Charles Dickens. Et julekvad. bokklubben. oversatt av Torstein Bugge Høverstad

Transkript

1 Charles Dickens Et julekvad oversatt av Torstein Bugge Høverstad bokklubben

2 Innhold Før s te Stro fe Barflints gjen ferd...7 An nen stro fe Den før s te av de tre ån der Tred je stro fe Den and re av de tre ån der...63 Fjer de stro fe Den sis te av ån de ne...99 Fem te stro fe Slut ten på det hele

3 Før s te Stro fe Barflints gjen ferd Barflint var død; det er det før s te. Om den sa ken er in gen tvil mu lig. Be gra vel ses pro to kol len var under skre vet av pres ten, kir ke tje ne ren, bedemannen og den nær mes te blant de et ter lat te. Knug sat te sitt navn un der den, og Knugs navn sto til tro ende på Bør sen, uan sett hva han vil le ha fing re ne i. Gam le Barflint var død som en dør spi ker. Nåja; jeg me ner ikke å på stå at jeg selv vet hva som er så spe si elt dødt ved en dør spi ker. Per son lig kun ne jeg være til bøye lig til å be trak te en kis te spiker som det ab so lutt dø des te i jern va re bran sjen. Men gjen nom et slikt munn hell ta ler våre for fedres vis dom; og ikke skal mine verds li ge fing re klusse ved slikt, el lers går snart hele lan det på dun ken. Til lat meg der for at jeg gjen tar, med et ter trykk, at Barflint var død som en dør spi ker. 7

4 Om Knug viss te at han var død? Na tur lig vis viss te han det. Hvor dan kun ne han unn gå det? Knug og han had de vært kom pan jon ger i, jeg vet ikke hvor man ge år. Knug var hans enes te testamen teksekutor, enes te ad mi nist ra tor, enes te befullmektigede, enes te universal arving, enes te venn, og enes te sør gen de et ter lat te. Og selv Knug var ikke så grue lig søn der knust av den tris te be gi ven he ten at han ikke de mon strer te sin usvi ke li ge for ret ningssans på sel ve be gra vel ses da gen, og høy tidelig holdt den med et ga ran tert rø ver kjøp. Når Barflints be gra vel se først er nevnt, fø rer det meg straks til ba ke til ut gangs punk tet. Det er in gen tvil om at Barflint var død. Det te må være fullkom ment klart, el lers kan det umu lig kom me noe for un der lig ut av den his to ri en jeg har å for tel le. Had de vi ikke vært fullt over be vist om at Hamlets far var død før styk ket be gyn te, vil le det ikke vært det min ste merk ver dig ved hans natt li ge spa ser tur i øs ta vind på sine egne borg mu rer, ikke mer enn om en hvil ken som helst mid del ald ren de her re dristet seg ut et ter mør kets frembrudd på et trekk fullt sted St. Pauls kir ke gård, for eks em pel for boksta ve lig talt å lam slå sin sønns skrø pe li ge sinn. Knug mal te ald ri over Barflints navn. Der ble det stå en de, i åre vis et ter på, over pakkhusdøren: Knug & Barflint. Fir ma et var kjent un der nav net Knug & Barflint. Det hend te at ny kom lin ger i forret nin gen kal te Knug Knug; det hend te li ke le des 8

5 at de kal te ham Barflint, men han svar te på beg ge navn. Det var ett fett for ham. Å, spør om han var en hard negl med riv jernet, den ne Knug! en kar rig, kne gen, nidsk, grisk, glupsk, grå dig gam mel syn der! Hard og skarp som flint, som ald ri noe fyr stål had de slått en var mende gnist fra; sær, seg selv nok, og sky som en østers. Kul den inni ham bunn frøs de eldede an siktstrek ke ne, bet i den spis se ne sen, skrum pet hans kinn, stiv net hans skritt; gjor de øy ne ne røde, de tyn ne lep pe ne blå, og ga seg skarpt til kjen ne i den gnis sen de stem men. Et fros sent rim dek ket ho det og øyenbrynene og den mag re ha ken. Hvor han kom, bar han sine egne kul de gra der med seg; konto ret hans frøs i hun de da ge ne, og tød de ikke opp en grad til jul. Ytre hete el ler kul de had de li ten virk ning på Knug. In gen var me kun ne var me ham, in tet vinter vær kjøl ne ham. In gen hut ren de vind var bit re re enn han, in gen dri ven de sne mer in nett i sitt for sett, in tet ham ren de regn mind re mot ta ke lig for bøn ner. Dår lig vær kun ne ikke ham le opp med ham. Om det så var det tet tes te regn, el ler sne, hagl og sludd, så var de ham over leg ne på ett enes te felt: de åp net seg ofte til over flod, og det gjor de ald ri Knug. In gen stan set ham noen sin ne på ga ten, med gla de blikk, for å si: «Kjæ re Knug, hvor dan har De det? Kom mer De ikke snart og be sø ker meg?» Ingen tig ger bønn falt ham om en skjerv, in gen barn 9

