles inn i tre hypotetiske grupper etter hvor de hører hjemme i juridisk argumentasjon. De kan anses som (i) faktum og falle utenfor rettskildefaktorlæren, (ii) en rettskildefaktor men bare hvis de konsumeres av andre rettskildefaktorer, herunder uskreven lov, kutyme, bransjepraksis eller reelle hensyn og (iii) en egen rettskildefaktor på selvstendig grunnlag. Dette er kjernen i hovedspørsmålet om standardavtalers status under norsk rett og det er nettopp disse tre problemstillingene vi skal se nærmere på i denne avhandlingen. Ettersom avhandlingen har et rettskildeperspektiv er det kun situasjonen hvor en standardavtale faktisk benyttes som rettskildefaktor som er relevant. Det innebærer at tilfeller hvor partene selv har valgt å regulere avtaleforholdet med en standardavtale faller utenfor avhandlingens tema. Det avgrenses med andre ord mot avtaletolkning. På grunn av avhandlingens størrelsesomfang vil problemstillingene analyseres med utgangspunkt i entrepriseforhold, hvor det er svært vanlig å benytte standardavtaler. Videre oppstiller Selvig et skille mellom en klassisk rettskildelære og en egen kontraktsrettslig rettskildelære. Han modifiserer påstanden ved at skillet skal være flytende slik at de glir over i hverandre. 6 Etter mitt skjønn er det lite hensiktsmessig å foreta en slik inndeling av spørsmålene. Jeg støtter meg til Nygaards oppfatning da han uttrykker at eg for min del meiner at rettskjeldeprinsippa i kontraktsretten høyrer med i ei rettskjeldefremstilling. Elles ville ein stor sektor innanfor privatretten falla utenfor rettskjeldelæra. 7 I denne avhandlingen behandles derfor dette under betegnelsen rettskildelære Kort om metodebruk For å ta stilling til standardavtalers rettskildemessige status under norsk rett vil norsk rettspraksis på området være mest relevant. I utgangspunktet vil domsavsigelser fra Høyesterett analyseres, men også relevante avgjørelser fra lagmannsretter vil bli behandlet der dette anses nødvendig. Ettersom det hersker en viss uenighet i juridisk litteratur angående standardavtalers rettskildemessige status under norsk rett, vil en del av avhandlingen nødvendigvis omhandle en fremstilling og personlig vurdering av de ulike teoriene. 6 Selvig (2004) s Nygaard (2004) s Les nærmere om temaet i kapittel 3. 2

6 2 Standardavtaler - bakgrunn og formål 2.1 Begrepet standardavtale En standardavtale er en avtale som på forhånd er ferdig utarbeidet. Avtalen i seg selv er et dokument som inneholder vilkår som er standardiserte for det relevante livsområdet. Dokumentet er rent teknisk ikke en avtale før det er vedtatt av partene. En standardavtale i sin helhet eller enkelte standardvilkår kan partene legge til grunn for sitt avtaleforhold hvis ønskelig. Opptrer en standardavtale som rettskildefaktor oppstår to spørsmål. Dette er (i) om standardavtalen i sin helhet kan gis rettskildemessig status eller (ii) om enkelte standardvilkår kan gis rettskildemessig status og på denne måten fungere utfyllende på et allerede angitt rettsforhold. 9 Når det skilles mellom typer standardavtaler ser man gjerne på tilblivelsesmåte. Man kan skille mellom standardavtaler som er ensidig utarbeidet og de som er uavhengig utarbeidet. 10 Ensidig utarbeidede standardavtaler innebærer at avtalen er utarbeidet fra den ene sides ståsted og tar sikte på å ivareta dennes interesser. 11 Motsetningen er avtaler som har et felles ståsted 12 og som ikke skiller mellom interesseforhold. Slike standardavtaler inneholder vanligvis balanserte løsninger og er normalt utarbeidet av uavhengige bransjeorganisasjoner. Et eksempel er standardavtaler som utarbeides i regi av Standard Norge. Det særegne med sistnevnte type standardavtale er at de ofte blir normsettende for det relevante livsområdet. På grunn av den nøytrale tilblivelsesmåten oppnår slike avtaler større legitimitet 13 og blir også i større omfang brukt i praksis. Det er sistnevnte type standardavtaler det tenkes på i nærværende avhandling. 2.2 Hensyn som taler for anvendelse som rettskildefaktor For det første foreligger det lite lovregulering på flere livsområder hvor standardavtaler er fremtredende. Ofte vil anvendelse av standardavtaler være et bedre alternativ til å regulere et spesifikt avtaleforhold enn en generell deklaratorisk lov. 14 Dette kan begrunnes i at (i) standardavtaler teknisk sett er enklere å endre enn formelle lover, (ii) det er ønskelig å avtale seg bort fra enkelte lovreguleringer fordi at man ikke ønsker å regulere forholdet på den måten loven tilsier og (iii) den relevante deklaratoriske loven kan være dårlig egnet til å regulere det 9 Se nærmere om dette i domsanalysene i punkt Jusleksikon (2010) s Slike avtaler kan også være utarbeidet av bransjeorganisasjoner. Men i denne type tilfeller er gjerne ikke bransjeorganisasjonen helt upartisk og ensidige standardavtaler vil derfor likevel lettere inneholde en skjevhet mellom partene. 12 Også kalt agreed document. 13 Med legitimitet menes bred aksept. Les nærmere om legitimitet i kapittel Med deklaratorisk lov menes at loven kan fravikes ved avtale. Motsetningsvis har vi preseptoriske lover som er ufravikelige. 3

