Så lenge sangene lever

Transkript

1 233 TROND HENRIKSEN Så lenge sangene lever Jolly Kramer-Johansen Nedover gatene, bortetter landeveiene, over stenbelagte torg og spirende gressbakker, under vaiende faner og illske paroler ruller det denne dagen en tone, en sang som langsomt øker i styrke og stiger på sterke vinger. Det er 1. mai og tusener av sonore røster hever seg unisont for å fremsynge krav, lengsler og drømmer til en melodi alle kan eller snart lærer seg. En vakker melodi, en repeterende melodi, en enkel melodi en melodi som kler ordene, som gir ordene farge og særpreg. En melodi som lever Ja, det er 1. mai den dagen sosialistene toger gjennom byer og tettsteder. Den dagen hele arbeiderbevegelsen får sangstemme. Det tør være kjent at der arbeiderbevegelsen samles lyder det ganske snart sang. Det er som om en av grunnpilarene i et reisverk settes på plass. Man tilhører en bevegelse og bevegelsen får identitet, blant annet gjennom sanger, egne sanger. Sanger som tilhører bevegelsen, som tilhører arbeiderbevegelsen. Og arbeiderbevegelsen har så mange sanger den kan kalle sine egne. Og noen må ha laget disse sangene. Sangene gjorde seg vel ikke selv? Nei, de fleste har sine opphavsmenn. De fleste ble nok til under nitid arbeid ved en skrivepult, bak et klaver, under dyp konsentrasjon og årvåkenhet. Kanskje, eller kanskje ikke. En tilblivelsesprosess kan ha så ymse varianter. Poenget er at noen må stå bak. Noen må ha gjort det! Noen må ha skrevet teksten og noen må ha komponert melodien. Kjenner vi disse noen? Vet vi hvem de er? De har vel et ansikt, de har vel et navn? Å, ja. Men ofte er det vel sånn at vi nikker gjenkjennende til melodien og teksten uten at vi med sikkerhet vet hvem som har laget sangen. Den 7. mai 1902 fødtes en av disse noen. Jolly Kramer-Johansen ville vært hundre år i år. Det ble han nå ikke. Han døde allerede i 1968, men rakk likevel å sette dype spor etter seg. Så lenge sangene lever, så lenge vi synger Frihetens forpost, De unge slekter, Samholdsangen, Seieren følger våre faner (her slutter foreløpig oppramsingen av en katalog som er temmelig omfangsrik) lever også mannen. I hvert fall minnet om mannen. Selv om man ofte støter på direkte uvitenhet når navnet Jolly Kramer-Johansen nevnes. Kanskje mest blant yngre generasjoner. Og rett skal være rett; Det er kanskje ikke så ofte at Frihetens forpost synges på tilstelninger i våre dager? Det er kanskje ikke så

2 234 Arbeiderhistorie 2002 Kramer-Johansen ble medlem av det første Radio-orkestret i Her er han til venstre som alt-saksofonist i den noe senere Ønskekvartetten. mange som biter seg merke i at en så vakker melodi som De unge slekter i sin tid ble laget av en som het Jolly Kramer- Johansen? Det er en sang som ikke brukes stort i dag, i hvert fall ikke utenfor arbeiderbevegelsens noe krympende sirkel. Men likevel våges den påstand at Jolly Kramer-Johansen har gledet og kommer til å glede tilstrekkelig for at en påminnelse om hvem han var og hva han har gjort er på sin plass. Han ble altså født for hundre år siden. I Oslo. Og allerede som ung mann var Jolly Kramer-Johansen å finne som musiker i diverse orkestre som spilte til dans og underholdning på byens restauranter. Han var også medlem av det første Radio-orkesteret fra Og han var en allsidig musiker. Han behersket så mange instrumenter: harmonium, saksofon, klarinett, cello, trekkspill, banjo og refrengsanger blant annet. Og selvfølgelig klaver som vel var hans hovedinstrument. Det var bak disse tangentene han komponerte og arrangerte det meste av sin musikk. Nå var (og er) det nok ikke så uvanlig at restaurantmusikere behersket mer enn ett instrument. Det kunne være greit å sjonglere blant flere instrumenter hvis et arrangement krevde det. En pianist som også var en habil trekkspiller hadde dessuten større radius og kunne si ja til flere jobbtilbud. Var man allsidig og dyktig nok var man også mer attraktiv. Det er ikke noe hokus pokus ved det. Og Jolly Kramer-Johansen var en ettertraktet musiker. Da kinoen i Horten i 1928 gikk til anskaffelse av det instrumentet som var så populært ved kinoene i Oslo, nemlig konsertharmonium, ble det inviet av Kramer-Johansen. I den forbindelse lot stedets kinobestyrer seg intervjue av lokalavisen. Han svarer på spørsmål om det er et vanskelig instrument å spille på:

3 235 «Det er et instrument med saa mange muligheter og kombinationer, at det her i landet for tiden bare er en mand, som mestrer det til fuldkommenhet, og det er pianisten og organisten Jolly Kramer-Johansen. Da «Kongernes konge» nylig blev opført i Oslo var han utlaant til at spille paa Admiral palads. Jeg kan glæde publikum med, at han har lovet at komme hit og spille et par dage til denne film.» 1 I våre dager er ikke harmonuim et mye benyttet instrument. Det har nok blitt erstattet av andre instrumenter, som elorgelet. Ganske fort ble han kapellmester for flere orkestre. Men når var det han begynte sin komposisjonsgjerning? I de relativt få intervjuene han gjorde sier han ingenting om det, men det er ofte sånn at musikere og kanskje spesielt kapellmestere/orkesterledere lager sine egne arrangementer på musikkstykker de skal spille. De som driver litt med den geskjeften vet at veien derfra ikke behøver å være lang til en fullt ut egen komposisjon. Så kanskje var det slik det begynte? Ganske snart hadde han opparbeidet seg et anseelig ry som slagerkomponist, og han fikk også gjort plateinnspillinger av sine sanger. En liten søt Hawaiipike påstås sågar å være Norges første «sound on sound»-innspilling: En mann ett orkester! Alle instrumentene ble spilt av Jolly Kramer- Johansen selv. Etter datidens tekniske opptaksmuligheter krevde det stor nøyaktighet og teknisk innsikt. I dag vil vi vel si at virkningen var en smule pussig, men dette ble altså gjort i I Norge! Og i 1936 debuterte også Jolly Kramer-Johansen som filmkomponist. Det var i Norge for folket, som var Arbeiderpartiets valgfilm dette året. Kramer-Johansen kom i kontakt med den organiserte norske arbeiderbevegelsen i det som han selv kaller «de bevegede mellomkrigsårene» 2. En venn av ham fikk ordnet et møte en gang i 1934 mellom komponisten og Haakon Lie, som var sekretær og daglig leder for Arbeidernes opplysningsforbund (AOF). En tredje person, som Kramer-Johansen ikke kjente til på denne tiden, var også tilstede. Det var Einar Gerhardsen. I følge Kramer-Johansen var dette et møte som styrket hans egenverd og selvbilde: «De sa du til meg. De trodde på meg og ville gi meg oppgaver. Jeg kjente liksom jeg vokste der jeg sto. Det gikk opp for meg at jeg hadde et menneskeverd, og at jeg kunne skape noe i en stor saks tjeneste. Det var første gangen jeg kjente den gode inspirasjon risle gjennom sinnet» 3 Om møtet ble skjellsettende for Jolly Kramer-Johansen, hevdet Haakon Lie i et senere radiointervju at han ikke husket noe fra dette møtet. Men resultatet ble at Kramer-Johansen nå inngikk et fruktbart samarbeid med AOF og regissørene Helge Lunde og Olav Dalgard om en rekke sosialkritiske «arbeiderfilmer», hvor kanskje den mest kjente er Gryr i Norden (Dalgard 1939). Alt i alt skrev han musikken til syv av AOFs mest sentrale «arbeiderfilmer». Og det er som filmkomponist han virkelig gjør suksess. I 1938 laget han musikken til Eli Sjursdotter, en filmmatisering av Johan Falkbergets lyriske folkeroman av samme navn. Filmen ble ingen ubetinget braksuksess hos kritikerne, men Jolly Kramer-Johansens musikk ble berømmet og utropt til å være det beste ved hele filmen. I årene som fulgte laget han musikk