6 spur te ham hva klok ken var, in gen vill fa ren mann el ler kvin ne had de i hele hans liv spurt Knug om vei en. Selv fø rer hun de ne så ut til å kjen ne ham; ikke før så de ham nær me seg, før de hal te sine blin de ei ere inn i dør åp nin ger og si de ga ter, og logret der et ter med ha len som for å si: «In gen øyne er bed re enn et ondt øye, o mør ke her re!» Men hva bryd de Knug seg om det! Det var presis slik han vil le ha det. Å smy ge langs kan ten av li vets myld ren de sti er, med et var sel til all mennes ke lig var me om å hol de av stand, det te var for Knug det spradene kal ler snad der. Det var en gang av alle årets gode da ger, på jul af ten at gam le Knug satt opp slukt av sin hoved bok. Væ ret var kaldt, rått og bi ten de; ute var det tåke, og han kun ne høre folk i smu get gå prusten de hit og dit, slå hen de ne mot brys tet og stampe med føt te ne i bro leg nin gen for å hol de var men. By ens ur had de nett opp run det tre, men det var alle re de nes ten mørkt; lyst had de det ikke vært hele da gen, og talg ly se ne skin te i vin du ene på kon to rene rundt, som røde fargestrøk mot den kom pakte bru ne luf ten. Tå ken kom vel ten de inn av hver sprekk og hvert nøk kel hull; uten for lå den så tett at hu se ne midt imot var bare skyg ger, skjønt smuget knapt kun ne vært tran ge re. For en som så denne skit ne sky en sen ke seg og ut vis ke alt, var det en nær lig gen de tan ke at Na tu ren had de til hold tett ved og bryg get i stor ska la. 10

7 Dø ren til Knugs bok hol de ri sto åpen; det var for at han skul le kun ne hol de et øye med kon toris ten, som satt i et be drø ve lig lite av luk ke borten for, en slags bås, og ko pi er te brev. Knug had de tent en li ten lunk på sin ka min; men var den li ten, var kon to ris tens så mye mind re at den så ut som en kull bit. Men fyl le på den kun ne han ikke, for Knug had de satt kullkassen på sitt eget rom; og sik kert er det at ikke før had de kon to ris ten kommet inn med sin skuf fe, før hans fore sat te vil le spådd at de to snart kom til å skil le lag. Kon to risten ifør te seg der for sitt hvi te ull skjerf og for søk te å fin ne var me ved talg ly set; men det var en mann med be gren set fan ta si, så han mis lyk tes. «Gle de lig jul, on kel! Gud vel sig ne deg!» rop te en mun ter stem me. Den til hør te Knugs nevø, som kom så fort på ham at han ikke had de mer ket noe for var sel. «Pøh!» sa Knug. «Hum bug!» En rask marsj gjen nom tåke og frost had de gitt ham slik var me i krop pen, den ne ne vø en til Knug, at han for me lig glø det; an sik tet var fint og rødt, øy ne ne glit ret, for ikke å nev ne den dam pen de pus ten. «Ju len hum bug, on kel!» sa Knugs nevø. «Det kan du umu lig mene.» «Men det gjør jeg,» sa Knug. «Gle de lig jul! Har du noen rett til å være glad? Noen grunn til å være glad? Du er da el lers fat tig nok.» 11

8 «Nå, nå,» svar te ne vø en mun tert. «Har du noen rett til å være dys ter? Noen grunn til å være gretten? Du er da el lers rik nok.» Knug, som ikke had de noe bed re svar fer dig på tun ge spis sen, sa «Pøh!» på ny, og fulg te det opp med: «Hum bug.» «Ikke vær bisk, on kel,» sa ne vø en. «Hva skul le jeg el lers være,» svar te on ke len, «når jeg le ver i en ver den full av idio ter? Gle de lig jul! Til Bloks berg med gle de lig jul! Hva an net er din jul enn ti den for å be ta le dine reg nin ger uten pen ger; for å se at du er blitt et år eld re, og ikke en time ri ke re; for å ba lan se re dine regn ska per, og spo re hver post gjen nom samt li ge av årets må ne der, hver især en an kla ge? Had de jeg fått vil jen min,» sa Knug for bitret, «skul le hver idiot som går rundt med Gle de lig jul på lep pe ne, bli kokt med sin egen ju le pud ding, og si den be gra vet med en krist torn splint gjen nom hjer tet. Det skul le han!» «On kel!» sa ne vø en be den de. «Nevø!» svar te on ke len barskt. «Hold du jul på ditt eget vis, og la meg hol de den på mitt.» «Hol de den,» gjen tok Knugs nevø. «Men du hol der den jo ikke.» «Så la meg være fri for den, da,» sa Knug. «Din skal du nok få god gagn av! Like god som av ju ler før!» «Man ge ting som kun ne vært meg til gode, har jeg vel for sømt å dra nyt te av,» svar te ne vø en, «og 12

9 ju len iblant dem. Men så mye er sik kert, at hver gang det stun der til ju le tid, ten ker jeg på den, ikke bare med den ær bø dig het som skyl des dens hel li ge navn og kil de om da noe av det te kan kal les bare, men som en god tid, en tid for var me, til gi vel se, barm hjer tig het og triv sel; den enes te tid jeg kjenner, i årets lan ge ka len der, da menn og kvin ner like som sam stem mer i å åpne sine luk ke de hjer ter på vid vegg, og å ten ke på mind re pry de li ge folk som om de vir ke lig var rei se fel ler mot gra ven, og ikke en an nen dy re art på vei mot gan ske and re mål. Og der for, on kel, skjønt ju len ald ri har gitt meg en tød del gull el ler sølv i lom men, tror jeg på at den har gjort meg godt, og vil gjø re meg godt; og jeg sier: Gud vel sig ne den!» Kon to ris ten i bå sen kom ufri vil lig til å klap pe. Det upas sen de i det te gikk øye blik ke lig opp for ham, og han ga seg til å rake i il den, hvor på den sis te spe de gnis ten sluknet for evig. «La meg høre én lyd til fra Dem,» sa Knug, «så kan De fei re ju len ved å mis te stil lin gen. Her ren er svært så vel ta len de,» la han til, hen vendt til sin nevø. «Det for und rer meg at du ikke hel ler lar deg vel ge til Par la men tet.» «Ikke vær tverr, on kel. Kom og spis mid dag hos oss i mor gen!» Knug sa han vil le jo, han sa så. Han gikk hele ut tryk ket til ende, og sa han ville før se ham på et yt terst fjernt sted. «Men hvor for?» ut brøt Knugs nevø. «Hvor for?» 13