7 konkrete rettsforholdet med andre ord kan aktørene ønske å anvende en standardavtale foran en relevant deklaratorisk lov for å oppnå en bedre regulering av forholdet. På rettsområder hvor det ikke finnes relevant deklaratorisk lov kan analogisk anvendelse 15 av en egnet lov fra et annet rettsområde være aktuelt. Problemet er imidlertid at flere formelle lover egner seg dårlig på analogisk anvendelse mellom rettsområder. En slik anvendelse kan føre til et uønsket og uheldig resultat. I slike tilfeller vil normalt en anvendelse av en bransjespesifikk standardavtale som rettskildefaktor være mer heldig enn analogisk anvendelse av en uegnet formell lov. Videre kan det anføres at standardavtaler kan ha likhetstrekk med formell lovgivning, noe som kan bidra til at de kan opptre som rettskildefaktor. Standardavtaler er utarbeidet med formål om å kunne ramme vidt og mangt og er derfor gjort generelle slik at de kan få bred anvendelse. Standardavtaler vil også vanligvis ha bakgrunnsarbeid, en form for forarbeid, slik som formelle lover har. Men riktignok er ikke disse offentlig tilgjengelig og heller ikke utarbeidet på samme måte som ved formelle lover. 16 Videre foreligger det ikke noe krav til publisitet og tilgjengelighet når det gjelder standardavtaler. Grunnen til det kan være at slike avtaler normalt oppsøkes av aktørene selv når de ønsker å anvende de på sitt avtaleforhold. Anvendes standardavtaler som rettskildefaktor bør det imidlertid stilles krav til publisitet. Standardavtaler har i praksis høy grad av publisitet innen den bransje de gjelder. Selv om det ikke foreligger krav til tilgjengelighet er flere slike avtaler lett tilgjengelig for aktørene som er kjent i bransjen. Andre potensielt interesserte kan enkelt søke de opp på internett, biblioteket eller bokhandler. Publisitet og tilgjengelighet taler for at standardavtaler kan være egnet som rettskildefaktor. Det kan også pekes på likheter mellom lovtolkning og tolkning av standardavtaler. 17 Standardavtaler er normalt generelt utformet noe som videre gir rom for tolkning. At det åpnes for tolkning gjør standardavtaler generelt mer anvendelig og dette medfører at slike avtaler kan være egnet som rettskildefaktor. 15 Med analogisk anvendelse menes at en rettskildefaktor blir anvendt på et rettslikt forhold. Rettslikheten mellom to typetilfeller kan føre til at rettskildefaktoren kan anvendes selv om den ikke er tiltenkt det aktuelle rettsområdet. 16 Det samme anføres av Knutsen (2012) s Eckhoff (2001) s. 25. Se også for eksempel Rt s. 1032, hvor det foretas en tolkning av Norsk sjøforsikringsplan. 4

8 En annen relevant faktor som kan nevnes er at det forekommer at standardavtaler inkorporeres ved lovgivning. 18 Inkorporering er hensiktsmessig fordi at det teknisk sett er enklere å endre en standardavtale som loven henviser til enn å endre selve loven. Ved inkorporering får standardavtalen høy anerkjennelse og det viser at lovgiver aksepterer at privat selvregulering kan være hensiktsmessig innenfor bestemte livsområder. 19 Dette taler for at standardavtaler bør kunne tilkjennes rettskildemessig status. En standardavtale vil som regel avspeile en viss enighet innenfor det relevante livsområdet. Dette åpner for at det kan argumenteres for at regler som er uavhengig fremforhandlet av nøytrale bransjeorganisasjoner burde gjelde generelt innenfor bransjen, uavhengig av om standardavtalen er vedtatt som en del av avtaleforholdet eller ikke. Videre bidrar standardavtaler til likhet på like områder dersom det finnes en fast praksis på anvendelse av slike. Er bruken konsekvent nok kan det bidra til dannelse av normer som over tid kan utvikle seg til å bli ulovfestet rett. 20 En standardavtale vil få høyere autoritet innenfor det livsområde den opererer på dersom den anvendes som en rettskildefaktor. Hvis det er klart at slike avtaler kan få rettskildemessig status vil det også være mer forutberegnelig for borgerne enn om domstolene må søke svar i andre rettskilder som kanskje ikke er like godt egnet til å besvare rettsspørsmålet. Det kan også poengteres at oppdaterte standardavtaler er mer tidsriktige. Dette kan særlig eksemplifiseres ved NS-avtaler. Disse standardene oppdateres jevnlig for å være riktig i nåtidens bilde og dermed ta i betraktning den stadige utviklingen innenfor entrepriseforhold. Dette taler for at slike avtaler anses særlig godt egnet til å være gjeldende rett på områder som omfattes av en konkret NS-avtales anvendelsesområde. Videre vil anvendelse av standardavtaler som rettskildefaktor bidra til å spare tid i et samfunn hvor effektivitet er en sentral faktor. Dersom partene ikke har vedtatt standardavtalen som avtalegrunnlag vil en enkel løsning for rettsanvendere være å gjøre den gjeldende likevel hvis partene ikke spesifikt har regulert det relevante rettsspørsmålet. Tidsparing vil videre også tilsi kostnadsreduksjoner. 18 Dette er for eksempel blitt gjort i sjøloven 461. Bestemmelsen er deklaratorisk som vil si at det kan avtales annet avtalegrunnlag enn standardavtalen som er inkorporert i den formelle loven. 19 Også poengtert av Kristensen (2000) s Se nærmere punkt

9 Endelig kan det nevnes at standardavtaler kan virke preventive i forhold til unødige konfliktsituasjoner. Siden standardavtaler er grundig gjennomtenkt og normalt utprøvd i praksis fra før, reduseres antall konfliktmuligheter. Dette taler for at standardavtaler som er anerkjent og brukt i stor grad innenfor en bestemt bransje gir en trygghetsfølelse for begge parter, noe som videre gjenspeiles i at det ikke like lett oppstår konflikter Hensyn som taler mot anvendelse som rettskildefaktor Et viktig hensyn som taler i mot anvendelse av standardavtaler som rettskildefaktor er den uklare rettstilstanden. Standardavtaler er utarbeidet av bransjer som ikke er underlagt folkevalgt regjering. Følgelig mangler de demokratisk forankring. Slike avtaler er ulovfestede og uten en spesifikk plassering i rettskildesystemet. Dette kan bidra til en viss vilkårlig anvendelse av standardavtaler. På grunn av den uklare rettstilstanden kan det fremstå som tilfeldig om en standardavtale er gjeldende rett på det relevante livsområdet eller ikke. En slik usikkerhet vil begrense forutberegneligheten for aktørene innenfor det aktuelle livsområdet og i verste fall bidra til å svekke rettssikkerheten. Det kan også anføres at det lettere kan oppstå ubalanse i avtaleforholdet om en standardavtale anvendes som rettskildefaktor. Selv om en standardavtale i sin helhet er utarbeidet på nøytralt grunnlag, kan den inneholde enkelte standardvilkår som er utarbeidet i favør av en av partene og på denne måten bidra til ujevnheter dersom slike anvendes som rettskildefaktor Kort om alminnelige begreper i rettskildelæren 3.1 Innledning Den alminnelige juridiske metode er kort forklart en juridisk argumentasjonsmetode som benyttes av rettsanvendere. Metoden er ulovfestet og basert på anvendelse av rettskildeprinsipper som er utviklet av Høyesterett over tid. Metoden benyttes når det skal tas stilling til (i) fra hvor man kan hente relevante argumenter, (ii) hvilken betydning argumentene kan tillegges, 23 (iii) hvordan de relevante argumentene skal vektes opp mot hverandre og (iv) hvordan de skal anvendes på et konkret rettsspørsmål. Rettskildeprinsippene er med andre ord spørsmål om relevans, tolkning og vekt. Det er disse prinsippene som gir veiledning når vi i denne avhandlingen skal se nærmere på spørsmålet om standardavtalers rettskildemessige status under norsk rett Eckhoff (2001) s Selv om mothensynene er få, er de sentrale og av høy vekt. Se punkt 4.6 og 4.7 hvor mothensynene blir utslagsgivende grunnet deres tyngde. 23 Dette er av mange juridiske forfattere omtalt som slutningsprosess eller tolkningsdelen. 24 Avhandlingen avgrenser mot tolkningsspørsmål og slike vil følgelig ikke bli behandlet. 6