4 236 Arbeiderhistorie 2002 Kramer-Johansen skrev musikken til flere av AOFs arbeiderfilmer. Olav Dalgards Gryr i Norden fra 1939 var en av dem. Her ser vi skuespillerne Bjarne Bø og Tryggve Larssen som henholdsvis Carl Jeppesen og Oscar Nissen. til mange, mange av våre mest kjente og populære spillefilmer. Filmer som De vergeløse (1939), Tante Pose (1940), Tørres Snørtevold (1940), Den forsvundne pølsemaker (1941), Den farlige leken (1942), En herre med bart (1942), Vi gifter oss (1951) og Bustenskjold (1958) bare for å ha nevnt noen av i alt 31 langfilmer som gikk på norske kinoer og der musikken var ved Jolly Kramer- Johansen. Og han nøt stor respekt som filmkomponist. En kombinasjon av kompositoriske evner og teknisk interesse skulle vise seg å være nyttig. Han ble ofte refert til som «vår eneste filmkomponist av fag». Det var viktig for ham å sette seg inn i filmteknikkens finesser. For å komponere illustrasjonsmusikken måtte han måle de forskjellige punkter i filmen, finne ut hvor mange meter de var, dernest regne ut tiden nøyaktig på sekundet. Og så komponere etter stoppeklokka! Det kan jo høres litt traurig ut å jobbe under slike forhold. Vårt bilde av en kunstnersjel i selve skapelsesprosessen er muligens litt annerledes. Vi vil kanskje gjerne tro at den skjønneste kunst blir til under andre og mer romantiske forhold. Og en liten anekdote fortalt av Jolly Kramer-Johansens familie kan kanskje bygge opp under myten om kunstneren som alt annet enn A4-formatert notesmører: Jolly Kramer-Johansen bodde hele sitt liv i Oslo, men familien hadde et landsted ved Ski i Akershus, dit han gjerne dro for å koble av og hente inspirasjon og nye krefter. Der befant det seg også et gammelt trå-orgel. Historien vil ha det til at da Jolly

5 237 Leif Sindings populære spillefilm De vergeløse fra 1939 ble også tonesatt av Kramer-Johansen. Denne musikken regnes som et av hans beste verk. Georg Richter i rollen som Albert og Per Kvist som den tilbakestående gårdsgutten Mathias hadde to sentrale roller i filmen. Kramer-Johansen fikk i oppdrag å komponere musikken til filmen De vergeløse, reiste han ned til Ski på en solfylt sommerdag, bar pumpeorgelet ut i enga og satt der og tråkket og svettet og laget introen til filmen, mens kuer og hester sto undrende rundt (og kanskje trampet takten?). 4 I hvert fall; musikken til De vergeløse regnes i dag som et av hans beste verk. Selv om Kramer-Johansen i sin tid kanskje var landets fremste filmkomponist kommer vi ikke uten om det faktum at han også ruver blant våre største arbeidersanger-komponister. Samarbeidet med Arne Paasche Aasen bør være vel kjent. Det er ikke få strofer av Paasche Aasen Kramer-Johansen har tonesatt, og det var heller ikke få arrangementer i regi av arbeiderbevegelsen der disse to hadde ansvaret for de kunstneriske innslag. Og mellom dem utviklet det seg et varmt vennskap og stor respekt for hverandres kunstneriske integritet. I forbindelse med Jolly Kramer- Johansens 60-års dag sa Arne Paasche Aasen det slik: «Mange komponister har i årenes løp satt melodier til tekster av meg, men få om noen har truffet spikeren slik på hodet som Kramer-Johansen. Her har virkelig tekst og melodi gått opp i en høyere enhet. Det jeg ikke fikk sagt i min tekst, sa Jolly i sin melodi.» 5