10 «Hvor for gif tet du deg?» sa Knug. «For di jeg ble for els ket.» «For di du ble for els ket!» knur ret Knug, som om det te ene, av alt i ver den, kun ne være lat ter li ge re enn en gle de lig jul. «Far vel!» «Men on kel, du kom jo ald ri til meg før det skjed de. Hvor for bru ke det som grunn for ikke å kom me nå?» «Far vel,» sa Knug. «Jeg øns ker ikke noe av deg; jeg ber ikke om noe av deg; hvor for kan vi ikke være ven ner?» «Far vel,» sa Knug. «Jeg be kla ger av hele mitt hjer te at du er så fast be stemt. Vi to har ald ri vært i noe klam me ri, som jeg har med vir ket til. Men nå har jeg gjort mitt for søk, til ære for ju len, og mitt ju le hu mør ak ter jeg å be hol de til det sis te. Så gle de lig jul, on kel!» «Far vel!» sa Knug. «Og godt nytt år!» «Far vel!» sa Knug. Hans nevø for lot ikke des to mind re rom met uten et am pert ord. Ved yt ter dø ren stan set han med gode ju le øns ker til kon to ris ten, som, fros sen som han var, dog var var me re enn Knug; for han gjen gjeld te dem venn lig. «Der har vi en til av dem,» mum let Knug, som over hør te ham. «Kon to ris ten min, med fem ten skilling i uken, og kone og fa mi lie, pra ter om en gle de lig jul. Jeg tror jeg trek ker meg til ba ke til ga le hu set.» 14

11 Idet den ne gal nin gen slapp Knugs nevø ut, hadde han slup pet to and re men nes ker inn. Det var to trin ne her rer, tri ve li ge å skue, som nå tok av seg hat ten på Knugs kon tor. Beg ge bar på bø ker og pa pi rer og buk ket til ham. «Knug & Barflint, om jeg ikke tar feil,» sa en av her re ne et ter å ha råd ført seg med sin lis te. «Har jeg den gle de å tale med hr. Knug, el ler hr. Barflint?» «Hr. Barflint har vært død de sis te syv år,» svarte Knug. «Han døde for syv år si den på den ne dag.» «Vi sto ler på at hans rund hån det het er like godt re pre sen tert ved hans gjen le ven de kom pan jong,» sa her ren, og over rak te sine kreditiver. Og visst var den så; for de to had de vært brød re i ån den. Da Knug fikk høre det il le vars len de or det rund hån det, ryn ket han bry ne ne, og ris tet på hodet, og rak te kreditivene til ba ke. «I den ne søte ju le tid, hr. Knug,» sa her ren, og tok frem en penn, «er det mer enn el lers øns ke lig at vi yter vår skjerv til de fat ti ges og nødstedtes un derstøt tel se, for de li der tungt på den ne ti den. Mange tu se ner mang ler en hver for nø den het, min her re; hund re tu se ner mang ler en hver be kvem me lig het.» «Har man in gen fengs ler?» spur te Knug. «Nok av fengs ler,» sa her ren, og la pen nen fra seg igjen. «Og fat tig hu se ne?» vil le Knug vite. «Er de fort satt i drift?» «Det er de,» svar te her ren. «Skjønt jeg skul le øns ke jeg kun ne si at de ikke var det.» 15

12 «Tre de møl len og Fat tig lo ven, de er også i full virk som het?» sa Knug. «Jo, og beg ge tra velt be skjef ti get.» «Å! Av det De sa først, ble jeg engs te lig for at noe skul le ha skjedd som hind ret dem i de res nytti ge vir ke,» sa Knug. «Det te gle der meg over må te å høre.» «En kel te av oss be tvi ler fak tisk at dis se bi bringer den ret te kris te li ge ve der kve gel se for kropp el ler sjel hos de bre de lag,» svar te her ren. «Der for er vi i ferd med å sam le inn til et fond, med det for mål å skaf fe de fat ti ge litt mat og drik ke, for uten noe til var me. Vi har valgt den ne ti den, for di den mer enn and re er ti den da mang ler fø les skarpt, mens overflo den fry der seg. Hva kan jeg no te re Dem for?» «In gen ting!» svar te Knug. «Her ren vil være ano nym?» «Jeg vil være i fred,» sa Knug. «Si den her re ne spør hva jeg vil, er det sva ret. Jeg selv ven ter in gen gle de av ju len, og jeg har ikke råd til å hol de døge nik ter med gle der. Jeg bi drar til å un der støt te de etab lis se men te ne jeg nevn te; de er kost ba re nok, så la dem som er dår lig stilt, kom me dit.» «Man ge kan ikke kom me dit; og man ge vil le hel ler dø.» «Nå, vil de hel ler dø,» sa Knug, «så var det vel best om de fikk gjort det, og mins ket vår overflø di ge be folk ning. For øv rig om De vil ha meg unn skyldt kan jeg ikke vite at det har seg slik.» 16