10 Når man anvender den juridiske metode opererer man med rettskildefaktorer som relevante rettsgrunnlag. Å være relevant vil si at det er tillatt å ta faktoren i betraktning. Jeg velger å delvis videreføre Eckhoffs 25 tradisjonelle inndeling av faktorene som er (i) formell lov gitt av Stortinget, (ii) forskrift gitt av et departement, (iii) en rettsskapende dom, (iv) sedvane i et lokalsamfunn eller (v) kutyme i en bransje. 26 Samtlige av disse er typiske selvstendige rettskildefaktorer. Vi har i tillegg uselvstendige rettskildefaktorer 27 som kan brukes argumenterende, herunder (i) lovforarbeider/etterarbeider/formål, (ii) myndighetspraksis, for eksempel praksis fra forvaltningen, (iii) privates praksis 28 og (iv) juridisk litteratur. I en egen kategori faller folkerett og reelle hensyn. Reelle hensyn er i utgangspunktet en uselvstendig rettskildefaktor, men som på rettstomme områder kan opptre selvstendig. 29 Temaet er hvordan standardavtaler som rettskildefaktor passer inn som relevant argument når man anvender den juridiske metode på et relevant rettsspørsmål. Vi skal se på om slike avtaler kan opptre som en selvstendig rettskildefaktor som kan tas i betraktning eller om slike avtaler kan få innpass som faktor ved støtte i andre rettskildefaktorer som henholdsvis uskreven lov, kutyme, bransjepraksis eller reelle hensyn. 30 Forutsatt at standardavtaler kan ha status som relevant rettskildefaktor skal det også ses på vektspørsmålet i en harmoniseringsprosess. 31 Før disse problemstillingene kan behandles er det nødvendig med enkelte nærmere begrepsforklaringer. 3.2 Relevans og vekt Relevans og vekt kan anføres å være to sider av samme sak. Om en faktor ikke tillegges vekt når det tas stilling til et rettsspørsmål vil faktoren heller ikke være relevant i rettsforholdet. Men for at det overhodet skal være tale om at en faktor skal kunne tillegges rettskildemessig vekt er det nødvendig først å kunne fastslå at faktoren har relevans. Når det i denne avhandlingen tales om standardavtalers relevans vil det både reises spørsmål om selvstendig relevans og derivert relevans. Med selvstendig relevans menes standard- 25 Eckhoff (2001) s. 23. Siden forskrift og folkerett også er relevante rettskilder nevnes de her selv om de er utelatt fra Eckhoffs fremstilling. 26 Hos Eckhoff (2001) s. 23 går dette under samlebetegnelsen privates praksis. 27 Uselvstendig rettskildefaktor vil si relevans i samvirke med andre rettskildefaktorer. 28 Her tenkes det på bransjepraksis. Eckhoff (2001) s. 23 benytter en annen begrepsbruk men er i praksis det samme. 29 Se eksempelvis To mistenkelige personer, Rt s I dommen erkjente Høyesterett at saken inneholdt spørsmål som domstolen selv måtte finne løsning på uten støtte i eksisterende regler. 30 Problemstillingene behandles henholdsvis i punktene 4.2, 4.4, 4.5, 4.6 og Om begrepet harmoniseringsprosess i punkt 3.3. Se også kapittel 7. 7

11 avtaler som rettskildefaktor på selvstendig grunnlag det vil si at standardavtalen i seg selv er rettskildefaktoren alene. Med derivert relevans menes at standardavtaler avleder relevans fra andre rettskildefaktorer. Det som er særegent med avledet relevans er at standardavtalens rettslige status normalt vil være den samme som rettskildefaktoren den avleder relevans fra. 32 Når man taler om en rettskildefaktors vekt vil det si rettskildemessig vekt. Vekten vil si noe om hvor sterkt eller svakt et argument står seg når man skal finne en løsning på et konkret rettsspørsmål. Vektbegrepet deles inn i henholdsvis en rettskildefaktors egenvekt og relative vekt. 33 Egenvekt går på rettskildefaktoren i seg selv altså hvor sterkt argumentet i seg selv er, mens relativ vekt går på hvordan en rettskildefaktor vil stå seg i en argumentasjonsprosess sett opp mot de øvrige relevante rettskildefaktorer som gjøres gjeldende i rettsforholdet. Når man tar stilling til rettskildefaktorenes relative vekt går man over i harmoniseringsprosessen. 3.3 Harmoniseringsprosessen Harmoniseringsprosessen er siste stoppested før man kommer frem til sluttproduktet rettsregel. Alle relevante rettskildefaktorer i det konkrete rettsspørsmålet veies opp mot hverandre for endelig å komme frem til det standpunkt eller den rettsregel som skal løse den konkrete tvisten. Når man harmoniserer rettskildefaktorene kan to ulike typetilfeller oppstå. Rettskildefaktorene kan peke i samme retning eller det kan foreligge motstrid. Det som da må tas i betraktning er den relative vekten samt rettskildefaktorenes trinnhøyde. 34 Når rettskildefaktorene samsvarer med hverandre ser man på faktorenes relative vekt. Med andre ord ser man på hvilke rettskildefaktorer som opptrer som bidrag eller som støttemoment til vurderingen og videre ser man på hvilke faktor(er) som får utslagsgivende vekt på rettsspørsmålet. 35 Når rettskildefaktorene ikke samsvarer med hverandre opereres det i alminnelig rettskildelære med å dele inn rettskildefaktorene i et hierarkisk trinnhøydesystem etter hvilket myndighetsorgan som står bak kilden. I hierarkiet er Grunnloven og videre formelle lover på topp. Det problematiske i forhold til standardavtaler er at de er ulovfestede hvor det vanskelig kan utledes noen trinnhøyde. Uansett vil standardavtaler havne langt ned i hierarkiet og dersom det finnes rettskildefaktorer med høyere rang i rettsforholdet vil standardavtaler ved motstrid lett måtte vike under 32 Les nærmere om temaet i punkt Les nærmere om rettskildemessig vekt i kapittel Med trinnhøyde menes et rangsystem hvor rettskildefaktorene rangeres etter hvilket myndighetsorgan som står bak kilden. 35 Se punkt 4.1 om hvordan Nygaard (2004) s. 35 inndeler rettskildefaktorenes funksjon som henholdsvis primært rettsgrunnlag, bidrag og støtte til rettsgrunnlaget. 8