6 238 Arbeiderhistorie 2002 Har de funnet melodien? Samarbeidet med Arne Paasche Aasen var usedvanlig fruktbart og resulterte i en imponerende produksjon. Her er parhestene fotografert sammen med Arbeiderbladets journalist Ella Gjervig i februar Også andre forfattere har fått noen av sine ting tonesatt av Jolly Kramer-Johansen. Som nevnt laget han den vakre melodien til Kåre Holts De unge slekter. Han har videre jobbet med tekster av Einar Skjæraasen, Elling Solheim og Arnulf Øverland og brukte dikt av blant andre Rudolf Nilsen i komposisjoner for mannskor. I 1958 skrev han en kavalkade over arbeidersanger gjennom 50 år til Norsk Arbeiderssangerforbunds 50-årsjubileum. Noe av det gjeveste han gjorde som dirigent var da han ledet fire tusen sangere og et symfoniorkester under fremføringen av dette verket på Jordal Amfi samme år. Den sammenbindende teksten var skrevet av Arne Paasche Aasen. Senere ble han hedret med Norsk Arbeidersangerforbunds høyeste utmerkelse i gull for sin store innsats gjennom 30 år for arbeidersangen i Norge. Joda, slik kjenner vi ham. Som mannen bak melodiene, som utøvende og skapende musiker. Men han bedrev også en omfattende virksomhet som tillitsvalgt og organisasjonsmann og engasjerte seg sterkt for komponistenes interesser. Det begynte med at han var en av stifterne av Norsk Slagerkomponistforening et organ under TONO (et selskap som forvalter fremføringsrettigheter for musikkverk i Norge og som drives av sine medlemmer: komponister, tekstforfattere og musikkforlag). Der satt han som styremedlem fra star-

7 239 ten i I 1939 tok han initiativet til dannelsen av Norsk Filmkomponistforening og ble valgt til foreningens formann og representerte filmkomponistene i TONOs styre og representantskap. Han var også formann og propagandasjef i NOPA (Norske Populærautorer) et forbund som ble stiftet for at også komponistene blant populærautorene skulle få bli med i Nordisk Revy-union (NRU), og som skulle propagandere for norsk populær- og underholdningsmusikk. Her fungerete han som president i perioden En av de sakene som opptok ham mest som propagandasjef i NOPA var muligheten for å bygge opp et norsk kinotek. Ideen bak et norsk kinotek hadde sitt utspring i at Kramer-Johansen lenge hadde sett seg lei på at forholdsvis store summer forsvant til utenlandske musikkprodusenter hver gang en ny norsk film så dagens lys. Dette fordi det var «enklest» å forsyne seg fra en allerede eksisterende katalog når man trengte til illustrasjonsmusikk. Denne bruken, mente Kramer-Johansen, kunne overflødiggjøres hvis man hadde et norsk katalogisert platearkiv. Og det var jo ingen tvil om at det fantes god og velegnet norsk musikk til å dekke dette behovet. Problemet var imidlertid at denne musikken nærmest var ikke-eksisterende og utilgjengelig så lenge den ikke fantes på plate eller registrert på annen måte. Han møtte en del uventet motstand i dette arbeidet. Det var de som hevdet at «boksmusikk» ville ødelegge for filmkomponistens kunstneriske oppgave og innsats i den enkelte film og at det ikke lenger ble behov for original handlingsmusikk til norske spillefilmer. Men alt han ville var bare å skape rettferdige konkurranseforhold. Han hadde sett hvor enkelt det var å ty til utenlandsk «boksmusikk» i norske filmer så lenge denne musikken lå fiks ferdig til bruk og dertil ordnet i en emnekatalog. Nå ville han skape en tilsvarende norsk og samtidig slå et slag for fullverdig musikk komponert av norske komponister! Jolly Kramer-Johansen var også medlem av Oslo Musikerforening. Selv om han ikke innehadde noen verv i foreningen var han aktiv nok på generalforsamlinger og årsmøter. Han huskes blant annet for sine ideer og forslag om hva som kunne gjøres for musikere som grunnet sykdom eller annet ikke hadde muligheter for inntjening av ordinær lønn. Og han ble hedret med foreningens egen høye orden «Det Gyldne Kryss». Kanskje den største lykke en kunstner kan oppleve er når han eller hun får oppleve at kunsten de skaper når et helt folk ennå mens kunstneren selv er i live. Det fikk Jolly Kramer-Johansen. Det er sagt at hvis en sang overlever de første femogtyve år, så overlever den også de neste hundre. Noen av Jolly Kramer- Johansens verker er i ferd med å bevise akkurat den påstanden. Og det er ikke mer enn rett og rimelig. Melodiene han skapte kan vise seg å være tidløse, selv om de ofte ble laget som kommentarer til den tiden han levde i. Noter 1 Utklipp i Jolly Kramer-Johansens scrapbook, datert Horten 20.februar Arbeiderbladet Ibid. 4 Samtale med Berit Kramer Stan (datter) og Finn Jolly Kramer-Johansen (barnebarn). 5 Arbeiderbladet, 7.mai 1962