13 «Men De kan få vite det,» be mer ket her ren. «Det er ikke min sak,» svar te Knug. «Det får være nok at en mann for står seg på sine egne saker, om han ikke skal blan de seg i and res. Mine opp tar all min tid. Far vel, mine her rer.» Her re ne inn så klart det nyt te lø se i å for føl ge sitt ærend vi de re, og trakk seg til ba ke. Knug gjenopp tok sitt ar beid, nå med høy ere tan ker om seg selv, og i et lys ti ge re lune enn van lig var for ham. Imens tet net tå ken og mør ket, i den grad at folk ren te hit og dit med blus sen de fak ler og fal bød sine tje nes ter, hvor de gikk for an og lys te hes te span nene vei en. Tår net på den eld gam le kir ken, hvor ellers den hese gam le klok ken plir te po lisk ned på Knug fra et go tisk vin du i mu ren, for svant av syne, og si den lød dens ti mer og kvar te rer fra sky ene, med dir ren de skjel vin ger et ter på, som om ten ne ne klap ret i dens fros ne hode der oppe. Kul den ble intens. I ho ved ga ten, ved hjør net til smu get, var noen ar beids folk i gang med å re pa re re gass rø re ne, og had de nørt opp et vel dig bål i et bek ken; en skare fil le te menn og gut ter flok ket seg rundt det, og var met hen de ne og mis set med øy ne ne mot il den i hen ryk kel se. Hyd ran ten, over latt til seg selv, lot sur mu len de sin over flom størk ne og for vand les til mis an tro pisk is. Ly set fra bu tik ke ne, hvor kristtorn kvis ter og bær spra ket i lam pe he ten i vin du ene, gjor de ble ke an sik ter rød mus se de idet de pas ser te. Han de len med fjær kre og fe te va rer ble til en fa bel- 17

14 ak tig spas, et strå len de fest opp tog, som nær sagt umu lig lot seg for bin de med kjed som me li ge prinsip per som pru ting og salg. Over bor ger mes te ren i sin høy borg, det mek ti ge Bypaléet, ga ord re til sine fem ti kok ker og hov mes te re om å hol de jul slik det søm met seg en over bor ger mes ters hus stand; og selv den lil le skred de ren, som han sist man dag had de bø te lagt fem skil ling for å ha vært full og blod tørstig på åpen gate, rør te sam men mor gen da gens pudding i sitt lofts kam mers, mens hans mag re kone og bar net var ute og hand let inn ok se kjøt tet. Tet te re enda, og kal de re! Stik ken de, sø ken de, bi ten de kul de. Had de den gode St. Dunstan bare nap pet Hin man nen i ne sen med vær som det te, i ste det for å ty til mer vel kjen te vå pen, da så menn skul le han brølt så det hør tes. Eie ren av én knepen ung nese, gna get og knas ket av den hung rende kul den slik hun der gna ger ben, krø ket seg ned for an Knugs nøk kel hull for å trak te re ham med en ju le sang; men et ter før s te tone av Gud gle de Eder, her re menn! Gid godt er alt I få! trev Knug lin ja len med slik ener gisk hand le kraft at san ge ren røm te i red sel, og over lot nøk kel hul let til tå ken, samt til en enda nær me re ånds fren de, kul den. Om si der ble det sten ge tid på kon to ret. Med megen mot vil je kløv Knug ned av sin krakk og inn- 18

15 røm met taust det te fak tum i ret ning bå sen og konto ris ten, som spo ren streks blås te ut ly set og sat te på seg hat ten. «Og i mor gen vil De vel ha hele da gen fri, kan jeg ten ke meg?» sa Knug. «Ja, hvis det pas ser, hr. Knug.» «Det pas ser al de les ikke,» sa Knug; «uri melig er det att på. Om jeg der for holdt til ba ke en toskilling, vil le De føle at De led over last; har jeg ikke rett?» Kon to ris ten smil te svakt. «Ikke des to mind re,» sa Knug, «sy nes De ikke jeg li der over last, når jeg be ta ler en hel dag lønn uten å få et ar beids slag igjen.» Kon to ris ten be mer ket at det drei de seg om en gang om året. «En dår lig unn skyld ning for å rund stje le en mann hver femogtyvende de sem ber!» sa Knug, mens han knep pet yt ter frak ken til ha ken. «Men må De ha hele da gen, så må De vel. Innfinn Dem des to tid li ge re nes te mor gen.» Kon to ris ten lo vet at det skul le han, hvor på Knug stam pet ut med et knurr. På et blunk var kon to ret låst, og kon to ris ten, med sine lan ge hvi te skjerf ender ding len de til un der mid jen (for han eide in gen yt ter frakk), skled tyve gan ger, til ære for jul af ten ned en sklie i Cornhill, sist i en ga te lang kø av gut ter, og løp si den til Cam den Town så fort bena kun ne bære, for å kom me hjem og leke blin de bukk. 19

16 Knug inn tok sin me lan kol ske mid dag på sitt van te me lan kol ske verts hus, og gikk, et ter å ha lest samt li ge avi ser og for dre vet res ten av af te nen med sin bank bok, hjem i seng. Han bod de til leie det sam me sted som tid li ge re had de hu set hans avdø de kom pan jong. Det var en klyn ge mør ke rom i en svær, dys ter ka ser ne in nerst i et gårds rom, hvor byg nin gen så åpen bart ikke hør te hjem me at man nes ten skul le tro den had de løpt dit inn, en gang den bare var et små hus som lek te gjem sel med andre hus, og si den had de glemt vei en ut igjen. Nå var den så visst gam mel nok, og mis trøs tig nok, for in gen and re bod de der enn Knug; res ten av romme ne var ut leid til kon to rer. Gårds plas sen var så mørk at selv Knug, som kjen te hver bro stein, måtte fam le seg frem. Tå ken og fros ten hang så tungt om den svar te, gam le inn gangs døren til huset at det var som om sel ve væ rets ånd satt i sørg mo dig me di ta sjon på ters ke len. Nå er det et fak tum at det på in gen måte var noe spe si elt ved dør ham me ren på den ne dø ren, utover det at den var svært stor. Det er li ke le des et fak tum at Knug had de sett den, mor gen og kveld, i alle de år si den han flyt tet inn der; til det te kom mer at Knug var så lite til bøye lig til drøm me ri er som noen mann i Lon don by, selv med reg net og det er å ta sterkt i by sty ret, ol der men ne ne og lau ge ne. Ha også i men te at Knug ikke had de of ret Barflint en tan ke si den tid lig sam me et ter mid dag, da han 20