12 harmoniseringsprosessen, jf. lex superior-prinsippet. 36 Harmoniseringsprosessen munner videre ut i en rettsregel som endelig skal ses opp mot faktum og dette kalles subsumsjon Uskreven lov Under norsk rett finnes det uskrevne rettsregler med samme betydning som skreven lov. Dette er typiske rettsregler som er domstolskapte eller sedvane som har fått status som uskreven rett. Innarbeidet praksis kan få status som bakgrunnsrett. Bakgrunnsretten kan anvendes som uskreven lov. Den er imidlertid deklaratorisk som vil si at den kan fravikes ved spesifikk avtale mellom partene. Så lenge man ikke uttrykkelig har valgt den bort, gjelder den uskrevne retten for avtaleforholdet på samme måte som ved skreven deklaratorisk lov. Bakgrunnsretten vil på denne måten komme inn og utfylle tause eller uklare avtalegrunnlag. 3.5 Sedvane / kutyme Etter tradisjonell oppfatning er sedvanerett ensartet praksis som er blitt fulgt i lang tid og i den tro at det er gjeldende rett. Begrepet kutyme anvendes som en egen form for sedvanerett. Kutyme er kort fortalt uskrevne normer som dannes gjennom bransjepraksis. Det er en sedvanerett som angår bestemte grupper eller yrker. 38 Praksisen må ha blitt fulgt konsekvent over lengre tid. 39 Begrepet sedvane favner bredere og benyttes normalt til å betegne geografisk lokal praksis. Begrepsbruken sedvane/kutyme er det ikke nødvendig å ta nærmere stilling til og det kan anføres at de glir over i hverandre og er to sider av samme sak. 40 I fremstillingen videre vil begrepet kutyme anvendes som betegnelse på ensartet fast praksis i bransjeforhold. 3.6 Bransjepraksis Bransjepraksis 41 er som begrepet i seg selv tilsier, praksis i en bransje. 42 Forskjellen fra kutyme er at det ikke foreligger like strenge krav til ensartethet, langvarig praksis eller godtro. Dette taler for at det skal mindre til for at standardavtaler kan anses som bransjepraksis enn 36 Lex superior-prinsippet går ut på at ved motstrid mellom rettskildefaktorer vil de med lavere rang måtte vike for de med høyere rang. Kan lese nærmere om prinsippet i Eckhoff (2001) fra s Subsumsjon betyr å anvende en rettsregel på et faktum. Subsumsjon er med andre ord en vurdering av om faktum passer på riktig fortolket regel. 38 Også kalt partikulær sedvanerett. 39 Kan lese nærmere om kutyme i Eckhoff (2001) fra s Nygaard (2004) er av en annen oppfatning av begrepsbruken og anfører at kutyme innholdsmessig er noe annet enn det man ellers legger i ordet sedvanerett. Anførselen begrunnes ikke, se s Eckhoff (2001) anvender betegnelsen kutyme på fast kontraktspraksis, se s Slik jeg ser det er begrepsbruken sedvane/kutyme en smakssak. 41 Har valgt begrepsbruken bransjepraksis. Begrepet kontraktspraksis kan brukes om det samme. 42 Kan lese nærmere om bransjepraksis i Eckhoff (2001) fra s Her betegnet som privates praksis. 9

13 som kutyme. Bransjepraksis kan for eksempel være Norsk Standard (NS) i entrepriseforhold, hvor da standardavtalens materielle innhold er bransjepraksisen. 3.7 Reelle hensyn Reelle hensyn er en rettskildefaktor som tilhører en særegen kategori. Hensynene er rimelighetsbetraktninger som anvendes for å få et best mulig sluttresultat. Slik sett er det ikke en rettskildefaktor som man henter inn argumenter fra, men en rettskildefaktor som man argumenterer ut i fra. Hvilke hensyn som kan kvalifiseres som reelle hensyn er diffust blant annet fordi begrepet er svært dynamisk. Et hensyn som ble ansett relevant for tretti år siden behøver ikke være relevant i dag og omvendt. Videre er det viktig å avgrense mot irrelevante hensyn som for eksempel egeninteresser eller religiøse hensyn. Men sett bort fra usaklige hensyn er det hensiktsmessig å ikke oppfatte begrepet for snevert. 43 Det er derfor interessant å se på om standardavtaler kan anvendes som reelle hensyn Avhandlingens videre oppbygning For å besvare avhandlingens hovedproblemstilling standardavtalers rettskildemessig status under norsk rett skal vi først se på standardavtalers relevans for deretter å undersøke hvilken rettskildemessig vekt slike avtaler kan tillegges når det tas stilling til et konkret rettsspørsmål. I kapittel 4 foretas en rettsdogmatisk de lege ferenda-drøftelse av hvordan statusen til standardavtaler bør være. Først vil spørsmålet om slike avtaler på selvstendig grunnlag kan anses som en rettskildefaktor behandles. Deretter vurderes spørsmålet om standardavtaler kan oppnå status som rettskildefaktor ved å avlede relevans fra henholdsvis uskreven lov, kutyme, bransjepraksis eller reelle hensyn. 45 I kapittel 5 foretas en fremstilling av de lege lata med utgangspunkt i entrepriserettens område. I kapittel 6 vurderes hvorvidt de lege lata støtter eller avviser de lege ferenda-drøftelsene fra kapittel 4. Kapittel 7 omhandler standardavtalers rettskildemessig vekt. Avhandlingen avrundes til slutt med kapittel 8 hvor utviklingsspørsmål knyttet til fenomenet standardavtaler som rettskildefaktor kort blir diskutert. 43 Nygaard (2004) s Kan lese nærmere om reelle hensyn i Eckhoff (2001) fra s Her tas det utgangspunkt i legitimeringssystemet som er særlig fremstilt i Nygaard (2004) kapittel 2, nærmere fra s

14 4 Standardavtalers relevans som rettskildefaktor 4.1 En rettskildefaktor må ha legitimitet For å kunne få status som rettskildefaktor foreligger det krav om legitimering av kilden. Med legitimitet menes at noe er bredt akseptert. 46 Aksepten kan være begrunnet i forankring i lovverk eller basert på rettferdig- og rimelighetshensyn. 47 Kravet om legitimitet er tradisjonelt begrunnet i demokratiske hensyn og rettslig forutberegnelighet. Kravet til at en kilde må kunne legitimeres for å egne seg som rettskildefaktor er grunnleggende i det norske rettssamfunnet. Rettskildefaktorer som har konstitusjonell forankring i Grunnloven, som lovtekst i Grl. 75a og Høyesterettspraksis i Grl. 88, har en klar legitimering gjennom lovverket og folkevalgt regjering. Flere rettskildefaktorer vil videre utlede legitimitet fra disse. Formelle lover og forskrifter utleder legitimitet fra Grl. 75a. Lovers forarbeider, etterarbeider og formål utleder videre legitimitet fra den aktuelle formelle loven. Annen domspraksis utleder legitimitet fra Grl. 88. Også faktorer som ikke kan utlede direkte eller indirekte legitimitet fra Grunnloven kan oppnå legitimitet dersom det foreligger tilstrekkelig samfunnsmessig forankring. Nygaard behandler i denne sammenheng legitimeringssystemet og peker på hvilke vilkår som i slike tilfeller må være oppfylt for å tilfredsstille kravet om legitimitet. 48 Det er her kompetansenormene kommer inn. Normene bygger på reglene om personell, materiell og prosessuell kompetanse. Med andre ord foreligger det krav til en kildes personkrets, materielle innhold og tilblivelsesmåte for at den skal kunne oppnå legitimitet og derav rettskildemessig status. Videre opererer Nygaard med en tredeling av hvilken funksjon en relevant rettskilde i ulike typetilfeller kan tilkjennes. 49 Disse tre er henholdsvis (i) hvorvidt en rettskilde kan være det primære rettsgrunnlaget til løsning av et spesifikt rettsforhold, (ii) om rettskilden kan opptre som et bidrag til dannelse av rettsgrunnlaget eller (iii) hvorvidt rettskilden kan gi støtte til standpunktet som tas til løsning av rettsspørsmålet. 50 Videre fremstilling vil være en selvstendig vurdering av om standardavtaler på generelt grunnlag kan egne seg som rettskildefaktor, og forutsatt et positivt svar, hvilken funksjon Nygaard (2004) kapittel Se nærmere Nygaard (2004) kapittel Nygaard (2004) s Går grundig inn på hver enkelt rettskildefaktors funksjon i kapittel 7. 11

15 denne rettskildefaktoren har. Drøftelsen tar utgangspunkt i de tredelte fundamentale kompetansenormene som er nevnt ovenfor og spørsmålet er om standardavtaler bør kunne gis legitimitet gjennom samfunnsmessig forankring. 4.2 Legitimitet som rettskildefaktor ved hjelp av kompetansenormene Det første spørsmålet som reises er om standardavtaler på selvstendig grunnlag kan tilkjennes legitimitet som rettskildefaktor ved hjelp av kompetansenormene. Hva gjelder personell kompetanse binder en standardavtale (dokumentet i seg selv) ingen og vil følgelig bare ha en personkrets så fremt partene har vedtatt den. Men dersom standardavtaler opptrer som en selvstendig rettskildefaktor vil personkretsen bli alle parter som en standardavtale potensielt involverer eller rammer, uavhengig av vedtakelse. Standardavtalen som sådan rammer parter både på pliktsiden og rettssiden. Opptrer for eksempel NS som en selvstendig rettskildefaktor vil henholdsvis byggherre og entreprenør være potensielle aktører som rammes. 52 Dette taler for at slike typer standardavtaler har en bestemt personkrets og kravet til personell kompetanse blir følgelig oppfylt. Hva gjelder materiell kompetanse foreligger det krav til at innholdet i standardavtalen er god. Standardavtalen må med andre ord oppfylle visse krav til kvalitet. Dette taler for at innholdet i en relevant standardavtale må kunne anses som god praksis. På generell basis er standardavtaler ofte utarbeidet av godt kompetente folk hvor avtalen er nøye gjennomtenkt og også ofte utprøvd i praksis. Om det materielle innholdet i slike avtaler er kvalitetssikkert nok i forhold til å kunne tilfredsstille kravet til materiell kompetanse må vurderes særskilt for hver enkelt standardavtale. For eksempel kan man si at NS 8405 tilfredsstiller kravet til materiell kompetanse da standardavtalen inneholder balanserte og rimelige reguleringer mellom byggherre og entreprenør. Så fremt praksisen kan anses god er kravet til materiell kompetanse oppfylt, og motsetningsvis hvis praksisen anses ikke god er kravet følgelig ikke oppfylt. Hva gjelder spørsmålet om prosessuell kompetanse vil det omfatte en vurdering av hvem som har utarbeidet standardavtalen, samt måten det er blitt gjort på. Dette taler for at et viktig moment av betydning er hvor godt partene blir representert under utarbeidelse av en konkret standardavtale. Ofte foreligger det en ulik vekt mellom partene da den ene part fremstår som sterkere enn de(n) andre. I slike tilfeller er det vesentlig at standardavtalens innhold er utarbeidet på en måte som utjevner ulikheten i praksis slik at interessene til sterk part og interes- 51 Standardavtalen er en oppfølging av den tidligere relevante standardavtalen NS NS 8405 ble vedtatt i 2004 og delvis revidert i Standarden regulerer bygg- og anleggsforhold mellom byggherre og entreprenør. 52 Unntaket er hvis aktørene spesifikt har avtalt seg bort fra en slik regulering, jf. at standardavtale vil være deklaratorisk. 12