17 sist nevn te sin i syv år av dø de kom pan jong. Og la så hvem som vil for kla re meg, såfremt han kan, hvor dan det gikk til at idet Knug sat te nøk ke len i lå sen, så han på dør ham me ren, og uten at den imens for and ret form, ble den til, ikke en dør hammer, men Barflints an sikt. Barflints an sikt. Det var ikke som alt an net på gårds plas sen, i ugjen nom tren ge lig skyg ge; det var om gitt av et sy ke lig lys, lik en be der vet hum mer i en mørk kjel ler. Det var ikke sint, el ler vilt; det bare så på Knug, slik Barflint plei de å se på ham, med spø kel ses ak ti ge bril ler skjø vet opp i en spø kelses ak tig pan ne. Hå ret flak ket så un der lig, som av et pust, el ler varm luft; og skjønt øy ne ne var vid åpne, var de al de les ube ve ge li ge. Det var dét, og den bly grå far gen, som var det redd som me; men det var som om red se len ikke så mye lå i sel ve an sik tet, el ler ut tryk ket, som i mot set ning til det og hin si des dets kon troll. Mens Knug stir ret stivt på det te fe no me net, ble det på ny en dør ham mer. Det vil le være løgn å si at han ikke fikk en støkk, el ler at han ikke mer ket en fryk te lig fornem mel se i blo det som had de vært ham frem med si den barnsben. Men han strak te hån den ut og tok i nøk ke len han had de slup pet, vred den fast om, gikk inn, og ten te talg ly set. Visst nøl te han i et øye blikks ube slutt som het før han luk ket dø ren; og visst kik ket han først for- 21

18 sik tig bak om den, som om han halvt ven tet å bli skremt li vet av ved å se Barflints hår pisk stik ke ut i gan gen. Men bak dø ren var der in gen ting, unntatt skru ene og mut ter ne som holdt dør ham me ren på plass; så han sa: «Pøh, pøh!» og luk ket den med et smell. Ly den gjen lød gjen nom hu set som tor den. Hvert rom over ham, og hvert vin fat i vin hand le rens kjeller un der, had de li ke som sitt se pa ra te skrall av ekko er. Knug var ikke den mann som lot seg skremme av ek ko er. Han lås te dø ren, gikk inn gan gen og opp trap pen, og for has tet seg ikke; un der veis knep han so ten av lysveken. Man bru ker iblant ut tryk ket å kun ne kjø re et seks spann opp en god, gam mel trapp, el ler igjennom en dår lig, ny lov som Par la men tet har vedtatt; men la meg her og nå si at opp den ne trap pen kun ne man kjørt en be gra vel ses vogn, og gjer ne si de lengs, med tverr styk ket mot veg gen og dø ren mot ba lust re ne, og det uten van ske lig het. Der var mer enn bredt nok, og plass til over mål; hvil ket kan skje kan for kla re at Knug for an seg syn tes han så en be gra vel ses vogn rul le for egen kraft opp over i tusmørket. Et halvt du sin gass lyk ter fra ga ten ville ikke opp lyst gan gen nev ne ver dig, så man kan ten ke seg at det var nok så mørkt med Knugs prås. Opp over gikk Knug, og bryd de seg ikke en døyt om det te; mør ke er bil lig, og Knug lik te det godt. Men før han luk ket sin egen tun ge dør, gikk 22

19 han en run de gjen nom rom me ne for å se at alt var i or den. An sik tet satt godt nok i min net til at han føl te be hov for det te. Stue, so ve væ rel se, pulterkammer. Samt li ge som de skul le være. In gen un der bor det, in gen un der so fa en, et lite bål på pei sen, skje og bol le kla re, og den lil le kje len med vel ling (for Knug had de fått en for kjø lel se i ho det) på varmehyllen i pei sen. Ingen un der sen gen, in gen i ska pet, in gen i slå broken hans, som hang i en mis ten ke lig po si tur mot veg gen. Pulterkammeret, som van lig. En gam mel gnist fan ger, to gam le sko, to fis ke kur ver, et trebent vas ke stell, og en il dra ker. En de lig til freds luk ket han dø ren og vred nøkke len om; vred den to gan ger om, hvil ket han ikke had de for vane. Så le des sik ret mot over ras kel ser av før te han seg hals bin det, ifør te seg slå bro ken, tøfler og natt lue, og sat te seg for an pei sen for å spi se sin vel ling. At bå let var lite, er sik kert og visst; null verdt på en så bit ter kveld. Han måt te set te seg helt inntil og ruge over det, før det lot seg gjø re å suge den spink les te var me av slik en hånd full bren sel. Det var en gam mel peis, byg get for en glemt hol landsk kjøp mann i gam le da ger, og inn ram met av pus sige hol land ske kak ler, hver med en il lust ra sjon til Skrif ten. Der var Kainer og Abe ler, Fa ra os døtre, dron nin ger av Saba, him mel ske sen de bud som dal te gjen nom luf ten på sky er av ut se en de som 23

20 dun dy ner, Abrahamer, Belsasarer, apost ler som la fra land i sau se nebb, hund re vis av fi gu rer å la tanke ne kret se om; og like fullt, slik Pro fe tens stav kom til syne i for dums tid, kom det te an sik tet til den syv år døde Barflint og sluk te det hele. Om hver kak kel fra først av had de vært tom, men med makt til av hans løs rev ne tankebrokker å for me et bil de på den blan ke over fla ten, vil le det vært ho det til gam le Barflint på hver enes te. «Hum bug!» sa gam le Knug og gikk seg en tur i rom met. Et ter fle re rund tu rer sat te han seg igjen. Idet han kas tet ho det bak over, kom blik ket hans til å fal le på en bjel le som hang der, ute av bruk nå, men av en el ler an nen for lengst glemt grunn med for bin del se til et kam mers i øver ste eta sje i byg ningen. Til hans sto re for bløf fel se, og med en un derlig, ufor klar lig frykt, så han nå at mens han stir ret på den, be gyn te bjel len å be ve ge seg. I be gyn nel sen sving te den så sak te at den knapt ga lyd fra seg, men snart klang den kraf tig, og det sam me gjor de hver bjel le i hu set. Det te kan ha vart et halvt mi nutt, el ler et minutt, men det var som en time. Bjel le ne stil net som de had de be gynt, sam ti dig. De ble et ter fulgt av en skram len de larm, dypt ne den fra, som om noen slep te en tung len ke over fa te ne i vin hand le rens kjel ler. Knug min tes da å ha hørt at spø kel ser i hjem søk te hus et ter si gen de plei de å sle pe på len ker. 24

21 Kjel ler dø ren fløy opp med et drønn, og straks hør te han lar men langt ty de li ge re, fra eta sje ne under; og så kom den opp trap pe ne; og så kom den rett mot hans dør. «Hum bug, uan sett!» sa Knug. «Jeg nek ter å tro det.» Men an sikts far gen hans ble en an nen da larmen, uten å stan se, fort sat te rakt inn gjen nom den tun ge dø ren, og kom inn i rom met for øy ne ne på ham. Idet den så gjor de, fór den dø en de flammen opp, som om den rop te: «Ham kjen ner jeg! Barflints gjen ferd!» før den sank sam men på ny. Det sam me an sik tet, nøy ak tig det sam me. Barflint med sin hår pisk, sin van te vest, ovns rør bukser og støv ler; og dus ke ne på sist nevn te var like stritten de som hår pis ken og frak ke skjø te ne og hå ret på ho det. Len ken han slep te på, var låst fast om li vet; den var lang, og vik let om kring ham som en hale; og den var smidd (Knug fikk stu de re den på kloss hold) av pen ge skrin, nøk ler, hen ge lå ser, pro to kol ler, ver di pa pi rer, og tun ge pun ger av ve vet stål. Krop pen var gjen nom sik tig; der Knug satt og stir ret, kun ne han se gjen nom ves ten og skjel ne de to knap pe ne på frak ken bak. Knug had de ofte hørt det sagt at Barflint var blot tet for inn mat, men han had de ald ri trodd på det før nå. Nei, han trod de det ikke nå hel ler. Skjønt han så det te ån de sy net stå der like for an ham, og sam- 25

22 ti dig kun ne se tvers gjen nom det; skjønt han føl te dets is nen de blikk, så kaldt som dø den; skjønt han kun ne skjel ne sel ve struk tu ren i det fol de de tør kleet som om slut tet ho det og ha ken, et plagg han for øv rig ikke had de sett før; al li ke vel var han mis troisk, og kjem pet imot sine egne san ser. «Hva skal det te bety?» sa Knug, bi ten de og kaldt som all tid. «Hva vil du meg?» «Me get!» Barflints røst, uten tvil. «Hvem er du?» «Spør meg hel ler hvem jeg var.» «Ja, så hvem var du, da?» sa Knug og he vet stem men. «Nøye på det er du iall fall skjønt du går igjen.» Han had de tenkt å si: «skjønt det går igjen», men om be stem te seg, et ter som det før s te fore kom ham mere pas sen de. «I le ven de live var jeg din kom pan jong, Ja kob Barflint.» «Kan du kan du set te deg?» spur te Knug, og så tvil rå dig på ham. «Det kan jeg.» «Så gjør det da.» Knug stil te spørs må let, for di han ikke var sikker på om et så gjen nom sik tig spø kel se vil le se seg i stand til å ta plass i en stol, og han føl te på seg at der som det te skul le vise seg umu lig, kun ne det gi opp hav til pin li ge for kla rin ger. Men spø kel set satte seg ned på mot satt side av pei sen, som om det te var noe han gjor de av gam mel vane. 26

23 «Du tror ikke på meg,» ob ser ver te spø kel set. «Nei,» sa Knug. «Hva for be vis tren ger du på at jeg fin nes, utover dine egne san ser?» «Jeg vet ikke,» sa Knug. «Hvor for tvi ler du på hva san se ne for tel ler deg?» «For di,» sa Knug, «alt mu lig vir ker inn på dem. Det min ste ma ge be svær gjør dem til be dra ge re. Du kun ne være et ufor døyd kjøtt styk ke, en klatt sen nep, en os te skor pe, en bit av en halv kokt po tet. Du sma ker meg mer av grav laks enn av grav øl, hvem du nå er.» Knug had de el lers ikke for vane å slå vit ser, og in nerst inne føl te han seg hel ler ikke på noen måte spø ke full nå. Sann he ten er at når han for søk te å være slag fer dig, var det for å av le de sin egen oppmerk som het og hol de fryk ten nede, for gjen gan gerens røst is net ham bent inn til rygg mar gen. Å bli sit ten de der ett enes te taust øye blikk og stir re inn i dis se sti ve, glass ak ti ge øy ne ne, dét, følte Knug, vil le snart gjø re ende på ham. I til legg var det noe sær lig gru fullt i at spø kel set var om slut tet av sin egen in fer nal ske at mo sfæ re. Knug selv kunne ikke føle den, men den var like fullt åpen bar; for skjønt gespenstet satt urør lig, var hå ret, frakke skjø te ne og dus ke ne i sta dig be ve gel se, som av hete dam per fra en ovn. «Ser du den ne tann pir ke ren?» sa Knug, og rykket raskt i fel ten på ny, av den grunn som nett- 27