16 sene til svakere part ivaretas i samme grad. 53 I denne sammenheng anses det viktig at standardavtalene er utarbeidet på nøytralt grunnlag og gjerne av uavhengige bransjeorganisasjoner. Nettopp på grunn av nøytralitet vil slike avtaler oppnå større legitimitet og bli brukt i et bredere omfang. Dette taler for at slike avtaler lettere vil kunne anses egnet som rettskildefaktor. Igjen kan det vises til NS Standardavtalen er utarbeidet i regi av Standard Norge som er en uavhengig bransjeorganisasjon. Standardavtalen er utarbeidet på en måte som fremmer balanserte løsninger mellom aktørene og som ivaretar egeninteressene til både henholdsvis byggherre og entreprenør. Dette taler for at tilblivelsesmåten er tilfredsstillende til at denne type standardavtaler kan være egnet som rettskildefaktor og det prosessuelle kravet er i slike tilfeller oppfylt. 54 Videre må formålet med kompetansenormene tas i betraktning. Formålet er å gi ulovfestede faktorer legitimitet gjennom samfunnsmessig forankring. Samfunnsmessig forankring er begrunnet i demokratiske hensyn og rettslig forutberegnelighet. Hva gjelder standardavtaler kan hensynet til demokratisk forankring kun anses ivaretatt i svært begrenset grad. Standardavtaler er normalt et produkt som i utgangspunktet er fremforhandlet i et samarbeid mellom partene. Ofte benytter bransjeorganisasjoner som utarbeider standardavtaler seg av stemmerett for partene, hvor simpelt flertall er avgjørende. Dette tilsier at slike standardavtaler har en viss demokratisk forankring men i svært begrenset utstrekning. Det er kun interesseparter som i slike tilfeller blir representert og ikke resten av landets befolkning, herunder potensielle aktører som vil kunne bli påvirket av den konkrete standardavtalen dersom den anvendes som en rettskildefaktor. Et hensyn som veier enda tyngre enn demokratisk forankring er kravet til rettslig forutberegnelighet for borgerne. Når det gjelder rettssikkerheten kan standardavtaler, hypotetisk sett, oppstå over natten noe som i tilfelle bidrar til at anvendelse av slike avtaler blir lite forutberegnelig for dem de angår. Særlig gjelder dette for parter som ikke har vedtatt standardavtalen eller som i ytterste konsekvens er helt uviten om dens eksistens, og hvor den likevel blir bindende for partene som en rettskildefaktor. Basert på vurderingene ovenfor mener jeg at enkelte typer standardavtaler på selvstendig grunnlag bør kunne innfri kravene til personell, materiell og prosessuell kompetanse. 55 Like- 53 Motsetningsvis blir normalt ikke slike interesseulikheter ivaretatt ved ensidig utarbeidede standardavtaler, jf. punkt Følgelig utelukkes ensidig utarbeidede standardavtaler da disse ofte er partisk og egner seg dårlig som rettskildefaktor. 55 Som for eksempel NS En slik type standardavtale kan på selvstendig grunnlag oppfylle kravene til kompetansenormene. 13

17 vel mener jeg at anvendelse av standardavtaler på selvstendig grunnlag som en rettskildefaktor vanskelig vil stå seg i forhold til kompetansenormenes formålsgrunnlag. Den vesentlige begrunnelsen er at hensynet til rettssikkerhet ikke anses oppfylt. Følgelig bør ikke standardavtaler på selvstendig grunnlag kunne legitimeres som rettskildefaktor ved hjelp av kompetansenormene. 4.3 Legitimitet gjennom derivert relevans Selv om standardavtaler ikke oppfyller kravene til forutberegnelighet og rettssikkerhet på selvstendig grunnlag, kan det tenkes at kravene kan oppfylles ved derivert relevans 56 slik at standardavtaler på denne måten kan oppnå status som rettskildefaktor. Med derivert relevans menes at standardavtaler avleder relevans fra andre rettskildefaktorer. 57 Man kan karakterisere dette som en form for symbiose ettersom det er et tett samspill mellom to faktorer standardavtalen i seg selv og rettskildefaktoren den utleder relevans fra. 58 I praksis kan det være vanskelig å se hvilke to faktorer som samspiller i ulike typetilfeller. De relevante rettskildefaktorene å vurdere er uskreven lov, kutyme, bransjepraksis og reelle hensyn. Avledet relevans er imidlertid ikke et spørsmål om alternativ relevans. Faktorene vil ikke utelukke hverandre. Dette innebærer at en enkelt standardavtale kan avlede relevans fra flere rettskildefaktorer samtidig og vil for eksempel kunne opptre både som bransjepraksis og som reelt hensyn. 59 Dersom en standardavtale avleder legitimitet fra en annen rettskildefaktor vil standardavtalens rettslige status normalt bli den samme som den statusen rettskildefaktoren den avleder relevans fra har. Utledes det relevans fra flere rettskildefaktorer samtidig vil standardavtalens status bli at den får relevans på flere måter samtidig. I relevansdelen bør imidlertid rettskildefaktorene holdes fra hverandre. Utleder en standardavtale relevans fra henholdsvis bransjepraksis og reelle hensyn, får standardavtalen status som henholdsvis bransjepraksis og reelle hensyn. Med andre ord en slags dobbel status. 60 I slike tilfeller hvor en standardavtale avleder relevans fra flere rettskildefaktorer samtidig vil det kunne ha praktisk betydning i harmoniseringsprosessen. Standardavtalens helhetlige status vil da bero på en totalvurdering hvor standardavtalens vekt normalt vil styrkes nettopp fordi den avleder relevans fra flere rettskildefaktorer samtidig. 56 Med derivativt erverv menes avledet erverv, erverv hvor erververen avleder sin rett fra en avhender, jf. Jusleksikon (2010) s Begrepet derivert relevans er også omtalt i punkt Samspillet har positiv betydning for begge involverte faktorer. Standardavtalen utnytter samspillet ved at den kan oppnå rettskildemessig status, mens uskreven lov, kutyme, bransjepraksis eller reelle hensyn får gjensidig positiv nyttevirkning ved at standardavtalen kan begrunnes som rettskildefaktor nettopp i en av disse faktorene. 59 Se eksempler på dette i punkt Dette er en selvstendig vurdering basert på alminnelig rettskildelære. 14