24 opp er nevnt, og for, om bare et øye blikk, å av le de åpen ba rin gens is blikk fra ham selv. «Det gjør jeg,» svar te spø kel set. «Du ser ikke på den,» sa Knug. «Men ikke des to mind re ser jeg den,» sa spøkel set. «Nåvel!» re pli ser te Knug. «Jeg be hø ver bare å svel ge den ne, for i res ten av mine le ve da ger å bli for fulgt av tus ser i tu sen tall, samt li ge skapt av meg selv. Hum bug, sier jeg; hum bug!» Da ån den hør te det te, unn slapp det den et høyt skrik, og den ris tet i len ken med så nifs og for ferde lig en larm at Knug måt te klam re seg til sto len for ikke å fal le i uvett. Men hvor mye stør re ble ikke hans for fer del se da spø kel set løs net ban dasjen om ho det, som om den var for varm til å sitte med in nen dørs, hvor på un der kje ven falt ned på brys tet! Knug falt på kne og slo hen de ne for an sik tet. «Nåde!» sa han. «For fer de li ge ånd, hvor for plager du meg?» «Du mann med så verds lig et sinn!» svar te spø kel set. «Tror du på meg, el ler ikke?» «Jeg tror,» sa Knug. «Jeg må jo. Men hvor for vand rer ån der på den ne jord, og hvor for kom mer de til meg?» «Av hvert men nes ke er det kre vet,» sa spø kelset, «at hans ånd skal fer des mel lom hans medmen nes ker, og fare vi den om; og fa rer den ikke ut mens han le ver, er den dømt til å gjø re det et ter 28

25 dø den. Den er for dømt til å vand re ver den om ve meg! og være vit ne til alt den ald ri kan dele, men kun ne ha delt på jord, og da vendt til lyk ke!» På ny ut støt te spø kel set et skrik, og ris tet i lenken, og vred sine skyggehender. «Du er len ket,» sa Knug, skjel ven de. «Hvor for?» «Jeg bæ rer den len ken jeg selv smid de mens jeg lev de,» svar te spø kel set. «Ledd for ledd smid de jeg den, og me ter for me ter; av egen fri vil je spen te jeg den om meg, og av egen fri vil je bar jeg den. Og ma te ria let er vel nep pe deg frem med?» Knug skalv mer og mer. «El ler,» fort sat te spø kel set, «vil du vite tyngden og leng den på den kraf ti ge kvei len du selv bærer? Den var minst like tung og lang som den ne, for syv ju le kvel der si den. Si den har du ar bei det på den. Det er blitt en vek tig len ke!» Knug skot tet om kring seg på gul vet, og ven tet å se seg om gitt av en fem ti, seks ti fav ners jern len ke; men han så in gen ting. «Ja kob,» sa han be den de. «Gam le Ja kob Barflint, for tell mer. Gi meg noen trøs tens ord, Ja kob.» «Jeg har in gen å gi,» svar te spø kel set. «Den slags kom mer fra and re re gio ner, Ebe ne ser Knug, og blir over brakt av and re sen de bud, til and re slags menn. Og hel ler ikke kan jeg for tel le deg alt jeg vil. Bare litt mer er meg for unt enn jeg alt har sagt. Jeg kan ikke hvi le, jeg kan ikke bli, jeg kan ikke stan se noe sted. Min ånd så ald ri hin si des vårt bok hol deri 29

26 hør meg vel! mens jeg lev de, strei fet min ånd ald ri uten for de tran ge veg ger i vårt pen ge veks lerhull, og mødig er den ferd som ven ter meg!» Knug had de for vane, når han ble tan ke full, å stik ke hen de ne i buk se lom me ne. Det te gjor de han nå, mens han grub let over hva spø kel set had de sagt, men uten å heve blik ket, el ler rei se seg fra sin kne stå en de stil ling. «Du må ha vært svært sen i ven din gen, Ja kob,» ob ser ver te Knug, på en for ret nings mes sig måte, skjønt både yd mykt og ær bø dig. «Sen!» gjen tok spø kel set. «Syv år død,» fun der te Knug. «Og hele ti den i be ve gel se?» «Hele ti den,» sa spø kel set «In gen hvi le, in gen fred. Og uav la te lig, an ge rens pins ler.» «Fa rer du fort?» sa Knug. «På vin dens vin ger,» svar te spø kel set. «På syv år bur de du da el lers ha til ba ke lagt et godt styk ke,» sa Knug. Da spø kel set hør te det te, sat te det i et nytt skrik, og skram let så gru fullt med len ken i den døds stil le nat ten at vek ter ne med ret te kun ne anholdt det for or dens for styr rel se. «Å! Bas tet, bun det og dob belt len ket,» rop te gespenstet, «den som ikke vet at epo ker, fylt av udøde li ge ve se ners uopp hør li ge slit, skal hen rul le mot evig he ten, før alt godt som lig ger som ki mer i den ne jord er full brakt. Den som ikke vet at hver kris ten- 30