18 4.4 Legitimitet ved avledet relevans fra uskreven lov Når det er tale om en så etablert og innarbeidet praksis at praksisen begrunnes som alminnelig prinsipp, kan slike prinsipper anses for å være bakgrunnsrett altså en uskreven rett. Så fremt en standardavtale har materielt innhold som er ansett å være uskreven rett vil standardavtalen kunne anvendes fra rettskildefaktoren uskreven lov. Uskreven deklaratorisk lov vil gjelde på samme måte som ved skreven deklaratorisk lov. Anses for eksempel NS 8405 å inneholde alminnelige entrepriserettslige prinsipper og følgelig anvendes som uskreven lov, vil personkretsen bli de parter som NS 8405 potensielt binder byggherre og entreprenør. Dette taler for at kravet til personell kompetanse er oppfylt. Hva gjelder materiell kompetanse er det krav til selve standardavtalens materielle innhold. Er de standardvilkår som anses som alminnelige prinsipper rimelige og rettferdige taler dette for at det materielle kravet vil være oppfylt. 61 Når det gjelder tilblivelsesmåte blir uskreven lov til når praksisen er så fast og innarbeidet at det har oppstått alminnelige prinsipper. En lang tilblivelsesprosess i sammenheng med høy grad av anerkjennelse på livsområdet taler for at de prosessuelle kravene er oppfylt. Hva gjelder kompetansenormenes formålskrav ivaretas forutberegnelighet for borgerne gjennom uskreven lovs tilblivelsesmåte. Det er her tale om en lang og fast innarbeidet praksis som fører til at det skal være mulig å forutberegne sin rettssituasjon. På denne måten mener jeg at rettssikkerhetshensynet anses ivaretatt i tilstrekkelig grad. Om demokratisk forankring kan det sies at den uskrevne retten er blitt dannet gjennom fast og akseptert praksis utøvet av aktørene på livsområdet. Dette taler for at kravet til demokratisk forankring til en viss grad blir ivaretatt. Basert på vurderingene ovenfor kommer jeg frem til at kompetansekravene anses oppfylt når standardavtale anvendes som uskreven lov. Hensynet til demokratisk forankring og rettssikkerhet anses tilstrekkelig ivaretatt. Dette er de vesentlige hensynene som en standardavtale på selvstendig grunnlag mangler, jf. punkt 4.2. Anvendes standardavtale som uskreven lov vil disse hensynene ivaretas. Dette taler for at standardavtaler bør kunne tilkjennes legitimitet som rettskildefaktor ved avledet relevans fra uskreven lov. 61 Motsetningsvis vil det materielle kravet ikke være oppfylt. Anses et standardvilkår å være uskreven rett vil imidlertid det materielle kravet normalt alltid være oppfylt. Anses et standardvilkår mindre rettferdig og rimelig vil det mest sannsynlig ikke oppnå status som uskreven rett i utgangspunktet. 15

19 Hva gjelder spørsmålet om hvilken funksjon en standardavtale som uskreven lov har, vil den hovedsakelig opptre som primær rettskilde. 62 Dette er begrunnet i at praksisen er så fast innarbeidet at den anses som uskreven deklaratorisk lov, og at slik rett anvendes på lik linje som skreven deklaratorisk lov Legitimitet ved avledet relevans fra kutyme Det første spørsmålet som oppstår her er hva som skal til for at standardavtaler kan anses for å være kutyme. Deretter foretas en vurdering av om standardavtale som kutyme på et livsområde kan avlede legitimitet fra denne rettskildefaktoren. I hovedsak beror dette på en skjønnsmessig helhetsvurdering hvor utfallet kan være betinget av flere forhold. For det første må de grunnleggende vilkår for kutyme anses oppfylt. Vilkårene er ensartet praksis over tid. Dette innebærer krav til at en standardavtale må være en fast etablert praksis som har blitt anvendt over et visst tidsrom. Dette kan for eksempel illustreres med NS Standardavtalen forutsettes brukt i kontraktsforhold der prosjektets omfang eller organisering tilsier behov. 64 Forutsettes brukt peker på at standardavtalen kan antas å være en etablert praksis fra den ble vedtatt i Videre må det ses hen til hvor konsekvent og hyppig praksisen er blitt fulgt. Intensiteten i bruken av en aktuell standardavtale vil ha betydning for om standardavtalen kan betegnes som kutyme. Er det høy intensitet på et livsområde, for eksempel med bruk av NS 8405 på entrepriseforhold, vil det tale for at standardavtalen er kutyme innenfor bransjen. Selv om det forekommer tilfeller hvor partene velger ikke å bruke standardavtalen, bryter ikke det nødvendigvis med kravet til ensartethet. Ensartethet må vurderes i et større perspektiv. Foreligger det hundretalls tilfeller med anvendelse av en bestemt standardavtale, men et titalls tilfeller avvik, vil standardavtalen likevel kunne anses som kutyme. Dette vil bero på forholdene for øvrig, som blant annet tidsperspektivet. Med tidsperspektiv menes hvor lenge en standardavtale har vært anvendt. Et lengre tidsperspektiv tilsier at det kan foreligge flere avvik enn ved et kortere tidsperspektiv. Jeg antar at et tidsrom fra år 2004 og frem til i dag kan kategoriseres som et lengre tidsperspektiv og følgelig at NS 8405 oppfyller kravet til praksis over tid. Om tidsbegrepet i seg selv er det videre vanskelig å si noe konkret. Kravet til hvor lang en praksis bør være før den kan kalles kutyme vil variere etter forholdene for øvrig. Det kan være tilstrekkelig med en kortvarig praksis forutsatt at (i) begge parter har kjent til den påberopte kutymen, (ii) praksisen er fast og (iii) praksisen er god. 65 Dette er blant annet begrunnet i at 62 Se punkt Se nærmere om dette i punkt NS En god praksis vil også lette på kravene til bevisføring av selve kutymen, se Eckhoff (2001) s