27 sjel som blidt gjør sin dont i sin lil le sfæ re, hva enn den er, vil fin ne jor de li vet for kort for sin vel di ge evne til gagn. Den som ikke vet at in gen an ger kan bøte for for spil te mu lig he ter i li vet! Og al li ke vel, slik var jeg! Å! En slik en var jeg!» «Men du var da et av de bes te ho de ne i næ ringen, Ja kob,» stam met Knug, som et ter hvert begyn te å over fø re det te på seg selv. «Næ ring!» rop te spø kel set og vred på ny hende ne. «Men nes ke he ten var min næ ring. Vår fel les vel ferd var min næ ring: vel gjø ren het, barm hjer tighet, over bæ ren het og god het, alt det te var min næring. All min han del var en enes te vann drå pe i det vel di ge hav som var min næ ring!» Det holdt len ken fremfor seg på strak arm, som var det den som var opp ha vet til all dens fruktesløse grem mel se, og slyn get den på ny tungt fra seg. «Det er på den ne ti den av det kret sen de år at min pine er verst,» sa gjen gan ge ren. «Hvor for gikk jeg gjen nom myl de ret av mine med men nes ker med ned slått blikk, og he vet det ald ri mot den vel signe de stjer nen som styr te de vise menn til et fat tig leie? Var der in gen fat ti ge hjem som dens lys kun ne le det meg til?» Knug hør te med for fer del se gespenstet fort set te slik, og han be gyn te å ska ke over all måte. «Hør meg!» rop te spø kel set. «Min tid er nes ten omme.» 31

28 «Det skal jeg,» sa Knug. «Men vær ikke hard mot meg! Utmal det ikke så, Ja kob! Jeg ber deg!» «Hvor le des det går til at jeg nå vi ser meg for deg i en skik kel se du kan se, må jeg ikke for tel le. Mang en dag før har jeg sit tet usyn lig ved din side.» Det var in gen hyg ge lig tan ke. Knug skalv, og tør ret svet ten av pan nen. «Det te er ikke den let tes te de len av min botsgjerning,» fort sat te spø kel set. «Når jeg er her i natt, er det for å gi deg en ad var sel, om at du frem de les har en sjan se og et håp om å unn gå min skjeb ne. En sjan se og et håp jeg har be sør get deg, Ebe ne ser.» «En god venn har du all tid vært,» sa Knug. «Man ge slags takk!» «Du vil bli hjem søkt,» sa spø kel set, «av tre ånder.» Knug ble nes ten like lang i an sik tet som spø kelset ble før. «Er det sjan sen og hå pet du nevn te, Ja kob?» fikk han nø len de frem. «Det er det.» «Jeg jeg tror helst jeg lar være,» sa Knug. «Uten dem,» sa spø kel set, «er også du uten håp om å unn gå den vei jeg må vand re. Vent den før s te i mor gen, når klok ke ne slår ett.» «Var det ikke mu lig å ta dem alle sam ti dig, og få det over stått, Ja kob?» fore slo Knug. «Vent den and re nat ten et ter, på sam me tid. Den tred je, nat ten der et ter, idet det sis te tolv sla get 32

29 to ner ut. Vent ikke mer å se meg; og be tenk, for din egen skyld, at du hus ker hva som her er sagt mel lom oss to.» Da gjen gan ge ren had de sagt dis se or de ne, tok det sitt tør kle fra bor det, og bandt det rundt hodet som før. Knug for sto det te på det skar pe smellet av ten ne ne, idet bin det tvang kje ve ne sam men igjen. Da han vå get å løf te blik ket på ny, sto hans over na tur li ge gjest opp reist for an ham, med lenken kvei let over og rundt ar men. Ån de sy net fjer net seg fra ham, bak lengs; og for hvert skritt det tok, gikk vin du et litt opp, slik at da gespenstet kom dit, sto vin du et på vidt gap. Barflints gjen gan ger gjor de tegn til Knug om at han skul le nær me seg, hvil ket han gjor de. Da de var på to skritts av stand fra hver and re, holdt det hån den i væ ret, som en ad var sel om ikke å kom me nær me re. Knug stan set. Ikke så mye av ly dig het, som av for bløf fel se og frykt; for idet spø kel set he vet hån den, ble han vár at luf ten var fylt av for vir ren de larm: løs rev ne ly der av kla ge og sorg og jam mer, så usi ge lig sørg mo di ge og selv be brei den de. Et øye blikk lyt tet gjen fer det, før det slut tet seg til den mis mo di ge kla ge san gen, og svev de ut i den øds li ge, mør ke nat ten. Knug fulg te et ter til vin du et, des pe rat av nysgjer rig het. Han så ut. Luf ten var fylt av ån de syn, som flak ket hit og dit i rast løs hast, og støn net over alt hvor de 33

30 fór. Hvert enes te slep te på lik nen de len ker som Barflints gjen gan ger; noen få (skyld be tyn ge de regje rin ger, kan hen de) var len ket sam men; in gen var frie. Man ge av dem had de Knug kjent per sonlig, mens de lev de. Ett had de han kjent godt; det var et gam melt spø kel se i hvit vest, med et kjempe stort pen ge skap låst fast til an ke len, og det gråt bit ter lig over sin mak tes løs het til å hjel pe en elendig kvin ne med et lite barn, som det så på en dørstokk un der seg. For dem alle lå sel ve pi nen i dét at de så gjer ne vil le gri pe inn i men nes kers af fæ rer, til det gode, men for all tid had de tapt ev nen. Om dis se ve se ne ne fal met og ble tåke, el ler om tå ken inn hyl let dem, kun ne han ikke se. Men de og de res ån de røs ter svant sam men bort, og nat ten ble på ny som da han gikk på hjem vei en. Knug luk ket vin du et, og grans ket dø ren som spø kel set var kom met inn gjen nom. Den var dobbelt låst, slik han selv had de låst den, og slå ene var urør te. Han prøv de å si: «Hum bug!» men tid de etter før s te sta vel se. Og, en ten det nå var fø lel se ne han had de gjen nom levd, el ler da gens strev, el ler hans glimt av den usyn li ge ver den, el ler spø kel sets ens for mi ge kon ver sa sjon, el ler den sene nat te ti men, føl te han en sterk trang til hvi le; han gikk der for straks til sengs, uten en gang å kle av seg, og falt i søvn på øye blik ket.