20 det kan være ønskelig at god praksis skal anses som gjeldende rett og at man derfor ser lempeligere på de øvrige vilkår. På den annen side vil en langvarig fast praksis kunne ses bort fra. Typisk hvis praksisen anses mindre god. Det vil være vanskeligere å få anerkjent en kutyme som innebærer en praksis som ikke er god som gjeldende rett. I slike tilfeller strammes kravene til de øvrige vilkårene inn. Kravene til varighet, fasthet og utbredelse blir betydelig skjerpet. Av dette følger at det foreligger et krav om at praksisen må kunne anses som rimelig og rettferdig. 66 Så fremt at det kan fastslås en faktisk kutyme og at den er innenfor rimelighetens grenser, skal det ikke så mye til for at den kan bli lagt til grunn i rettsforholdet. Som Eckhoff poengterer gjelder dette særlig hvis det angår et livsforhold hvor domstolen mangler spesialkyndighet. 67 Begrunnelsen er at det er en bedre løsning å følge praksis enn å på fritt grunnlag 68 avgjøre hvordan rettsspørsmålet bør løses. Forutsatt at vilkårene som er drøftet ovenfor er oppfylt, og at vi står ovenfor en standardavtale som kutyme, blir spørsmålet videre om standardavtaler kan avlede legitimitet fra denne rettskildefaktoren. Hva gjelder kravet om personell kompetanse vil personkretsen omfatte de som kutymen rammer, uavhengig av om partene har vedtatt den relevante standardavtalen som del av sitt avtaleforhold. En kutymes personkrets vil nærmere bestemt være de handlende på det aktuelle livsområdet. For eksempel hva gjelder NS 8405 vil de handlende normalt være byggherre og entreprenør. Opptrer NS 8405 som rettskildefaktor kan aktørene bli bundet av standardavtalen uavhengig av vedtakelse. Dette taler for at kravet til personell kompetanse i slike typetilfeller er oppfylt. Når det kommer til materielt innhold, altså kutymens innhold, vil det være relevant å ta i betraktning om standardavtalen som kutyme er en god praksis. Er praksisen god den kommer med rimelige og rettferdige løsninger for alle involverte parter, bør kutymens innhold kunne anses materielt tilfredsstillende. Hvis det for eksempel antas at NS 8405 er kutyme må man se på denne standardavtalens materielle innhold. Bidrar den konkrete standardavtalens innhold 66 I denne sammenheng kan det nevnes at det finnes lovbestemmelser som henviser til god forretningsskikk, for eksempel markedsføringsloven 25. Hvis en praksis ikke er i samsvar med god forretningsskikk bør ikke kutymen opprettholdes. I ytterste konsekvens, hvis retten finner en standardavtale som kutyme direkte urimelig, kan den settes til side uavhengig av om de øvrige vilkår er mer enn tilstrekkelig innfridd. Dette er lovfestet og reguleres av avtaleloven 36 som setter rammene for at urimelig handelsbruk eller annen kontraktsrettslig sedvane ikke kan gjøres gjeldende overfor en kontraktspart. 67 Eckhoff (2001) s Med på fritt grunnlag menes typetilfeller hvor domstolen ikke har andre rettskilder å støtte seg på. 17

21 til balanserte og rimelige løsninger mellom byggherre og entreprenør har standardavtalen tilfredsstillende materielt innhold. Dette fører til at det materielle kravet anses oppfylt. Hva gjelder de prosessuelle krav må det ses på standardavtalens tilblivelsesmåte, samt praksisens tilblivelsesmåte som tilsier at standardavtalen er kutyme. Standardavtalens tilblivelsesmåte går i hovedsak på nøytral og uavhengig utarbeidelse, mens standardavtalens tilblivelse som kutyme går på om det foreligger en fast praksis, samt er utarbeidet over et visst tidsrom. For eksempel er NS 8405 utarbeidet i regi av Standard Norge og anses følgelig som en nøytral og uavhengig utarbeidet standardavtale. Denne standardavtalen er blitt vanlig praksis og brukes i stor utstrekning innenfor bransjeområdet den gjelder for. Praksisen har eksistert i over et tiår. På bakgrunn av dette kan det anføres at standardavtaler som NS 8405 som kutyme oppfyller prosessuelle krav. Når det kommer til kompetansenormenes formålsbetraktninger står rettssikkerhet som forutberegnelighet for borgerne og demokratisk forankring helt sentralt. Forutberegneligheten vil øke i takt med oppslutningen de prosessuelle verdiene har i en relevant standardavtale som kutyme. Rettssikkerheten vil øke i takt med jo lengre og fastere praksisen på et livsområde er. Om demokratisk forankring av standardavtale som kutyme kan det sies at det foreligger en aksept av alle som har vært med på å danne kutymen. De har normalt fulgt praksisen fordi de har akseptert den som gjeldende rett. Men det kan ikke hevdes noen større demokratisk forankring enn dette. Basert på vurderingene ovenfor mener jeg at enkelte typer standardavtaler som kutyme vil kunne innfri kompetansekravene i tilstrekkelig grad. 69 Særlig gjelder dette type standardavtaler som NS 8405 fordi slike standardavtaler ofte har et godt materielt innhold og er nøytralt og uavhengig utarbeidet. Når det gjelder formålet bak legitimeringssystemet finner jeg også at hensynet til demokratisk forankring i en viss utstrekning blir ivaretatt. Dette begrunnes i aksepten av praksisen som har ført til at den er blitt kutyme. Rettssikkerhetshensynet, som er det mest sentrale, vil kunne ivaretas i ulik grad alt etter hvor lang, konsekvent og allment kjent praksisen er. Jo lengre praksisen er, jo større utbredelse den har og jo mer allment kjent den er, desto høyere forutberegnelighet for aktørene. Dette er de sentrale hensynene som en standardavtale på selvstendig grunnlag mangler, jf. punkt 4.2. Ved at standardavtaler får rettskildemessig status avledet fra kutyme vil disse hensyn ivaretas. På bakgrunn av dette kommer jeg frem til at standardavtaler bør kunne tilkjennes legitimitet som rettskildefaktor ved avledet relevans fra kutyme i typetilfeller hvor punktene som er drøftet ovenfor ivaretas på en tilfredsstillende måte. 69 Kommer imidlertid an på den enkelte standardavtales materielle innhold. 18